Sannhetens time for Tana kommune vil gjøre vondt for mange: Dr. ROBEK hamrer nå på døra!

Jeg fulgte deler av formannskapets møte 23. september over nett og leste Ságat og Finnmarkens dekning etterpå. Det ble noen overraskelser.

Til tross for at kommunestyret i mange år har visst at den økonomiske styringa har vært basert på tilfeldigheter og manglende kontroll, presterte flertallet også denne gang å lukke øynene for fakta.

Fakta ble lagt fram allerede i vår, fra daværende administrasjon. I verste fall måtte Tana kommune kutte med 25–30 mill. kroner for å få et lovlig budsjett godkjent for 2022.

Årsakene er flere: En dramatisk høy lånegjeld på en halv milliard kroner som skal betales tilbake. Videre er det tilsatt en rekke ledere og mellomledere som selvsagt skal ha lønn.

Summen av å løpe til banksjefen hvert år med 28 mill. kr i renter og avdrag pga. lånegjeld – og et høyt lønnsnivå til de mange ledere, er at det må kuttes. Mye. Og det vil smerte

I mange år har dette skjedd ved at det er blitt færre ansatte i de store tjenesteområdene skole, helse, pleie- og omsorg. De som er blitt tilbake, har måtte løpe mer for å erstatte kollegaen kommunen ikke hadde råd til.

Resultat: Økende sykefravær og at folk slutter i disse kritisk viktige stillinger. Våkne journalister har prisverdig tatt tak i dette – uten at det gjorde inntrykk på kommuneledelsen.

Allerede da vi behandla en budsjettregulering tidligere i vår, sa vi fra opposisjonen at det fremlagte forslaget fra Ap og Samelista var urealistisk. De finansierte en rekke «godsaker» ved å ta av disposisjonsfondet til tross for at vi allerede da lå rundt 2,8 mill. i overforbruk. Opposisjonen advarte med å vise til at disposisjonsfondet ville bli tømt, og vi ville ende med underskudd i drifta. I møtene da virket administrasjonen passiv.

Jeg tipper at Ap/Samelista tok det den gang som et signal om økonomien var under kontroll.

Sist torsdag måtte de mest søvnige politikere våkne:

Disposisjonsfondet er tømt!

Disposisjonsfondet som var tosifret for et år siden, kommer til å være i minus ved årets slutt!

Et fond kan i verste fall tappes ned i 0, men ikke i minus. De ca. 3 mill. kr som er «dekket» derfra uten penger, må tilbake på plass i 1. januar 2022. Altså øker kuttebehovet ytterligere. Vi bruker altså penger vi ikke har og søker med dette i realiteten om å bli medlem i ROBEK. Denne foreningen av kommuner som ikke maktet å sette tæring etter næring, som hadde det skøy i en årrekke med både prangende bygg og mange ansatte, men som ikke forsto at du ikke kan bruke penger du ikke har på verken bygg eller ansatte.

Tiltakslista som kommunedirektøren har lagt fram er derfor et minimum av hva som må gjøres om vi sjøl skal ha politisk styring i Tana de kommende år. Med ROBEK er det i realiteten statsforvalteren som avgjør, men ikke bare ved å nekte nye investeringer slik opposisjonen har ønsket.

Langt verre er at da kommer en enda verre sentralisering i Tana enn duoen tidligere rådmann/Tana Ap har klart de 10 siste åra! Skolene i Sirma, Austertana og Boftsa blir lagt ned og de to skolene på Tana bru må slås sammen, gatelys slukkes, svømmebasseng stenges, bolyst reduseres – alt fordi innbyggerne nå må betale den høye prisen for 15 år med Ap-styre.

Men vi kan fortsatt berge bygdene og bolyst: Ved å ta betydelige kutt allerede nå.

Jeg ble derfor forundret over kritikken i formannskapet fra både Siv-Anita Biti-Helander og Helga Pedersen (Ap) om at tiltakslista inneholdt for MYE kutt.

De talte varmt for å beholde sine mange ledere, men sa ikke hva de i så fall vil kutte på. Ikke et forslag som kunne være begynnelsen på en summering til minst 21 mill. kr i nedskjæringer!

Torde de ikke å si at for hver leder vi beholder, må vi kutte i snitt 1,5 stilling sykepleier, lærer eller fagarbeider? Å redusere antall ledere med f.eks. 6, betyr at vi slipper å redusere antall fagfolk i tjenestene nært folk med 9 stillinger. Eller vil Ap fortsatt at man skal kutte i stillinger nær innbyggerne?

Nå skal fagfolk, bygder og bolyst berges!

Fra Venstre sin side ønsker vi å beholde flere fagfolk i kommune. Til tross for ufortjent lavere lønn gjør de en fantastisk jobb overfor innbyggerne våre:

Når eleven på skolen føler trygghet og kjenner at hun mestrer både faglig og sosialt, er det fordi vi har flinke ansatte rundt henne.

Når elevens oldemor får medisin, daglig stell og en god prat, er det fordi det er en sykepleier, hjelpepleier eller fagarbeider som kan jobben sin – men som presses på tid fordi de er for få.

For å hindre at disse skal få en enda tøffere arbeidsdag, må vi kutte på toppen. Vi skal sitte med færre, men gode profesjonelle ledere etterpå.

Vi politikere kan ikke legge oss borti hvordan kommunedirektøren ønsker å organisere sin virksomhet. Det ville være pinlig om ordfører eller andre folkevalgte pålegger kommunedirektøren flg: «Ansatt A må finne seg noe annet å gjøre. Ansatt B må få lov å fortsette.»

Tana kommunestyre skal gi budsjettrammer og ha forventninger om hvilke tjenester Tana skal yte innen skole, kultur, eldreomsorg osv. Så må kommunedirektøren organisere dette på fornuftig vis. Og der har kommunedirektøren all myndighet.

At noen ledere vil bite seg fast i bordkanten, er forståelig. Men de vet samtidig at dyktige ledere vil være attraktive hos en ny arbeidsgiver.

Regionreformen: Overføring av oppgaver fra Staten til regionale folkevalgte organ



Oversikt – oppgaver som overføres fra Staten til regionale folkevalgte organ

Det er mange som savner en oversikt over de oppgaver staten har overført/skal overføre som den bærende delen av regionreformen.

Jeg har derfor laget denne oversikten her slik at det er lettere å skjønne omfanget av nye oppgaver for de færre, større og sterkere regioner Norge har fra 1.1.2020.

I tillegg til å at folkevalgte nærmere innbyggerne nå kan ta avgjørelser som staten tok tidligere, er altså disse regionene blitt tydeligere stemmer som lettere kan få bli hørt i Stortinget.

Mange av punktene er skrevet i august 2019, altså 4 mndr før de 11 regionene skulle starte opp etter valget i 2019.

Hensikt:

  • Fylkeskommunene blir større og skal få bedre muligheter til utvikling i tråd med regionale behov og muligheter.
  • Det skal overføres oppgaver og virkemidler på områder der fylkeskommunene allerede har ansvar og kompetanse. Dette styrker fylkeskommunene som samfunnsutviklere.
  • Alle fylkeskommunene er nå i gang med arbeidet i fellesnemndene som forbereder sammenslåingene
  • Den nye fylkesstrukturen legger grunnlaget for at mer makt og myndighet kan flyttes nærmere innbyggerne. Dette handler om å desentralisere makt og myndighet fra staten og ut til alle regioner i Norge.
  • Fylkeskommunene skal få nye oppgaver og ansvar blant annet innen kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel og kultur.
  • Dette er viktige områder for utviklingen av samfunnet i det enkelte fylke og er oppgaver som fylkeskommunene har gode forutsetninger for å løse.
  • Vi flytter oppgaver til regionene fordi vi mener det vil skape bedre tjenester og samfunnsutvikling i regionene. Fylkeskommunene skal ikke bli «overkommuner». Vi flytter oppgaver fra staten, og ikke fra kommunene.
  • Flytting av ansvar og oppgaver vil berøre ansatte. Vi er opptatt av at vi skal ivareta menneskene som blir berørt av endringer og vi skal ha gode prosesser og følge spillereglene i arbeidslivet.

Finansiering av oppgaveoverføring

  • Overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil i utgangspunktet følges av rammeoverføringer innenfor en uendret utgiftsside på statsbudsjettet.
  • Flytting av oppgaver må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Det innebærer at overføring av oppgaver i utgangspunktet skal følges av tilsvarende økonomiske ressurser.
  • Endelige budsjettrammer foreslås i forbindelse med statsbudsjettet i oktober.

Om kritikken mot fylkeskommunale investeringer i nye fylkeshus/kritikk om underfinansiering av omstillingskostnader:

  • De fylkeskommunene som skal slå seg sammen, er nå inne i viktige og krevende forhandlinger om hvordan den nye fylkeskommunen skal se ut.
  • Blant annet gjelder dette plassering og fordeling av arbeidsplasser som skal sikre en balansert utvikling i det nye fylket.
  • Det er fylkeskommunenes ansvar å vurdere både kostnader og gevinster ved de valgene de tar, og at de sikrer gjennomføring innenfor forsvarlige rammer.
  • Men det er åpenbart at også fylkespolitikere må tenke på pengebruken i årene som kommer, når vi vet at det økonomiske handlingsrommet blir mindre.
  • Fylkeskommunene har fått utbetalt tilskudd som skal dekke engangsutgifter i forbindelse med sammenslåingen. Fylkene har fått 15 millioner kroner per fylke i sammenslåingen. Troms og Finnmark har fått utbetalt 30 millioner kroner.
  • Det ville vært krevende å legge opp til en modell der vi etterberegnet utgiftene ved en sammenslåing. Vi ønsker at fylkeskommunene og kommunene skal være nøkterne og prioritere hva som er viktigst i gjennomføringen.
  • Å redusere antallet fylkeskommuner fra 19 til 11 vil på sikt redusere administrasjonsutgiftene.
  • I Prop 84. S (2016–2017) ble de administrative innsparingene forsiktig beregnet til 340 millioner kroner (2015-tall). Fylkeskommunene utenom Oslo brukte om lag 3 milliarder kroner totalt til formålet i 2015.
  • De frigjorte ressursene kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne.

 

Oversikt over oppgaver som skal overføres til fylkeskommunene fra 2020.

Under er en oversikt over de oppgavene som skal overføres til fylkeskommunene fra 2020, og en oversikt over de oppgavene som fortsatt utredes. Overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil i utgangspunktet følges av rammeoverføringer innenfor en uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Flytting av oppgaver må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Det innebærer at overføring av oppgaver i utgangspunktet skal følges av tilsvarende økonomiske ressurser. Endelige rammer foreslås i forbindelse med statsbudsjettet.

Sluttord:

Den nye regionene står helt fritt – hver for seg eller samlet til å be om flere oppgaver fra staten.

Den nye regionale krafta i Norge er langt større nå enn den tidligere har vært, men er avhengig av dyktige regionale folkevalgte og deres partiorganisasjoner samt en kompetent administrasjon for å kunne bruke handlingsrommet til å utvikle sin region videre.

I den debatten vil nok bruken av grunnrente som finansiering av regionens mål bli viktig.

Den merkelige tausheten fra SP, SV og Ap når de vil at Finnmark skal miste et stortingsmandat

SP, SV og Ap vil ikke forklare hvorfor de sa ja til å redusere Finnmarks innflytelse i Stortinget



Før årets St.Hans stilte jeg et tydelig spørsmål gjennom min blogg og avisene i Finnmark til de tre partiene. De har halvparten av sine representanter i fylkestinget fra Finnmark – og i tillegg rent flertall.

Jeg ville vite hvorfor de hadde gått inn for å redusere Finnmarks 5 stortingsmandater til 4 fra valget i 2025.

Det har vært påfallende stille fra dem i over en måned.

Er det fordi de erkjenner å ha sviktet sine forpliktelser som folkevalgte i nord?
Gode fylkespolitikere kjemper som kjent alltid for at vårt område skal bli hørt i Stortinget og ha sterkere innflytelse og helst reell makt.

Men SV, AP og Sp har åpenbart ikke slike politikere i det viktige organet som vårt sterkere fylkesting skal være for å forsvare «Norges viktigste region».

«Den som tier, samtykker» heter det i et gammelt ordtak.

Hvordan skal man ellers tolke tausheten fra SP, Ap og SV?




Jeg kommer til å purre på dem og be de svare de mange finnmarkinger som er opptatt av dette spørsmålet.

Så får vi se om de tør svare – og evt forklare sine holdninger.

Hvorfor vedtok fylkestingsflertallet SP, AP og SV å støtte at Finnmark skulle miste et av våre 5 stortingsmandater?

Mange innbyggere har ventet spent på hva flertallet i Troms og Finnmark fylkesting vil gjøre for å øke vår innflytelse over utviklinga i nord og for å øke folketilflyttinga til viktige Nord.

Den nye regionreformen har nemlig gitt fylkeskommunene sterkere økonomiske muskler og politiske verktøy for at vi her nord har en hånd på rattet. Bl.a. er det fylkestingene som nå har ansvaret for å kompetanseutvikling, noe som brukt rett kan bidra til et mye sterkere næringsliv og bedre offentlige tjenester.

Regionreformen handler om å flytte statens makt nærmere innbyggerne.
Tidligere var de to svake fylkeskommunene våre avhengig av hva vennligsinnede byråkrater i de statlige maktinstitusjoner i Oslo ønsket å bidra til. De satt med den reelle makta!

Nå kan våre folkevalgte i det nye fylkestinget sjøl bestemme og styre utviklinga i Troms og Finnmark.  De vet bedre enn Oslo hva som vil tjene landets viktigste region.

Det nye fylkestingsflertallet har imidlertid skapt usikkerhet om de virkelig ønsker mer makt for å motvirke den statlige sentraliseringa vi har sett siden 1990-tallet.

Nesten 21 mill.kr til lønn mottar de hvert år for å gjøre minst mulig som styrker vår del av landet. Er det fornuftig bruk av penger?

De bruker lite tid på å finne løsninger som gagner innbyggere og næringsliv. Deres hovedsak er å svekke det regionale nivået her i Norges viktigste region ved å reversere en sterk fylkeskommune tilbake til de to svake vi hadde tidligere.

Enda større ble forbauselsen min da jeg leste fylkestingsprotokollen for desember 2020 og ser at fylkestingets flertall har stemt mot forslag fra Venstre, MDG og Rødt om å beholde et minsteantall mandater på 5 fra hver valgkrets ved Stortingsvalg.

Finnmark har siden 2005 hatt 5 mandater, noe som bedre representerer en valgkrets større en Danmark i areal og mangfold.

Dette ville ikke Ap, SV og SP i vårt nordligste fylke.
Dermed har Troms og Finnmark fylkesting sterkt bidratt til at det er kun 4 stortingsrepresentanter fra fra Finnmark valget 2025!

Innspillet fra SP, Ap og Sv i Troms og Finnmark fylkesting er fulgt opp av et kompakt flertall på Stortinget, noe som betyr at ved 2.gangs behandling (grunnlovsforslag) i kommende periode, har ikke Finnmark lenger 5 stortingsrepresentanter!

Her avslører SP, Ap og SV i Troms og Finnmark seg grundig. De er «store i ord, men liten på jord» når det gjelder å forstå og forvalte makt til Troms og Finnmark sitt beste.

Hvorfor synes de det er best slik det var før: Makt og ressurs sterkt sentralisert til Oslo ?

Bursdag, ball, bønn og bankende hjerter

» Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!»

Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen.
For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.

Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.

Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.

12.juni 2021 ble det min tur til å «gå ut på dato».

Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.

Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.

Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist

Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse.
Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!

Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.

Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:

En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.

Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!



Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.

Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.

Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.

0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).

Selv begrepet «dårlig spøk» dekker ikke denne flausen.

Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?

Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.

Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.

Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.

Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.

Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.

Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte:
Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!

På veggen i gangen hang en plakat: » Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».
Med Venstres logo.

Haakon ble en av «hærførerne» mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.



Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.

For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.

I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.

Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.

Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.

Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov

Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.

Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.

Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.

(Kilde: SNL)

For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;

– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig

– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø

– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.

Vi trenger idealer

Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.

Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.

Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og «samenes venn» Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.

Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.

Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis.
De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.

Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.

Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.

Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging.

Et bankende hjerte slutter å slå – I


På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.

Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.

Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg;
» Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!»

Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.

Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:

Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.

Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.

I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?

Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?

For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.

Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.

Hvorfor er det så prekært?

Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo?
Nettopp: Fredags ettermiddag.

Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo?
Nettopp: Søndags ettermiddag.



Hvorfor er det slik?

Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.

Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn?
Svaret er enkelt: Staten.

Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting.
Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget!

Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!

Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!

Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!

Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen

Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.

En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!



Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.

Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.

Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:

Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!

Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.

Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.

Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.

Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.

Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991

I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen «glødende Haakon H.» ; Odd Einar Dørum.


Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.

Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra

Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.

Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.

Han har vært en stor inspirator for meg.

Et bankende hjerte slutter å slå – II

Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.

Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).

Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland.
Alene.

For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.

Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?

Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.

Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.

Noen døpte meg til Børre «Steinhard» etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.

Han som taklet meg var mer enn uheldig.
Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente «å-kor-hen-ska-vi-reis»-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.

Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.

Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.

Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.



Jeg er fortsatt alene i stua, men roper;
«Hjelp han. Hjertet!»

Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.

Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.

De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.

Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!

Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.

Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og «fornuftsdelen» av hjernen, jeg ber nå til en eller annen «usynlig» makt.

Et bankende hjerte slutter å slå – III

Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.

Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.

Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på «Øverjordet» hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.

Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.

Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.

Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.



Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.

Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.

Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok.
Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.

Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.

Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.

Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.

Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell:
Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.

Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.

Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen.
Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.

» Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!»
Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.

Jeg hørte legen si fra stua:
» Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.»

Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.

Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi «han er en styrke for oss».

Et bankende hjerte slutter å slå – IV

Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen.
«Han lever?»

Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender.
«Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.»

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.



Dette må da bety noe godt?!
Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?

Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.

Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.

Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra.
Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.

Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.

Og mer emosjonelt skal det bli.

Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå

For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:

På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de «Christian!». De danske supporterne svarer med «Eriksen!», og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!

Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.

Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater:
» Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!»

Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.

Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.

Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.

Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.