«Nei, de skal ikke få ødelegge Troms og Finnmark sine sjanser til å lykkes!»

Du har begynt å lese dette fordi du av natur er nysgjerrig og vitebegjærlig. Det er to viktige egenskaper for mennesker som bryr seg og vil «gjøre verden til et bedre sted» som det heter.

Du får nå et innblikk i noe du har hørt endel om – fordi du har fulgt med i det som skjer i vår del av verden. Få har det så godt som oss. Men fortsatt er det mulig å gi enda flere enn bedre og mer håndterbar hverdag. Som skaper følelse av verdighet – fordi man får frihet til å velge sitt eget gode liv.

Men du vil også få innsikt i noe jeg er helt sikkert på du ikke visste. For hvorfor får vi politikere som meg, som bryr seg for mye, provoserer til debatt og engasjerer seg?
Hva har slike mennesker og fritidspolitikere som meg opplevd og som har merket oss for alltid?

Etter å ha lest den tankevekkende boka «Demokratiets svanesang» av Anne Applebaum ble jeg skremt over hvor lett det er å ødelegge det liberale demokratiet vi i vesten alltid har vært stolte av – til tross for dets feil og mangler.
Men jeg bestemte meg for å ta min del av den viktige kampen mot krefter som truer fremtiden.

Også av egoistiske hensyn: Som far til 5 og bestefar til snart 8 kan jeg ikke være passiv.

Jeg starter derfor denne historien senhøsten 2021.

Det pågår for tiden en stille mental revolusjon i deler av landet. Spesielt i Troms og Finnmark, Viken og Innlandet.

Folk har fått nok nå.

Først kom det forslag til en demokratireform som var dårlig forklart fra regjering og storting. Deretter gjorde fylkeskommunene i nord ingen forsøk på å dra innbyggerne inn i diskusjonen om dette.
– Gir dette nye muligheter – eller gjør dette bare vondt verre?

Våren 2017 takket politikerne i Nordland, Troms og Finnmark nei til regjeringens forslag om å utsette avgjørelsen om hvordan Nord-Norge kunne oppdeles. Fylkespolitikerne i Finnmark ville ikke engang la innbyggerne få gi sitt råd i en godkjent folkeavstemning!

Derimot ba de samstemt om at Stortinget måtte avgjøre også Nord-Norge samtidig med resten av landet i Stortinget i juni 2017.
Stortinget aksepterte kravet.

Et kjent kart fra norske klasserom på 1970-tallet

8.juni 2017 vedtok Stortinget at Nord-Norge skulle deles inn i Troms og Finnmark som en region, og Nordland som en. Begge regionene hadde om lag 40 kommuner og 240 000 innbyggere.

Landet fikk 11 større og sterkere regioner mot 19 tidligere mindre fylkeskommuner med hver sin tunge og omfattende administrasjon med den gang tilsammen over 5000 årsverk kun for å betjene godt lønnede politikere og egne ansatte i sentraladministrasjonen.

Etterpå ble det oppstandelse i Finnmark og til dels i Troms.
En hjemmesnekra folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, ble fremstilt som om at «87 % av finnmarkingene sa nei å gå sammen med Troms». Det skapte tildels sterke følelser. Og følelser trumfer som kjent alltid både fornuft og kunnskap.

Den sterkt polariserte debatten endte med at i deler av Finnmark ble «Troms» og «Tromsværinger» skjellsord for mange innbyggerne.

I desember -21 har fylkestinget vist kortene. De har startet oppsplittinga med sitt mest egnede verktøy: Budsjettet. Det dramatiske kuttet i budsjett for videregående skole som SP, AP og SV vedtok, vil bety at finnmarksungdommen blir taperne.
Ungdommen må betale for de voksnes egoisme.

De voksne foreldre som vil sine barn sitt beste har dessverre vært nødt til å tenke:
«Hvor skal vi flytte for at barna våre skal få ta utdanning, kvalifisere seg for et yrke og få mulighet til å leve sitt gode liv?»

I noen livskraftige samfunn på kysten tyr man til fakkeltog for å si fra til ledende
fylkespolitikere fra Finnmark at nok er nok. (Bildet er fra Radio Nordkapp):


Det blir derfor lite utvikling og mye pessimisme om Finnmark – og Troms – skal tvinges tilbake til å være en mini-fylkeskommune med folketall på under 74 000 og 167 000. Ingen av de andre har folketall under 240 000 som kreves for å ha en god økonomi og ikke minst kompetente og store fagmiljø !

Derfor har mange fått nok nå:
– Stopp planene om reversering!
– Spar pengene!
– Begynn heller å arbeide for en en sterkere region som gjør den attraktive for egne innbyggere, og som tiltrekker seg nye.
– Det kommer til å mangle 40 000 fagfolk for å ta seg av den sterkt økende andelen med eldre og andre med omsorgs- og pleiebehov i årene framover. Bruk penger på dem, og reduser antallet byråkrater. Nå.

«Forbanna tromsværinger!»

Ja, slikt ble det sagt om våre naboer i Troms i deler av Finnmark under den hardeste debatten for 3-4 år siden. Og det finnes fortsatt noen som sier det, men mer i skjul.

Det ble påstått av enkelte politikere og miljø i Finnmark at folk fra Troms er finnmarkingers uvenner og fiender.
Det er selvsagt feil.

Tromsværing er finnmarkinger er ganske like hverandre. Fordi vi har mye av den samme bagasjen med oss.

Enten det gjelder etnisitet, interesser for kultur og natur, gleden av å ha tilhørighet i nord eller stoltheten av å se flotte representanter for Troms eller Finnmark lykkes i idrett, musikk, film, næringsliv eller politikk, så er vi i «slekt» med hverandre.

Den påfølgende delen av blogginnlegget blir av forståelige grunner litt personlig. Da vil du nok også forstå mer av mitt og andres samfunnsengasjement.

«Jeg er født i 1954, altså en etterkrigsmodell. De tause vitner vekket meg.»

Jeg møtte stillhet fra både min norske far og min samisk/finsk/russisk-ættede mor når jeg var nysgjerrig på krigen og ville vite mer. De fortalte lite og lavmælt om den behandlinga de fikk som unge mennesker av nazistenes herjinger. Først i voksen alder forsto jeg hvilke dype sår og smerter krigen hadde påført dem. Da fortalte de mer.

Mine foreldre Marit Birgitte f. Ravna Aleksandersen og Johan Børresen, giftet seg 28.12.1952

Om for eksempel den gang i november 1944 da nazistene hadde brent ned pappa og hans familie sitt hjem i Gamvik. Familien og venner ble spredt under flukten vendte tilbake til den rykende branntomta. De savnet en bror og lette fortvilet i sot, aske og gjenstående deler av bygningen.

Da pappa kom til slutten av historien, kom tårene hos oss begge:

» Vi hadde gitt opp. Vi hadde mista broren vår! Alle var i den djupeste fortvilelse.
Noen mente de hørte stemmen hans et sted i mørket, og plutselig sto han der!! Han hadde kommet seg unna brannen! Du verden for et mektig øyeblikk. Det var sterkt å se tåran lage hvite renner nedover de svarte kinnan, og alle som klemte rundt hverandre og takka Gud for mirakelet!»

Deretter starta det lange arbeidet med å bygge opp Finnmark igjen. Pappa som eldstemann i søskenflokken hadde overtatt bestefarens butikk og postkontor på Omgang rett før nazistenes angrep på Polen i 1939. Han husket radiosendingene den gang. Og tausheten fra alle de voksne

På Omgang skulle han utvide til et fiskemottak. Livet i havet skapte liv på land. Han så for seg en fremtid basert på Guds gave til kystfolket; det utømmelige matfatet utenfor Finnmark.

En dag i 1940 er han sammen med sin mor og noen yngre søsken i den delen av bygget som huser familien. Døren åpnes brått og inn kommer det flere tyskere. Pappa ba den tyske løytnanten om å straks forlate huset. Nazisten reagerte spontant, skjøv pappa bort til ytterdøra og sparka han utfor trappa. Løytnanten hadde disse støvlene med metallbeskyttelse, så det kjentes både svært vondt og veldig nedverdigende.

Løytnanten ropte at Wehrmacht hadde bruk for hele huset, og at pappa var deres tjener. De hadde ikke noe valg. Nå var hus og eiendom i tyskernes besittelse.

Etter krigen bestemte staten i Oslo gjennom sine folk i Nord-Norge at også Omgang skulle regnes som et fraflyttingssted. Familiens livsverk og fremtid ble dermed lagt i grus. Dette rammet en rekke steder og folk fra Grense Jakobselv til Sør-Troms.

I tillegg forsto jeg langt senere hvordan min mor, vokst opp i et samisk-språklig miljø på et småbruk hadde lidd under den harde fornorskningen på 30- og 40-tallet, hvor hun i tillegg mista verdifull skolegang. Hun var stolt av sin bakgrunn, nest yngst i søskenflokken og den som tok vare på sine foreldre, ordnet mat til dem og brødre som bodde på gården. Samtidig hadde hun sin egen familie å ta vare på. Det ble etterhvert 8 barn.

Min far og eldst i sin søskenflokk, Johan Edvin Rudolf Børresen, f. 02.09.16
Jeg var eldst i min søskenflokk. Mitt yngste barn av 5 er født 16.09.02. Ringen er sluttet.

Eller rettere sagt: 9 barn. Den aller første ble født velskapt i juli 1953 på sykestua i Tana. Hun fikk sendt telegram til pappa, den lykkelige faren til deres førstefødte der han var på vakt på sørgående hurtigrute.
Morgen etter kom sjokkbeskjeden: Den lille jenta var død! Pappa fortalte meg om hvor knust han ble da telegram nr 2 kom.

Undersøkelser senere ga de som foreldre et nytt sjokk. Det var gjort endringer i offisielle protokoller. At «levendefødt» ble overstrøket og endret til «død før fødsel».
At jenta ble gravlagt sammen med en voksen – uten at det er registrert i kirkebøkene.
At jordmoren nekta å si noe mer om hva som skjedde fra jenta som lå i mammas armkrok om kvelden ble henta ut til stell og søvn.

At mamma ikke fikk se den angivelig døde jenta etterpå selv om hun gråt og ba om det. «Jeg har båret den lille jenta i 9 måneder, og jeg vil bare ta et ordentlig farvel med henne!!»

Mamma tilhørte de mange ressurssvake den gangen som måtte godta maktas avgjørelser.

Dessverre skjedde det kidnapping av nyfødte babyer også i Finnmark etter klrigen. Barnløse sørpå prøvde seg på utro tjenere hos fylkesmannen og i helsevesenet, og lyktes ved flere anledninger

For mamma og pappa ble dette en sak de ikke snakka om før vi søsken var blitt så store at vi forsto. Mamma var hele sitt liv opptatt av verdighet og rettferdighet, noe som selvsagt preget oss søsken.

Familiejul i 1972. Her er 6 søsken samlet, nr. 7. tar bildet og nr. 8 kommer i 1974.
Nr. 9 – eller egentlig nr. 1 vet vi fortsatt ikke skjebnen til

Teamet til Tore på Sporet undersøkte saken, men møtte til slutt fullstendig taushet der sporene stoppet.

Da min eldste søster og jeg spurte mamma om hun kunne lære oss samisk siden hun, hennes foreldre og alle hennes søsken snakket det daglig, fikk vi nei. Og vi så hun slet med å si det:
– Lær dere norsk og skaffe dere utdanning. Da har dere en fremtid! Da slipper dere slitet og uverdigheten. Bare se hvordan pappa sliter med å få seg en fast jobb!

Som uredd 10-åring tok jeg ikke nei for et nei. Jeg tok et nytt initiativ. Jeg visste at min onkel aldri gikk på utedoet i fjøset 40 meter unna når han kunne slå lens rett bak hushjørnet. Jeg skrev derfor så pent jeg kunne løkkeskrift med en den gang moderne BIC Cristal-penn på veggen omtrent i hans øyehøyde: «Onkel Jakob, kan du lære Vigdis og meg å snakke samisk?»

Bildene her er fra 2000, 35 år etter at jeg skrev min «søknad» om samiskopplæring på veggen. Den skarpe seer kan fortsatt se noe av teksten på det nederste bildet:





«Vil dere virkelig lære samisk?»

Det hjalp, og der startet min samiskopplæring. Jeg husker ennå hvordan øynene hans strålte da han spurte: «Vil dere virkelig lære samisk?»

Verken mamma eller pappa fikk adgang til grunnleggende utdanning. Men de leste mye og skaffet oss bøker og blad. Det var stor stas de gangene en stor kasse med bøker kom fra deres venner i Berlevåg. Rene julestemninga i huset!

Begge brukte sine overtalelsesevner for at både jeg og mine etter hvert 7 yngre søsken skulle skjønne at Utdanning = Jobb = Sikker inntekt = Et tryggere voksenliv.

Da jeg var ferdig med ungdomsskolen etter et internatliv som fikk fram både det verste og det beste i såvel ungdom som voksne, foreslo min mor at jeg burde begynne på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok. Nå var hun ferdig med sine fortielser, nå var hun faktisk stolt over sitt samiske opphav. Hun tok kofta i bruk på høytidsdager i bygda, og skammet seg ikke lenger.

På folkehøgskolen var det elever fra hele landet, men avgjort mest fra Troms og Finnmark.
Vi hadde et fellesskap i det å være fra denne delen av landet. Det bandt oss sammen. Hun fra Skånland og han fra Oksfjordhamn var ikke forskjellige fra oss mange fra en rekke adresser i Finnmark.
Vi snakka aldri om fylkesskilt og -grenser. Kun om de ulike stedene, de ulike dialektene, de ulike opplevelsene – kort sagt alle ulikheter som skaper et stort og positivt mangfold.
Ungdommens verden er grenseløs.



Jeg gikk to år der. Først allmennfaglig, deretter «Filotostikk»-linja drevet av Arne Ola Grimstad fra Hareid. Film, foto og journalistikk var fascinerende. Og jeg fikk aldri nok av historie og samfunnsfag!

Dette formet meg. Det gjorde meg politisk engasjert. Ikke minst fordi jeg etter hvert forsto bedre hvorfor et så rikt fylke som Finnmark ikke hadde større fordeler av det matfatet av ressurser vi hadde på land og i hav.

Jeg ble selvsagt farget av en stor respekt for politiske ledere. De med mot, ryggrad, integritet.
Den største var Nelson Mandela, en annen var Haakon Henriksen. Han var en av lederne bak Folkeaksjonen for å hindre Alta-elva i å bli berørt av kraftutbygging.

Haakon var søskenbarn til min mor og hadde i ung alder reist ut for å ta seg akademisk utdanning. Han var utdannet lærer med solid ballast i både norsk og samisk, men også i realfag.

Han imponerte meg med bl.a. sin evne til å bruke realfags-kunnskaper for å utfordre de såkalte ekspertene i NVE. På et folkemøte i Masi i 1975 plukket han i stykker NVE beregninger av kraftmengden. Haakon H. mente at det måtte demmes opp langt større mengder vann for å få ut effekten som NVE påsto. Og NVE måtte medgi at «Henriksen er nok inne på noe her».


En liten og politisk impotent fylkeskommune

Jeg ble fylkespolitiker i 1983. Jeg tilhørte i mange år den lille gruppen «ung og lovende». Men jeg oppdaga til min store overraskelse at Finnmark fylkeskommune ikke hadde reell makt.
De slet med å bli hørt av de som hadde den reelle makta i Norge; statlige organ i Oslo

Det meste var nemlig regelstyrt fra mektige direktører i Oslo.

På et område hadde vi en viss frihet: Vi kunne velge hvilke gymnas- og yrkesskoletilbud vi kunne tilby ungdommen vår. Min første periode satt jeg i fylkesskolestyret.

O skrekk og gru: Til et møte var det 120 saker!!

110 av disse var ansettelser av lærere, vaktmestere, renholdere!! Etterhvert fikk jeg flertall for at slike saker kunne overlates til fylkesskolesjefen som faglig-, økonomisk- og personalansvarlig. Jeg fant det meningsløst at en ansettelse handlet om politiske valg. (Etter hvert oppdaga jeg også den andre siden ved dette i Finnmark: Partiboka ga den heldige jobb, lønn og pensjon).

I fylkesskolestyret samarbeidet jeg tett med den delen av Ap som ville satse på videregående skoletilbud i hele fylket. Ikke alle kommuner hadde elevgrunnlag nok for en egen skole, men da skulle vi stille opp med tilskudd til elevhybler, bemannede elevinternat og andre former for hjelp til spesielt 16-åringer langt hjemmefra.

Men Finnmark hadde store utfordringer et lite fylkesting kunne gjøre lite med. De hadde så lite å gjøre at den mest revolusjonerende saken var forslaget fra Ap som satt med makta: La oss gi flere politikere økte godtgjørelser og helst blir heltidspolitiker. Det er fett for kontoen og til litt trøst.

En liten fylkeskommune kan rope så mye de vil, men regjering og storting bryr seg lite. Jeg innså tidlig at enten legger man ned dette forvaltningsnivået og bruker innsparte penger fra administrasjon til å styrke kommunene. Eller så må man gi færre og sterkere fylkeskommuner (landsdeler) mye større makt ved å overføre dette fra Oslo-staten.

I Finnmark var det virkelig mørkt på så mange områder. Det blinket i varsellamper om fraflytting, konkurser, reindød pga et for stort reintall som ikke var tilpassa beitegrunnlaget og et Barentshav uten kontroll.

Krisa i nord førte til et folkelig engasjement når ikke fylkespolitikere har de maktmidler staten besitter i Oslo. Folkeaksjonen Framtid for Finnmark (FFF)med radarparet Vidar Karlstad og Håkon Schulstad som ledere i 1988 trykket på alarmknappen som fylkespolitikere med innflytelse kunne brukt.

FFF varslet om fraflytting, liten loddebestand i Barentshavet og store mengder kobbe utenfor kysten og i fjordene. Da våknet selv media og politikere i Oslo.

Og det ble virkelig alvor da daværende fylkesmann Anders Aune skrev sitt berømte brev til statsminister Gro H. Brundtland og mente sentrale myndigheter var både blinde og døve for krisa i Finnmark.

Aune valgte til slutt å si ja til å stå som 1.kandidat på «Finnmarkslista», eller «Aune-lista» som den ble omtalt som.



I 1989 ble han valgt inn, inngikk et nært samarbeid med regjeringen Syse, fikk Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark på plass med en rekke virkemiddeltiltak for både privatpersoner og næringsliv. 

De personrettede virkemidlene; skattelette, nedskriving av studielån og økt barnetrygd virket både rekrutterende og bostabiliserende for aldersgruppen 18-40 år, og særlig for de med høyere utdanning.

Det var rart å observere hvordan karriere-politikere som bl.a. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen motarbeidet Aune og de personretta tiltakene. Dette var tiltak som senere skulle vise seg å bremse fraflyttinga og sikre økt kompetanse gjennom flere fagfolk til Finnmark.

Starten på den siste mulige regionreform

Da Bondevik-regjeringa med SP-statsråder i spissen fra 1997 startet opp arbeidet med den siste regionreformen, tilhørte jeg de mange i Finnmark som jublet. Endelig skulle den sterkt sentraliserte statsmakta i Oslo bli mer desentralisert.

Endelig skulle kanskje Nord-Norge få nyte fruktene av all verdiskaping som skjer i vår landsdel!
Endelig skulle vi få styre mer her nord! Nå skulle vi bli den delen av Norge som fikk størst vekst!

Endelig?



Det så lenge lyst ut.

Landsstyret i kommunenes og fylkeskommunenes øverste organ – KS – støttet helhjertet opp om skissen til en regionreform – enstemmig.
Alle parti unntatt ett sto bak dette i 2004.
(Frp ville primært nedlegge fylkeskommunen og ha knappe 100 kommuner).

Høsten 2005 ble Jens Stoltenberg statsminister i APs aller første regjering sammen med andre parti. SV og SP var begge med i regjeringa. SP tok med seg stafettpinnen fra Bondevik-regjeringene og fortsatt arbeidet med regionreformen. I 2007 tok Ola Borten Mo utgangspunktet i KS sitt forslag om 7 regioner til erstatning for de 19 tidligere.

SP ville ha 7 – 9 regioner i Norge
Åslaug Haga innstilte på 9 regioner, men LO satte seg på bakbena. De ville ikke godta at makt og oppgaver ble flytta ut av Oslo til hele landet. Det ville innebære at ansatte kunne bli nødt til å flytte ut. At LO gjennom mange 10 år under ulike regjeringen ikke hadde protestert nevneverdig når ansatte ble sentralisert fra resten av Norge og til det sentrale Østlandet, var en ikke-sak.

LO satt i APs sentralstyre og finansierte deres valgkamp med mange 10-talls millioner hvert 2.år. Når LO satte foten ned, måtte Ap godta det. Politiske standpunkt har en prislapp.

SP måtte gi opp regionreformen slik Bondevik-regjeringen hadde ønsket den med SP på laget. Enden på visa ble at de 19 fylkeskommunene fikk 40 000 km. riksveier overført som fylkesveier.
Det var et etterslep på vedlikehold på 60 mrd kr! Hva fikk fylkeskommunene? En engangsbevilgning på 500 mill. kr!

Som Haga lakonisk bemerket det etter at regionreformen var tapt: » Det blir ingen desentralisering av statlige oppgaver når Stortinget ikke vil det!».

I 2013 ble den rødgrønne regjeringen avløst av en blåblå av H og Frp. De hadde ikke flertall bak seg i Stortinget og måtte derfor inngå en avtale med KrF og V om å søke å bli enige om både statsbudsjett og andre tunge saker.

KrF og V visste at både H og Frp hadde programfestet å legge ned fylkeskommunen og redusere antall norske kommuner dramatisk. Men de sa at de ikke kunne en støtte regjering som la ned det folkevalgte nivået mellom stat og kommuner. Derfor krevde de at dette nivået heller skulle styrkes gjennom desentralisering av statlig makt og myndighet.

Verken H eller Frp var mot desentralisering av myndighet nærmere innbyggerne.

Da Stortinget stilte seg enstemmig bak forslaget fra V og KrF vinteren 2014 om å se på en regionreform basert på de tidligere utredningene, gikk det slag i slag. I 2015 var alle fylkeskommunene i gang med arbeidet – unntatt Finnmark. Selv om fylkespolitikerne i Finnmark visste at Stortinget kom til å gjøre et vedtak i juni 2017, valgte de passivitet fram til august 2016.

I desember 2016 gikk flertallet inn for at man primært ønsket Finnmark alene, eller sammen med «Nord-Troms». Og fylkestinget valgte å ikke involvere innbyggerne i dette, ikke engang gjennom en folkeavstemning!
Kommunalminister Sanner hadde i sitt brev våren 2015 oppfordra fylkeskommunene om å ta nabosamtalene med andre fylkeskommuner og ikke minst: aktivisere og lytte til hva innbyggerne mente.

Flytt Oslo-statens makt også til Troms og Finnmark!

Våren 2017 la regjeringen fram sin 105 siders utredning – Prop. 84 S (2016 –2017) – basert på bl.a. alle innspill fra fylkeskommunene. På nytt fikk fylkespolitikerne anledning til å si fra.

Kun fylkestinget i Troms og fylkesrådet i Nordland uttalte seg. De støttet regionreformen, men hadde noe ulike syn på om Nord-Norge som en region – eller to.
Finnmark fylkesting benyttet seg ikke av svarmuligheten!

Regjeringen foreslo i sin utredning at Nord-Norge kunne få vente til våren 2018 med å ha en mening om inndelingen.

Både Nordland, Troms og Finnmark takket hver for seg nei til dette. De ville ha en avgjørelse i juni 2017!

Nordnorsk råd, et samarbeidsorgan i Nord-Norge er samlet til møte 26.april 2017 i Narvik.
Der vedtar de enstemmig (!) en positiv støtte til regionreformen. Spesielt pkt 2 må refereres fordi her er politikerne klare på at de ikke vil vente til våren 2018:

«2. Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.«

Tilstede fra Finnmark fylkesting:
Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).

Fylkesordføreren i Finnmark var leder av redaksjonsnemnda som formulerte enigheten!

Og slik ble det. Stortinget gikk med på kravet fra de nord-norske fylkeskommunene om at alle regioner skulla avgjøres av Stortinget i juni 2017.

Der ble det vedtatt at Nord-Norge med ca. 480 000 innbyggere skulle deles i to; Nordland for seg sjøl og Troms og Finnmark sammen som én.
Begge regioner hadde ca. 240 000 innbyggere.

Men så etablerer en gruppe mennesker med tilknytning til Vadsø seg i en gruppe på Facebook. Deres mål er å hindre at denne regionen blir etablert. For det er mye som står for spill for de som har hatt personlig nytte av å være nært tilknyttet fylkeskommunens hus i Vadsø.

I praksis er de opptatt av det vesentligste for dem; hvordan sikre at Vadsø fortsatt kan sitte nær honningkrukka – de store pengene – også i fortsettelsen? Frykten er at lederne som har ansvaret for mange ti-talls millioner kroner i tilskudd og støtte, nå skal ha adresse i Alta eller Tromsø.

Tenk om avgjørelser om en søknad skal innvilges, skal tas utelukkende ut på et profesjonelt grunnlag !?
Og ikke også basert på vennskap og kjennskap som tradisjonen har vært i Finnmark.

Statsvitere og andre som har studert organisasjoner og beslutningsprosesser, vet at nærhet til beslutningstaker påvirker resultatet.

Avisa Finnmarken kunne i april 2014 legge fram gode eksempler på dette. ( OBS: lenken åpner en ny fane i nettleseren din uten å lukke dette innlegget. På noen enheter (bl.a. smart-telefoner) må du gå tilbake til dette hovedinnlegget via egen retur-knapp):



Det er derfor mye som står på spill i Vadsø-miljøet når en regionreform truer tilgangen til den nærmest utømmelige honningkrukka.

Derfor haster det. Derfor må denne regionreformen nå presenteres slik at den får innbyggerne til å tro at dette er et målrettet Tromsø- og Oslo-angrep mot Finnmark og finnmarkinger.

Og virkemiddelet de bruker er det mest effektive som finnes: Følelser og frykt. Ikke Fakta og kunnskap.

I et fylke som virkelig har fått gjennomgå både gjennom beinhard fornorskning av både kvener og samer, en ødeleggende  2.verdenskrig , tapping av fisk og folk og med svært liten politisk innvirkning, var det virkningsfullt å spille på dette «offerkortet».

Hos et folk som har vært forfulgt, pint og plaget over generasjoner vinner du øyeblikkelig støtte og sympati om «de andre» kan fremstilles som fiender.

Ansatte på fylkeshuset i Vadsø (!!) gikk så langt at de sammenlignet Troms generelt og fylkesrådlederen i Troms med nazi-Tyskland og Hitler!



I følge den godt regisserte buskagitasjonen var det mye vondt denne regionen Troms og Finnmark ville føre til.

I ukene før den hjemmesnekra «folkeavstemminga» skulle  avholdes rett før 17.mai 2018 ble budskapet om «Finnmarks død» hamret inn.

Og det var ikke måte på hva innbyggerne i Finnmark ble teppebombet av skremsler:
( Fasiten i dag står i parentes):

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne (Fasit 2021: Finnmarks-navnet lever i beste velgående)
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet (2021: De fleste finnmarkinger er fortsatt ikke i tvil om sin identitet)
3. Kjøttvekta tilsa at all makt ville havne i Tromsø (2021: Tromsø har kun 11 av 57 i fylkestinget)
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon (2021: Flertallet i fylkestinget stemte ned forslag om å sikre et minsteantall på 5 mandater fra hver av 19 valgkretser)
5. Vadsø ville miste alle de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø(2021: Vadsø har 140 ansatte på fylkeshuset, det samme som i 2019. I 1999 hadde de 70 – og hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehusene)
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark ( 2021: FEFO styres av kun folk fra det geografiske Finnmark)

Vadsø-miljøet laget våren 2018  et PR-opplegg om at velgerne i Finnmark kunne bestemme om Troms og Finnmark skulle slås sammen!

Finnmarkinger blir lurt til å tro at de kan bestemme over
noe Stortinget lovlig har vedtatt et år tidligere


Tenk det!

I den generelle veilderen for avvikling av lokale folkeavstemninger er det krav om nøytral og korrekt informasjon:
«Informasjonen bør bidra til å avklare hvilke forventninger innbyggerne kan ha til folkeavstemningen, og tydeliggjøre at utfallet av avstemningen ikke nødvendigvis vil være det endelige utfallet av saken, men er et råd…» 

Nesten 60 000 velgere i Finnmark ble lurt til å tro at de kunne bestemme over hele Stortinget – som et år tidligere faktisk hadde tatt en avgjørelse med hjemmel i Grunnloven!!

Av 59 600 velgere stemte 30 300 aktivt ja til å bestemme over Stortinget. 50,8 % av velgerne! Hvorfor?
(Det er blitt fremstilt slik at «87 % av finnmarkingene» var mot et samlet Troms og Finnmark.)

Mange finnmarkinger lot seg skremme til å tro på alt de ble servert av fake news om elendighet.

Og dessverre sviktet det meste av Finnmarks-media sitt ansvar som den 4.statsmakt.
I stedet ble journalister aktive politiske aktører som hausset opp stemninga.

« Du sviker Finnmark, din jævla nazist!»

Vi som forsøker å bringe inn kunnskap og fakta i debatten og ber om en saklig debatt uten utskjelling, får klar beskjed om hvem vi er:
«Nazist, Hitler-jugend, sviker, Judas, Quisling» for å nevne noe av det vi ble stemplet som.

Ikke rart tankene mine gikk til hva både pappa og svært mange andre hadde fortalt om deres opplevelser med nazister.

Aksjonistene som vil beholde alenestyring med sin tilgang til honningkrukka i Vadsø, skyr ingen midler i å hausse opp stemningen.

Fylkesordføreren i Finnmark og en H-representant i fylkestinget med adresse Vadsø møtte i februar 2018 representanter for Troms fylkeskommune og tidligere justisminister, nå fylkesmann i Hedmark Knut Storberget til forhandlinger på Gardermoen. De blir enige om en løsning for å gå videre med å etablere «Norges viktigste region».

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Tidligere fylkesrådmann (ansatt av sine egne på fylkestinget) og og leder i Vadsø Ap, fradømmer hennes egen partifelle og fylkesordfører både intelligens og ære i avisa Finnmarken. En avis som på folkemunne ble kalt for «Pravda» (Sannhet !!), styrt som den var fra Youngstorget i Oslo.

Der har denne politikeren selvsagt også vært journalist slik det seg hør og bør i nærområdet til gamle Sovjet-unionen.



Randi Karlstrøm, Torill Olsen, Arne Pedersen og de andre ansvarlige i FB-aksjonen «For Finnmark» tillater lenge helt avskyelige angrep på medmennesker i Finnmark. Røster som ønsker saklighet og mindre drittslenging, blir kastet ut av gruppa og blokkert.

Dermed har de satt lista for hva som kan aksepteres i debatten: Alt som kan skremme innbyggerne er tillatt.



En av de yngre fylkespolitikerne og fylkesvaraordfører i Finnmark, Tarjei Jensen-Bech er ikke ulik andre unge mennesker mer opptatt av utvikling enn å tviholde på gamle grenser. Han hadde opplevd alle menneskers mareritt da en hvit terrorist skyter og dreper 69 ungdomspolitikere fra AUF på Utøya 22.juli 2011. I tillegg skades 33 andre samme dag, mens svært mange får psykiske lidelser i tiden etterpå som følge av denne feige handlingen.

Jensen-Bech er blant de som blir rammet av skudd, og må leve med disse traumene 25 operasjoner etterpå. Men hans støtte til den nye regionen er farlig i følge et oppslag i iFinnmark.no . Derfor skal han skremmes til enten taushet – eller helst til å skifte mening:




Hans egen gripende reaksjon på Facebook fikk stor oppmerksomhet, og ble støttet og delt av mange.

Jeg hadde skjønt disse hatske reaksjonene mot politiske ledere dersom Stortinget vedtok dette kun for å ødelegge for oss som bor i nord. Da hadde jeg stilt meg i spissen for protestene!

Stortingets hensikt var heldigvis – og selvsagt – det stikk motsatte: Få på plass «færre, større og sterkere regioner», slik SV og V skrev i et felles forslag på Stortinget.

Færre betydde en reduksjon fra 19 regioner uten makt til 11 med økt makt og en sterkere stemme overfor Storting og regjering. (SP gikk i 2007 for 7 og i 2009 for 9 regioner)

Større betydde at de ville få et minste folketall på 240 000 – noe som gir bedre økonomi og sterkere fagmiljø for å ta over de 49 oppgavene fra staten.

Sterkere betydde at de 49 tidligere statlige oppgaver som skulle desentraliseres fra statlige organ i Oslo eller fylkesmenn, nå skulle avgjøres av våre egne fylkespolitikere. Det var ikke lenger kontorfolk i Oslo eller hos den tdl. fylkesmannen som skulle ta avgjørelser som betydde mye for både innbyggernes trivsel og bolyst eller for næringslivet. Det var VÅRE folkevalgte som fikk makt!

I Finnmark (og kanskje også i Troms) var det dessverre mange som gikk i «parti-fella»: Fortell hvilket parti som mener noe, og partiets tilhengere vil uansett synes det er klokt. Partiets motstandere vil derimot mene at det er dumt.

Vi kan le av slike primitive holdninger, men jeg må med rødmende kinn innrømme at de har rammet meg også. I mine første perioder som folkevalgt var jeg mer opptatt av hvem som foreslo noe enn hva som ble foreslått. Man blir oppdratt til at du SKAL være mest mulig uenig med andre partier for slik å blir et tydelig alternativ.
 
SP kjørte en smart strategi, basert på erfaringer fra Italia, Frankrike, Tyskland, England og USA og dets populistiske ledere:
«Spill på følelser – snakk folk etter munnen! Da får vi mange stemmer ved de neste valg!».

Derfor kunne de skvette bensin på skremselsbålene i Finnmark ved å si at regionreformen nærmest er «Satans verk».
«Dette kommer jo kun fra H og Frp som bare vil sentralisere og ødelegge distriktene».

Sannheten var at det var V og KrF, sammen med SV og SP som fra 1997 hadde jobba for denne reformen!!

Sa SP noe om dette til skremte velgere i Finnmark?

Nei.

De sa: Stem på oss. Får vi flertall ved valget i sep. -21, vil Finnmark fylkeskommune straks gjenoppstå.

Partileder Vedum reiste i ens ærend til Vadsø for å la seg hylle for at det nå kun var kort tid igjen til Finnmark blir egen fylkeskommune igjen:



I dag vet alle svaret. Også det var en bløff. Det kan tidligst skje fra 2024.

Heller ikke de 6 overnevnte skremslene gikk i oppfyllelse etter at Troms og Finnmark ble etablert som en region.

Likevel er det fortsatt noen som tror på dette. Og de tegner i sin retorikk et svart/hvitt-bilde av folk i Troms som griske, egoistiske, kolonimakt-orienterte, arrogante og kun interessert i å utnytte bæra, rypa, mineralene og fisken i havet. «De vil oss bare vondt, og tenker kun på seg sjøl».

Kjære finnmarkinger: Jeg beklager hva dere ble utsatt for!

Å sette folk opp mot hverandre er en farlig sport. Derfor må jeg innrømme at heller ikke jeg har oppført meg saklig og pent i ordskiftet. Jeg ble nok overrasket over at en sammenslåing av Troms og Finnmark skulle skape så mye motstand. Og derfor ble mine tilsvar spisset til deretter.

Jeg burde vært en mindre arrogant bedreviter, og vært langt mer ydmyk over styrken og effekten til fake-news og lettvint populisme.

I mitt hode som politisk aktiv over 40 år og med mitt syn på at desentralisering av makt og ressurser var helt nødvendig, kunne jeg ikke fatte at noen var mot dette. Ja, bortsett fra de som av ideologiske grunner ønsker sentralisering for slik å samle både makt og ressurser på færre hender.

Jeg tok det rett og slett for gitt at folk flest i Finnmark tidligere hadde sett hvor lite makt et lite fylkesting har i møte med sterke sentraliserte statlige krefter. Jeg følte meg trygg på at de hadde skjønt hvorfor Anders Aune traff denne nerven av maktesløshet finnmarkinger opplevde.

Som lokalpolitiker hadde jeg også sett hvordan daværende «ytre stat» – fylkesmannen – kunne overprøve vedtak gjort av kommunestyrer i Finnmark. Når et folkevalgt organ i en kommune har brukt sitt vett, sin forstand og fattet et vedtak, skal det være en høy terskel for at noen andre myndigheter skal kunne gripe inn og endre det.

Kjære Troms-folk: Jeg beklager hva dere er blitt beskyldt for!

Jeg beklager også overfor dere i Troms hva dere har blitt utsatt for i denne oppsiktsvekkende saboteringa av en demokratireform.

Og jeg skjønner også de fylkespolitikere i Troms med genuin vilje til å matche andre fylkeskommuner for å gjøre vår region minst like attraktiv som de 10 andre:
De er lei denne sutringa og de angstbiterske holdninger til et knippe fylkes- og lokalpolitikere fra Øst-Finnmark.

Jeg vet at det er stadig færre finnmarkinger som tror skremslene fra 2018-19. De har sett at hverdagen ikke har blitt annerledes. Og de har gjennomskuet skremselspropagandaen.

Vel nok er ikke alle båt- og busstilbud som ønskelig, men det ble slik fordi Finnmark tok med seg en ganske skakk-kjørt økonomi inn i den nye regionen. I 2019 hadde de øvrige fylkeskommuner et overskudd på driftsregnskapet på ca. 4 %. Finnmark hadde et underskudd på 3 %!

Derfor måtte Finnmark ta egne kutt mener flertallet i fylkestinget.

Men uten at Finnmark hadde vært i samme region som Troms, ville det sett så fryktelig mye verre ut.
Hvor ille vil ikke dagens flertall fortelle om.
Forståelig nok i sitt underlige forsøk på å omgå Inndelingslovens strenge krav om å beskrive konsekvenser ved en deling.

De har til og med skapt inntrykk av fylkestinget allerede har søkt om deling av Troms og Finnmark!

Det mest pinlige er nok at det er skrevet inn i regjeringens grunnlag (Hurdalsplattformen) som et faktum. Der er er søknaden allerede innvilget – uten at Inndelingsloven er fulgt. 

Flertallet i fylkestinget frykter nok at den siste andelen finnmarkinger (som tidligere anså Troms som den store, stygge ulven) nå skal si som resten av befolkningen:
«Vi vil heller at dere stopper denne reverseringa og bruker pengene på å bygge opp gode tjenester enn å bruke millioner på å gjøre det verre i både Troms og Finnmark om de blir alene.».

Jeg vet at vi i nord har langt mer til felles enn hva som skiller oss . Og jeg beklager av hele mitt hjerte at enkelte fortidsorienterte politiske miljø i Finnmark (og Troms) har klart å fremstille dere som fiender av oss.

«De skal ikke få ødelegge Troms og Finnmark som en sterk og viktig region i nord!«

Bare et sterkt og samlet Troms og Finnmark kan få tilbake optimisme, ny tilflytting og et voksende næringsliv. Det skaper et enda bedre grunnlag for bolyst og fremtid i «Norges viktigste region» som Troms og Finnmark vitterlig kan bli med voksne, erfarne politikere i førersetet i fylkestinget.

«Men kan jeg bidra på noen måte», tenker du kanskje ?

Det finnes håp: En gjeng fremtidsoptimister fra både Troms og Finnmark jobber nå for å styrke og utvikle «Norges viktigste region». De har dannet ei raskt voksende gruppe med det positive navnet FOR NORD.

En raskt voksende gruppe på Facebook for de som har tro på et sterkere NORD

Her spres kunnskaper og her deles visjoner for alt vi kan få til her nord om vi er ledet av folk og politikere som VIL noe konstruktivt.

Føler du en sterk tilknytning til Troms og Finnmark og det nordlige Norge?
Du kan gratis melde deg inn i gruppa FOR NORD her og slik være med å skape historie.

Det er nemlig ikke gitt at Støre og Stortinget vil gå inn for å endre noe hvis det ikke kan dokumenteres at endringen gir flere fordeler enn ulemper.

I tillegg vil det koste langt mer i både kroner og tapte muligheter å splitte enn å fortsette som et sterkere fellesskap i nord.

Den joviale statsråden i tidligere Ap-regjeringer, Sigbjørn Johnsen sa det megetsigende da han ble spurt om hvorfor han forsvarte at Hedmark og Oppland ble til en fylkeskommune; Innlandet.

«Er det noe vi vet av erfaring, så er det at vi står sterkere sammen enn hver for oss!»

1.halvår 2022 blir eksamen for det norske demokratiet i møtene med fake news, lettvint populisme og ignorering av prinsippet om en nøytral rådgivende folkeavstemning. Når hensikten er å redusere grunnlovens og Stortingets legitimitet er vi på farlige veier ingen ansvarlige parti kan støtte.

For en eldre gutt som meg med mine opplevelser i barndom, ungdom og tidlig voksenliv, også som politiker, kommer det ikke på tale å lukke munnen i den viktige kampen for mer åpenhet, ytringsfrihet og demokrati basert på desentralisering av makt.

Jeg skylder ikke bare mine 5 barn dette. Jeg skylder dette enda mer til mine 7 barnebarn (+ nr 8 som kommer i januar), og til det samfunnet de skal bli en aktiv del av for fritt å kunne velge deres gode liv.

Skolegang og solid utdanning er bunnplanken i alle liberale demokrati.
Kunnskap er makt, og makt over eget liv gir også frihet.

Ved inngangen til 2022 er det verdt å tenke over hvordan vi kan bidra til en sunn debatt om et bedre Norge. Og kanskje reflektere hvorfor alle reformer i norsk politisk historie alltid har flyttet Norge et steg framover til det beste for innbyggerne.

Tross forventet motstand fra de som ser de taper på slike reformer.
________________________________________________________________

Andre relaterte innlegg:

Den utrolige historien om hvordan Støre-regjeringen ble lurt til å innvilge en søknad som ikke eksisterer:
https://open-eye-open-mind.com/2021/11/20/norges-viktigste-region-forsokes-odelagt-av-udemokratiske-prosesser-i-skjul-av-pandemien/

Da Shell, LO og Finnmark Ap parkerte Nelson Mandela og hans kamp mot apartheidregimet:
https://open-eye-open-mind.com/2013/12/15/tanker-ved-en-helts-bortgang/

SPs uforståelige politiske snuoperasjon:
https://open-eye-open-mind.com/2021/11/28/regionreformen-sps-symbolske-snuoperasjon-er-helt-uforstaelig-og-svekker-demokratiet/

«Kjære ungdom, det er mye viktigere at Finnmark igjen blir et minifylke enn at dere alle får utdannelse! Hilsen AP, SV, SP, Rødt og MDG!»



Så slapp katta ut av sekken:
Det er ungdommen i Finnmark som i årene framover skal betale den høye prisen for at Finnmark fylkeskommune skal gjenoppstå og 140 stillinger på fylkeshuset i Vadsø skal skjermes.

På fylkestinget i desember ba flere politikere om å få innsyn i budsjettgrunnlaget for bl.a. videregående skole. Det satte flertallet fra Ap, SV og SP en stopper for. De ville ikke at fylkets fremste folkevalgte i Troms og Finnmark skulle få utføre sin plikt som direktevalgte ombud for innbyggerne.

Kommuneloven pålegger fylkestinget å vedta budsjett og økonomiplan for de 4 neste åra. Den samme loven pålegger også fylkesordføreren å påse at saker til behandling er tilstrekkelig opplyst.

Siden flertallet i Troms og Finnmark fylkeskommune har valgt parlamentarisk styring, er det fylkesrådet som har ansvaret for en forsvarlig saksutredning.

Likevel godtar en nyvalgt fungerende fylkesordfører at fylkesrådet ikke vil vise de reelle tallene. Dermed kan ingen vite hva som vil ramme Finnmark fra 2024 om de blir et minifylke igjen.

Fylkestinget må derfor gjøre valg i blinde, mens den reelle avgjørelsen overlates til de 5 fylkesrådene fra Ap, SP og SV!!



De tok avgjørelsen 21.desember. Og som forventet går de inn for å skjære kraftig ned på videregående skoletilbud for finnmarksungdommen. Verst går det utover LOSA-tilbudet med sin geniale vekslingsmodell. Der har opplæring i samarbeid med næringslivet og fjernundervisning sikret mange unge, spesielt i fjord- og kyst-Finnmark å få seg kompetansebevis og deretter jobb.

Dette er en Finnmarksmodell som hele landet kan få nytte av. Men den skal reverseres nå.

Fylkesråden gir regjeringen skylden for denne reduksjonen: « Stadig strammere økonomiske rammer fra regjeringen de siste årene..».

Hvis han hadde rett, ville ikke SSB kunne legge fram følgende tall:  
Der går det fram at kommunesektoren inkl. både Troms og Finnmark fylkeskommuner har (med unntak for oljekriseåret 2016) hatt en jevn realvekst av inntekter fra staten.

Da hadde heller ikke Troms og Finnmark fylkeskommune kunne fått et overskudd på 136 mill. kr. i 2020, sitt første driftsår!

Å skylde på tidligere regjeringer når de faktiske tall forteller noe annet, virker panisk og er mildt sagt tøvete.

Fylkestingsflertallet og fylkesrådet fikk i høst sin drømmeregjering, og med påstått styrking av fylkeskommunens økonomi i 2022. Likevel foreslår de samme i Troms og Finnmark dramatiske kutt i skoletilbud i Finnmark! Her er det åpenbart noe som ikke henger på greip.

Sannheten er veldig enkel: Ap, SP og SV har nå startet prosessen med å splitte opp «Norges viktigste region» med sin samlede solide økonomi. For det har Troms og Finnmark i dag som én fylkeskommune.



Nå skal Finnmark likevel sendes tilbake til tida før sammenslåingen. Der hersket det økonomisk kaos. I 2019 hadde Finnmark et driftsunderskudd på hele 3 %.
Snittet for de øvrige fylkeskommuner var et driftsoverskudd på 4%!

Underskuddene skyldtes alt fra overinvesteringer, store tunge og selvforskyldte rettssaker til «småting» som et kostbart frimerke. Ja, dere husker at SPs Wikan i 2018 mente at å gå til rettsak mot staten med påstand om ulovlig stortingsvedtak kun ville koste et frimerke.

At frimerket etter hvert kostet 7-sifret sum er uten interesse for populistisk anlagte politikere. At saken ble trukket da de fikk satt seg bedre inn i saken, ble lite omtalt.
Når det er stemmer å hente, er sannheten det første offeret i den krigen.

Ap, SV, SP, Rødt og MDG mener at å splitte opp Finnmark er noe innbyggerne har ønsket. De har et poeng. For den lange teppebombinga med usannheter virket. Innbyggerne trodde på skremslene om at «nå opphører Finnmark og finnmarks-identiteten». Og de brukte selvsagt stemmeseddelen deretter.

Men nå ser innbyggerne de dystre realiteter av en oppsplitting:
Det blir kutt på mange områder i Finnmark.  Det første som ryker er en rekke tilbud i videregående skole, deretter hele skoler dersom Finnmark igjen blir en minifylkeskommune – selv med Alta på laget.

Flertallet kutter drøye 19 mill kr i tilbudene høsten 2022, noe som øker til det dobbelte i 2023.

Alle kutt er tapte muligheter for det viktigste vi har i Finnmark:
Ungdommen vår.
Fremtida vår.
Muligheten for bolyst, vekst, tilflytting og utvikling. Et realistisk håp for vår del av landet!

Folk flest har ikke merket noen negativ forskjell etter at Troms og Finnmark ble en politisk region. Finnmark eksisterer fortsatt som geografisk område. Vi har beholdt vår identitet. Selvsagt.
Men vi kunne fått en sterkere og tydeligere stemme overfor Storting og regjering om flertallet heller brukte tida på politikk enn på sabotasje.

Det har altså gått helt greit.
Men fra nå av blir det ikke greit lenger har flertallet bestemt. I verste fall kan Stortinget gå med på et slikt tilbakeslag i nord. Da er det helt nødvendig med en rådgivende folkeavstemning – denne gang FØR Stortinget skal gjøre sitt vedtak.

Men også det avviser flertallet i fylkestinget!
Hva er de redd for? At velgerne ikke vil at politikerne skal bruke dobbelt så mye penger på seg sjøl om én fylkeskommune skal bli til de to? Da må ungdommen ofre enda mer.

Kan det være på tide å sette en fot i bakken nå og spørre:
Er det virkelig verdt å kaste bort millioner av kroner på å splitte Troms og Finnmark når vi ser at fremtiden blir den store taperen?

___________________________________________________________________

Andre lignende saker:

Slik ble den nye regjeringen lurt til å innvilge en søknad som ikke eksisterte

Det er ungdommen som må betale for de voksnes champagne

Nei, de skal ikke få ødelegge Troms og Finnmark sine muligheter til å lykkes









 


REGIONREFORMEN: SPS SYMBOLSKE SNUOPERASJON ER HELT UFORSTÅELIG OG SVEKKER DEMOKRATIET



« Ja, å reversere Viken er en symbolsk handling».

Mange satte nok ettermiddagskaffen i halsen da de hørte NRKs Dagsnytt 18 straks etter stortingsvalget.  Per Olav Lundteigen forteller at SPs ultimatum for kommende regjering er kun av symbolsk karakter.
Vi som har fulgt norsk politikk over mange ti-år kjenner ikke SP igjen.



Regionreformen må leses og forstås som langt mer enn symbolikk. Og den er ikke et «ulovlig vedtak gjort om natten i et lukket rom på Stortinget» som SP-folk feilaktig har omtalt det som.

Det har vært undersøkt, og kan dokumenteres å være påstander uten reelt grunnlag.

Dette er historien bak regionreformen og SPs politiske vingling:

Kjell Magne Bondevik dannet sin første sentrumsregjering bestående av KrF, SP og Venstre i 1997.  Regjeringsplattformen forutsatte at hele Norge skulle tas i bruk og at statens makt og ressurser skulle desentraliseres til regionene:

«En sentrumsregjering tar utgangspunkt i at folkestyre innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. En sentrumsregjering mener at et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte de store utfordringene i samfunnet. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene, og norsk eierskap i næringslivet. Viktigheten av å bevare nærhet til beslutningene, var en av hovedårsakene til at sentrumspartiene avviste norsk medlemsskap i EU.»

«Større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, er en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen.» (Fra Voksenåsen-erklæringen okt. 1997)


SP TAR INITIATIVET TIL EN REGIONREFORM I 1997

SPs dyktige kommunalminister Odd Roger Enoksen opprettet et Oppgavefordelingsutvalg som viste hvordan det var mulig å desentralisere statens makt til et færre antall regioner (fylkeskommuner). Ingen av de 4 alternativene innebar at de tidligere 19 fylkeskommunene skulle fortsette kan man lese i NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. 

Bondevikregjeringen kom med følgende innstillings til Stortinget etter høringsrunden:

«Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.»

Høsten 2001 ble nestleder i SV, Inge Ryan valgt inn på Stortinget fra Nord-Trøndelag. Han fremmet tidlig en interpellasjon hvor han ba regjeringen nedsette en «Distriktskommisjon» for å starte opparbeidet med å desentralisere makt og bygge hele landet.

Bondevik 2-regjeringen gjorde det. Næringslivsmannen Johan P. Barlindhaug fra Tromsø ble utpekt som leder. I 2004 la utvalget fram NOU 2004:19: Livskraftige distrikter og regioner.

Det politikervalgte KS (Kommunenes Sentralforbund) med et hovedstyre hvor alle partier og alle landsdeler var representert vedtok å støtte dette arbeidet. De utarbeidet sitt forslag «Sterke regioner» med et Norge delt i 7 regioner, hvorav Nord-Norge var en samlet og sterk region.

SP MÅ GI TAPT I STOLTENBERG-REGJERINGEN

Stoltenberg-regjeringen fortsatte det tunge arbeidet med både kommune- og regionreform. Sp og SV hadde ambisjoner om å desentralisere statlig makt og bygge hele landet. Ola Borten Moe mente i 2007 det ville holde med 7 regioner, derav Nord-Norge som en. Statsråd Åslaug Haga (SP) foreslo til slutt 9 regioner i 2009.

Det hele endte i sanden pga intern uenighet i regjeringen. Stoltenberg presset av LO i Oslo så faren ved at arbeidsplasser kunne bli flyttet ut av Oslo.
Kompromisset ble at 40 000 km riksveier ble overført til de 19 fylkeskommunene som fylkesveier! Etterslepet på vedlikehold av riksveiene var beregnet til over 60 mrd.kr. Fylkeskommunene fikk 500 mill av regjeringen i 2010/11 som engangssum for denne «regionreformen» !!

Haga har etterpå uttrykt dette slik at de måtte forholde seg til at Stortinget ikke ønsket å desentralisere statens makt.

Og det hadde hun åpenbart rett i.

Så senket stillheten seg over det fortsatt Oslo-styrte Norge.

2014: STORTINGET VIL HA VURDERT REGIONENES ROLLE

Helt til januar 2014.
Da fikk Venstre hele Stortinget med på kravet om å få vurdert en gjennomføring av regionreform, basert på de tidligere utredninger de to sentrumsledete regjeringer hadde gjennomført.

Et av forslagene som ble fremmet kom fra SV og Venstre:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Klarere kan det ikke sies. Skal man flytte makt og bestemmelser FRA Oslo og/eller fra fylkesmannen (nå: Statsforvalteren), må regionene være av en viss størrelse når det gjelder innbyggertall. Det gir sterkere økonomi som er grunnlaget for å bygge gode tjenester og infrastruktur. Det gir også myndighet til å kunne påvirke styrevedtak i såvel helseforetak som i styrer for universitet og høgskoler. Slik kan politikerne få en ny mulighet til å virkelig styre utviklingen – i motsetning til tidligere.

Regionreformen ble vedtatt av Stortinget i 2017 etter at kommuner og fylkeskommuner hadde utredet mulighetene og kom med sine innspill 2015-2017.  Disse innspillene ble videre utredet ig vurdert av regjeringen som la fram sitt forslag til Stortinget 5.april 2017,st. prop 85 2016-17.



Vedum så nå mulighet for å utnytte misnøyen med at de gamle fylkesskiltene ble skrudd ned og erstattet med et navn som tidligere sto på hver side av skiltet. Her kunne han bidra til identitetsforvirring.
« Nå opphører finnmarkingene å være seg sjøl – de blir tvangsammenslått med Troms!»
« Østfoldingene eksisterer ikke lenger. De er blitt vikinger».

Opplyste folk vet at dette er følerier man kan spille på for å lage motsetninger.
Har nordmøringer, romsdalinger og sunnmøringer opphørt å eksistere i Møre og Romsdal?
Finnes det ikke lenger sunnfjordinger og nordfjordinger i regionen Vestlandet osv osv ?

Folk har sin identitet knyttet til byen eller bygda, deretter kommunen, så fylket og til sist landsdelen.
Likevel gikk mange på limpinnen og trodde at dette var slutten på deres identitetsmessige tilknytning til sitt område.

UAUTORISERT «FOLKEAVSTEMNING» I FINNMARK ETTER STORTINGETS VEDTAK

Et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, gjennomførte Finnmark fylkeskommune en uautorisert folkeavstemning. I informasjonen til innbyggerne ble de gitt anledning til å bestemme om Finnmark skal slås sammen  med Troms!
Bestemme over Stortinget?!
Av samtlige i underkant  av 59 700 velgere i Finnmark , svarte 30 300 «nei». Altså 50, 8 % av velgerne svarte at de bestemte at Finnmark ikke skulle bli del av Troms!

Det ga SP et løft. Først  i 2017 til 10,2 % og så i 2019 til 14,5. Men ved dette valgets snudde det. SP fikk 13,5 %, tilbake 1,0 % ( mens Venstre økte fra 2019 med 1,1 %).

Helt siden 1997 har altså sentrumspartiene KrF, V og SP stått sammen om å bygge hele landet. Mange statlige virksomheter har redusert sin virksomhet i store deler av distrikts-Norge, ikke fordi Stoltenberg- eller Solberg-regjeringer har vedtatt dette. Makta har ligget hos de statlige direktørene med adresse i hovedsak Oslo som har kunnet bestemme dette UTEN de folkevalgtes innflytelse.

Poenget med regionreformen var nettopp å flytte oppgaver fra disse sterke statlige institusjoner over til færre, større og sterkere regioner nærmere innbyggerne!
 
I 2017 vedtok man endelig det de tre partiene hadde jobbet for, men da hadde Sp hoppet av fra sin egen politikk gjennom nesten 20 år.

Nå vil jeg komme SP noe i møte på at det ikke ble flyttet nok oppgaver. Til sammen 49 større og mindre oppgaver ble flyttet fra staten i Oslo eller fra statens etat i regionene (statsforvalteren. Men fortsatt er det en rekke andre som kan flyttes. Hvis SP virkelig mente noe med desentralisering, vil de nok i regjeringsposisjon arbeide videre for å flytte enda mer makt til regionene.

Men da kan ikke disse 11 regionene splittes opp i mange nye. På det meste hadde Norge 19 fylkeskommuner med store og tunge administrasjoner. Norge trenger ikke flere byråkrater, men flere ansatte for å avhjelpe eldrebølgen innen helse, pleie og omsorg. Norge trenger flere lærere, barnehagelærere og  faggrupper innen skole for å gi flere barn gleden av å mestre faglig og sosialt.

I Finnmark fylkeskommune var det på slutten av 90-tallet drøye 70 ansatte i fylkesadministrasjonen i Vadsø, inkludert de som hadde ansvaret for helse (sykehusene). I dag er sykehusene forlengst borte, mens det er 140 ansatte der!

Troms og Finnmark fylkeskommune kjører nå dobbel bemanning, noe som tilsier at rundt 120 mill kr er låst til administrasjon, ikke til gode tjenester for innbyggerne.

OPPLØSNINGENS PRIS SKAL BETALES AV UNGDOMMEN?

En oppløsning av Troms og Finnmark fylkeskommune vil sannsynligvis koste nye + 70 millioner (ca 20 % av hva det kan koste å oppløse Viken) og medføre en svekket totaløkonomi med behov for nedskjæringer. Dette vil i særlig grad ramme Finnmark som tok med seg en relativt større gjeld inn i den sammenslåtte fylkeskommunen. Fylkespolitikerne vet at det vil bety store reduksjoner i den videregående skolen, noe som rammer de elever som mest av alle i Norge fortjener en sjanse til å kvalifisere seg for et yrke, en inntekt og et godt liv.

Men dette vil altså Lundteigen av symbolske grunner likevel sette i spill.

Uten noen konsekvensutredning.
Uten å høre hva innbyggerne i Troms og Finnmark mener.

Det er komplett umulig å få øye på noen konsekvent politisk linje hos Lundteigen og SP fra 1997-ambisjonene og fram til i dag.
 
Riktignok får SP varm applaus fra noen redaktører i Oslo sentrum. For hvorfor skal de heie på å flytte makt og arbeidsplasser fra deres nærområder som fører til at prisen på deres leiligheter faller i et mindre presset marked? Enhver er som kjent seg sjøl nærmest, også beslutningstakere og redaktører.

Hva om SP heller flyttet fokus fra symbolpolitikk til en reell maktflytting til regionene slik at vi får ta et faktisk ansvar for å utvikle vår framtid – nærmere innbyggerne enn hva staten er?

Men alle fremskritt tar tid og møter motstand underveis. Derfor har kineserne rett i sitt ordtak «Ting Tar Tid», slik dette eksempelet illustrerer:

Et av Bondevikregjeringens tiltak i 1997 var følgende:
«Statlige arbeidsplasser som ved bruk av ny teknologi er stedsuavhengige, skal i større grad plasseres i distriktene.»

Først i 2021 fikk regjeringen Solberg og næringsminister Iselin Nybø realisert dette.

Når skal regionreformen som var SPs store sak i 1997 føre til ytterligere reell maktspredning og desentralisering av statlig makt?
Svaret blir «aldri» dersom SP fortsatt er mer opptatt av den symbolikk værhanen på kirkespiret representerer.

Det vil være en av Stortingets største tabber om de reverserer en demokratireform som bygger på følerier, gode nordmenns iboende evne til å alltid synes synd på oss finnmarkinger og til i solidaritet stille opp for oss uansett hva som måtte komme av irrasjonelle krav.

Men jeg skal være ærlig med deg som leser:
Jeg forstår dersom du synes synd på oss finnmarkinger fordi vi har manglet både politisk makt til å utvikle vårt fylke og at vi har vært styrt av politikere som har vært fornøyd med at staten smører deres virksomhet med knapper og glansbildet.

Men jeg er forundret om du fortsatt tror på og støtter tanken på at vi som en liten fylkeskommune alene skal klare å stanse fraflyttingen, beholde kompetanse og utvikle næringslivet her.

I 1975 ble fylkestinget direktevalgt. Da hadde Finnmark 79 000 innbyggere. Fra da steg folketallet i Norge fra 3,8 til 5,3 millioner nordmenn. En økning på 35 %.

Hadde Finnmark vært ledet av politikere som hadde maktmidler og evne til å utvikle dette ressursrike fylket , kunne vi i dag vært 35 % flere i Finnmark, altså 106 000 innbyggere om vi fulgte samme utvikling som nasjonen.

Vi er 74 000!! Grovt sett kan vi si at mangler 32 000 finnmarkinger fordi Finnmark har vært sjølstyrt – uten ha den tyngden som kreves som politisk maktfaktor.

Det klarer vi kun sammen med andre slik at vi blir stor nok med tanke på økonomiske muskler, og kan tale med en felles stemme fra Troms og Finnmark.

Selv Troms og Finnmark er ikke sterke nok, men langt sterkere enn om de to fylkene står alene.

Det ideelle hadde vært om Nord-Norge utgjorde en samlet region, slik KS ønsket i 2004 i sin utredning, og slik SP tok til orde for i 2007.

Men SPs linje synes å være lett gjenkjennelig: Å ikke holde fast ved sine standpunkt, men heller se hvor det kan være velgere å hente.

Lite statsmannkunst, med andre ord.

Bursdag, ball, bønn og bankende hjerter

» Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!»

Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen.
For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.

Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.

Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.

12.juni 2021 ble det min tur til å «gå ut på dato».

Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.

Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.

Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist

Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse.
Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!

Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.

Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:

En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.

Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!



Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.

Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.

Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.

0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).

Selv begrepet «dårlig spøk» dekker ikke denne flausen.

Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?

Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.

Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.

Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.

Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.

Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.

Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte:
Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!

På veggen i gangen hang en plakat: » Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».
Med Venstres logo.

Haakon ble en av «hærførerne» mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.



Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.

For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.

I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.

Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.

Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.

Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov

Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.

Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.

Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.

(Kilde: SNL)

For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;

– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig

– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø

– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.

Vi trenger idealer

Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.

Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.

Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og «samenes venn» Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.

Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.

Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis.
De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.

Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.

Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.

Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging.

Et bankende hjerte slutter å slå – I


På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.

Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.

Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg;
» Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!»

Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.

Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:

Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.

Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.

I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?

Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?

For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.

Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.

Hvorfor er det så prekært?

Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo?
Nettopp: Fredags ettermiddag.

Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo?
Nettopp: Søndags ettermiddag.



Hvorfor er det slik?

Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.

Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn?
Svaret er enkelt: Staten.

Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting.
Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget!

Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!

Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!

Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!

Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen

Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.

En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!



Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.

Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.

Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:

Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!

Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.

Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.

Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.

Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.

Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991

I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen «glødende Haakon H.» ; Odd Einar Dørum.


Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.

Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra

Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.

Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.

Han har vært en stor inspirator for meg.

Et bankende hjerte slutter å slå – II

Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.

Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).

Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland.
Alene.

For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.

Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?

Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.

Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.

Noen døpte meg til Børre «Steinhard» etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.

Han som taklet meg var mer enn uheldig.
Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente «å-kor-hen-ska-vi-reis»-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.

Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.

Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.

Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.



Jeg er fortsatt alene i stua, men roper;
«Hjelp han. Hjertet!»

Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.

Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.

De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.

Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!

Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.

Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og «fornuftsdelen» av hjernen, jeg ber nå til en eller annen «usynlig» makt.

Et bankende hjerte slutter å slå – III

Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.

Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.

Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på «Øverjordet» hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.

Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.

Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.

Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.



Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.

Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.

Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok.
Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.

Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.

Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.

Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.

Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell:
Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.

Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.

Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen.
Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.

» Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!»
Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.

Jeg hørte legen si fra stua:
» Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.»

Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.

Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi «han er en styrke for oss».

Et bankende hjerte slutter å slå – IV

Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen.
«Han lever?»

Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender.
«Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.»

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.



Dette må da bety noe godt?!
Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?

Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.

Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.

Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra.
Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.

Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.

Og mer emosjonelt skal det bli.

Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå

For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:

På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de «Christian!». De danske supporterne svarer med «Eriksen!», og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!

Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.

Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater:
» Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!»

Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.

Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.

Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.

Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.




Alta styrker Finnmark dersom vi holder sammen i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.



Oppsummerende svar til Kristian Johnsen (KJ).

I to meget fyldige svar har KJ forsøkt å tilbakevise noen av mine påstander om langt flere fordeler enn ulemper ved regionreformen. Jeg skal forsøke å besvare dette samlet i et innlegg.

Jeg vil starte med å takke KJ for å speede opp den helt nødvendige debatten:
Skal vi svekke eller styrke Troms og Finnmark som region?
Skal vi ta sjansen på at «noe annet» skal redde rest-Finnmark?

Her er mine svar på det jeg oppfatter som hans 5 viktigste poeng:

1. «Problemet var imidlertid at forslaget om kun 11 fylker i ettertid fikk liten oppslutning i store deler av landet og heller ikke av forskere på området».

Forskere og professorer innen statsvitenskap og samfunnsøkonomi skal man lytte til. Men heller ikke de er omforent om hva en region er, hvordan den blir god eller dårlig for innbyggere, hva maktflytting konkret skal innebære.

KJ nevner kun Nils Aarsæther fra UiT og hans kronikk fra 2016.  Aarsæther var da samtidig fremtredende politiker med sentralstyreplass i SP og ble i 2018 med i ForFinnmarks ledelse, muligens som deres forskeralibi?

KJ burde kanskje også nevnt andre viktige fagmiljø som f.eks  NIBR, Telemarkforskning, NTNU, Nordlandsforskning og Møreforskning? Professorer og forskere som bl.a. Harald Baldersheim, Tor Selstad, Terje P Hagen, Hans P Saxi, Hege Hofstad og Gro Sandkjær Hanssen er blant de mange som har bidratt bredt med kunnskap.

Jeg mener å ha lest mye fra disse, men ikke at de har uttalt seg negativt om 11 fylkeskommuner.

At derimot en rekke fylkespolitikere var negative til en sammenslåing, var forståelig. Det ville bety færre politikere i det nye fylkestinget og færre verv å motta godtgjørelser (lønn) for.

I Finnmark hadde AP tidligere 17-18 representanter. I det nye fylkestinget ville de bli redusert til drøye halvparten av den nye fellesgruppa for AP med både tromsværinger og finnmarkinger.

Altså færre Ap-folk i Finnmark måtte dele på vervene med sine partifeller i Troms, og da ble det ble mindre penger.
Dette ble overkompensert ved at SP, SV og Ap skrudde opp godtgjørelsene til hele 21 mill.kr hvert år fra drøye 8 mill kr tidligere – til tross for at antall fylkespolitikere ble redusert fra 72 tidligere til nå 57.

Det er nok mange som nå lurer på hva disse heltidspolitikerne arbeider med for å gjøre regionen attraktive for tilflytting.

2. « Ut fra min tolkning av loven er jeg ikke i tvil om at arbeidet med regional planstrategi og regional plan (fylkesplan) er fylkeskommunens primære oppgave»

KJ refererer til den gamle lovteksten i Kommunelovens formålsparagraf § 1og tolker den.

Jeg vil påstå at det er langt viktigere og mer hensiktsmessig å følge den någjeldende lovteksten:

«Formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det. Loven skal legge til rette for det lokale folkestyret og et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse..»


De viktige stikkordene her er selvstyre, folkestyre, representativt demokrati, innbyggerdeltakelse. Forkortet: MAKT for innbyggerne – over vår egen samtid og framtid gjennom de fylkespolitikere vi velger inn!

Og det er også begrunnelsen for regionreformen. Å flytte makt fra eliten i Oslo til våre egne folkevalgte nærmere oss. Dette er ingen «dogme for Venstre og KrF» som KJ påstår, men et politisk valg velsignet av forskere i både Norge og EU. Og støttet av alle parti på Stortinget!

Hittil har det fulgt «kun» i underkant av 50 tidligere statlige oppgaver over til fylkeskommunene fra 2020. Noen av disse går på det KJ er opptatt av; Planer.

Men de går videre: De vil gi våre fylkespolitikere reell makt til å utvikle Norges viktigste region ved å gi et godt videregående skoletilbud for all ungdom kombinert med  kompetanseløft for de yrkesaktive, lage en bedre infrastruktur for transport og bredband for folk og næringsliv, redusere utflyttinga, øke bolyst, skape større aktivitet i næringslivet.
Forventet resultat: Snu folkestrømmen og gjøre hele regionen mer attraktiv.

3. «Hvem tror at vi i Finnmark vil få mer medinnflytelse, mer medbestemmelse og mer lokaldemokrati dersom Venstre får utviklet sitt «Troms og Finnmark»?»

KJ synes ikke ha noe tro på dagens politikere i Troms og Finnmark fylkesting. Det er forståelig. Ut fra det lille vi har sett hittil, har ikke jeg heller det.

Flertallet bruker sin tid på å redusere kraften i denne regionen, framfor å virkelig utvikle den.
Hva om de heller tok i bruk alle nye verktøy, gjorde krav om å få overført flere og større oppgaver og  fremmet politiske krav om at Stortinget må endre sin politikk slik at vi kan beholde mer av verdiskapinga her?  
Da hadde Troms og Finnmark blitt den maktfaktoren som både Venstre og de fleste andre parti – inkl. SP – ønsker.

Denne nye friheten og muligheten har vi savnet helt siden 1975 da Finnmark fylkesting ble folkevalgt.
Resultat: Massiv netto utflytting og netto fødselsunderskudd! Det skjedde altså på våre fylkespolitikeres vakt fra 1975 til 2019.

Vi er 31 000 færre i Finnmark enn det vi burde ha vært i denne delen av landet som svulmer over av naturrikdommer på land og hav. Det er rett og slett uhørt og et nederlag for Norge.

Storting og regjering har i liten grad lyttet til 3 små fylkeskommuner i Nord-Norge. Med en eller to regioner her ville de ikke våget å ta felles henvendelser og krav på alvor. Det kunne fått store følger ved kommende stortingsvalg.

4. «Tror BSB at det er tilfeldig at fire ungdommer fra Finnmark har imponert i «Stjernekamp» på NRK i de 4–5 siste årene?»

KJ og jeg er helt enige om at mange finnmarkinger har imponert både i og utenfor fylket. Vi har fått fram en rekke dyktige idrettsfolk, musikere, forfattere og andre kunstnere. Og vi er stolte over dem.

I motsetning til KJ mener jeg at de ikke er kommet dit på grunn av Finnmark fylkeskommune. Og ofte på tross av den.
Jeg vil påstå at de ble gode takket være gode kommunale skoler, kulturskoler, idrettslag og en bråte med ildsjeler. I tillegg har vi hatt dyktige skoleledere og lærere på videregående skoler som har etablert faglig gode studietilbud på lik linje med andre fylkeskommuner.

Den sistnevnte faggruppens store utfordringer har vært en liten fylkeskommunes svake økonomi. Mange husker både lærere og rektors bønner om større forutsigbarhet for budsjettene de siste årene før sammenslåingen.

Takket være at Troms og Finnmark fylkeskommune samlet har noe bedre økonomi enn om de sto alene, er situasjonen fortsatt stram, men levelig. Finnmark i alenegang vil medføre tøffe kutt de kommende 6-8 år. Kan KJ forsvare slikt  kun for å ha et fylkeskilt mellom Kvænangen og Langfjorden?

5. «Jeg tror det er en myte at kostnadene til på et område blir vesentlig lavere dersom man slår sammen to områder til ett»

KJ viser her til en kronikk av forskere ved UiT, bl.a. Aarsæther og forklarer sin tro deretter.
 
Det er logisk at dersom man slår sammen og fordobler antallet ansatte på oppgaver drøye halvparten kunne utføre tidligere, blir det ingen gevinst.

Dette ble avtalt for de ansatte i den nye fylkeskommunen; De har jobbgaranti ut 2024 selv om stadig flere av dem som kun jobber administrativt blir stående uten oppgaver som krever et årsverk.
(Hva det gjør med et menneske å ikke ha meningsfylte arbeidsoppgaver, er også en interessant diskusjon)

Men over tid kommer gevinsten med alle fornuftige sammenslåinger:

Man holder først ledige stillinger vakante, inndrar slike ved naturlig avgang, og reduserer lønnsmidler til byråkrati.

Slik frigjør man lønnsmidler til langt viktigere stillinger innen videregående skole, oppvekst, helse og omsorg. I dag mangler Norge over 6000 sykepleiere (økes til + 18 000 i 2036), 2000 helsefagarbeidere (økes til + 8 000 i 2036) , 3000 lærere (økes til + 6 000 i 2036). Da er det lite framtidsrettet å låse stillingsantallet i offentlig administrasjon.

Avslutningsvis vil jeg utfordre KJ som ifølge hans biografi startet i Ap, var innom SV, før han vendte tilbake til barnetroen.  Du og dine trosfeller bør lese en meget interessant masteroppgave som har sett på Aps bevegelser i regionreform-saken.
Det gir nok en bedre forståelse for hvorfor denne regionreformen  vil bli vellykket etter noen år med modning.  Det trengs kun framtidsoptimistiske politikere med ekte vilje til å satse i nord.
Når får vi slike fylkespolitikere?