Alta styrker Finnmark dersom vi holder sammen i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.



Oppsummerende svar til Kristian Johnsen (KJ).

I to meget fyldige svar har KJ forsøkt å tilbakevise noen av mine påstander om langt flere fordeler enn ulemper ved regionreformen. Jeg skal forsøke å besvare dette samlet i et innlegg.

Jeg vil starte med å takke KJ for å speede opp den helt nødvendige debatten:
Skal vi svekke eller styrke Troms og Finnmark som region?
Skal vi ta sjansen på at «noe annet» skal redde rest-Finnmark?

Her er mine svar på det jeg oppfatter som hans 5 viktigste poeng:

1. «Problemet var imidlertid at forslaget om kun 11 fylker i ettertid fikk liten oppslutning i store deler av landet og heller ikke av forskere på området».

Forskere og professorer innen statsvitenskap og samfunnsøkonomi skal man lytte til. Men heller ikke de er omforent om hva en region er, hvordan den blir god eller dårlig for innbyggere, hva maktflytting konkret skal innebære.

KJ nevner kun Nils Aarsæther fra UiT og hans kronikk fra 2016.  Aarsæther var da samtidig fremtredende politiker med sentralstyreplass i SP og ble i 2018 med i ForFinnmarks ledelse, muligens som deres forskeralibi?

KJ burde kanskje også nevnt andre viktige fagmiljø som f.eks  NIBR, Telemarkforskning, NTNU, Nordlandsforskning og Møreforskning? Professorer og forskere som bl.a. Harald Baldersheim, Tor Selstad, Terje P Hagen, Hans P Saxi, Hege Hofstad og Gro Sandkjær Hanssen er blant de mange som har bidratt bredt med kunnskap.

Jeg mener å ha lest mye fra disse, men ikke at de har uttalt seg negativt om 11 fylkeskommuner.

At derimot en rekke fylkespolitikere var negative til en sammenslåing, var forståelig. Det ville bety færre politikere i det nye fylkestinget og færre verv å motta godtgjørelser (lønn) for.

I Finnmark hadde AP tidligere 17-18 representanter. I det nye fylkestinget ville de bli redusert til drøye halvparten av den nye fellesgruppa for AP med både tromsværinger og finnmarkinger.

Altså færre Ap-folk i Finnmark måtte dele på vervene med sine partifeller i Troms, og da ble det ble mindre penger.
Dette ble overkompensert ved at SP, SV og Ap skrudde opp godtgjørelsene til hele 21 mill.kr hvert år fra drøye 8 mill kr tidligere – til tross for at antall fylkespolitikere ble redusert fra 72 tidligere til nå 57.

Det er nok mange som nå lurer på hva disse heltidspolitikerne arbeider med for å gjøre regionen attraktive for tilflytting.

2. « Ut fra min tolkning av loven er jeg ikke i tvil om at arbeidet med regional planstrategi og regional plan (fylkesplan) er fylkeskommunens primære oppgave»

KJ refererer til den gamle lovteksten i Kommunelovens formålsparagraf § 1og tolker den.

Jeg vil påstå at det er langt viktigere og mer hensiktsmessig å følge den någjeldende lovteksten:

«Formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det. Loven skal legge til rette for det lokale folkestyret og et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse..»


De viktige stikkordene her er selvstyre, folkestyre, representativt demokrati, innbyggerdeltakelse. Forkortet: MAKT for innbyggerne – over vår egen samtid og framtid gjennom de fylkespolitikere vi velger inn!

Og det er også begrunnelsen for regionreformen. Å flytte makt fra eliten i Oslo til våre egne folkevalgte nærmere oss. Dette er ingen «dogme for Venstre og KrF» som KJ påstår, men et politisk valg velsignet av forskere i både Norge og EU. Og støttet av alle parti på Stortinget!

Hittil har det fulgt «kun» i underkant av 50 tidligere statlige oppgaver over til fylkeskommunene fra 2020. Noen av disse går på det KJ er opptatt av; Planer.

Men de går videre: De vil gi våre fylkespolitikere reell makt til å utvikle Norges viktigste region ved å gi et godt videregående skoletilbud for all ungdom kombinert med  kompetanseløft for de yrkesaktive, lage en bedre infrastruktur for transport og bredband for folk og næringsliv, redusere utflyttinga, øke bolyst, skape større aktivitet i næringslivet.
Forventet resultat: Snu folkestrømmen og gjøre hele regionen mer attraktiv.

3. «Hvem tror at vi i Finnmark vil få mer medinnflytelse, mer medbestemmelse og mer lokaldemokrati dersom Venstre får utviklet sitt «Troms og Finnmark»?»

KJ synes ikke ha noe tro på dagens politikere i Troms og Finnmark fylkesting. Det er forståelig. Ut fra det lille vi har sett hittil, har ikke jeg heller det.

Flertallet bruker sin tid på å redusere kraften i denne regionen, framfor å virkelig utvikle den.
Hva om de heller tok i bruk alle nye verktøy, gjorde krav om å få overført flere og større oppgaver og  fremmet politiske krav om at Stortinget må endre sin politikk slik at vi kan beholde mer av verdiskapinga her?  
Da hadde Troms og Finnmark blitt den maktfaktoren som både Venstre og de fleste andre parti – inkl. SP – ønsker.

Denne nye friheten og muligheten har vi savnet helt siden 1975 da Finnmark fylkesting ble folkevalgt.
Resultat: Massiv netto utflytting og netto fødselsunderskudd! Det skjedde altså på våre fylkespolitikeres vakt fra 1975 til 2019.

Vi er 31 000 færre i Finnmark enn det vi burde ha vært i denne delen av landet som svulmer over av naturrikdommer på land og hav. Det er rett og slett uhørt og et nederlag for Norge.

Storting og regjering har i liten grad lyttet til 3 små fylkeskommuner i Nord-Norge. Med en eller to regioner her ville de ikke våget å ta felles henvendelser og krav på alvor. Det kunne fått store følger ved kommende stortingsvalg.

4. «Tror BSB at det er tilfeldig at fire ungdommer fra Finnmark har imponert i «Stjernekamp» på NRK i de 4–5 siste årene?»

KJ og jeg er helt enige om at mange finnmarkinger har imponert både i og utenfor fylket. Vi har fått fram en rekke dyktige idrettsfolk, musikere, forfattere og andre kunstnere. Og vi er stolte over dem.

I motsetning til KJ mener jeg at de ikke er kommet dit på grunn av Finnmark fylkeskommune. Og ofte på tross av den.
Jeg vil påstå at de ble gode takket være gode kommunale skoler, kulturskoler, idrettslag og en bråte med ildsjeler. I tillegg har vi hatt dyktige skoleledere og lærere på videregående skoler som har etablert faglig gode studietilbud på lik linje med andre fylkeskommuner.

Den sistnevnte faggruppens store utfordringer har vært en liten fylkeskommunes svake økonomi. Mange husker både lærere og rektors bønner om større forutsigbarhet for budsjettene de siste årene før sammenslåingen.

Takket være at Troms og Finnmark fylkeskommune samlet har noe bedre økonomi enn om de sto alene, er situasjonen fortsatt stram, men levelig. Finnmark i alenegang vil medføre tøffe kutt de kommende 6-8 år. Kan KJ forsvare slikt  kun for å ha et fylkeskilt mellom Kvænangen og Langfjorden?

5. «Jeg tror det er en myte at kostnadene til på et område blir vesentlig lavere dersom man slår sammen to områder til ett»

KJ viser her til en kronikk av forskere ved UiT, bl.a. Aarsæther og forklarer sin tro deretter.
 
Det er logisk at dersom man slår sammen og fordobler antallet ansatte på oppgaver drøye halvparten kunne utføre tidligere, blir det ingen gevinst.

Dette ble avtalt for de ansatte i den nye fylkeskommunen; De har jobbgaranti ut 2024 selv om stadig flere av dem som kun jobber administrativt blir stående uten oppgaver som krever et årsverk.
(Hva det gjør med et menneske å ikke ha meningsfylte arbeidsoppgaver, er også en interessant diskusjon)

Men over tid kommer gevinsten med alle fornuftige sammenslåinger:

Man holder først ledige stillinger vakante, inndrar slike ved naturlig avgang, og reduserer lønnsmidler til byråkrati.

Slik frigjør man lønnsmidler til langt viktigere stillinger innen videregående skole, oppvekst, helse og omsorg. I dag mangler Norge over 6000 sykepleiere (økes til + 18 000 i 2036), 2000 helsefagarbeidere (økes til + 8 000 i 2036) , 3000 lærere (økes til + 6 000 i 2036). Da er det lite framtidsrettet å låse stillingsantallet i offentlig administrasjon.

Avslutningsvis vil jeg utfordre KJ som ifølge hans biografi startet i Ap, var innom SV, før han vendte tilbake til barnetroen.  Du og dine trosfeller bør lese en meget interessant masteroppgave som har sett på Aps bevegelser i regionreform-saken.
Det gir nok en bedre forståelse for hvorfor denne regionreformen  vil bli vellykket etter noen år med modning.  Det trengs kun framtidsoptimistiske politikere med ekte vilje til å satse i nord.
Når får vi slike fylkespolitikere?



Ja, ordfører Helga Pedersen i Tana fortjener høyere lønn. Hvor mye?

I en større sak i avisa Finnmarken og på deres nettsted er det laget en oversikt over hvor mye såvel rådmenn (kommunedirektører) og ordførere i Finnmark tjener.

På bunnen av lista finner vi ordføreren i min kommune.

/

Hvorfor er det blitt slik, og bør det fortsette?

Folkevalgte (eller politikere som er blitt et felles ros- og risord) er valgt av folket. Som ombud.

Vi har ikke annen oppgave enn å se til at innbyggerne våre daglig får de offentlige tjenester de har lovmessig krav på. Ombudsrollen vår er å være folkets tjenere.

Samtidig skal vi sørge for at vår kommune blir en kommune som også de neste årene kan gi gode nok tjenester. Det betyr at vi som folkevalgt må ta mange tøffe valg for å sikre at vi har de pengene som tjeneste koster.

Et av valgene er å si nei til store investeringer som vi vet vi ikke har råd til. Det er som med privatøkonomien. Alle i familien har sine ønsker for ny bil, ny garasje, hytte, båt, scooter, sydenferier, klær, mobiltelefon osv.

95 % av familiene har ikke råd til alt, og slett ikke over få år. Slik er det med kommunene også.

Ordføreren i en kommune har det største ansvaret, og er den som bruker mesteparten av sin tid på politisk arbeid. En dyktig ordfører kunne for mer enn 35 år siden godt klare seg med en «halv lønn» (det heter egentlig godtgjørelse for folkevalgte) . Den andre halve stillinga var en ansettelse hos en arbeidsgiver.

I takt med økningen av byråkrater på alle nivå, skjedde dette også i kommunene. Rådmannen fikk stadig mer makt – så langt de folkevalgte tillot. I noen kommuner, deriblant Tana, var det rådmannen som drev fram politikken. Politikerne ble i all hovedsak sandpåstrøere.

Jeg har lært mye av andre politikere og parti siden jeg første gang ble folkevalgt i 1979. En som fikk meg til å endre mening i synet på folkevalgte og deres rett til å få kompensasjon for tidsbruken, var den sindige og reflekterte fylkespolitikeren Søren Haraldstad fra Høyre. Han tilhørte opposisjonen i fylkestinget, men gikk likevel inn for at fylkesordføreren skulle ha høyere lønn.

Og han var helt konkret: » Fylkesordføreren skal ha 1 krone mer enn fylkesrådmannen. Det er fylkesordføreren som er sjefen, og fylkesrådmannen er underordnet.»

Dette er nok med og forklarer hvorfor Helga Pedersen i Tana ligger lavest på lønnsstigen i Finnmark.

Den siste ordføreren i Tana som var tydelig på at det er de folkevalgte som bestemmer og ikke rådmannen,var Leif Kr. Sundelin, Ap. Da må vi tilbake til det forrige årtusen!

Fra 2005 fikk Tana kommune en ny rådmann som hadde vært kommunestyrerepresentant i Tana. De politiske gener ble selvsagt med i rådmannsjobben. I tillegg å være den øverste leder av administrasjonen ble han i praksis også den reelle politiske lederen. Det var i ubetydelig grad ordføreren som tok politiske initiativ. Forslagene kom fra administrasjonen, i praksis rådmannen.

Spesielt ivrig var rådmannen i å få igang byggebransjen. En rekke bygg ble foreslått – enten det var nødvendig eller ikke. Kommunens lånegjeld var 107 mill.kr i 2003, og renter og avdrag la beslag på drøye 9 mill.kr. Eller den gang ca 25 årsverk. Noen av byggene var av så gammel dato og så dårlig vedlikeholdt at de måtte oppgraderes.

I dag er kommunens lånegjeld nesten en halv milliard kroner!! I fjor betalte vi 29 mill.kr i renter og avdrag – med langt lavere rente enn i 2003. Penger tilsvarende drøye 40 årsverk. Slik har kommunen vært nødt til å redusere antall årsverk som skulle sikre nok vaktmestere til å holde vedlike bygg, fagarbeidere og sykepleiere i helse- og pleieomsorg og ansatte i barnehager og skole for å gi barn og unge en tryggere oppvekst.

Ordfører og politikere har kun vært sandpåstrøere på rådmannens kjøpefest. Og derfor kan nok den lave ordførerlønna i Tana forklares i at det er ikke ordføreren som har vært sjefen i Tana kommune. For den reelle sjefen har vært rådmannen.

Ikke unaturlig har derfor rådmannen etterhvert fått en stadig høyere lønn, mens ordføreren har sakket akterut. Etter at ordfører Ingilæ ble ansatt som ny leder i Tana kommune i januar 2019, gikk han rett i nytt lønnsforhandlingsmøte med rådmannen og skrudde opp lønna til rådmannen med drøye 100 000 kr. + 9 mndr etterbetaling !

Det skal koste Tana kommune 2 mill kr ekstra ut 2022.

Skal nåværende ordfører i Tana straffes fordi hennes forgjenger valgte å ikke være den egentlige sjefen i Tana kommune?

Nei. Ordfører Helga Pedersen må derfor få oppjustert sin lønn på lik linje med kommuner av samme størrelse. Og det må skje straks politikerne i kommunen sammen med ny rådmann og ny økonomileder har fått både oversikt og kontroll over den sterkt svekkete økonomien.

Den fortvilte økonomien i Tana skyldes manglende lokalpolitisk ledelse over 15 år.

Får ordføreren fjernet ukulturen som har fått vedvare, er hun vel verdt en betydelig lønnsøkning og på nivå med andre ordførere i Finnmark.

Noen forsøker nå å velte all skyld for den anstrengte økonomien over på den underslagssiktede lederen. Svindelen er stor og utilgivelig. Hadde rådmannen gjort sin jobb, ville systemet hindret at det skjedde.

Men hvor mye av de + 20 mill .kr fikk konsekvens for 2021-budsjettet? Null kroner. Utrolig nok.

Tana kommune er ikke skyldig penger til noen leverandører fordi disse pengene er gått i lomma på kommunalt ansatte. Hadde disse pengene ikke blitt svindlet på bakgrunn av fiktive faktura, ville lånegjelda kunne vært + 20 mill.kr mindre. Det hadde spart vår kommune for 700 000 kroner mindre å betale i renter og avdrag i 2021, og vi ville hatt tilsvarende til 1,5 årsverk i pleieomsorgen eller i egne midler til å investere i bedre renseanlegg.

VG, regionreform og stortingsvalg

VG skriver på lederplass om forslag til ny valglov hvor flertallet foreslår å beholde dagens 19 valgdistrikt ved stortingsvalg. For VG er dette uforståelig: » Hvis regionene ikke engang er egnet til å velge stortingsrepresentanter, hva er de da egnet til?».

Her ramler VG i flere grøfter. Regionreformen er en demokratireform. Den er vedtatt med det formål å flytte statlig makt sentrert i og rundt Oslo nærmere innbyggerne over hele landet. Tunge og store statlige oppgaver (med unntak av bl.a. forsvar og politimyndighet) kan bedre forvaltes av folkevalgte i færre, større og sterkere regioner enn de tidligere 19 små og betydningsløse.

Selvsagt vil en slik reform true sterke interesser i samfunnet. Derfor hørtes ikke noe begeistringens rop fra LOs hovedkontor på Youngstorget. Heller ikke de store finansaktører med adresser i Oslo og Bærum har jublet. Og selvsagt har Stortinget og regjeringens sterkeste premissleverandører – departement og direktorat – motsatt seg å bli fratatt makt og myndighet, arbeidsplasser og økonomi. Også en tilnærmet samlet Oslo-presse har vendt tommelen ned til slik maktoverføring.

Disse fikk uventet (?) hjelp av SP som kunne fiske i opprørt hav. Mange innbyggere er langt mer opptatt av navneskiltet som viser hvor fylkesgrensa går enn at deres fylkespolitikere skal få mer makt. Følelser trumfer alltid fakta om de nye muligheter en demokratireform vil gi. Samtidig fortjener regjeringen kritikk for å ha vært for lite offensive fra 2014 da Stortinget ba om en slik reform etter forslag fra Venstre. Det skyldes nok i første rekke at Høyre (og Frp) skulle gjennomføre noe de egentlig er mot. Høyre vil ha bort det regionale nivået og erstatte det med rundt 80 storkommuner.

Regionreformen startet 1.januar 2020, og er bare i sin spede begynnelse. I årene som kom kommer vil den bli drevet fram av parti på Stortinget som mener at makt skal spres og at det politiske folkevettet er jevnt spredt utover hele landet. Jeg antar at før 2030 har vi havna der SPs Ola Borten Moe ønsket det i 2006; 7 regioner. Og med betydelig mer makt også innen sykehus og profesjonsutdanning, og med rett til grunnrentebeskatning for å finansiere utviklingen i egen region.
Slik desentralisering av makt er helt nødvendig om vi skal redusere folkestrømmen mot det sentrale østlandet.

Men hva har disse regionene med stortingsvalgdistrikt å gjøre?

Må et valgdistrikt være lik regionen ?

I både Norge og den øvrige demokratiske verden finnes det ulike valgordninger som regulerer dette. Valglovutvalget har en glimrende oversikt som viser noen av ordningene.

Også i Norge har det vært foretatt valg til Stortinget fra valgkretser som som ikke har vært politiske folkevalgte organ på regionalt nivå. Fram til 1952 ble det valgt inn stortingsrepresentanter 4 byer – utenom de daværende 20 fylkene.

I Sverige har øya Gotland to direktevalgte til Riksdagen. Lille Gotland kommune utgjør Gotland län, og regnes som eget valgdistrikt for valg til Riksdagen. Samtidig er kommunestyret også «regionstyre».

I Finland har øygruppa Åland én direktevalgt representant til den finske Riksdagen. Samtidig har Åland langt større selvstyre enn noen av de andre valgkretsene.

Danmark har løst sine geografiske utfordringer med at både Færøyene og Grønland har direktemandater i den danske Riksdagen.

I Norge kan vi derfor sammensette Stortinget fra det antall valgdistrikt Stortinget sjøl finner fornuftigst.

Hva er problemet om Norges 11 regioner skal bli representert på Stortinget gjennom 19 valgdistrikt?

VG skriver at slike valg er fylkespartienes viktigste funksjon.
Vel, fylkespartiene har i prinsippet ingen formell tilknytning til Stortinget. Riktignok har partiene ansvaret for nominasjonen av kandidater til lister i det enkelte valgdistrikt.

Når kandidatene er innvalgt på Stortinget, er de frie og uavhengige folkevalgte med sitt mandat fra velgerne og basert på det vedtatte partiprogrammet som gjelder hele landet (alle valgdistrikt). Partiet kan ikke overstyre stortingsgruppa, selv om vedtektene kan formuleres slik at partiet har meget stor innflytelse .

Kan 11 fylkesparti ha ansvar for nominasjonen i langt flere valgdistrikt?

Bortsett fra at det øker det adminsitrative arbeidet for partiorganisasjonen noe, vil slikt foregå langs kjente linjer.

For å ta Troms og Finnmark, denne 3.største regionen i Norden:

Har vil fylkespartiet sørge for at lokallaga i Troms valgdistrikt til Stortingsvalget inviteres i prosess med avsluttende nominasjon av deres liste. Tilsvarende vill samme fylkesparti sørge for skjer i Finnmark. Resultatet blir at partiet stiller en stortingsvalgliste i Troms og en annen i Finnmark.
Som tidligere.

VG påstår dette vil føre til «en maktkamp internt i regionene» uten å vise til eksempel på hva slik maktkamp skal dreie seg om.

Partiet som stiller to lister i samme region bygger på samme landsmøtevedtatte stortingsvalgprogram og de politiske uttalelser som er vedtatt.
Maktkampen om politiske saker er altså avklart sentralt i det enkelte parti.

Min konklusjon er at det er av mindre betydning om stortingsvalgkretsene avviker fra den regionale inndelinga.

Siden det er lettere og enklere for partier med oppslutning under 10 % å vinne mandat i en valgkrets med et større antall mandater, vil det være til gunst for disse om de 11 nye regionene utgjør stortingsvalgkretsene.

For de store partiene vil det derimot være ønskelig å beholde 19 valgdistrikt.

Da minsker muligheten for at partier rundt sperregrensen på 4 % (ca 120 000 velgere ved normal valgdeltakelse) får direkte mandat. Slik kan store deler av velgerne hindres i å få innflytelse på landets nasjonalforsamling.


Gamle Tana bru: Ta til fornuft nå – stans Statens hærverk mot finnmarkshistorien!

I disse dager pågår det største hærverket i moderne tid mot vår egen historie. Noen få mektige menn ansatt i staten har respektløst tatt seg til rette og er i gang med å rive det siste store og svært symbolsterke krigsminnet i Øst-Finnmark – Gamle Tana bru.

I år markerer Norge at det er 80 år siden nazistene okkuperte Norge. 

Hvordan kan en slik skandale med staten som drivkraft skje i et samfunn der kulturminnevern burde stå sterkere enn noensinne? 
Og hvordan kan det skje til tross for at regjeringen for få år siden ba kommunene registrere og ta vare på slike minner?

Kanskje viktigste spørsmål: Hvordan kunne det skje i den delen av landet som sterkest og mest brutalt fikk merke krigens helvete – krigssonen Finnmark?

En ubegripelig og urettferdig “dødsdom”

En nødvendig repetisjon av «rettssaken» som skulle føre til “dødsdom” over Gamle Tana bru er på sin plass først:

Ved inngangen til dette årtusen ville fylkespolitikerne i Finnmark oppruste E6 i Øst-Finnmark med en ny bro over Tanaelva. De meldte dette kravet inn til Samferdselsdepartementet som den gang hadde ansvar for riksveinettet inkludert Europavegene.

I 2005 starter de første møter mellom Statens Vegvesen (SVV) som skal utarbeide planer, og Tana kommune som er reguleringsmyndighet. Tana kommune er representert med folk fra administrasjonen i alle møter. Ordføreren er eneste politiker og deltar på kun noen få av disse.

På et tidlig stadium i prosessen avklarer SVV at de ikke ønsker å beholde den gamle brua når den nye står ferdig på grunn av ansvar for og kostnader ved vedlikehold. Tana kommune som allerede da har en urovekkende økning i lånegjelda sier som sant er at de ikke har råd til å ta vare på en bru. Dette tolkes som om at det ikke er aktuelt å bevare den gamle brua. SVV sier de var enige i det første møtet om å rive Gamle Tana bru, men det finnes ikke noe dokument i Tana som bekrefter dette.

Men uansett viktigst: Det er aldri blitt vedtatt lokalt av kommunens folkevalgte å ødelegge brua! 

Ingen spør seg på dette tidspunktet (i 2005) om brua kan ha en historisk verdi som gjør den verneverdig!

Tanapolitikerne vil ta vare på Gamle Tana bru

FUP (Fast Utvalg for Plansaker) er det første politiske organ i Tana som uttaler seg om planene. I tillegg til synspunkter om båtutsetting, scooterløyper o.l sier utvalget flg. i januar 2009, enstemmig:

«d) FUP ber Statens vegvesen om å vurdere å benytte ene eller begge fundamenter fra eksisterende bru til et utsiktspunkt etc.

e) FUP ber om synspunkter om å bevare dagens bru.»

(Leseveiledning: rød fet skrift i kursiv er sitater fra dokumenter i saken)

Det fremkommer ikke av referatene senere om SVV sine synspunkter på dette. Men det er altså ikke tvil om at lokalpolitikerne i Tana ønsker en faglig vurdering av nytteverdien av brua.

Likevel tar ordføreren sitt private synspunkt med seg til et møte i juni samme år:
I følge referat fra møtet sa ordfører Frank Ingilæ «den gamle brua må bort da den vil skjemme for utsyn over elva»!

Altså, der politikerne ser verdien av å ta vare på dette historiske minnet i en eller annen form, tar en enkeltpolitiker et historieløst standpunkt som etterhvert binder opp alle rundt ham i den videre prosessen. Og som til slutt blir avgjørende for «dødsdommen» – nå som i 1944: Tilintetgjør brua!

Når  SVVs Detaljreguleringsplan for E6 skal opp  til behandling i kommunestyret i februar 2013, må politikerne forholde seg til et omfattende dokument. Det haster nå for SSV  å få vedtatt det slik at brubygging kan startes umiddelbart etter at Stortinget har bevilget penger senere på året.

Formannskapet har i sitt møte 29.11.12 laget sin enstemmige innstilling hvor plassering av nybrua, rundkjøringer, rasteplass m.v. er akseptert.

I tillegg vedtar formannskapet følgende :


Politikerne er samstemte og klare på dette viktige punktet: Det gjelder å få tatt vare på Gamle Tana bru – i en eller annen form. Selv om ordføreren syntes å ha lagt hele sin prestisje i at Gamle Tana bru skal tilintetgjøres, fant politikerne sammen om en mulig løsning for å bevare og nyttiggjøre seg den historisk viktige brua.

De vedtar derfor – enstemmig – følgende tilleggspunkt til Vedtak – detaljregulering for E6 Tana bru  i kommunestyret 21.02.13:


«Vurdere flytting av eksisterende Tana bru

Statens vegvesen har gjort et grovt kostnadsoverslag på 25-35 millioner kroner for flytting av eksisterende bru. Kommunestyret er kjent med at det kan være betydelig økonomisk risiko med en eventuell flytting jfr brev fra Statens vegvesen av 5. februar 2013.

Rådmannen bes om å vurdere muligheten for å flytte dagens Tana bru. Vurderingen må ikke medføre forsinkelse i realisering av prosjektet med ny Tana bru.Momenter som må tas med i vurderingen: 

    • Plassering av brua
    • Finansiering og muligheter for medfinansiering
    • Overslag på prosjekterings/ og byggherrekostnader.
    • Driftskostnader
    • Risiko for økte kostnader
    • Reguleringsplan
    • Behov for konsekvensutredning
    • Utrede med Utsjok kommune om flyttinga kan søkes som et Eu prosjekt
    • Nedklassifisere til begrenset totalvekt for kjøretøyer»

Så vil noen spørre: Men hvorfor vedtok ikke kommunestyret samtidig å fjerne punktet som var innbakt i forslaget fra SVV om å fjerne den gamle brua?

Svaret er enkelt: I Tana er det en kultur for å ikke endre på rådmannens «forslag» (ja, som en av ytterst få kommuner – om noen – i Norge har flertallet gitt rådmannen anledning til å fremme egne forslag i formannskap og kommunestyre!! ).

Politikerne uttrykker gjerne seg derfor gjennom såkalte «tillegg til» rådmannens «forslag».

Dessuten har SVV gitt politikerne klar beskjed. Skal de ha alle planer klare for å kunne starte bygginga av ny bru om det bevilges penger i 2014, kan ikke denne saken endres på nå.
Take it – or leave it, er den utvetydige beskjeden fra SVV.

Derfor blir Vegvesenets setning stående. Der står det at den gamle brua skal fjernes innen et år etter at ny bru er tatt i bruk.
Og dette er brukt rått av SVV og daværende ordfører i ettertid:
– Se her. Kommunestyret har vedtatt reguleringsplanen med forutsetning om å rive Gamle Tana bru!!

Da glemmes et viktig premiss for debatten i kommunestyret: En av de folkevalgte (som også var fylkespolitikeren som i 1999 foreslo en ny bru), sa at Tana kommune har et år på seg fra nybrua står ferdig til å finnet ut hva de vil med den gamle. Han ble ikke motsagt av verken ordfører, administrasjon eller andre i kommunestyret.

Men det viktigste er blitt underkommunisert – eller tiet i hjel: Rådmannen får gjennom det enstemmige vedtaket et oppdrag om å utrede videre muligheten til å berge den gamle brua. Fordi politikerne i Tana er enstemmige om å ta vare på dette historiske monumentet i kommunen!

Det fremgår ikke av kommunens journaler at rådmannen har fulgt opp dette. Jeg må selvsagt ta forbehold om at det kan skyldes at kommunen ikke er profesjonell nok på journalføring av dokumenter.

Om ordføreren ønsket en slik oppfølging, er derimot langt mer usikkert.

Norge markerer viktigheten av å ta vare på krigsminner

I 2015 markerer Norge at det er 75 år siden Norge ble okkupert av fremmed makt, og at det er 70 år siden frigjøringa. Regjeringa gjør det på sin tydelige måte. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med daværende Riksantikvar Jørn Holme sender et viktig brev til landets ordførere og fylkesordførere. De minner om markeringen av det som skjedde fra 1940-45, og henstiller til kommunene å registrere og ta vare på viktige kulturminner, og skriver bl.a.:

«Hva er et krigsminne?
Det er ikke alltid like opplagt hva som skal forstås med et kulturminne fra den andre verdenskrigen. Okkupasjonsmaktens militære anlegg, samferdselsanlegg, fangeleire og administrasjonssteder er synlige objekter. Åsteder for sabotasje, annen motstandskamp og krigshandlinger trenger derimot ofte en forklaring for at vi skal bli i stand til å forstå hvilken betydning de hadde.

Kulturminner knyttet til de delene av okkupasjonshistorien som har vært underkommunisert, eller som er lite dokumentert gjennom fysiske spor, vil ha en sentral plass i kartleggingsarbeidet.

 Bredt engasjement
Den andre verdenskrigen engasjerer fortsatt. Flere fylkeskommuner og kommuner arbeider allerede systematisk med krigens kulturminner. Feltet engasjerer også museumssektoren, kunnskapsmiljøene og, ikke minst, frivillige lag og foreninger.

En rekke nasjonale institusjoner har ansvaret for å forske på og formidle deler av krigshistorien (se lista over kopiadressater under). Det er ønskelig at kommunene inviterer disse til et samarbeid, og at kunnskapen om krigsminnene i bred forstand blir samlet. Krigsgenerasjonen er i ferd med å falle fra, og det er viktig at de ufortalte historiene blir dokumentert.

Arbeidet med krigens kulturminner kan påvirke både den lokale og den nasjonale identiteten. Kulturminneforvaltningen skal være bevisst sin rolle som en aktør som aktivt griper inn i de langsomme endrings- og forsoningsprosessene. Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»

(Du finner brevet her Krigens_kulturminner jan. 2015 fra regjering til ordførere ).

Dette er noe som treffer mange ordførere midt i hjerterota.

De er stolte av sin historie, selv om den også inneholder smertefulle minner. Men de vil bidra til å hedre de som ble rammet av nazismens gjennomgående jævelskap på den viktigste måten: Å ta vare på de fysiske minner slik at de kan besøkes av nye generasjoner som kan minnes forfedre med respekt, lære noe – og må ta standpunkt.

Over 90 % av kommunene har tatt dette på alvor og gjort arbeidet.

Men ikke Tana kommune.

Hvorfor er det viktig å bevare krigsminner?

I Europa etter 1945 var det spesielt Polen som tidlig skjønte verdien av krigsminner.
De kunne ha fulgt det enkle redneck-ropet fra endel innbyggere om «riv skiten» og fått fjernet alt av nazistenes fangeleire slik at dette triste kapitelet kunne gjemmes og glemmes.

De valgte det motsatte.

Derfor er bl.a. Krakow i Polen og Auschwitz-Birkenau blitt et stort reisemål for samfunnsbevisste ungdommer og historieinteresserte voksne.

Når man går inn jernporten til Auschwitz som er merket med «Arbeit macht frei» (arbeid skal gjøre deg fri), ser brakkene som huset radmagre krigsfanger, de aller fleste jøder, og ser pipa der røyken fra brenning av lik steg ut,  skjønner man hvilke tragedier diktatur og manglende respekt for menneskeverd fører til.



Det er ingen som går uberørt derfra. Og de aller fleste har lært for resten av livet, noe som preger deres holdninger til liv, demokrati og kulturminner

Hva gjorde Tana kommune med henvendelsen fra regjeringen om å ta vare på krigsminner?

Ingen verdens ting.

Oppfølging av den ble av ordføreren utsatt til 2019. Hvorfor det? 

Den nye brua var planlagt tatt i bruk tidlig høst 2019. Ordføreren hadde sagt at han ville gi seg etter 3 perioder, og så fram til å åpne brua som det siste han gjorde som ordfører.

Å starte et arbeid med å registrere og ta vare på krigsminner var en stor trussel for hans plan om fjerne rubb og rake av den gamle brua. For tenk om enda flere historisk opptatte innbyggere og ikke minst fagfolk da pekte på Gamle Tana bru som et krigsminne verdt å ta vare på?

I Tana hadde det vært et folkelig engasjement for å ta vare på brua over lang tid. Men det ble aldri invitert til møter som skulle vurdere verneverdien av brua, og hvilken nytte den kunne ha for utvikling av bl.a. reiselivet i Tana.

Det er smått utrolig, men i fremlegg av detaljreguleringsplan med vedlegg ligger det ikke en eneste faglig vurdering av verneverdien på denne historisk viktige brua!!
Hvordan kan våre fagmyndigheter svikte så kapitalt?

2017: Riksantikvaren kontaktes om fredningsforslag 

En av de mest våkne innbyggerne i kommunen, Lars Erik Bønå, hadde tatt kontakt med Riksantikvaren (RA) i mai 2017 med tanke på få vernet brua for historien.

I januar 2019 sendte Bønå et fredningsforslag via fylkeskommunen til RA. Han purret på svar, men fikk det ikke.

30.juni i år tok han så kontakt med Sivilombudsmannen (SO) med spørsmål om ikke Forvaltningsloven også gjaldt RA.  

SO kontaktet RA 1.juli. Først da svarte RA !

Bønå fikk en beklagelse at de ikke hadde svart tidligere (det var gått 3 år!), men så skrev de:

“Vi er glade for engasjementet i saken og vil se nærmere på opplysningene du sender over. Riksantikvaren arbeider for tiden med en spesiell satsning på krigens kulturminner og vi vil derfor se nærmere på Tana bru som krigsminne.

Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen.”

Legg merke til at RA nå sier de jobber for fullt med det arbeidet som regjeringen og RA hadde satt i gang i 2015. Nå skal verneverdien også for Gamle Tana bru omsider få en forsvarlig saksbehandling.

Det betyr røft regnet 2-3 måneder med arbeid for å få grundig belyst de ulike verdier som Gamle Tana bru representerer.

De fleste skjønner likevel at i feriemåneden juli blir det neppe mye saksbehandling, så dette vil ta sin tid utover høsten. Det betyr også at planene om riving allerede denne høsten må legges på vent. Det er likevel innenfor reguleringsplanens forutsetninger om at riving kan være gjennomført innen et år etterpå.

Avisa Sagat hadde i sommer flere interessante reportasjer om 2.verdenskrig og krigsminner. Den 14.juli har journalist Bjørn Hildonen et stort oppslag om Olav Karlsen som bl.a. var med under gjenoppbygginga av Gamle Tana bru. I samme avisa har journalist Torbjørn Ittelin et tosiders oppslag om en oppvakt og  historieinteressert 21-åring som registrerer, samler og tar vare på krigsminner, bl.a ved Nyborgmoen.



31.juli sender Bønå oppslagene i Sagat til RA som hjelp i deres vurdering av verneverdien av brua, og får følgende svar:

“Hei og takk for informasjonen. Vi føyer informasjonen til saken og kommer tilbake som tidligere beskrevet.”

Seniorrådgiver Andreas Skogholt-Skjetne blir intervjuet av avisa Sagat som i nettutgaven 12.august bekrefter at de er i gang med å vurdere også Gamle Tana bru som krigsminne.

Dette er altså første gangen siden  planleggingen startet i 2005 at RA involveres!!

Seniorrådgiveren kan ikke si noe om de vil opprette fredningssak, men de er altså i gang med et ganske omfattende arbeid som selvsagt vil ta sin tid.

Både avisa Finnmarken og NRK Finnmark har i dagene før skjønt nyhetens innhold og konsekvens.

Og nå er det stor bekymring hos både politisk ledelse i Tana kommune og i SVV at dette kan ende med en fredningssak. Altså; Gamle Tana bru kan bli stående!

Riksantikvaren med hurtig saksbehandling etter 14 års passivitet 

Deretter tar de bekymrede sine kontakter slik man gjør i et fylke hvor fag og politikk sauses sammen. Da skjer ting raskt på et kontor i Oslo: Seniorrådgiveren hopper over løftet gitt i juli om at «Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen».

Han skriver et kort brev allerede  11.august (samme dag som han intervjues av Sagat?) og som preges sterkt av hastverksarbeid. Brevet avsluttes slik;

«Konklusjon

I hver enkelt frednings sak skal det gjøres en grundig vurdering av om fredning etter kulturminneloven er et riktig virkemiddel. Det er viktig å ha med seg at alle kulturminner som fredes skal ha nasjonal verdi, men at ikke alt av nasjonal verdi skal fredes. Kulturminner som fredes skal ha svært høy verneverdi. Det må i tillegg være stor sannsynlighet for at kulturminnets praktiske og økonomiske rammebetingelser er tilstrekkelige for at kulturminnet skal kunne bevares.

Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie fra tilbaketrekkingen av tyske styrker høsten 1944 og de systematiske ødeleggelsene av Finnmark av okkupasjonsmakten, men Riksantikvaren vurderer det slik at fredning er ikke riktig virkemiddel i saken.
Riksantikvaren vil dermed ikke frede gamle Tana bru.»

Brevet blir deretter sendt kjapt avgårde til de som har bestilt dette svaret, og den ferske ordføreren i Tana sendte brevet umiddelbart til sine trofaste venner i media i Finnmark for å spre denne «gode» nyheten.

Jeg tror at alle som leser konklusjonen fra seniorrådgiveren og måler den opp mot regjeringens brev til kommunen i 2015, ser at her er det mye som skurrer.

Dette skrev altså Riksantikvaren og statsråden i 2015:

«Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene».

Mener Riksantikvaren at konklusjonen er å vise respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene?
Og er r dette en faglig vurdering som tilfredsstiller Statens egne rutiner for slikt?

Eller er dette i første rekke et politisk standpunkt for å forsvare både egen unnfallenhet og statens mangelfulle arbeid før vedtak ble gjort?

Det er tre forhold i konklusjonen som er verdt å merke seg;

«Skal gjøres en grundig vurdering»:
I svaret foreligger det det ingen grundig vurdering om hvorvidt fredning er nødvendig for å ta vare dette kulturminnet. Tvertimot har RA i 3 år motsatt seg å gjøre en grundig vurdering! Og før den avgjørende detaljreguleringsplanen i 2013 var de helt tause!

De burde ha kunnskap om at fra 1997-2001 ble det laget en «Nasjonal Verneplan for veier, bruer og andre vegminner». Tana bru var ikke med i den av den gode grunn at brua var i bruk.

Heller ikke i 2012 da Verneplanen skulle ha vært rullert (skjer hvert 10.år), var Tana bru aktuell. Men den vil være det i 2022-rulleringa.

«Fredning er ikke riktig virkemiddel».
Hvis fredning ikke er et korrekt virkemiddel, hva er i så fall alternativet for å sikre et slikt viktig kulturminne i Finnmark? Det er staten som eier brua, og som også kan bruke vern som virkemiddel. Eller ødelegge kulturminnet.

«Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie».
Det var jo nettopp dette både statsråden og daværende Riksantikvar Holme poengterte i 2015. Likevel vil en underordnet saksbehandler med basis i Google-søk på nettet og uten noen kvalifisert faglig utredning konkludere med at den ikke har verneverdi !?

I tillegg til dette skriver RA følgende:

«Verneverdien har tidligere blitt vurdert av Finnmark fylkeskommune og Statens vegvesen i arbeid med reguleringplan for ny vei og bru. Det ble ikke besluttet å bevare gamle Tana bru i denne prosessen.»

Dette er oppsiktsvekkende informasjon! Kan RA snart legge fram den vurderingen Finnmark fylkeskommune og Statens Vegvesen har gjort, slik at offentligheten blir kjent med vurderingen av verneverdien? Hittil har ingen sett denne vurderingen.

Her kan du med selvsyn se alt som sto skrevet om bruas kulturminneverdi i SVVs egen detaljreguleringsplan:



Ikke et ord om den største kulturminneverdien av dem alle i området: Den historisk viktige – og meget synlige Gamle Tana bru!!

Snakk om å ikke se skogen for bare trær.

Det eneste som finnes om brua i de offentlige dokumenter som følger saken er dette ,10 mndr før kommunestyret skulle gjøre sitt vedtak;

«Riving av eksisterende bru er ikke kommentert av fylkeskommunen i innspillet. Areal- og kulturvernsjef Stein-Tage Domås har i etterkant av fylkeskommunens innspill bekreftet at det ikke er aktuelt å verne eksisterende bru (personlig meddelelse 25. april 2012).

Dette er høyst oppsiktsvekkende!

Saksbehandlinga i en slik viktig kulturminnesak er her i Finnmark altså av det muntlige slaget. Uvanlig ellers i forvaltningen, men muligens akseptert  i Finnmark?

Står dagens Riksantikvar bak dette rent faglig, også med tanke på deres brev i 2015 med sterk henstilling til å bevare krigsminner? 

Enhver med et minimum av historiekunnskap må spørre seg:

Hvis ikke Gamle Tana bru er verneverdig som krigsminne og etterkrigsminne, hva er da verdt å ta vare på i de deler av Norge hvor folket ble jaget fra sine hjem og 60 000 mennesker ble flyktninger i eget land og i våre naboland?

Hvis denne harelabb-saksbehandlingen skal føre til at et av samferdselshistoriens og krigshistoriens viktigste nasjonale kulturminne blir tilintetgjort, har det satt en standard for kvaliteten på offentlig forvaltning av såvel lovverk som det lovverket skal beskytte.

Det gir urovekkende perspektiver framover.

Hva skal vi med Riksantikvaren?

Og det neste spørsmålet er like relevant: Hva skal vi med Riksantikvaren dersom ikke RA gjør jobben sin?

Da den forrige riksantikvaren avsluttet åremålet i 2018, sa han bl.a. at han var fornøyd med at ansvaret for kulturminner skulle flyttes til de nye fylkeskommunene. Og så la han til:

«Men når de får ansvaret, må de også ta det, og kunne overprøve kommunene der kulturminner av nasjonal verdi er i fare. Hvis ikke, må Riksantikvaren fortsatt ha mulighet til å stoppe sakene, finne en løsning eller å bringe dem inn til regjeringens bord.»

I tilfellet Gamle Tana bru er det ikke bare en tidligere og en fersk ordfører som har satt et nasjonalt kulturminne i fare.

Det har også Riksantikvaren gjort. Der har altså en underordnet saksbehandler fått all makt til å avgjøre skjebnen til noe av nasjonal verdi!

Det er derfor innlevert klage på vedtaket – som skal behandles av samme etat.
Noen som tror at avgjørelsen vil bli omgjort om bukken fortsetter å passe havresekken?

Det eneste fagorganet som har vurdert den historiske verneverdien er Norsk Vegmuseum (NVM). En oppegående fagavdeling og vegdirektør forsto at en faglig vurdering måtte gjøres FØR man evt. startet noe så dramatisk som rivning. 

Da vegdirektøren 31.august stanset den planlagte rivinga, ble det begrunnet med behovet for en forsvarlig faglig vurdering. Dette var en mektig provokasjon overfor de mektige menn i SVV, hos Riksantikvaren som påsto de hadde gjort en forsvarlig vurdering og i Tana kommune hvor den avtroppende ordfører i verste fall for han ikke fikk guttedrømmen oppfylt.



Påtroppende ordfører fulgte i fotsporene til  den avtroppende. Han var nå ansatt av sine egne kolleger i formannskapet (!) i en lederstilling under rådmannen. En av hovedoppgavene synes å ha vært å følge opp byggeprosessen – for sikkerhets skyld? 

Og påtroppende mente det ville være vettløs bruk av penger å ikke bruke 20 mill.kr på riving. Å bruke dem på å rive et symbolsk sterkt monument for Finnmarkshistorien  til 20 unødvendige mill.kr var derimot vettug bruk av offentlige penger?


Norsk Vegmuseum: Gamle Tana bru har høy verneverdi !

Dessverre fikk fagorganet kun drøye 3 uker på et slikt omfattende arbeid. Sammenlignet med de få dagene RA brukte på sin «faglige vurdering», fikk NVM såpass god tid at de kunne konkludere med at Gamle Tana bru har høy nasjonal verdi:

«Norsk vegmuseum mener gamle Tana bru må bevares for nåværende og fremtidige generasjoner ut fra sin høye verneverdi.»

Mens NVM jobbet fram en faglig grundigere og bredere vurdering , raste mektige menn i nord. Ingeniører uten interesse for historiske minner, men med «riv skiten»-holdninger ledet an. 
Den ferske kvinnelige vegdirektøren ble forståelig nok utsatt for et sterkt press. Og menn vinner som regel.

Vegdirektøren valgte under tvil å gi seg siden Tana kommune syntes å ha gitt utrykk for at de ikke så verdien i Gamle Tana bru. Det var det inntrykket som var skapt – til tross for at kommunestyret enstemmig ønsket å ta vare på den historiske brua

Selv om Tana kommunestyre ved to anledninger og formannskapet en gang har uttalt seg enstemmig om å ta vare på det historiske monumentet, legger de likevel avgjørende vekt på hva kun én av kommunestyrets representanter – ordføreren – måtte mene!

I Tana kommune husker man denne ordføreren som en kundevennlig  butikkekspeditør på Sørnes Elektro. Han hadde veldig sansen for moderne teknologi, og hadde sett hva lasershow kunne gi av opplevelser, og også sett LED-teknologien i praksis på bygninger og bruer. Han store ønske var å lyssette nye Tana bru og lage kunstig nordlys, flagg m.v.

For å få det til kunne ikke den nye brua ha to kabeloppheng – altså en på hver side som Gamle Tana bru har. Derfor måtte en såkalt sentrisk kabelplanløsning på plass. Det betyr at det kun går en rekke med kabler fra midten av tårnet og ned til midten av brua . Dermed deles brua i praksis i to. Dette er i strid med denne type bruer på E6. Derfor måtte SVV søke dispensasjon for å bygge en bredere bro med to smale kjørebaner og to brede fortau på begge sider, fortau med plass til biltrafikk ved stans på motsatt side.

I tillegg krevde ordføreren i 2009 at den gamle brua måtte vekk fordi den «skjemmet ut» den nye og ville ta noe av oppmerksomheten. Bare rivinga vil koste nærmere 20 mill. kroner.

Man kan enkelt si at for å få opp et lysshow som kostet 20 mill kr i LED-lys, kabler og styring, måtte brua gjøres mindre funksjonell – også fordi man ikke ønsket å bruke den gamle brua som vei for gående, syklister, rullestolbrukere, rulleskibrukere m.v.

Jeg tror de fleste ser at dette er en underlig bruk av samfunnets midler. Ved å ikke rive brua, sparer man rivningskostnadene. Da kunne man forsvart lyskostnadene på ca 25 mill kr, noe de fleste ville godtatt.

For å sette dette i perspektiv: De 20. mill kr til riving kunne vært brukt til å bygge de gang- og sykkelstier i sentrum kommunestyret vedtok i 2013 samtidig med reguleringsplanen for ny bru, men som det ikke er funnet penger til ennå!

Hvis det er mulig å lære noe fra andre, bør man kanskje ta en titt på tdl. Sørum kommune i Akershus. Der så kommunen mulighet for å kunne ta vare på en bru for myke trafikanter, men som ikke lenger skulle brukes til kjøretøy. Brua er av samme  type som Gamle Tana bru, og var inntil 1944 da Tana bru sto ferdig den lengste hengebrua over elv i Norge.

En underskriftskampanje ble tatt på alvor av lokalpolitikerne. De tok kontakt med både Statens Vegvesen og fylkeskommunen. Det endte med at i 2016 sto en ferdig renovert og rehabilitert bru klar til bruk!

Her kan du lese denne solskinnshistorien der kulturminneverdier ble tatt på alvor, og der vernet baserer på den nye tanken om «Vern gjennom bruk»

Ordfører nektet å drøfte saken om Gamle Tana bru i august 2020

Til formannskapsmøtet 20.august i år lå det to referatsaker som handlet om Gamle Tana bru. Både brevet fra RA samt kopi av klage på samme vedtak var ført opp.på møtekartet, men altså som referatsaker.

Da jeg som formannskapsmedlem ønsket disse opp på sakskartet, nektet ordføreren meg dette. Hun påberopte seg kommunelovens bestemmelser om at ordføreren er eneveldig og kan ta slik avgjørelse alene. Selv om altså sakene var ført opp på saklista til dette møtet!

Hvorfor gjorde hun det?

Fordi hun ville ikke risikere at de to repr. fra samelista ville stemme sammen med Sp og V. Da hadde vi flertall.  Det kunne bety at Tana kommune igjen ville be om mer tid til å vurdere fredning av Gamle Tana bru.  

Men det måtte igjen kreve politikere med ryggrad til å stå opp for hva de tidligere har ment. Var den ferske ordføreren redd for at det var et flertall av slike i formannskapet?

Det store spørsmålet nå blir derfor:
Hvem skal ta ansvar for kulturminner av nasjonal verdi der flere etater har objektive interesser i vern?



Gamle Tana bru representerer både et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne.   

  • et veiminne: Dette var brua som i 1943/44 knyttet sammen Norges lengste riksvei – rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Den var landets nestlengste myke hengebru dengang, og er fortsatt Norges lengste hengebru over elv
     
  • et krigsminne: Den ble bygget under 2.verdenskrig (1941-1944), og ble ødelagt da tyskerne sprengte av kablene og hele brukonstruksjonen falt ned i elva
     
  • et etterkrigsminne: Allerede høsten 1944 etter at nazistene var tvunget ut av Øst-Finnmark, hadde Vegvesenet inspeksjon av brua. De så at det var mulig å gjenoppbygge brua basert på originaltegningene og ved bruk av mye fra den gamle brua.
    Da Norge var frigjort våren 1945, startet den første samlingsregjeringen sitt arbeid med å bygge opp Norge. I det første statsbudsjettet ble det satt av midler til “ny” bru på samme sted. Den sto ferdig gjenoppbygd 16.aug 1948.
    I tillegg vil dette synlige monumentet minne oss om den skamløse behandlinga som partisanene og deres familier og venner ble utsatt for av norske myndigheter.
     
  • et sterkt symbol for demokratiets seier over diktaturet. Her kan kommende generasjoner få lært om 2.verdenskrig og både røre og la seg berøre over våre forfedres lidelser. Alt forårsaket av en statsleder i et diktatur basert på fascismens ideer. Sprengninga av Gamle Tana bru i denne krigsfronten av Europa symboliserte starten på slutten av Hitlers groteske og langvarige jævelskap mot menneskeheten.


    Bare i Finnmark fikk nazistenes herjinger ufattelige konsekvenser. For dette er den sterke, nakne og vonde sannheten om konsekvensene av krig og konflikt i vår del av verden:

• 12 000 boliger for 60.000 mennesker ble brent ned

• 4 700 fjøs og uthus ble ødelagt

• 230 større og mindre industrielle bedrifter (både bygninger og produksjonsutstyr) ødelagt

• 420 forretninger ødelagt

• 53 hoteller og gjestgiveri brent ned

• 20 kirker og 15 prestegårder brent ned

• 150 skoler brent ned

• 21 medisinske institusjoner med 578 senger (ei sykestue/14 senger sto igjen) ødelagt

• 140 forsamlingshus

• 60 bygninger for offentlig administrasjon brent

• 22 000 telefonstolper sprengt ned

• 12 telefonstasjonsbygninger ødelagt

• 11 telegrafverksbygninger ødelagt

• 370 store og mellomstore bruer sprengt ned

• Vegvesenutstyr for over 28 mill. kr (6 mrd. kr i dagens pengeverdi) ødelagt

• 180 fyr og fyrlykter ødelagt

• 118 små og store kraftverk ødelagt

• 430 kilometer luftledninger og kabel ødelagt

• ca. 350 motorfartøy med fiskeredskaper for over 20 mill. kr ødelagt (tilsvarer 4,5 mrd. kr i dag)

• 200 fiskebruk ødelagt

• nesten 60 000 innbyggere drevet på flukt sørover

• ca. 19 000 innbyggere flyktet internt i Finnmark

Den som leser og forstår omfanget, skjønner også hvilken sterk symbolsk betydning Gamle Tan bru har for finnmarkinger. 

Vi er mange som er vokst opp i Tana og Finnmark med foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som opplevde krigen. Vi husker deres dempete og sorgfulle stemme når de fortalte sine traumatiske opplevelser, om flukten, brannene, skrikene fra dyr i flammehavet, skytingen og om det de kom tilbake til; Nedbrente hus, ødelagte fjøs og fiskebruk, kirker, skoler, bedrifter. Og håpløshet slik krigens helvete alltid påfører menneskene.

Det er i respekt for disse Gamle Tana bru skal bli stående som et minne. Som faktisk minner oss om vår historie. Og som gjør oss stolte over vår historie her. Ikke skamfulle.

At vi har vært for dårlig å fortelle denne historien videre til den yngre generasjon og til de som er flyttet til Tana og Finnmark lenge etter krigen, må vi som har sviktet ta på vår kappe.

Hvordan skal vi – i respekt for våre forfedre – berge dette for både nåværende generasjoner og de kommende – slik Polen gjorde med sine grusomme minner?

Ansvaret for Gamle Tana bru og den nasjonale verneverdien det representerer ligger delvis under Samferdselsdepartementet og delvis under Klima- og miljødepartementet.

To departement kan nå redde Gamle Tana bru – og sikre  myke trafikanter

Jeg ser ingen annen løsning enn at den politiske ledelsen i disse to departement nå skjærer igjennom og benåder den dødsdømte.

Det er et gammelt munnhell i staten som sier at «regjeringer går, men embetsverket består».

Alle som har humret seg gjennom de treffende episodene i «Javel, statsråd» husker hvordan embetsverket forsvarer selv den dummeste avgjørelsen under seg og utnytter svake politiske ledere til å få det slik de vil – mot politikernes og regjeringens uttalte ønske.  
Risikerer vi nå at skjebnen til Gamle Tana bru nå blir avgjort av ferske politikere – som attpåtil kjenner på usikkerheten;

– Skal jeg gjøre det embetsverket sier for bl.a. å forsvare sine egne i hierarkiet – eller skal jeg lete etter det politiske skjønnet som sikrer nasjonalt viktige kulturminner, jfr regjeringens oppfordring i 2015?

Det blir en skammens dag om riksrevisjonen må gjennomgå statens egen kulturminneforvaltning og når dødsdommen mot Gamle Tana bru blir underkjent på grunn av lempfeldig og kritikkverdig saksbehandling.



Da er det likevel for sent. Da er den symbolsk viktige Gamle Tana bru borte for alltid.

Det statlige hærverket som utøves mot vår nære historie må stoppes av den samme stat.

Nå!

En løsning i siste liten?

Og som manna fra himmelen har den nye brua invitert sentrale myndigheter til å sette en fot i bakken:

Nybrua er bygget for smal for store kjøretøy (med omkjøring på 140 km) og den tillater ikke forsvarlig brøyting med dagens diagonalploger. I tillegg kan brøyting skade lysene.

Fortauene er bygget netto 250 cm. brede for å tillate biler å kjøre der dersom motsatt kjørefelt er stengt pga ulykker, vedlikehold o.l. Og det er ingen rekkverk mellom fortau og kjørebane!

Altså; ved å beholde Gamle Tana bru for myke trafikanter og som del av gang- og sykkelsti som også ble vedtatt i 2013 (fortsatt ikke påbegynt), kan fortauet reduseres i bredde, sikres med rekkverk mot kjørebanen og trafikk kan gå som normalt for alle kjøretøy.

Men dette er en kamp mot klokka. Sterke menn er allerede i gang med statlig bestemt ødeleggelse av et kulturminne.

Samtidig kan kloke politiske ledere i både Samferdselsdepartement og Klima- og miljødepartement med ansvar for både trafikksikker transport og ikke minst vern av viktige nasjonale kulturminner, finne den optimale løsning.

Dermed gjennomføres mer av det regjeringen ba også Tana kommune gjøre i 2015!

Her finner du mer om historien til Gamle Tana bru:

Dette er historien i tekst og bilder

Statsminister Solberg satte Venstre i «dødens posisjon»

Er det mulig å måle «belastning» på statsråder og partier i en regjering ?
Og hva kan måles for å gi et mest mulig korrekt bilde av belastningen under en pandemi?

Overskrifta indikerer at statsministeren satte et av regjeringspartiene, Venstre i en umulig situasjon.

Begrepet «dødens posisjon» er hentet fra travsporten. Den beskriver at en kusk er i en posisjon som i praksis gjør det så godt som umulig å vinne. Andre kusker og deres hester stenger for muligheten til å komme seg «fri» og ha nok krefter til å delta i avslutningen av løpet.

Noen vil hevde at Høyre på en effektiv måte har hindret Venstre i å vinne noe på regjeringens håndtering av pandemien.

Jeg har derfor i nysgjerrighet gjort et forsøk på å sammenstille fakta om regjeringens sammensetting. Den bygger på informasjonen som ligger på regjeringens eget nettsted.
Deretter har jeg sett på hvordan pandemibelastningen kan måles.

En statsråd trenger et sterkt bakkemannskap
Hver statsråd har sine politiske medhjelpere i form av statssekretærer og politiske rådgivere. De siste oppnevnes av statsministeren (etter forslag fra statsrådene). Statssekretærene oppnevnes av Kongen i statsråd.

De 15 departement er gitt et ulikt antall politiske årsverk, og det er statsministeren som har siste ord om antallet. 4 av departementene er delt vedrørende arbeidsoppgaver, slik at regjeringen består av statsministeren og 19 statsråder.

I 3 departement styrt av en statsråd, er det åpnet for at andre regjeringsparti kan ha en statssekretær. Disse utgjør likevel en ressurs for denne statsråden.

Slik er fordelingen av årsverk for å avhjelpe statsrådene. Oversikten bygger på informasjon fra regjeringens eget nettsted.:

Fordeling av årsverk til politisk ledelse

Som tabellen viser har Høyre sikret seg gjennomsnittlig 3,6 årsverk for hvert medlem av regjeringen, mens Venstre har et snitt på 3. Kristelig Folkeparti ligger omlag på samme nivå som Høyre.

Det er nok en generell forståelse av at ledelse er krevende, og at lederen trenger avlastning for å kunne gjennomføre helt nødvendige arbeidsoppgaver.

Det er derfor naturlig å se for seg at statsrådene hver har like mange årsverk for å avhjelpe ledelsen av departementet. Som tabellen over viser er det ikke slik. Vi skal senere se hvor store forskjeller det er internt i regjeringen.

Det som er beskrevet overfor er den såkalte normalsituasjonen for regjeringen Solberg fra 20. januar 2020.

Det var da norsk politikk endret seg fra en dag til neste. Frp hadde fått nok av både en norsk alenemor i Syria og nødvendig miljø- og klimapolitikk symbolisert ved KrF og Venstres gjennomslag.

Og dermed fikk Venstres partileder endelig det hun ville våren 2017. Da ville hun presse Frp ut av regjeringen.

Frp hadde lenge studert SP og Vedums kopi av Frp som opposisjonsparti og sett den økte oppslutningen de fikk både i meningsmålinger og i valg.

Derfor søkte Frp seg tilbake til den langt mer populære og velgermessig gunstige situasjonen som opposisjonsparti. Velgerne er utstyr med dårlig hukommelse og lar seg lett lure til å tro på løfter fra partier uten ansvar.

Statsminister Solberg danner ny regjering.

Endelig opplever både Venstre og Kristelig Folkeparti at de kan se både medlemmer og velgere i øynene. Deres landsmøter i 2017 vedtok at partiene kunne delta i en blå-grønn regjering bestående av sentrum-Høyre. Slik blir det.

For Venstre spiller også det kommende landsmøtet og valg av ledelse inn i regjeringskabalen. Partilederen Trine Skei Grande gjør grep, vraker den respekterte Ola Elvestuen som klima- og miljøvernminister og setter inn hennes to største utfordrere Sveinung Rotevatn og Abid Raja som statsråder.

Det spekuleres i både partiet og i media på om de har avlagt ed på at de ikke skal utfordre henne som ny partileder.

Valgkomiteen innstiller henne 5.mars som gjenvalgt leder og de to nye statsrådene som nestledere. Det vekker liten begeistring i flere av Venstres lokallag.

En uke etter skjer to hendelser i Norge som får stor betydning for landet:

Skei Grande trekker sitt kandidatur, og foreslår Guri Melby som ny statsråd etter henne og gir Iselin Nybø nøkkelen som Venstres fremste i regjeringen og nest etter statsministeren.

Dagen etter «stopper Norge». Det svært mange land trodde var en begrenset epidemi, viser seg å være noe langt verre.

Statsminister Solberg skal nå få vise fram sine statslederegenskaper for å lose Norge gjennom en krise ingen aner utgangen av.

Men statsministeren gjør ingen nødvendige grep i regjeringen ved inngangen til nedstengningen. Kanskje mest fordi det da var umulig å vite hvilke departement som ville få den største trykken?

Hvordan måle belastninga for regjeringens ulike statsråder?

Jeg har definert tre viktige faktorer som pandemien har hatt betydelig innflytelse på.

Hver statsråd ville altså i tillegg til belastninga det er å sitte i regjering i en krisetid, også kunne kjenne på ansvaret for å ikke i tilstrekkelig grad kunne forhindre følgende:

1 – total bortfall av inntekt for de som inntil 12.mars hadde en sikker inntekt

2 – permitteringer som ville medføre en betydelig inntektsreduksjon, økt frykten for at man mister jobben og i verste fall oppleve det

3 – belastninger det ville medføre for «3.person» dersom statsråden mangler, eller ikke tar i bruk verktøy for avbøtende tiltak

En fjerde faktor her vil være den ekstra belastningen det er for et regjeringsmedlem å være eksponert for spørsmål og ansvar for  «liv og død».

Jeg må skynde meg å si at det kan være andre faktorer som også virker inn i større eller mindre grad. Jeg mener likevel at de tre overnevnte er de vesentligste og mest betydningsfulle for den enkelte innbygger. Og for den enkelte ansvarlige minister.

Det er ikke nødvendig å argumentere for hva bortfall av en sikker inntekt betyr for folk og familier. Det var derfor helt nødvendig at regjeringen etter relativt kort tid tok grep for å sikre både arbeid og inntekt for alle.

Med utgangspunkt i det politiske bakkemannskapet den enkelte statsråd var utstyrt med FØR corona-lockdown i Norge, har jeg sett på den ulike belastningen de enkelte medlemmer «rundt Kongens bord» fikk etter 12.mars for de tre hovedfaktorene.

Jeg har valgt følgende effektverdier, slik;
3: Stor konsekvens
2: Middels konsekvens
1: Liten konsekvens
0: Ingen konsekvens

For den 4.faktoren, har jeg gitt 1 for samtlige statsråder, unntatt statsministeren og helse- og omsorgsministeren. De har fått «dobbelt» sammenlignet med sine kolleger i regjeringen.

Som min tabell viser (under) er det et fåtall statsråder som har opplevd «store konsekvenser» eller «middels konsekvenser» for flere av de viktigste faktorene.

De som er kommet definitivt verst ut er næringsminister Iselin Nybø og kulturminister Abid Raja. Det skyldes det enkle faktum at de bestyrer departement som har et ansvar for hoveddelen av gründere, enkeltpersonforetak, bedrifter, organisasjoner og det frivillige samfunn.

Stopper aktiviteten opp i disse, er følgen ikke bare fravær av lønn for kortere eller lengre tid. Det er i verste fall over og ut for bedriften og dens betydning for eieren og i lokalsamfunnet.

I tillegg er all kulturbasert næring inkludert reise-/opplevelsenæringen avhengig av et betalingsdyktig publikum – og av et visst volum.

Pandemien slo brått og brutalt inn over disse viktige deler av samfunnet.

Der et meget oppegående helsevesen sto på fra første stund og hvor hjemmekontor var utenkelig, beholdt de 100 % lønn og ekstratillegg. Skulle bare mangle. De var på alle måter frontsoldatene mot denne nye, ukjente og usynlige fienden

På samme måte stupte de ansatte i skoleverket inn i en helt ny situasjon. Over natten tvang pandemien de fleste av de gjenværende lærerne til endelig å lære seg IKT som et nyttig pedagogisk verktøy. For mange lærere betød dette en arbeidsuke lengre enn de knappe 43 timer de har til vanlig. Også de ansatte i skole og barnehager beholdt sine 100 % lønn.

For de ansatte i virksomheter under næringsdepartement og kulturdepartement var det 0 % lønn en periode – inntil de fikk komme inn under den langt mer gunstige ordningen i NAV med 80 % lønn i 3 måneder, deretter 62,4 %.
Altså 20 – 37 % lavere enn hva de nærmere 300 000 administrativt ansatte i offentlig sektor fikk beholde på lønnskontoren på sitt hjemmekontor ( og hyttekontor, bobilkontor og båtkontor ).

Det sier seg sjøl at dette er en fortvilet situasjon for ansatte som omtrent over natten mister sitt levebrød. Slikt gjør noe med de som rammes.
Deres frustrasjon måtte adresseres til de som kan gjøre noe:
Regjeringen Solberg generelt og de to fagstatsrådene spesielt.

Opp i alt dette har vi en stor frivillige sektor innen idrett som hadde behov for å starte trening og deretter delta i konkurranser.

Disse fikk i samsvar med synkende smitte- og dødstall et lønnlig håp om at Norge ville vende tilbake til normalen i løpet av sommeren.

Når slikt ikke skjer, er det bare en vei sinnet og frustrasjonen kan gå: Mot ansvarlig statsråd.

Jeg har vurdert i hvor stor grad ulike faktorer har fått av ulik effekt og lagt det inn i et regneark. Det kan nok drøftes opp og i mente om tallverdiene gir et riktig bilde av effektene.  Likevel, dette gir en pekepinn.

Jeg var i tvil om Olje- og energidepartementet sin direkte påvirkning på sektoren, men landet på at det er en sammenheng. Riktignok er verftsindustrien avhengig av aktiviteter utenfor kysten, men de kunne tålt stillstand over en kortere tid dersom de ansatte var sikret dagpenger i mellomtiden.

Samtidig ville det være en risiko at noen eller mange kunne valgt å søke seg til andre og sikrere jobber. Da ville verftsindustrien fått oppstartsproblemer når pandemien var over. Det kunne få store konsekvenser for arbeidsplasser i distrikts-Norge og evnen til å bidra i det grønne skiftet.

Oppsummert har jeg fått fram dette oppsettet som viser belastning pr. statsråd.

«Sum konsekvens» er da en «målt» belastning ut fra de «belastningsfaktorer» jeg har forklart tidligere.

Neste fase er å kunne beregne en belastning for hver enkelt statsråd.

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i det jeg innledningsvis skrev om: Ledelse er krevende.

Det betyr at å være alene om å utføre arbeidet i departement er svært krevende. Noen vil si umulig. Å ha en nær politisk medarbeider avhjelper, å ha flere avhjelper enda mer.

Jeg har derfor laget en formel for «belastning» som fordeler  de samlede effektene for de fire faktorene  på de antall årsverk hver statsråd har til sin disposisjon for å utføre sitt arbeid.

MaxSum for effekt blir (3 faktorer x maxverdi3) + 2 for generell belastning = 11.

Har statsråden kun 2 årsverk i politisk ledelse , blir «Belastning»: 11/2 = 5,5. Dette er altså den høyeste belastningen en statsråd kan bli til del.

Utfra dette får vi denne tabellen:(Antall årsverk er hentet fra regjeringens eget nettsted.)

Oversikten er selvsagt ingen vitenskapelig dokumentasjon, men gir kun en pekepinn på hvem som har fått de største og de minste belastninger i regjeringen Solberg etter 12.mars.

Det blir enda mer interessant når vi ser på hvordan partiene i regjeringen kommer ut:

Belastning for det enkelte regjeringsparti beregnet som snitt
for partienes statsråder.
(Høyere tall er høyere belastning)


Ut fra dette er det Venstre og deres statsråder som har tatt den klart største belastningen.

Kulturminister Abid Raja er den som har fått den største byrden. Man kan knapt forestille seg hvilken arbeidssituasjon Raja har opplevd. Hans statssekretær opplevde et slikt kjør at det endte med sykemelding.

Betrakter vi dette mot snittet av meningsmålingene de siste månedene slik pollofpolls.no har beregnet de, kan man muligens finne «dødens posisjon» som noe av forklaringen på hvorfor Venstre ligger godt under valgresultatet i 2017.

Videre ser vi at her som i andre regjeringer som må ut og ta ansvar, er det senior som blir vinneren og juniorpartene som tapere. Det så vi i 2013 da både SV og SP vaket rundt sperregrensa mens Ap beholdt en forholdsvis stor oppslutning etter 8 slitsomme år for den rødgrønne regjeringen.

Venstre og KrF burde hatt 5 statsråder hver.

Jeg tilhører de som reagerer på hvor lett KrF og V ga seg i forhandlinga om nye posisjoner i regjeringa. De fikk 4 statsrådsposter hver, men burde hatt 5. Høyre med statsministeren ville likevel beholdt et flertall.

En mindretallsregjering kan ikke redusere likeverdige parter til juniorparter. Å legge ensidig oppslutningen i valg til grunn, skaper ikke følelsen av å være verdsatt og likeverdig som partner.

Statsministeren burde i tillegg skjønne at noen av statsrådene var bemannet for en normalsituasjon, men havnet i en helt ekstraordinær og fullstendig annerledes arbeidshverdag.

Jeg leste et intervju med en av Høyres statsråder som innrømmet at det ikke var videre smart å klage til statsministeren. Det mislikte Erna Solberg.

Hvis KrF og V har hørt det samme, forstår man hvorfor belastninga er blitt så skjevfordelt. De har ikke tort å peke på Høyres store gevinst på bekostning av samarbeidspartiene.

Kan denne regjeringa fortsette etter valget neste høst?
Erna Solberg har selvsagt et personlig ønske om å få fortsette som statsminister.

Hun gjør derfor hosene grønne for Frp, og ser sansynligvis for seg fire scenarier:

– Høyre og Frp får flertall hvis man inkluderer V og KrFs sine 1-2 direktevalgte (dersom begge ikke når sperregrensa).

– Den grønnblåe regjeringa fortsetter med rent flertall, noe som krever at både V og KrF havner på rundt 7 % hver og H kan spise nok Frp-velgere.

– Den grønnblåe regjeringa havner i mindretall, men får til et parlamentarisk flertall med et eller flere partier i sentrum

– Høyre og Ap velger å gå sammen for å skape et styringsdyktig alternativ dersom valgresultatet gir et stort antall partier med få representanter hver.

Hvis Høyre og statsminister Solberg oppriktig ønsker at velgerne skal gi de en nye periode, må hun straks sørge for at både Venstre og KrF kommer ut av «dødens posisjon».

Noen verktøy kan bidra til å redusere belastningsskadene, spesielt for de tre av Venstres statsråder som på så mange måter har «tatt en for laget».

Og som blir møtt med buing fra publikum (velgerne) og heller liten anerkjennelse fra landets statsminister.

De hadde fortjent et langt bedre skussmål, slik tabellene over bekrefter.