Fredag i forrige uke fant ansatte i sikkerhetskontrollen på Gardermoen et lite kort. På den var det skrevet noen små, men viktige ord sammen med en illustrasjon.
AVINOR forsto betydningen av budskapet og la den ut på sin Facebookside:
Dette er en historie som går rett i hjertet på alle foreldre. Tenk om dette er et barn som ber om at faren må være glad i han/henne og som en siste mulighet der og da prøver å få faren til å forstå det? Et barn som kjenner på usikkerheten og utryggheten, men som også kjenner på de sterke og gode følelser til sin viktigste omsorgsperson. “Om han bare kan forstå hvordan jeg har det..og hvor glad jeg er i han”. Og som kanskje lenge planla hvordan faren skulle få dette kjærlighetsbeviset;
“Tør jeg gi han det? Blir han glad eller sint? Kanskje jeg lurer den ned i jakkelomma hans mens han er borte fra bordet vårt en tur? Å, det er så viktig at han leser det og forstår at jeg er glad i han og vil at han skal være glad i meg.”
Klarer du å forestille deg hele følelsesregisteret til dette barnet? Redselen for å bli avvist? Håpet om å bli forstått? Klumpen i magen som bare vokser? Alle tankene – og kanskje tårene – som kom da hun/han satt og og strevde med bokstavene og ordene for at det skulle bli fint nok – og slik at pappa bare kunne forstå hvordan jeg har det? Håpet om å få sitte i pappas trygge favn og bare kose seg der – slik det var for en stund tilbake?
Jeg håper at far eller mor i slike tilfeller ikke reagerte på denne sterkeste tillitserklæringen foreldre kan få fra sitt barn ved å bare kaste meldingen fra seg. Jeg velger å tro at akkurat denne lappen ved et uhell falt ut og at det nå sitter en far et sted og forstår at han er elsket og savnet av sitt barn. I så fall sitter det nå en far og gråter av både glede og sorg – fordi han er glad i barnet og føler seg elsket.
Bare tanken på at rundt om i landet sitter det barn/ungdommer som så gjerne vil bli sett av sine nærmeste voksne bør gjøre noe med oss alle. Det er de aller færreste som gir uttrykk for hvordan de har det innerst inne. Vi nærmer oss med raske skritt jula – den store og gode familiehøytiden for de fleste. For andre blir jula nok en tid for sorg og savn – etter mennesker som faktisk lever.
Vi som jobber i oppvekstsektoren vet at vi ikke ser alle vi burde sett. Den beskjedne jenta i klassen, hun som synes å følge med men som overraskende nok ikke klarte oppgaven. I tankene hennes kjenner hun på savnet etter mor eller far som ikke lenger bor hjemme. Den nye situasjonen for henne skaper så mye usikkerhet. I hennes hode er det ikke plass for de engelske glosene nå, der har mamma og pappa en viktigere plass. I heldigste fall har hun en lærer som forstår, i verste fall en som legger nye byrder til en tung last.
Det er lett å moralisere over voksne folks valg. Det finnes ingen 100 % vellykkede og perfekte foreldre, men alle er hele tiden på vei dit – samlet eller skilte. Det viktigste er å være god nok for dine barn, og la sønnen eller dattera di virkelig forstå at de er mer enn gode nok. Jeg tror vi alle kan utgjøre den lille forskjellen som er nødvendig dersom vi anerkjenner barna for at de er gode nok som de er. De skal ikke være lik de andre i søskenflokken, i klassen, på fotballlaget eller i rideklubben. De skal være seg sjøl slik de er og bli anerkjent slik.
Men, og det er et viktig men: Barnet eller ungdommen må både høre voksne si det OG forstå at de voksne mener det.
Jeg valgte å skrive dette fordi det lille kortet med den store kjærlighetserklæringen fra det lille og flotte mennesket fortjener en stor plass i hjertene våre. Og fordi vi skal lettere se teksten fra dette kortet lyse ut av øynene på barna våre. Eller barnebarn, nevøer , nieser og naboens barn. De har alle behov for å bli sett og føle seg anerkjent som de er.