Har Venstre en åpen debatt om lederspørsmålet – eller har Oslo Venstre lukket den?

Det var forbilledlig av Sveinung Rotevatn å invitere til en åpen diskusjon om lederspørsmålet da han meldte sitt kandidatur i mai.

Rotevatn er en sann liberaler som holder fast ved verdien av et liberalt demokrati:
Der frie mennesker også får ytre seg fritt og delta i valg av politikk får du et dynamisk samfunn som utvikler seg til noe stadig bedre for menneskene der.

Men hvor åpen har debatten i Venstre blitt?

Vi har siden i fjor høst hørt at det kan være flere aktuelle kandidater, og valgkomiteens innstilling i mars satte navn på to av dem. Som nestledere.

Det skjedde i en kontekst der nåværende leder Trine Skei Grande ønsket å fortsette i minst to år til.

Media har spekulert i om hun tok et maktgrep da hun kastet Ola Elvestuen som statsråd og satte sine største utfordrere – Raja og Rotevatn – inn i regjeringen. Som motytelse skulle hun da ha forlangt at de ga opp å utfordre henne som leder på landsmøtet som skulle avvikles i april.

Mens Raja meldte at han stilte seg bak Skei Grande som leder så lenge hun ønsket å fortsette, var Rotevatn ikke villig til å svare konkret på spørsmålet. Han viste til at det var en samtale mellom han og Skei Grande.

Men så møtte han den fryktede Bjørn Myklebust i NRKs Politisk kvarter, og da er det uansett ikke greit å være politiker i studio. Rotevatn ble i beste fall oppfattet som uklar.

Da Skei Grande trakk seg brått rett etter at valgkomiteen hadde innstilt henne som fortsatt leder, måtte alle kort deles ut på nytt. Og det skapte stress i Venstre sentralt.

Det lå som et sannsynlig premiss at dersom ikke Skei Grande trakk seg, hadde valgkomiteen to valg; Akseptere det fullt og helt – eller be henne om å trekke seg. Det siste ville selvsagt være dramatisk på flere måter.

Det er ingen hemmelighet at også partiledere har ulik holdning til sin egen avgang. De fleste ønsker å regissere den sjøl, og ha hånd på prosessen. Og mange har et sterkt ønske om å få delta videre og slik holde kontrollen på eget ettermæle.

Politikere er mennesker og ingen ønsker å bli husket som en Putin; en som vil beholde sin makt livet ut. Men de vil gjerne at deres egne preferanser skal slå igjennom når de «stiller plassen til disposisjon» og en ny leder skal velges.

Det er ingen hemmelighet at det har vært et heller anstrengt forhold mellom Abid Raja og Skei Grande tidligere.

Jeg har forsøkt over tid å analysere hva dette består i.

Siden både Raja og Skei Grande er de som sitter med en evt. fullgod fasit og ingen av dem har røpet noe mer enn det som har vært i media, må jeg bygge på en stor samling av meninger og analyser Venstre-folk har formidlet.

Det ser ut til å være en fellesnevner for hva som har vært den mest kritiske og skjellsettende hendelsen; starten på landsmøtet i april 2018.

Dette er altså knappe 3 måneder etter at Venstre har gått inn en regjering med Frp.

Til tross for et landsmøtevedtak før stortingsvalget i 2017 som ikke ga entydig klarsignal for slik regjering og partileders Skei Grandes klare forsikringer om det var i praksis usannsynlig, var altså Venstre nå sammen med Frp i regjering.

Ikke uvanlig lukter journalister mulig blod ved en ny regjering.

På det mørke nettet pågår på det tidspunktet en hviskekampanje om et bryllup i Trøndelag med diverse utskeielser. Det insinueres at Venstres partileder har begått en kriminell handling.

Skei Grande svarer alle media på samme måte: Hun har lovet å ikke kommentere det, og akter å stå fast ved det. Likevel gir hun et intervju til Aftenposten som åpner for nye spekulasjoner.

Rett før åpningen av Venstres landsmøte blir dette tema i partiet. Og det skjer på bakgrunnen av en helt annen politiker i et annet parti.

På sin egen facebookside skriver Ola Borten Moe fra Sp at han ikke kan tie stille om noe. Der skriver han at «daværende stortingsrepresentant og nestleder i Venstre, Trine Skei Grande, hadde sex med en slektning av meg på 17 år.»

Dette kom timer før Venstres pressekonferanse før landsmøtet.

Borten Moe bedyrer at det ikke har skjedd noe ulovlig, men at han reagerer likevel fordi «det handler om at en person som slett ikke har ønsket eller søkt oppmerksomhet om saken, blir mistenkeliggjort for å fortelle sannheten av en av Norges mektigste personer gjennom Norges mektigste medier».

Det de færreste vet på dette tidspunktet er at journalister nå har luktet annet blod. Og den som er sterkt innblandet i en ny oppsiktsvekkende sak, er ingen ringere enn Ola Borten Moe.:

Skjermbilde 2020-08-18 kl. 17.36.29

Dette er sakset fra VGs oppslag 16.april. I avisas dekning legger de også ut beviset:

Skjermbilde 2020-08-18 kl. 17.35.47

Dette vet Ola Borten Moe vil komme, og finner det betimelig å rette søkelyset på Venstres leder ved inngangen til et viktig landsmøte. Slik kan ubehagelige saker bli forsøkt røyklagt – og Sp har alt å vinne på å plage Venstre.

De som tar ordet i Venstres landsstyre 12.april ønsker selvsagt ikke at «åker-saken» skal overskygge at Venstre er i regjering, og om hvilken politikk som nå skal gjennomføres.

Men det er forståelig nok stor misnøye med at denne saken dominerer. Skei Grande har ikke gjort noe ulovlig. Det som skjer en helt privat sak mellom to voksne mennesker. Den unge mannen var heller ikke med i Venstre og Skei Grande var heller ikke leder i partiet. Altså, ikke noe overgrep mot noen  internt i partiet – eller utenfor.

Abid Raja ønsker likevel at hun som partileder må redegjøre for og beklage det som har skjedd før man kan gå videre. Akkurat dette blir det jeg oppfatter som et springende smertepunkt hvor mange, spesielt i Oslo Venstre får Abid Raja «langt opp i halsen» slik en med lang fartstid i partiet uttrykte det.

Og kjenner man noe i halsen, glemmes det ikke så raskt. et er ubehagelig.

Når Skei Grande i nov. 2019 på høyttalende telefon i manges påhør skjeller ut Abid Raja fordi han vil strupe bevilgningen til Human Rights Service, kan man nok forstå hennes emosjoner etter det som skjedde under landsmøtet i 2018.

Etterpå valgte de å stille opp sammen i studio hos NRKs Fredrik Solvang. Det ble oppfattet både i og utenfor Venstre som et ærlig stykke «parterapi» av to som vil hverandre – og ikke minst partiet alt vel.

Og da Skei Grande valgte å foreslå Raja som statsråd, tok Venstre-folk dette som et bevis på partilederens raushet og fulle tillit til han. De færreste som så nøkkeloverrekkelsen kunne være uberørt av at en barnehjemsgutt fra fattige kår i Oslo var beæret en plass ved kongens bord. Det var et vakkert øyeblikk.

Etter det vakre i januar og fram til valgkomiteen etter nesten 7 måneders arbeid skulle legge fram sin innstilling var det i store deler av partiet en forventning om fornyelse av Venstre.

Det dårlige valgresultatet i september 2019 ble utløsende. Til tross for at Skei Grande på landsmøtet samme vår lovte at hun visste hvordan valget skulle vinnes, endte partiet på 3,5 % – det dårligste siden 1991.

Den gang hadde Venstre vært ute av Stortinget i to perioder. Redaktører i Norge var etter stortingsvalget i 1989 ganske enstemmige i å spå at «Nå var Venstre ute av Stortinget for godt».

De samme redaktører hadde selvsagt ikke hørt om en karismatisk ordfører fra Vestlandet . Han lovte å gå til fots fra sin kommune til Stortinget om han ble valgt.

I 1993 gikk Lars Sponheim den lange veien i triumf og jubel over seg sjøl, Hordaland Venstre og selvsagt Venstre på nasjonalt nivå.

Og Sponheim hadde en egen evne til å skape både massiv intern irritasjon, men like massiv begeistring for sin evne til å sette Venstre på den politiske dagsorden.

Han var en mester i kommunikasjon, og klarte å løfte Venstre fra knappe 3 % i -91 til å ha sete i både Storting fram til han ble avløst av Trine Skei Grande etter et valg der han ikke nådde sperregrensa i 2009.
Underveis hadde han bidratt til gode kommune- og fylkestingsvalg.

Etter at dagens valgkomite under ledelse av ringreven og ombudsmannen Per A. Thorbjørnsen fra Stavanger hadde konkludert med gjenvalg på Skei Grande, og Rotevatn og Raja som nestledere var løpet kjørt for det mange hadde håpet som fornyelse.

Å vrake henne som hadde vært nestleder og leder i 19 år, måtte ha vært en svært utfordrende problemstilling for en valgkomite med rutinerte tillits- og folkevalgte.

I tillegg visste alle at hun hadde vært utsatt for et langvarig og meget ufint press fra bl.a. media og pressgrupper over lang tid.

Ved å avlevere innstillingen slik, ville det være mest sannsynlig at prosessen fram til- og under landsmøtet ville bli engasjerende. For å si det mildt.

Men så grep naturen inn og snudde også Venstre på hodet. En flaggermus på et Wet Marked i Wuhan resulterte i at regjeringen Solberg må endre på så mangt. Og som ikke det var nok for Solberg, trakk Skei Grande seg som leder. Og som statsråd.

I Venstre var det ikke de store spekulasjoner om hvem som ville overta som kunnskapsminister. Det var ingen hemmelighet at Guri Melby og Trine Skei Grande, begge med trøndersk opphav og bosatt i Oslo, sto hverandre nær.

Melby var respektert gjennom sin politiske innsats, bl.a. som byråd i Oslo. Hun har bedre enn de fleste politikere satt seg grundig inn i både barnehage og skole, og har over 100 besøk der for å lære seg mest mulig om sektoren. Det var naturligvis ingen som stilte spørsmål om hun kunne klare en slik oppgave.

Hun begynte sin statsrådskarriere på vanskelig muligste måte; Stengte skoleporter. Korona-viruset skulle slås ned, og Melby hadde ansvaret for å sikre elevene sin læring uten å sette deres og de ansattes helse i spill.

I tillegg har hun en behagelig opptreden i media og ikke uvesentlig; Hun er «et likandes menneske» som vi sier nordpå.

Burde hun også bli Venstres nye leder? Det var få som offentlig tok til orde for henne som leder i vår. Alle visste at å være statsråd og småbarnsforelder var krevende. Hvis hun i tillegg skulle bli en partileder som skal oppfylle forventningen om å bygge partiet lokallag for lokallag, ville det bli lite mor hjemme, men en aktiv leder ute i landet.

Det ville vært noe helt annet om hun kun skulle være leder med tilhold i Oslo.

Barn er selvsagt ingen hindring for at folkevalgte og tillitsvalgte skal kunne utføre verv. Vi trenger alle typer familier representert i politiske fora.
Men noen verv er krevende i betydning mye reising , spesielt i Venstre som må bygges opp sten for sten i hele landet.

Jeg er både Venstremedlem og folkevalgt i en av få kommuner hvor Venstre fordoblet sin oppslutning i et omland av kommuner der Venstre ikke lenger er representert. Jeg og mange  på lang avstand fra det sentrale Venstre forventer at den nye lederen de neste årene bygger opp en nesten ødelagt organisasjon.

Det innebærer mange reisedøgn og mye fravær fra familien. Det kan man leve med. Med små barn hjemme blir det meget utfordrende i det lange løp.

Etter at landsmøtet ble utsatt, roet imidlertid  lederspørsmålet seg noe.

Inntil Sveinung Rotevatn klart og tydelig sto fram i mai og sa han var klar til å bli leder. Han var også tydelig på at han ønsket en åpen diskusjon rundt lederspørsmålet – noe som ble oppfattet positivt av de fleste som kommenterte hans kandidatur.

Men så ble det stille. Nærmest taust.

Ingen åpen diskusjon. Ingen flere som følte seg klar for dette.

Abid Raja uttalte først i juli til media at minst 50 % av han var klar for en slik oppgave, men at han ville melde fra til valgkomiteen.

Venstres luksusproblem er at de har flust med respekterte topp-politikere. At Ola Elvestuen ble «kastet» av Skei Grande som statsråd i januar, er ikke det samme som at han ikke kan være leder i Venstre. Det samme kan sies om den minst Frp-vennlige av alle; dagens nestleder Terje Breivik. Begge er solide og høyt respekterte politikere.

I tillegg til Rotevatn og Raja har også statsrådene Iselin Nybø og Guri Melby gjort seg positivt bemerket i regjeringen.

Da jeg startet for gode to år siden å orientere meg i og om Venstre igjen, var jeg spesielt opptatt av å finne ut av hvordan viktige politiske beslutninger skjer i partiet. Hvem snakker med hvem? Hvem har sterk innflytelse? Hvem er omstridt? Hvem våger å tenke utenfor boksen? Hvem kan bli den nye «Vedum» i måten å bygge parti, treffe velgere og verve medlemmer? Hvem er mest positiv , mest tydelig, mest entusiastisk?

Sjøl er jeg en sterk tilhenger av at staten skal avgi mer myndighet til folkevalgte nærmere innbyggerne. Venstres innsats for regionreformen er formidabel og historisk viktig. Likevel gjør Venstre det dårlig lokalt. Over 50 lokallag som stilte lister ved kommunevalget i fjor, ble ikke representert i kommunens øverste folkevalgte organ.

Det er åpenbart at om skal Venstre fortsette som et landsdekkende parti, haster det med å bygge opp organisasjonen igjen. Det betyr at Venstre sentralt må flytte blikket utenfor Ring 3. Det betyr at den neste lederen MÅ bruke langt mer av sin tid utenfor Oslo enn hva dagens leder har maktet. Og som kan være med å forklare noe av Venstres vanskelige situasjon; svak organisasjon med få aktive i altfor mange lokallag, ikke representert i over 100 kommunestyrer, laveste medlemstall noengang,

Den nye lederen må bygge en helt nødvendig forståelse i byene for verdien av distriktene som skaffer eksportinntekter slik at vi kan importere det vi ikke sjøl kan produsere.
Men lederen må også overbevise medlemmer og velgere om at det ikke kan bygges et stort universitet eller stort sykehus i hver eneste by i dette landet.

Statlige arbeidsplasser er i dag sentrert i og rundt Oslo. Dette er virkemidler som sammen med flytting av  statlig myndighet kan gi de de nye regionene økt vekst i folketallet. Og slik dempes presset på de store byene. Det er i dag et åpent spørsmål om Oslo Venstre har god nok forståelse for distriktenes utfordringer og om de vil akseptere en slik omfordeling av statlige ressurser.

Og jeg er redd for at altfor mange i Oslo (både i og utenfor Venstre) ikke forstår hvor stort dette landet er og hvor krevende det blir for den nye lederen å reise rundt å skape entusiasme og fornyet energi, skaffe nye medlemmer og ikke minst nye velgere og slik kunne bygge et 10%-parti.

Jeg har tidligere i  blogg-innlegget undret meg over hva som har trigget folk i Oslo Venstre til å være negativ til Abid Raja som leder.

Kan det ligge så langt tilbake i tid er det er «greit» å fortsatt vedlikeholde et slikt bilde?

Er det fordi de ikke ønsker en leder som har plassert seg så til de grader i sentrum av norsk politikk og markert seg gjennom å hylle det norske fellesskapet?

Eller er det rett og slett fordi det fortsatt ligger mye makt på den avtroppende lederens hender at hun vil ha regien på valg av leder – ved god hjelp av gode venner i Oslo ?

Mens jeg skriver dette, melder Dagsrevyen at Guri Melby skal ha meddelt at hun er villig til å bli leder av Venstre, men under forutsetning av at Abid Raja ikke er del av ledelsen.

Jeg tviler meget sterkt at Melby har sagt dette. I så fall ville hun ha utelukket seg sjøl som leder. Sosialliberale i Venstre forventer at den nye lederen selvsagt både godtar de resterende valg landsmøtet gjør og deretter skaper det gode teamet slik både Rotevatn og Raja har sagt er viktig.

Jeg håper derfor at fremtredende medlemmer i Oslo Venstre kan roe ned lokallaget nå og bli ferdig med hva Raja gjorde i forkant av landsmøtet i 2018.

Hvis Oslo Venstre ønsker å trekke sin uttalte støtte til Rotevatn som leder til fordel for Melby av åpenbart taktiske grunner (bruke dette til å ramme Raja), har mitt parti passert en tålegrense for både menneskelig og politisk anstendighet.

Alle mennesker lærer underveis, forbedrer seg og blir en stadig bedre versjon av seg sjøl.
Det gjelder de seks mest aktuelle og mulige lederkandidater, det gjelder tillitsvalgte og folkevalgte i hele organisasjonen.

Erfaringene etter Sponheim var at han ikke ble noen A4, han brøt lydmuren, skaffet seg noen eksterne politiske venner og profilerte dermed Venstre. Han bygde partiet.

Den eneste av de foreslåtte lederne som har denne unike X-faktoren, er Abid Raja. Han er heller ikke perfekt, bevares. Skulle han bli leder, vil det i første rekke være en symbolsk sterk hyllest til hva Norge har skapt av et fellesskap.

Som slik manifesterer seg i at et barn av en innvandrer blir del av den store norske flokken og den lille norsk-pakistanske , tatt vare på og oppmuntret til å bruke sine talenter positivt.

Sterkere kan ikke Venstre symbolisere virkningen av god sosialliberal politikk:
Alle i vårt fantastiske samfunn har mulighet til å oppnå det gode liv – dersom de gis frihet under ansvar. Venstre har alltid vært garantisten for det!

Valgkomiteens store og tunge oppgave nå er å sette sammen et lederteam av entusiastiske og inkluderende personer. Komiteens medlemmer må sørge for at det ikke er noen bindinger mellom tidligere og kommende ledelse og tilhørende føringer på et nytt Venstre. Et stort sentrumsparti på vei mot 10 % som det sømmer seg sosialliberale partier i og utenfor Europa.

( Jeg vet at jeg i fjor høst var blant de over 350 som var foreslått til en eller annen posisjon i Venstres øverste organer. Derfor tar jeg nå en stor sjanse ved å være ærlig om mine tanker om fremtiden til partiet jeg har tjent i tykt og tynt siden jeg ble medlem i 1975.

Samtidig byr det meg sterkt imot å være taktisk beregnende og slik feige ut. Jeg har stor forståelse over at de med sterke ambisjoner på egne vegne om å bli heltidspolitiker, må mumle i krokene og ikke utbasunere hva de mener. Slik er det i alle parti, ikke bare Venstre.

Såfremt resten av valgprosessen foregår i åpenhet og ikke i de lukkede rom etter at valgkomiteen har kommet med mest sannsynlig en delt innstilling, skal det bli en fryd å bli med på ferden mot 10 %  )

Når pressen presser Venstre, må «Trine ikke grine»?

Alle som bryr seg om politikk generelt og debattklima spesielt, har reagert på både tøffere språk, polarisering og medias arbeidsmetoder de siste åra.

Også kong Harald hadde i 2018 merket seg dette. Han startet  sin nyttårstale for 2019 med å sitere Salomos Ordspråk:
«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.».

Kongen fortsatte:

» Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre.Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem. Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed…//..

Skal det beste i oss vinne frem, krever det aktiv handling:  Ved å bidra til at alle som ønsker felleskap, blir inkludert.  Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale.
Ved å stå opp for mennesker, saker og verdier vi setter høyt.

Slik styrker vi samfunnet vårt. Slik bevarer vi samfunnets hjerte..//..

Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier.Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Vi må snakke om og til hverandre på en måte som vi ønsker at barna våre skal ta med seg videre gjennom livet.»

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.47.26

Kongen avsluttet talen med denne oppfordringa om et nyttårsforsett:
«At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet.

Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.«

Kongehuset står sterkt i Norge. Kong Harald regnes som en verdig arvtaker etter kong Olav – folkekongen. Det de sier er samlende for nasjonen vår. Nyttårstalen ble derfor tatt godt i mot.

De neste drøye to ukene var det som om at kongens forslag til nyttårsforsett ble fulgt av de fleste. Det var påtakelig færre negative Tweets, færre illsinte kommentarer fra ytterliggående på begge sider i det politiske landskap og også debattene på TV og i radio var mer lavmælte.

Inntil  en torsdag i januar. Torsdag 17.

Da var det som om oppdemmet frustrasjon etter nyttår bare eksploderte. Hva hadde skjedd??
Et flertall av partiene på Stortinget hadde dannet en flertallsregjering av ikke-sosialistiske partier, den første siden 1985 og den første 4-partiregjeringa siden 1969.

Slik vakte naturligvis ikke bare glede. Selvsagt skal en opposisjon påpeke det de er uenige i. Det er opposisjonens rolle. Og like selvsagt skal pressen – den 4.statsmakt bore dypt ned i den 1. og 2.statsmakts politiske formuleringer og avdekke hva dette kan bety for folk og samfunn.

Det som kom var en offentlig debatt som ikke var Norge verdig slik kongen hadde ønsket det i sin tale.
«Mørkemenn» og «yppersteprest» huskes nok best som nye merkelapper.

Det skjedde mer. Journalister fra både presse og etermedia har en tendens til å opptre som en ulveflokk når de får teft av blod. Ikke minst interessant er det hvis det er uenighet i politiske parti og helst når dette kan kobles til personer og mindre til politikk.

En slik sak hadde pressen spist godt av i slutten av november og begynnelsen av desember i fjor. Det startet med at partileder og kulturminister Trine Skei Grande over høyttalende telefon kom med kritikk av Abid Raja som forhandlingsleder for statsbudsjettet. Grande ba Raja om unnskyldning, og de var ferdige med saken da de ble intervjuet av NRKs Fredrik Solvang 6.desember.

Straks regjeringsforhandlingene var kommet i mål på Granavolden har VG et stort oppslag om Skei Grande. Nå har hun «ifølge kilder» omtalt Alfred Bjørlo, en populær Venstre-ordfører på Vestlandet som psykopat og en partifelle i stortingsgruppa som «han homoen». 

Verken ordføreren og stortingspolitikeren som angivelig skal være omtalt slik, kjenner seg igjen i dette, og viser til at Grande tvert i mot løfter de og andre politikere opp og fram. Ingen andre tilstedeværende står fram og kan bekrefte det som her ute virker som et ondsinnet rykte.

Ut januar og inn i februar blir en rekke Venstre-folk kontaktet av media. Journalistene har med utgangspunkt i det som har skrevet et ønske om at disse forteller om hva de har opplevd negativt om Venstres partileder.

Som en følge av denne massive negative oppmerksomheten om Venstre som parti og Grande som partileder, viser også meningsmålingene for Stortingsvalget et fall. ( Rart nok kommer det nasjonale meningsmålinger i et år hvor det ikke er stortingsvalg, kun lokalvalg!).

Summen av dette blir journalister som trigges. Hva kan vi finne ut om stemningen i Venstre. Er det krig? Mellom hvem?

De kaster seg på i håp om å være først ute med ny informasjon – en nyhetssak som får leserne til å klikke seg inn på deres sider og kjøpe deres aviser. Rundt om i de store redaksjoner gis det klarsignal for nye runder via telefon og SMS  som f.eks disse eksempler:

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.15

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.39

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.28.52

Det er ingenting galt i å drive journalistisk arbeid. Og det er naturlig å sjekke rundt i alle parti om hvordan arbeidet går. Det eneste påtakelige er at det blir noen få nyhetssaker om dette, basert på gammelt nytt. De positive svar som bekrefter at det ikke er noen strid i partiledelsen, eller at Grande får ros fra både nære og mer perifere partimedlemmer blir ikke nevnt.

Hvorfor er ikke det nyhetsmessig like interessant når det gir et motsatt inntrykk enn hva media sjøl har skapt de siste måneder?

Journalister er trent til å definere/lukte nyheter:
«At en hund biter en mann er ingen nyhet, men at en mann biter en hund er definitivt en nyhet».

Denne enkle læresetningen er kjent blant fagfolk i bransjen.

Er det ikke en nyhet at en partileder som indirekte stemples som alt annet enn positiv av journalister, ikke blir stemplet slik av medlemmene?

Jeg leser alltid redaksjonelle kommentarer i aviser fordi de evner å foreta gode analyser av det som foregår i samfunnet. De evner også å påpeke svakheter og styrke i partienes argumenter for egen politikk.

Kompetente journalister opplyser samfunnsdebatten og er en helt nødvendig forutsetning for vårt liberale demokrati.

I aviser med partipolitisk tilknytning må man selvsagt forstå de redaksjonelle kommentarer slik de skal fungere; forsvare avisens bånd til en politisk partiorganisasjon – enten de er av formell eller historisk karakter.

Skjermbilde 2019-09-14 kl. 12.02.08.png
Torsdag 7.februar på formiddagen kunne vi lese følgende kommentar i VG av kommentator Astri Meland med nøye valgt tabloid overskrift.

Innholdet var en opplisting av påstander fra «sikre kilder» og «folk i partiet som gjør åpent oppgjør». «Folk i partiet» er en tidligere utmeldt 67-åring i Oslo. De sikre kildene er så usikre at de ikke vil stå fram. Et åpent «opprør»?

For VG spiller det liten rolle. Har man ingen god sak, kan man lage en.

Meland bygger sin kommentar på en samling av drittpakker som Trine Skei Grande er blitt utsatt for, og delvis sjøl har ansvaret for. Utbruddet mot den engasjerte og av noen påståtte «skipskanon» Abid Raja viste seg imidlertid å være basert på en misforståelse internt i regjeringen som statsministeren  tok på seg ansvaret for.

Meland topper sin kommentar ved å trekke fram en annen økonomisk VG-suksess for både løssalg og klikk: Hendelsen under et bryllup i Trøndelag 10 år tidligere da Grande var stortingspolitiker. I følge Meland gjorde den saken det ekstra vanskelig for Venstre å forhandle seg inn i en regjering i januar 2018.

Det Meland ikke skriver om, er at Grande  under forhandlingene måtte ta en pause for å vitne i en rettsak mot en mann (!) som hadde drapstruet henne på grunn av flyseteavgiften (og som ble dømt).

Grande fikk en rekke hat- og trusselmeldinger ( i hovedsak fra kategorien «menn som hater kvinner») hvor hun anmeldte dette:
«Hdi Trine. Innen flyseteavgiften setter inn, skal du være tatt. Vet ikke om du har sett meg? Jeg sto ved siden av deg i går. Du skal forsvinne fra jordens overflate innen avgiften din begynner. Hilsen en leiemorder.»

«Kan ikke ta telefonen. Da har du noe å glede deg til: Møtes ved arbeidsplassen din en dag.»

Da hadde Skei Grande vært utsatt for et vedvarende sterkt press helt siden regjeringen vedtok flyseteavgiften høsten 2015. Hun hadde som partileder for et sosialliberalt parti en policy om at hun skulle være tilgjengelig for samtale for alle som ringte henne. Det kostet.

(Det hører forøvrig med til historien at Venstre ønsket ikke flyseteavgifter pr reisestrekning. De ville ha én avgift basert på hele reisen, noe finansdepartementet ikke anbefalte.)

Meland i VG nevner heller ikke hvilken politiker som offentliggjorde og forstørret den «bryllupssaken» på et meget viktig tidspunkt for Venstre og Grande.

Dagen før Venstre skulle avholde en pressekonferanse før landsmøtet i april i fjor, skriver Ola Borten Moe på sin Facebookside om det omtalte bryllupet. VG er selvsagt et godt redskap for å formidle dette videre. Borten Moe æreskjeller Grande for episoden 10 år tilbake i tid – en sak som var avsluttet for de involverte.

Det er ikke vanskelig å være enig om at episoden med den da 17 år gamle gutten ikke burde skjedd. Selv om det ikke var ulovlig, var det dumt. Og dessverre er det litt for mange av oss vanlige folk, journalister og politikere som med alkohol innabords har sagt eller gjort dumme ting vi ellers ikke ville gjort. Men saken som sådan var tilbakelagt for de involverte. Case closed.

Borten Moes innlegg kunne endret Venstres historie dersom landsmøtet valgte å fjerne Grande på bakgrunn av dette. Og det var ganske sikkert mye frustrasjon i partiet fordi dette heftet negativt ved både henne og partiet. Enhver som hadde en mening om Grande, var altfor ofte om innom denne åkeren i Trøndelag.

Noen uker etterpå skjønte de fleste at det ikke var Borten Moes moralske indignasjon som førte til hans Facebook-innlegg og VGs økonomiske suksess i saken .
(FB-posten ble senere fjernet. Da hadde han allerede fått spørsmål om han gjorde det for å tåkelegge noe annet, noe han selvsagt ikke svarte på).

Dette viste seg selvsagt å være  tåkelegging og støy overført på Grande for å dekke over en sak journalistene jobbet iherdig med samtidig: Den meget berømte SMSen som var sendt av Borten Moe sjøl eller en av hans ni mannlige venner. De hadde vært samlet til en hyttetur i Sverige. Der skrev en av dem en SMS til tdl. partileder Liv-Signe Navarsete om hvilken kroppsdel disse 10 så gjerne ville ha.

Borten Moes støy om Grande ble etterhvert til større støy om SPs lyster i «fjøs og hytte». Fryktelig dumt og igjen; alkohol unnskylder ikke, men når en sak er avsluttet er den nettopp det. Avsluttet. Case closed.

VGs Meland  gjenbruker likevel saken til egen tilfredstillelse i sin kommentar to dager før Venstres landsstyremøte 9.februar 2019. Men etter å ha hørt den positive stemningen der, modererer hun den. For skam skyld?

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 12.50.03.png

I rettferdighetens navn for journalister må det også sies at Skei Grande burde ikke latt seg intervjue av Aftenposten om saken. Det kan selvsagt spekuleres i hvorfor hun gjorde det, og det skal ikke utelukkes at det var etter press fra statsministeren.

Uansett var det ingen genistrek å åpne for offentlighet om noe som helt klart tilhører privatsfæren.

Det ville vært noe helt annet om dette var et forhold mellom en partileder og en ungdom i partiet. Da snakker vi #metoo. I dette tilfellet var det en privat sak kun mellom henne og en 18-åring.

NRK PÅ KRIGSTIEN?

NRK utmerker seg i sin journalistikk med å gå mer grundig til verks overfor Venstres folkevalgte. De bruker et elektronisk feedback-skjema med mange spørsmål eller påstander. Slik kan de danne seg et bilde av hva som i februar 2019 rører seg blant partiets listetopper i 2015, og slik lage interessante nyhetssaker.
Flere av spørsmålene går på hva listetoppene synes om partilederen.

Her ser vi svaret fra én. Hun valgte å krysse av for at hun kunne bli kontaktet av NRK om hennes svar.
Hun ble ikke kontaktet. Fordi hun skrev en klar melding under «andre synspunkter» som ikke NRK fant verdt å sitere?

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.47.52

En av NRKs oppfølgingssaker om Venstre i februar er at et Venstrelag i Nordkapp kommunestyre med to medlemmer melder seg ut og etablerer SP-lag. Nyhet?
Ja, det var en nyhet. Våren 2018. For det var da det skjedde, behørig omtalt i mediene i Finnmark. Men gjenbruk  er viktig synes det som om – også i NRK og avisene som etterhvert gjorde det til en nyhetssak.

I denne saken kan man også høre et intervju med en av representantene som begrunner sin utmeldelse. Ikke på grunn av at Venstre er i regjering. Det sier han er OK. Men partiet «har vært for lite flinke til kommunikasjon»! En forståelig kritikk med andre ord.

I tillegg er fiskeripolitikken i beste fall uklar, noe flere av oss vil underskrive. Og så er det regionreformen som våren 2018 hadde skremt 50, 8 % av velgerne i Finnmark til å aktivt si nei i en folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak.

Det kan ikke være tvil om at Venstre (og stortingsflertallet) hadde gjort en dårlig jobb for å opplyse finnmarkingene om reformens hensikt: Demokratisering og desentralisering. Fra 2015 – 2017 hadde heller ikke fylkespolitikerne tatt seg bryet med å verken forklare hensikten med den eller spørre innbyggerne om deres syn.

Tilsammen har NRK hittil produsert rundt 30 saker om Venstre, Trine Skei Grande og misnøyen fra to Venstre-veteraner i Lødingen og Kvæfjord.

Hva er grunnen til NRKs store Venstre/KrF-fokus i år ?

Ved millenniumskiftet hadde jeg en vikarjobb som programleder ved et av NRKs distriktskontor. Det var for det første spennende på nært hold å se hvordan profesjonelle journalister jobber fram nyheter for å opplyse folk og bidra i den offentlige debatt.

Ikke minst interessant var det å observere hvordan NRK slik setter dagsorden – også for politikere. NRK var på det tidspunktet «den 4.statsmakt» i ordets egentlig betydning. Det er en forutsetning for et demokrati at de tre faktiske statsmakter (Storting, regjering og domstolene) kan bli kontrollert. I et liberalt demokrati som de vestlige er derfor en fri presse grunnmuren.

Hver morgen var det et møte mellom NRKs nyhetsredaksjon på Marienlyst og samtlige distriktskontor. Denne menyen av lokale nyheter ble det plukket av for de store sendingene i NRK TV og NRK Radio. Det ble avtalt hvem som skulle jobbe videre med lokale innslag for å skaffe stoff nok til de sentrale aktualitetssendinger.

Var det konfliktsaker som angikk organisasjoner, bedrifter og parti, ble det gjerne prioritert for videre oppfølging med nye saker. Det var bare å grave i vei.

Det er rimelig grunn til å anta at NRK nå har fattet en spesiell interesse for Venstre (og KrF), også  fordi en sannsynlig personkonflikt i partiledelsen kunne ha implikasjoner ute i fylkeslagene, men også inn i regjeringen. På distriktskontorene satt journalister med nesen i avisene og hånden på telefonen.

Det er ikke unaturlig at også regjeringserklæringen indirekte kunne virke inn på hvilke saker det ble fokusert på. På kantina og i pauserom ble det «ifølge kilder» snakket høyt om NRKs tid som trygg arbeidsplass var over? Noen hadde funnet følgende i Granavolden-erklæringen og som også ble formidlet internt:

» Fjerne dagens lisens og endre finansieringsmodellen for NRK slik at den er mer fremtidsrettet, sikrer redaksjonell uavhengighet og legitimitet, styrker den sosiale profilen og er enkel og ubyråkratisk. All mediestøtte skal samles i én ordning.»

Wow!!  Denne var ny og dramatisk – også for NRKs sjef.  Han var mentalt forberedt på at kringkastingsavgiften kunne bli erstattet av en ordning hvor NRK får sine i dag 5,5 mrd. kroner over statsbudsjettet. Men nå kunne dette havne i én samlet, og begrenset pott for all mediastøtte!

Konsekvensene er åpenbare: Dersom støtten ble prioritert til å sikre mangfoldet av lokalaviser, ville andelen til NRK gå ned. Den trygge «statlige» arbeidsplassen ville ikke lenger være som andre statlige arbeidsplasser; en sikker inntekt fram til  du er pensjonist.

NRKs lønninger har vært oppsiktsvekkende høye. Når en journalist har over 1 mill.kr i årslønn, vil også disse være i faresonen for kutt dersom regjeringen gjennomfører vedtaket. Da må det spares på alle fronter, og kanskje spesielt i Oslo.

NRKs håp ligger derfor opplagt  i at denne regjeringen ikke får fortsette etter 2021. Og den får garantert ikke fortsette dersom V og KrF havner under sperregrensen. Det er altså ikke helt uinteressant om NRKs ulike redaksjoner løfter fram enhver negativ sak om V eller KrF og forstørrer disse. Det kan få konsekvenser.  I «beste» fall for de ansatte er det snakk om sikker lønn fram til pensjon.

Enda et forhold kan være med å påvirke om et parti får mye og positivt omtale eller mye og negativ omtale: Også journalister er mennesker. Også de har preferanser i bl.a. verdispørsmål, trossyn, politiske konfliktsaker og selvsagt partipolitikk. Slikt kan virke her som ellers der fagfolk må gjøre et valg. Man velger bort noe til fordel for annet.

En kritisk uttalelse fra en politiker i et parti man «føler» for kan derfor bli valgt å jobbe positivt videre med. Mange journalister kjenner seg nok igjen i dette å velge – og hva som velges bort.

Hvilke parti stemmer journalister på?

Fagbladet «Journalisten» undersøkte journalisters politiske ståsted i 2017, og det viste seg at 70 % av journalistene ville stemt «rødt» – altså på daværende opposisjonspartier! Det er en betydelig overvekt, noe som nå og da gir seg utslag i spesielt negativt vinklede saker for regjeringspartiene.

Hvilke konsekvenser får dette? Som regel nok en gratis mulighet for et opposisjonsparti til å komme på lufta. I dagens sendinger (13.02.19) hører vi om endringer i postforsendelser med konsekvenser for innbyggere i Kvænangen i Troms. Selvsagt skal det ut . Det er en nyhet fordi det fører til endringer i posttjenester som gir negative konsekvenser for brukerne.

Likevel; Det blir ganske spesielt når Akershusrepresentanten Sverre Myrli (Ap) da uttaler seg – avbildet i klær tilpasset nord-norske værhold. Hvem har invitert hvem til PR-stuntet?

Og det gikk selvsagt ikke lang tid før en stortingsrepresentant kom løpende ut fra granskogen i Hedmark.  Som partileder følte han seg mest berettiget til å høste av misnøyen og ville bli sitert i NRK. Noe han selvsagt ble. Vedum synes å ha fått klippekort i studio.

Jeg tok disse eksemplene med for å illustrere den store makta NRK har og den utfordringa dette er i et liberalt demokrati. De kan gjennom sine vinklinger og vektlegginger i stor grad påvirke velgere. De kan slik få både velgere og partimedlemmer til å bli usikker på sitt eget valg.

Langvarig negativ omtale basert på «sikre kilder» virker inn på folks oppfatning. Det kan igjen leses av meningsmålinger.

Spesielt for mindre partier som ikke mottar penger fra sterke særinteresseorganisasjoner, blir det utfordrende å holde tett nok kontakt med medlemmer og velgere. De har ikke ressurser til å kjempe mot avisers og NRKs budskap om elendigheten, noe NRK glimrende illustrerte på Politisk Kvarter 13.02.19 ,

I denne sendinga hadde NRK brukt den omtalte feedback-undersøkelsen overfor som ble etterfulgt med SMS. Funn de gjorde ble lagt fram med følgende dramatiske overskrifter:

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 13.40.35.png

Dramatisk? Tja?

Dersom 43 listetopper har svart slik i en situasjon med dårlige nasjonale meningsmålinger og mye negativ støy basert på medias «sikre kilder», er det vel ikke overraskende? Også jeg kunne svart slik i slik mediemessig frustrasjon – som den enkleste løsning: Ja, partiet må ha ny leder, ny politikk, ny logo – ja alt må skiftes ut bare vi blir større. Panikkreaksjoner har sjeldent gitt langvarige resultater.

NRK kunne også valgt en helt annen overskrift.
» 247 av 290 tidligere listetopper fornøyd med Grande som partileder«.

I en tid hvor media har forsterket sitt eget bilde av henne som en umenneskelig partileder , er dette så avgjort en nyhet:  85,2 % av alle listetoppene fra 2015 uttrykker sin tillit til partilederen!

Begge overskrifter kan forsvares på sine premisser. Men vi skjønner godt at NRK ikke har noe ønske om å være en positiv PR-kanal for partiet. Og det skal selvsagt heller ikke NRK være. Det er likevel kanskje en grunn til en påkrevet refleksjon nå – ikke minst blant de journalister som har havnet i en politisk blodtåke?

Debatten i Politisk Kvarter 13.februar mellom to Venstre-topper i Sirdal og i Trondheim ble forøvrig opplysende for hva «Venstre-Grande» handler om; Manglende kommunikasjon i partiets organisasjon hvor de som representerer lokallag «der ute» ikke alltid vet om partiets seire. Gjennom media hører de kun om nederlag.

«Menn som hater kvinner» – eksempelet Skei Grande

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget der jeg startet. Kongen ga i sin nyttårstale noen oppskrifter på hvordan vi «bevarer hjertet»: «Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale».

Derfor er det nødvendig  å løfte fram noe som ikke har vært for mye framme i medias massive personfokus, ikke minst på Venstres partileder.

Fra hun ble valgt som partileder i 2010, har hun stått i mang en politisk storm. Hun har tort å tenke høye på smale områder for å ytterligere verne om demokrati og menneskerettigheter. I 2012 utfordret hun SPs samferdselsminister Marit Arnstad på Hua-Wei sitt inntog i norske datanett, noe SP ikke var bekymret for.
(Og så kan leseren gjette hvilket parti som i opposisjon er bekymret? (Her er svaret)

Skei Grande har selvsagt som partileder i Venstre – det første partiet som formulerte noe forpliktende om natur- og miljøvern – vært ganske kompromissløs også i miljøspørsmål.

Hun mente at Norge måtte gå foran i kampen for reduserte farlige klimautslipp og plast i havet. Det fikk hun svi for som må ha tvunget fram både sinne og tårer. Men også oppløftende meldinger.

I 2014 ble det under budsjettforhandlingen fremmet forslag om en plastpose-avgift som i tillegg til å bringe inn penger i statskassa, også skulle føre til en betydelig reduksjon av plast i naturen.

Selv om forslaget var et av mange fra finansdepartementet, valgte Grande å fronte en slik upopulær sak. (Dette var drøye 2 år før det strandet en hval på Sotra med magen full av plast og verden våknet til plast-sjokket i alle hav).

Høsten 2015  kom hun og partiet  med et forslag om flysete-avgift (som SV hadde foreslått i 2014). Og da tok det løs – ikke minst i Østfold:
RyanAir truet med å kutte sine ruter på Rygge, noe som ville føre til at flyplassen ville bli lagt ned.

Dette førte en flom av hatmeldinger på Skei Grandes telefon, og i kommentarfeltene gikk mannfolk «av begge kjønn» fullstendig amok. Hennes kroppsfasong var yndet tema der, og Stig Larssons trilogi om «Menn som hater kvinner» fikk sin norske variant i hvordan hatet kan spres.

Først da media begynte å skrive om dette, avtok hetsen og hatet. Og i fjor stilnet det helt da de mange engasjerte i Østfold innså at de hadde kjempet for en aktør som kun tenkte på sitt eget beste, ikke innbyggerne og de ansatte.  Det var altså ikke flyseteavgiften og Trine Skei Grande som var årsaken til at RyanAir la ned rutene på Rygge.

I valgkampen 2017 fikk Venstres partileder oppleve mannlige partilederes hersketeknikk hvor hun ble forsøkt latterligjort på grunn av både plastpose-avgift og flysete-avgift. Og dette av partiledere som man trodde tok miljøet på alvor og torde stå opp for heller upopulære standpunkt. Det fikk konsekvens for min balansering på politiske grensegjerder de siste sju år.

Det blir hevdet av de såkalte «sikre kilder» i VG at partilederen også har grått i møter. Som vist overfor er det meget forståelig ut fra det enorme presset hun må ha levd under over lang tid.
Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.44.02

Men det er riktig; jeg har faktisk sett henne gråte. Sist høst var jeg for første gang på 19 år på en sentral konferanse i Venstreregi sammen med rundt 300 sosialliberale mennesker.

Da fortalte partilederen som kulturminister at hun uka før – sammen med statsministeren hadde gjort noe politikere tidligere burde gjort, men skygget unna: Bedt om unnskyldning til alle norske kvinner som gjorde den store «feilen» at de hadde falt for en gutt i nazi-uniform under krigen.

Hun minnet om dette helvetet disse kvinnene og deres pårørende, ikke minst barna hadde vært gjennom. For altfor mange helt fram til disse kvinners død. Skammen. Fornedrelsen. Uten verdighet.

Og reaksjonene da Norge offentlig ba om unnskyldning for behandlingen de var utsatt for. Dette var en sterk opplevelse for alle involverte.

Da tok hun til tårene.

Og det gjorde svært mange i salen også.

Også fordi dette handlet om selve kjernen i partiets ideologi: Respekten for enkeltmennesket og dets rett til verdighet. «Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».

Alltid.

Uansett.

Det liberale demokratiet er under sterkt press

Det er disse sosialliberale verdiene som er under press nå. Over hele verden. Også i våre liberale demokrati i vesten. Rettsstaten med alle dens nødvendige institusjoner trues av  sterke populistiske krefter på begge politiske ytterfløyer.

Noen ønsker destabilisering i viktige land i Europa. Når riksdagens tradisjonelle parti og institusjoner får sine mailkonto hacket mens ytterfløyparti som har gitt sin støtte til Putin unngår det, forteller det om hvorfor dette nå er blitt en politisk kamp for vår viktigste forsikringspremie; det liberale demokrati.

Slike velregisserte kampanjer – i ytringsfrihetens navn – som Trine Skei Grande har vært utsatt for fra både «ytre høyre og ytre venstre» er skadelige for demokratiet. Det skal ikke være greit at folk kan gjemme seg bak en maske i medias kommentarfelt, på Twitter og Facebook eller som «sikre kilder» og underminere demokratiet vårt derfra.

Når summen av dette og Skei Grandes tydelige verdistandpunkter fører til bl.a. at hun nektes innreise til Russland, må det ringe noen varselklokker hos noen og enhver.

Et liberalt demokrati forutsetter innbyggere med en viss minimum  av dannelse og selvrespekt som åpent får hevde sine begrunnede meninger, bli møtt av saklige motforestillinger og hvor begge parter lærer noe nytt av hverandre: «Jøss, nå ble jeg nysgjerrig! Det du sier vil jeg lære mer om».

Dialog forsterker demokratiet, hatefulle ytringer svekker det.

Derfor tror jeg det vil tjene vårt norske demokrati  å minne om  kongens forslag til nyttårsforsett enda engang:

«Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.«

Jeg vet at mange har reagert på måten Trine Skei Grande er blitt behandlet på både som partileder og som medmenneske. Jeg vet også at til tross for svake meningsmålinger er det sosialliberale mennesker utenfor Venstres rekker som nå vekkes til ny dyst:

De vil  at landets eldste parti som alltid har stått fremst i kampen for demokrati og menneskerettigheter og som de har støttet tidligere, skal være der for dem når tidligere seire nå trues av tilbakeslag.

Tøffe, Tydelige og Troverdige Trine trenger derfor ikke grine.

Jo litt; i glede over den støtten hun og partiet likevel kommer til å få i årene framover, også etter hennes lederperiode.

Hun har gjennom snart 18 år sjøl åpnet opp for mange dyktige ledere som kan overta fra 2020.

Det er stort lederskap.

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 08.02.32.png


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 391
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.