Etter 21-23 dager ( 3 uker) starter hjertet å slå. Etter 9-10 uker kan man via en føtal  Dopplerenhet høre hjerteslagene på fosteret. Det synes å være stor enighet blant fagfolk om at embryoet blir å regne som føtal (foster) etter 8 uker. Altså: Vi snakker om et menneske under utvikling fra den 9.uke. Det er lite menneske; rundt 8 cm og i overkant av 20 gram. Men det er samtidig et Menneske. Og det er stort!

Den mest kritiske periode i fosterutviklingen er de første åtte til ti ukene. I denne perioden utvikles fosterets organsystemer og lemmer. I samme periode er fosteret mest følsomt for skadelige påvirkninger utenfra som forstyrrer cellenes funksjoner og hemmer utviklingen.

Fagfolk hevder at kanskje opp mot halvparten av alle graviditeter avsluttes med spontanbort. Svært mange av disse abortene skyldes genetiske feil. Disse kan ha oppstått under dannelsen av kjønnscellene eller da det befruktede egg delte seg, men de kan også være arvelige. Det skyldes da feil ved et arveanlegg hos foreldrene eller en kromosomfeil  hos en av foreldrene.

En grense for selvbestemt abort burde ut fra forståelsen av når et fullverdig menneske dannes vært ved den 9.uke.

I Norge ble abortloven vedtatt med en grense på 12 uker (utgangen av det første trimester). Det er imidlertid mulig å søke om å få fjernet fosteret etter den 12.uke, og fosterets rettigheter ivaretas da av en nemnd.

Når oppstår menneskets rett til å leve?

Hvis man legger til grunn at et foster er mennesket i spede begynnelse, ville det logisk innebære at det oppstår en rett til liv fra den 9.uke når embryoet går over til foster.

Jeg ser at det kan drøftes hvorvidt denne grensen kan gå både tidligere og ikke minst senere. Abortloven i Norge er normativ fordi den fastslår at fosteret har en selvstendig rett til å bli “hørt” av en nøytral nemnd etter 12.uke.

La oss for enkelthets skyld holde fast ved det når to andre viktige spørsmål dukker opp:
– hvilke kriterier må oppfylles for å kunne avslutte dette livet etter den 12.uke?
– kan man diskriminere mennesker i dette stadiet av deres liv?

§2c i Lov om svangerskapsavbrudd lyder i dag:

“Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når…

Kriteriene er romslige og det meste kan innfortolkes her.

Men hva er “stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom”? 50 %? 10 %?

Og hva er “alvorlig sykdom”? Betyr det fare for store lidelser og snarlig død?

Alle mennesker er gjennom hele livet utsatt for en viss fare for alvorlig sykdom.
I dette tilfellet kobles det direkte til følgen av arvelig anlegg.

Hva ligger i det? Er det under dette punktet vi kan registrere redselen for å bli mor til et barn med trisomi21 (Downs syndrom) ?

Hvor mange mennesker snakker vi om? Dette er hentet fra siste statistikk i Abortregisteret:

Som vi ser er det § 2c som er grunnlaget for de fleste av nemndbehandlede svangerskapsavbrudd.

Slik jeg leser denne statistikken og lovens bokstav i §2c, er det snakk om å diskriminere mennesker. Vi er alle – utad – opptatt av at alle mennesker skal føle seg inkludert i samfunnet og ha samme mulighet uavhengig av rase, kjønn, tro, funksjonshemming osv.

I §2c har lovgiver åpnet for at mennesket kan sorteres og diskrimineres ut fra egenskaper.
Er dette et akseptabelt signal for oss som regner oss som sosialliberale?
Det burde ikke være det.

Å praktisere “frihet for den enkelte – ansvar for hverandre” på alle politikk-områder er en vanskelig øvelse ser vi stadig vekk eksempler på.

I abortspørsmålet burde det overordnete være:
“Hvordan kan staten sikre både mor og barn sin frihet – og hvordan kan den samme stat sørge for å ta ansvar for begge?”

Spørsmålet ble ytterligere aktualisert etter at spørsmålet om fosterreduksjon (“tvillingabort”) kom opp. Det er nok en stor grad av enighet om at dersom et eller flere av flereggede fostre åpenbart ikke er levedyktig og at deres fortsatte liv utgjør en helsesrisiko for de andre og/eller mor, må abort aksepteres.

Men hva der begge/alle fostre er friske og levedyktige?

Å gjennomføre fosterreduksjon er et komplisert inngrep. Det gir et annet foster en risiko for død på 10-15 prosent. Det er også belastende for kvinnen.

“Tvillingabort”

“Tvillingabort” (fosterreduksjon) skiller seg fra ordinære svangerskapsavbrudd. Det er legene som velger hvilket barn som skal aborteres bort. Legene skal velge det fosteret som ligger best tilgjengelig og dermed gir minst «komplikasjoner».

Legen velger altså hvem som skal dø av disse gryende mennesker. Det eneste positive med dette er selvsagt at moren slipper evt. traumer i ettertid dersom det var hun som skulle avgjøre skjebnen.

Overlege Birgitte Heiberg Kahrs, overlege ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital, uttalte til NRK 19. februar 2016 følgende:
« Kvinnen er ved bevissthet, og vi står overfor henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente i mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes ved vanlig abort».

Etter at døden har inntruffet blir det avlivede fosteret liggende i livmoren ut svangerskapet.

For meg høres dette kun groteskt ut. Hva slags etiske og/eller liberale prinsipper kan gi legitimitet til en slik handling mot et menneskebarn?

Dette er et spørsmål som ikke har vært til behandling i Venstres landsmøte – noe det selvsagt burde.

Som sosialliberaler er jeg mot dødsstraff – uansett. Jeg har også sterke betenkeligheter med aktiv dødshjelp.  Jeg er redd dette presser familier, venner og pårørende og dermed individet som pga sykdom eller alderdom kan oppfattes som en “belastning” til å avslutte livet tidligere.

Hvis formuleringer om både §2c og prinsippet om “tvillingabort” er tatt inn i den nye regjeringserklæringen som offentliggjøres i morgen, vil det være en stor seier for menneskeverd og menneskerettigheter. Mener noen i Venstre at fordi dette kommer fra KrF, kan de ikke støtte det?

Selv om ikke dette – dessverre – er en politisk hovedsak for Venstre, men kun for KrF og SP, kan jeg vanskelig tenke meg at noen i Venstres landsstyre vil gå mot den samlede erklæringen om KrF skulle få noe av dette inn i regjeringsplattformen.

Det måtte i så fall være fordi Venstres hovedsaker innen klima/miljø, utdanning og næringslivssatsing i distriktene er svekket sammenlignet med Jeløya-erklæringen.