Baksiden av DN i dag, lørdag 31.mai. “Min uke”. Et intervju med en leder. En som har fulgt sitt mandat, gjennomført forhandlinger og unngikk det som medlemmene fryktet: Dansk avtale i Norge, oppheving av leseplikt, arbeidstiden spredt jevnt over inntil 45 uker. Det ble ingenting av dette, nøyaktig slik hennes tillitsvalgte og medlemmer krevde ganske samstemmige i denne FB-gruppa lenge før tariffforhandlingene startet.
Til tross for at UFD-leder Ragnhild Lied oppfylte de viktigste krav fra medlemmene, var det ikke nok for noen. Hun har måtte oppleve å bli utskjelt og harsellert med, se ordbruk og personkarakteristikker som er uverdig profesjonsutøvere som skal bygge opp mennesker. Hun sluttet derfor å lese det som sto på Facebook. Det gikk innpå henne personlig. Jeg tror alle som har vært i nærheten av dette, vet hvordan hun må ha det.
Intervju med leder i UFD, Ragnhild Lied
All ære til Preben Pettersen Uthus som har etablert facebook-gruppa Arbeidstidsforhandlingene https://www.facebook.com/groups/arbeidstidsforhandlingene/ , dette store sosiale vannhullet i den digitale ørkenen der i dag 29 000 kamelførere møtes. Gruppa har skapt et stort engasjement for de mange som vil bidra med både meninger og folkeopplysning. Det er viktig når medlemmene til slutt må gjøre seg opp sin egen mening for om forhandlingsresultatet er til å leve med eller ikke. Og det er jo ikke sikkert at den fasit vi trodde vi hadde sist mandag da resultatet forelå, er den riktige?
Jeg håper at juni måned står i respektens tegn der mai sviktet. At medlemmene legger vekt på realitetene og åpent drøfter det som er uklart – ballen – UTEN å ta spilleren. Selvsagt er det lov å sette ting på spissen for å få fram poeng, og selvsagt må meninger brytes. Argument avler motargument. Det beriker debatten, gir ny innsikt og styrker profesjonen.
Vi bruker mye tid i skolen for å gjøre elevene bevisst hva digital mobbing er og hvilke konsekvenser den har. Når jeg har lest resulatet fra elevundersøkelsene, har jeg alltid stusset på at det finnes elever som forteller at de føler seg mobbet av lærere/voksne. At en vaktmester eller renholder kan finne på å si noe som sårer et barn, er ikke akseptabelt men kan forstås. De er ikke utdannet for å bygge opp en elevs mestringsfølelse. Det er derimot læreren. Da skulle man ikke tro det var mulig at lærere sa noe som såret en forsvarsløs elev. Slike lærere må snarest finne seg noe annet å gjøre.
Vi vet også at barns evne til å forstå ironi og sarkasmer vokser med økende alder. I barneskolen har derfor mange lærere – uten å ville noe vondt med det – sagt noe som tilsynelatende var harmløst. Tilbake satt et forvirret barn som ble ledd av, som føler seg liten. Det bygger ikke sjølfølelse og sjøltillit. Det bygger heller ikke tillit til læreren. Til voksne. Eller til skolen.
Når jeg har lest mange av de innleggene i den omtalte Facebook-gruppa, ble jeg tankefull. Og ved noen tilfeller har det slått meg – denne fryktelige tanken: Kan dette være skrevet av en av lærerne som elever har møtt og som førte til et bekreftende svar på om eleven er mobbet av lærer? At dette er en lærer som bygger sin autoritet i klasserommet på frykt og outing av de som kanskje stiller et kritisk spørsmål.
Jeg håper selvsagt at det ikke er slik. At harde ord og respektløse personkarakteristikker ble tastet i sinne over at man føler seg overkjørt og maktesløs i forhold til det man sjøl ønsker skal være en best mulig arbeidsdag og en best mulig arbeidstidsordning.
Likevel har den enkelte ansvaret for å hente fram empatihjelmen sin og feste den godt på hodet: ” Kan dette oppfattes som sårende ? Er jeg rettferdig nå? Hvordan vil den jeg omtaler ha det inni seg når hun leser dette?”
Slike kontrollspørsmål fører som regel til at ord endres, setninger blir bedre, meningen kommer klarere fram – og ingen blir støtt.
Sjøl har jeg gjort flere blemmer opp gjennom årene. Det har vært debattinnlegg både på trykk og digitalt som jeg i ettertid så ikke var som ønsket. Jeg er tilhenger av spissformuleringer for å få fram poeng, og jeg kan gjerne ta litt i omtalen av makt, maktutøvelse, maktmisbruk og maktpersoner. Men maktpersoner er i første rekke personer, med familie, med følelser – og med krav på respektfull behandling. Selvsagt må personer i maktposisjoner tåle å ha større offentlig fokus på seg, og de må utfordres på sine valg av handlinger – eller mangel på slike. Når dette tas opp saklig, tåles også spissformuleringene.
Derfor håper jeg på mange gode, spissformulerte, saklige og tydelige taklinger i debatten på nettet. Men taklingene skal aldri ramme mannen, kun ballen. Og helst ikke føre til selvmål 🙂
MENINGSMÅLING:
Hvordan oppfatter du sakligheten i kommentarfeltene på nettet: