Bursdag, ball, bønn og bankende hjerter

» Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!»

Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen.
For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.

Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.

Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.

12.juni 2021 ble det min tur til å «gå ut på dato».

Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.

Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.

Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist

Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse.
Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!

Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.

Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:

En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.

Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!



Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.

Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.

Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.

0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).

Selv begrepet «dårlig spøk» dekker ikke denne flausen.

Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?

Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.

Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.

Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.

Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.

Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.

Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte:
Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!

På veggen i gangen hang en plakat: » Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».
Med Venstres logo.

Haakon ble en av «hærførerne» mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.



Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.

For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.

I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.

Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.

Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.

Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov

Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.

Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.

Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.

(Kilde: SNL)

For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;

– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig

– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø

– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.

Vi trenger idealer

Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.

Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.

Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og «samenes venn» Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.

Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.

Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis.
De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.

Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.

Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.

Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging.

Et bankende hjerte slutter å slå – I


På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.

Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.

Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg;
» Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!»

Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.

Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:

Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.

Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.

I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?

Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?

For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.

Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.

Hvorfor er det så prekært?

Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo?
Nettopp: Fredags ettermiddag.

Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo?
Nettopp: Søndags ettermiddag.



Hvorfor er det slik?

Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.

Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn?
Svaret er enkelt: Staten.

Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting.
Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget!

Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!

Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!

Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!

Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen

Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.

En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!



Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.

Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.

Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:

Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!

Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.

Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.

Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.

Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.

Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991

I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen «glødende Haakon H.» ; Odd Einar Dørum.


Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.

Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra

Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.

Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.

Han har vært en stor inspirator for meg.

Et bankende hjerte slutter å slå – II

Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.

Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).

Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland.
Alene.

For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.

Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?

Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.

Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.

Noen døpte meg til Børre «Steinhard» etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.

Han som taklet meg var mer enn uheldig.
Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente «å-kor-hen-ska-vi-reis»-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.

Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.

Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.

Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.



Jeg er fortsatt alene i stua, men roper;
«Hjelp han. Hjertet!»

Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.

Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.

De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.

Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!

Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.

Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og «fornuftsdelen» av hjernen, jeg ber nå til en eller annen «usynlig» makt.

Et bankende hjerte slutter å slå – III

Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.

Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.

Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på «Øverjordet» hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.

Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.

Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.

Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.



Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.

Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.

Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok.
Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.

Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.

Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.

Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.

Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell:
Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.

Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.

Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen.
Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.

» Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!»
Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.

Jeg hørte legen si fra stua:
» Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.»

Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.

Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi «han er en styrke for oss».

Et bankende hjerte slutter å slå – IV

Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen.
«Han lever?»

Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender.
«Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.»

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.



Dette må da bety noe godt?!
Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?

Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.

Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.

Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra.
Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.

Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.

Og mer emosjonelt skal det bli.

Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå

For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:

På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de «Christian!». De danske supporterne svarer med «Eriksen!», og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!

Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.

Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater:
» Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!»

Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.

Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.

Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.

Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.




Alta styrker Finnmark dersom vi holder sammen i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.



Oppsummerende svar til Kristian Johnsen (KJ).

I to meget fyldige svar har KJ forsøkt å tilbakevise noen av mine påstander om langt flere fordeler enn ulemper ved regionreformen. Jeg skal forsøke å besvare dette samlet i et innlegg.

Jeg vil starte med å takke KJ for å speede opp den helt nødvendige debatten:
Skal vi svekke eller styrke Troms og Finnmark som region?
Skal vi ta sjansen på at «noe annet» skal redde rest-Finnmark?

Her er mine svar på det jeg oppfatter som hans 5 viktigste poeng:

1. «Problemet var imidlertid at forslaget om kun 11 fylker i ettertid fikk liten oppslutning i store deler av landet og heller ikke av forskere på området».

Forskere og professorer innen statsvitenskap og samfunnsøkonomi skal man lytte til. Men heller ikke de er omforent om hva en region er, hvordan den blir god eller dårlig for innbyggere, hva maktflytting konkret skal innebære.

KJ nevner kun Nils Aarsæther fra UiT og hans kronikk fra 2016.  Aarsæther var da samtidig fremtredende politiker med sentralstyreplass i SP og ble i 2018 med i ForFinnmarks ledelse, muligens som deres forskeralibi?

KJ burde kanskje også nevnt andre viktige fagmiljø som f.eks  NIBR, Telemarkforskning, NTNU, Nordlandsforskning og Møreforskning? Professorer og forskere som bl.a. Harald Baldersheim, Tor Selstad, Terje P Hagen, Hans P Saxi, Hege Hofstad og Gro Sandkjær Hanssen er blant de mange som har bidratt bredt med kunnskap.

Jeg mener å ha lest mye fra disse, men ikke at de har uttalt seg negativt om 11 fylkeskommuner.

At derimot en rekke fylkespolitikere var negative til en sammenslåing, var forståelig. Det ville bety færre politikere i det nye fylkestinget og færre verv å motta godtgjørelser (lønn) for.

I Finnmark hadde AP tidligere 17-18 representanter. I det nye fylkestinget ville de bli redusert til drøye halvparten av den nye fellesgruppa for AP med både tromsværinger og finnmarkinger.

Altså færre Ap-folk i Finnmark måtte dele på vervene med sine partifeller i Troms, og da ble det ble mindre penger.
Dette ble overkompensert ved at SP, SV og Ap skrudde opp godtgjørelsene til hele 21 mill.kr hvert år fra drøye 8 mill kr tidligere – til tross for at antall fylkespolitikere ble redusert fra 72 tidligere til nå 57.

Det er nok mange som nå lurer på hva disse heltidspolitikerne arbeider med for å gjøre regionen attraktive for tilflytting.

2. « Ut fra min tolkning av loven er jeg ikke i tvil om at arbeidet med regional planstrategi og regional plan (fylkesplan) er fylkeskommunens primære oppgave»

KJ refererer til den gamle lovteksten i Kommunelovens formålsparagraf § 1og tolker den.

Jeg vil påstå at det er langt viktigere og mer hensiktsmessig å følge den någjeldende lovteksten:

«Formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det. Loven skal legge til rette for det lokale folkestyret og et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse..»


De viktige stikkordene her er selvstyre, folkestyre, representativt demokrati, innbyggerdeltakelse. Forkortet: MAKT for innbyggerne – over vår egen samtid og framtid gjennom de fylkespolitikere vi velger inn!

Og det er også begrunnelsen for regionreformen. Å flytte makt fra eliten i Oslo til våre egne folkevalgte nærmere oss. Dette er ingen «dogme for Venstre og KrF» som KJ påstår, men et politisk valg velsignet av forskere i både Norge og EU. Og støttet av alle parti på Stortinget!

Hittil har det fulgt «kun» i underkant av 50 tidligere statlige oppgaver over til fylkeskommunene fra 2020. Noen av disse går på det KJ er opptatt av; Planer.

Men de går videre: De vil gi våre fylkespolitikere reell makt til å utvikle Norges viktigste region ved å gi et godt videregående skoletilbud for all ungdom kombinert med  kompetanseløft for de yrkesaktive, lage en bedre infrastruktur for transport og bredband for folk og næringsliv, redusere utflyttinga, øke bolyst, skape større aktivitet i næringslivet.
Forventet resultat: Snu folkestrømmen og gjøre hele regionen mer attraktiv.

3. «Hvem tror at vi i Finnmark vil få mer medinnflytelse, mer medbestemmelse og mer lokaldemokrati dersom Venstre får utviklet sitt «Troms og Finnmark»?»

KJ synes ikke ha noe tro på dagens politikere i Troms og Finnmark fylkesting. Det er forståelig. Ut fra det lille vi har sett hittil, har ikke jeg heller det.

Flertallet bruker sin tid på å redusere kraften i denne regionen, framfor å virkelig utvikle den.
Hva om de heller tok i bruk alle nye verktøy, gjorde krav om å få overført flere og større oppgaver og  fremmet politiske krav om at Stortinget må endre sin politikk slik at vi kan beholde mer av verdiskapinga her?  
Da hadde Troms og Finnmark blitt den maktfaktoren som både Venstre og de fleste andre parti – inkl. SP – ønsker.

Denne nye friheten og muligheten har vi savnet helt siden 1975 da Finnmark fylkesting ble folkevalgt.
Resultat: Massiv netto utflytting og netto fødselsunderskudd! Det skjedde altså på våre fylkespolitikeres vakt fra 1975 til 2019.

Vi er 31 000 færre i Finnmark enn det vi burde ha vært i denne delen av landet som svulmer over av naturrikdommer på land og hav. Det er rett og slett uhørt og et nederlag for Norge.

Storting og regjering har i liten grad lyttet til 3 små fylkeskommuner i Nord-Norge. Med en eller to regioner her ville de ikke våget å ta felles henvendelser og krav på alvor. Det kunne fått store følger ved kommende stortingsvalg.

4. «Tror BSB at det er tilfeldig at fire ungdommer fra Finnmark har imponert i «Stjernekamp» på NRK i de 4–5 siste årene?»

KJ og jeg er helt enige om at mange finnmarkinger har imponert både i og utenfor fylket. Vi har fått fram en rekke dyktige idrettsfolk, musikere, forfattere og andre kunstnere. Og vi er stolte over dem.

I motsetning til KJ mener jeg at de ikke er kommet dit på grunn av Finnmark fylkeskommune. Og ofte på tross av den.
Jeg vil påstå at de ble gode takket være gode kommunale skoler, kulturskoler, idrettslag og en bråte med ildsjeler. I tillegg har vi hatt dyktige skoleledere og lærere på videregående skoler som har etablert faglig gode studietilbud på lik linje med andre fylkeskommuner.

Den sistnevnte faggruppens store utfordringer har vært en liten fylkeskommunes svake økonomi. Mange husker både lærere og rektors bønner om større forutsigbarhet for budsjettene de siste årene før sammenslåingen.

Takket være at Troms og Finnmark fylkeskommune samlet har noe bedre økonomi enn om de sto alene, er situasjonen fortsatt stram, men levelig. Finnmark i alenegang vil medføre tøffe kutt de kommende 6-8 år. Kan KJ forsvare slikt  kun for å ha et fylkeskilt mellom Kvænangen og Langfjorden?

5. «Jeg tror det er en myte at kostnadene til på et område blir vesentlig lavere dersom man slår sammen to områder til ett»

KJ viser her til en kronikk av forskere ved UiT, bl.a. Aarsæther og forklarer sin tro deretter.
 
Det er logisk at dersom man slår sammen og fordobler antallet ansatte på oppgaver drøye halvparten kunne utføre tidligere, blir det ingen gevinst.

Dette ble avtalt for de ansatte i den nye fylkeskommunen; De har jobbgaranti ut 2024 selv om stadig flere av dem som kun jobber administrativt blir stående uten oppgaver som krever et årsverk.
(Hva det gjør med et menneske å ikke ha meningsfylte arbeidsoppgaver, er også en interessant diskusjon)

Men over tid kommer gevinsten med alle fornuftige sammenslåinger:

Man holder først ledige stillinger vakante, inndrar slike ved naturlig avgang, og reduserer lønnsmidler til byråkrati.

Slik frigjør man lønnsmidler til langt viktigere stillinger innen videregående skole, oppvekst, helse og omsorg. I dag mangler Norge over 6000 sykepleiere (økes til + 18 000 i 2036), 2000 helsefagarbeidere (økes til + 8 000 i 2036) , 3000 lærere (økes til + 6 000 i 2036). Da er det lite framtidsrettet å låse stillingsantallet i offentlig administrasjon.

Avslutningsvis vil jeg utfordre KJ som ifølge hans biografi startet i Ap, var innom SV, før han vendte tilbake til barnetroen.  Du og dine trosfeller bør lese en meget interessant masteroppgave som har sett på Aps bevegelser i regionreform-saken.
Det gir nok en bedre forståelse for hvorfor denne regionreformen  vil bli vellykket etter noen år med modning.  Det trengs kun framtidsoptimistiske politikere med ekte vilje til å satse i nord.
Når får vi slike fylkespolitikere?



VG, regionreform og stortingsvalg

VG skriver på lederplass om forslag til ny valglov hvor flertallet foreslår å beholde dagens 19 valgdistrikt ved stortingsvalg. For VG er dette uforståelig: » Hvis regionene ikke engang er egnet til å velge stortingsrepresentanter, hva er de da egnet til?».

Her ramler VG i flere grøfter. Regionreformen er en demokratireform. Den er vedtatt med det formål å flytte statlig makt sentrert i og rundt Oslo nærmere innbyggerne over hele landet. Tunge og store statlige oppgaver (med unntak av bl.a. forsvar og politimyndighet) kan bedre forvaltes av folkevalgte i færre, større og sterkere regioner enn de tidligere 19 små og betydningsløse.

Selvsagt vil en slik reform true sterke interesser i samfunnet. Derfor hørtes ikke noe begeistringens rop fra LOs hovedkontor på Youngstorget. Heller ikke de store finansaktører med adresser i Oslo og Bærum har jublet. Og selvsagt har Stortinget og regjeringens sterkeste premissleverandører – departement og direktorat – motsatt seg å bli fratatt makt og myndighet, arbeidsplasser og økonomi. Også en tilnærmet samlet Oslo-presse har vendt tommelen ned til slik maktoverføring.

Disse fikk uventet (?) hjelp av SP som kunne fiske i opprørt hav. Mange innbyggere er langt mer opptatt av navneskiltet som viser hvor fylkesgrensa går enn at deres fylkespolitikere skal få mer makt. Følelser trumfer alltid fakta om de nye muligheter en demokratireform vil gi. Samtidig fortjener regjeringen kritikk for å ha vært for lite offensive fra 2014 da Stortinget ba om en slik reform etter forslag fra Venstre. Det skyldes nok i første rekke at Høyre (og Frp) skulle gjennomføre noe de egentlig er mot. Høyre vil ha bort det regionale nivået og erstatte det med rundt 80 storkommuner.

Regionreformen startet 1.januar 2020, og er bare i sin spede begynnelse. I årene som kom kommer vil den bli drevet fram av parti på Stortinget som mener at makt skal spres og at det politiske folkevettet er jevnt spredt utover hele landet. Jeg antar at før 2030 har vi havna der SPs Ola Borten Moe ønsket det i 2006; 7 regioner. Og med betydelig mer makt også innen sykehus og profesjonsutdanning, og med rett til grunnrentebeskatning for å finansiere utviklingen i egen region.
Slik desentralisering av makt er helt nødvendig om vi skal redusere folkestrømmen mot det sentrale østlandet.

Men hva har disse regionene med stortingsvalgdistrikt å gjøre?

Må et valgdistrikt være lik regionen ?

I både Norge og den øvrige demokratiske verden finnes det ulike valgordninger som regulerer dette. Valglovutvalget har en glimrende oversikt som viser noen av ordningene.

Også i Norge har det vært foretatt valg til Stortinget fra valgkretser som som ikke har vært politiske folkevalgte organ på regionalt nivå. Fram til 1952 ble det valgt inn stortingsrepresentanter 4 byer – utenom de daværende 20 fylkene.

I Sverige har øya Gotland to direktevalgte til Riksdagen. Lille Gotland kommune utgjør Gotland län, og regnes som eget valgdistrikt for valg til Riksdagen. Samtidig er kommunestyret også «regionstyre».

I Finland har øygruppa Åland én direktevalgt representant til den finske Riksdagen. Samtidig har Åland langt større selvstyre enn noen av de andre valgkretsene.

Danmark har løst sine geografiske utfordringer med at både Færøyene og Grønland har direktemandater i den danske Riksdagen.

I Norge kan vi derfor sammensette Stortinget fra det antall valgdistrikt Stortinget sjøl finner fornuftigst.

Hva er problemet om Norges 11 regioner skal bli representert på Stortinget gjennom 19 valgdistrikt?

VG skriver at slike valg er fylkespartienes viktigste funksjon.
Vel, fylkespartiene har i prinsippet ingen formell tilknytning til Stortinget. Riktignok har partiene ansvaret for nominasjonen av kandidater til lister i det enkelte valgdistrikt.

Når kandidatene er innvalgt på Stortinget, er de frie og uavhengige folkevalgte med sitt mandat fra velgerne og basert på det vedtatte partiprogrammet som gjelder hele landet (alle valgdistrikt). Partiet kan ikke overstyre stortingsgruppa, selv om vedtektene kan formuleres slik at partiet har meget stor innflytelse .

Kan 11 fylkesparti ha ansvar for nominasjonen i langt flere valgdistrikt?

Bortsett fra at det øker det adminsitrative arbeidet for partiorganisasjonen noe, vil slikt foregå langs kjente linjer.

For å ta Troms og Finnmark, denne 3.største regionen i Norden:

Har vil fylkespartiet sørge for at lokallaga i Troms valgdistrikt til Stortingsvalget inviteres i prosess med avsluttende nominasjon av deres liste. Tilsvarende vill samme fylkesparti sørge for skjer i Finnmark. Resultatet blir at partiet stiller en stortingsvalgliste i Troms og en annen i Finnmark.
Som tidligere.

VG påstår dette vil føre til «en maktkamp internt i regionene» uten å vise til eksempel på hva slik maktkamp skal dreie seg om.

Partiet som stiller to lister i samme region bygger på samme landsmøtevedtatte stortingsvalgprogram og de politiske uttalelser som er vedtatt.
Maktkampen om politiske saker er altså avklart sentralt i det enkelte parti.

Min konklusjon er at det er av mindre betydning om stortingsvalgkretsene avviker fra den regionale inndelinga.

Siden det er lettere og enklere for partier med oppslutning under 10 % å vinne mandat i en valgkrets med et større antall mandater, vil det være til gunst for disse om de 11 nye regionene utgjør stortingsvalgkretsene.

For de store partiene vil det derimot være ønskelig å beholde 19 valgdistrikt.

Da minsker muligheten for at partier rundt sperregrensen på 4 % (ca 120 000 velgere ved normal valgdeltakelse) får direkte mandat. Slik kan store deler av velgerne hindres i å få innflytelse på landets nasjonalforsamling.


Har Venstre en åpen debatt om lederspørsmålet – eller har Oslo Venstre lukket den?

Det var forbilledlig av Sveinung Rotevatn å invitere til en åpen diskusjon om lederspørsmålet da han meldte sitt kandidatur i mai.

Rotevatn er en sann liberaler som holder fast ved verdien av et liberalt demokrati:
Der frie mennesker også får ytre seg fritt og delta i valg av politikk får du et dynamisk samfunn som utvikler seg til noe stadig bedre for menneskene der.

Men hvor åpen har debatten i Venstre blitt?

Vi har siden i fjor høst hørt at det kan være flere aktuelle kandidater, og valgkomiteens innstilling i mars satte navn på to av dem. Som nestledere.

Det skjedde i en kontekst der nåværende leder Trine Skei Grande ønsket å fortsette i minst to år til.

Media har spekulert i om hun tok et maktgrep da hun kastet Ola Elvestuen som statsråd og satte sine største utfordrere – Raja og Rotevatn – inn i regjeringen. Som motytelse skulle hun da ha forlangt at de ga opp å utfordre henne som leder på landsmøtet som skulle avvikles i april.

Mens Raja meldte at han stilte seg bak Skei Grande som leder så lenge hun ønsket å fortsette, var Rotevatn ikke villig til å svare konkret på spørsmålet. Han viste til at det var en samtale mellom han og Skei Grande.

Men så møtte han den fryktede Bjørn Myklebust i NRKs Politisk kvarter, og da er det uansett ikke greit å være politiker i studio. Rotevatn ble i beste fall oppfattet som uklar.

Da Skei Grande trakk seg brått rett etter at valgkomiteen hadde innstilt henne som fortsatt leder, måtte alle kort deles ut på nytt. Og det skapte stress i Venstre sentralt.

Det lå som et sannsynlig premiss at dersom ikke Skei Grande trakk seg, hadde valgkomiteen to valg; Akseptere det fullt og helt – eller be henne om å trekke seg. Det siste ville selvsagt være dramatisk på flere måter.

Det er ingen hemmelighet at også partiledere har ulik holdning til sin egen avgang. De fleste ønsker å regissere den sjøl, og ha hånd på prosessen. Og mange har et sterkt ønske om å få delta videre og slik holde kontrollen på eget ettermæle.

Politikere er mennesker og ingen ønsker å bli husket som en Putin; en som vil beholde sin makt livet ut. Men de vil gjerne at deres egne preferanser skal slå igjennom når de «stiller plassen til disposisjon» og en ny leder skal velges.

Det er ingen hemmelighet at det har vært et heller anstrengt forhold mellom Abid Raja og Skei Grande tidligere.

Jeg har forsøkt over tid å analysere hva dette består i.

Siden både Raja og Skei Grande er de som sitter med en evt. fullgod fasit og ingen av dem har røpet noe mer enn det som har vært i media, må jeg bygge på en stor samling av meninger og analyser Venstre-folk har formidlet.

Det ser ut til å være en fellesnevner for hva som har vært den mest kritiske og skjellsettende hendelsen; starten på landsmøtet i april 2018.

Dette er altså knappe 3 måneder etter at Venstre har gått inn en regjering med Frp.

Til tross for et landsmøtevedtak før stortingsvalget i 2017 som ikke ga entydig klarsignal for slik regjering og partileders Skei Grandes klare forsikringer om det var i praksis usannsynlig, var altså Venstre nå sammen med Frp i regjering.

Ikke uvanlig lukter journalister mulig blod ved en ny regjering.

På det mørke nettet pågår på det tidspunktet en hviskekampanje om et bryllup i Trøndelag med diverse utskeielser. Det insinueres at Venstres partileder har begått en kriminell handling.

Skei Grande svarer alle media på samme måte: Hun har lovet å ikke kommentere det, og akter å stå fast ved det. Likevel gir hun et intervju til Aftenposten som åpner for nye spekulasjoner.

Rett før åpningen av Venstres landsmøte blir dette tema i partiet. Og det skjer på bakgrunnen av en helt annen politiker i et annet parti.

På sin egen facebookside skriver Ola Borten Moe fra Sp at han ikke kan tie stille om noe. Der skriver han at «daværende stortingsrepresentant og nestleder i Venstre, Trine Skei Grande, hadde sex med en slektning av meg på 17 år.»

Dette kom timer før Venstres pressekonferanse før landsmøtet.

Borten Moe bedyrer at det ikke har skjedd noe ulovlig, men at han reagerer likevel fordi «det handler om at en person som slett ikke har ønsket eller søkt oppmerksomhet om saken, blir mistenkeliggjort for å fortelle sannheten av en av Norges mektigste personer gjennom Norges mektigste medier».

Det de færreste vet på dette tidspunktet er at journalister nå har luktet annet blod. Og den som er sterkt innblandet i en ny oppsiktsvekkende sak, er ingen ringere enn Ola Borten Moe.:

Skjermbilde 2020-08-18 kl. 17.36.29

Dette er sakset fra VGs oppslag 16.april. I avisas dekning legger de også ut beviset:

Skjermbilde 2020-08-18 kl. 17.35.47

Dette vet Ola Borten Moe vil komme, og finner det betimelig å rette søkelyset på Venstres leder ved inngangen til et viktig landsmøte. Slik kan ubehagelige saker bli forsøkt røyklagt – og Sp har alt å vinne på å plage Venstre.

De som tar ordet i Venstres landsstyre 12.april ønsker selvsagt ikke at «åker-saken» skal overskygge at Venstre er i regjering, og om hvilken politikk som nå skal gjennomføres.

Men det er forståelig nok stor misnøye med at denne saken dominerer. Skei Grande har ikke gjort noe ulovlig. Det som skjer en helt privat sak mellom to voksne mennesker. Den unge mannen var heller ikke med i Venstre og Skei Grande var heller ikke leder i partiet. Altså, ikke noe overgrep mot noen  internt i partiet – eller utenfor.

Abid Raja ønsker likevel at hun som partileder må redegjøre for og beklage det som har skjedd før man kan gå videre. Akkurat dette blir det jeg oppfatter som et springende smertepunkt hvor mange, spesielt i Oslo Venstre får Abid Raja «langt opp i halsen» slik en med lang fartstid i partiet uttrykte det.

Og kjenner man noe i halsen, glemmes det ikke så raskt. et er ubehagelig.

Når Skei Grande i nov. 2019 på høyttalende telefon i manges påhør skjeller ut Abid Raja fordi han vil strupe bevilgningen til Human Rights Service, kan man nok forstå hennes emosjoner etter det som skjedde under landsmøtet i 2018.

Etterpå valgte de å stille opp sammen i studio hos NRKs Fredrik Solvang. Det ble oppfattet både i og utenfor Venstre som et ærlig stykke «parterapi» av to som vil hverandre – og ikke minst partiet alt vel.

Og da Skei Grande valgte å foreslå Raja som statsråd, tok Venstre-folk dette som et bevis på partilederens raushet og fulle tillit til han. De færreste som så nøkkeloverrekkelsen kunne være uberørt av at en barnehjemsgutt fra fattige kår i Oslo var beæret en plass ved kongens bord. Det var et vakkert øyeblikk.

Etter det vakre i januar og fram til valgkomiteen etter nesten 7 måneders arbeid skulle legge fram sin innstilling var det i store deler av partiet en forventning om fornyelse av Venstre.

Det dårlige valgresultatet i september 2019 ble utløsende. Til tross for at Skei Grande på landsmøtet samme vår lovte at hun visste hvordan valget skulle vinnes, endte partiet på 3,5 % – det dårligste siden 1991.

Den gang hadde Venstre vært ute av Stortinget i to perioder. Redaktører i Norge var etter stortingsvalget i 1989 ganske enstemmige i å spå at «Nå var Venstre ute av Stortinget for godt».

De samme redaktører hadde selvsagt ikke hørt om en karismatisk ordfører fra Vestlandet . Han lovte å gå til fots fra sin kommune til Stortinget om han ble valgt.

I 1993 gikk Lars Sponheim den lange veien i triumf og jubel over seg sjøl, Hordaland Venstre og selvsagt Venstre på nasjonalt nivå.

Og Sponheim hadde en egen evne til å skape både massiv intern irritasjon, men like massiv begeistring for sin evne til å sette Venstre på den politiske dagsorden.

Han var en mester i kommunikasjon, og klarte å løfte Venstre fra knappe 3 % i -91 til å ha sete i både Storting fram til han ble avløst av Trine Skei Grande etter et valg der han ikke nådde sperregrensa i 2009.
Underveis hadde han bidratt til gode kommune- og fylkestingsvalg.

Etter at dagens valgkomite under ledelse av ringreven og ombudsmannen Per A. Thorbjørnsen fra Stavanger hadde konkludert med gjenvalg på Skei Grande, og Rotevatn og Raja som nestledere var løpet kjørt for det mange hadde håpet som fornyelse.

Å vrake henne som hadde vært nestleder og leder i 19 år, måtte ha vært en svært utfordrende problemstilling for en valgkomite med rutinerte tillits- og folkevalgte.

I tillegg visste alle at hun hadde vært utsatt for et langvarig og meget ufint press fra bl.a. media og pressgrupper over lang tid.

Ved å avlevere innstillingen slik, ville det være mest sannsynlig at prosessen fram til- og under landsmøtet ville bli engasjerende. For å si det mildt.

Men så grep naturen inn og snudde også Venstre på hodet. En flaggermus på et Wet Marked i Wuhan resulterte i at regjeringen Solberg må endre på så mangt. Og som ikke det var nok for Solberg, trakk Skei Grande seg som leder. Og som statsråd.

I Venstre var det ikke de store spekulasjoner om hvem som ville overta som kunnskapsminister. Det var ingen hemmelighet at Guri Melby og Trine Skei Grande, begge med trøndersk opphav og bosatt i Oslo, sto hverandre nær.

Melby var respektert gjennom sin politiske innsats, bl.a. som byråd i Oslo. Hun har bedre enn de fleste politikere satt seg grundig inn i både barnehage og skole, og har over 100 besøk der for å lære seg mest mulig om sektoren. Det var naturligvis ingen som stilte spørsmål om hun kunne klare en slik oppgave.

Hun begynte sin statsrådskarriere på vanskelig muligste måte; Stengte skoleporter. Korona-viruset skulle slås ned, og Melby hadde ansvaret for å sikre elevene sin læring uten å sette deres og de ansattes helse i spill.

I tillegg har hun en behagelig opptreden i media og ikke uvesentlig; Hun er «et likandes menneske» som vi sier nordpå.

Burde hun også bli Venstres nye leder? Det var få som offentlig tok til orde for henne som leder i vår. Alle visste at å være statsråd og småbarnsforelder var krevende. Hvis hun i tillegg skulle bli en partileder som skal oppfylle forventningen om å bygge partiet lokallag for lokallag, ville det bli lite mor hjemme, men en aktiv leder ute i landet.

Det ville vært noe helt annet om hun kun skulle være leder med tilhold i Oslo.

Barn er selvsagt ingen hindring for at folkevalgte og tillitsvalgte skal kunne utføre verv. Vi trenger alle typer familier representert i politiske fora.
Men noen verv er krevende i betydning mye reising , spesielt i Venstre som må bygges opp sten for sten i hele landet.

Jeg er både Venstremedlem og folkevalgt i en av få kommuner hvor Venstre fordoblet sin oppslutning i et omland av kommuner der Venstre ikke lenger er representert. Jeg og mange  på lang avstand fra det sentrale Venstre forventer at den nye lederen de neste årene bygger opp en nesten ødelagt organisasjon.

Det innebærer mange reisedøgn og mye fravær fra familien. Det kan man leve med. Med små barn hjemme blir det meget utfordrende i det lange løp.

Etter at landsmøtet ble utsatt, roet imidlertid  lederspørsmålet seg noe.

Inntil Sveinung Rotevatn klart og tydelig sto fram i mai og sa han var klar til å bli leder. Han var også tydelig på at han ønsket en åpen diskusjon rundt lederspørsmålet – noe som ble oppfattet positivt av de fleste som kommenterte hans kandidatur.

Men så ble det stille. Nærmest taust.

Ingen åpen diskusjon. Ingen flere som følte seg klar for dette.

Abid Raja uttalte først i juli til media at minst 50 % av han var klar for en slik oppgave, men at han ville melde fra til valgkomiteen.

Venstres luksusproblem er at de har flust med respekterte topp-politikere. At Ola Elvestuen ble «kastet» av Skei Grande som statsråd i januar, er ikke det samme som at han ikke kan være leder i Venstre. Det samme kan sies om den minst Frp-vennlige av alle; dagens nestleder Terje Breivik. Begge er solide og høyt respekterte politikere.

I tillegg til Rotevatn og Raja har også statsrådene Iselin Nybø og Guri Melby gjort seg positivt bemerket i regjeringen.

Da jeg startet for gode to år siden å orientere meg i og om Venstre igjen, var jeg spesielt opptatt av å finne ut av hvordan viktige politiske beslutninger skjer i partiet. Hvem snakker med hvem? Hvem har sterk innflytelse? Hvem er omstridt? Hvem våger å tenke utenfor boksen? Hvem kan bli den nye «Vedum» i måten å bygge parti, treffe velgere og verve medlemmer? Hvem er mest positiv , mest tydelig, mest entusiastisk?

Sjøl er jeg en sterk tilhenger av at staten skal avgi mer myndighet til folkevalgte nærmere innbyggerne. Venstres innsats for regionreformen er formidabel og historisk viktig. Likevel gjør Venstre det dårlig lokalt. Over 50 lokallag som stilte lister ved kommunevalget i fjor, ble ikke representert i kommunens øverste folkevalgte organ.

Det er åpenbart at om skal Venstre fortsette som et landsdekkende parti, haster det med å bygge opp organisasjonen igjen. Det betyr at Venstre sentralt må flytte blikket utenfor Ring 3. Det betyr at den neste lederen MÅ bruke langt mer av sin tid utenfor Oslo enn hva dagens leder har maktet. Og som kan være med å forklare noe av Venstres vanskelige situasjon; svak organisasjon med få aktive i altfor mange lokallag, ikke representert i over 100 kommunestyrer, laveste medlemstall noengang,

Den nye lederen må bygge en helt nødvendig forståelse i byene for verdien av distriktene som skaffer eksportinntekter slik at vi kan importere det vi ikke sjøl kan produsere.
Men lederen må også overbevise medlemmer og velgere om at det ikke kan bygges et stort universitet eller stort sykehus i hver eneste by i dette landet.

Statlige arbeidsplasser er i dag sentrert i og rundt Oslo. Dette er virkemidler som sammen med flytting av  statlig myndighet kan gi de de nye regionene økt vekst i folketallet. Og slik dempes presset på de store byene. Det er i dag et åpent spørsmål om Oslo Venstre har god nok forståelse for distriktenes utfordringer og om de vil akseptere en slik omfordeling av statlige ressurser.

Og jeg er redd for at altfor mange i Oslo (både i og utenfor Venstre) ikke forstår hvor stort dette landet er og hvor krevende det blir for den nye lederen å reise rundt å skape entusiasme og fornyet energi, skaffe nye medlemmer og ikke minst nye velgere og slik kunne bygge et 10%-parti.

Jeg har tidligere i  blogg-innlegget undret meg over hva som har trigget folk i Oslo Venstre til å være negativ til Abid Raja som leder.

Kan det ligge så langt tilbake i tid er det er «greit» å fortsatt vedlikeholde et slikt bilde?

Er det fordi de ikke ønsker en leder som har plassert seg så til de grader i sentrum av norsk politikk og markert seg gjennom å hylle det norske fellesskapet?

Eller er det rett og slett fordi det fortsatt ligger mye makt på den avtroppende lederens hender at hun vil ha regien på valg av leder – ved god hjelp av gode venner i Oslo ?

Mens jeg skriver dette, melder Dagsrevyen at Guri Melby skal ha meddelt at hun er villig til å bli leder av Venstre, men under forutsetning av at Abid Raja ikke er del av ledelsen.

Jeg tviler meget sterkt at Melby har sagt dette. I så fall ville hun ha utelukket seg sjøl som leder. Sosialliberale i Venstre forventer at den nye lederen selvsagt både godtar de resterende valg landsmøtet gjør og deretter skaper det gode teamet slik både Rotevatn og Raja har sagt er viktig.

Jeg håper derfor at fremtredende medlemmer i Oslo Venstre kan roe ned lokallaget nå og bli ferdig med hva Raja gjorde i forkant av landsmøtet i 2018.

Hvis Oslo Venstre ønsker å trekke sin uttalte støtte til Rotevatn som leder til fordel for Melby av åpenbart taktiske grunner (bruke dette til å ramme Raja), har mitt parti passert en tålegrense for både menneskelig og politisk anstendighet.

Alle mennesker lærer underveis, forbedrer seg og blir en stadig bedre versjon av seg sjøl.
Det gjelder de seks mest aktuelle og mulige lederkandidater, det gjelder tillitsvalgte og folkevalgte i hele organisasjonen.

Erfaringene etter Sponheim var at han ikke ble noen A4, han brøt lydmuren, skaffet seg noen eksterne politiske venner og profilerte dermed Venstre. Han bygde partiet.

Den eneste av de foreslåtte lederne som har denne unike X-faktoren, er Abid Raja. Han er heller ikke perfekt, bevares. Skulle han bli leder, vil det i første rekke være en symbolsk sterk hyllest til hva Norge har skapt av et fellesskap.

Som slik manifesterer seg i at et barn av en innvandrer blir del av den store norske flokken og den lille norsk-pakistanske , tatt vare på og oppmuntret til å bruke sine talenter positivt.

Sterkere kan ikke Venstre symbolisere virkningen av god sosialliberal politikk:
Alle i vårt fantastiske samfunn har mulighet til å oppnå det gode liv – dersom de gis frihet under ansvar. Venstre har alltid vært garantisten for det!

Valgkomiteens store og tunge oppgave nå er å sette sammen et lederteam av entusiastiske og inkluderende personer. Komiteens medlemmer må sørge for at det ikke er noen bindinger mellom tidligere og kommende ledelse og tilhørende føringer på et nytt Venstre. Et stort sentrumsparti på vei mot 10 % som det sømmer seg sosialliberale partier i og utenfor Europa.

( Jeg vet at jeg i fjor høst var blant de over 350 som var foreslått til en eller annen posisjon i Venstres øverste organer. Derfor tar jeg nå en stor sjanse ved å være ærlig om mine tanker om fremtiden til partiet jeg har tjent i tykt og tynt siden jeg ble medlem i 1975.

Samtidig byr det meg sterkt imot å være taktisk beregnende og slik feige ut. Jeg har stor forståelse over at de med sterke ambisjoner på egne vegne om å bli heltidspolitiker, må mumle i krokene og ikke utbasunere hva de mener. Slik er det i alle parti, ikke bare Venstre.

Såfremt resten av valgprosessen foregår i åpenhet og ikke i de lukkede rom etter at valgkomiteen har kommet med mest sannsynlig en delt innstilling, skal det bli en fryd å bli med på ferden mot 10 %  )

«Hitler ville elsket sosiale medier»

Disney-sjefen Bob Iger mottok nylig en utmerkelse for sitt arbeid for humanismen. Han holdt en tale som iflg. Washington Post 11.april var en kraftig kritikk av den siste presidentvalgkampen i USA og en advarsel om den kommende.

På sitt mest grusomme tillater sosiale medier at ondskapen utnytter forvirrede sjeler med plagede sinn, sa Iger. Han sa dette  under en middag arrangert av Simon Wiesenthal Center.

Hitler ville elsket det. Det er det mest virkningsfulle redskapet en ekstremist kan ønske seg, sa Iger.

Bob Iger ber altså om en helt annen valgkamp i 2020 enn den verden fikk se i 2016 mellom Hillary Clinton og Donald Trump.

– Jeg vil høre en inkluderende visjon som ikke er bygget på forakt for andre.  Det er mulig å argumentere for sitt politiske standpunkt uten å angripe andre, sa Disenysjefen.

Mandag denne uka var landets ordførere invitert av KS (interesseorganisasjon for norske kommuner og fylkeskommuner) for å bl.a. drøfte spillereglene for den politiske debatten. Der «vedtok» de «Valgløftet 2019». Det sier fra om at politikere må behandle hverandre med respekt og vise gjensidig tillit i tiden fram til kommunestyre- og fylkestingsvalget.

Hvorfor er dette nødvendig? Bør ikke alle innbyggerne få uttrykke sin mening fritt og uten hindringer?

Et helt berettiget spørsmål, og svaret er selvsagt «ja». Innenfor akseptable grenser.

«Send ordføraren til helvete!». «Den dama er full i faen», «Ho er faen ikkje god», «maktsjuk» og «diktatorisk».

Slik og andre meldingene med hetsende innhold tok aldri slutt for ordfører i Vågsøy Kristin Maurstad. Som ordfører måtte hun også ta de tunge beslutninger om å si nei til noen eller mange som tror at kommunen kan betale seg ut av alt med kredittkort.

Det er tøft å si nei. Du blir langt mer populær om du svarer ja til alt, og deretter sender regninga til neste kommunestyre som må finne dekning for den. Ved f.eks å si opp lærere eller sykepleiere – som ikke er en ukjent øvelse.

Hele 43 % av alle politikere som ble spurt i en undersøkelse svarte at de har opplevd dette som Vågsøy-ordføreren har opplevd!  Kan media – den 4.statsmakt i Norge – bidra til en endret atferd. Eller vil de heller forsterke den?

På samme konferanse var det også en debatt om kommunenes evne til å skape gode nok fagmiljø. Politikere både lokalt, regionalt og sentralt frykter at kommunene skal miste ungdommen når de er ferdig utdannet.

For oss som bor i små kommuner, vet vi at utfordringene står i kø. Svært mange kommuner er forgjeldet (fordi de har valgt det sjøl) og evner ikke å betale ned på sine altfor store lån. De sliter med å rekruttere og behold fagfolk – fordi fagfolk gjerne vil tilhøre et fagmiljø. Det blir dessverre for spinkelt med 1,5 ansatte. Hvilke ungdommer flytter tilbake til sin hjemkommune for å nøye seg med  en 50%-stilling?

Venstre-lederen Trine Skei Grande påsto at de ikke kommer tilbake til kommunen hvis det kun er en 50%-stilling kommunen tilbyr. De vil i likhet med oss alle ha en full stilling. Hun provoserte til debatt  ved å utfordre alle ordførerne til å vurdere om deres lille kommune kanskje kunne tjene på sammenslåing.

Spørsmålet er altså hvor små kommuner vi kan tillate dersom hensikten er både å få ungdommen tilbake etter utdanning OG gi brukerne et faglig godt nok tilbud.

Også små kommuner må ha en administrasjon, noe som binder for de minste fra 5-10 mill.kroner.
Med samme administrasjon for to slike kommuner, frigjøres straks samme beløp til stillinger rettet direkte mot innbyggerne. Og dermed åpner det seg for 100-% jobber for ungdom som vil tilbake og økt fagkompetanse.

NRK-Nordland lagde sin egen forkortede og spissete versjon av Grandes innlegg og la den ut på sin nettside og på sosiale medier  (So-Me) .
NRK hadde selvsagt tatt kontakt med noen ordførere: Hadde de ikke følte seg krenket av Grandes tale?
En ikke uvanlig måte å lage store mediesaker på i vår tid.

Dermed tok det selvsagt fyr på So-Me, slik disse glimtene fra den offentlige debatten på NRK Nordlands FB-side viser:

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.03.34

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.00.58

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.59.52
Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.57.29
NRK Nordland lot debatten gå i mange timer før noen der skjønte at de kanskje burde minne om noen regler.

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.54.08

Dere kan sjøl gå inn på den siden og sjekke om det hjalp.

Venstrelederen satte altså fingeren på vår tids største utfordring: Sikre god nok kompetanse i de offentlige tjenester.

NRK klarer på en meget interessant måte å redigere dette slik at de øvrige politikerne i panelet «himler med øynene» når de svært sannsynlig kun er overrasket over at en partileder tør provosere slik rett før et lokalvalg. Det er selvsagt modig gjort.

NRK har også laget sitt eget begrep «koseklubb» av dette innlegget, og som selvsagt dyrkes videre på So-Me. Og som deles flittig – noe også Hitler ville elsket som Disneysjefen er inne på. For slikt skapes hat rettet mot enkeltpersoner og deretter grupper av enkeltpersoner. På 30-taller var det jøder. På 80-tallet var det pakistanere i Norge. Fra 90-tallet asylsøkere . Og i dag..?

Hovedpoenget med mitt innlegg her er å vise til hvordan landets medier bekrefter Disney-sjefens frykt.
Ved å sile og vekte informasjon slik at det blir passe konfliktfylt, skaffer man klikk og seere/lesere. Noen av oss har tradisjonelt «følt» at NRK har stått i en særstilling for å bidra til en åpen og saklig debatt.

Etter skandalen i VG (Giskevideoen) og VG/Dagbladets hetsaktige jakt på Giske og NRKs mange og lange angrep mot Venstre i vinter, skjønner jeg godt hvor viktig og nødvendig Bob Igers budskap er.

Det er kanskje et håp om at også unge journalister heretter undertrykker egne preferanser om politikk og verdier og formidler det som faktisk skjer – selvsagt uten å bli et ukritisk mikrofonstativ.

Alle kan bidra for å oppfylle Disney-sjefens ønske om stå i mot denne utviklinga «Hitler ville elsket».

Med mine, mine barn og barnebarns gode opplevelser Disney har gitt gjennom årene, har i alle fall jeg fått en fornyet energi til å jobbe for at Disneysjefens «dreams come true».


Denne handler om samme tema, men er avgrenset til en politiker:

«Når pressen presser Venstre, må Trine ikke grine»

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019:
302
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.