Jeg starter med konklusjonen: Dersom Møre og Romsdal trenger et fremtidsrettet sykehustilbud av god kvalitet, er det risikabelt å satse på flere sykehus. Fylket klarer seg med et i Ålesund (Åse), men skal det være et til bør det bygges i Gjemnes (Astad).

Hva? Jeg hører reaksjonene.
« Ett sykehus i store Møre og Romsdal – ikke mulig! Og man kan da slett ikke bygge et sykehus i en liten kommune, man får ikke fagfolk dit».

Er Møre og Romsdal geografisk stort?

Først litt om dette landet og mine erfaringer:
I Finnmark var det 4 sykehus og en rekke sykestuer på 70-tallet. Selv om fylkets areal er over 3 ganger større enn hele Møre og Romsdal, var befolkningsgrunnlaget knappe 50 % større enn Molde og Kristiansund tilsammen.

Det var ikke grunnlag til å drive 4 godt funksjonelle sykehus. Ikke fordi befolkningen er friskere enn landet forøvrig (heller tvert imot), men fordi det var vanskelig å skaffe fagfolk over tid, noe som forringet kvaliteten.

Etter noen politisk turbulente år ble det bestemt at Hammerfest sykehus i vest skulle bestå. Sykehusene i Vadsø og Vardø ble nedlagt mens tilbudet ble noe oppgradert på Kirkenes sykehus.

Avstanden mellom Vadsø og Vardø var snaue 75 km, omtrent samme avstand som Molde-Kristiansund. Men etter vedtaket om kun et sykehus i Øst-Finnmark, fikk folk i Vardø 27 mil til nærmeste sykehus, Vadsø 20 mil.

De som bodde lengst unna Kirkenes sykehus i Øst-Finnmark, hadde over 30 mil langs vei. På kysten har man småflyplasser hvor luftambulansen raskt kan bringe den akutt syke eller den fødende til nærmeste sykehus.

Mellom Kirkenes og Hammerfest er det 48 mil (med snarvei gjennom Finland). 25 % av befolkningen i Finnmark bor i sykehuskommunene, i Romsdal og Nordmøre bor 40 % i de to sykehuskommunene. Fra Molde til Ålesund (Åse) er det knappe 80 km, og noe kortere til Kristiansund. 3 sykehus innenfor 160 km er minst ett for mye.

I Vest-Finnmark ligger et utslitt sykehus i Hammerfest. Det er planer om å ruste dette opp. Da løser man ikke behovet Alta har med over dobbelt så mange innbyggere. Tar vi med Kautokeino (250 km fra Hammerfest), Loppa og Nord-Troms peker et akuttsykehus i Alta seg som det naturlige i Vest-Finnmark.

Her er et kart over Finnmark med rød fylkesgrense mot Troms og svart mot Finland og Russland. Hammerfest og Kirkenes sykehus er markert med rød prikk. Midt på Finnmarksvidda har jeg felt inn kartutsnitt over området fra Ålesund i sør til Kristiansund med dagens tre sykehus som røde prikker. Som dere ser utgjør området for de 3 nordligste sykehusene i Møre og Romsdal en ganske liten del av Finnmark.

Den midterste prikken i det lille kartet er Molde. Det ligger der stedet Kautokeino befinner seg på Finnmarksvidda. Legg merke til avstanden til Hammerfest!

Er folk i Romsdal og Nordmøre svakere rent medisinsk?

Det har vært et ganske uttalt krav om å beholde begge sykehustilbudene ved å lappe på eksisterende lokaler. Hvorfor? Jeg tror det bygger på en innbilt følelse av trygghet for de som bor nært disse sykehus. Skulle ulykka være ute, er det beroligende å vite at  sykehuset er like i nærheten.

Men sykehuset er i seg sjøl ikke avgjørende. Langt viktigere er at det er et faglig sterkt og trygt tilbud hvor pasienten blir ivaretatt. Og enda viktigere: De fagfolka som har størst innvirkning på utfallet jobber i de mobile sykehus : Ambulanse, legeskyssbåt og helikopter.

På 90-tallet utviklet Universitetssykehuset i Tromsø et konsept hvor ambulansene ble utstyrt med medisinsk utstyr og kompetent personell. Ved hjelp av trombolyse kunne de redusere skadene ved blodpropp. Ideen var nettopp å avhjelpe pasienten lenge før ankomst sykehus.

Dette har vært vellykket og andelen pasienter med langtidsskader er redusert. Etter min mening må det være smartere å fortsatt heve kvaliteten på alle mobile sykehus utstyrt med blålys. Livreddende førstehjelp og profesjonell oppfølging på vei til sykehus er fortsatt viktigst for helsa!

Bruker helsepersonell sitt eget sykehus?

Pasientrettigheter gir hver enkelte pasient anledning til å vurdere ulike sykehustilbud. Det synes å være en tendens til at mer kompliserte sykdomsbehandling foretrekkes utført ved de store sentrale sykehusene.

Dette kan forklares i «tro»; Pasienten og de pårørende tror at store sykehus er ensbetydende med gode faglige miljø, godt utstyrte sykehus og et bedre oppfølgingstilbud etterpå for både pasient og pårørende.

Det kan også forklares i en annen «tro»: Antallet feildiagnoser og feiloperasjoner opptrer oftere i små fagmiljø, og vi tror derfor det er tryggere å få det utført på St.Olav, Haukeland eller Ullevaal framfor Kristiansund,Ålesund eller Molde. Tro og tillit henger sammen. Har vi tillit til at vårt lokalsykehus er det beste, vil vi selvsagt velge bort alle andre alternativer.

Det er derfor nødvendig å stille kontrollspørsmålet:

Hvor mange av de ansatte ved våre to sykehus har «for sikkerhets skyld» valgt å søke videre medisinsk hjelp fra et stort sykehus framfor tilsvarende hjelp fra våre to lokale?

Hvis ingen har gjort det, styrker det selvsagt tilliten til lokalsykehuset!

Behovet for  helsepersonell rammer sykehus?

Det er to yrkesgrupper det vil bli spesielt stor mangel på de neste 20 år; Lærere og helsepersonell i pleie- og eldreomsorgen. I en slik situasjon må det være samfunnsøkonomisk smartere å heller redusere antallet sykehus og bygge opp gode fagmiljø på de gjenværende. Stordriftsfordelene vil betinge mindre behov for den type helsepersonale som også kommunene vil trenge. Den store økningen i antallet eldre må løses ved å frigi helsepersonell fra dagens for mange sykehus.

«Vi kan inte bygga sjukhus på prærien».

På 90-tallet ble det mye uro i Norrbottens län i Sverige. Boden og Luleå hadde begge sine lokalsykehus, men strevde med rekruttering og å beholde fagpersonellet. Begge sykehus var ganske nedslitt og det var behov for store investeringer. Da forslaget om ett sykehus kom, mobiliserte begge byene:

“Enten fortsatt to sykehus, eller så skal det nye legges til vår by».

Det ble ikke mindre strid da det ble forslått å legge det nye sykehuset i Sunderbyn – et lite sted med drøye 1000 innbyggere den gang. «Man kan inte bygga på sjukhus på prærien», ble det ropt og skrevet.» Våre fagfolk vil flytte fra både Boden og Luleå til store sykehus, ikke til et lite sted”, ble det hevdet.

Ikke ulikt det vi har hørt i vår lokale debatt. Legene protesterte mot at de kanskje måtte kjøre hele 3-4 mil til sin nye arbeidsplass. Nå var det riktignok noe kortere vei for de fleste ansatte. Fra ytterpunktene i Boden og Luleå er veilengden drøye 70 km,. Det nye sykehuset ble lagt nesten midt i mellom, noe nærmere den største byen Luleå. Sykehuset ble tatt i bruk ved årtusenskiftet, i dag er det fortsatt regnet som et av de mest moderne i Nord-Europa også fordi man tenker helhetlig for både pasient og pårørende. Sykehuset har også trukket til seg fagfolk fra de tunge sykehusmiljøene i og rundt Stockholm. Sunderbyn er nå vokst til nesten 3000 innbyggere, og regnes i dag som del av Luleå. Mens folketallet i innlandskommunen Boden er redusert med drøye 1000 til under 28 000, er den vokst med over 4000 til 75 500 i Luleå. Luleå har dermed motsatt utvikling av Norrland i Sverige som ikke følger folketilveksten i Sverige forøvrig.

Det nye Sunderbyn sykehus ligger mellom de gamle sykehusbyene Boden og Luleå i Norrbotten län:..

..og det nye fellessykehuset på Astad vil ligge mellom de gamle sykehusbyene Molde og Kristiansund i Romsdal og Nordmøre:

Styret kan vanskelig havne på annet enn “midten-alternativet”.

Jeg føler meg trygg på at det mest fremtidsrettede vil være å bygge opp et godt fagmiljø i Ålesund (Åse). Dersom det må bygges sykehus i Romsdal/Nordmøre føler jeg meg like trygg på at et sykehus på Astad vil stå seg godt i det lange løp.

I tillegg til sykehus må veinettet opprustes med ekstra kjørefelt (slik de har løst på E4 langs Bottenviken). Med ei fartsgrense på 100-110 km/t og forsterket busstransport sykehus-bykjerne (hyppige avganger morgen, ettermiddag og ved skiftbytter), vil dette være et godt alternativ til privatbil.

Men hva som er langt viktigere: Dette vil være begynnelsen på en nærmere kobling mellom næringsliv i Romsdal og Nordmøre der byene vokser mot hverandre. Og viktigst: det nye sykehuset kan etablere et faglig sterkt miljø til pasientens beste. Et alternativ som for fagpersonell fremstår som et godt alternativ til St.Olav og andre sentralsykehus.

Fremtidens helsepersonell vil være særdeles fornøyd med tilgang til den fantastiske naturen som dette området har et så variert mangfold av. Det er et konkurransefortrinn St.Olav ikke har mulighet til å svare på. Det kan likevel ledelsen ved St.Olav og Helse Midt-Norge gjøre noe med: Ved å legge sykehuset nærmest mulig Ålesund sikrer de seg større tilfang av pasienter fra Nordmøre. Og et lite sykehus i Molde kan krympes ytterligere med argumentet om at det er bedre å bygge noe større i Ålesund.

Slik kan Helse Midt Norge la St.Olav til slutt bli det eneste komplette sykehuset i området.

Taperne blir da befolkningen i hele Møre og Romsdal. Men det skjer ikke før etter 2020 – hvis det kan trøste de kortsynte.