Fylkespolitikernes utbetalinger til seg sjøl er et hån mot fylkets minstepensjonister

167 125 kroner som årslønn? Ja, det er hva en minstepensjonist får utbetalt i året. Kan man leve av det ?
I Troms og Finnmark er det rundt 10 000 minstepensjonister.
Og over 45 fylkespolitikere som har minst samme beløp som ekstra inntekt på toppen av sin ordinære lønn, 3-4 ganger minstepensjonen.

Det oppleves nok provoserende for minstepensjonistene og andre å se hva flertallet i fylkestinget har gitt seg sjøl av økonomiske goder – på bekostning av bl.a. skoletilbud til ungdommen.

Akkurat som på Stortinget og i Sametinget vedtar de 57 fylkestingsmedlemmene sin egen «lønn», og andre goder.
Og flertallet (Sp, Ap og SV) kan vedta akkurat hva de vil siden de har rent flertall.

Og det har de gjort.
Lønn for folkevalgte kalles «godtgjørelser», og er likhet med honorarer regnet som skattepliktig inntekt. Denne inntekten skal «gjøre godt» for at man bruker sin fritid på viktig arbeid i et demokrati.

Men er det ingen grenser for slikt?

Jeg ba om oversikten fra fylkeskommunen for hvor mye som er utbetalt og fikk den etter lang tids venting.
Og jeg trodde knapt mine egne øyne.

Før de to geografiske fylkene Troms og Finnmark begynte å virke som egen politisk og administrativ region 1.1.2020, hadde en fellesnemnd på 36 politikere bestemt seg for hvordan denne nye regionen skulle fungere best mulig.

Det var svært viktig å skape gode kompetansemiljø fra Harstad i sørvest til Kirkenes i nordøst. Fylkeskommunen er jo til for innbyggerne, ikke for seg sjøl og politikerne.

Også grunnlaget for å kunne drive politisk arbeid ble drøftet.

Fellesnemnda som besto av 19 politikere fra hver av de tidligere fylkeskommuner og med et flertall fra Ap, SV og Sp, ga tidlig beskjed om at politikerne fortjente solide «godtgjørelser». Og de startet med seg selv:



De avholdt tilsammen 5 møter i fellesnemnda med tilhørende møter i de ulike gruppene i nemnda i 2019, noe som tilførte de 38 politikerne til sammen over 14,9 mill kr i «lønn» og dekning av møteutgifter, iflg denne oversikten t fra fylkeskommunen:



Fellesnemnda laget også en egen forskrift for et eget «godtgjøringsreglement» for fylkespolitikerne.

I den vedtatte forskriften heter det:

«Forskriften har som formål å sikre den som har et fylkeskommunalt tillitsverv kompensasjon for sin arbeidsinnsats som ombud, erstatte tap i arbeidsinntekt, samt dekke utgifter forbundet med tillitsvervet, slik det er bestemt i kommuneloven § 8-3, 8-4 og 8-5.» 

Og det var ikke småtterier politikerne skulle få for å bruke av sin fritid for å gjøre tjenestene i Troms og Finnmark bedre for innbyggerne, og gjøre vår del av landet attraktiv for tilflytting og økt næringsvirksomhet.

Jeg må tilføye: Selvsagt skal ikke politikere tape penger på å være folkevalgt. De fortjener faktisk også «noen kroner» på toppen dersom de utretter politisk arbeid til nytte for folk.

Det er noe helt annet om de saboterer og ødelegger muligheten for «Norges viktigste region».

Her er et lite utvalg av godbitene fra reglementet:

– Fylkesordfører får 95 % av den årlige godtgjørelsen til en stortingsrepresentant. Det betyr kr 938 600 pr år ( 78 200 hver måned).

– Fylkesvaraordfører får 60 % av fylkesordførerens godtgjørelse, altså kr 610 000 kr ( 51 000 hver måned)

– Hver fylkestingsmedlem får som «grunnlønn» 17,5 % av det fylkesordføreren får, dvs. 164 150 kr. ( 13 680 hver måned).

– Varamedlem som møter får 4690 kr pr møtedag samt 3743 i tapt arbeidsinntekt.


Alle politikere som tjener mer enn 50 % av fylkesordføreren får dessuten beholde sin lønn ut mars måned året etter avsluttet fylkestingsperiode, dvs. 6 måneder etterlønn!

Alle politikere som tjener minst 33 % av fylkesordførerens «lønn», får anledning til å tjene opp viktige pensjonspoeng.

Slik unngår de å havne som minstepensjonister etter fylte 67 år.

Med unntak av fylkesrådene, fylkesvaraordfører, fylkesordfører og andre som er frikjøpt helt eller delvis fra sin ordinære jobb for å utøve vervet og har kun denne inntekten, er resten i prinsippet fritidspolitikere.

De utøver sitt verv i den felles dugnaden det er å sørge for at lokal- og regionaldemokrati fungerer. Vi er over 10 000 av dette slaget i Norge.

Få har det imidlertid så fett som fylkespolitikere i Troms og Finnmark fylkesting. Sametinget er kanskje de eneste som kan stille opp i den konkurransen?

Hovedparten av fylkespolitikerne i Troms og Finnmark er ansatt i det offentlige. Der har de en fast, forutsigbar og ofte solid lønn og rett til å få lønnet permisjon for å delta i møter. De taper altså ikke inntekt når de deltar i møter.

I tillegg mottar de altså store summer for under 30 møtedager hvert år. De fleste befant seg i sin egen stue bak en skjerm de siste to åra – ikke i demokratiets katedral; fylkestingssalen.

De får altså disse pengene i tillegg til vanlig månedlig lønnsutbetaling fra sin arbeidsgiver, eller utover det deres næringsvirksomhet taper på at de møter.

Tilsammen brukte fylkespolitikerne i 2021 22,2 mill kr på å belønne seg sjøl. Av disse gikk over 17,3 mill kr til flertallsposisjonen:

Her er oversikten over utbetalinger til de som utgjør dagens flertallsposisjon og som hittil har sørget for mer penger til seg sjøl hvert år enn hva en minstepensjonist får:

Her er fylkespolitikerne som tilhører flertallet og som har
større årlig utbetaling enn en minstepensjonist

Dette er de samme som vil splitte Troms og Finnmark og øke mottakere av disse pengene fra dagens 57 fylkespolitikere til 72 ved en splittelse.
Dermed vil den årlige «lønnsutbetalingen» øke til 28 mill kr.

I klartekst: Det skal brukes 112 mill kr i lønn til fylkespolitikerne den neste fylkestingsperioden på 4 år – dersom Troms og Finnmark blir splittet.

Det er altså 24 mill kr mer i lønnsutbetalinger enn det vi slipper unna med i denne perioden med 57 fylkespolitikere.

( 24 mill kr dekker forøvrig det meste av hva Troms og Finnmark mangler i år for å gi ungdommen forsvarlige utdanningstilbud og sikre gode og rimelige båt- og bussruter i fylket).

De som tror at flertallets magemål stoppet i det jeg hittil har beskrevet, bør ikke lese videre.

Etter at fylkespolitikerne «glemte» å følge den strenge Inndelingsloven, og ikke har saksbehandlet noen søknad om deling ennå, måtte det innkalles til et ekstraordinært fylkesting 25.februar i år.

Til det fylkestinget har fylkesordføreren laget et fiifig forslag for hvordan flere av fylkespolitikere kan tjene enda mer i 2022 og 2023.

Det skal nå lages tre utvalg med 11 medlemmer hver i to av dem, og som samlet utgjør et 3.utvalg, altså med plass til 22 fylkespolitikere. De skal ha 10 møter framover og mottar naturligvis inntekt for å delta i disse møtene.
Forslaget til reglement er vagt og gir kun et formelt grunnlag for å belønne partifeller.

Deres oppgave er å behandle forslag fra fylkesrådet på hvordan splittelsen av Troms og Finnmark skal foregå.
De har ikke avgjørelsesmyndighet. De skal kun levere forslaget fra fylkesrådet til fylkestinget for behandling!

De kan ha meninger, men kan ikke foreslå alternativer. Det vil i så fall innebære at flertallet hadde mistillit til fylkesrådet.

Helt likt det har vært i dagens 5 komiteer – og som nå blir overflødig. Trodde alle. Men der kommer nok flertallet til å sikre at det fortsatt er mulig å hente ut mere inntekter de to siste årene av fylkestingsperioden.

Dermed kan fylkestinget utvide antall politiske organ fra 5 til 8!! Og enda mer penger til godt betalte fylkespolitikere.

Men dette er totalt meningsløs bruk av fylkeskommunens penger. I tillegg er det en provokasjon mot både ungdom som ikke får skoletilbud og kommuner som blir presset til å bruke av sine egne trange budsjett for å betale skoletilbudet fylkeskommunen sier de ikke råd til.

Siden vi har et parlamentarisk system, er all makt hos fylkesrådets 5 medlemmer. Slik de har avgjort alle politiske saker i lukkete rom, fortsetter dette i 2 år til. Debatten i fylkestinget har de to siste åra vært en skinndebatt, unntatt for de saker som politikerne sjøl har meldt inn som spørsmål, interpellasjon og representantforslag.

Det holder at fylkesrådet kommer med sine forslag direkte til fylkestinget framfor å samle en rekke mennesker som møtes for å nikke. Fylkestinget skal uansett ha 7 møter til før perioden er over, og klarer fint å ha en demokratisk behandling samtidig.

Flertallet er smart. De kjenner på seg sjøl hvor viktig det er å tjene mest mulig penger av å være fylkespolitiker, og forsøker nå å lokke svake sjeler blant de øvrige i fylkestinget til å gå med på dette. For det er ingen hemmelighet at det er liten forskjell på stortingspolitikere, sametingspolitikere og fylkespolitikere; kjenner de lukta av privilegier – og penger inn på egen konto, blir de med på hva som helst. Slik fungerer nær-kameraderi.

Jeg forventer at politikere i fylkestinget som er lei flertallets sløsing av penger, kutt i skoletilbud for ungdommen og kutt båt- og bussruter inkludert økning av billettprisene, nå reagerer.

Når fylkestingets har sluttbehandlet denne spesielle saken med 3 nye utvalg, skal jeg legge ut oversikt over de politikerne som stemte for en slik unødvendig sløsing, og hva det innebar av ny total inntekt for dem. Det har offentligheten krav på å få vite.

Mange av de 10 000 minstepensjonister og deres pårørende er nok også nysgjerrige på hvilke fylkespolitikere som er edruelige og respektfulle nok til å forvalte fylkeskommunens og kommunenes trange budsjett på en bedre måte.

Ikke minst med tanke på den store mangelen på fagfolk innen helse, pleie- og omsorg som rammer både Troms og Finnmark de kommende år. I tillegg til å mangle slike, mangler vi også lønnsbudsjett for å beholde de vi har og de få nye vi klarer å skaffe fra utlandet.

Da er ikke svaret flere byråkrater og fylkespolitikere – og høyere politikerlønn.

Politikere skal tjene innbyggerne.
Ikke penger.






Hva skal man med fiender når man har slike venner? – eller; Historien om politikere som ikke vil ha makt. Kun frikjøp for å forbli maktesløse.

Hele Norge har denne uka fått bekreftet myten om at de fleste i Troms og Finnmark ikke evner makt og ansvar uten en sterk stat.

Det har vært interessant via web-TV å følge deler av det konstituerende fylkestinget for Norges viktigste region; Troms og Finnmark.

Jeg fikk med meg de nye administrative lederne sin gjennomgang tirsdag av deres ansvar på de enkelte fagområder. Det var et viktig stikkord som gikk igjen: Kompetanse. Skal den nye fylkeskommunen lykkes, må det være tilstrekkelig kompetanse på alle nivå.

Der sliter denne fylkeskommunen allerede i starten. De mangler en rekke fagfolk på mange områder. Og det kan de takke i første rekke sine tidligere fylkespolitikere for.

Der andre fylkeskommuner straks gikk i gang med å rigge sin nye sammenslåtte fylkeskommune og i løpet av gode to år sikre seg tilstrekkelig med fagfolk, rotet spesielt Finnmark sine politikere det til.

Ved å utsette valg av fellesnemnd til det var et drøyt svangerskap fram til konstituering, skapte de uro, mismot, uklarhet og liten interesse for søkere utenfra til å våge å søke her nord. Slik hindret flertallet å få inn viktig kompetanse  til regionen vår.

Det er meget alvorlig.

Og det er her vi er i 2019:

Stortinget har bestemt at Troms og Finnmark fra 1.1.2020 utgjør en politisk enhet med langt større innflytelse over vår egen utvikling enn noengang før.

Joda. Jeg ser den. Det var ingen god prosess som bidro til en god regionreform. Delvis skyldes det Høyre og Frp som ville fjerne fylkeskommunen. Det skyldtes også at Ap er under streng kontroll av LO i Oslo, og der er de ikke ivrige på å flytte makt og arbeidsplasser ut til regionene.

I tillegg gikk SP og SV fra sine opprinnelige posisjoner om å desentralisere makt og myndighet. Noen lukter bedre enn andre hvor vinden blåser, og stemmejakt er forståelig nok for enkelte parti viktigere enn å gjennomføre prinsipielt viktige reformer.

Finnmark fylkeskommune hadde på forhånd bestemt seg for at alt skulle være som før, og gjennomførte verken høringer eller folkeavstemning FØR Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.

Jeg er likevel helt enig med de som kritiserer rekkefølgen for regionreformens ulike faser.

Hadde regjeringen høsten 2013 inkludert V og Krf, vet jeg at en kommunalminister fra et av de partiene vill gjennomført den «ideelle» prosessen:

Først måtte regjeringen foreslå hvilke store oppgaver/funksjoner som skulle overføres fra stat til nye regioner – etter forslag fra både kommuner og fylkeskommuner.

Deretter skulle det vært gjort et stortingsvedtak om omfanget. Til slutt måtte landet deles i «færre, større og sterkere regioner» – slik SV og V foreslo det i Stortinget.

Jeg tviler sterkt på at at vi hadde endt med flere enn 5-6 (SP foreslo 9 i Stoltenberg-regjeringen, Ola Borten Moe tok til orde for max 7).

Viktig prinsipp: Spre statens makt til folkevalgte  i HELE landet

Det viktigste er likevel nå at prinsippet om flytting av statlig makt og myndighet til folkevalgt nivå nærmere innbyggerne, nå er sementert. Med unntak av en teoretisk tilbakeflytting av makt til Oslo og staten, vil nok et solid flertall på Stortinget de neste 50-100 år fortsette maktflyttingen ut til regionene.

Men hva sa noen av fylkespolitikerne fra talerstolen – og i intervju med media under konstitueringen denne uka ?

Hold dere fast – for dette er nesten ikke til å fatte kommer fra en fylkespolitikers munn:
«Det viktigste prosjektet for ledelsen er å oppheve tvangssammenslåingen.»

Skjermbilde 2019-11-01 kl. 20.58.47

Ikke bare skal SVs Kirsti Bergstø  og det nye flertallet på fylkestinget slik overta Stortingets myndighet til å vedta nasjonale reformer. En imponerende ambisjon – ikke minst av en som har vært stortingsrepresentant og burde ha noe kjennskap til maktfordelingsprinsippet i Norge – som i andre liberale demokrati.

SV skal altså i tillegg avvikle en sterkere politisk enhet som fremover endelig kan utfordre Stortinget der de gamle fylkestingene knapt ble lagt merke til. Bortsett i lokalmedia under de mange årlige prisutdelinger, festmiddager og løpende rettsaker.

Dette er ekstra interessant med bakgrunn i at SV på Stortinget vedtok å gå i gang med en regionreform og foreslo dette (sammen med Venstre) i 2014:

««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. «

Hvorfor foreslo SV og Venstre dette?

Fordi fylkeskommunen helt siden 1837 har vært politisk impotent: De vil og vil, men får det ikke til.

Stortinget har – med sterke departement og direktorat med sine direktører som premissleverandører nemlig tviholdt på reell flytting av makt fra Oslo til politikere på regional nivå – inntil 2014.

I 177 år har den statlige makta få avgjørende innflytelse på livet i distrikts-Norge.

2014 blir det historisk viktige året Venstre og KrF enstemmig får gjennom det Bondevik-regjeringene (inkludert SP!) la grunnlaget for: Flytting av makt og myndighet slik at regionene kan dra nytte av sine naturressurser og beliggenhet for mer verdiskaping, arbeidplasser og folkevekst.

Dette er både demokratisering og desentralisering. (Og ja, Stortinget burde først vedtatt ALLE oppgavene og deretter struktur! Kritikken mot at det ikke skjedde er helt berettiget! Men det kan repareres av det samme Stortinget.)

Hva gjør SV i dette nye fylkestinget – som kan bli en ny politisk maktfaktor i Norge?

SV vil bygge det ned, demontere makta og skape ny usikkerhet blant de ansatte og slik stoppe vår historiske mulighet til å utvikle den viktigste regionen i Norge!

SVs uklare politikk  fører til  enda mindre fagfolk og kompetanse i nord, og desto mer i de regioner hvor de nå ser at de kan utgjøre en politisk forskjell. Trøndelag og Agder er kommet langt i å etablere gode fagmiljø – og de tiltrekker seg fagfolk.

Til og med Vestland fylkesting der SP i noen dager etter valget ønsket reversering, har lagt det forslaget helt dødt. Nå er dette blitt et populist-prosjekt hvor noen få parti skal forsøke å holde på velgerne  i Troms og Finnmark, samt i Viken fram til stortingsvalget i 2021.

Til alt overmål foreslår SV i fylkestinget nå både et parlamentarisk styringssystem (som de var sterkt i mot før valget),  men også at et ukjent antall partimedlemmer skal bli frikjøpt fra sin vanlige jobb – for å avvikle seg sjøl. Så meningsfullt, da?

84 millioner kroner..for å ikke gjøre noe viktig for innbyggerne?

I løpet av 4 år skal altså disse politikerne bruke 84 millioner kroner på seg sjøl – for å ikke gjøre noe for andre.

Et slikt vedtak der de vil søke Stortinget om å bli fradelt hadde kostet et minimum: Med formannskapsmodellen holder det med å kun møte opp i et fylkesting og gjøre vedtak om å søke om fradeling.

Og 21 millioner kroner ville hvert år blitt frigjort til flere lærere i den videregående skolen, til vedlikehold av fylkesveier og lavere billettpriser.

Men SV er altså nå 100 % med på den ferden de var 100 % mot før valget.

Det skal likevel SV ha. De forsto hvor viktig det er at fylkestinget tar opp viktige saker på vegne av innbyggerne. SV foreslo at ambulanse-saken måtte drøftes av fylkestinget. SV ble nedstemt. Dessverre.

Samtidig var dette en naturlig konsekvens av SV, Ap og SP sin egen holdning til å få flyttet makt og myndighet til «færre, større og sterkere regioner».

For hvorfor skal fylkestinget drøfte store helsespørsmål når de samme politikerne ikke vil ha innflytelse, makt og ansvar for helsepolitikk?

Å starte demontering av den regionale makta får en konsekvens:  Oslo-miljøet jubler for støtten fra SV, SP og Ap  til fortsatt økt statlig makt. Og LO i Oslo gnir de seg i hendene. Sammen med finansnæringa, boligspekulanter og andre som for lenge har levd fett av sentraliseringa.

Derfor er det rett av Nordlys’ Tone Angell Jensen å spørre SV: Hvordan blir det med troverdigheten? 

Flere innlegg om samme sak i linker under her:

——————————————————————————————————————-

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger/ for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 289
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø 3.10.18 ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder Remi Strand for Ap på fylkestinget som satt i panelet sammen med aksjonsgruppa lovte å se på kravet:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

«Han mener fylkeskommunen vil løpe liten risiko ved å sende et slikt prosessvarsel.

– Man løper ingen risiko ved det. Det er snakk om at man sender et brev der man forteller hva kravet er. Deretter beskriver man det rettslige grunnlaget og legger fram de bevisene man mener å ha. Så sendes det til motparten, slik at de kan få kommentere på innholdet. Og da ser vi hvor den rettslige konflikten står, forteller Strand som selv er jurist.

– Først da vil spørsmålet om en eventuell rettssak komme på banen, sier Remi Strand.

– Fram til da vil ikke dette koste noen ting. Men etterpå, når man har fått svaret fra motparten, så må man vurdere grunnlaget, og se det opp mot risiko og kostnader, sier han.» (Finnmarken 5.10.18)

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering. Når en sak ønskes tatt opp til behandling kan fylkesordfører eller 1/3 av fylkestinget motsette seg dette.

Fylkestinget skulle derimot ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni, og nå var klar for nye behandling.  Da saken den gang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt (V) et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette «siden det var det mest ytterliggående». Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til selve lovlighetsklagen fra Noodt m.fl.. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning ville bli 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i junimøtet slik hun har adgang til. Fordi det er liten møtehyppighet for fylkestinget, ville det åpenbart vært riktig å gi saken sin første behandling der. I den grad fylkesordfører og ordfører ønsker å ha vervet for å verne om alle representantenes rett til å utføre sitt verv, burde det åpenbart vært gitt sin første behandling i juni.

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen offentlige facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre.

Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak. (Og jeg vet de ikke vil gjøre det dersom de ser hvor mange som vinner fram i saker om politiske avgjørelser).

17 tapte rettssaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en «folkeavstemning» til nærmere 4 mill. kr.  i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid!

Og Wikan vil kaste bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål?
Fra flere representanter blir det stilt spørsmål om han i fullt alvor mener at fylkestinget skal gi seg i vei med nye kostnader og hva dette vil bety for elever i videregående skole, samferdsel og andre tjenester.

Wikan benektet at fylkeskommunen skulle bruke poenger på dette. Fra talerstolen sa  han  at aksjonsgruppa for Finnmark ville samle inn penger til en rettsprosess. Underforstått: Fylkeskommunen skal ikke bruke en krone på dette. Forøvrig helt i samsvar med hans uttalelse på Facebook uka før.

Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks formannskapet i en kommune, eller fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/utredning Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets faktiske innhold er blitt  innarbeidet i andre forslag.

Rett før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som «forslag», er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista! Fylkesordføreren kunne avvist behandling av forslaget, men var igjen passiv.

Saksbehandlinga ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette i protokollen:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl (og andre) – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget hans ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet i hans forslag ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: » Fylkestinget ber administrasjonen utrede et eventuelt grunnlag for prosessvarsel».

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommunes administrasjon med noen sak om søksmål nå – hvis de av strategiske grunner ikke da velger å opptre politisk?

Siste setning kan også fortolkes positivt: Fylkestinget ber fylkesrådmannen om å lage en kort utredning  som forklarer hva et prosessvarsel er og lager et forslag på videre prosedyre. En slik prosedyre må også innbefatte kostnader ved å få laget et prosessvarsel og kostnader knyttet til en evt. oppfølging i en rettslig prosess. Fylkesrådmannens fullmakter til å påføre fylkeskommunen økte utgifter er begrenset, og han må derfor ha hjemmel fra politisk hold f.eks gjennom et politisk vedtak. Dette er ikke et fullmaktsvedtak som hjemler bruk av økonomiske midler

En fylkesrådmann burde til vanlig  være fornøyd med at hans kapasitet heller kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019. Om fylkesrådmannen  velger den siste fortolkninga, er han likevel på formell trygg grunn når fellesnemnda skal velges i desember.