Kan TV-seere i Norge stole mer på informasjon enn TV-seere i Russland?

Er russere som tror på russisk stats-TV dumme?

Det er nærliggende å stille spørsmålet etter denne reportasjen i NRK forleden. Her går det fram at mange russere, men ikke alle, bosatt i Norge er sterkt kritisk til Putin og Russlands militære angrep på den suverene staten Ukraina. Dette er en handling som er i strid med FN-pakten, som er FNs «grunnlov».
Den bygger på prinsippet om suverenitet og erklærer at alle medlemsland er suverene og likestilte. Ingen land har rett til på å bestemme over et annet land eller gå inn i et annet land med militære styrker uten tillatelse.

Skjer dette likevel, har et land som er angrepet rett etter artikkel 51 i FN-pakten lov til å forsvare seg. De har også lov til å be om våpen (salg eller donasjoner) fra andre land.


Hva så med de russere som likevel tror på russisk stats-TV? Er de dumme, i betydningen lite kunnskapsrike eller mangler de evnen til kritisk tenkning? Eller er det naturlig og forståelig?

Russere , nordmenn, franskmenn eller kinesere osv. vokser opp i land som er preget av deres lange forhistorie. Historien skaper tenkemåter som påvirker. Ikke minst i synet på hva er «staten»; samfunnet som omgir oss.

Dette synet og denne oppfatningen hamres inn i generasjon etter generasjon og blir vår tenkemåte.
Gjennom Russlands lange historie er det fra far til sønn blitt innprentet: «Vi må stole på våre kloke ledere».

Russland er sterkt preget av tsar-dømmet fra 1400-tallet fram til 1917, og kommunismens fra 1917 – 1991. Tsaren var etter egen og borgerskapet/kirken innsatt av Gud, og hadde bestemte egenskaper som ga han forutsetninger for å styre.

Ordet tsar kommer fra det latinske ordet caesar. Og nettopp romerrikets Cæsar var et forbilde da fyrsten Ivan 3. rundt 1480 erklærte Moskva som «det 3.Rom» og fikk laget våpenskjoldet vi kjenner igjen den dag i dag; den dobbelthodete ørnen. Den var tidligere brukt i det bysantiske riket, deretter i det tysk-romerske.

Russlands våpenskjold fra Ivan 3.

Med unntak av tsar Peter den store på 1700-tallet, var det ingen andre russiske ledere som hadde tro på det vi i vesten kaller liberale demokrati med en tredeling av makten (lovgivende, utøvende og dømmende).

Ideen var at disse skulle være gjensidig kontrollert slik at ikke makt ble sittende på få hender.

1700-tallets opplysningstid i Europa fremelsket vitenskap, kunnskap og en generell opplyst befolkning.

Det ble dannet flere vitenskapsakademi i Europa, med tilknytning til de mange gamle universitet som hadde fremmet vitenskapelig tenkning i over 600 år allerede for de eldste.

Russland fikk sitt første universitet i 1724, lagt til den nye storbyen som Peter den store fikk bygget og gitt navn til i 1703; St.Petersburg.

Peter 1. ( den store )

Tsar Peter den store ønsket mer vestlig tenkning inn i konservative Moskva, og bestemte derfor at St. Petersburg skulle være hovedstaden.

Bondeopprøret mot Romanov-familien og deres makt i Moskva, endte det med at Vladimir Lenin og Lev Trotsky tok over i oktoberrevolusjonen i 1917 da tsar Nikolai II abdiserte – svært motvillig.

Deretter ble Sovjet-unionen etablert fra 1922, bygd på kommunismens forestilling om at mennesket er kun et middel for makthaverne, en brikke i kollektivet og har ingen egenverdi i seg sjøl.

Altså stikk i strid med de politiske ideene som opplysningstiden ga Europa og Amerika.

Da Lenin døde få år etter at Sovjetunionen var dannet, overtok Josef Stalin i 1924. Han forsto maktspillet. Stalins styre var preget av samme persondyrkelse som tidligere ble gitt tsarene. Han krevde og gjennomførte en ekstrem maktkonsentrasjon, og hadde lite omtanke for de brutale konsekvenser av hans politikk. Stalin mål var å undertrykke enhver opposisjon gjennom detaljstyring, ydmykelse og vilkårlig terror.

Foto: ChessDailyNews







Stalin døde i 1953.

Deretter valgte kommunistpartiet Nikita Khrusjtsjov som ny førstesekretær. Det betydde i praksis at all makt lå i hans hender. Det førte til konfrontasjoner med daværende statsminister fram til 1958, Bulganin. Khrusjtsjov var mot Stalins tenkning og praksis, og overtok også som statsminister i 1958.

I Øst-Tyskland som tilhørte Sovjetunionens geopolitiske område som resultat av forhandlingene etter 2.verdenskrig, var det en nervøs Walter Ulbricht som begynte å frykte svakhetene i kommunismen. Han ønsket derfor en mur mellom Øst- og Vest-Tyskland med grensegjerder hvor kun nødvendig ferdsel kunne skje.

Ulbricht skrev bl.a. følgende i et brev til Khrusjtsjov:

«De siste års erfaringer har bevist at det ikke er mulig for et sosialistisk land som DDR å utføre fredelig konkurranse med et imperialistisk land som Vest-Tyskland med åpne grenser. «

Muren ble påbegynt i i august 1961 og sto ferdig i 1965 med første del av mur og elektriske gjerder. På slutten av 1970-tallet var den ferdig med sine 155 km sperre mot at innbyggere hjernevaska med kommunisme i øst skulle forville seg og forvirre sin hjerne ved å besøke den liberale verden.

I årene som fulgte etter 1964 valgte kommunistpartiet en rekke førstesekretærer i ulik alder. De fleste var kun der i kort tid før alderdommen avsluttet karrieren.

I mellomtiden foregikk det en utvikling i de mer intellektuelle og liberale kretser i de store byene i Russland. Mikhail Gorbatsjov ble valgt som ny partisekretær i 1985, og han var dristig ved å tenke annerledes og nytt. Han ville ha mer åpenhet (glasnost) og reformer for å endre det som ikke fungerer godt for innbyggerne (perestrojka). Fra 1988 ble han president, men fikk sterk motstand av konservative kommunister som ville beholde alle sine privilegier og en sterk Sovjet-union i en verden hvor vestlige, liberale ideer hadde vind i seilene.

Putins hemmelige ID-kort funnet i Stazi-arkivene
Mikhail Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990

KGB-offiser Vladimir Putin kom tilbake fra Dresden i Øst-Tyskland med kone og to barn da muren ble revet i 1989, og var dypt fortvilet over oppløsningen av Sovjet-unionen. Hans drøm var fortsatt det store russiske riket som skulle strekke seg fra grensa mot Tyskland i vest til Stillehavet i øst.

Da motstanderne av Gorbatsjov skjønte konsekvensen av «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (reformer/endringer), ga de han husarrest mens de brukte hæren til å fremtvinge et skifte i Kreml.

Vi husker fortsatt da Jeltsin ba generalene snu kanonløpet på tanksene bort fra folket og mot «det hvite hus» der de nye makthaverne gjorde seg klare til å overta.





Putin var smart nok til å forstå at han måtte spille på lag med vinnerne. Han ble forfremmet av Jeltsin, og ble statsminister i aug. 1999. Da Jeltsin gikk av som president 1999, overtok Putin fordi han ble utpekt av Jeltsin.

Putin har senere beholdt makten, bl.a. gjennom valg som ble fikset. Vi husker foto tatt av stemmeurner som allerede var fylte med stemmesedler for Putin før valglokalene ble åpnet. Han ikke sansen for det liberale demokrati. Selv om domstolen er på papiret uavhengig av dumaen og presidenten, er dette fikset i Russland.

Et trekk ved vårt liberale demokrati i vesten er nettopp den 4.statsmakt: pressen. Spør hvilken som helst amerikansk, italiensk eller fransk president, en tysk eller engelsk statsminister; de kan styre sin begeistring for en pågående presse basert på uavhengige journalister som er tvers gjennom profesjonelle i sin søken etter sannhet.

Putin løste dette ved å la alle store fjernsynsstasjoner og tyngre aviser bli statlige. Fram til det militære angrepet på Ukraina, fikk også uavhengige medier trykke både aviser og drive radio og TV-stasjoner – på bestemte vilkår. Journalistene her ble fotfulgt av både GRU og FSB, og deres arbeidsforhold ble vanskelige.

Den russiske nyhetsredaktøren i Pervyj TV (Kanal 1), Marina Ovsjannikova protesterte mot Putins krig i Ukraina ved å holde opp en plakat. Da Novaja Gazeta skulle gjengi dette, måtte de fjerne ordene krig for å ikke risikere 15 års fengsel!



I fjor fikk redaktøren i Novaja Gazeta, Dmitrij Muratov Nobels fredspris sammen med en annen modig journalist fra Filippinene, Maria Ressa. Muratov sa det mange nordmenn forsto godt; Det største ønsket for russiske journalister er å få bli gammel på sin arbeidsplass.

Siden Putin kom til makta, har over 25 russiske mediefolk blitt drept fordi de utgjorde en trussel mot Putins regime. Den samme trusselen henger over advokater og ansatte i menneskerettighetsorganisasjoner.

Putins regime er basert på løgn. I den anerkjente journalisten Øystein Bogens bok «Russlands hemmelige krig mot Vesten» dokumenterer han hvordan Putin og Kreml har møtt slike anklager ved benektelse, latterliggjøring, innrømmelse, og til slutt harselas med dem som ikke oppdaget rekken av løgner tidligere:

«På Krim i 2014 nektet Russland i det lengste for at landets styrker var involvert i overtakelsen av halvøya. Fire uker senere sto Putin frem og innrømmet at han hadde løyet.
«Selvsagt var det våre soldater som sto bak selvforsvarsstyrkene på Krim», fortalte han russiske seere under et direktesendt TV-program 17. april 2014.
Innmarsjen av russiske tropper i Øst-Ukraina ble benektet i ett og et halvt år, inntil en pressekonferanse i desember 2015:
«Vi har aldri sagt at vi ikke hadde folk der som utførte visse oppdrag, inkludert på det militære området», fortalte Putin


Bogen har brukt 310 kilder for denne dokumentasjonen om hvordan det autoritære Russland utgjør en trussel mot liberale demaokrati



Tilsvarende benektet han først å ha påvirket valget i USA i 2016 da hans gode venn Donald Trump ble valgt – og gratulert av Hillary Clinton samme kveld.
(Hun hadde over 2 millioner flere stemmer enn han, men valgte – i motsetning til Trump i 2020 med 6 millioner færre stemmer enn Biden – å godta valgresultatet!)

Putins maniske løgner så vi også i vinter. Til tross for at Biden og NATO hevdet å ha etterretningskilder som bekreftet planer om et russisk angrep på Ukraina, benektet Putin dette i en rekke intervju og i fjernsynssendinger hans egne statskanaler fremførte.

Putin hadde ingen planer om å angripe landet. Russland skulle kun gjennomføre en større militærøvelse nær grensa til Ukraina.

Denne løgnen var det som over 80 % av russiske TV-seere fikk servert. Og da Russland angrep Ukraina den 24.februar, fortalte russiske statskanaler at Putin hadde beordret en militær spesialoperasjon i Ukraina. Russere fikk vite at det pågikk et folkemord (!) i Øst-Ukraina, noe som skyldtes en junta i Kyiv bestående av nynazister!

At jøden Zelenskyj var lovlig valgt til president av folket i Ukraina, ble russiske TV-seere spart for. Hvorfor skal de få vite om den egentlig største frykten til Putin; at viruset i Europa som kalles liberale demokrati brer om seg, at menneskerettigheter sikres i slike demokrati og at det foregår frie, og med svært få unntak ikke-manipulerte valg?

Putin vet at demokrati-viruset er en trussel mot han og hans verdensbilde, slik det samme viruset ble en trussel for Hitler, en annen autoritær leder i Europa fra 1933 – 1945.

Er russere som tror på de Putinstyrte statskanalene i Moskva dumme?

Nei. De er som oss. Hører vi kun et budskap som hamres inn over lang tid, tror vi til slutt på det.

Vi så det i England/Storbritannia rett før juni 2016 da Brexit-avstemninga ble avholdt. Det endte med et overraskende flertall for å bryte ut.

Den walisiske journalisten Carole Cadwalladr avslørte hvordan sterke krefter tilknyttet høyreradikale og russiske investorer hadde brukt store beløp på frykt-annonser i Facebook. Disse var i hovedsak rettet mot velgere med lav utdannelse, lav sosial status og bosted ute på landsbygda eller i utsatte bydeler for å få de til å stemme, og deretter velge «LEAVE».

I dette foredraget på TED forteller den erfarne journalisten om opplevelsen. Og det hun forteller bør skremme enhver som tror at det liberale demokratiet er noe som ikke kan mistes.

På ferie i Spania i 2019, traff jeg to trivelige menn fra Wales. Den ene hadde en far som hadde jobbet i kullindustrien, og som sjøl var sjølstendig næringsdrivende som entreprenør. Den andre var journalist. Begge sa de likte den friske Nigel Farrage og IKUP i debatten før BREXIT, og de hadde begge stemt for Brexit. Men etterpå hadde de angret dypt. De ønsket bare å gi London en skikkelig kilevink ved å vise at det var stor motstand mot mye av det EU sto for, men trodde det uansett ville bli et stort flertall mot å forlate EU.
Slik kan det gå i populismens tidsalder.

Vi så noe lignende i Finnmark for snart 4 år siden da velgerne her ble lurt til å tro at de kunne gjøre om stortingsvedtaket i 2017 slik at Finnmark skulle fortsette som en minifylkeskommune fra 2020.

I den offentlige debatten ble mange journalister aktører og var støttespillere for en Facenook-gruppe som var mot å bli del av et sterkere Troms og Finnmark. På sosiale medier og i de fleste aviser i Finnmark ble finnmarkinger skremt med frykten for hva en sammenslåing ville føre til:

En stor andel finnmarkinger ble regelrett lurt til til å tro at Tromsø ville få flertall alene i det nye fylkestinget, at de 140 stillingene på fylkeshuset i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø, og at innbyggerne i Troms kom til å ta over naturressursene i Finnmark.

Denne «nøytrale» informasjonen lurte velgere i Finnmark til å tro
de kunne bestemme over et stortingsvedtak fra året før

I dag kan vi smile av det hele. Ingen av skremslene ble oppfylt. Naturligvis ikke.

Ser vi på hva dette gjorde med vårt liberale demokrati, er det langt mer bekymringsfullt:
I følge internasjonale definisjoner på hva frie valg innebærer, ligger det til grunn at velgerne skal ha kunnskap om konsekvensene. De skal kunne gjøre «opplyste» valg. Hvis ikke det skjer, reduseres tilliten til valgsystemet. Og et valgresultat som ikke oppleves legitimt, svekker vårt liberale demokrati.

Det betyr at valgkampen skal være fri i betydning at alle aktører skal slippe til for å kunne opplyse velgerne. Opplyste velgere er forutsetningen for et liberalt demokrati. Derfor får man aldri 100 % valgdeltakelse der velgerne skal velge mellom flere eller mange ulike alternativ.

Det er både ærlig og forståelig å kunne si: «Beklager, jeg har for liten kunnskap til at jeg skal kunne avgjøre et valg. La de som har satt seg bedre inn i dette ta avgjørelsen.»

Desto viktigere blir det når det skal arrangeres et referendum – en folkeavstemning. Da krever Europarådets Venezia-konvensjon som Norge følger, at slike folkeavstemninger skal oppfylle bestemte krav, som her i pkt 3:



Den såkalte folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 tilfredstilte ikke kravene på flere av punktene.

Den villedet velgerne om konsekvensen av valget: Velgerne ble lurt til å tro at Stortinget kom til å endre vedtaket om de stemte nei. Den hadde en spørsmålsstilling som var tolkbar, upresis og dermed villedende. Den opplyste ikke om verken sak eller voteringstema, men fylkeskommunens ledelse kjørte et fikset opplegg med ensidig informasjon.

Til og med fylkesordføreren reagerte på det i et intervju i Altaposten i mai 2018:
Til en viss grad kan jeg være med på at informasjonen som er gått ut fra fylkeskommunen kunne vært formulert bedre.

Grunnen til at jeg viser til disse to eksemplene fra England og Norge er nettopp for å vise at vårt liberale demokrati er truet innenfra i den vestlige verden. Å spille på folks følelser framfor fornuft og kunnskap, er populistenes enkle virkemiddel.

Vi kan nok innbille oss at vi ville klart å endre russisk tenkemåte og mangel på demokrati i Russland som en quick-fix. Men da må vi i vesten faktisk se på vår egen praksis og hvordan vi klarer å slå ring om våre verdier.

En fri presse er derfor alfa og omega. Profesjonelle journalister som er bevisst etiske problemstillinger er selve fundamentet for et liberalt demokrati. Åpenhet og innsyn i hvordan beslutninger blir til gjør oss tryggere. Og er vi ikke fornøyd, kan vi i neste frie valg gjøre endringer.

Den frie pressen jobber i tillegg globalt. De vet de lever i en verden hvor de fleste innbyggere har store vansker med å sortere på fakta og løgn i det som sendes ut. Folk flest føler de er kunnskapsrik når de finner en YouTube-video med noe som bekrefter deres mening.

Derfor har pressen etablert sine egne faktasjekk-organ.

I Norge er faktisk.no den mest kjente. De er medlem av IFCN som er et verdensomspennende nettverk av profesjonelle faktasjekkere. IFCN har over mange år presset de store digitale plattformer som bl.a. Google og Facebook til å delta mer bevisst i å skille fakta fra løgn.

Dette er helt grunnleggende i vårt liberale demokrati. Men hva er egentlig demokrati, og hvilke land har slikt styresett?

Demokrati («folkestyre») oppleves og er ganske forskjellig fra land til land

Det engelske tidsskriftet Economist har utviklet en demokrati-indeks. Ved å sjekke ut hvor de enkelte land står på en rekke kriterier som viser graden av demokrati, har de laget 4 hovedkategorier av demokrati; fullt demokrati, demokrati med mangler, hybriddemokrati og autoritære demokrati.

De liberale demokrati som kommer best ut, er på dette kartet i mørk grønn farge:



De nordiske land, en rekke EU-land , Australia, New Zealand og Canada ligger i toppen med mer enn 8 poeng.

Den våkne leser ser at Ukraina tilhører «hybdridene». Den lange perioden med kommunistisk styre av landet førte til korrupsjon og mindre rettssikkerhet. Også menneskerettighetene i den østlige delen har vært angrepet. Likevel har to av partiene som utgjør flertallet i det ukrainske parlamentet, Sluga Narodu («Folkets tjener») og «Golos» bestemt seg for å rydde opp for å få et demokrati med legitimitet.

Begge disse partiene er tilknyttet ALDE, den europeiske organisasjonen for liberale og demokratiske parti med medlemspartier fra 43 land.

Norden er godt representert med følgende parti i disse land:
Sverige: Liberalerna og Centerpartiet
Danmark: Radikale Venstre, Venstre
Finland: Keskusta (Senterpartiet), Svenska Folkpartiet
Island: VIÐREISN

Norge: Venstre

Også Russland har to partier i denne organisasjonen hvor Yabloko er mest kjent, bl.a. fordi Putin-kritikeren Alexander Navalnyj var med å grunnlegge det i Boris Jeltsin sin presidentperiode på 90-tallet.

Selv om det ser mørkt ut i Russland for tiden må jeg legge linker til to av de flere uavhengige medier som fortsatt opererer der og sprer kunnskap og fakta.

Den ene er Moscow Times, modig og uavhengig.
Den andre er faktisk et resultat av langvarig norsk-russisk samarbeid;
Barents Observer, produsert av The Independent Barents Observer AS.

Det hører med til historien at dette viktige nyhetsorganet ble sterkt motarbeidet av nord-norske fylkespolitikere – fordi de gjorde sin journalistiske jobb. Politikerne fra flertallet i disse fylkeskommuner mente at de ikke skulle sette et kritisk søkelys på Putins vakt.

All ære til journalist og redaktør Thomas Nilsen som ikke bøyde av, viste journalistisk integritet og avsluttet sin virksomhet i det «Finnmark-Moskva»-styrte organet. Han gikk av og etablerte dagens redaktørstyrte nyhetsmedium.

En annen journalist med samme ryggrad og integritet, Bjarne Kristoffer Bore i Vårt Land skrev for knappe 2 uker denne kommentaren som kanskje vil få deg til å se på vårt liberale demokrati (spesielt i nord) med nye øyne.

Avslutning:

Jeg har nå forsøkt å forklare hvorfor russiske TV-seere vet lite om krigen i Ukraina. Det hele handler om mangelen på det liberale demokrati og den «4.statsmakt», pressen – som vi i Norge tar som en selvfølge.
Autoritære regimer – enten de bygger på kommunisme eller fascisme har på noen områder motstridende syn på samfunnet. Men det som binder dem sammen er troen på at makt skal sitte på få hender, at åpenhet er en trussel og at menneskerettigheter må vike for Systemet.

Også i Norge er vårt liberale demokrati under press ved at valg manipuleres av offentlige myndigheter, slik det skjedde i Finnmark i mai 2018.

Kampen om Ukrainas selvstendighet som land handler om kampen for det liberale demokrati – i både Europa og den øvrige verden. Det handler grovt sett om flere enn 37 % av klodens innbyggere skal leve i under autoritære regimer i fortsettelsen.



For dere som søker mer kunnskap om vår tids viktigste tema ved siden av ødeleggelse av natur og global oppvarming, og som ikker er mørkeredd, vil jeg anbefale denne boka skrevet av historikeren og den Pulitzer-prisvinnende forfatteren Anne Applebaum.

Hun beskriver hvordan liberale demokrati er under press mens autoritarisme og nasjonalisme vinner fram.
Samtidig viser hun at det finnes en vei som leder tilbake til de verdier vi står i fare for å miste.

Og derfor til deg og våre meningsfeller:
Liberale demokrater i alle land: Forén dere!

—————————————————————————————————-
Tidligere blogg om samme tema:
https://open-eye-open-mind.com/2022/02/24/den-24-februar-2022-kom-9-april-pa-nytt/

Et stikk fra vest – og «Oslo-bobla» sprakk. Den 4.statsmakt står flaue tilbake?

26.februar 2021. Denne fredagen er det et år siden det første registrerte korona-tilfellet i Norge.

En ordfører sitter samme ettermiddag på sitt kontor og kjenner på en stigende irritasjon. Igjen har hans kommune registrert nye koronasmittede. De kom fra det sentrale Østlandet for noen dager siden. Igjen måtte han som kriseleder sjekke at beredskapssystemet er intakt, og at de vil takle også disse tilfellene. Det har vært mange slike repetisjoner det siste året.

På bordet ligger Brevet. Et brev som han og 25 ordførerkolleger i Møre og Romsdal uka før har forfattet i fellesskap og med et budskap: De ser med stor uro på «det sterke presset sentrale, befolkningstette områder i Norge retter mot Storting, regjering og helsemyndigheter».

FHI har hittil hatt 9 kategorier for vaksineprioritering. Geografi er ikke blant dem.
Men i Oslo har byrådsleder Raymond Johansen lenge bedt om at også geografi skal bli en slik kategori.

NRK.no omtaler 19.februar brevet fra de 26 ordførerne:

«Ordførarane skriv at dei støttar opp om det etiske verdigrunnlaget for strategien, og krev at politiske styresmakter ikkje endrar denne.

Dei krev at dei eldste blir vaksinert først, og at helsepersonell som står i fremste rekke når det gjeld vaksinering.

Ei endring i vaksinestrategien slik det vert kravd, fører til at befolkninga elles i landet vert nedprioritert, og må leve vesentleg lenger med dei store sosiale ulempene og den auka risikoen for sjukdom og død som pandemien medfører.»

Ingen aviser med adresse i Oslo laget noen sak av dette.

Ordføreren leser Brevet igjen. «Dette er for viktig til å bli gjemt i en departementskuff.»

Han tenker slik alle politiske ledere gjør i en slik situasjon: «Riksmedia må på banen – da først kan det påvirke både regjering og storting».

Det neste døgnet skal ikke bare påvirke. Det endrer det meste, skaper frustrasjon, sinne og forvirring og ender med den hittil rareste pressekonferansen for statsministeren siden pandemien startet.

Basert på hva aviser og NRK har dokumentert, finner vi en tidslinje som både forklarer og avslører et meget interessant fenomen: Riksmedias «Oslo-boble» sin evne til å halse i samlet flokk, blindet av journalisters faglige mareritt; blodtåka. En tilstand der journalisten snevrer inn synsfeltet til å understreke kun ett «riktig» svar og utelukke alle andre muligheter.

Resultat: Stor frustrasjon blant Osloinnbyggere mot en Moldeordfører generelt og mot distrikts-Norge spesielt.

HVordan kunne dette skje?

Ordfører Torgeir Dahl er usikker på hvordan hans budskap kan «slå igjennom».

Han tar ikke kontakt med sin egen varaordfører fra SP for å drøfte et utspill.
Han ringer heller ikke Høyres egen kommunikasjonsavdeling eller Høyres ledelse for å få hjelp.

Han velger derimot å ringe statssekretær Egseth på statsministerens kontor (SM) lørdag kl.15.41. Egseth har tidligere hjulpet han med forberedelser til en debatt i Politisk kvarter tidligere i vinter. Nå trenger Dahl tips om både avis og journalist som kan få dette brevets bekymring opp på dagsorden.

Svaret kommer raskt: Kl. 17.07 ringer VG til Dahl som selvsagt er villig til å svare på spørsmål.
Og dessverre for Dahl: Han ber ikke om sitatsjekk.

En aktiv spinndoktor i Høyre ville selvsagt sett snubletråden det er å nevne innbyggere i det retoriske spørsmålet om hvem som har ansvar.

VG jobber med saken. Tidlig søndag morgen kl. 06.06 ligger saken på VG-nett.

« – Det ser ut til at Oslo aldri får kontroll på smitten. Jeg merker meg at det stadig er et høyt smittetrykk i Oslo, som forplanter seg ut i landet.

Dahl mener at ledelsen i hovedstaden ber om en «slags omvendt premiering» når de uttrykker at de bør få flere vaksiner som følge av smittetrykket.

Da er det naturlig fra mitt perspektiv å spørre byrådet i Oslo om de ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig eller om innbyggerne ikke klarer å følge reglene, sier ordføreren.» skriver VG.

Deretter eksploderer det.

Oslos byrådsleder vet hvordan han kan drepe Moldeordførerens kritikk. Han velger å se bort fra den åpenbare kritikken rettet mot ham som byrådsleder og legger all sin tyngde på siste del av Dahls retoriske spørsmål. Det gjør han velberegnet – og deretter med selvsagt full støtte fra media i Oslo:

«– Jeg synes Torgeir Dahls angrep på Oslo-folk er usmakelig … Dahl burde benytte anledningen til å takke Oslo-folk for den innsatsen de har gjort og den tiltaksbyrden de har båret for å bremse smittespredning til resten av landet.»

Dette leses av innbyggerne i Oslo på det som skal bli deres definitivt tyngste dag på over 4 måneder.
Søndag 28.2 skinner sola i Oslo. Folk er ute i det fri: «Skal vi endelig se slutten på restriksjonene fra byrådet?»

PANG! Om ettermiddagen stenger byrådslederen Oslo med henvisning til de økende antall smittetilfeller.  Alt som minuttene før var åpent og positivt i solvarmen, er nå mørkt og tungt.

Og opp i det hele påstår en frekk høyreordfører fra distriktet at årsaken er at vi innbyggere ikke er forsiktige!!

Raymond Johansens tilsvar er en kommunikasjonsfaglig innertier. Han vet at innbyggerne nå i liten grad vil kritisere han, men rette hele sin frustrasjon og sinne mot en ordfører i Molde.

VG jobber smart. Det som er lest mye på nett, vil også score stort på papir.

Mandag følger de opp i avisa med den tabloide og konfliktskapende overskriften «By mot land» øverst på forsiden. Der siterer de Raymond Johansens 1.setning i nettavis-intervjuet overfor.



Det som står i avisa er «selvsagt sant», og Oslomedia følger opp. Det er som om journalister der har sin egen NATO-doktrine: «Et angrep på noe i Oslo, er et angrep på oss alle».

Nå overgår Oslo-journalister og redaktører hverandre i å sette de verst mulige merkelapper på Molde-ordføreren. Noen redaktører velger å møte hans ytringer med saklige motforestillinger og erklært uenighet med han. Det er også ytringer. Og helt legalt.

Men det finnes altfor mange fra den 4.statsmakt avdeling Oslo som angriper Torgeir Dahl som person og politiker gjennom karakteristikker av både han ,byen, innbyggerne og landsdelen. Latterliggjøring er et farlig våpen som bidrar til å innskrenke ytringsfriheten i samfunnet. Å idiotforklare er selvsagt en effektiv hersketeknikk som en majoritet av bedrevitere kan ytterligere redusere ytringsfriheten med.

Et liberalt demokrati er basert på at velgerne kan ta informerte valg. Når velgeren har et opplyst faktagrunnlag å speile sitt verdisyn mot, er de bedre i stand til å støtte opp om og korrigere de folkevalgtes vei mot løsninger.

Disse borgerne velger derfor partier og folkevalgte de tror kan styre kommunen, regionen og nasjonen i en bedre retning. Og hvis de som fikk deres tillit ved siste valg svikter, har den opplyste velgeren reell makt ved neste korsvei til å skifte ut makta. Stemmeretten er et mektig våpen.

La oss ta en titt på «noen» eksempler av det representanter for den 4.statsmakt avd. Oslo bidrar med for å «opplyse» folket over knappe to døgn:

1. Dagsavisen 28.02.21

«Hate,hate,hate Molde by» i Dagsavisen er overskriften på et av de mange «intellektuelle bidrag» fra «Oslo-bobla».
Her må en av avisas ansatte lånt passordet til redaktørens PC? Han får lirt av seg all nedstengt gørr som var ment for byrådslederen, men hvor Moldeordføreren blir lynavleder:

» Sjefen i småbyen som tror den er stor og holder seg med sin egen Retiro-«park» (i virkeligheten noen gresshauger like utenfor «byens» sentrum) – i likhet med Madrid, selvsagt.
Altså det som en gang var hovedstaden i hele den spansktalende verden av hundrevis av millioner av mennesker. Såpass må det nesten være


2. VG 28.02.21

Kommentator i VG, Astrid Meland følger slavisk Raymond Johansens motforsvar:
« Den store tabben med Dahls utspill var at han gikk til angrep på Oslos helt utslitte innbyggere. Dahl spurte i VG om årsaken til at Oslo ikke får kontroll er at innbyggerne ikke klarer å følge reglene.»

3. Dagbladet 28.02.21

Dagbladets leder samme dag som den ikke-folkevalgte byrådslederen stenger ned, er åpenbart skrevet i affekt over at en folkevalgt ordfører langt utenfor Ring 3 med «kritthvitt skjortebryst» (?!?) tillater seg å mene noe:

«Angrepene fra ordfører Dahl er helt urimelige og sprer bare mistillit. Ved siden av å vise fram sitt eget kritthvite skjortebryst, er det åpenbart at Dahl nå spiller Oslo-kortet inn i coronapolitikken


4. Aftenposten 01.03.21



Redaktøren skriver i sin leder bl.a.:

«Dahl mener Oslo må tåle debatt om hvordan byen har taklet pandemien. Det har han rett i. Men selv tåler han ikke debatt om hvordan vaksiner fordeles i landet. Det må han

5. Dagens Perspektiv 01.03.21

Redaktør Magne Lerø har brukt samme foto som Dagsavisen og vil gjerne overgå kollegaen i Oslo. Det ender i en pinlig form for hersketeknikk fra redaktøren i et organ med det ambisiøse navnet «Dagens Perspektiv»:

«At bokhandler Torgeir Dahl skulle ha en spesiell innsikt i smittevern i en storby fra sitt utsiktstårn som ordfører i småbyen Molde, er det ingen som får seg til å tro. Men i politikkens verden er det ikke slik at en må ha innsikt i og forstand på alt man slår om seg med.«

6. Avisa Oslo 02.03.21



Den politiske redaktøren i Avisa Oslo oppfatter budskapet fra ordføreren på sin måte:

«Statsminister Erna Solberg (H) mente åpenbart at partifellens tarvelige angrep på Oslo og oss som bor her var helt OK.«

7. NRK P1 02.03.21

Også NRK forsterker bildet av at Moldeordførerens utspill er et angrep på innbyggerne i Oslo. Den ellers sindige og analytiske kommentatoren Magnus Takvam bidrar her med å tegne det bildet ikke minst Raymond Johansen har ønsket som etterlatt inntrykk: Ordfører Dahl angrep innbyggerne i Oslo.

8. Dagens Næringsliv 02.03.21


Politisk redaktør i DN kaster seg på vogna og hevder på finurlig vis i sin kommentar at det er statsministeren som står bak Oslo-hetsen. Bekymringa fra folkevalgte i kommuner som må avgi vaksine til Oslo synes å være irrelevant?

«.. Selv Sylvi Listhaug på sitt mest provoserende fikk aldri en slik iskald offentlig skyllebøtte.Men nå kom den. Og den kom fordi hennes eget kontor hadde vært med på å gjøre Molde-ordføreren og hans Oslo-hets til den heteste saken i norsk politikk

«HØYRE OG STATSMINISTEREN STÅR BAK DAHLS UTSPILL!»

I tillegg spinner flere av disse på konspirasjonsteorien om at dette er noe Dahl opplagt ikke kan stå bak, men må være en drittpakke fra statsministeren.  Her henter de «solid» støtte fra opposisjonspolitikere (!) på Stortinget.



Mange analytikere hadde allerede stilt spørsmål om initiativet var kommet fra Høyrelederen Erna Solberg.

Det var kjent for mange at byrådslederens kamp for sjøl å bestemme hadde skapt irritasjon i regjeringen.

I slutten av september i fjor besvarte han regjeringens nasjonale tiltak med «Det vil vi ikke». Byårdslederen ville ha større lokalt sjølstyre på det han mente Oslo var bedre i stand til å løse enn staten. Ikke ulikt både AP- og SP-ordførere i nord som våren 2020 ville ha «søringkarantene».

Det ville vært alvorlig om en statsminister ønsket å eskalere konflikten by-land, spesielt når landet står midt i en pandemi. Det ville være svært amatørmessig om man da slipper løs en selvutnevnt spinndoktor som ikke engang følger opp Moldeordførerens samtaler og intervju med VG.

En spinndoktor med kommunikasjonskompetanse ville selvsagt ikke godtatt noe som ble oppfattet som et angrep på innbyggerne i hovedstaden. Noe som forøvrig Dahl ganske raskt innså ble hovedsaken i hans ærlig mente ærend om å holde fast ved den vedtatte vaksinestrategien. Og som også var et ønske fra 26 ordførere i Møre og Romsdal om å ikke straffe alle kommuner fordi noen få med høyt smittetrykk ikke har kontroll.

«Sørg for at den som ytrer seg FORblir spedalsk«

Ordfører Dahl blir dermed «untouchable» etter Raymond Johansen glitrende retorikk og motsvar. Han er nå så spedalsk at moldensere i Oslo, Norge og Molde(!) føler de må ta avstand fra han.

Den 4.statsmakt har nå sammen med politikere malt et narrativ med sin bredeste pensel. Intensjonen i Dahls betimelige ytring deles av en rekke ordførere, politikere og innbyggere i det øvrige land. Men dette blir slik slått til bakken av de som sterkest skulle sikre ytringen; Pressen.

Tirsdag 2.mars har statsministeren innkalt til pressekonferanse. Der fremstår hun som landsmoderen med oppgave å roe ned sine overivrige barn. I tillegg til å røpe en medarbeidersamtale kommer hun også med en beklagelse til Raymond Johansen i Oslo.

Raymond Johansen tar imot beklagelsen. Han vet at han nå får i både pose og sekk:

  • en offentlig beklagelse fra statsministeren
  • ekstra doser med vaksine fra resten av Norge siden Oslo ikke har klart å skjevfordele internt
  • økt støtte fra både Oslo-media og innbyggere i byen

    Samme kveld kan nok byrådslederen i Oslo legge seg med en takkebønn til den 4.statsmakt, avdeling Oslo for deres utmerkede hjelp og støtte.



    Anne Applebaum har nylig utgitt boka «Demokratiets svanesang». Hun er historiker og Pulitzer-prisvinnende journalist som analyserer det liberale demokratiets negative utvikling under press fra ulike krefter,spesielt etter år 2000. Hun er sjølkritisk til også medier som svikter sin rolle og sjøl bidrar med populistiske konspirasjoner,»vi mot dem»-tenkning, utfrysning og stigmatisering av meningsmotstandere.

    Jeg vil anbefale boka til alle tilhengere av et liberalt demokrati i Norge, og spesielt de som i dag utgjør «Oslo-bobla».

    Det blir spennende å se om det er noen der med mot til å tenke høyt og annerledes i det mangfoldige, men likevel så smale miljøet blant redaktører i Oslo. «Der alle tenker likt, tenker ingen» er et kjent uttrykk for slike fenomen.

    Vi får håpe at kranene snart kan åpnes også i Oslo slik som vi har det i store deler av vårt vidstrakte land uten smitte, og at journalister, redaktører, mediekritikere og statsvitere osv. endelig kan skåle for den gjenvunne friheten.

    Inkludert ytringsfriheten.

Faktisk.no – nøytral om gruvedrift i nord?

«Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Fordi vi trenger pengene mer enn naturen.»

Slik starter Egon Holstad sin kommentar «La oss dumpe gift i havet» i (nett)avisa Tromsø (15.og 16.feb.) og VG (17.februar 2019).
For å virkelig vise hvor alvorlig dette er føyer han til ; «..30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der»
Det skal altså dumpes 30 mill. tonn giftig avfall i Repparfjorden? Det høres både dramatisk og uakseptabelt ut.
Og det er faktisk feil.

Holstads utgangspunkt er at slik gruvedrift er en trussel mot natur og livsmiljø, og han stiller viktige spørsmål  ved dette konkrete gruveprosjektet. Det er både forståelig og nødvendig. Holstad er en både skarp og kunnskapsrik journalist som har både tunge og tastatur i sin hule hånd, og er alltid interessant å både lese og lytte til.

Men kan en kommentator i norsk presse likevel få slenge ut usanne påstander – uten konsekvenser?

Hva er Faktisk.no ?

Norske medier utgjør samlet den 4.statsmakt. De skal kontrollere de 3 andre statsmaktene. De skal opplyse debatten og borgerne. Både Stortinget, regjeringen og domstolene skal vite at det er noen som på vegne av borgerne ser de i kortene. Den 4.statsmakt kan på sitt beste sørge for at makta fra folket forvaltes rettferdig og slik øker legitimiteten til vårt liberale demokrati.

Og motsatt; hvis den 4.statsmakt ikke opplyser folket, men villeder debatten blir den i sin ytterste konsekvens en trussel mot demokratiet. For hva skal folk tro? Skal de mistro ansvarlige politikere som sitter med ansvar – slik populistiske krefter på de politiske ytterfløyer jobber for? Eller skal de mistro journalister – de som er utdannet for å bringe fakta til torgs for å opplyse deg og meg og den offentlige debatt? Hver for seg gir begge spørsmål grunn til uro, samlet gir de et dystert fremtidsbilde.

De store mediebedriftene i Norge  gikk sommeren 2017 sammen og dannet faktisk.no, slik media i mange land med et liberalt demokrati har gjort.
Hensikten var å skape et miljø av journalister som kan sjekke sannhetsgehalten i påstander som fremmes i den offentlige debatten.

Faktisk.no beskriver hensikten slik:

«Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.

Vi ønsker å bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale. Ved å gjennomgå grunnlaget til aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.

Faktisk.no skal også avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.«

Som vi alle skjønner når, vil dette bidra til en mer opplyst og saklig debatt og som kan påvirke beslutningene som må tas av de som har myndighet.

Faktisk.no oppfordrer folk til å bringe inn saker for faktasjekk. Det er prisverdig.

Et forsøk på faktasjekk

Jeg valgte å ta oppfordringa på alvor ved å sende påstanden fra Tromsø- og VG-kommentator Holstad til faktisk.no på den oppgitte mailadressa og skrev bl.a.:

«Jeg reagerer på at aviser på leder- og kommentarplass kommer med påstander som kun er egnet til skremme, ikke opplyse.
Når man leser kommentarer til artikkelen og den øvrige debatten i sosiale medier, nettaviser og trykte utgaver, synes påstandene å bli gjentatt og forsterket.
Jeg har vært politisk aktiv og miljøengasjert gjennom et langt liv. Jeg er redd for at desinformasjon og skremsler verken opplyser debatten eller bidrar til å finne bedre løsninger der naturmiljøet er under press.
Nå håper jeg at faktisk.no ikke er for sterkt bundet opp til sine eiere og ikke er i stand til å vurdere faktainnholdet.
Jeg spør derfor:
Er det et faktum at «Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.»?
Etter min oppfatning er svaret » Dette er faktisk feil».«

Jeg fikk raskt et høflig svar tilbake:

«Takk for e-post og innspill! Jeg har notert det ned. Påstanden du viser til er imidlertid vanskelig for oss å faktasjekke, da det er en fremskrivning. Den sier noe om hva som skal skje i fremtiden, og som vi per i dag ikke kan slå fast hvorvidt stemmer eller ikke.«

Fremskrivning er etter min oppfatning en påstand som kan sjekkes. Er det en realistisk fremskrivning som bygger på konkrete fakta, eller er det en gjetning – eller enda verre: et skremmebilde uten rot i virkeligheten?

Derfor ønsket jeg nettopp dette sjekket og skrev tilbake:

«Hvorfor er det vanskelig å sjekke en slik påstand – selv om kvantifisering er mer krevende? 
Tallene  står i både rapporter og underlagsmateriale for konsesjonssøknaden om mengden av tungmetaller. 

Det er bare å gange opp tallene for de ulike tungmetaller, og dere har et ganske nøyaktig anslag på hvor mye tungmetaller av hvert slag og tilsammen som årlig kan bli lagret i fjorden i konsesjonsperioden på 30 år. Da har du fakta om saken.

Og det blir ikke «millioner av tonn».

Millioner er flertall og betyr minst to. To millioner tonn = to milliarder kilo!! 

Skal skrekkinformasjon i media bli stående uimotsagt??
Hva skal vi med  faktisk.no da?«

Noe senere har faktisk.no lagt ut denne på sin Facebookside. De har laget en oversiktlig artikkel (Innsikt) som tar for seg flere av sakens faktiske sider gjennom «5 spørsmål og svar»

Skjermbilde 2019-02-27 kl. 12.47.57

Men faktisk.no tar ikke stilling til det de er satt til å avgjøre: Er påstanden om at «millioner av tonn» med giftig avfall skal slippes ut i Repparfjorden faktisk feil eller faktisk rett.

Jeg har full forståelse at en liten redaksjon ikke makter å sette seg grundig nok inn i alle saker, ikke minst der det må gjøres utregninger.
Likevel berører faktisk. no to relevante opplysninger i sitt svar over:

Disse tungmetallene er del av mineralet, ikke særskilt utvinnet rent metall. Det er det siste som kan utgjøre en fare for livet i havet gjennom biotilgjengelighet (giftige rene tungmetaller i ioneform tas opp i næringskjeden).
Metaller som er en del av mineralet (steinstykkene i avgangsmassen) utgjør derimot mindre fare for livet i Repparfjorden enn det som i dag naturlig siver fra fjellet og ut i elv og sjø.

Den andre opplysningen fra Miljødirektoratet går på mengden av tungmetaller:

«Oppsummert kan vi si at gruveprosjektet vil føre til millioner av tonn med avgangsmasser av knust fjell som deponeres på fjordbunnen, men mengden tungmetaller vil være veldig mye mindre enn dette, sier Kari Kjønigsen i Miljødirektoratet.»

Og det er nettopp her faktisk.no burde ha funnet de tall som ligger offentlig tilgjengelig. Da ville leserne fått se hvor store mengder vi snakker om når det gjelder tungmetaller som miljøtrussel.

Langt mindre farlige tungmetaller enn det medieskapte

De største metallkildene i mineraler som utgjør fjellene vest for Repparfjorden er kobber og nikkel.  Innslaget av kobber ligger på mellom 320 og 670 mg/kg bergfangst.

Hvis vi for enkelthets skyld bruker 500 mg kobber som snitt, betyr det at for hvert 2. kilo med stein får vi et gram  kobber, eller omregnet til de store tall: 2 tonn bergfangst (mineraler) gir 1 kg kobber. 2 millioner tonn stein i avgangen inneholder da 1000 tonn kobber som blir lagret på fjordbunnen.

Nå høres 1000 tonn kobber mye ut for både en selger og en kjøper. Med en kilospris på 7000 dollar (60 mill. kr) er jo dette ressurser på avveie. Tilsvarende for nikkel utgjør dette rundt 500 tonn. Det sier seg sjøl at både bedriftsøkonomisk og samfunnsmessig er det smartere å få tatt dette i bruk.
Skjermbilde 2019-02-27 kl. 16.13.50
Til sammen utgjør likevel ikke dette «milllioner av tonn» årlig  av de to største grupper tungmetaller i avgangen som skal lagres i ro på bunnen av fjorden utenfor Markopneset, men drøye 1500 tonn med metaller som del av mineraler.

Men er det også 1500 tonn giftige tungmetaller på avveie?
Nei. Disse er bundet til mineralet og må skilles ut gjennom egne prosesser i et landanlegg. Det skjer i svært liten grad i en grop på et begrenset bunnområde i den 13 km. lange fjorden.

Australske undersøkelser viser at ca 96 % av kobbersammensettinga i mineralet forblir der og påvirker ikke miljøet.

Noe av de bundne metallene vil sive ut i den lagrede massen på havbunnen gjennom porevannstrøm. (Avgangen av stein, grus og sand ligger under trykk av vannsøylen og det vil «presse» ut metall av mineralet). Dette er beregnet til bl.a. 40 kilo rent kobber i året.

Er dette eneste tilførsel av kobber, vil det være mye. Da er det greit å vite at det renner ut ca. 600 kilo kobber naturlig ut i Repparfjorden årlig – fra alle elver og bekker i området.

Dette kommer fram i den dokumentasjonen som både KLIF (tdl. SFT) og Miljødirektoratet har forholdt seg til da Miljødirektoratet ga Nussir ASA utslippstillatelse i 2016.
(Avgjørelsen ble påklaget, men Miljøvernminister Vidar Helgesen(H)  opprettholdt miljødirektoratets faglige avgjørelse.)

Det hører også med i bildet at den sist kjente forskninga på sjødeponi vs landdeponi tilsier at et sjødeponi gir mindre miljøavtrykk. Og det er vel det de fleste av oss er opptatte av?

Min konklusjon:

Påstandene «Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.» og  «30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der» er faktisk feil.

Hvorfor vil ikke faktisk.no likevel sette et «Faktisk feil»-stempel?
Det forundrer meg.

Jeg hadde et håp om at de ville være like nøytral og nådeløs enten påstanden kom fra en politiker eller en ansatt i de mediebedrifter som har etablert faktisk.no (VG, Dagbladet, NRK. TV2, Amedia og PolarisMedia).

Skyldes forklaringen på det manglende stempelet «Faktisk feil» noe så banalt som at påstanden denne gang kom fra en av deres egne journalister og ansatt i en mediebedrift som finansierer faktisk.no? Jeg vil jo ikke tro at «blod er tykkere enn vann» i slike kollegiale sirkler, men er blitt usikker nå.

I så fall håper jeg faktisk.no retter opp i dette snarest og sikrer sin troverdighet som et nøytralt faktasjekk-organ.

Miljøkampen er så viktig at vi ikke kan tillate slike grove faktafeil. I så fall svikter media sin opplysningsplikt og svekker alvoret i saken.

Og Faktisk.no vil heretter slite med sitt omdømme og troverdighet.

ETTERORD:
Jeg vil avslutningsvis for min egen del påstå at naturinngrepet her synes å ha mindre  påvirkning på livsmiljøet i fjorden gitt de betingelser som stilles fra Næringsdepartementet. Et landdeponi gir mye større miljøavtrykk, og vil i tillegg kunne frigi mye svevestøv som finner veien i nærområdene der reindrifta periodevis holder til.

Størst påvirkning synes gruveprosjektet  å bli for den tradisjonsbundne reindriftsnæringen. Både flytteveier og kalvingsland kan bli forstyrret av driften. Konsesjonsbetingelsene er satt opp slik at reindrifta skjermes. Om det er nok, er det bare reindrifta sjøl som kan avgjøre.

Med min erfaring med konstruktive reindriftsutøvere i Øst-Finnmark, tror jeg nok man klarer å finne gode løsninger for de to reindriftsområdene som blir berørt ved kobberutvinning i Kvalsund.

________________________________________________________________________________
INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 311
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.