Innrømmelser gjennom min åpne «burs-dagbok»

 

Årets bursdag ble på flere måter HELT annerledes enn de øvrige.

Nå kommer jeg til å røpe noe – også mindre sympatisk – om meg sjøl de fleste ikke vet om. Kun mine nærmeste familiemedlemmer, venner og noen få litt mer perifere. 

Men før jeg trøtter ut de fleste med det, vil jeg  å starte med det vanligste og hyggeligste etter en bursdag; 

Tusen, hjertelig takk til hver og en av dere som brukte din tid på å gjøre meg glad. Hyggelige ord, figurerer, bilder på Facebook, meldinger eller telefoner- mer enn noengang før hadde slikt så mye mer å si og ga dagen og meg det vi trengte.

Jeg har svart alle med en ❤️-takk. Mens jeg fikk den på plass prøvde jeg å gjenskape den siste gangen vi traff hverandre. Det var ikke enkelt. Noen har jeg ikke sett fysisk siden skoletiden på 60- eller  70-tallet!! Du verden for hvilke refleksjoner det gir. For hvor ble det av den viktige kontakten som kan vare livet ut – inntil den første må reise ut av tiden – før den ønskede tiden??

Da skal jeg fortelle om hvorfor denne bursdagen ble så annerledes.

Hvert år i 42 år har jeg på min egen bursdag!! (Lucky me 🙂 ) fått utbetalt lønn/feriepenger. Masse. Nok til ferie – nok til å fylle budsjettkontoen for en høst som alltid byr på overraskelser
I år fikk jeg 0. Null kroner.
Og det var en meget spesiell opplevelse.

Mye mulig også fordi jeg registrerte lite deler av dagen. Tirsdag kveld begynte kroppen å verke i muskler og ledd. Onsdag var det feber, og da tenker man selvsagt «sommerinfluensa». Siden jeg ville unngå å smitte  Eli, valgte jeg gjesterommet.

Når torsdagen fortsatte på samme måte, begynte noen og enhver å tenke på C-ordet innen medisin.

Fredag bekymret også mine 5 barn seg da de ikke fikk helgekahooten. Klare råd derfra: Gå å test deg for Covid-19 for å utelukke det. Og mens jeg snakka med min både vittige, kloke og ansvarsbevisste sønn, varslet klokka meg om fare: Din puls har steget til over 110 de siste 10 minutter! Ved nærmere sjekke hadde det vært slik i flere døgn. Puls opp i 120 på det meste. Ikke rart jeg hedde vondt rett over brystbenet.

Jeg ringte det oppgitte nr, og fikk kun en aut. svarer som sa at de åpner på mandag.

Natt til lørdag våknet jeg dyvåt av svette og inntullet i dyna etter å ha slåss for livet mot Kim jun-Un med Tanadialekt. Han skrek gang på gang: Ja, jeg er en sosiopat, og jeg skal alene klare å fjerne deg som politiker!
Etter en slik drøm og med dyne, pute, madrass gjennomvåte, gjorde jeg noe jeg aldri har gjort verken etter en bursdag eller en ordinær dag: Jeg måtte i dusjen kl. 04.30 – også for å få varme i kroppen.

Lørdag ble en stuptrøtt dag, og så prøvde jeg å svare på meldinger, kommentere aktuelle debatter – og selvsagt lage ferdig kahooten til min kjære kunnskapshungrige.
Søndagen ble helsemessig en reprise av dagen før. Og mandagen er planen å oppsøke lege – for sikkerhets skyld.

De to store forskjellene på tidligere bursdager og denne er altså

* helsa og økonomi.

Henger de sammen på noen måte?

Ellers i samfunnet anser man de to faktorene å gjensidig påvirke hverandre. Dårlig privat økonomi fører til økt fare for redusert helse, som reduserer økonomien ytterligere. Jeg kan langt på vei bekrefte at det er slik. Og jeg kan nå langt bedre forstå det mange NAV-brukere har sagt: NAV er ikke skapt for mennesker som trenger hjelp, men for å hjelpe de som ellers hadde havna i NAV en trygg og sikker jobb livet ut.

For jeg er blitt NAVer. Så min dag går til dokumentere, klage (som ikke har noen annen virkning enn at det vedlikeholder arbeidsmengden og dermed sikrer de ansatte nok en sikker årslønn) og vente på neste mulighet til et bedre liv.

Jeg ble NAVer etter at jeg for snart 3 år siden møtte den berømmelige veggen. Den mange hadde snakket om, og som jeg ikke forsto helt. Jeg hadde jo alltid tålt det meste av trykk, stått han av gang på gang. Og nå var det riktignok ny jobb i åremål, betydelige utfordringer og store forventninger (noe jeg alltid har likt). Jeg har skrevet en egen blogg om det som skjedde og erkjennelsen av å møte veggen i mitt liv: https://open-eye-open-mind.com/2017/12/16/en-sykemeldt-skoleleders-hvernatt/

Om du leser den, ser du at jeg er åpen. Men ikke helt åpen. Å nei, det ville være å vise svakhet. And I am a man.

Jeg var ikke åpen om at jeg tok noen glass vin eller øl til middagen hver dag. For det første smakte det godt, for det andre kjente man alle tunge tanker og bekymringer komme i bakgrunnen og denne rusen ga anledning til å kunne komme seg i seng og søvn raskere.
Jeg syntes det var flaut, men følte dessverre at å fortelle det ville være å fremstå som svak.

Jeg var heller ikke åpen om at i mitt eget sjølbilde var jeg ikke svak. Jeg måtte være sterk. For jeg var mann, eldst i søskenflokken, med i ledelsen av hva det måtte være i alt fra fotball til politikk.
For en sterk mann er jo fortsatt idealet samfunnet vårt bygger på. Inntil veggen brått står foran deg.

Jeg var heller ikke åpen om at jeg som leder ikke alltid klarte å leve opp til idealene om god ledelse. Ethvert menneske har behov for å bli sett, bli verdsatt, føle seg verdifull som både ansatt og som menneske og få oppgaver de både kan utføre og som de kan strekke seg. Ansatte som kjenner på positive forventninger og som vet de har ledelsens støtte vil vokse på det.

Noen ganger har jeg lykkes, andre ganger mislykkes. På veien mot veggen er du uvitende om at du er på den veien. Når du tar feile beslutninger, gir ris i stedet for støtte og veiledning og ikke er verdsettende, får det enorme konsekvenser for de ansatte som sykemelding. Det er alvorlig for et hvert menneske.
Men jeg vet ikke at jeg er på vei dit sjøl. Dessverre for alle. Men verst for de det gikk utover. Jeg ber derfor igjen om unnskyldning til de ansatte i Båtsfjord som ikke følte seg sett og verdsatt. Og samtidig skal de av dere som husket meg på dagen også i år, vite at det var de sterkeste å se. Forblir glad i dere!!

«Det er ikke farten som dreper, men alle bråstopp», brukte Martin Schanche å vri det til. Og et poeng har han.

For mitt fartsfylte liv førte meg gjennom passeringspunkt hvor det å lykkes kunne måles i posisjoner og resultat. Da fikk familie og venner komme i annen rekke. En feil prioritering sett fra dagens bursdagsbetraktning. Lærer og leder i skole, næringslivsleder, prosjektleder for norsk-finsk infrastrukturprosjekt gjennom EU, journalist-tid i NRK . Dette var lærerike år og opplevelser.
På veien mot veggen.

Selv om jeg ikke ble flaska opp med å ha personlige ambisjoner om å bli heltidspolitiker på Stortinget, ble jeg klappa inn både i fylkesting og kommunestyre. Følte at det viktigste var å være ombud for folket, en stemme utad og oppad om nødvendige endringer for at vi skulle bli like levedyktige i nord som det man var i sør. Ikke før Finnmarkslista med Anders Aune stilte opp og kom inn på Stortinget, skjedde det betydelige endringer.

Jeg skal ikke trøtte deg med mer om dette nå. For nå nærmer jeg meg et slags Sannhetens øyeblikk.

I stedet for å ha justert ned egne ambisjoner om hva jeg kunne oppnå for mine arbeidsgivere som skoleeier, ville jeg overgå de.
Jeg ville gjøre alle parter fornøyde; Elevene skulle få bedre fysisk og psykososialt miljø, foreldre skulle kjenne seg mer respektert og trodd på når de var bekymret for sine kjære små, ansatte skulle se at endringene som kom var i samsvar med deres ganske enstemmige ønsker om et bedre arbeidsmiljø og langt lettere arbeidsforhold. Og skoleeiere (politikere) skulle få se at deres skoler lå minst på høyde med de beste i regionen – eller helst landet.

Når egne ambisjoner ikke er realitetsorientert i nødvendig grad, oppstår det en mismatch. Da havner rektoren i skvis. Og etter arbeidsinstruksen er skoleeier overordnet og avgjør. Det forutsetter at skoleeier har lest for forstått opplæringsloven.

Jeg var nok for sta som leder – fordi jeg mener at skolene er kun til for en eneste gruppe mennesker : Elevene. Det er deres følelse av å mestre faglig og sosialt som skal være målestokken på om alle vi med ansvar for skolen lykkes.

Det er på mange måter blitt min skjebne.

Møtet med veggen ble et langvarig forhold til norsk helsevesen som jeg ikke kan rose godt nok.
Og etter behandling og rekonvalesens begynte jeg i fjor den langsomme og slakke turen inn til et liv og en tilværelse der alle mennesker ønsker å være: Det er behov for deg. Du er verdifull. Du betyr noe. Ved å stille til lokalvalget – etter nesten et års hyggelig mas fra flinke Monica og gjengen i Tana, sa jeg ja til slutt.

Vi gjorde et godt valg, og fikk for første gang inn 2 repr. Vi hadde til og med flertall, en underskrevet avtale og enighet om både posisjoner og politikk de neste 4 år.

Vi hadde oversett det vesentligste. Slik politikk og administrasjon er innvevd i hverandre i Tana, har rådmannen en sterk hånd på rattet. Gjennom sine sist ansatte partifeller og andre på kommunens lønningsliste, ble det kjørt et spill hvor Ap skulle ofre det meste bare rådmannen og hans menn fortsatt satt med makta. Slik gikk det.

Da jeg sjekka med SPK om jeg kunne ta ut AFP, var svaret nei. Jeg måtte som minstekrav stå i en 20 % stilling for å ha en slik rett!. I håp om å sikre meg økonomisk stifta jeg et enkeltpersonforetak og meldte meg ledig på NAV. Først i mars var alt med NAV helt på plass, og jeg hadde noe å leve av igjen.

Og siden jeg verken hadde jobb eller et firma som var registrert i senest 2018, får jeg heller ikke dekke tapt arbeidsinntekt ved å møte på politiske møter slik rådmannen har formulert og tolket dette reglementet.

Da var jeg kommet til et punkt hvor jeg kjenner jeg ikke har energi til å slåss mot en slik overmakt med islett av trakassering.

Derfor ble bursdagen min 12.juni i år så veldig forskjellig fra tidligere.

* Ikke en krone i lønn eller feriepenger til å betjene gjelda det egenvalgte fartsfylte livet har etterlatt seg.

* En kropp og et sinn som mer enn noengang tidligere trenger pleie og ro. Og masse ny ENERGI og livslyst.

Men det har hjulpet sterkt å vite at jeg har 5 elskelige barn, 3 svigerbarn og 7 barnebarn der. Og Bendik og Axel sine søstre Marie og Hanne.
At jeg har Eli og hennes kjære, spesielt datter Frida som alltid bry seg om hvordan jeg har det.
At jeg fortsatt har gode og kreative venner i Finnmark og utenfor. Og at det faktisk er noen som er fornøyd med hva jeg fikk til i livet mitt.

På tunge dager er det slikt som er av den høyeste verdien for meg nå.

Og på en bursdag:
Verdien av de mange små drypp av gode ord, hilsener og heiarop som gir den langsomme styrken til å reise seg igjen.
Hvertfall opp i knestående i første omgang.
Men det kan vise seg å være nok.



 

I dag starter slutten på den blå-grønne regjeringen

Bioteknologi blir dråpen som fyller begeret.

I dag skal Stortinget behandle forslag om endringer i Bioteknologiloven. Stortingets behandling bygger på regjeringens Prop. 34 L (2019–2020) Endringer i bioteknologiloven mv.

Lovforslaget omfatter bl.a. forslag til endringer i bestemmelsene om virkeområde, assistert befruktning, forskning, genetiske undersøkelser av fødte og genterapi.

Jeg skal ikke drøfte de enkelte punktene. Kun fastslå at Stortinget er enig om det meste, og at på noen kontroversielle punkt er det meget stor uenighet. Og at Stortinget overraskende i vår har drevet saksbehandling uten nødvendig høring av de nye liberalistiske forslagene til Frp.

Jeg skal heller konsentrere meg om de politiske konsekvenser av om regjeringens Granavolden-plattform taper i møtet med stortingsflertallet.

Et slikt tap måtte påregnes da Frp besluttet å tre ut av flertallsregjeringen 20.januar. Og den første saken som ble flagget var radikale endringer i bioteknologiloven. Deres repr. i Helse og omsorgskomiteen Åshild Bruun-Gundersen ble saksordfører for saken. Forslag til endringer fikk en meget kort høringsfrist i en slik omfattende sak, 28.januar, 8 dager etter Frps farvel til regjeringen og deres åpning for en ny politikk. 6. februar ble høringen gjennomført.

Frp fant sammen med SV og AP om en liberalisering av bioteknologiloven – i Stortinget. Stortinget var nå som tidligere nevnt blitt organet for saksbehandlinga – noe som er høyst uvanlig. Det ville komme betydelige endringer. Stortinget ville gå fra en restriktiv holdning til full liberalisering.

Også det oppnevnte Bioteknologirådet fikk beskjed om å uttale seg, og de fikk «hele» 3,5 dager på seg til dette. Bioteknologirådet mener Stortinget er i ferd med å svinge fra en restriktiv linje i bioteknologispørsmål til full liberalisering.

KrF fikk i Granavolden-plattformen gjennom sitt krav om å fortsatt følge den restriktive linjen. Både Frp, Venstre og Høyre var for liberalisering, men gikk med på dette for å få til et regjeringsgrunnlag.
Som motytelser fikk alle parti sine kjernesaker på plass. Slik er politikkens verden.

20. januar gikk Frp ut av regjering og var slik sett ikke bundet av Granavolden lenger. Likevel argumenterte de for at regjeringen måtte først kontakte Frp for å få flertall i politiske saker.

De gjenværende partier i den nye blå-grønne regjeringen valgte å stå fast ved Granavolden. Alle de tre regjeringspartier var enige om dette. Ingen parti reserverte seg. Ingen stortingsrepresentant fra de tre partiene ga beskjed om at de ville bryte avtalen.

Derfor er det knyttet så stor spenning til utfallet av dagens vedtak om endringer i Bioteknologiloven.

Dersom en eller flere av regjeringspartienes representanter bryter ut og stemmer mot Granavoldens enighet, er dagen i dag slutten for denne regjeringen.

Når en regjering ikke klarer å stå fast ved ved sin egen regjeringsplattform, har den ikke lenger styringsevne. En mindretallsregjering må påregne å få et stortingsflertall mot seg. Og det er uproblematisk i kurante saker uten store konsekvenser. Men en slik regjering kan ikke leve med at at den sprekker innenfra.

Den naturlige konklusjon vil være at statsminister Solberg kaster kortene og lar kongen henvende seg til Jonas Gahr Støre som leder av det største opposisjonspartiet. Han vil med en seier om liberalisering av bioteknologiloven i tråd med hva Frps Bruun-Gundersen ønsker, lede et nytt stortingsflertall og bør derfor lede dette flertallet som regjeringssjef.

Dette viser hvor viktig det er at avtaler som gjøres mellom regjeringspartier holder vann. Er det saker parti og representanter ikke kan stå inne for, er løsningen åpenbar: Ikke ta regjeringsansvar. Stå heller utenfor og forsøk å finne løsninger fra sak til sak.

Parti som bryter avtaler i kommunestyrer, fylkesting eller Storting er ikke til å stole på.

Derfor trenger Venstre Abid Raja som ny leder nå

Dette er en «serie-blogg» som handler om  følgende tre sider av samme sak;

1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier

2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i 2020

3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

og

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?


De kan leses hver for seg, men gir mer mening og sammenheng lest i rekkefølge.

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.

En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Venstres valgkomiteen foreslår først og landsmøtet avgjør etterpå  Venstres skjebne ved stortingsvalget i 2021 – og dermed også for etterfølgende år.

Dersom det er slik at Dagbladets Machiavelli-baserte analyse stemmer, vil nok valgkomiteen føle de presses til å ikke gjennomføre det de kommuniserte i starten av en bred og god prosess: Partiet trenger fornyelse.

Å bytte ut to parti-nestledere med langt kortere funksjonstid enn lederens 19 år, er ingen fornyelse av partiet. Med utgangspunkt i tesen «Parti=Partileder» fortsetter da Venstre med en leder som ikke lenger inspirerer og engasjerer. Hun maktet ikke å oppfylle sitt løfte til landsmøtet i fjor vår, og det må selvsagt få konsekvenser.

I en slik situasjon kan det være lettvint å bruke plaster der pasientens behov er snarlig  operasjon og rask oppfriskning. Men hvor klokt er det å overse legens beskjed om snarlig operasjon?

Dagbladet har følgende sak i dag om hvordan det står med tilliten til partilederne. Internt i partiet vil en populær partileder ligger over 75 %, og alt under det er dårlig nytt:

Skjermbilde 2020-03-02 kl. 09.22.38

Å levere en innstilling med Trine Skei Grande på topp og «hvem-som-helst» som nestledere er et provoserende signal til mange medlemmer, tidligere velgere som sitter på gjerdet og til potensielt nye velgere.

En slik innstilling fra valgkomiteen vil  ikke være hva det store flertall av medlemmer og tillitsvalgte har rapportert i sin analyse av høstens valg. De ønsker lederskifte.

Og det har nok en klok  Trine Skei Grande forlengst forstått. Hun har  som en reflektert leder innsett dette, og setter ikke seg sjøl høyere enn partiet. Det har hun sannsynlig allerede gitt beskjed om til valgkomiteen.

Men hvem er best egnet til å overta ledelsen i et parti som skal vinne tilslutning i hele landet – og både fra nye og tidligere velgere.

Jeg tilhører de mange i Venstre som har fått  øynene opp for Sveinung Rotevatns kvaliteter. Å følge han i Politisk Kvarter, Dax18 eller i Debatten, er en stor fornøyelse. Kunnskapsrik, poengtert og overbevisende tar han kampen opp mot sine motdebattanter.

Han appelerer til slike som meg; akademikere med en forholdsvis smal horisont.

Han er ennå ikke den utadvente partilederen som klarer å begeistre folk i våre nye velgergrupper. Han blir litt intern Venstre-leder som der kan forklare de mest kompliserte politiske ligninger med kunnskap og vidd, og vil derfor være en inspirerende politisk nestleder.

Det mest utfordrende er at han i for stor grad har vært tilknyttet Oslo-miljøet og ikke har et tilstrekkelig levd liv bak seg. Han risikerer derfor å bli en hyggelig og velmenende partileder som ikke makter å bryte gjennom mediefokuset, og blir følgelig heller ikke interessant og hørbar nok i møtet med de øvrige partiledere. Venstre risikerer å tape nødvendig oppmerksomhet med Rotevatn som leder.

I tillegg tilhører han høyresiden i Venstre med sympatier for liberalistene i Frp/FrpU. Han oppfattes som talsmann for aktiv dødshjelp, for surrogati (leie av livmor), for EU-medlemskap nå og for å basere valgordningen på ren matematikk.  Det siste vil merkbart vanskeliggjøre at alle deler av landet får tilgang til nasjonalforsamlingens talerstol.

Mange i (og utenfor) Venstre ønsker at Abid Raja skal bli den nye partilederen i Venstre.
Jeg tilhører dem. Min begrunnelse er gitt tidligere.

I tillegg vil jeg vise til hans forståelse av å bygge opp en solid organisasjon nedenfra. Sterke Venstre-lag gir sterke Venstre-lister lokalt gir gode Venstre-resultat ved stortingsvalg. Og han har mer enn de fleste sentrale Venstre-folk (med hederlig unntak for Odd Einar Dørum og noen til ) forstått innholdet i  Henrik Wergelands tekst (bildet lånt fra slideserve);

Skjermbilde 2020-03-02 kl. 09.43.31
Det mangfoldige Norge med spredt bosetting og verdiskaping må gis livsvilkår gjennom politiske grep. Å satse på at markedskreftene sammen med en sterk og maktsentraliserende stat alene skal sikre dette mangfoldet, er ingen farbar vei.

Abid Raja har en sjelden evne til å gi gode løypemeldinger med et solid Venstre-budskap på riktig tid.

Da NRKs video «eksploderte» i antall visninger

Det hører til sjeldenhetene at politiske taler i Norge får mer enn noen 10 000 visninger på nett.

Da den norgeskjære tekstforfatteren og visesangeren Halvdan Sivertsen fra Bodø fylte 70 år, valgte Abid Raja som kulturminister å være tilstede under markeringen i Oslo Spektrum. Han holdt også en tale.

En gripende tale.

Om betydningen av Halvdans «Sommerfugl i vinterland» og Norge som et raust land overfor de som kommer hit med en «drøm om engang å bli fri «.

Denne talen  har hittil over utrolige 1 million visninger på nettet!!

Og en slik ekte og dypfølt takketale  kan bare noen ytterst få politikere holde. Fordi de mener hvert ord – og er trygt forankret i sitt verdigrunnlag. De begeistrer og gleder store grupper mennesker av ulik politisk bakgrunn med sin ekte overbevisning og sin sårbare ærlighet.

De har denne unike X-faktoren.

Og Abids X-faktor vil gjøre Venstre til et 10%-parti igjen.

Her kan du se talen (Velg Vis fullskjerm på verktøylinja nede dersom du ikke ser hele videobildet).

https://www.facebook.com/plugins/video.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2FNrknordland%2Fvideos%2F250946205891483%2F&show_text=1&width=476


Andre innlegg i denne serien:

1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier

2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i april 2020

3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.

Valget 2021: Venstre ute for godt – eller – Venstre er over 10 %

At «Parti = Partilederen» ble jeg sist påminnet om da jeg som medlem av stortingsvalgprogramkomiteen nylig besøkte våre to søsterparti i Sverige og Radikale Venstre i Danmark.

I vår nye medietid hvor det er små flater både i tid og rom, er partilederens ansikt og troverdighet avgjørende. Strategien er å ha en leder som nyter generell tillit, er troverdig og utstråler en «x-faktor». Kjør vedkommende fram i alle budskap som skal kommunisere parti og politikk, og det skaper oppslutning.

At det virker så vi i Sverige ved siste riksdagsvalg. Annie Lööf fra Centerpartiet har løftet partiet fra usle 3 % til i underkant av 9. SPs Trygve Slagsvold Vedum fordoblet partiets oppslutning fra 2015 – 2019. Samme type campaigning er med stort hell brukt i USA og mange europeiske land, sist Boris Johnsens vellykkede «Brexit»-strategi som også sikret han flertall i underhuset.

Venstre har fått et lite løft på meningsmålingen etter regjeringsskiftet, et skifte som kom som en overraskelse på vår partileder. Og det var heller ikke hun som dro Venstre ut av regjering – selv om hun helt sikkert har tenkt den tanken. Det forsto vi på henne da 4-partiregjeringen ble et resultat av Granavoldenforhandlingene. Hennes kropp- og verbalspråk talte så tydelig at dette var noe hun gjorde med liten lyst og glede.

24.januar var altså Frp ute av en regjering Venstre hadde spasert inn i – til tross for landsmøtevedtaket i 2017.

Noen av våre tradisjonelle velgere er nok fornøyd med at Venstre nå er tilbake der vi lovte velgerne våre; i en sentrum-Høyre regjering. Men dette skyldes altså ikke vår partileder. Det skyldes Frp.

En annen forklaring på en oppgang skyldes nok den begeistring en av våre nye statsråder er møtt med.

Abid Rajas inntreden i regjering er tatt vel i mot av svært mange, også utenfor Venstre. Han utstråler en energi og en medmenneskelighet som begeistrer langt utenfor våre egne rekker. Han har et levd liv bak seg – ikke som politisk broiler som har gått gradene, men som har stått i mange krevende situasjoner og klart å løse dem.

En raus kristen SV’er skrev «En hyllest til Abid Raja» , en sterk anerkjennelse av det Abid Raja representerer i norsk politikk.

Men også i internasjonal politikk representere Raja noe verdifullt og viktig:
Når Raja velges som leder av OSSE (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) sin ekspertgruppe mot ekstremisme og terror, er det neppe kun fordi Raja har skrevet to bøker om dette emnet.

«– Jeg er svært glad for at Abid Raja har sagt ja til å ta på seg ledervervet i denne viktige gruppen. Han er veldig aktiv, full av energi og har stor innsikt i problemstillingene som gruppen jobber med, sier presidenten for den parlamentarisk forsamling i OSSE, George Tsereteli, til VG.

– Det er ikke lett å forene alle Europeiske land, og Russland og USA i felles enighetspunkter. Raja har bygd relasjoner mellom landene og det er årsaken til at jeg har anbefalt ham, sier Tsereteli og legger til:

– Hans norske væremåte, flerkulturelle bakgrunn og flerreligiøse forståelse gjort at han blir sett på som en brobygger, sier Tsereteli.»

Nå kan det sikkert hevdes lettere ironisk at enhver Venstre-politiker med erfaringer fra et liv i Venstre  har mer enn kompetanse nok på å takle motsetninger og personkonflikter – og bør derfor makte dette internasjonalt der konfliktene er mindre.

Alle ser imidlertid at Abid Raja har egenskaper som gjør han godt skikket til å lede et parti der det opplagt er fraksjoner i flere viktige spørsmål.

Abid Raja nyter stor tillit blant både Venstrevelgere og andre velgere. På en meningsmåling gjort av VG i fjor høst der det ble spurt om hvem de mente var best egnet til å lede partiet. 29 % var usikre. For de som hadde en mening, ble tallene slik:

Skjermbilde 2020-03-01 kl. 12.22.46
I en annen utført av Aftenposten like før valget hvor en rekke politikere kunne velges blant, så det slik ut for de som svarte «Veldig godt» eller «Ganske godt» på dette spørsmålet :

Skjermbilde 2020-03-01 kl. 12.31.01

Det er oppsiktsvekkende lave tall for en sittende partileder, og tilsvarende overraskende høye for Abid Raja som på det tidspunktet ikke var annet en menig stortingsrepresentant og stortingsvisepresident .

Det er nettopp dette Trine Skei Grande forlengst har innsett. At hun straks etter valget tok ansvar ved å si at hun fortsetter, var ikke uventet. Slikt gjør også både bedriftsledere og fotballtrenere mens de tygger på utviklingen – og får evaluert sin lederevne og resultater av de rundt seg.

Dagbladet hadde nylig en analyse der de brukte et ikke uvanlig utgangspunkt: Enhver leder vil sitte som leder lengst mulig. En slik tenking bygger på det den italienske filosofen og «statsvitenskapens far», Niccolò Machiavelli beskrev i «Fyrsten». Mennesket søker i starten de ideelle løsninger for så mange som mulig, men ender opp med å bli kynisk for å beholde makt og privilegier.

Ut fra en slik analyse vil derfor Trine Skei Grande gjøre alt som står i hennes makt for å bli sittende.  Da kaster hun gjerne tidligere venner på dør, og justerer seg i en posisjon for gjenvalg. I så fall ville hun også ha krevd et troskapsløfte fra Raja og Rotevatn: «Dere får plass i regjering. – mot at dere trekker kandidatur som ny leder og støtter meg.»

Det kan godt være at Dagbladet har rett. Men det er ikke mitt inntrykk av Trine.

Hun er en svært belest politiker til tross for sine store lesevansker under skolegangen. Ordblindhet er utfordrende, men ikke ødeleggende for en kunnskapssøkende som henne.

NRK.no hadde en interessant og lesverdig sak om dette nylig, der hun var avbildet hjemme med bøker fra hylle til tak.

Det forundrer meg ikke om hun også har lest Machiavelli, og kanskje «Fyrsten». Å lese god litteratur gir ikke bare gode opplevelser. Det gir også ettertanke, refleksjon og i beste fall endringsvilje. Det som ikke fungerer i samfunnet må forbedres.

I så fall  fikk hun også lest dette fra Machiavelli. Hans analyser og utgangspunkt er svært pessimistisk for mannlige ledere (men senere i Europas historie også kvinnelige):

«Når mennesket ikke behøver å kjempe for nødvendighet, så kjemper de for ambisjoner, som er så mektige i menneskers bryst at uansett hvor høyt i gradene et menneske stiger, så vil ambisjoner aldri forlate dem.»

Derfor føler jeg meg ganske trygg på at Venstres partileder ikke går i den fellen andre politiske ledere har gått i: «Tvihold på makten – selv om det går til helvete med partiet».

Hun har nok sannsynligvis allerede gitt valgkomiteen signal om dette, og at de nå kan velge mellom Raja og Rotevatn som ny leder. Derfor tok hun dem inn i regjering – for å gi de regjeringserfaring nok til å takle å være både partileder og statsråd.

I så fall har hun vist et stort og klokt lederskap som landsmøtet kommer til å hylle henne for. 19 år i partiledelsen, derav 10 som leder har det meste av tiden økt oppslutningen, er en imponerende innsats! Hun kommer i april til å få den lengste og varmeste applausen noen Venstreleder har fått for sin langvarige innsats.

Med tanke på den usaklige hetsen hun har vært møtt med, er det beundringsverdig at hun har stått i stormen. Som statsråd for skole er hun i sitt rette element, og for skolepartiet Venstre er det viktig at hun fortsetter der.

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.43.22

Jeg skrev dette forsvaret for Trine for litt over et år siden:
Når pressen presser Venstre, må «Trine ikke grine»?
Det gjorde jeg fordi jeg synes hun på det tidspunktet ikke ble respektfullt og rettferdig behandlet av media.

Jeg står selvsagt fast ved det jeg skrev. Og det ble altså skrevet før landsmøtet i fjor hvor hun lovte å vinne lokalvalget. Det gjorde hun ikke.

Og Venstre er ikke ulik en hvilken som helst bedrift eller et fotballlag på høyere nivå.

Den som sitter med hovedansvaret må ta konsekvensene når de ikke oppnår de resultater de har forpliktet seg til.

For å gå videre og bygge opp Venstre igjen, er det ikke mange lederkandidater som er i stand til å gjøre Venstre til et 10 %-parti igjen.

Venstre har én slik lederkandidat – Abid Raja.


Andre innlegg i denne serien:

1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier

2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i april 2020

..

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.