«Nei, de skal ikke få ødelegge Troms og Finnmark sine sjanser til å lykkes!»

Du har begynt å lese dette fordi du av natur er nysgjerrig og vitebegjærlig. Det er to viktige egenskaper for mennesker som bryr seg og vil «gjøre verden til et bedre sted» som det heter.

Du får nå et innblikk i noe du har hørt endel om – fordi du har fulgt med i det som skjer i vår del av verden. Få har det så godt som oss. Men fortsatt er det mulig å gi enda flere enn bedre og mer håndterbar hverdag. Som skaper følelse av verdighet – fordi man får frihet til å velge sitt eget gode liv.

Men du vil også få innsikt i noe jeg er helt sikkert på du ikke visste. For hvorfor får vi politikere som meg, som bryr seg for mye, provoserer til debatt og engasjerer seg?
Hva har slike mennesker og fritidspolitikere som meg opplevd og som har merket oss for alltid?

Etter å ha lest den tankevekkende boka «Demokratiets svanesang» av Anne Applebaum ble jeg skremt over hvor lett det er å ødelegge det liberale demokratiet vi i vesten alltid har vært stolte av – til tross for dets feil og mangler.
Men jeg bestemte meg for å ta min del av den viktige kampen mot krefter som truer fremtiden.

Også av egoistiske hensyn: Som far til 5 og bestefar til snart 8 kan jeg ikke være passiv.

Jeg starter derfor denne historien senhøsten 2021.

Det pågår for tiden en stille mental revolusjon i deler av landet. Spesielt i Troms og Finnmark, Viken og Innlandet.

Folk har fått nok nå.

Først kom det forslag til en demokratireform som var dårlig forklart fra regjering og storting. Deretter gjorde fylkeskommunene i nord ingen forsøk på å dra innbyggerne inn i diskusjonen om dette.
– Gir dette nye muligheter – eller gjør dette bare vondt verre?

Våren 2017 takket politikerne i Nordland, Troms og Finnmark nei til regjeringens forslag om å utsette avgjørelsen om hvordan Nord-Norge kunne oppdeles. Fylkespolitikerne i Finnmark ville ikke engang la innbyggerne få gi sitt råd i en godkjent folkeavstemning!

Derimot ba de samstemt om at Stortinget måtte avgjøre også Nord-Norge samtidig med resten av landet i Stortinget i juni 2017.
Stortinget aksepterte kravet.

Et kjent kart fra norske klasserom på 1970-tallet

8.juni 2017 vedtok Stortinget at Nord-Norge skulle deles inn i Troms og Finnmark som en region, og Nordland som en. Begge regionene hadde om lag 40 kommuner og 240 000 innbyggere.

Landet fikk 11 større og sterkere regioner mot 19 tidligere mindre fylkeskommuner med hver sin tunge og omfattende administrasjon med den gang tilsammen over 5000 årsverk kun for å betjene godt lønnede politikere og egne ansatte i sentraladministrasjonen.

Etterpå ble det oppstandelse i Finnmark og til dels i Troms.
En hjemmesnekra folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, ble fremstilt som om at «87 % av finnmarkingene sa nei å gå sammen med Troms». Det skapte tildels sterke følelser. Og følelser trumfer som kjent alltid både fornuft og kunnskap.

Den sterkt polariserte debatten endte med at i deler av Finnmark ble «Troms» og «Tromsværinger» skjellsord for mange innbyggerne.

I desember -21 har fylkestinget vist kortene. De har startet oppsplittinga med sitt mest egnede verktøy: Budsjettet. Det dramatiske kuttet i budsjett for videregående skole som SP, AP og SV vedtok, vil bety at finnmarksungdommen blir taperne.
Ungdommen må betale for de voksnes egoisme.

De voksne foreldre som vil sine barn sitt beste har dessverre vært nødt til å tenke:
«Hvor skal vi flytte for at barna våre skal få ta utdanning, kvalifisere seg for et yrke og få mulighet til å leve sitt gode liv?»

I noen livskraftige samfunn på kysten tyr man til fakkeltog for å si fra til ledende
fylkespolitikere fra Finnmark at nok er nok. (Bildet er fra Radio Nordkapp):


Det blir derfor lite utvikling og mye pessimisme om Finnmark – og Troms – skal tvinges tilbake til å være en mini-fylkeskommune med folketall på under 74 000 og 167 000. Ingen av de andre har folketall under 240 000 som kreves for å ha en god økonomi og ikke minst kompetente og store fagmiljø !

Derfor har mange fått nok nå:
– Stopp planene om reversering!
– Spar pengene!
– Begynn heller å arbeide for en en sterkere region som gjør den attraktive for egne innbyggere, og som tiltrekker seg nye.
– Det kommer til å mangle 40 000 fagfolk for å ta seg av den sterkt økende andelen med eldre og andre med omsorgs- og pleiebehov i årene framover. Bruk penger på dem, og reduser antallet byråkrater. Nå.

«Forbanna tromsværinger!»

Ja, slikt ble det sagt om våre naboer i Troms i deler av Finnmark under den hardeste debatten for 3-4 år siden. Og det finnes fortsatt noen som sier det, men mer i skjul.

Det ble påstått av enkelte politikere og miljø i Finnmark at folk fra Troms er finnmarkingers uvenner og fiender.
Det er selvsagt feil.

Tromsværing er finnmarkinger er ganske like hverandre. Fordi vi har mye av den samme bagasjen med oss.

Enten det gjelder etnisitet, interesser for kultur og natur, gleden av å ha tilhørighet i nord eller stoltheten av å se flotte representanter for Troms eller Finnmark lykkes i idrett, musikk, film, næringsliv eller politikk, så er vi i «slekt» med hverandre.

Den påfølgende delen av blogginnlegget blir av forståelige grunner litt personlig. Da vil du nok også forstå mer av mitt og andres samfunnsengasjement.

«Jeg er født i 1954, altså en etterkrigsmodell. De tause vitner vekket meg.»

Jeg møtte stillhet fra både min norske far og min samisk/finsk/russisk-ættede mor når jeg var nysgjerrig på krigen og ville vite mer. De fortalte lite og lavmælt om den behandlinga de fikk som unge mennesker av nazistenes herjinger. Først i voksen alder forsto jeg hvilke dype sår og smerter krigen hadde påført dem. Da fortalte de mer.

Mine foreldre Marit Birgitte f. Ravna Aleksandersen og Johan Børresen, giftet seg 28.12.1952

Om for eksempel den gang i november 1944 da nazistene hadde brent ned pappa og hans familie sitt hjem i Gamvik. Familien og venner ble spredt under flukten vendte tilbake til den rykende branntomta. De savnet en bror og lette fortvilet i sot, aske og gjenstående deler av bygningen.

Da pappa kom til slutten av historien, kom tårene hos oss begge:

» Vi hadde gitt opp. Vi hadde mista broren vår! Alle var i den djupeste fortvilelse.
Noen mente de hørte stemmen hans et sted i mørket, og plutselig sto han der!! Han hadde kommet seg unna brannen! Du verden for et mektig øyeblikk. Det var sterkt å se tåran lage hvite renner nedover de svarte kinnan, og alle som klemte rundt hverandre og takka Gud for mirakelet!»

Deretter starta det lange arbeidet med å bygge opp Finnmark igjen. Pappa som eldstemann i søskenflokken hadde overtatt bestefarens butikk og postkontor på Omgang rett før nazistenes angrep på Polen i 1939. Han husket radiosendingene den gang. Og tausheten fra alle de voksne

På Omgang skulle han utvide til et fiskemottak. Livet i havet skapte liv på land. Han så for seg en fremtid basert på Guds gave til kystfolket; det utømmelige matfatet utenfor Finnmark.

En dag i 1940 er han sammen med sin mor og noen yngre søsken i den delen av bygget som huser familien. Døren åpnes brått og inn kommer det flere tyskere. Pappa ba den tyske løytnanten om å straks forlate huset. Nazisten reagerte spontant, skjøv pappa bort til ytterdøra og sparka han utfor trappa. Løytnanten hadde disse støvlene med metallbeskyttelse, så det kjentes både svært vondt og veldig nedverdigende.

Løytnanten ropte at Wehrmacht hadde bruk for hele huset, og at pappa var deres tjener. De hadde ikke noe valg. Nå var hus og eiendom i tyskernes besittelse.

Etter krigen bestemte staten i Oslo gjennom sine folk i Nord-Norge at også Omgang skulle regnes som et fraflyttingssted. Familiens livsverk og fremtid ble dermed lagt i grus. Dette rammet en rekke steder og folk fra Grense Jakobselv til Sør-Troms.

I tillegg forsto jeg langt senere hvordan min mor, vokst opp i et samisk-språklig miljø på et småbruk hadde lidd under den harde fornorskningen på 30- og 40-tallet, hvor hun i tillegg mista verdifull skolegang. Hun var stolt av sin bakgrunn, nest yngst i søskenflokken og den som tok vare på sine foreldre, ordnet mat til dem og brødre som bodde på gården. Samtidig hadde hun sin egen familie å ta vare på. Det ble etterhvert 8 barn.

Min far og eldst i sin søskenflokk, Johan Edvin Rudolf Børresen, f. 02.09.16
Jeg var eldst i min søskenflokk. Mitt yngste barn av 5 er født 16.09.02. Ringen er sluttet.

Eller rettere sagt: 9 barn. Den aller første ble født velskapt i juli 1953 på sykestua i Tana. Hun fikk sendt telegram til pappa, den lykkelige faren til deres førstefødte der han var på vakt på sørgående hurtigrute.
Morgen etter kom sjokkbeskjeden: Den lille jenta var død! Pappa fortalte meg om hvor knust han ble da telegram nr 2 kom.

Undersøkelser senere ga de som foreldre et nytt sjokk. Det var gjort endringer i offisielle protokoller. At «levendefødt» ble overstrøket og endret til «død før fødsel».
At jenta ble gravlagt sammen med en voksen – uten at det er registrert i kirkebøkene.
At jordmoren nekta å si noe mer om hva som skjedde fra jenta som lå i mammas armkrok om kvelden ble henta ut til stell og søvn.

At mamma ikke fikk se den angivelig døde jenta etterpå selv om hun gråt og ba om det. «Jeg har båret den lille jenta i 9 måneder, og jeg vil bare ta et ordentlig farvel med henne!!»

Mamma tilhørte de mange ressurssvake den gangen som måtte godta maktas avgjørelser.

Dessverre skjedde det kidnapping av nyfødte babyer også i Finnmark etter klrigen. Barnløse sørpå prøvde seg på utro tjenere hos fylkesmannen og i helsevesenet, og lyktes ved flere anledninger

For mamma og pappa ble dette en sak de ikke snakka om før vi søsken var blitt så store at vi forsto. Mamma var hele sitt liv opptatt av verdighet og rettferdighet, noe som selvsagt preget oss søsken.

Familiejul i 1972. Her er 6 søsken samlet, nr. 7. tar bildet og nr. 8 kommer i 1974.
Nr. 9 – eller egentlig nr. 1 vet vi fortsatt ikke skjebnen til

Teamet til Tore på Sporet undersøkte saken, men møtte til slutt fullstendig taushet der sporene stoppet.

Da min eldste søster og jeg spurte mamma om hun kunne lære oss samisk siden hun, hennes foreldre og alle hennes søsken snakket det daglig, fikk vi nei. Og vi så hun slet med å si det:
– Lær dere norsk og skaffe dere utdanning. Da har dere en fremtid! Da slipper dere slitet og uverdigheten. Bare se hvordan pappa sliter med å få seg en fast jobb!

Som uredd 10-åring tok jeg ikke nei for et nei. Jeg tok et nytt initiativ. Jeg visste at min onkel aldri gikk på utedoet i fjøset 40 meter unna når han kunne slå lens rett bak hushjørnet. Jeg skrev derfor så pent jeg kunne løkkeskrift med en den gang moderne BIC Cristal-penn på veggen omtrent i hans øyehøyde: «Onkel Jakob, kan du lære Vigdis og meg å snakke samisk?»

Bildene her er fra 2000, 35 år etter at jeg skrev min «søknad» om samiskopplæring på veggen. Den skarpe seer kan fortsatt se noe av teksten på det nederste bildet:





«Vil dere virkelig lære samisk?»

Det hjalp, og der startet min samiskopplæring. Jeg husker ennå hvordan øynene hans strålte da han spurte: «Vil dere virkelig lære samisk?»

Verken mamma eller pappa fikk adgang til grunnleggende utdanning. Men de leste mye og skaffet oss bøker og blad. Det var stor stas de gangene en stor kasse med bøker kom fra deres venner i Berlevåg. Rene julestemninga i huset!

Begge brukte sine overtalelsesevner for at både jeg og mine etter hvert 7 yngre søsken skulle skjønne at Utdanning = Jobb = Sikker inntekt = Et tryggere voksenliv.

Da jeg var ferdig med ungdomsskolen etter et internatliv som fikk fram både det verste og det beste i såvel ungdom som voksne, foreslo min mor at jeg burde begynne på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok. Nå var hun ferdig med sine fortielser, nå var hun faktisk stolt over sitt samiske opphav. Hun tok kofta i bruk på høytidsdager i bygda, og skammet seg ikke lenger.

På folkehøgskolen var det elever fra hele landet, men avgjort mest fra Troms og Finnmark.
Vi hadde et fellesskap i det å være fra denne delen av landet. Det bandt oss sammen. Hun fra Skånland og han fra Oksfjordhamn var ikke forskjellige fra oss mange fra en rekke adresser i Finnmark.
Vi snakka aldri om fylkesskilt og -grenser. Kun om de ulike stedene, de ulike dialektene, de ulike opplevelsene – kort sagt alle ulikheter som skaper et stort og positivt mangfold.
Ungdommens verden er grenseløs.



Jeg gikk to år der. Først allmennfaglig, deretter «Filotostikk»-linja drevet av Arne Ola Grimstad fra Hareid. Film, foto og journalistikk var fascinerende. Og jeg fikk aldri nok av historie og samfunnsfag!

Dette formet meg. Det gjorde meg politisk engasjert. Ikke minst fordi jeg etter hvert forsto bedre hvorfor et så rikt fylke som Finnmark ikke hadde større fordeler av det matfatet av ressurser vi hadde på land og i hav.

Jeg ble selvsagt farget av en stor respekt for politiske ledere. De med mot, ryggrad, integritet.
Den største var Nelson Mandela, en annen var Haakon Henriksen. Han var en av lederne bak Folkeaksjonen for å hindre Alta-elva i å bli berørt av kraftutbygging.

Haakon var søskenbarn til min mor og hadde i ung alder reist ut for å ta seg akademisk utdanning. Han var utdannet lærer med solid ballast i både norsk og samisk, men også i realfag.

Han imponerte meg med bl.a. sin evne til å bruke realfags-kunnskaper for å utfordre de såkalte ekspertene i NVE. På et folkemøte i Masi i 1975 plukket han i stykker NVE beregninger av kraftmengden. Haakon H. mente at det måtte demmes opp langt større mengder vann for å få ut effekten som NVE påsto. Og NVE måtte medgi at «Henriksen er nok inne på noe her».


En liten og politisk impotent fylkeskommune

Jeg ble fylkespolitiker i 1983. Jeg tilhørte i mange år den lille gruppen «ung og lovende». Men jeg oppdaga til min store overraskelse at Finnmark fylkeskommune ikke hadde reell makt.
De slet med å bli hørt av de som hadde den reelle makta i Norge; statlige organ i Oslo

Det meste var nemlig regelstyrt fra mektige direktører i Oslo.

På et område hadde vi en viss frihet: Vi kunne velge hvilke gymnas- og yrkesskoletilbud vi kunne tilby ungdommen vår. Min første periode satt jeg i fylkesskolestyret.

O skrekk og gru: Til et møte var det 120 saker!!

110 av disse var ansettelser av lærere, vaktmestere, renholdere!! Etterhvert fikk jeg flertall for at slike saker kunne overlates til fylkesskolesjefen som faglig-, økonomisk- og personalansvarlig. Jeg fant det meningsløst at en ansettelse handlet om politiske valg. (Etter hvert oppdaga jeg også den andre siden ved dette i Finnmark: Partiboka ga den heldige jobb, lønn og pensjon).

I fylkesskolestyret samarbeidet jeg tett med den delen av Ap som ville satse på videregående skoletilbud i hele fylket. Ikke alle kommuner hadde elevgrunnlag nok for en egen skole, men da skulle vi stille opp med tilskudd til elevhybler, bemannede elevinternat og andre former for hjelp til spesielt 16-åringer langt hjemmefra.

Men Finnmark hadde store utfordringer et lite fylkesting kunne gjøre lite med. De hadde så lite å gjøre at den mest revolusjonerende saken var forslaget fra Ap som satt med makta: La oss gi flere politikere økte godtgjørelser og helst blir heltidspolitiker. Det er fett for kontoen og til litt trøst.

En liten fylkeskommune kan rope så mye de vil, men regjering og storting bryr seg lite. Jeg innså tidlig at enten legger man ned dette forvaltningsnivået og bruker innsparte penger fra administrasjon til å styrke kommunene. Eller så må man gi færre og sterkere fylkeskommuner (landsdeler) mye større makt ved å overføre dette fra Oslo-staten.

I Finnmark var det virkelig mørkt på så mange områder. Det blinket i varsellamper om fraflytting, konkurser, reindød pga et for stort reintall som ikke var tilpassa beitegrunnlaget og et Barentshav uten kontroll.

Krisa i nord førte til et folkelig engasjement når ikke fylkespolitikere har de maktmidler staten besitter i Oslo. Folkeaksjonen Framtid for Finnmark (FFF)med radarparet Vidar Karlstad og Håkon Schulstad som ledere i 1988 trykket på alarmknappen som fylkespolitikere med innflytelse kunne brukt.

FFF varslet om fraflytting, liten loddebestand i Barentshavet og store mengder kobbe utenfor kysten og i fjordene. Da våknet selv media og politikere i Oslo.

Og det ble virkelig alvor da daværende fylkesmann Anders Aune skrev sitt berømte brev til statsminister Gro H. Brundtland og mente sentrale myndigheter var både blinde og døve for krisa i Finnmark.

Aune valgte til slutt å si ja til å stå som 1.kandidat på «Finnmarkslista», eller «Aune-lista» som den ble omtalt som.



I 1989 ble han valgt inn, inngikk et nært samarbeid med regjeringen Syse, fikk Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark på plass med en rekke virkemiddeltiltak for både privatpersoner og næringsliv. 

De personrettede virkemidlene; skattelette, nedskriving av studielån og økt barnetrygd virket både rekrutterende og bostabiliserende for aldersgruppen 18-40 år, og særlig for de med høyere utdanning.

Det var rart å observere hvordan karriere-politikere som bl.a. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen motarbeidet Aune og de personretta tiltakene. Dette var tiltak som senere skulle vise seg å bremse fraflyttinga og sikre økt kompetanse gjennom flere fagfolk til Finnmark.

Starten på den siste mulige regionreform

Da Bondevik-regjeringa med SP-statsråder i spissen fra 1997 startet opp arbeidet med den siste regionreformen, tilhørte jeg de mange i Finnmark som jublet. Endelig skulle den sterkt sentraliserte statsmakta i Oslo bli mer desentralisert.

Endelig skulle kanskje Nord-Norge få nyte fruktene av all verdiskaping som skjer i vår landsdel!
Endelig skulle vi få styre mer her nord! Nå skulle vi bli den delen av Norge som fikk størst vekst!

Endelig?



Det så lenge lyst ut.

Landsstyret i kommunenes og fylkeskommunenes øverste organ – KS – støttet helhjertet opp om skissen til en regionreform – enstemmig.
Alle parti unntatt ett sto bak dette i 2004.
(Frp ville primært nedlegge fylkeskommunen og ha knappe 100 kommuner).

Høsten 2005 ble Jens Stoltenberg statsminister i APs aller første regjering sammen med andre parti. SV og SP var begge med i regjeringa. SP tok med seg stafettpinnen fra Bondevik-regjeringene og fortsatt arbeidet med regionreformen. I 2007 tok Ola Borten Mo utgangspunktet i KS sitt forslag om 7 regioner til erstatning for de 19 tidligere.

SP ville ha 7 – 9 regioner i Norge
Åslaug Haga innstilte på 9 regioner, men LO satte seg på bakbena. De ville ikke godta at makt og oppgaver ble flytta ut av Oslo til hele landet. Det ville innebære at ansatte kunne bli nødt til å flytte ut. At LO gjennom mange 10 år under ulike regjeringen ikke hadde protestert nevneverdig når ansatte ble sentralisert fra resten av Norge og til det sentrale Østlandet, var en ikke-sak.

LO satt i APs sentralstyre og finansierte deres valgkamp med mange 10-talls millioner hvert 2.år. Når LO satte foten ned, måtte Ap godta det. Politiske standpunkt har en prislapp.

SP måtte gi opp regionreformen slik Bondevik-regjeringen hadde ønsket den med SP på laget. Enden på visa ble at de 19 fylkeskommunene fikk 40 000 km. riksveier overført som fylkesveier.
Det var et etterslep på vedlikehold på 60 mrd kr! Hva fikk fylkeskommunene? En engangsbevilgning på 500 mill. kr!

Som Haga lakonisk bemerket det etter at regionreformen var tapt: » Det blir ingen desentralisering av statlige oppgaver når Stortinget ikke vil det!».

I 2013 ble den rødgrønne regjeringen avløst av en blåblå av H og Frp. De hadde ikke flertall bak seg i Stortinget og måtte derfor inngå en avtale med KrF og V om å søke å bli enige om både statsbudsjett og andre tunge saker.

KrF og V visste at både H og Frp hadde programfestet å legge ned fylkeskommunen og redusere antall norske kommuner dramatisk. Men de sa at de ikke kunne en støtte regjering som la ned det folkevalgte nivået mellom stat og kommuner. Derfor krevde de at dette nivået heller skulle styrkes gjennom desentralisering av statlig makt og myndighet.

Verken H eller Frp var mot desentralisering av myndighet nærmere innbyggerne.

Da Stortinget stilte seg enstemmig bak forslaget fra V og KrF vinteren 2014 om å se på en regionreform basert på de tidligere utredningene, gikk det slag i slag. I 2015 var alle fylkeskommunene i gang med arbeidet – unntatt Finnmark. Selv om fylkespolitikerne i Finnmark visste at Stortinget kom til å gjøre et vedtak i juni 2017, valgte de passivitet fram til august 2016.

I desember 2016 gikk flertallet inn for at man primært ønsket Finnmark alene, eller sammen med «Nord-Troms». Og fylkestinget valgte å ikke involvere innbyggerne i dette, ikke engang gjennom en folkeavstemning!
Kommunalminister Sanner hadde i sitt brev våren 2015 oppfordra fylkeskommunene om å ta nabosamtalene med andre fylkeskommuner og ikke minst: aktivisere og lytte til hva innbyggerne mente.

Flytt Oslo-statens makt også til Troms og Finnmark!

Våren 2017 la regjeringen fram sin 105 siders utredning – Prop. 84 S (2016 –2017) – basert på bl.a. alle innspill fra fylkeskommunene. På nytt fikk fylkespolitikerne anledning til å si fra.

Kun fylkestinget i Troms og fylkesrådet i Nordland uttalte seg. De støttet regionreformen, men hadde noe ulike syn på om Nord-Norge som en region – eller to.
Finnmark fylkesting benyttet seg ikke av svarmuligheten!

Regjeringen foreslo i sin utredning at Nord-Norge kunne få vente til våren 2018 med å ha en mening om inndelingen.

Både Nordland, Troms og Finnmark takket hver for seg nei til dette. De ville ha en avgjørelse i juni 2017!

Nordnorsk råd, et samarbeidsorgan i Nord-Norge er samlet til møte 26.april 2017 i Narvik.
Der vedtar de enstemmig (!) en positiv støtte til regionreformen. Spesielt pkt 2 må refereres fordi her er politikerne klare på at de ikke vil vente til våren 2018:

«2. Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.«

Tilstede fra Finnmark fylkesting:
Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).

Fylkesordføreren i Finnmark var leder av redaksjonsnemnda som formulerte enigheten!

Og slik ble det. Stortinget gikk med på kravet fra de nord-norske fylkeskommunene om at alle regioner skulla avgjøres av Stortinget i juni 2017.

Der ble det vedtatt at Nord-Norge med ca. 480 000 innbyggere skulle deles i to; Nordland for seg sjøl og Troms og Finnmark sammen som én.
Begge regioner hadde ca. 240 000 innbyggere.

Men så etablerer en gruppe mennesker med tilknytning til Vadsø seg i en gruppe på Facebook. Deres mål er å hindre at denne regionen blir etablert. For det er mye som står for spill for de som har hatt personlig nytte av å være nært tilknyttet fylkeskommunens hus i Vadsø.

I praksis er de opptatt av det vesentligste for dem; hvordan sikre at Vadsø fortsatt kan sitte nær honningkrukka – de store pengene – også i fortsettelsen? Frykten er at lederne som har ansvaret for mange ti-talls millioner kroner i tilskudd og støtte, nå skal ha adresse i Alta eller Tromsø.

Tenk om avgjørelser om en søknad skal innvilges, skal tas utelukkende ut på et profesjonelt grunnlag !?
Og ikke også basert på vennskap og kjennskap som tradisjonen har vært i Finnmark.

Statsvitere og andre som har studert organisasjoner og beslutningsprosesser, vet at nærhet til beslutningstaker påvirker resultatet.

Avisa Finnmarken kunne i april 2014 legge fram gode eksempler på dette. ( OBS: lenken åpner en ny fane i nettleseren din uten å lukke dette innlegget. På noen enheter (bl.a. smart-telefoner) må du gå tilbake til dette hovedinnlegget via egen retur-knapp):



Det er derfor mye som står på spill i Vadsø-miljøet når en regionreform truer tilgangen til den nærmest utømmelige honningkrukka.

Derfor haster det. Derfor må denne regionreformen nå presenteres slik at den får innbyggerne til å tro at dette er et målrettet Tromsø- og Oslo-angrep mot Finnmark og finnmarkinger.

Og virkemiddelet de bruker er det mest effektive som finnes: Følelser og frykt. Ikke Fakta og kunnskap.

I et fylke som virkelig har fått gjennomgå både gjennom beinhard fornorskning av både kvener og samer, en ødeleggende  2.verdenskrig , tapping av fisk og folk og med svært liten politisk innvirkning, var det virkningsfullt å spille på dette «offerkortet».

Hos et folk som har vært forfulgt, pint og plaget over generasjoner vinner du øyeblikkelig støtte og sympati om «de andre» kan fremstilles som fiender.

Ansatte på fylkeshuset i Vadsø (!!) gikk så langt at de sammenlignet Troms generelt og fylkesrådlederen i Troms med nazi-Tyskland og Hitler!



I følge den godt regisserte buskagitasjonen var det mye vondt denne regionen Troms og Finnmark ville føre til.

I ukene før den hjemmesnekra «folkeavstemminga» skulle  avholdes rett før 17.mai 2018 ble budskapet om «Finnmarks død» hamret inn.

Og det var ikke måte på hva innbyggerne i Finnmark ble teppebombet av skremsler:
( Fasiten i dag står i parentes):

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne (Fasit 2021: Finnmarks-navnet lever i beste velgående)
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet (2021: De fleste finnmarkinger er fortsatt ikke i tvil om sin identitet)
3. Kjøttvekta tilsa at all makt ville havne i Tromsø (2021: Tromsø har kun 11 av 57 i fylkestinget)
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon (2021: Flertallet i fylkestinget stemte ned forslag om å sikre et minsteantall på 5 mandater fra hver av 19 valgkretser)
5. Vadsø ville miste alle de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø(2021: Vadsø har 140 ansatte på fylkeshuset, det samme som i 2019. I 1999 hadde de 70 – og hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehusene)
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark ( 2021: FEFO styres av kun folk fra det geografiske Finnmark)

Vadsø-miljøet laget våren 2018  et PR-opplegg om at velgerne i Finnmark kunne bestemme om Troms og Finnmark skulle slås sammen!

Finnmarkinger blir lurt til å tro at de kan bestemme over
noe Stortinget lovlig har vedtatt et år tidligere


Tenk det!

I den generelle veilderen for avvikling av lokale folkeavstemninger er det krav om nøytral og korrekt informasjon:
«Informasjonen bør bidra til å avklare hvilke forventninger innbyggerne kan ha til folkeavstemningen, og tydeliggjøre at utfallet av avstemningen ikke nødvendigvis vil være det endelige utfallet av saken, men er et råd…» 

Nesten 60 000 velgere i Finnmark ble lurt til å tro at de kunne bestemme over hele Stortinget – som et år tidligere faktisk hadde tatt en avgjørelse med hjemmel i Grunnloven!!

Av 59 600 velgere stemte 30 300 aktivt ja til å bestemme over Stortinget. 50,8 % av velgerne! Hvorfor?
(Det er blitt fremstilt slik at «87 % av finnmarkingene» var mot et samlet Troms og Finnmark.)

Mange finnmarkinger lot seg skremme til å tro på alt de ble servert av fake news om elendighet.

Og dessverre sviktet det meste av Finnmarks-media sitt ansvar som den 4.statsmakt.
I stedet ble journalister aktive politiske aktører som hausset opp stemninga.

« Du sviker Finnmark, din jævla nazist!»

Vi som forsøker å bringe inn kunnskap og fakta i debatten og ber om en saklig debatt uten utskjelling, får klar beskjed om hvem vi er:
«Nazist, Hitler-jugend, sviker, Judas, Quisling» for å nevne noe av det vi ble stemplet som.

Ikke rart tankene mine gikk til hva både pappa og svært mange andre hadde fortalt om deres opplevelser med nazister.

Aksjonistene som vil beholde alenestyring med sin tilgang til honningkrukka i Vadsø, skyr ingen midler i å hausse opp stemningen.

Fylkesordføreren i Finnmark og en H-representant i fylkestinget med adresse Vadsø møtte i februar 2018 representanter for Troms fylkeskommune og tidligere justisminister, nå fylkesmann i Hedmark Knut Storberget til forhandlinger på Gardermoen. De blir enige om en løsning for å gå videre med å etablere «Norges viktigste region».

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Tidligere fylkesrådmann (ansatt av sine egne på fylkestinget) og og leder i Vadsø Ap, fradømmer hennes egen partifelle og fylkesordfører både intelligens og ære i avisa Finnmarken. En avis som på folkemunne ble kalt for «Pravda» (Sannhet !!), styrt som den var fra Youngstorget i Oslo.

Der har denne politikeren selvsagt også vært journalist slik det seg hør og bør i nærområdet til gamle Sovjet-unionen.



Randi Karlstrøm, Torill Olsen, Arne Pedersen og de andre ansvarlige i FB-aksjonen «For Finnmark» tillater lenge helt avskyelige angrep på medmennesker i Finnmark. Røster som ønsker saklighet og mindre drittslenging, blir kastet ut av gruppa og blokkert.

Dermed har de satt lista for hva som kan aksepteres i debatten: Alt som kan skremme innbyggerne er tillatt.



En av de yngre fylkespolitikerne og fylkesvaraordfører i Finnmark, Tarjei Jensen-Bech er ikke ulik andre unge mennesker mer opptatt av utvikling enn å tviholde på gamle grenser. Han hadde opplevd alle menneskers mareritt da en hvit terrorist skyter og dreper 69 ungdomspolitikere fra AUF på Utøya 22.juli 2011. I tillegg skades 33 andre samme dag, mens svært mange får psykiske lidelser i tiden etterpå som følge av denne feige handlingen.

Jensen-Bech er blant de som blir rammet av skudd, og må leve med disse traumene 25 operasjoner etterpå. Men hans støtte til den nye regionen er farlig i følge et oppslag i iFinnmark.no . Derfor skal han skremmes til enten taushet – eller helst til å skifte mening:




Hans egen gripende reaksjon på Facebook fikk stor oppmerksomhet, og ble støttet og delt av mange.

Jeg hadde skjønt disse hatske reaksjonene mot politiske ledere dersom Stortinget vedtok dette kun for å ødelegge for oss som bor i nord. Da hadde jeg stilt meg i spissen for protestene!

Stortingets hensikt var heldigvis – og selvsagt – det stikk motsatte: Få på plass «færre, større og sterkere regioner», slik SV og V skrev i et felles forslag på Stortinget.

Færre betydde en reduksjon fra 19 regioner uten makt til 11 med økt makt og en sterkere stemme overfor Storting og regjering. (SP gikk i 2007 for 7 og i 2009 for 9 regioner)

Større betydde at de ville få et minste folketall på 240 000 – noe som gir bedre økonomi og sterkere fagmiljø for å ta over de 49 oppgavene fra staten.

Sterkere betydde at de 49 tidligere statlige oppgaver som skulle desentraliseres fra statlige organ i Oslo eller fylkesmenn, nå skulle avgjøres av våre egne fylkespolitikere. Det var ikke lenger kontorfolk i Oslo eller hos den tdl. fylkesmannen som skulle ta avgjørelser som betydde mye for både innbyggernes trivsel og bolyst eller for næringslivet. Det var VÅRE folkevalgte som fikk makt!

I Finnmark (og kanskje også i Troms) var det dessverre mange som gikk i «parti-fella»: Fortell hvilket parti som mener noe, og partiets tilhengere vil uansett synes det er klokt. Partiets motstandere vil derimot mene at det er dumt.

Vi kan le av slike primitive holdninger, men jeg må med rødmende kinn innrømme at de har rammet meg også. I mine første perioder som folkevalgt var jeg mer opptatt av hvem som foreslo noe enn hva som ble foreslått. Man blir oppdratt til at du SKAL være mest mulig uenig med andre partier for slik å blir et tydelig alternativ.
 
SP kjørte en smart strategi, basert på erfaringer fra Italia, Frankrike, Tyskland, England og USA og dets populistiske ledere:
«Spill på følelser – snakk folk etter munnen! Da får vi mange stemmer ved de neste valg!».

Derfor kunne de skvette bensin på skremselsbålene i Finnmark ved å si at regionreformen nærmest er «Satans verk».
«Dette kommer jo kun fra H og Frp som bare vil sentralisere og ødelegge distriktene».

Sannheten var at det var V og KrF, sammen med SV og SP som fra 1997 hadde jobba for denne reformen!!

Sa SP noe om dette til skremte velgere i Finnmark?

Nei.

De sa: Stem på oss. Får vi flertall ved valget i sep. -21, vil Finnmark fylkeskommune straks gjenoppstå.

Partileder Vedum reiste i ens ærend til Vadsø for å la seg hylle for at det nå kun var kort tid igjen til Finnmark blir egen fylkeskommune igjen:



I dag vet alle svaret. Også det var en bløff. Det kan tidligst skje fra 2024.

Heller ikke de 6 overnevnte skremslene gikk i oppfyllelse etter at Troms og Finnmark ble etablert som en region.

Likevel er det fortsatt noen som tror på dette. Og de tegner i sin retorikk et svart/hvitt-bilde av folk i Troms som griske, egoistiske, kolonimakt-orienterte, arrogante og kun interessert i å utnytte bæra, rypa, mineralene og fisken i havet. «De vil oss bare vondt, og tenker kun på seg sjøl».

Kjære finnmarkinger: Jeg beklager hva dere ble utsatt for!

Å sette folk opp mot hverandre er en farlig sport. Derfor må jeg innrømme at heller ikke jeg har oppført meg saklig og pent i ordskiftet. Jeg ble nok overrasket over at en sammenslåing av Troms og Finnmark skulle skape så mye motstand. Og derfor ble mine tilsvar spisset til deretter.

Jeg burde vært en mindre arrogant bedreviter, og vært langt mer ydmyk over styrken og effekten til fake-news og lettvint populisme.

I mitt hode som politisk aktiv over 40 år og med mitt syn på at desentralisering av makt og ressurser var helt nødvendig, kunne jeg ikke fatte at noen var mot dette. Ja, bortsett fra de som av ideologiske grunner ønsker sentralisering for slik å samle både makt og ressurser på færre hender.

Jeg tok det rett og slett for gitt at folk flest i Finnmark tidligere hadde sett hvor lite makt et lite fylkesting har i møte med sterke sentraliserte statlige krefter. Jeg følte meg trygg på at de hadde skjønt hvorfor Anders Aune traff denne nerven av maktesløshet finnmarkinger opplevde.

Som lokalpolitiker hadde jeg også sett hvordan daværende «ytre stat» – fylkesmannen – kunne overprøve vedtak gjort av kommunestyrer i Finnmark. Når et folkevalgt organ i en kommune har brukt sitt vett, sin forstand og fattet et vedtak, skal det være en høy terskel for at noen andre myndigheter skal kunne gripe inn og endre det.

Kjære Troms-folk: Jeg beklager hva dere er blitt beskyldt for!

Jeg beklager også overfor dere i Troms hva dere har blitt utsatt for i denne oppsiktsvekkende saboteringa av en demokratireform.

Og jeg skjønner også de fylkespolitikere i Troms med genuin vilje til å matche andre fylkeskommuner for å gjøre vår region minst like attraktiv som de 10 andre:
De er lei denne sutringa og de angstbiterske holdninger til et knippe fylkes- og lokalpolitikere fra Øst-Finnmark.

Jeg vet at det er stadig færre finnmarkinger som tror skremslene fra 2018-19. De har sett at hverdagen ikke har blitt annerledes. Og de har gjennomskuet skremselspropagandaen.

Vel nok er ikke alle båt- og busstilbud som ønskelig, men det ble slik fordi Finnmark tok med seg en ganske skakk-kjørt økonomi inn i den nye regionen. I 2019 hadde de øvrige fylkeskommuner et overskudd på driftsregnskapet på ca. 4 %. Finnmark hadde et underskudd på 3 %!

Derfor måtte Finnmark ta egne kutt mener flertallet i fylkestinget.

Men uten at Finnmark hadde vært i samme region som Troms, ville det sett så fryktelig mye verre ut.
Hvor ille vil ikke dagens flertall fortelle om.
Forståelig nok i sitt underlige forsøk på å omgå Inndelingslovens strenge krav om å beskrive konsekvenser ved en deling.

De har til og med skapt inntrykk av fylkestinget allerede har søkt om deling av Troms og Finnmark!

Det mest pinlige er nok at det er skrevet inn i regjeringens grunnlag (Hurdalsplattformen) som et faktum. Der er er søknaden allerede innvilget – uten at Inndelingsloven er fulgt. 

Flertallet i fylkestinget frykter nok at den siste andelen finnmarkinger (som tidligere anså Troms som den store, stygge ulven) nå skal si som resten av befolkningen:
«Vi vil heller at dere stopper denne reverseringa og bruker pengene på å bygge opp gode tjenester enn å bruke millioner på å gjøre det verre i både Troms og Finnmark om de blir alene.».

Jeg vet at vi i nord har langt mer til felles enn hva som skiller oss . Og jeg beklager av hele mitt hjerte at enkelte fortidsorienterte politiske miljø i Finnmark (og Troms) har klart å fremstille dere som fiender av oss.

«De skal ikke få ødelegge Troms og Finnmark som en sterk og viktig region i nord!«

Bare et sterkt og samlet Troms og Finnmark kan få tilbake optimisme, ny tilflytting og et voksende næringsliv. Det skaper et enda bedre grunnlag for bolyst og fremtid i «Norges viktigste region» som Troms og Finnmark vitterlig kan bli med voksne, erfarne politikere i førersetet i fylkestinget.

«Men kan jeg bidra på noen måte», tenker du kanskje ?

Det finnes håp: En gjeng fremtidsoptimister fra både Troms og Finnmark jobber nå for å styrke og utvikle «Norges viktigste region». De har dannet ei raskt voksende gruppe med det positive navnet FOR NORD.

En raskt voksende gruppe på Facebook for de som har tro på et sterkere NORD

Her spres kunnskaper og her deles visjoner for alt vi kan få til her nord om vi er ledet av folk og politikere som VIL noe konstruktivt.

Føler du en sterk tilknytning til Troms og Finnmark og det nordlige Norge?
Du kan gratis melde deg inn i gruppa FOR NORD her og slik være med å skape historie.

Det er nemlig ikke gitt at Støre og Stortinget vil gå inn for å endre noe hvis det ikke kan dokumenteres at endringen gir flere fordeler enn ulemper.

I tillegg vil det koste langt mer i både kroner og tapte muligheter å splitte enn å fortsette som et sterkere fellesskap i nord.

Den joviale statsråden i tidligere Ap-regjeringer, Sigbjørn Johnsen sa det megetsigende da han ble spurt om hvorfor han forsvarte at Hedmark og Oppland ble til en fylkeskommune; Innlandet.

«Er det noe vi vet av erfaring, så er det at vi står sterkere sammen enn hver for oss!»

1.halvår 2022 blir eksamen for det norske demokratiet i møtene med fake news, lettvint populisme og ignorering av prinsippet om en nøytral rådgivende folkeavstemning. Når hensikten er å redusere grunnlovens og Stortingets legitimitet er vi på farlige veier ingen ansvarlige parti kan støtte.

For en eldre gutt som meg med mine opplevelser i barndom, ungdom og tidlig voksenliv, også som politiker, kommer det ikke på tale å lukke munnen i den viktige kampen for mer åpenhet, ytringsfrihet og demokrati basert på desentralisering av makt.

Jeg skylder ikke bare mine 5 barn dette. Jeg skylder dette enda mer til mine 7 barnebarn (+ nr 8 som kommer i januar), og til det samfunnet de skal bli en aktiv del av for fritt å kunne velge deres gode liv.

Skolegang og solid utdanning er bunnplanken i alle liberale demokrati.
Kunnskap er makt, og makt over eget liv gir også frihet.

Ved inngangen til 2022 er det verdt å tenke over hvordan vi kan bidra til en sunn debatt om et bedre Norge. Og kanskje reflektere hvorfor alle reformer i norsk politisk historie alltid har flyttet Norge et steg framover til det beste for innbyggerne.

Tross forventet motstand fra de som ser de taper på slike reformer.
________________________________________________________________

Andre relaterte innlegg:

Den utrolige historien om hvordan Støre-regjeringen ble lurt til å innvilge en søknad som ikke eksisterer:
https://open-eye-open-mind.com/2021/11/20/norges-viktigste-region-forsokes-odelagt-av-udemokratiske-prosesser-i-skjul-av-pandemien/

Da Shell, LO og Finnmark Ap parkerte Nelson Mandela og hans kamp mot apartheidregimet:
https://open-eye-open-mind.com/2013/12/15/tanker-ved-en-helts-bortgang/

SPs uforståelige politiske snuoperasjon:
https://open-eye-open-mind.com/2021/11/28/regionreformen-sps-symbolske-snuoperasjon-er-helt-uforstaelig-og-svekker-demokratiet/

Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

I dag kom svaret fra regjeringsadvokaten på prosessvarselet fra Finnmark fylkeskommune. En kort repetisjon først før jeg ser på konsekvensene:

I 2018 på våren kom det påstander om at vedtaket om at Troms og Finnmark var gjort på et ulovlig grunnlag. Slike påstander var det ingen som hevdet i 2017!

Riktignok kunne ikke de som påsto det, anføre konkret hva som var så ulovlig at det påvirket Stortinget til å fatte et ugyldig vedtak.

Det ble etterhvert åpenbart for de som mislikte vedtaket at det kanskje kunne være  to måter å hindre iverksetting;

1) arrangere en folkeavstemning og sikre et stort antall nei-stemmer for å bruke dette som en folkelig legitim vilje til å tvinge fram et annet vedtak

2) velge et rettslig spor med søksmål hvor domstolene skulle sette seg til doms over et politisk vedtak i landets lovlig valgte nasjonalforsamling

Pkt. 1 hadde en stor svakhet: Til tross for at Finnmark fylkeskommune i 2015 visste at Stortinget skulle gjøre sitt vedtak våren 2017, tok de seg ikke bryet med å spørre innbyggerne gjennom en folkeavstemning.

Nesten et år ETTER at vedtaket ble gjort så SPs Lundteigen og Vedum at en folkeavstemning i Finnmark kunne være god PR for – SP.

Når forslaget først kom, kunne ikke Finnmark Ap være dårligere. Da ville de garantert miste mange misnøye-velgere i Finnmark til Senterpartiet. Brått var det stor mulighet for at alle kommende ordførerkandidater med Helga Pedersen i spissen kunne miste mulighet for en  slik posisjon og «jobb» fra høsten .

Derfor sa Ap (som ikke har programfestet folkeavstemning som sak) også ja til dette.
Slik malte de seg inn i et hjørne de ikke kom ut av før i desember i fjor.

Pkt. 2 hadde en åpenbar svakhet: Etter grunnloven er det Stortinget som er landets øverste folkevalgte organ og har plikt til å måtte gjøre nødvendige vedtak for å sikre innbyggernes interesser.

Å gå til sak mot Stortinget var opplagt noe advokater gjerne kan fristes av. Det er juridisk spennende, men mest av alt er det økonomisk inntektsbringende når en med mye penger fyller på kontoen i takt med tikkinga fra taksameteret.

Ingen fylkespolitikere ville bruke fylkeskommunens penger på rettsak!

Før fylkestinget ble samlet i oktober, hadde aksjonsgruppa i Finnmark i forkant et ønske om at flertallet i fylkestinget måtte vedta å gå til søksmål.

Men hvem ville foreslå dette? Ingen av politikerne gikk i forkant ut og sa at dette må vi bruke våre penger på. Tvertimot. Både gruppeleder Remi Strand i Ap og Kurt Wikan i Sp hevdet at et prosessvarsel ikke ville koste noe.

Kurt Wikan hevdet sågar på sin offentlige facebookside 10.oktober at fylkeskommunen ikke skulle ha noen kostnader ved dette:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

Likevel, under fylkestingets møte er det nettopp samme Wikan som fremmer flg. forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Nå viser det seg at Wikan ikke vil få støtte for dette, og han har da muligheten for å få det oversendt til administrasjonen eller fylkesutvalget for oppfølging.

Han overrasker alle med å trekke det! I stedet blir han med på et forslag som ber fylkesrådmannen utrede et forslag om et evt. slikt søksmål for fylkespolitikerne. Det vedtas ikke avsatt  midler til kjøp av eksterne tjenester i saken. Flertallet regner nok med at fylkesrådmannen (som sjøl er jurist) eller en av hans jurister kan gjøre en grei avklaring hva et prosessvarsel vil innebære.

Til de flestes overraskelse kommer det en sak til fylkestinget i desember; utkast til prosessvarsel . Advoktafirmaets anbefaling er å sende et prosessvarsel, noe flertallet i fylkestinget sier de er positive til «fordi da får vi se at det var et ulovlig vedtak». Mindretallet argumenterer mot å bruke ytterligere penger på en tapt sak. Tidligere hadde fylkestinget kastet bort mellom 3 og 4 millioner kroner på en folkeavstemning et år for sent. Resultatet ble bl.a. at elever i videregående skole ikke fikk vikarlærere – det var ikke økonomi til det.

Fylkestingets flertall vedtok likevel at det skulle sendes et prosessvarsel: «Det koster kun portoen» sa bl.a. Remi Strand og Kurt Wikan i kor.

Det ingen fikk vite før 3 uker etter at fylkestinget var at fylkesrådmannen hadde betalt nesten 0,7 mill.kr for de 7 sidene med «utredning»!!

Nå foreligger svaret fra regjeringsadvokaten på flertallets vedtak om prosessvarsel:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.16

 

Og som mange forgjeves hadde advart om på forhånd; regjeringsadvokaten avviser grunnlaget for søksmål.

Prosessen som har skjedd i forkant av vedtaket har vært slik den politiske saksbehandlinga er i et folkevalgt organ som Stortinget. Finnmark fylkeskommune har deltatt i prosessen. Da forslaget fra regjeringen om regioninndeling forelå 5.april 2017, kunne Finnmark som Troms gitt sitt svar. Fylkestinget valgte å ikke svare. Da kan man vanskelig kritisere Storting og regjering.

(Og enda verre/mer pinlig  for Finnmark fylkeskommune: De ba ved tre anledninger våren 2017 om at saken ikke måtte utsettes, men måtte avgjøres sammen med alle andre fylkeskommuner i Norge og Nord-Norge; i juni 2017!)

Som konklusjon på sitt 10 sider lange svar, skriver regjeringsadvokaten:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.32

Fylkespolitikerne i Finnmark kommer ikke til å gå til søksmål av flere grunner;

1) De vil opplagt tape en slik rettsprosess fordi de fortsatt ikke har noe rettslig krav på få kjent vedtaket i Stortinget av 8.juni 2017 ugyldig.

2) Inndelingsloven beskriver at Troms og Finnmark fylkeskommuner er slått sammen til en. Det er ikke mulig å gå til rettsak mot at lovgiver har gjort sin plikt som lovgiver.

3) Fylkespolitikerne har så mange andre og viktigere oppgaver å bruke sitt budsjett for 2019 på når de ikke fant inndekning for 55 mill. kr. Ytterligere tilskudd til advokatfirma kan umulig ha høy prioritet.

4) Uansett søksmål, vil Troms og Finnmark fylkeskommune og fylkesting være i arbeid fra 1.12020. Den oppgaven sørger fellesnemnda for.

Jeg tviler på at det er noen fylkespolitikere som i fullt alvor likevel vil foreslå søksmål. Det måtte i så fall være de som håper at deres populisme kan gi de noen ekstra stemmer framover. De bryr seg lite om verken økonomi eller flere oppgaver overført fra statlige direktører og over til folkevalgte organ.
Resten av befolkningen må tenke annerledes.

Mange i Finnmark velger nå å se framover.

Og noen ser kun bakover: I Finnmark Ap sliter de med å bestemme seg om de skal bestemme sjøl eller om SP fortsatt skal styre deres valg.

Innbyggerne vet at det er langt viktigere å sikre ungdommen vår et godt videregående skoletilbud, gode rutetilbud, tannhelse, bibliotektilbud og godt vedlikehold av veier framfor å sløse bort mere penger i en 18.rettstvist på knappe 7 år.

Og med det budsjettet som flertallet har vedtatt for i år og de påfølgende 3 år, er det gjort kun fordi det vet at det blir økonomisk mulig når Troms og Finnmark blir slått sammen.
Uten en slik sammenslåing, hadde det fylkeskommunale tjenestetilbudet i Finnmark brutt sammen. Dette vet både Ap, SV og SP, men de sier det selvsagt ikke høyt.

Svaret fra regjeringsadvokaten kan du i sin helhet lese her. svar-pa-soksmalsvarsel-fra-finnmark-fylkeskommune

Case closed.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 202
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø 3.10.18 ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder Remi Strand for Ap på fylkestinget som satt i panelet sammen med aksjonsgruppa lovte å se på kravet:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

«Han mener fylkeskommunen vil løpe liten risiko ved å sende et slikt prosessvarsel.

– Man løper ingen risiko ved det. Det er snakk om at man sender et brev der man forteller hva kravet er. Deretter beskriver man det rettslige grunnlaget og legger fram de bevisene man mener å ha. Så sendes det til motparten, slik at de kan få kommentere på innholdet. Og da ser vi hvor den rettslige konflikten står, forteller Strand som selv er jurist.

– Først da vil spørsmålet om en eventuell rettssak komme på banen, sier Remi Strand.

– Fram til da vil ikke dette koste noen ting. Men etterpå, når man har fått svaret fra motparten, så må man vurdere grunnlaget, og se det opp mot risiko og kostnader, sier han.» (Finnmarken 5.10.18)

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering. Når en sak ønskes tatt opp til behandling kan fylkesordfører eller 1/3 av fylkestinget motsette seg dette.

Fylkestinget skulle derimot ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni, og nå var klar for nye behandling.  Da saken den gang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt (V) et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette «siden det var det mest ytterliggående». Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til selve lovlighetsklagen fra Noodt m.fl.. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning ville bli 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i junimøtet slik hun har adgang til. Fordi det er liten møtehyppighet for fylkestinget, ville det åpenbart vært riktig å gi saken sin første behandling der. I den grad fylkesordfører og ordfører ønsker å ha vervet for å verne om alle representantenes rett til å utføre sitt verv, burde det åpenbart vært gitt sin første behandling i juni.

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen offentlige facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre.

Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak. (Og jeg vet de ikke vil gjøre det dersom de ser hvor mange som vinner fram i saker om politiske avgjørelser).

17 tapte rettssaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en «folkeavstemning» til nærmere 4 mill. kr.  i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid!

Og Wikan vil kaste bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål?
Fra flere representanter blir det stilt spørsmål om han i fullt alvor mener at fylkestinget skal gi seg i vei med nye kostnader og hva dette vil bety for elever i videregående skole, samferdsel og andre tjenester.

Wikan benektet at fylkeskommunen skulle bruke poenger på dette. Fra talerstolen sa  han  at aksjonsgruppa for Finnmark ville samle inn penger til en rettsprosess. Underforstått: Fylkeskommunen skal ikke bruke en krone på dette. Forøvrig helt i samsvar med hans uttalelse på Facebook uka før.

Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks formannskapet i en kommune, eller fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/utredning Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets faktiske innhold er blitt  innarbeidet i andre forslag.

Rett før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som «forslag», er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista! Fylkesordføreren kunne avvist behandling av forslaget, men var igjen passiv.

Saksbehandlinga ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette i protokollen:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl (og andre) – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget hans ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet i hans forslag ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: » Fylkestinget ber administrasjonen utrede et eventuelt grunnlag for prosessvarsel».

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommunes administrasjon med noen sak om søksmål nå – hvis de av strategiske grunner ikke da velger å opptre politisk?

Siste setning kan også fortolkes positivt: Fylkestinget ber fylkesrådmannen om å lage en kort utredning  som forklarer hva et prosessvarsel er og lager et forslag på videre prosedyre. En slik prosedyre må også innbefatte kostnader ved å få laget et prosessvarsel og kostnader knyttet til en evt. oppfølging i en rettslig prosess. Fylkesrådmannens fullmakter til å påføre fylkeskommunen økte utgifter er begrenset, og han må derfor ha hjemmel fra politisk hold f.eks gjennom et politisk vedtak. Dette er ikke et fullmaktsvedtak som hjemler bruk av økonomiske midler

En fylkesrådmann burde til vanlig  være fornøyd med at hans kapasitet heller kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019. Om fylkesrådmannen  velger den siste fortolkninga, er han likevel på formell trygg grunn når fellesnemnda skal velges i desember.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.

«Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

Det er sagt at i en hver krig er sannheten det første offer. Regjeringen påstår den har behandlet saken om regionreformen på en god måte, også den delen som betyr at Troms og Finnmark er slått sammen fra 1.januar 2020. En rekke fylkespolitikere, stortingsrepresentanter, aksjonen ForFinnmark og ikke minst alle nei-velgere hevder at det har skjedd et skittent spill og et overgep mot Finnmark. Resultatet av dette spillet er at en stortingsrepresentant helt på slutten av en debatt kastet inn et helt nytt forslag som blir vedtatt. Dermed var Troms og Finnmark vedtatt sammenslått – uten mulighet til å påvirke vedtaket.
Den siste som har hevdet dette er fylkesvaraordføreren i Finnmark i et debattinnlegg på ifinnmark.no 23.juni.

Begge sider kan ikke ha helt rett. Målt i antall som hevder hva, er regjeringen i mindretall. Det store flertallet befinner seg i Finnmark. Men hvem har rett i sin påstand?

Jeg har valgt å utfordre meg sjøl: Ta et skritt tilbake fra hva jeg har hevdet hittil i debatten. Dette for å faktisk undersøke det mine meningsmotstandere hevder. For de kan objektivt ha rett. Da må jeg så grundig det er mulig å sette meg inn i alle sakens dokumenter som direkte påvirker utfallet.
Jeg fant flere forhold som overrasket meg, og innrømmer at bildet er mye mer «uklart» enn hva jeg trodde før gjennomgangen av fakta i saken.

I det følgende skal jeg redegjøre for det jeg fant. Og til slutt skal jeg – bedømt ut fra dokumentene – konkludere om noen har fortalt den hele og fulle sannhet. Jeg drister meg også til å se litt framover på hva som evt kan skje videre. Der vil nok mitt verdisyn skinne igjennom: Desentralisering av makt er både nødvendig og riktig.  Uansett standpunkt vi måtte ha vet vi at det i politiske kampsaker finnes mektige motstandere – men også såkalte «nyttige idioter» slik Lenin omtalte de som i naivitet velger «feil side».

Underveis legger jeg inn linker til de ulike dokumentene i saken slik at du som leser sjøl kan sjekke disse og gjøre deg opp din mening.

Jeg har ikke sett en samlet oversikt over prosessen med regionreformen andre steder. Derfor har jeg tatt meg tid til å lage en slik. Jeg håper dette kan være til nytte for alle de som trenger en samlet oversikt som er forholdsvis kortfattet – uten at viktige saksopplysninger er utelatt.

Først kort om begrepet benkeforslag: Et benkeforslag fremmes i selve møtet der og da fra den folkevalgtes plass (benken)  uten at forslaget er utredet av administrasjonen, evt har vært kjent gjennom f.eks. offentlig høring. Det er ikke uvanlig med benkeforslag i kommunestyre eller fylkesting. Slik praksis vil imidlertid være ytterst tvilsom på Stortinget, og ikke forenlig med krav til en forsvarlig politisk saksbehandling i forkant av en såpass stor politisk sak som en reform vitterlig er.

I det følgende bruker jeg begrepet «regjeringen» der et departement har foreslått noe, og jeg bruker kun første del av navnet den aktuelle komitéen. Dette fordi de korrekte  navn på både departement og komiteer er for lange når de skal gjentas ofte som her.

2014: Forslag om å flytte statlig makt nedover

Hva er bakgrunnen for denne nye versjonen av en regionreform ? Det har vært gjort forsøk tidligere, men alle har strandet.

På grunnlag av et forslag fra stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande (Venstre) 26.feb. 2014  (Dok 8:26 S (2013–2014)), fattet Kommunalkomiteen 8. juni 2014 innstilling om følgende anmodningsvedtak (Innst. 262 S (2013–2014)):

Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2015.
Stortinget vedtok deretter dette 18.juni 2014.

I samme sak fremmes også andre forslag:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen sørge for at regjeringens ekspertutvalg vurderer hvordan dagens statlige regioninndeling på ulike områder samsvarer med dagens fylkesinndeling. Utvalget skal også vurdere hvilke oppgaver større regioner kan overta fra staten. Dette tas inn i ekspertutvalgets mandat.»

Også et annet interessant forslag fremmes av Venstre og SV:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Regjeringen er forpliktet til å følge opp stortingets anmodninger, slik rådmannen er forpliktet til å utrede det et kommunestyre eller fylkesting ber om.

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.40.44.png

En annen viktig politisk sak samme vår er regjeringens Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 . Der har Kommunalkomiteen flere synspunkter, også på vedtaket jeg viser til foran. De fremmer merknader og følgende blir vedtatt av Stortinget ved behandlingen av proposisjonen:

«Stortinget konstaterer at det ikkje er fleirtal for Høgre og Framstegspartiet sine primærstandpunkt om to folkevalde nivå, jf. desse partia sine merknader i saken. Stortinget viser vidare til felles merknad i saken frå medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti der det kjem fram at parallelt med kommunereforma må regjeringa gjennomgå og samanstille utredningar gjeldande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma utan at dette skal forseinka arbeidet med kommunereforma for primærkommunane. Stortinget stadfester at gjennomgangen av oppgåvene til kommunane må inkludere oppgåvene som skal liggje til eit folkevald regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommunar.» 

Altså; her gir H og Frp opp sitt standpunkt om å legge ned de 19 fylkeskommunene og dermed det politiske nivå mellom stat og kommuner. Deretter slutter de seg til Venstre og KrF som ønsker en ny gjennomgang av  dette mellomnivået når det gjelder oppgaver og antall enheter. For KrF og Venstre har dette vært nødvendig for å kunne være en del av den parlamentariske støtten til regjeringen Solberg.

2015: Sanner ber fylkeskommunene om råd

Kommunalminister Jan Tore Sanner sender 3.juli 2015 et brev til landets fylkeskommuner . Han viser til at regjeringen i stortingsmelding nr. 14 (2014-2015), Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, la fram forslag til prosess for en regionreform, med vekt på utvikling av regionalt folkevalgt nivå i rollen som samfunnsutvikler. Forslaget kommer altså etter at Stortinget i 2014 i samsvar med KrF og Vs ønske vedtok å be regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkes­kommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene.

Sanner ber i brevet fylkeskommunene starte med nabopraten og kjøre lokale prosesser som inkluderer innbyggerne. Denne prosessen kan føre til en ny regionreform i tråd med Stortingets ønske og som har tilstrekkelig legitimitet i befolkningen.

2016: Utredning om nye folkevalgte regioner er klar

Regjeringens utredning om oppgaver på regionalt nivå ender i Stortingsmeld 22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver som 5.april 2016 oversendes Stortinget. Gjennom 70 sider skisseres regjeringens «pålagte» ambisjoner om å flytte ut statlig makt og komme ned på omlag 10 regioner. (SPs Åslaug Haga foreslo 9 regioner i Stoltenberg-regjeringen, men der havarerte forslaget i 2009 fordi som Haga sa: Det var ikke flertall på Stortinget for å avgi statlig makt og myndighet til politikere regionalt).

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

 

I meldingen vises det til hva flertallet på Stortinget har sagt om forventningene til reformen:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

Regjeringen er også opptatt av hvordan man i årene som kommer skal skaffe folk og penger til det viktigste tjenestetilbudet innen skole, helse, eldreomsorg osv:

«Mer effektiv ressursbruk
Sammenslåing til større regioner i tråd med målet i denne meldingen vil gi større administrative enheter som legger grunnlag for å bygge opp større kapasitet og kompetanse i oppgaveløsningen. Større regioner vil innebære reduserte utgifter til administrasjon og blant annet legge grunnlag for stordriftsfordeler i tjenesteproduksjonen. Dette vil frigjøre ressurser som for eksempel kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne. Bedre avklaring av regionens roller og virkemidler som regional samfunnsutvikler vil gi grunnlag for bedre samordning og samhandling mellom forvaltningsnivåene. Dette vil medføre bedre og mer effektiv bruk av samfunnets totale ressurser. Det å legge flere forvaltningsoppgaver til regionalt folkevalgt nivå på områder som fylkeskommunen har delvis ansvar for i dag, vil også innebære en mer kostnadseffektiv oppgaveløsning.»

 Stortinget behandler St.melding 22 om regionene 8.juni 2016, og pålegger regjeringen bl.a. å «sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″. 

Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.

Et mindretallsforslag fra SP er i 2018-vårens debatt om luftambulansetjenesten særlig interessant og må nevnes her:

«Styring av sykehusene. I første omgang ved å fjerne de regionale helseforetakene og beholde de etablerte sykehusforetakene, men med styrer hvor et flertall er oppnevnt av fylkestinget.» 
SP ser at politisk styring av statlige sykehus er nødvendig og vil ha dette over på de nye folkevalgte fylkesting. Jeg tipper at dette er en sak som vil bli enda mer aktuelt når de nye 11 fylkesting kommer i funksjon fra 1.1.2020 og ønsker økt ansvar også for helsepolitikk i 2.linjetjenesten.

2016 Fylkeskommunene vurderer konsekvenser

De fleste fylkeskommunene startet sitt arbeid med regionreformen i 2015 straks etter at de hadde mottatt Sanners brev. I 2016 var alle fylkeskommunene i gang med prosessen. Regionreformen ble behandlet politisk gjennom flere vedtak i de ulike fylkeskommuner.

Flertallet i Finnmark fylkesting var i sin høringsuttalelse negativ til å bli del av en større region,. Her er deres politiske uttalelse (som ord-for-ord (!) bygger på fylkesrådmannens innstilling):

På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:

1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region

2. Finnmark som egen region begrunnes med:

– Opprettholdelse av desentrale strukturer
– Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner
– Reell demokratiutvikling
– Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland
– Eierforholdet til land og vann i Finnmark
– Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke

3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet – Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet  –  Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling          – Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner

4. Generalistprinsippet må beholdes

5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer

6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken
7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet

Vedtaket blei gjort med 25 stemmer mot 10 stemmer.

Fylkestinget kunne her valgt å også spørre innbyggerne i fylket gjennom innbyggerundersøkelse, meningsmåling eller folkeavstemning slik mange kommuner gjorde i arbeidet med kommunereformen. Kommuneloven gir adgang til rådgivende folkeavstemning.

Ingen parti eller enkeltrepresentant i Finnmark fylkesting foreslår dette!

 

2017: Regjeringens forslag – uten Troms og Finnmark!

Regjeringen oppsummerer vinteren 2017 alle innspill som er kommet fra samtlige fylkeskommuner.Videre gjør den en vurdering av disse sett opp mot Stortingets ønske om en overføring av statlig makt til et færre antall regioner.
Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

4.april 2017. sender regjeringen Prop. 84 S (2016–2017) «Ny inndeling av regionalt folkevalt nivå». til Stortinget for politisk behandling   Dette er altså regjeringens saksutredning, konklusjonen og anbefalinger til politikerne, og den er på hele 104 sider.
Slik konkluderer regjeringen som sin innstilling overfor Stortinget (legger ved fotodokumentasjon av side 104):

skjermbilde-2018-06-25-kl-14-33-41.png

Den våkne leser vil se at her står det ikke et ord om Nord-Norge eller Troms og Finnmark som ny region. De øvrige 11 fylkeskommuner som skal sammenslås er nevnt ved navn. Det styrker poenget til de som hevder at Troms og Finnmark er sammenslått ved et benkeforslag.

Leser vi denne proposisjonen grundigere, finner vi at de bruker samme prosedyren som i 2014 som jeg viste til tidligere, men selvsagt denne gang med et annet innhold.

Under 5.3.9 Nord-Noreg i denne proposisjonen har regjeringen vurdert en evt. fremtidig region i nord.

(Vurderingen er grundig, men med en fornøyelig feil i beskrivelse av eksempler på avstander. Jeg tar kuriositeten med fordi det viser at det både kan gå litt vel raskt for seg i departementet og at «Oslo» ikke sitter med nok kunnskap om alt i Troms og Finnmark:

«Eit par døme kan ytterlegare illustrere reiseavstandane: frå Hammerfest i Vest-Finnmark til Vadsø i aust tek det vel 6 timar å køyre (420 km), medan det tek om lag 4 timar og 30 minutt å køyre frå Kvænangen i Sør-Troms til Tromsø (310 km). Begge strekningane krev bruk av ferje.«

Kvænangen ligger som kjent i Nord-Troms. Det er selvsagt  ønskelig med ferge over Porsangerfjorden for å forkorte turen fra Vest-Finnmark til Vadsø, og vi i Finnmark kan kanskje  ta det som en lovnad om hva som kommer..? Men i dag er det altså fortsatt fergefri vei fra vest til øst i Finnmark..)

Regjeringen sier at den forholder seg til et stortingsflertall og tidligere avtale om at Nord-Norge enten blir en enhet eller deles i to. Om dette skriver de konkret:

Tre hovudalternativ

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.

Proposisjonen de viser til er Kommuneproposisjonen 2018, mens de her i april vil gi seg over et år ekstra tid på å vurdere regionreformen for Nord-Norge!  Kommuneproposisjonen fremmes i mai. Før den tid skjer det noe i Nord-Norge.

Regjeringen gjennomfører drøftinger med de nord-norske fylkeskommuner. Finnmark sier nei til alt annet enn å være alene. Troms og Nordland hadde signalisert behov for å se nye løsninger, men uten Finnmark har det ikke ført videre til noe konkret. I tillegg har Troms hatt eget fylkesting i 24.april 2017 hvor de vedtar å gå inn for Nord-Norge som en samlet region, og med Troms og Finnmark som et alternativ 2 (sammenslått).

Videre har det vært åpne høringer i Kommunalkomiteen 2.mai 2017 der alle fylkeskommunene fikk anledning til å legge fram sine siste innspill før komiteen skulle gjøre ferdig saken for behandling i Stortinget før sommerferien.

(Ved bruk av denne linken får du tilgang til  videoopptak av høringen).

Fra Finnmark sin side ble det under den åpne høringen anført av fylkesordføreren at man håpet på et nytt stortingsflertall etter valget senere det året slik at det varslede vedtaket om at Troms og Finnmark skal sammenslåes fra 1.januar 2020 kunne bli omgjort.

 

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 15.10.15
I  St.prop 128 S Kommuneproposisjonen 2018 som fremmes 11.mai 2017 viser regjeringen derfor til de avholdte drøftinger med de tre nord-norske fylkeskommunene.

Regjeringen innstiller på følgende under pkt 4.2 i Kommuneproposisjonen:
«Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. «
Videre skriver regjeringen at «Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.» 

Dette kan forklare hvorfor regjeringens forslag ikke kom med i den særskilte stortingsproposisjonen om regionreformen – prop 84 S 2016-2017 (PDF-utgaven)
(Se fotodokumentet over).
Samtidig er det noe oppsiktsvekkende at det samme departement som i april foreslår å vente til våren 2018 med å bestemme om Nord-Norge skal bli en eller to regioner, måneden etter sier det vil være en fordel om også Nord-Norge avklares våren 2017!

Hvorfor ombestemte regjeringen seg?

Jeg skal ikke spekulere over motiv, men tenker på to mulige forklaringer hvor begge kan være riktig:

1) Dette tema kan i det forestående stortingsvalget bli hovedsak i Nord-Norge siden det da vil et være et nytt storting som skal vedta «nye Nord-Norge». Det vil ikke flertallet på Stortinget risikere av den enkle grunn at da risikerer å miste makta og at regionreformen kan bli lagt død. Ved et vedtak nå er håpet at saken legges «død» i valgkampen.  Dette ut fra tanken om at når Stortinget har gjort et vedtak, står det uansett  fast uavhengig av regjeringer som kommer.

2) Det haster med å komme i gang med forberedelsene til de nye regionene og fylkestingsvalg som skal avholdes for første gang høsten 2019. Siden dette er en nasjonal reform vil det derfor være riktig å gjøre et samlet vedtak for hele Norge og ikke splitte regionreformen opp i flere stortingsvedtak over tid.

Kommunalkomiteen under tidspress?

Det var kommunalkomiteen som behandlet regjeringens forslag (Prop 84S).  Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017). Den er på 64 ganske tettskrevne sider. Ved siden av en kort oppsummering av regjeringens og stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er Nord-Norge og Finnmark blitt referert på deres fylkestingsvedtak og vurderinger av hvorfor regjeringen mener de foreslår en riktigere inndeling. Fra side 47 starter komiteens sitt arbeid med å lande på ulike regioninndelinger.

Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«(min utheving-bsb).

Det kom også andre forslag vdr. både Nord-Norge og de øvrige regioner. Innstillingen ble avlagt 1.juni 2017. Heller ikke i innstillingen er Troms og Finnmark nevnt i eget romertallpunkt – altså det er i praksis en kopi av regjeringens innstilling (se fotodokument overfor). Altså; fortsatt har ikke kommunalkomiteen fremmet et særskilt forslag/punkt om at Troms og Finnmark skal utgjøre én region fra 1.1.2020!

I saksdokumentene ligger det likevel som en forutsetning om at det skal skje, jfr sitatet overfor fra komiteens flertall. I siste setning bekrefter komiteen at de vet hva regjeringen har fremmet som ønske i Kommuneproposisjonen.

Stortingspolitikere blir kritisert for å ha for lang ferie og kort arbeidsuke. Jeg ser etter lesing av disse dokumentene at det ikke er helt rettferdig. I alle fall i vårmånedene jobbes det under høytrykk for å få avgitt innstillinger på løpende bånd i svært mange viktige saker. Og saker som er beslektet trenger en spesiell oppfølging. Om det er en inkurie (ubevisst uteglemmelse) eller at noen saksordførere ikke hadde den fulle oversikt vet jeg ikke, men uansett fulgte det ikke med et konkret verbalt forslag i innstillinga fra kommunalkomiteen til Stortinget om å slå sammen Troms og Finnmark!

Løsningen: Bruk et «løst forslag»

Dette ble løst slik jeg leser dokumentene ved at saksordfører for de beslektede sakene om kommunereform og regionreform på vegne av et flertall la fram et såkalt «løst forslag» i forkant av Stortingets behandling den 8.juni 2017.

Hva er et «løst forslag»? Alle lovlig valgte stortingsrepresentanter har rett til å delta i debatt, foreslå og stemme over saker i Stortinget. Dersom de ønsker å fremme et forslag som kommer i tillegg til alle forslag i komitéinnstillingen har de adgang til det. Dette er hjemlet i Stortingets forretningsorden og nærmere omtalt i en egen veileder.

8.juni 2017 behandler Stortinget kommunereformen og regionreformen i samme møte i en svært omfattende debatt. Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. Det er vel kanskje H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen som vekker størst verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.

Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):

«Presidenten:
Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot.
Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)»

Regionreformen: En rotete og uklar prosess

Det har altså vært en lang kjede med utredninger, høringer, konsultasjoner, oppsummering fra regjeringen og vurderinger og innstilling fra kommunalkomiteen før det hele til slutt blir vedtatt.  Ut fra dette  synes det som Stortinget har gjort et lovlig og gyldig stortingsvedtak. Ingen på Stortinget har hittil bestridt lovligheten, noe som helt sikkert ville blitt behørig påtalt om så var. Stortingets kontrollkomité er svært våken i alle slike saker. En regjering som bryter spillereglene lever ikke bare farlig. Den må avgå ved berettiget mistillit.

Men saken om regionreformen  har likevel vært rotete og uklar. Ikke minst er det grunn til å kritisere prosessen og rekkefølgen på vedtak. Stortinget burde vært tøff nok til å først vedta hvilke statlige oppgaver som skal desentraliseres til folkevalgte organ på regionnivå. Deretter burde Stortinget vedtatt det nye regionkartet som var tilpasset disse oppgavene. Da Stoltenberg-regjeringen startet det tunge arbeidet med både kommune- og regionreform, hadde de ambisjoner om å både desentralisere statlig makt og ende med 5 – 7 regioner. Statsråd Åslaug Haga (SP) foreslo til slutt 9 regioner. Det endte i sanden. Haga har etterpå uttrykt dette slik at de måtte forholde seg til at Stortinget ikke ønsket å desentralisere statens makt

Nå har det endt med 11, men det er ikke satt punktum. Både for kommunene og de nye regionene er det full anledning til å «fortsette nabopraten» slik at man kan organisere det offentlige tjenestetilbudet om mulig enda bedre og med enda mer makt overført fra staten. Jeg føler meg ganske sikker på at det nye fylkestinget for Troms og Finnmark samt fylkestinget i Nordland som sin hovedsak i første periode 2020-2023 vil kreve enda mer statlig makt overført – og med et samlet Nord-Norge som den samlede politiske kraft i nord. Det er allerede kontakt mellom flere partiers fylkeslag for å få dette til.

En stille revolusjon

Uansett hvilket standpunkt den enkelte har hatt om saken, kan regionreformen bli en aldri så liten revolusjon i Norge. Den 15.oktober  – og 10 år for sent – får vi vite HVILKEN form for statlig makt og myndighet som skal overføres fra stat til folkevalgte nivå på regionalt nivå (evt. til kommuner også). Det kan bli en merkedag for alle oss som i hele vårt politiske liv har bedt om å få desentralisert makt og et betydelig større ansvar for utvikling av vår del av landet.

Regjeringen er under  press nå. Kr F har sammen med Venstre investert mye politisk kapital i denne reformen. Da kan ikke regjeringen komme med en uforpliktende liste med «småtterier».

Skal de nye fylkeskommunene fortsatt kun drive med hovedoppgavene videregående opplæring og tannhelse (som like greit kan overtas av kommuner i felleskap) eller samferdsel som staten også kan styre + noen mindre kosmetiske saker, kan man like gjerne legge ned de 19 fylkeskommunene – slik Høyre og Frp har som sitt primærstandpunkt.

Håper Høyre på at reformen skrotes?

Jeg har hatt mine tanker om det siste. Er det slik at H og Frp innerst inne håper på at reformen skrotes? Føler de at V og KrF har presset de altfor langt i redusere statens makt over det øvrige Norge? Samtidig: Både H og Frp har hevdet at fornuften er jevnt fordelt over hele landet, og at avgjørelser i prinsippet skal flyttes nærmere dem som opplever konsekvensene. Slik sett burde også i hjerte være tilhenger av desentralisering av makt?

Jeg tipper på at spesielt Høyre både på Storting og i regjering i disse dager lider valgets kvaler: Hvis de nå blir med og tar Norge inn i en fremtid med større desentralisert makt og en «mindre stat» slik V og KrF har fått flertall for sammen med dem, reduseres en viktig del av dominansen som det sentrale østlandet har hatt siden 1905. Det blir ikke så spennende å være statsminister eller stortingspolitiker når viktige beslutninger som angår f.eks vestlandet tas av folkevalgte organ der. Eller når Nord-Norge med rett til å ta ut grunnrente av våre naturressurser sjøl velger hva vi vil bruke den til for å styrke vår landsdel.

Får H og Frp hjelp av SP til å sikre fortsatt sentralisert statlig makt?

«Det nestbeste må aldri bli det bestes fiende» blir det sagt. Her kan faktisk H og Frp få hjelp av – SP! Det høres selvsagt ganske vilt ut – gitt retorikken SP helt riktig fører om hvor uheldig sentralisering er for ikke minst oss i utkantene. SP har – som tidligere sentrumsparti – alltid ønsket mer makt ut av Oslo og nedover til kommuner og fylkeskommuner.

I denne saken har SP oppsiktsvekkende(?) valgt å satse alt på et annet kort: Dersom en av de tidligere kommuner/fylkeskommunene sier nei til å bli sammenslått med et tilstrekkelig folketall som basis for mer maktavgivelse fra staten, vil SP som prinsipp likevel være enig med alle de som sier nei til både kommunereform og regionreform. Altså, SP er slik de har stemt på Stortinget den beste garantisten for at statens makt forblir sentralisert! I praksis er derfor SP den sentraliserte statsmakt sin beste venn og støttespiller for tiden.

SPs taktiske triumf – fram til 2021?

Jeg satte et spørsmålstegn bak «oppsiktsvekkende» i avsnittet foran. SP er kanskje landets beste parti i å legge smarte strategier i «hytter og fjøs». De har nok nøye kalkulert inn sin største gevinst: De mange velgere som er misfornøyde med både kommune- og regionreform og som frykter at deres identitet forsvinner ved endring av kommunenavn/grenser. Det er «frykt-velgerne» som skal gi SP velgeroppslutning og en rekke nye ordførere ved lokalvalget neste høst, og et godt utgangspunkt for stortingsvalget i 2021.

Disse velgerne er det også mange av i Finnmark. Mange av dem har tidligere stemt Ap. Er det noen som fortsatt lurer på hvorfor Aps ordførerkandidater i Finnmark så sterkt har støttet SPs forslag om folkeavstemning og nå har bundet seg til resultatet?
Hadde ikke Finnmark Ap fulgt SP her, kunne en rekke ordførerkjeder tilhørende Ap allerede pakkes bort for å bli overlevert SP-ordførere i de 18 Finnmark-kommuner neste høst!

Finnmark Ap har altså malt seg fullstendig fast inn i et hjørne. Med en maling som tørker uhyggelig langsomt, får de ikke gjort noe nyttig i de andre politiske rom som venter på å bli fikset. At Ap nektet å velge medlemmer til fellesnmnda i forrige uke, vitner om total handlingslammelse. Sp derimot ler hele veien til stemmelokalet neste høst.

Om SP kommer til å endre regionreformen etter 2021 dersom de er i regjering? Å nei. Da er det for sent vil SP si. Og så legger de til; «..men vi vil selvsagt sørge for at de nye regionene gis bedre rammebetingelser». Og ingen kan ta SP på det.  Tilbake sitter  velgerne forvirret:  «Politikk er fryktelig komplisert.»
Der får velgerne alltid rett!


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 411
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.