Kan TV-seere i Norge stole mer på informasjon enn TV-seere i Russland?

Er russere som tror på russisk stats-TV dumme?

Det er nærliggende å stille spørsmålet etter denne reportasjen i NRK forleden. Her går det fram at mange russere, men ikke alle, bosatt i Norge er sterkt kritisk til Putin og Russlands militære angrep på den suverene staten Ukraina. Dette er en handling som er i strid med FN-pakten, som er FNs «grunnlov».
Den bygger på prinsippet om suverenitet og erklærer at alle medlemsland er suverene og likestilte. Ingen land har rett til på å bestemme over et annet land eller gå inn i et annet land med militære styrker uten tillatelse.

Skjer dette likevel, har et land som er angrepet rett etter artikkel 51 i FN-pakten lov til å forsvare seg. De har også lov til å be om våpen (salg eller donasjoner) fra andre land.


Hva så med de russere som likevel tror på russisk stats-TV? Er de dumme, i betydningen lite kunnskapsrike eller mangler de evnen til kritisk tenkning? Eller er det naturlig og forståelig?

Russere , nordmenn, franskmenn eller kinesere osv. vokser opp i land som er preget av deres lange forhistorie. Historien skaper tenkemåter som påvirker. Ikke minst i synet på hva er «staten»; samfunnet som omgir oss.

Dette synet og denne oppfatningen hamres inn i generasjon etter generasjon og blir vår tenkemåte.
Gjennom Russlands lange historie er det fra far til sønn blitt innprentet: «Vi må stole på våre kloke ledere».

Russland er sterkt preget av tsar-dømmet fra 1400-tallet fram til 1917, og kommunismens fra 1917 – 1991. Tsaren var etter egen og borgerskapet/kirken innsatt av Gud, og hadde bestemte egenskaper som ga han forutsetninger for å styre.

Ordet tsar kommer fra det latinske ordet caesar. Og nettopp romerrikets Cæsar var et forbilde da fyrsten Ivan 3. rundt 1480 erklærte Moskva som «det 3.Rom» og fikk laget våpenskjoldet vi kjenner igjen den dag i dag; den dobbelthodete ørnen. Den var tidligere brukt i det bysantiske riket, deretter i det tysk-romerske.

Russlands våpenskjold fra Ivan 3.

Med unntak av tsar Peter den store på 1700-tallet, var det ingen andre russiske ledere som hadde tro på det vi i vesten kaller liberale demokrati med en tredeling av makten (lovgivende, utøvende og dømmende).

Ideen var at disse skulle være gjensidig kontrollert slik at ikke makt ble sittende på få hender.

1700-tallets opplysningstid i Europa fremelsket vitenskap, kunnskap og en generell opplyst befolkning.

Det ble dannet flere vitenskapsakademi i Europa, med tilknytning til de mange gamle universitet som hadde fremmet vitenskapelig tenkning i over 600 år allerede for de eldste.

Russland fikk sitt første universitet i 1724, lagt til den nye storbyen som Peter den store fikk bygget og gitt navn til i 1703; St.Petersburg.

Peter 1. ( den store )

Tsar Peter den store ønsket mer vestlig tenkning inn i konservative Moskva, og bestemte derfor at St. Petersburg skulle være hovedstaden.

Bondeopprøret mot Romanov-familien og deres makt i Moskva, endte det med at Vladimir Lenin og Lev Trotsky tok over i oktoberrevolusjonen i 1917 da tsar Nikolai II abdiserte – svært motvillig.

Deretter ble Sovjet-unionen etablert fra 1922, bygd på kommunismens forestilling om at mennesket er kun et middel for makthaverne, en brikke i kollektivet og har ingen egenverdi i seg sjøl.

Altså stikk i strid med de politiske ideene som opplysningstiden ga Europa og Amerika.

Da Lenin døde få år etter at Sovjetunionen var dannet, overtok Josef Stalin i 1924. Han forsto maktspillet. Stalins styre var preget av samme persondyrkelse som tidligere ble gitt tsarene. Han krevde og gjennomførte en ekstrem maktkonsentrasjon, og hadde lite omtanke for de brutale konsekvenser av hans politikk. Stalin mål var å undertrykke enhver opposisjon gjennom detaljstyring, ydmykelse og vilkårlig terror.

Foto: ChessDailyNews







Stalin døde i 1953.

Deretter valgte kommunistpartiet Nikita Khrusjtsjov som ny førstesekretær. Det betydde i praksis at all makt lå i hans hender. Det førte til konfrontasjoner med daværende statsminister fram til 1958, Bulganin. Khrusjtsjov var mot Stalins tenkning og praksis, og overtok også som statsminister i 1958.

I Øst-Tyskland som tilhørte Sovjetunionens geopolitiske område som resultat av forhandlingene etter 2.verdenskrig, var det en nervøs Walter Ulbricht som begynte å frykte svakhetene i kommunismen. Han ønsket derfor en mur mellom Øst- og Vest-Tyskland med grensegjerder hvor kun nødvendig ferdsel kunne skje.

Ulbricht skrev bl.a. følgende i et brev til Khrusjtsjov:

«De siste års erfaringer har bevist at det ikke er mulig for et sosialistisk land som DDR å utføre fredelig konkurranse med et imperialistisk land som Vest-Tyskland med åpne grenser. «

Muren ble påbegynt i i august 1961 og sto ferdig i 1965 med første del av mur og elektriske gjerder. På slutten av 1970-tallet var den ferdig med sine 155 km sperre mot at innbyggere hjernevaska med kommunisme i øst skulle forville seg og forvirre sin hjerne ved å besøke den liberale verden.

I årene som fulgte etter 1964 valgte kommunistpartiet en rekke førstesekretærer i ulik alder. De fleste var kun der i kort tid før alderdommen avsluttet karrieren.

I mellomtiden foregikk det en utvikling i de mer intellektuelle og liberale kretser i de store byene i Russland. Mikhail Gorbatsjov ble valgt som ny partisekretær i 1985, og han var dristig ved å tenke annerledes og nytt. Han ville ha mer åpenhet (glasnost) og reformer for å endre det som ikke fungerer godt for innbyggerne (perestrojka). Fra 1988 ble han president, men fikk sterk motstand av konservative kommunister som ville beholde alle sine privilegier og en sterk Sovjet-union i en verden hvor vestlige, liberale ideer hadde vind i seilene.

Putins hemmelige ID-kort funnet i Stazi-arkivene
Mikhail Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990

KGB-offiser Vladimir Putin kom tilbake fra Dresden i Øst-Tyskland med kone og to barn da muren ble revet i 1989, og var dypt fortvilet over oppløsningen av Sovjet-unionen. Hans drøm var fortsatt det store russiske riket som skulle strekke seg fra grensa mot Tyskland i vest til Stillehavet i øst.

Da motstanderne av Gorbatsjov skjønte konsekvensen av «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (reformer/endringer), ga de han husarrest mens de brukte hæren til å fremtvinge et skifte i Kreml.

Vi husker fortsatt da Jeltsin ba generalene snu kanonløpet på tanksene bort fra folket og mot «det hvite hus» der de nye makthaverne gjorde seg klare til å overta.





Putin var smart nok til å forstå at han måtte spille på lag med vinnerne. Han ble forfremmet av Jeltsin, og ble statsminister i aug. 1999. Da Jeltsin gikk av som president 1999, overtok Putin fordi han ble utpekt av Jeltsin.

Putin har senere beholdt makten, bl.a. gjennom valg som ble fikset. Vi husker foto tatt av stemmeurner som allerede var fylte med stemmesedler for Putin før valglokalene ble åpnet. Han ikke sansen for det liberale demokrati. Selv om domstolen er på papiret uavhengig av dumaen og presidenten, er dette fikset i Russland.

Et trekk ved vårt liberale demokrati i vesten er nettopp den 4.statsmakt: pressen. Spør hvilken som helst amerikansk, italiensk eller fransk president, en tysk eller engelsk statsminister; de kan styre sin begeistring for en pågående presse basert på uavhengige journalister som er tvers gjennom profesjonelle i sin søken etter sannhet.

Putin løste dette ved å la alle store fjernsynsstasjoner og tyngre aviser bli statlige. Fram til det militære angrepet på Ukraina, fikk også uavhengige medier trykke både aviser og drive radio og TV-stasjoner – på bestemte vilkår. Journalistene her ble fotfulgt av både GRU og FSB, og deres arbeidsforhold ble vanskelige.

Den russiske nyhetsredaktøren i Pervyj TV (Kanal 1), Marina Ovsjannikova protesterte mot Putins krig i Ukraina ved å holde opp en plakat. Da Novaja Gazeta skulle gjengi dette, måtte de fjerne ordene krig for å ikke risikere 15 års fengsel!



I fjor fikk redaktøren i Novaja Gazeta, Dmitrij Muratov Nobels fredspris sammen med en annen modig journalist fra Filippinene, Maria Ressa. Muratov sa det mange nordmenn forsto godt; Det største ønsket for russiske journalister er å få bli gammel på sin arbeidsplass.

Siden Putin kom til makta, har over 25 russiske mediefolk blitt drept fordi de utgjorde en trussel mot Putins regime. Den samme trusselen henger over advokater og ansatte i menneskerettighetsorganisasjoner.

Putins regime er basert på løgn. I den anerkjente journalisten Øystein Bogens bok «Russlands hemmelige krig mot Vesten» dokumenterer han hvordan Putin og Kreml har møtt slike anklager ved benektelse, latterliggjøring, innrømmelse, og til slutt harselas med dem som ikke oppdaget rekken av løgner tidligere:

«På Krim i 2014 nektet Russland i det lengste for at landets styrker var involvert i overtakelsen av halvøya. Fire uker senere sto Putin frem og innrømmet at han hadde løyet.
«Selvsagt var det våre soldater som sto bak selvforsvarsstyrkene på Krim», fortalte han russiske seere under et direktesendt TV-program 17. april 2014.
Innmarsjen av russiske tropper i Øst-Ukraina ble benektet i ett og et halvt år, inntil en pressekonferanse i desember 2015:
«Vi har aldri sagt at vi ikke hadde folk der som utførte visse oppdrag, inkludert på det militære området», fortalte Putin


Bogen har brukt 310 kilder for denne dokumentasjonen om hvordan det autoritære Russland utgjør en trussel mot liberale demaokrati



Tilsvarende benektet han først å ha påvirket valget i USA i 2016 da hans gode venn Donald Trump ble valgt – og gratulert av Hillary Clinton samme kveld.
(Hun hadde over 2 millioner flere stemmer enn han, men valgte – i motsetning til Trump i 2020 med 6 millioner færre stemmer enn Biden – å godta valgresultatet!)

Putins maniske løgner så vi også i vinter. Til tross for at Biden og NATO hevdet å ha etterretningskilder som bekreftet planer om et russisk angrep på Ukraina, benektet Putin dette i en rekke intervju og i fjernsynssendinger hans egne statskanaler fremførte.

Putin hadde ingen planer om å angripe landet. Russland skulle kun gjennomføre en større militærøvelse nær grensa til Ukraina.

Denne løgnen var det som over 80 % av russiske TV-seere fikk servert. Og da Russland angrep Ukraina den 24.februar, fortalte russiske statskanaler at Putin hadde beordret en militær spesialoperasjon i Ukraina. Russere fikk vite at det pågikk et folkemord (!) i Øst-Ukraina, noe som skyldtes en junta i Kyiv bestående av nynazister!

At jøden Zelenskyj var lovlig valgt til president av folket i Ukraina, ble russiske TV-seere spart for. Hvorfor skal de få vite om den egentlig største frykten til Putin; at viruset i Europa som kalles liberale demokrati brer om seg, at menneskerettigheter sikres i slike demokrati og at det foregår frie, og med svært få unntak ikke-manipulerte valg?

Putin vet at demokrati-viruset er en trussel mot han og hans verdensbilde, slik det samme viruset ble en trussel for Hitler, en annen autoritær leder i Europa fra 1933 – 1945.

Er russere som tror på de Putinstyrte statskanalene i Moskva dumme?

Nei. De er som oss. Hører vi kun et budskap som hamres inn over lang tid, tror vi til slutt på det.

Vi så det i England/Storbritannia rett før juni 2016 da Brexit-avstemninga ble avholdt. Det endte med et overraskende flertall for å bryte ut.

Den walisiske journalisten Carole Cadwalladr avslørte hvordan sterke krefter tilknyttet høyreradikale og russiske investorer hadde brukt store beløp på frykt-annonser i Facebook. Disse var i hovedsak rettet mot velgere med lav utdannelse, lav sosial status og bosted ute på landsbygda eller i utsatte bydeler for å få de til å stemme, og deretter velge «LEAVE».

I dette foredraget på TED forteller den erfarne journalisten om opplevelsen. Og det hun forteller bør skremme enhver som tror at det liberale demokratiet er noe som ikke kan mistes.

På ferie i Spania i 2019, traff jeg to trivelige menn fra Wales. Den ene hadde en far som hadde jobbet i kullindustrien, og som sjøl var sjølstendig næringsdrivende som entreprenør. Den andre var journalist. Begge sa de likte den friske Nigel Farrage og IKUP i debatten før BREXIT, og de hadde begge stemt for Brexit. Men etterpå hadde de angret dypt. De ønsket bare å gi London en skikkelig kilevink ved å vise at det var stor motstand mot mye av det EU sto for, men trodde det uansett ville bli et stort flertall mot å forlate EU.
Slik kan det gå i populismens tidsalder.

Vi så noe lignende i Finnmark for snart 4 år siden da velgerne her ble lurt til å tro at de kunne gjøre om stortingsvedtaket i 2017 slik at Finnmark skulle fortsette som en minifylkeskommune fra 2020.

I den offentlige debatten ble mange journalister aktører og var støttespillere for en Facenook-gruppe som var mot å bli del av et sterkere Troms og Finnmark. På sosiale medier og i de fleste aviser i Finnmark ble finnmarkinger skremt med frykten for hva en sammenslåing ville føre til:

En stor andel finnmarkinger ble regelrett lurt til til å tro at Tromsø ville få flertall alene i det nye fylkestinget, at de 140 stillingene på fylkeshuset i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø, og at innbyggerne i Troms kom til å ta over naturressursene i Finnmark.

Denne «nøytrale» informasjonen lurte velgere i Finnmark til å tro
de kunne bestemme over et stortingsvedtak fra året før

I dag kan vi smile av det hele. Ingen av skremslene ble oppfylt. Naturligvis ikke.

Ser vi på hva dette gjorde med vårt liberale demokrati, er det langt mer bekymringsfullt:
I følge internasjonale definisjoner på hva frie valg innebærer, ligger det til grunn at velgerne skal ha kunnskap om konsekvensene. De skal kunne gjøre «opplyste» valg. Hvis ikke det skjer, reduseres tilliten til valgsystemet. Og et valgresultat som ikke oppleves legitimt, svekker vårt liberale demokrati.

Det betyr at valgkampen skal være fri i betydning at alle aktører skal slippe til for å kunne opplyse velgerne. Opplyste velgere er forutsetningen for et liberalt demokrati. Derfor får man aldri 100 % valgdeltakelse der velgerne skal velge mellom flere eller mange ulike alternativ.

Det er både ærlig og forståelig å kunne si: «Beklager, jeg har for liten kunnskap til at jeg skal kunne avgjøre et valg. La de som har satt seg bedre inn i dette ta avgjørelsen.»

Desto viktigere blir det når det skal arrangeres et referendum – en folkeavstemning. Da krever Europarådets Venezia-konvensjon som Norge følger, at slike folkeavstemninger skal oppfylle bestemte krav, som her i pkt 3:



Den såkalte folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 tilfredstilte ikke kravene på flere av punktene.

Den villedet velgerne om konsekvensen av valget: Velgerne ble lurt til å tro at Stortinget kom til å endre vedtaket om de stemte nei. Den hadde en spørsmålsstilling som var tolkbar, upresis og dermed villedende. Den opplyste ikke om verken sak eller voteringstema, men fylkeskommunens ledelse kjørte et fikset opplegg med ensidig informasjon.

Til og med fylkesordføreren reagerte på det i et intervju i Altaposten i mai 2018:
Til en viss grad kan jeg være med på at informasjonen som er gått ut fra fylkeskommunen kunne vært formulert bedre.

Grunnen til at jeg viser til disse to eksemplene fra England og Norge er nettopp for å vise at vårt liberale demokrati er truet innenfra i den vestlige verden. Å spille på folks følelser framfor fornuft og kunnskap, er populistenes enkle virkemiddel.

Vi kan nok innbille oss at vi ville klart å endre russisk tenkemåte og mangel på demokrati i Russland som en quick-fix. Men da må vi i vesten faktisk se på vår egen praksis og hvordan vi klarer å slå ring om våre verdier.

En fri presse er derfor alfa og omega. Profesjonelle journalister som er bevisst etiske problemstillinger er selve fundamentet for et liberalt demokrati. Åpenhet og innsyn i hvordan beslutninger blir til gjør oss tryggere. Og er vi ikke fornøyd, kan vi i neste frie valg gjøre endringer.

Den frie pressen jobber i tillegg globalt. De vet de lever i en verden hvor de fleste innbyggere har store vansker med å sortere på fakta og løgn i det som sendes ut. Folk flest føler de er kunnskapsrik når de finner en YouTube-video med noe som bekrefter deres mening.

Derfor har pressen etablert sine egne faktasjekk-organ.

I Norge er faktisk.no den mest kjente. De er medlem av IFCN som er et verdensomspennende nettverk av profesjonelle faktasjekkere. IFCN har over mange år presset de store digitale plattformer som bl.a. Google og Facebook til å delta mer bevisst i å skille fakta fra løgn.

Dette er helt grunnleggende i vårt liberale demokrati. Men hva er egentlig demokrati, og hvilke land har slikt styresett?

Demokrati («folkestyre») oppleves og er ganske forskjellig fra land til land

Det engelske tidsskriftet Economist har utviklet en demokrati-indeks. Ved å sjekke ut hvor de enkelte land står på en rekke kriterier som viser graden av demokrati, har de laget 4 hovedkategorier av demokrati; fullt demokrati, demokrati med mangler, hybriddemokrati og autoritære demokrati.

De liberale demokrati som kommer best ut, er på dette kartet i mørk grønn farge:



De nordiske land, en rekke EU-land , Australia, New Zealand og Canada ligger i toppen med mer enn 8 poeng.

Den våkne leser ser at Ukraina tilhører «hybdridene». Den lange perioden med kommunistisk styre av landet førte til korrupsjon og mindre rettssikkerhet. Også menneskerettighetene i den østlige delen har vært angrepet. Likevel har to av partiene som utgjør flertallet i det ukrainske parlamentet, Sluga Narodu («Folkets tjener») og «Golos» bestemt seg for å rydde opp for å få et demokrati med legitimitet.

Begge disse partiene er tilknyttet ALDE, den europeiske organisasjonen for liberale og demokratiske parti med medlemspartier fra 43 land.

Norden er godt representert med følgende parti i disse land:
Sverige: Liberalerna og Centerpartiet
Danmark: Radikale Venstre, Venstre
Finland: Keskusta (Senterpartiet), Svenska Folkpartiet
Island: VIÐREISN

Norge: Venstre

Også Russland har to partier i denne organisasjonen hvor Yabloko er mest kjent, bl.a. fordi Putin-kritikeren Alexander Navalnyj var med å grunnlegge det i Boris Jeltsin sin presidentperiode på 90-tallet.

Selv om det ser mørkt ut i Russland for tiden må jeg legge linker til to av de flere uavhengige medier som fortsatt opererer der og sprer kunnskap og fakta.

Den ene er Moscow Times, modig og uavhengig.
Den andre er faktisk et resultat av langvarig norsk-russisk samarbeid;
Barents Observer, produsert av The Independent Barents Observer AS.

Det hører med til historien at dette viktige nyhetsorganet ble sterkt motarbeidet av nord-norske fylkespolitikere – fordi de gjorde sin journalistiske jobb. Politikerne fra flertallet i disse fylkeskommuner mente at de ikke skulle sette et kritisk søkelys på Putins vakt.

All ære til journalist og redaktør Thomas Nilsen som ikke bøyde av, viste journalistisk integritet og avsluttet sin virksomhet i det «Finnmark-Moskva»-styrte organet. Han gikk av og etablerte dagens redaktørstyrte nyhetsmedium.

En annen journalist med samme ryggrad og integritet, Bjarne Kristoffer Bore i Vårt Land skrev for knappe 2 uker denne kommentaren som kanskje vil få deg til å se på vårt liberale demokrati (spesielt i nord) med nye øyne.

Avslutning:

Jeg har nå forsøkt å forklare hvorfor russiske TV-seere vet lite om krigen i Ukraina. Det hele handler om mangelen på det liberale demokrati og den «4.statsmakt», pressen – som vi i Norge tar som en selvfølge.
Autoritære regimer – enten de bygger på kommunisme eller fascisme har på noen områder motstridende syn på samfunnet. Men det som binder dem sammen er troen på at makt skal sitte på få hender, at åpenhet er en trussel og at menneskerettigheter må vike for Systemet.

Også i Norge er vårt liberale demokrati under press ved at valg manipuleres av offentlige myndigheter, slik det skjedde i Finnmark i mai 2018.

Kampen om Ukrainas selvstendighet som land handler om kampen for det liberale demokrati – i både Europa og den øvrige verden. Det handler grovt sett om flere enn 37 % av klodens innbyggere skal leve i under autoritære regimer i fortsettelsen.



For dere som søker mer kunnskap om vår tids viktigste tema ved siden av ødeleggelse av natur og global oppvarming, og som ikker er mørkeredd, vil jeg anbefale denne boka skrevet av historikeren og den Pulitzer-prisvinnende forfatteren Anne Applebaum.

Hun beskriver hvordan liberale demokrati er under press mens autoritarisme og nasjonalisme vinner fram.
Samtidig viser hun at det finnes en vei som leder tilbake til de verdier vi står i fare for å miste.

Og derfor til deg og våre meningsfeller:
Liberale demokrater i alle land: Forén dere!

—————————————————————————————————-
Tidligere blogg om samme tema:
https://open-eye-open-mind.com/2022/02/24/den-24-februar-2022-kom-9-april-pa-nytt/

«Nei, de skal ikke få ødelegge Troms og Finnmark sine sjanser til å lykkes!»

Du har begynt å lese dette fordi du av natur er nysgjerrig og vitebegjærlig. Det er to viktige egenskaper for mennesker som bryr seg og vil «gjøre verden til et bedre sted» som det heter.

Du får nå et innblikk i noe du har hørt endel om – fordi du har fulgt med i det som skjer i vår del av verden. Få har det så godt som oss. Men fortsatt er det mulig å gi enda flere enn bedre og mer håndterbar hverdag. Som skaper følelse av verdighet – fordi man får frihet til å velge sitt eget gode liv.

Men du vil også få innsikt i noe jeg er helt sikkert på du ikke visste. For hvorfor får vi politikere som meg, som bryr seg for mye, provoserer til debatt og engasjerer seg?
Hva har slike mennesker og fritidspolitikere som meg opplevd og som har merket oss for alltid?

Etter å ha lest den tankevekkende boka «Demokratiets svanesang» av Anne Applebaum ble jeg skremt over hvor lett det er å ødelegge det liberale demokratiet vi i vesten alltid har vært stolte av – til tross for dets feil og mangler.
Men jeg bestemte meg for å ta min del av den viktige kampen mot krefter som truer fremtiden.

Også av egoistiske hensyn: Som far til 5 og bestefar til snart 8 kan jeg ikke være passiv.

Jeg starter derfor denne historien senhøsten 2021.

Det pågår for tiden en stille mental revolusjon i deler av landet. Spesielt i Troms og Finnmark, Viken og Innlandet.

Folk har fått nok nå.

Først kom det forslag til en demokratireform som var dårlig forklart fra regjering og storting. Deretter gjorde fylkeskommunene i nord ingen forsøk på å dra innbyggerne inn i diskusjonen om dette.
– Gir dette nye muligheter – eller gjør dette bare vondt verre?

Våren 2017 takket politikerne i Nordland, Troms og Finnmark nei til regjeringens forslag om å utsette avgjørelsen om hvordan Nord-Norge kunne oppdeles. Fylkespolitikerne i Finnmark ville ikke engang la innbyggerne få gi sitt råd i en godkjent folkeavstemning!

Derimot ba de samstemt om at Stortinget måtte avgjøre også Nord-Norge samtidig med resten av landet i Stortinget i juni 2017.
Stortinget aksepterte kravet.

Et kjent kart fra norske klasserom på 1970-tallet

8.juni 2017 vedtok Stortinget at Nord-Norge skulle deles inn i Troms og Finnmark som en region, og Nordland som en. Begge regionene hadde om lag 40 kommuner og 240 000 innbyggere.

Landet fikk 11 større og sterkere regioner mot 19 tidligere mindre fylkeskommuner med hver sin tunge og omfattende administrasjon med den gang tilsammen over 5000 årsverk kun for å betjene godt lønnede politikere og egne ansatte i sentraladministrasjonen.

Etterpå ble det oppstandelse i Finnmark og til dels i Troms.
En hjemmesnekra folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, ble fremstilt som om at «87 % av finnmarkingene sa nei å gå sammen med Troms». Det skapte tildels sterke følelser. Og følelser trumfer som kjent alltid både fornuft og kunnskap.

Den sterkt polariserte debatten endte med at i deler av Finnmark ble «Troms» og «Tromsværinger» skjellsord for mange innbyggerne.

I desember -21 har fylkestinget vist kortene. De har startet oppsplittinga med sitt mest egnede verktøy: Budsjettet. Det dramatiske kuttet i budsjett for videregående skole som SP, AP og SV vedtok, vil bety at finnmarksungdommen blir taperne.
Ungdommen må betale for de voksnes egoisme.

De voksne foreldre som vil sine barn sitt beste har dessverre vært nødt til å tenke:
«Hvor skal vi flytte for at barna våre skal få ta utdanning, kvalifisere seg for et yrke og få mulighet til å leve sitt gode liv?»

I noen livskraftige samfunn på kysten tyr man til fakkeltog for å si fra til ledende
fylkespolitikere fra Finnmark at nok er nok. (Bildet er fra Radio Nordkapp):


Det blir derfor lite utvikling og mye pessimisme om Finnmark – og Troms – skal tvinges tilbake til å være en mini-fylkeskommune med folketall på under 74 000 og 167 000. Ingen av de andre har folketall under 240 000 som kreves for å ha en god økonomi og ikke minst kompetente og store fagmiljø !

Derfor har mange fått nok nå:
– Stopp planene om reversering!
– Spar pengene!
– Begynn heller å arbeide for en en sterkere region som gjør den attraktive for egne innbyggere, og som tiltrekker seg nye.
– Det kommer til å mangle 40 000 fagfolk for å ta seg av den sterkt økende andelen med eldre og andre med omsorgs- og pleiebehov i årene framover. Bruk penger på dem, og reduser antallet byråkrater. Nå.

«Forbanna tromsværinger!»

Ja, slikt ble det sagt om våre naboer i Troms i deler av Finnmark under den hardeste debatten for 3-4 år siden. Og det finnes fortsatt noen som sier det, men mer i skjul.

Det ble påstått av enkelte politikere og miljø i Finnmark at folk fra Troms er finnmarkingers uvenner og fiender.
Det er selvsagt feil.

Tromsværing er finnmarkinger er ganske like hverandre. Fordi vi har mye av den samme bagasjen med oss.

Enten det gjelder etnisitet, interesser for kultur og natur, gleden av å ha tilhørighet i nord eller stoltheten av å se flotte representanter for Troms eller Finnmark lykkes i idrett, musikk, film, næringsliv eller politikk, så er vi i «slekt» med hverandre.

Den påfølgende delen av blogginnlegget blir av forståelige grunner litt personlig. Da vil du nok også forstå mer av mitt og andres samfunnsengasjement.

«Jeg er født i 1954, altså en etterkrigsmodell. De tause vitner vekket meg.»

Jeg møtte stillhet fra både min norske far og min samisk/finsk/russisk-ættede mor når jeg var nysgjerrig på krigen og ville vite mer. De fortalte lite og lavmælt om den behandlinga de fikk som unge mennesker av nazistenes herjinger. Først i voksen alder forsto jeg hvilke dype sår og smerter krigen hadde påført dem. Da fortalte de mer.

Mine foreldre Marit Birgitte f. Ravna Aleksandersen og Johan Børresen, giftet seg 28.12.1952

Om for eksempel den gang i november 1944 da nazistene hadde brent ned pappa og hans familie sitt hjem i Gamvik. Familien og venner ble spredt under flukten vendte tilbake til den rykende branntomta. De savnet en bror og lette fortvilet i sot, aske og gjenstående deler av bygningen.

Da pappa kom til slutten av historien, kom tårene hos oss begge:

» Vi hadde gitt opp. Vi hadde mista broren vår! Alle var i den djupeste fortvilelse.
Noen mente de hørte stemmen hans et sted i mørket, og plutselig sto han der!! Han hadde kommet seg unna brannen! Du verden for et mektig øyeblikk. Det var sterkt å se tåran lage hvite renner nedover de svarte kinnan, og alle som klemte rundt hverandre og takka Gud for mirakelet!»

Deretter starta det lange arbeidet med å bygge opp Finnmark igjen. Pappa som eldstemann i søskenflokken hadde overtatt bestefarens butikk og postkontor på Omgang rett før nazistenes angrep på Polen i 1939. Han husket radiosendingene den gang. Og tausheten fra alle de voksne

På Omgang skulle han utvide til et fiskemottak. Livet i havet skapte liv på land. Han så for seg en fremtid basert på Guds gave til kystfolket; det utømmelige matfatet utenfor Finnmark.

En dag i 1940 er han sammen med sin mor og noen yngre søsken i den delen av bygget som huser familien. Døren åpnes brått og inn kommer det flere tyskere. Pappa ba den tyske løytnanten om å straks forlate huset. Nazisten reagerte spontant, skjøv pappa bort til ytterdøra og sparka han utfor trappa. Løytnanten hadde disse støvlene med metallbeskyttelse, så det kjentes både svært vondt og veldig nedverdigende.

Løytnanten ropte at Wehrmacht hadde bruk for hele huset, og at pappa var deres tjener. De hadde ikke noe valg. Nå var hus og eiendom i tyskernes besittelse.

Etter krigen bestemte staten i Oslo gjennom sine folk i Nord-Norge at også Omgang skulle regnes som et fraflyttingssted. Familiens livsverk og fremtid ble dermed lagt i grus. Dette rammet en rekke steder og folk fra Grense Jakobselv til Sør-Troms.

I tillegg forsto jeg langt senere hvordan min mor, vokst opp i et samisk-språklig miljø på et småbruk hadde lidd under den harde fornorskningen på 30- og 40-tallet, hvor hun i tillegg mista verdifull skolegang. Hun var stolt av sin bakgrunn, nest yngst i søskenflokken og den som tok vare på sine foreldre, ordnet mat til dem og brødre som bodde på gården. Samtidig hadde hun sin egen familie å ta vare på. Det ble etterhvert 8 barn.

Min far og eldst i sin søskenflokk, Johan Edvin Rudolf Børresen, f. 02.09.16
Jeg var eldst i min søskenflokk. Mitt yngste barn av 5 er født 16.09.02. Ringen er sluttet.

Eller rettere sagt: 9 barn. Den aller første ble født velskapt i juli 1953 på sykestua i Tana. Hun fikk sendt telegram til pappa, den lykkelige faren til deres førstefødte der han var på vakt på sørgående hurtigrute.
Morgen etter kom sjokkbeskjeden: Den lille jenta var død! Pappa fortalte meg om hvor knust han ble da telegram nr 2 kom.

Undersøkelser senere ga de som foreldre et nytt sjokk. Det var gjort endringer i offisielle protokoller. At «levendefødt» ble overstrøket og endret til «død før fødsel».
At jenta ble gravlagt sammen med en voksen – uten at det er registrert i kirkebøkene.
At jordmoren nekta å si noe mer om hva som skjedde fra jenta som lå i mammas armkrok om kvelden ble henta ut til stell og søvn.

At mamma ikke fikk se den angivelig døde jenta etterpå selv om hun gråt og ba om det. «Jeg har båret den lille jenta i 9 måneder, og jeg vil bare ta et ordentlig farvel med henne!!»

Mamma tilhørte de mange ressurssvake den gangen som måtte godta maktas avgjørelser.

Dessverre skjedde det kidnapping av nyfødte babyer også i Finnmark etter klrigen. Barnløse sørpå prøvde seg på utro tjenere hos fylkesmannen og i helsevesenet, og lyktes ved flere anledninger

For mamma og pappa ble dette en sak de ikke snakka om før vi søsken var blitt så store at vi forsto. Mamma var hele sitt liv opptatt av verdighet og rettferdighet, noe som selvsagt preget oss søsken.

Familiejul i 1972. Her er 6 søsken samlet, nr. 7. tar bildet og nr. 8 kommer i 1974.
Nr. 9 – eller egentlig nr. 1 vet vi fortsatt ikke skjebnen til

Teamet til Tore på Sporet undersøkte saken, men møtte til slutt fullstendig taushet der sporene stoppet.

Da min eldste søster og jeg spurte mamma om hun kunne lære oss samisk siden hun, hennes foreldre og alle hennes søsken snakket det daglig, fikk vi nei. Og vi så hun slet med å si det:
– Lær dere norsk og skaffe dere utdanning. Da har dere en fremtid! Da slipper dere slitet og uverdigheten. Bare se hvordan pappa sliter med å få seg en fast jobb!

Som uredd 10-åring tok jeg ikke nei for et nei. Jeg tok et nytt initiativ. Jeg visste at min onkel aldri gikk på utedoet i fjøset 40 meter unna når han kunne slå lens rett bak hushjørnet. Jeg skrev derfor så pent jeg kunne løkkeskrift med en den gang moderne BIC Cristal-penn på veggen omtrent i hans øyehøyde: «Onkel Jakob, kan du lære Vigdis og meg å snakke samisk?»

Bildene her er fra 2000, 35 år etter at jeg skrev min «søknad» om samiskopplæring på veggen. Den skarpe seer kan fortsatt se noe av teksten på det nederste bildet:





«Vil dere virkelig lære samisk?»

Det hjalp, og der startet min samiskopplæring. Jeg husker ennå hvordan øynene hans strålte da han spurte: «Vil dere virkelig lære samisk?»

Verken mamma eller pappa fikk adgang til grunnleggende utdanning. Men de leste mye og skaffet oss bøker og blad. Det var stor stas de gangene en stor kasse med bøker kom fra deres venner i Berlevåg. Rene julestemninga i huset!

Begge brukte sine overtalelsesevner for at både jeg og mine etter hvert 7 yngre søsken skulle skjønne at Utdanning = Jobb = Sikker inntekt = Et tryggere voksenliv.

Da jeg var ferdig med ungdomsskolen etter et internatliv som fikk fram både det verste og det beste i såvel ungdom som voksne, foreslo min mor at jeg burde begynne på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok. Nå var hun ferdig med sine fortielser, nå var hun faktisk stolt over sitt samiske opphav. Hun tok kofta i bruk på høytidsdager i bygda, og skammet seg ikke lenger.

På folkehøgskolen var det elever fra hele landet, men avgjort mest fra Troms og Finnmark.
Vi hadde et fellesskap i det å være fra denne delen av landet. Det bandt oss sammen. Hun fra Skånland og han fra Oksfjordhamn var ikke forskjellige fra oss mange fra en rekke adresser i Finnmark.
Vi snakka aldri om fylkesskilt og -grenser. Kun om de ulike stedene, de ulike dialektene, de ulike opplevelsene – kort sagt alle ulikheter som skaper et stort og positivt mangfold.
Ungdommens verden er grenseløs.



Jeg gikk to år der. Først allmennfaglig, deretter «Filotostikk»-linja drevet av Arne Ola Grimstad fra Hareid. Film, foto og journalistikk var fascinerende. Og jeg fikk aldri nok av historie og samfunnsfag!

Dette formet meg. Det gjorde meg politisk engasjert. Ikke minst fordi jeg etter hvert forsto bedre hvorfor et så rikt fylke som Finnmark ikke hadde større fordeler av det matfatet av ressurser vi hadde på land og i hav.

Jeg ble selvsagt farget av en stor respekt for politiske ledere. De med mot, ryggrad, integritet.
Den største var Nelson Mandela, en annen var Haakon Henriksen. Han var en av lederne bak Folkeaksjonen for å hindre Alta-elva i å bli berørt av kraftutbygging.

Haakon var søskenbarn til min mor og hadde i ung alder reist ut for å ta seg akademisk utdanning. Han var utdannet lærer med solid ballast i både norsk og samisk, men også i realfag.

Han imponerte meg med bl.a. sin evne til å bruke realfags-kunnskaper for å utfordre de såkalte ekspertene i NVE. På et folkemøte i Masi i 1975 plukket han i stykker NVE beregninger av kraftmengden. Haakon H. mente at det måtte demmes opp langt større mengder vann for å få ut effekten som NVE påsto. Og NVE måtte medgi at «Henriksen er nok inne på noe her».


En liten og politisk impotent fylkeskommune

Jeg ble fylkespolitiker i 1983. Jeg tilhørte i mange år den lille gruppen «ung og lovende». Men jeg oppdaga til min store overraskelse at Finnmark fylkeskommune ikke hadde reell makt.
De slet med å bli hørt av de som hadde den reelle makta i Norge; statlige organ i Oslo

Det meste var nemlig regelstyrt fra mektige direktører i Oslo.

På et område hadde vi en viss frihet: Vi kunne velge hvilke gymnas- og yrkesskoletilbud vi kunne tilby ungdommen vår. Min første periode satt jeg i fylkesskolestyret.

O skrekk og gru: Til et møte var det 120 saker!!

110 av disse var ansettelser av lærere, vaktmestere, renholdere!! Etterhvert fikk jeg flertall for at slike saker kunne overlates til fylkesskolesjefen som faglig-, økonomisk- og personalansvarlig. Jeg fant det meningsløst at en ansettelse handlet om politiske valg. (Etter hvert oppdaga jeg også den andre siden ved dette i Finnmark: Partiboka ga den heldige jobb, lønn og pensjon).

I fylkesskolestyret samarbeidet jeg tett med den delen av Ap som ville satse på videregående skoletilbud i hele fylket. Ikke alle kommuner hadde elevgrunnlag nok for en egen skole, men da skulle vi stille opp med tilskudd til elevhybler, bemannede elevinternat og andre former for hjelp til spesielt 16-åringer langt hjemmefra.

Men Finnmark hadde store utfordringer et lite fylkesting kunne gjøre lite med. De hadde så lite å gjøre at den mest revolusjonerende saken var forslaget fra Ap som satt med makta: La oss gi flere politikere økte godtgjørelser og helst blir heltidspolitiker. Det er fett for kontoen og til litt trøst.

En liten fylkeskommune kan rope så mye de vil, men regjering og storting bryr seg lite. Jeg innså tidlig at enten legger man ned dette forvaltningsnivået og bruker innsparte penger fra administrasjon til å styrke kommunene. Eller så må man gi færre og sterkere fylkeskommuner (landsdeler) mye større makt ved å overføre dette fra Oslo-staten.

I Finnmark var det virkelig mørkt på så mange områder. Det blinket i varsellamper om fraflytting, konkurser, reindød pga et for stort reintall som ikke var tilpassa beitegrunnlaget og et Barentshav uten kontroll.

Krisa i nord førte til et folkelig engasjement når ikke fylkespolitikere har de maktmidler staten besitter i Oslo. Folkeaksjonen Framtid for Finnmark (FFF)med radarparet Vidar Karlstad og Håkon Schulstad som ledere i 1988 trykket på alarmknappen som fylkespolitikere med innflytelse kunne brukt.

FFF varslet om fraflytting, liten loddebestand i Barentshavet og store mengder kobbe utenfor kysten og i fjordene. Da våknet selv media og politikere i Oslo.

Og det ble virkelig alvor da daværende fylkesmann Anders Aune skrev sitt berømte brev til statsminister Gro H. Brundtland og mente sentrale myndigheter var både blinde og døve for krisa i Finnmark.

Aune valgte til slutt å si ja til å stå som 1.kandidat på «Finnmarkslista», eller «Aune-lista» som den ble omtalt som.



I 1989 ble han valgt inn, inngikk et nært samarbeid med regjeringen Syse, fikk Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark på plass med en rekke virkemiddeltiltak for både privatpersoner og næringsliv. 

De personrettede virkemidlene; skattelette, nedskriving av studielån og økt barnetrygd virket både rekrutterende og bostabiliserende for aldersgruppen 18-40 år, og særlig for de med høyere utdanning.

Det var rart å observere hvordan karriere-politikere som bl.a. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen motarbeidet Aune og de personretta tiltakene. Dette var tiltak som senere skulle vise seg å bremse fraflyttinga og sikre økt kompetanse gjennom flere fagfolk til Finnmark.

Starten på den siste mulige regionreform

Da Bondevik-regjeringa med SP-statsråder i spissen fra 1997 startet opp arbeidet med den siste regionreformen, tilhørte jeg de mange i Finnmark som jublet. Endelig skulle den sterkt sentraliserte statsmakta i Oslo bli mer desentralisert.

Endelig skulle kanskje Nord-Norge få nyte fruktene av all verdiskaping som skjer i vår landsdel!
Endelig skulle vi få styre mer her nord! Nå skulle vi bli den delen av Norge som fikk størst vekst!

Endelig?



Det så lenge lyst ut.

Landsstyret i kommunenes og fylkeskommunenes øverste organ – KS – støttet helhjertet opp om skissen til en regionreform – enstemmig.
Alle parti unntatt ett sto bak dette i 2004.
(Frp ville primært nedlegge fylkeskommunen og ha knappe 100 kommuner).

Høsten 2005 ble Jens Stoltenberg statsminister i APs aller første regjering sammen med andre parti. SV og SP var begge med i regjeringa. SP tok med seg stafettpinnen fra Bondevik-regjeringene og fortsatt arbeidet med regionreformen. I 2007 tok Ola Borten Mo utgangspunktet i KS sitt forslag om 7 regioner til erstatning for de 19 tidligere.

SP ville ha 7 – 9 regioner i Norge
Åslaug Haga innstilte på 9 regioner, men LO satte seg på bakbena. De ville ikke godta at makt og oppgaver ble flytta ut av Oslo til hele landet. Det ville innebære at ansatte kunne bli nødt til å flytte ut. At LO gjennom mange 10 år under ulike regjeringen ikke hadde protestert nevneverdig når ansatte ble sentralisert fra resten av Norge og til det sentrale Østlandet, var en ikke-sak.

LO satt i APs sentralstyre og finansierte deres valgkamp med mange 10-talls millioner hvert 2.år. Når LO satte foten ned, måtte Ap godta det. Politiske standpunkt har en prislapp.

SP måtte gi opp regionreformen slik Bondevik-regjeringen hadde ønsket den med SP på laget. Enden på visa ble at de 19 fylkeskommunene fikk 40 000 km. riksveier overført som fylkesveier.
Det var et etterslep på vedlikehold på 60 mrd kr! Hva fikk fylkeskommunene? En engangsbevilgning på 500 mill. kr!

Som Haga lakonisk bemerket det etter at regionreformen var tapt: » Det blir ingen desentralisering av statlige oppgaver når Stortinget ikke vil det!».

I 2013 ble den rødgrønne regjeringen avløst av en blåblå av H og Frp. De hadde ikke flertall bak seg i Stortinget og måtte derfor inngå en avtale med KrF og V om å søke å bli enige om både statsbudsjett og andre tunge saker.

KrF og V visste at både H og Frp hadde programfestet å legge ned fylkeskommunen og redusere antall norske kommuner dramatisk. Men de sa at de ikke kunne en støtte regjering som la ned det folkevalgte nivået mellom stat og kommuner. Derfor krevde de at dette nivået heller skulle styrkes gjennom desentralisering av statlig makt og myndighet.

Verken H eller Frp var mot desentralisering av myndighet nærmere innbyggerne.

Da Stortinget stilte seg enstemmig bak forslaget fra V og KrF vinteren 2014 om å se på en regionreform basert på de tidligere utredningene, gikk det slag i slag. I 2015 var alle fylkeskommunene i gang med arbeidet – unntatt Finnmark. Selv om fylkespolitikerne i Finnmark visste at Stortinget kom til å gjøre et vedtak i juni 2017, valgte de passivitet fram til august 2016.

I desember 2016 gikk flertallet inn for at man primært ønsket Finnmark alene, eller sammen med «Nord-Troms». Og fylkestinget valgte å ikke involvere innbyggerne i dette, ikke engang gjennom en folkeavstemning!
Kommunalminister Sanner hadde i sitt brev våren 2015 oppfordra fylkeskommunene om å ta nabosamtalene med andre fylkeskommuner og ikke minst: aktivisere og lytte til hva innbyggerne mente.

Flytt Oslo-statens makt også til Troms og Finnmark!

Våren 2017 la regjeringen fram sin 105 siders utredning – Prop. 84 S (2016 –2017) – basert på bl.a. alle innspill fra fylkeskommunene. På nytt fikk fylkespolitikerne anledning til å si fra.

Kun fylkestinget i Troms og fylkesrådet i Nordland uttalte seg. De støttet regionreformen, men hadde noe ulike syn på om Nord-Norge som en region – eller to.
Finnmark fylkesting benyttet seg ikke av svarmuligheten!

Regjeringen foreslo i sin utredning at Nord-Norge kunne få vente til våren 2018 med å ha en mening om inndelingen.

Både Nordland, Troms og Finnmark takket hver for seg nei til dette. De ville ha en avgjørelse i juni 2017!

Nordnorsk råd, et samarbeidsorgan i Nord-Norge er samlet til møte 26.april 2017 i Narvik.
Der vedtar de enstemmig (!) en positiv støtte til regionreformen. Spesielt pkt 2 må refereres fordi her er politikerne klare på at de ikke vil vente til våren 2018:

«2. Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.«

Tilstede fra Finnmark fylkesting:
Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).

Fylkesordføreren i Finnmark var leder av redaksjonsnemnda som formulerte enigheten!

Og slik ble det. Stortinget gikk med på kravet fra de nord-norske fylkeskommunene om at alle regioner skulla avgjøres av Stortinget i juni 2017.

Der ble det vedtatt at Nord-Norge med ca. 480 000 innbyggere skulle deles i to; Nordland for seg sjøl og Troms og Finnmark sammen som én.
Begge regioner hadde ca. 240 000 innbyggere.

Men så etablerer en gruppe mennesker med tilknytning til Vadsø seg i en gruppe på Facebook. Deres mål er å hindre at denne regionen blir etablert. For det er mye som står for spill for de som har hatt personlig nytte av å være nært tilknyttet fylkeskommunens hus i Vadsø.

I praksis er de opptatt av det vesentligste for dem; hvordan sikre at Vadsø fortsatt kan sitte nær honningkrukka – de store pengene – også i fortsettelsen? Frykten er at lederne som har ansvaret for mange ti-talls millioner kroner i tilskudd og støtte, nå skal ha adresse i Alta eller Tromsø.

Tenk om avgjørelser om en søknad skal innvilges, skal tas utelukkende ut på et profesjonelt grunnlag !?
Og ikke også basert på vennskap og kjennskap som tradisjonen har vært i Finnmark.

Statsvitere og andre som har studert organisasjoner og beslutningsprosesser, vet at nærhet til beslutningstaker påvirker resultatet.

Avisa Finnmarken kunne i april 2014 legge fram gode eksempler på dette. ( OBS: lenken åpner en ny fane i nettleseren din uten å lukke dette innlegget. På noen enheter (bl.a. smart-telefoner) må du gå tilbake til dette hovedinnlegget via egen retur-knapp):



Det er derfor mye som står på spill i Vadsø-miljøet når en regionreform truer tilgangen til den nærmest utømmelige honningkrukka.

Derfor haster det. Derfor må denne regionreformen nå presenteres slik at den får innbyggerne til å tro at dette er et målrettet Tromsø- og Oslo-angrep mot Finnmark og finnmarkinger.

Og virkemiddelet de bruker er det mest effektive som finnes: Følelser og frykt. Ikke Fakta og kunnskap.

I et fylke som virkelig har fått gjennomgå både gjennom beinhard fornorskning av både kvener og samer, en ødeleggende  2.verdenskrig , tapping av fisk og folk og med svært liten politisk innvirkning, var det virkningsfullt å spille på dette «offerkortet».

Hos et folk som har vært forfulgt, pint og plaget over generasjoner vinner du øyeblikkelig støtte og sympati om «de andre» kan fremstilles som fiender.

Ansatte på fylkeshuset i Vadsø (!!) gikk så langt at de sammenlignet Troms generelt og fylkesrådlederen i Troms med nazi-Tyskland og Hitler!



I følge den godt regisserte buskagitasjonen var det mye vondt denne regionen Troms og Finnmark ville føre til.

I ukene før den hjemmesnekra «folkeavstemminga» skulle  avholdes rett før 17.mai 2018 ble budskapet om «Finnmarks død» hamret inn.

Og det var ikke måte på hva innbyggerne i Finnmark ble teppebombet av skremsler:
( Fasiten i dag står i parentes):

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne (Fasit 2021: Finnmarks-navnet lever i beste velgående)
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet (2021: De fleste finnmarkinger er fortsatt ikke i tvil om sin identitet)
3. Kjøttvekta tilsa at all makt ville havne i Tromsø (2021: Tromsø har kun 11 av 57 i fylkestinget)
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon (2021: Flertallet i fylkestinget stemte ned forslag om å sikre et minsteantall på 5 mandater fra hver av 19 valgkretser)
5. Vadsø ville miste alle de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø(2021: Vadsø har 140 ansatte på fylkeshuset, det samme som i 2019. I 1999 hadde de 70 – og hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehusene)
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark ( 2021: FEFO styres av kun folk fra det geografiske Finnmark)

Vadsø-miljøet laget våren 2018  et PR-opplegg om at velgerne i Finnmark kunne bestemme om Troms og Finnmark skulle slås sammen!

Finnmarkinger blir lurt til å tro at de kan bestemme over
noe Stortinget lovlig har vedtatt et år tidligere


Tenk det!

I den generelle veilderen for avvikling av lokale folkeavstemninger er det krav om nøytral og korrekt informasjon:
«Informasjonen bør bidra til å avklare hvilke forventninger innbyggerne kan ha til folkeavstemningen, og tydeliggjøre at utfallet av avstemningen ikke nødvendigvis vil være det endelige utfallet av saken, men er et råd…» 

Nesten 60 000 velgere i Finnmark ble lurt til å tro at de kunne bestemme over hele Stortinget – som et år tidligere faktisk hadde tatt en avgjørelse med hjemmel i Grunnloven!!

Av 59 600 velgere stemte 30 300 aktivt ja til å bestemme over Stortinget. 50,8 % av velgerne! Hvorfor?
(Det er blitt fremstilt slik at «87 % av finnmarkingene» var mot et samlet Troms og Finnmark.)

Mange finnmarkinger lot seg skremme til å tro på alt de ble servert av fake news om elendighet.

Og dessverre sviktet det meste av Finnmarks-media sitt ansvar som den 4.statsmakt.
I stedet ble journalister aktive politiske aktører som hausset opp stemninga.

« Du sviker Finnmark, din jævla nazist!»

Vi som forsøker å bringe inn kunnskap og fakta i debatten og ber om en saklig debatt uten utskjelling, får klar beskjed om hvem vi er:
«Nazist, Hitler-jugend, sviker, Judas, Quisling» for å nevne noe av det vi ble stemplet som.

Ikke rart tankene mine gikk til hva både pappa og svært mange andre hadde fortalt om deres opplevelser med nazister.

Aksjonistene som vil beholde alenestyring med sin tilgang til honningkrukka i Vadsø, skyr ingen midler i å hausse opp stemningen.

Fylkesordføreren i Finnmark og en H-representant i fylkestinget med adresse Vadsø møtte i februar 2018 representanter for Troms fylkeskommune og tidligere justisminister, nå fylkesmann i Hedmark Knut Storberget til forhandlinger på Gardermoen. De blir enige om en løsning for å gå videre med å etablere «Norges viktigste region».

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Tidligere fylkesrådmann (ansatt av sine egne på fylkestinget) og og leder i Vadsø Ap, fradømmer hennes egen partifelle og fylkesordfører både intelligens og ære i avisa Finnmarken. En avis som på folkemunne ble kalt for «Pravda» (Sannhet !!), styrt som den var fra Youngstorget i Oslo.

Der har denne politikeren selvsagt også vært journalist slik det seg hør og bør i nærområdet til gamle Sovjet-unionen.



Randi Karlstrøm, Torill Olsen, Arne Pedersen og de andre ansvarlige i FB-aksjonen «For Finnmark» tillater lenge helt avskyelige angrep på medmennesker i Finnmark. Røster som ønsker saklighet og mindre drittslenging, blir kastet ut av gruppa og blokkert.

Dermed har de satt lista for hva som kan aksepteres i debatten: Alt som kan skremme innbyggerne er tillatt.



En av de yngre fylkespolitikerne og fylkesvaraordfører i Finnmark, Tarjei Jensen-Bech er ikke ulik andre unge mennesker mer opptatt av utvikling enn å tviholde på gamle grenser. Han hadde opplevd alle menneskers mareritt da en hvit terrorist skyter og dreper 69 ungdomspolitikere fra AUF på Utøya 22.juli 2011. I tillegg skades 33 andre samme dag, mens svært mange får psykiske lidelser i tiden etterpå som følge av denne feige handlingen.

Jensen-Bech er blant de som blir rammet av skudd, og må leve med disse traumene 25 operasjoner etterpå. Men hans støtte til den nye regionen er farlig i følge et oppslag i iFinnmark.no . Derfor skal han skremmes til enten taushet – eller helst til å skifte mening:




Hans egen gripende reaksjon på Facebook fikk stor oppmerksomhet, og ble støttet og delt av mange.

Jeg hadde skjønt disse hatske reaksjonene mot politiske ledere dersom Stortinget vedtok dette kun for å ødelegge for oss som bor i nord. Da hadde jeg stilt meg i spissen for protestene!

Stortingets hensikt var heldigvis – og selvsagt – det stikk motsatte: Få på plass «færre, større og sterkere regioner», slik SV og V skrev i et felles forslag på Stortinget.

Færre betydde en reduksjon fra 19 regioner uten makt til 11 med økt makt og en sterkere stemme overfor Storting og regjering. (SP gikk i 2007 for 7 og i 2009 for 9 regioner)

Større betydde at de ville få et minste folketall på 240 000 – noe som gir bedre økonomi og sterkere fagmiljø for å ta over de 49 oppgavene fra staten.

Sterkere betydde at de 49 tidligere statlige oppgaver som skulle desentraliseres fra statlige organ i Oslo eller fylkesmenn, nå skulle avgjøres av våre egne fylkespolitikere. Det var ikke lenger kontorfolk i Oslo eller hos den tdl. fylkesmannen som skulle ta avgjørelser som betydde mye for både innbyggernes trivsel og bolyst eller for næringslivet. Det var VÅRE folkevalgte som fikk makt!

I Finnmark (og kanskje også i Troms) var det dessverre mange som gikk i «parti-fella»: Fortell hvilket parti som mener noe, og partiets tilhengere vil uansett synes det er klokt. Partiets motstandere vil derimot mene at det er dumt.

Vi kan le av slike primitive holdninger, men jeg må med rødmende kinn innrømme at de har rammet meg også. I mine første perioder som folkevalgt var jeg mer opptatt av hvem som foreslo noe enn hva som ble foreslått. Man blir oppdratt til at du SKAL være mest mulig uenig med andre partier for slik å blir et tydelig alternativ.
 
SP kjørte en smart strategi, basert på erfaringer fra Italia, Frankrike, Tyskland, England og USA og dets populistiske ledere:
«Spill på følelser – snakk folk etter munnen! Da får vi mange stemmer ved de neste valg!».

Derfor kunne de skvette bensin på skremselsbålene i Finnmark ved å si at regionreformen nærmest er «Satans verk».
«Dette kommer jo kun fra H og Frp som bare vil sentralisere og ødelegge distriktene».

Sannheten var at det var V og KrF, sammen med SV og SP som fra 1997 hadde jobba for denne reformen!!

Sa SP noe om dette til skremte velgere i Finnmark?

Nei.

De sa: Stem på oss. Får vi flertall ved valget i sep. -21, vil Finnmark fylkeskommune straks gjenoppstå.

Partileder Vedum reiste i ens ærend til Vadsø for å la seg hylle for at det nå kun var kort tid igjen til Finnmark blir egen fylkeskommune igjen:



I dag vet alle svaret. Også det var en bløff. Det kan tidligst skje fra 2024.

Heller ikke de 6 overnevnte skremslene gikk i oppfyllelse etter at Troms og Finnmark ble etablert som en region.

Likevel er det fortsatt noen som tror på dette. Og de tegner i sin retorikk et svart/hvitt-bilde av folk i Troms som griske, egoistiske, kolonimakt-orienterte, arrogante og kun interessert i å utnytte bæra, rypa, mineralene og fisken i havet. «De vil oss bare vondt, og tenker kun på seg sjøl».

Kjære finnmarkinger: Jeg beklager hva dere ble utsatt for!

Å sette folk opp mot hverandre er en farlig sport. Derfor må jeg innrømme at heller ikke jeg har oppført meg saklig og pent i ordskiftet. Jeg ble nok overrasket over at en sammenslåing av Troms og Finnmark skulle skape så mye motstand. Og derfor ble mine tilsvar spisset til deretter.

Jeg burde vært en mindre arrogant bedreviter, og vært langt mer ydmyk over styrken og effekten til fake-news og lettvint populisme.

I mitt hode som politisk aktiv over 40 år og med mitt syn på at desentralisering av makt og ressurser var helt nødvendig, kunne jeg ikke fatte at noen var mot dette. Ja, bortsett fra de som av ideologiske grunner ønsker sentralisering for slik å samle både makt og ressurser på færre hender.

Jeg tok det rett og slett for gitt at folk flest i Finnmark tidligere hadde sett hvor lite makt et lite fylkesting har i møte med sterke sentraliserte statlige krefter. Jeg følte meg trygg på at de hadde skjønt hvorfor Anders Aune traff denne nerven av maktesløshet finnmarkinger opplevde.

Som lokalpolitiker hadde jeg også sett hvordan daværende «ytre stat» – fylkesmannen – kunne overprøve vedtak gjort av kommunestyrer i Finnmark. Når et folkevalgt organ i en kommune har brukt sitt vett, sin forstand og fattet et vedtak, skal det være en høy terskel for at noen andre myndigheter skal kunne gripe inn og endre det.

Kjære Troms-folk: Jeg beklager hva dere er blitt beskyldt for!

Jeg beklager også overfor dere i Troms hva dere har blitt utsatt for i denne oppsiktsvekkende saboteringa av en demokratireform.

Og jeg skjønner også de fylkespolitikere i Troms med genuin vilje til å matche andre fylkeskommuner for å gjøre vår region minst like attraktiv som de 10 andre:
De er lei denne sutringa og de angstbiterske holdninger til et knippe fylkes- og lokalpolitikere fra Øst-Finnmark.

Jeg vet at det er stadig færre finnmarkinger som tror skremslene fra 2018-19. De har sett at hverdagen ikke har blitt annerledes. Og de har gjennomskuet skremselspropagandaen.

Vel nok er ikke alle båt- og busstilbud som ønskelig, men det ble slik fordi Finnmark tok med seg en ganske skakk-kjørt økonomi inn i den nye regionen. I 2019 hadde de øvrige fylkeskommuner et overskudd på driftsregnskapet på ca. 4 %. Finnmark hadde et underskudd på 3 %!

Derfor måtte Finnmark ta egne kutt mener flertallet i fylkestinget.

Men uten at Finnmark hadde vært i samme region som Troms, ville det sett så fryktelig mye verre ut.
Hvor ille vil ikke dagens flertall fortelle om.
Forståelig nok i sitt underlige forsøk på å omgå Inndelingslovens strenge krav om å beskrive konsekvenser ved en deling.

De har til og med skapt inntrykk av fylkestinget allerede har søkt om deling av Troms og Finnmark!

Det mest pinlige er nok at det er skrevet inn i regjeringens grunnlag (Hurdalsplattformen) som et faktum. Der er er søknaden allerede innvilget – uten at Inndelingsloven er fulgt. 

Flertallet i fylkestinget frykter nok at den siste andelen finnmarkinger (som tidligere anså Troms som den store, stygge ulven) nå skal si som resten av befolkningen:
«Vi vil heller at dere stopper denne reverseringa og bruker pengene på å bygge opp gode tjenester enn å bruke millioner på å gjøre det verre i både Troms og Finnmark om de blir alene.».

Jeg vet at vi i nord har langt mer til felles enn hva som skiller oss . Og jeg beklager av hele mitt hjerte at enkelte fortidsorienterte politiske miljø i Finnmark (og Troms) har klart å fremstille dere som fiender av oss.

«De skal ikke få ødelegge Troms og Finnmark som en sterk og viktig region i nord!«

Bare et sterkt og samlet Troms og Finnmark kan få tilbake optimisme, ny tilflytting og et voksende næringsliv. Det skaper et enda bedre grunnlag for bolyst og fremtid i «Norges viktigste region» som Troms og Finnmark vitterlig kan bli med voksne, erfarne politikere i førersetet i fylkestinget.

«Men kan jeg bidra på noen måte», tenker du kanskje ?

Det finnes håp: En gjeng fremtidsoptimister fra både Troms og Finnmark jobber nå for å styrke og utvikle «Norges viktigste region». De har dannet ei raskt voksende gruppe med det positive navnet FOR NORD.

En raskt voksende gruppe på Facebook for de som har tro på et sterkere NORD

Her spres kunnskaper og her deles visjoner for alt vi kan få til her nord om vi er ledet av folk og politikere som VIL noe konstruktivt.

Føler du en sterk tilknytning til Troms og Finnmark og det nordlige Norge?
Du kan gratis melde deg inn i gruppa FOR NORD her og slik være med å skape historie.

Det er nemlig ikke gitt at Støre og Stortinget vil gå inn for å endre noe hvis det ikke kan dokumenteres at endringen gir flere fordeler enn ulemper.

I tillegg vil det koste langt mer i både kroner og tapte muligheter å splitte enn å fortsette som et sterkere fellesskap i nord.

Den joviale statsråden i tidligere Ap-regjeringer, Sigbjørn Johnsen sa det megetsigende da han ble spurt om hvorfor han forsvarte at Hedmark og Oppland ble til en fylkeskommune; Innlandet.

«Er det noe vi vet av erfaring, så er det at vi står sterkere sammen enn hver for oss!»

1.halvår 2022 blir eksamen for det norske demokratiet i møtene med fake news, lettvint populisme og ignorering av prinsippet om en nøytral rådgivende folkeavstemning. Når hensikten er å redusere grunnlovens og Stortingets legitimitet er vi på farlige veier ingen ansvarlige parti kan støtte.

For en eldre gutt som meg med mine opplevelser i barndom, ungdom og tidlig voksenliv, også som politiker, kommer det ikke på tale å lukke munnen i den viktige kampen for mer åpenhet, ytringsfrihet og demokrati basert på desentralisering av makt.

Jeg skylder ikke bare mine 5 barn dette. Jeg skylder dette enda mer til mine 7 barnebarn (+ nr 8 som kommer i januar), og til det samfunnet de skal bli en aktiv del av for fritt å kunne velge deres gode liv.

Skolegang og solid utdanning er bunnplanken i alle liberale demokrati.
Kunnskap er makt, og makt over eget liv gir også frihet.

Ved inngangen til 2022 er det verdt å tenke over hvordan vi kan bidra til en sunn debatt om et bedre Norge. Og kanskje reflektere hvorfor alle reformer i norsk politisk historie alltid har flyttet Norge et steg framover til det beste for innbyggerne.

Tross forventet motstand fra de som ser de taper på slike reformer.
________________________________________________________________

Andre relaterte innlegg:

Den utrolige historien om hvordan Støre-regjeringen ble lurt til å innvilge en søknad som ikke eksisterer:
https://open-eye-open-mind.com/2021/11/20/norges-viktigste-region-forsokes-odelagt-av-udemokratiske-prosesser-i-skjul-av-pandemien/

Da Shell, LO og Finnmark Ap parkerte Nelson Mandela og hans kamp mot apartheidregimet:
https://open-eye-open-mind.com/2013/12/15/tanker-ved-en-helts-bortgang/

SPs uforståelige politiske snuoperasjon:
https://open-eye-open-mind.com/2021/11/28/regionreformen-sps-symbolske-snuoperasjon-er-helt-uforstaelig-og-svekker-demokratiet/

Gamle Tana bru: Ta til fornuft nå – stans Statens hærverk mot finnmarkshistorien!

I disse dager pågår det største hærverket i moderne tid mot vår egen historie. Noen få mektige menn ansatt i staten har respektløst tatt seg til rette og er i gang med å rive det siste store og svært symbolsterke krigsminnet i Øst-Finnmark – Gamle Tana bru.

I år markerer Norge at det er 80 år siden nazistene okkuperte Norge. 

Hvordan kan en slik skandale med staten som drivkraft skje i et samfunn der kulturminnevern burde stå sterkere enn noensinne? 
Og hvordan kan det skje til tross for at regjeringen for få år siden ba kommunene registrere og ta vare på slike minner?

Kanskje viktigste spørsmål: Hvordan kunne det skje i den delen av landet som sterkest og mest brutalt fikk merke krigens helvete – krigssonen Finnmark?

En ubegripelig og urettferdig “dødsdom”

En nødvendig repetisjon av «rettssaken» som skulle føre til “dødsdom” over Gamle Tana bru er på sin plass først:

Ved inngangen til dette årtusen ville fylkespolitikerne i Finnmark oppruste E6 i Øst-Finnmark med en ny bro over Tanaelva. De meldte dette kravet inn til Samferdselsdepartementet som den gang hadde ansvar for riksveinettet inkludert Europavegene.

I 2005 starter de første møter mellom Statens Vegvesen (SVV) som skal utarbeide planer, og Tana kommune som er reguleringsmyndighet. Tana kommune er representert med folk fra administrasjonen i alle møter. Ordføreren er eneste politiker og deltar på kun noen få av disse.

På et tidlig stadium i prosessen avklarer SVV at de ikke ønsker å beholde den gamle brua når den nye står ferdig på grunn av ansvar for og kostnader ved vedlikehold. Tana kommune som allerede da har en urovekkende økning i lånegjelda sier som sant er at de ikke har råd til å ta vare på en bru. Dette tolkes som om at det ikke er aktuelt å bevare den gamle brua. SVV sier de var enige i det første møtet om å rive Gamle Tana bru, men det finnes ikke noe dokument i Tana som bekrefter dette.

Men uansett viktigst: Det er aldri blitt vedtatt lokalt av kommunens folkevalgte å ødelegge brua! 

Ingen spør seg på dette tidspunktet (i 2005) om brua kan ha en historisk verdi som gjør den verneverdig!

Tanapolitikerne vil ta vare på Gamle Tana bru

FUP (Fast Utvalg for Plansaker) er det første politiske organ i Tana som uttaler seg om planene. I tillegg til synspunkter om båtutsetting, scooterløyper o.l sier utvalget flg. i januar 2009, enstemmig:

«d) FUP ber Statens vegvesen om å vurdere å benytte ene eller begge fundamenter fra eksisterende bru til et utsiktspunkt etc.

e) FUP ber om synspunkter om å bevare dagens bru.»

(Leseveiledning: rød fet skrift i kursiv er sitater fra dokumenter i saken)

Det fremkommer ikke av referatene senere om SVV sine synspunkter på dette. Men det er altså ikke tvil om at lokalpolitikerne i Tana ønsker en faglig vurdering av nytteverdien av brua.

Likevel tar ordføreren sitt private synspunkt med seg til et møte i juni samme år:
I følge referat fra møtet sa ordfører Frank Ingilæ «den gamle brua må bort da den vil skjemme for utsyn over elva»!

Altså, der politikerne ser verdien av å ta vare på dette historiske minnet i en eller annen form, tar en enkeltpolitiker et historieløst standpunkt som etterhvert binder opp alle rundt ham i den videre prosessen. Og som til slutt blir avgjørende for «dødsdommen» – nå som i 1944: Tilintetgjør brua!

Når  SVVs Detaljreguleringsplan for E6 skal opp  til behandling i kommunestyret i februar 2013, må politikerne forholde seg til et omfattende dokument. Det haster nå for SSV  å få vedtatt det slik at brubygging kan startes umiddelbart etter at Stortinget har bevilget penger senere på året.

Formannskapet har i sitt møte 29.11.12 laget sin enstemmige innstilling hvor plassering av nybrua, rundkjøringer, rasteplass m.v. er akseptert.

I tillegg vedtar formannskapet følgende :


Politikerne er samstemte og klare på dette viktige punktet: Det gjelder å få tatt vare på Gamle Tana bru – i en eller annen form. Selv om ordføreren syntes å ha lagt hele sin prestisje i at Gamle Tana bru skal tilintetgjøres, fant politikerne sammen om en mulig løsning for å bevare og nyttiggjøre seg den historisk viktige brua.

De vedtar derfor – enstemmig – følgende tilleggspunkt til Vedtak – detaljregulering for E6 Tana bru  i kommunestyret 21.02.13:


«Vurdere flytting av eksisterende Tana bru

Statens vegvesen har gjort et grovt kostnadsoverslag på 25-35 millioner kroner for flytting av eksisterende bru. Kommunestyret er kjent med at det kan være betydelig økonomisk risiko med en eventuell flytting jfr brev fra Statens vegvesen av 5. februar 2013.

Rådmannen bes om å vurdere muligheten for å flytte dagens Tana bru. Vurderingen må ikke medføre forsinkelse i realisering av prosjektet med ny Tana bru.Momenter som må tas med i vurderingen: 

    • Plassering av brua
    • Finansiering og muligheter for medfinansiering
    • Overslag på prosjekterings/ og byggherrekostnader.
    • Driftskostnader
    • Risiko for økte kostnader
    • Reguleringsplan
    • Behov for konsekvensutredning
    • Utrede med Utsjok kommune om flyttinga kan søkes som et Eu prosjekt
    • Nedklassifisere til begrenset totalvekt for kjøretøyer»

Så vil noen spørre: Men hvorfor vedtok ikke kommunestyret samtidig å fjerne punktet som var innbakt i forslaget fra SVV om å fjerne den gamle brua?

Svaret er enkelt: I Tana er det en kultur for å ikke endre på rådmannens «forslag» (ja, som en av ytterst få kommuner – om noen – i Norge har flertallet gitt rådmannen anledning til å fremme egne forslag i formannskap og kommunestyre!! ).

Politikerne uttrykker gjerne seg derfor gjennom såkalte «tillegg til» rådmannens «forslag».

Dessuten har SVV gitt politikerne klar beskjed. Skal de ha alle planer klare for å kunne starte bygginga av ny bru om det bevilges penger i 2014, kan ikke denne saken endres på nå.
Take it – or leave it, er den utvetydige beskjeden fra SVV.

Derfor blir Vegvesenets setning stående. Der står det at den gamle brua skal fjernes innen et år etter at ny bru er tatt i bruk.
Og dette er brukt rått av SVV og daværende ordfører i ettertid:
– Se her. Kommunestyret har vedtatt reguleringsplanen med forutsetning om å rive Gamle Tana bru!!

Da glemmes et viktig premiss for debatten i kommunestyret: En av de folkevalgte (som også var fylkespolitikeren som i 1999 foreslo en ny bru), sa at Tana kommune har et år på seg fra nybrua står ferdig til å finnet ut hva de vil med den gamle. Han ble ikke motsagt av verken ordfører, administrasjon eller andre i kommunestyret.

Men det viktigste er blitt underkommunisert – eller tiet i hjel: Rådmannen får gjennom det enstemmige vedtaket et oppdrag om å utrede videre muligheten til å berge den gamle brua. Fordi politikerne i Tana er enstemmige om å ta vare på dette historiske monumentet i kommunen!

Det fremgår ikke av kommunens journaler at rådmannen har fulgt opp dette. Jeg må selvsagt ta forbehold om at det kan skyldes at kommunen ikke er profesjonell nok på journalføring av dokumenter.

Om ordføreren ønsket en slik oppfølging, er derimot langt mer usikkert.

Norge markerer viktigheten av å ta vare på krigsminner

I 2015 markerer Norge at det er 75 år siden Norge ble okkupert av fremmed makt, og at det er 70 år siden frigjøringa. Regjeringa gjør det på sin tydelige måte. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med daværende Riksantikvar Jørn Holme sender et viktig brev til landets ordførere og fylkesordførere. De minner om markeringen av det som skjedde fra 1940-45, og henstiller til kommunene å registrere og ta vare på viktige kulturminner, og skriver bl.a.:

«Hva er et krigsminne?
Det er ikke alltid like opplagt hva som skal forstås med et kulturminne fra den andre verdenskrigen. Okkupasjonsmaktens militære anlegg, samferdselsanlegg, fangeleire og administrasjonssteder er synlige objekter. Åsteder for sabotasje, annen motstandskamp og krigshandlinger trenger derimot ofte en forklaring for at vi skal bli i stand til å forstå hvilken betydning de hadde.

Kulturminner knyttet til de delene av okkupasjonshistorien som har vært underkommunisert, eller som er lite dokumentert gjennom fysiske spor, vil ha en sentral plass i kartleggingsarbeidet.

 Bredt engasjement
Den andre verdenskrigen engasjerer fortsatt. Flere fylkeskommuner og kommuner arbeider allerede systematisk med krigens kulturminner. Feltet engasjerer også museumssektoren, kunnskapsmiljøene og, ikke minst, frivillige lag og foreninger.

En rekke nasjonale institusjoner har ansvaret for å forske på og formidle deler av krigshistorien (se lista over kopiadressater under). Det er ønskelig at kommunene inviterer disse til et samarbeid, og at kunnskapen om krigsminnene i bred forstand blir samlet. Krigsgenerasjonen er i ferd med å falle fra, og det er viktig at de ufortalte historiene blir dokumentert.

Arbeidet med krigens kulturminner kan påvirke både den lokale og den nasjonale identiteten. Kulturminneforvaltningen skal være bevisst sin rolle som en aktør som aktivt griper inn i de langsomme endrings- og forsoningsprosessene. Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»

(Du finner brevet her Krigens_kulturminner jan. 2015 fra regjering til ordførere ).

Dette er noe som treffer mange ordførere midt i hjerterota.

De er stolte av sin historie, selv om den også inneholder smertefulle minner. Men de vil bidra til å hedre de som ble rammet av nazismens gjennomgående jævelskap på den viktigste måten: Å ta vare på de fysiske minner slik at de kan besøkes av nye generasjoner som kan minnes forfedre med respekt, lære noe – og må ta standpunkt.

Over 90 % av kommunene har tatt dette på alvor og gjort arbeidet.

Men ikke Tana kommune.

Hvorfor er det viktig å bevare krigsminner?

I Europa etter 1945 var det spesielt Polen som tidlig skjønte verdien av krigsminner.
De kunne ha fulgt det enkle redneck-ropet fra endel innbyggere om «riv skiten» og fått fjernet alt av nazistenes fangeleire slik at dette triste kapitelet kunne gjemmes og glemmes.

De valgte det motsatte.

Derfor er bl.a. Krakow i Polen og Auschwitz-Birkenau blitt et stort reisemål for samfunnsbevisste ungdommer og historieinteresserte voksne.

Når man går inn jernporten til Auschwitz som er merket med «Arbeit macht frei» (arbeid skal gjøre deg fri), ser brakkene som huset radmagre krigsfanger, de aller fleste jøder, og ser pipa der røyken fra brenning av lik steg ut,  skjønner man hvilke tragedier diktatur og manglende respekt for menneskeverd fører til.



Det er ingen som går uberørt derfra. Og de aller fleste har lært for resten av livet, noe som preger deres holdninger til liv, demokrati og kulturminner

Hva gjorde Tana kommune med henvendelsen fra regjeringen om å ta vare på krigsminner?

Ingen verdens ting.

Oppfølging av den ble av ordføreren utsatt til 2019. Hvorfor det? 

Den nye brua var planlagt tatt i bruk tidlig høst 2019. Ordføreren hadde sagt at han ville gi seg etter 3 perioder, og så fram til å åpne brua som det siste han gjorde som ordfører.

Å starte et arbeid med å registrere og ta vare på krigsminner var en stor trussel for hans plan om fjerne rubb og rake av den gamle brua. For tenk om enda flere historisk opptatte innbyggere og ikke minst fagfolk da pekte på Gamle Tana bru som et krigsminne verdt å ta vare på?

I Tana hadde det vært et folkelig engasjement for å ta vare på brua over lang tid. Men det ble aldri invitert til møter som skulle vurdere verneverdien av brua, og hvilken nytte den kunne ha for utvikling av bl.a. reiselivet i Tana.

Det er smått utrolig, men i fremlegg av detaljreguleringsplan med vedlegg ligger det ikke en eneste faglig vurdering av verneverdien på denne historisk viktige brua!!
Hvordan kan våre fagmyndigheter svikte så kapitalt?

2017: Riksantikvaren kontaktes om fredningsforslag 

En av de mest våkne innbyggerne i kommunen, Lars Erik Bønå, hadde tatt kontakt med Riksantikvaren (RA) i mai 2017 med tanke på få vernet brua for historien.

I januar 2019 sendte Bønå et fredningsforslag via fylkeskommunen til RA. Han purret på svar, men fikk det ikke.

30.juni i år tok han så kontakt med Sivilombudsmannen (SO) med spørsmål om ikke Forvaltningsloven også gjaldt RA.  

SO kontaktet RA 1.juli. Først da svarte RA !

Bønå fikk en beklagelse at de ikke hadde svart tidligere (det var gått 3 år!), men så skrev de:

“Vi er glade for engasjementet i saken og vil se nærmere på opplysningene du sender over. Riksantikvaren arbeider for tiden med en spesiell satsning på krigens kulturminner og vi vil derfor se nærmere på Tana bru som krigsminne.

Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen.”

Legg merke til at RA nå sier de jobber for fullt med det arbeidet som regjeringen og RA hadde satt i gang i 2015. Nå skal verneverdien også for Gamle Tana bru omsider få en forsvarlig saksbehandling.

Det betyr røft regnet 2-3 måneder med arbeid for å få grundig belyst de ulike verdier som Gamle Tana bru representerer.

De fleste skjønner likevel at i feriemåneden juli blir det neppe mye saksbehandling, så dette vil ta sin tid utover høsten. Det betyr også at planene om riving allerede denne høsten må legges på vent. Det er likevel innenfor reguleringsplanens forutsetninger om at riving kan være gjennomført innen et år etterpå.

Avisa Sagat hadde i sommer flere interessante reportasjer om 2.verdenskrig og krigsminner. Den 14.juli har journalist Bjørn Hildonen et stort oppslag om Olav Karlsen som bl.a. var med under gjenoppbygginga av Gamle Tana bru. I samme avisa har journalist Torbjørn Ittelin et tosiders oppslag om en oppvakt og  historieinteressert 21-åring som registrerer, samler og tar vare på krigsminner, bl.a ved Nyborgmoen.



31.juli sender Bønå oppslagene i Sagat til RA som hjelp i deres vurdering av verneverdien av brua, og får følgende svar:

“Hei og takk for informasjonen. Vi føyer informasjonen til saken og kommer tilbake som tidligere beskrevet.”

Seniorrådgiver Andreas Skogholt-Skjetne blir intervjuet av avisa Sagat som i nettutgaven 12.august bekrefter at de er i gang med å vurdere også Gamle Tana bru som krigsminne.

Dette er altså første gangen siden  planleggingen startet i 2005 at RA involveres!!

Seniorrådgiveren kan ikke si noe om de vil opprette fredningssak, men de er altså i gang med et ganske omfattende arbeid som selvsagt vil ta sin tid.

Både avisa Finnmarken og NRK Finnmark har i dagene før skjønt nyhetens innhold og konsekvens.

Og nå er det stor bekymring hos både politisk ledelse i Tana kommune og i SVV at dette kan ende med en fredningssak. Altså; Gamle Tana bru kan bli stående!

Riksantikvaren med hurtig saksbehandling etter 14 års passivitet 

Deretter tar de bekymrede sine kontakter slik man gjør i et fylke hvor fag og politikk sauses sammen. Da skjer ting raskt på et kontor i Oslo: Seniorrådgiveren hopper over løftet gitt i juli om at «Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen».

Han skriver et kort brev allerede  11.august (samme dag som han intervjues av Sagat?) og som preges sterkt av hastverksarbeid. Brevet avsluttes slik;

«Konklusjon

I hver enkelt frednings sak skal det gjøres en grundig vurdering av om fredning etter kulturminneloven er et riktig virkemiddel. Det er viktig å ha med seg at alle kulturminner som fredes skal ha nasjonal verdi, men at ikke alt av nasjonal verdi skal fredes. Kulturminner som fredes skal ha svært høy verneverdi. Det må i tillegg være stor sannsynlighet for at kulturminnets praktiske og økonomiske rammebetingelser er tilstrekkelige for at kulturminnet skal kunne bevares.

Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie fra tilbaketrekkingen av tyske styrker høsten 1944 og de systematiske ødeleggelsene av Finnmark av okkupasjonsmakten, men Riksantikvaren vurderer det slik at fredning er ikke riktig virkemiddel i saken.
Riksantikvaren vil dermed ikke frede gamle Tana bru.»

Brevet blir deretter sendt kjapt avgårde til de som har bestilt dette svaret, og den ferske ordføreren i Tana sendte brevet umiddelbart til sine trofaste venner i media i Finnmark for å spre denne «gode» nyheten.

Jeg tror at alle som leser konklusjonen fra seniorrådgiveren og måler den opp mot regjeringens brev til kommunen i 2015, ser at her er det mye som skurrer.

Dette skrev altså Riksantikvaren og statsråden i 2015:

«Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene».

Mener Riksantikvaren at konklusjonen er å vise respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene?
Og er r dette en faglig vurdering som tilfredsstiller Statens egne rutiner for slikt?

Eller er dette i første rekke et politisk standpunkt for å forsvare både egen unnfallenhet og statens mangelfulle arbeid før vedtak ble gjort?

Det er tre forhold i konklusjonen som er verdt å merke seg;

«Skal gjøres en grundig vurdering»:
I svaret foreligger det det ingen grundig vurdering om hvorvidt fredning er nødvendig for å ta vare dette kulturminnet. Tvertimot har RA i 3 år motsatt seg å gjøre en grundig vurdering! Og før den avgjørende detaljreguleringsplanen i 2013 var de helt tause!

De burde ha kunnskap om at fra 1997-2001 ble det laget en «Nasjonal Verneplan for veier, bruer og andre vegminner». Tana bru var ikke med i den av den gode grunn at brua var i bruk.

Heller ikke i 2012 da Verneplanen skulle ha vært rullert (skjer hvert 10.år), var Tana bru aktuell. Men den vil være det i 2022-rulleringa.

«Fredning er ikke riktig virkemiddel».
Hvis fredning ikke er et korrekt virkemiddel, hva er i så fall alternativet for å sikre et slikt viktig kulturminne i Finnmark? Det er staten som eier brua, og som også kan bruke vern som virkemiddel. Eller ødelegge kulturminnet.

«Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie».
Det var jo nettopp dette både statsråden og daværende Riksantikvar Holme poengterte i 2015. Likevel vil en underordnet saksbehandler med basis i Google-søk på nettet og uten noen kvalifisert faglig utredning konkludere med at den ikke har verneverdi !?

I tillegg til dette skriver RA følgende:

«Verneverdien har tidligere blitt vurdert av Finnmark fylkeskommune og Statens vegvesen i arbeid med reguleringplan for ny vei og bru. Det ble ikke besluttet å bevare gamle Tana bru i denne prosessen.»

Dette er oppsiktsvekkende informasjon! Kan RA snart legge fram den vurderingen Finnmark fylkeskommune og Statens Vegvesen har gjort, slik at offentligheten blir kjent med vurderingen av verneverdien? Hittil har ingen sett denne vurderingen.

Her kan du med selvsyn se alt som sto skrevet om bruas kulturminneverdi i SVVs egen detaljreguleringsplan:



Ikke et ord om den største kulturminneverdien av dem alle i området: Den historisk viktige – og meget synlige Gamle Tana bru!!

Snakk om å ikke se skogen for bare trær.

Det eneste som finnes om brua i de offentlige dokumenter som følger saken er dette ,10 mndr før kommunestyret skulle gjøre sitt vedtak;

«Riving av eksisterende bru er ikke kommentert av fylkeskommunen i innspillet. Areal- og kulturvernsjef Stein-Tage Domås har i etterkant av fylkeskommunens innspill bekreftet at det ikke er aktuelt å verne eksisterende bru (personlig meddelelse 25. april 2012).

Dette er høyst oppsiktsvekkende!

Saksbehandlinga i en slik viktig kulturminnesak er her i Finnmark altså av det muntlige slaget. Uvanlig ellers i forvaltningen, men muligens akseptert  i Finnmark?

Står dagens Riksantikvar bak dette rent faglig, også med tanke på deres brev i 2015 med sterk henstilling til å bevare krigsminner? 

Enhver med et minimum av historiekunnskap må spørre seg:

Hvis ikke Gamle Tana bru er verneverdig som krigsminne og etterkrigsminne, hva er da verdt å ta vare på i de deler av Norge hvor folket ble jaget fra sine hjem og 60 000 mennesker ble flyktninger i eget land og i våre naboland?

Hvis denne harelabb-saksbehandlingen skal føre til at et av samferdselshistoriens og krigshistoriens viktigste nasjonale kulturminne blir tilintetgjort, har det satt en standard for kvaliteten på offentlig forvaltning av såvel lovverk som det lovverket skal beskytte.

Det gir urovekkende perspektiver framover.

Hva skal vi med Riksantikvaren?

Og det neste spørsmålet er like relevant: Hva skal vi med Riksantikvaren dersom ikke RA gjør jobben sin?

Da den forrige riksantikvaren avsluttet åremålet i 2018, sa han bl.a. at han var fornøyd med at ansvaret for kulturminner skulle flyttes til de nye fylkeskommunene. Og så la han til:

«Men når de får ansvaret, må de også ta det, og kunne overprøve kommunene der kulturminner av nasjonal verdi er i fare. Hvis ikke, må Riksantikvaren fortsatt ha mulighet til å stoppe sakene, finne en løsning eller å bringe dem inn til regjeringens bord.»

I tilfellet Gamle Tana bru er det ikke bare en tidligere og en fersk ordfører som har satt et nasjonalt kulturminne i fare.

Det har også Riksantikvaren gjort. Der har altså en underordnet saksbehandler fått all makt til å avgjøre skjebnen til noe av nasjonal verdi!

Det er derfor innlevert klage på vedtaket – som skal behandles av samme etat.
Noen som tror at avgjørelsen vil bli omgjort om bukken fortsetter å passe havresekken?

Det eneste fagorganet som har vurdert den historiske verneverdien er Norsk Vegmuseum (NVM). En oppegående fagavdeling og vegdirektør forsto at en faglig vurdering måtte gjøres FØR man evt. startet noe så dramatisk som rivning. 

Da vegdirektøren 31.august stanset den planlagte rivinga, ble det begrunnet med behovet for en forsvarlig faglig vurdering. Dette var en mektig provokasjon overfor de mektige menn i SVV, hos Riksantikvaren som påsto de hadde gjort en forsvarlig vurdering og i Tana kommune hvor den avtroppende ordfører i verste fall for han ikke fikk guttedrømmen oppfylt.



Påtroppende ordfører fulgte i fotsporene til  den avtroppende. Han var nå ansatt av sine egne kolleger i formannskapet (!) i en lederstilling under rådmannen. En av hovedoppgavene synes å ha vært å følge opp byggeprosessen – for sikkerhets skyld? 

Og påtroppende mente det ville være vettløs bruk av penger å ikke bruke 20 mill.kr på riving. Å bruke dem på å rive et symbolsk sterkt monument for Finnmarkshistorien  til 20 unødvendige mill.kr var derimot vettug bruk av offentlige penger?


Norsk Vegmuseum: Gamle Tana bru har høy verneverdi !

Dessverre fikk fagorganet kun drøye 3 uker på et slikt omfattende arbeid. Sammenlignet med de få dagene RA brukte på sin «faglige vurdering», fikk NVM såpass god tid at de kunne konkludere med at Gamle Tana bru har høy nasjonal verdi:

«Norsk vegmuseum mener gamle Tana bru må bevares for nåværende og fremtidige generasjoner ut fra sin høye verneverdi.»

Mens NVM jobbet fram en faglig grundigere og bredere vurdering , raste mektige menn i nord. Ingeniører uten interesse for historiske minner, men med «riv skiten»-holdninger ledet an. 
Den ferske kvinnelige vegdirektøren ble forståelig nok utsatt for et sterkt press. Og menn vinner som regel.

Vegdirektøren valgte under tvil å gi seg siden Tana kommune syntes å ha gitt utrykk for at de ikke så verdien i Gamle Tana bru. Det var det inntrykket som var skapt – til tross for at kommunestyret enstemmig ønsket å ta vare på den historiske brua

Selv om Tana kommunestyre ved to anledninger og formannskapet en gang har uttalt seg enstemmig om å ta vare på det historiske monumentet, legger de likevel avgjørende vekt på hva kun én av kommunestyrets representanter – ordføreren – måtte mene!

I Tana kommune husker man denne ordføreren som en kundevennlig  butikkekspeditør på Sørnes Elektro. Han hadde veldig sansen for moderne teknologi, og hadde sett hva lasershow kunne gi av opplevelser, og også sett LED-teknologien i praksis på bygninger og bruer. Han store ønske var å lyssette nye Tana bru og lage kunstig nordlys, flagg m.v.

For å få det til kunne ikke den nye brua ha to kabeloppheng – altså en på hver side som Gamle Tana bru har. Derfor måtte en såkalt sentrisk kabelplanløsning på plass. Det betyr at det kun går en rekke med kabler fra midten av tårnet og ned til midten av brua . Dermed deles brua i praksis i to. Dette er i strid med denne type bruer på E6. Derfor måtte SVV søke dispensasjon for å bygge en bredere bro med to smale kjørebaner og to brede fortau på begge sider, fortau med plass til biltrafikk ved stans på motsatt side.

I tillegg krevde ordføreren i 2009 at den gamle brua måtte vekk fordi den «skjemmet ut» den nye og ville ta noe av oppmerksomheten. Bare rivinga vil koste nærmere 20 mill. kroner.

Man kan enkelt si at for å få opp et lysshow som kostet 20 mill kr i LED-lys, kabler og styring, måtte brua gjøres mindre funksjonell – også fordi man ikke ønsket å bruke den gamle brua som vei for gående, syklister, rullestolbrukere, rulleskibrukere m.v.

Jeg tror de fleste ser at dette er en underlig bruk av samfunnets midler. Ved å ikke rive brua, sparer man rivningskostnadene. Da kunne man forsvart lyskostnadene på ca 25 mill kr, noe de fleste ville godtatt.

For å sette dette i perspektiv: De 20. mill kr til riving kunne vært brukt til å bygge de gang- og sykkelstier i sentrum kommunestyret vedtok i 2013 samtidig med reguleringsplanen for ny bru, men som det ikke er funnet penger til ennå!

Hvis det er mulig å lære noe fra andre, bør man kanskje ta en titt på tdl. Sørum kommune i Akershus. Der så kommunen mulighet for å kunne ta vare på en bru for myke trafikanter, men som ikke lenger skulle brukes til kjøretøy. Brua er av samme  type som Gamle Tana bru, og var inntil 1944 da Tana bru sto ferdig den lengste hengebrua over elv i Norge.

En underskriftskampanje ble tatt på alvor av lokalpolitikerne. De tok kontakt med både Statens Vegvesen og fylkeskommunen. Det endte med at i 2016 sto en ferdig renovert og rehabilitert bru klar til bruk!

Her kan du lese denne solskinnshistorien der kulturminneverdier ble tatt på alvor, og der vernet baserer på den nye tanken om «Vern gjennom bruk»

Ordfører nektet å drøfte saken om Gamle Tana bru i august 2020

Til formannskapsmøtet 20.august i år lå det to referatsaker som handlet om Gamle Tana bru. Både brevet fra RA samt kopi av klage på samme vedtak var ført opp.på møtekartet, men altså som referatsaker.

Da jeg som formannskapsmedlem ønsket disse opp på sakskartet, nektet ordføreren meg dette. Hun påberopte seg kommunelovens bestemmelser om at ordføreren er eneveldig og kan ta slik avgjørelse alene. Selv om altså sakene var ført opp på saklista til dette møtet!

Hvorfor gjorde hun det?

Fordi hun ville ikke risikere at de to repr. fra samelista ville stemme sammen med Sp og V. Da hadde vi flertall.  Det kunne bety at Tana kommune igjen ville be om mer tid til å vurdere fredning av Gamle Tana bru.  

Men det måtte igjen kreve politikere med ryggrad til å stå opp for hva de tidligere har ment. Var den ferske ordføreren redd for at det var et flertall av slike i formannskapet?

Det store spørsmålet nå blir derfor:
Hvem skal ta ansvar for kulturminner av nasjonal verdi der flere etater har objektive interesser i vern?



Gamle Tana bru representerer både et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne.   

  • et veiminne: Dette var brua som i 1943/44 knyttet sammen Norges lengste riksvei – rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Den var landets nestlengste myke hengebru dengang, og er fortsatt Norges lengste hengebru over elv
     
  • et krigsminne: Den ble bygget under 2.verdenskrig (1941-1944), og ble ødelagt da tyskerne sprengte av kablene og hele brukonstruksjonen falt ned i elva
     
  • et etterkrigsminne: Allerede høsten 1944 etter at nazistene var tvunget ut av Øst-Finnmark, hadde Vegvesenet inspeksjon av brua. De så at det var mulig å gjenoppbygge brua basert på originaltegningene og ved bruk av mye fra den gamle brua.
    Da Norge var frigjort våren 1945, startet den første samlingsregjeringen sitt arbeid med å bygge opp Norge. I det første statsbudsjettet ble det satt av midler til “ny” bru på samme sted. Den sto ferdig gjenoppbygd 16.aug 1948.
    I tillegg vil dette synlige monumentet minne oss om den skamløse behandlinga som partisanene og deres familier og venner ble utsatt for av norske myndigheter.
     
  • et sterkt symbol for demokratiets seier over diktaturet. Her kan kommende generasjoner få lært om 2.verdenskrig og både røre og la seg berøre over våre forfedres lidelser. Alt forårsaket av en statsleder i et diktatur basert på fascismens ideer. Sprengninga av Gamle Tana bru i denne krigsfronten av Europa symboliserte starten på slutten av Hitlers groteske og langvarige jævelskap mot menneskeheten.


    Bare i Finnmark fikk nazistenes herjinger ufattelige konsekvenser. For dette er den sterke, nakne og vonde sannheten om konsekvensene av krig og konflikt i vår del av verden:

• 12 000 boliger for 60.000 mennesker ble brent ned

• 4 700 fjøs og uthus ble ødelagt

• 230 større og mindre industrielle bedrifter (både bygninger og produksjonsutstyr) ødelagt

• 420 forretninger ødelagt

• 53 hoteller og gjestgiveri brent ned

• 20 kirker og 15 prestegårder brent ned

• 150 skoler brent ned

• 21 medisinske institusjoner med 578 senger (ei sykestue/14 senger sto igjen) ødelagt

• 140 forsamlingshus

• 60 bygninger for offentlig administrasjon brent

• 22 000 telefonstolper sprengt ned

• 12 telefonstasjonsbygninger ødelagt

• 11 telegrafverksbygninger ødelagt

• 370 store og mellomstore bruer sprengt ned

• Vegvesenutstyr for over 28 mill. kr (6 mrd. kr i dagens pengeverdi) ødelagt

• 180 fyr og fyrlykter ødelagt

• 118 små og store kraftverk ødelagt

• 430 kilometer luftledninger og kabel ødelagt

• ca. 350 motorfartøy med fiskeredskaper for over 20 mill. kr ødelagt (tilsvarer 4,5 mrd. kr i dag)

• 200 fiskebruk ødelagt

• nesten 60 000 innbyggere drevet på flukt sørover

• ca. 19 000 innbyggere flyktet internt i Finnmark

Den som leser og forstår omfanget, skjønner også hvilken sterk symbolsk betydning Gamle Tan bru har for finnmarkinger. 

Vi er mange som er vokst opp i Tana og Finnmark med foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som opplevde krigen. Vi husker deres dempete og sorgfulle stemme når de fortalte sine traumatiske opplevelser, om flukten, brannene, skrikene fra dyr i flammehavet, skytingen og om det de kom tilbake til; Nedbrente hus, ødelagte fjøs og fiskebruk, kirker, skoler, bedrifter. Og håpløshet slik krigens helvete alltid påfører menneskene.

Det er i respekt for disse Gamle Tana bru skal bli stående som et minne. Som faktisk minner oss om vår historie. Og som gjør oss stolte over vår historie her. Ikke skamfulle.

At vi har vært for dårlig å fortelle denne historien videre til den yngre generasjon og til de som er flyttet til Tana og Finnmark lenge etter krigen, må vi som har sviktet ta på vår kappe.

Hvordan skal vi – i respekt for våre forfedre – berge dette for både nåværende generasjoner og de kommende – slik Polen gjorde med sine grusomme minner?

Ansvaret for Gamle Tana bru og den nasjonale verneverdien det representerer ligger delvis under Samferdselsdepartementet og delvis under Klima- og miljødepartementet.

To departement kan nå redde Gamle Tana bru – og sikre  myke trafikanter

Jeg ser ingen annen løsning enn at den politiske ledelsen i disse to departement nå skjærer igjennom og benåder den dødsdømte.

Det er et gammelt munnhell i staten som sier at «regjeringer går, men embetsverket består».

Alle som har humret seg gjennom de treffende episodene i «Javel, statsråd» husker hvordan embetsverket forsvarer selv den dummeste avgjørelsen under seg og utnytter svake politiske ledere til å få det slik de vil – mot politikernes og regjeringens uttalte ønske.  
Risikerer vi nå at skjebnen til Gamle Tana bru nå blir avgjort av ferske politikere – som attpåtil kjenner på usikkerheten;

– Skal jeg gjøre det embetsverket sier for bl.a. å forsvare sine egne i hierarkiet – eller skal jeg lete etter det politiske skjønnet som sikrer nasjonalt viktige kulturminner, jfr regjeringens oppfordring i 2015?

Det blir en skammens dag om riksrevisjonen må gjennomgå statens egen kulturminneforvaltning og når dødsdommen mot Gamle Tana bru blir underkjent på grunn av lempfeldig og kritikkverdig saksbehandling.



Da er det likevel for sent. Da er den symbolsk viktige Gamle Tana bru borte for alltid.

Det statlige hærverket som utøves mot vår nære historie må stoppes av den samme stat.

Nå!

En løsning i siste liten?

Og som manna fra himmelen har den nye brua invitert sentrale myndigheter til å sette en fot i bakken:

Nybrua er bygget for smal for store kjøretøy (med omkjøring på 140 km) og den tillater ikke forsvarlig brøyting med dagens diagonalploger. I tillegg kan brøyting skade lysene.

Fortauene er bygget netto 250 cm. brede for å tillate biler å kjøre der dersom motsatt kjørefelt er stengt pga ulykker, vedlikehold o.l. Og det er ingen rekkverk mellom fortau og kjørebane!

Altså; ved å beholde Gamle Tana bru for myke trafikanter og som del av gang- og sykkelsti som også ble vedtatt i 2013 (fortsatt ikke påbegynt), kan fortauet reduseres i bredde, sikres med rekkverk mot kjørebanen og trafikk kan gå som normalt for alle kjøretøy.

Men dette er en kamp mot klokka. Sterke menn er allerede i gang med statlig bestemt ødeleggelse av et kulturminne.

Samtidig kan kloke politiske ledere i både Samferdselsdepartement og Klima- og miljødepartement med ansvar for både trafikksikker transport og ikke minst vern av viktige nasjonale kulturminner, finne den optimale løsning.

Dermed gjennomføres mer av det regjeringen ba også Tana kommune gjøre i 2015!

Her finner du mer om historien til Gamle Tana bru:

Dette er historien i tekst og bilder