Hvorfor er det så store lønnsforskjeller i og mellom kommunene Tana og Nesseby ?

Lønnsnivået i Norge for de ulike yrkesgrupper i offentlige virksomheter varierer lite. Lærerne avlønnes etter sentrale lønnsstiger basert på kompetanse og ansiennitet som er mer enn 50 år gamle. Det er stort sett årslønna som endres fra år til år. Det samme er det for sykepleiere, fagarbeidere, barnehageansatte og andre som utfører de store oppgavene i kommunene.

Jeg har fulgt utviklinga i Tana på nært hold siden 1979 og mener jeg har god innsikt i hvordan lønnsfastsettelser skjer.

Da jeg flyttet fra kommunen i 2010, lå ikke lederlønnsnivået spesielt høyt. Og dermed var det tilsvarende mindre avstand mellom de høytlønnede og lavtlønnede.

Da jeg flytta tilbake i 2019, ble jeg overrasket over de store forskjeller. Også en annen forskjell var synlig; Det store sjiktet av ledere og mellomledere – og deres lønnsnivå.

Det sier seg sjøl at når fagforeninger reagerer slik som dette, må vi folkevalgte ta det på alvor:



Jeg vil på slutten av dette blogginnlegget komme tilbake med mulige forklaringer på det som har skjedd.

Men først skal vi se på de faktiske tall, målt på bakgrunn av hvor mye de 30 best betalte i hver kommune hadde pr juni 2021:





Den våkne leser har allerede oppdaget den betydelige forskjellen på årslønner for de 30 best betalte i gruppa av ansatte. Tana kommune betaler altså årlig drøyt 5,27 mill kroner mer enn Nesseby.

For denne gruppen isolert betyr det at Nesseby måtte ha gitt sine 30 ansatte en lønnsøkning på 29 % i snitt for å matche Tana! Det er selvsagt ikke mulig.

At det oppstår forskjeller i lønn i en bedrift eller i en kommune, kan også forklares ut fra «trynefaktoren»: De som holder seg inne med øverste leder og den kulturen som sitter i veggene, behandles bedre. Tilsvarende vil de som har innvendinger, reiser kritiske spørsmål og bringer slik informasjon for offentligheten, risikere utfrysing og andre represalier. Mindre eller ingen lønnsvekst er en vei, betydelig oppjustering av lønn til de «lojale» er en annen.

Forskning viser at en ikke ubetydelig del av ledere i organisasjoner har klare sosio- eller psykopatiske trekk. I så fall vil ansettelser, forfremmelser, permisjonstilgang og lønnsfastsetting være noe av grepene en slik leder kan ta.

Men det er selvsagt andre faktorer som forklarer noe av forskjellen;

* Kommunelegen som er med kun i Tanas oversikt med arbeidssted Tana, har også ansvaret for Nesseby.
* Tana er en langt mer langstrakt kommune enn Nesseby med flere større skolekretser og dermed flere oppvekstsentra.
* Mens Nesseby har 6 ledere (med fullt personal, økonomi og fagansvar) kan det synes som om Tana har hele 20. Ledere har som regel en sikring ved at de skal lønnes høyere enn de som de er satt til å lede
* Tana må betale 24 måneder med etterlønn til daværende rådmann som i desember i fjor fikk sparken etter svindelavsløringen. Avtalen ble gjort med daværende varaordfører i 2005.
* Nesseby har tilsynelatende holdt igjen på «lønnsfest» for å sørge for god økonomikontroll med mindre fare for reduksjoner av tjenestetilbud til innbyggerne.

Nesseby kommune har over mange år hatt solid kontroll over sin økonomi. Kommunen har vært blant de beste kommunene i Finnmark. I 2019 havnet Nesseby helt i toppsjiktet i det årlige Kommunebarometer for helsetjenester og økonomi.

Tana har etter 2015 hatt en betydelig økning av både ledere og lønnsnivå. Samtidig har kommunen i en årrekke gitt inntrykk av å ha kontroll over økonomien, noe som har vært skjult gjennom fiffig budsjettering. Bl.a. har kommunen ikke betalt inn tilstrekkelig avdrag på lån og har i budsjettet lagt inn langt mer i utgifter til pensjonspremier enn det var grunnlag for. Dermed oppnådde rådmannen å skaffe seg en buffer som dekket opp for lønnsøkninger og lederansettelser, og likevel ga et driftsresultat bedre enn 0.



Nå er dette avdekket. Kommunen ansatte i fjor høst en økonomirådgiver som kom fra stillingen som økonomisjef i nettopp Nesseby. Hans kompetanse har vært uvurderlig for at politikerne i Tana kommunestyre endelig må forholde seg til realistiske budsjett. Derfor er Tana kommune nå igang med en smertefull gjennomgang av tall og fakta for å kunne gå inn i 2022 med et budsjett i balanse.

Allerede nå i oktober har kommunestyret sin første gjennomgang, noe som ikke har skjedd siden 2005. Fra da fikk formannskapet et forslag fra rådmannen i slutten av november, og hadde i praksis ikke mulighet til å påvirke innholdet. Formelt er det Tana Ap gjennom sitt vekslende politiske flertall som har vedtatt det, men i praksis ble vedtaket slik rådmannen hadde bestemt på forhånd.

Etter forslag fra SP vedtok et enstemmig kommunestyre i sin første budsjettbehandling i desember 2019 at i hele denne valgperioden skal budsjettet kjøres som en prosess slik at de folkevalgte i kommunestyret kan ha en hånd på rattet tidlig nok.

Formannskapet hadde 23.september en første gjennomgang av kommunedirektørens forslag til kutt, og har delt seg i et flertall av Ap/Samelista og et mindretall av SP/Venstre.



Nå gjenstår det å gjøre dette arbeidet skikkelig i kommunestyret som er det overordnete organet.

Ingen skal likevel bli overrasket om det politiske flertallet vil forsøke å hindre en bedre demokratisk behandling.
Her henter nok Ap støtte fra Samelista. De mistet som forventet Hartvik Hansen over til Ap, og tilbake sitter Odd Erik Solbakk alene som varaordfører og garantist for Ap.

Utad ser det ut som Samelista igjen er blitt et rent støttehjul for Tana Ap og deres ansatte på Rådhuset.

Det skal også sies at går vi flere perioder tilbake i tid hadde Samelista samarbeid med AP, men da lot de seg ikke overkjøre underveis. Ble de ikke enige med Ap, kunne de forhandle med de andre partiene.

Det er uansett helt åpenbart for alle at Tana kommune har økt farta inn i ROBEK – klubben av kommuner som mistet kontrollen med økonomi fordi det var viktigst med lønnsfest underveis, og prangende monument etter ordføreren. Koste hva det koste vil.

Ap håper nok på at en Støre-regjering vil bidra med ekstra-tilskudd til kommunen. Skal man tro det som ble lovt FØR valget, er det rimelig å forvente minst 6-7 millioner kroner i det kommende statsbudsjettet.

Likevel er det langt unna de nesten 25 millioner kroner inkludert det underskuddet flertallet har vedtatt for i år etter at disposisjonfondet er tømt, og til og med i minus.
Tana kommune driver nå sin virksomhet på kreditors regning.

Det blir ofte svært kostbart.
(alle faksimiler er fra avisa Finnmarken)
———————————————————————————————–
Andre blogginnlegg som handler om Tana kommune og økonomi:

Sannhetens time for Tana kommune vil gjøre vondt; Dr ROBEK hamrer på døra!

Statsforvalteren må ta eneansvaret dersom Tana kommune havner i ROBEK!

Får Tana kommune endelig en svært godt kvalifisert kommunedirektør!

Den største politiske saken i Tana: Tillit?





Sannhetens time for Tana kommune vil gjøre vondt for mange: Dr. ROBEK hamrer nå på døra!

Jeg fulgte deler av formannskapets møte 23. september over nett og leste Ságat og Finnmarkens dekning etterpå. Det ble noen overraskelser.

Til tross for at kommunestyret i mange år har visst at den økonomiske styringa har vært basert på tilfeldigheter og manglende kontroll, presterte flertallet også denne gang å lukke øynene for fakta.

Fakta ble lagt fram allerede i vår, fra daværende administrasjon. I verste fall måtte Tana kommune kutte med 25–30 mill. kroner for å få et lovlig budsjett godkjent for 2022.

Årsakene er flere: En dramatisk høy lånegjeld på en halv milliard kroner som skal betales tilbake. Videre er det tilsatt en rekke ledere og mellomledere som selvsagt skal ha lønn.

Summen av å løpe til banksjefen hvert år med 28 mill. kr i renter og avdrag pga. lånegjeld – og et høyt lønnsnivå til de mange ledere, er at det må kuttes. Mye. Og det vil smerte

I mange år har dette skjedd ved at det er blitt færre ansatte i de store tjenesteområdene skole, helse, pleie- og omsorg. De som er blitt tilbake, har måtte løpe mer for å erstatte kollegaen kommunen ikke hadde råd til.

Resultat: Økende sykefravær og at folk slutter i disse kritisk viktige stillinger. Våkne journalister har prisverdig tatt tak i dette – uten at det gjorde inntrykk på kommuneledelsen.

Allerede da vi behandla en budsjettregulering tidligere i vår, sa vi fra opposisjonen at det fremlagte forslaget fra Ap og Samelista var urealistisk. De finansierte en rekke «godsaker» ved å ta av disposisjonsfondet til tross for at vi allerede da lå rundt 2,8 mill. i overforbruk. Opposisjonen advarte med å vise til at disposisjonsfondet ville bli tømt, og vi ville ende med underskudd i drifta. I møtene da virket administrasjonen passiv.

Jeg tipper at Ap/Samelista tok det den gang som et signal om økonomien var under kontroll.

Sist torsdag måtte de mest søvnige politikere våkne:

Disposisjonsfondet er tømt!

Disposisjonsfondet som var tosifret for et år siden, kommer til å være i minus ved årets slutt!

Et fond kan i verste fall tappes ned i 0, men ikke i minus. De ca. 3 mill. kr som er «dekket» derfra uten penger, må tilbake på plass i 1. januar 2022. Altså øker kuttebehovet ytterligere. Vi bruker altså penger vi ikke har og søker med dette i realiteten om å bli medlem i ROBEK. Denne foreningen av kommuner som ikke maktet å sette tæring etter næring, som hadde det skøy i en årrekke med både prangende bygg og mange ansatte, men som ikke forsto at du ikke kan bruke penger du ikke har på verken bygg eller ansatte.

Tiltakslista som kommunedirektøren har lagt fram er derfor et minimum av hva som må gjøres om vi sjøl skal ha politisk styring i Tana de kommende år. Med ROBEK er det i realiteten statsforvalteren som avgjør, men ikke bare ved å nekte nye investeringer slik opposisjonen har ønsket.

Langt verre er at da kommer en enda verre sentralisering i Tana enn duoen tidligere rådmann/Tana Ap har klart de 10 siste åra! Skolene i Sirma, Austertana og Boftsa blir lagt ned og de to skolene på Tana bru må slås sammen, gatelys slukkes, svømmebasseng stenges, bolyst reduseres – alt fordi innbyggerne nå må betale den høye prisen for 15 år med Ap-styre.

Men vi kan fortsatt berge bygdene og bolyst: Ved å ta betydelige kutt allerede nå.

Jeg ble derfor forundret over kritikken i formannskapet fra både Siv-Anita Biti-Helander og Helga Pedersen (Ap) om at tiltakslista inneholdt for MYE kutt.

De talte varmt for å beholde sine mange ledere, men sa ikke hva de i så fall vil kutte på. Ikke et forslag som kunne være begynnelsen på en summering til minst 21 mill. kr i nedskjæringer!

Torde de ikke å si at for hver leder vi beholder, må vi kutte i snitt 1,5 stilling sykepleier, lærer eller fagarbeider? Å redusere antall ledere med f.eks. 6, betyr at vi slipper å redusere antall fagfolk i tjenestene nært folk med 9 stillinger. Eller vil Ap fortsatt at man skal kutte i stillinger nær innbyggerne?

Nå skal fagfolk, bygder og bolyst berges!

Fra Venstre sin side ønsker vi å beholde flere fagfolk i kommune. Til tross for ufortjent lavere lønn gjør de en fantastisk jobb overfor innbyggerne våre:

Når eleven på skolen føler trygghet og kjenner at hun mestrer både faglig og sosialt, er det fordi vi har flinke ansatte rundt henne.

Når elevens oldemor får medisin, daglig stell og en god prat, er det fordi det er en sykepleier, hjelpepleier eller fagarbeider som kan jobben sin – men som presses på tid fordi de er for få.

For å hindre at disse skal få en enda tøffere arbeidsdag, må vi kutte på toppen. Vi skal sitte med færre, men gode profesjonelle ledere etterpå.

Vi politikere kan ikke legge oss borti hvordan kommunedirektøren ønsker å organisere sin virksomhet. Det ville være pinlig om ordfører eller andre folkevalgte pålegger kommunedirektøren flg: «Ansatt A må finne seg noe annet å gjøre. Ansatt B må få lov å fortsette.»

Tana kommunestyre skal gi budsjettrammer og ha forventninger om hvilke tjenester Tana skal yte innen skole, kultur, eldreomsorg osv. Så må kommunedirektøren organisere dette på fornuftig vis. Og der har kommunedirektøren all myndighet.

At noen ledere vil bite seg fast i bordkanten, er forståelig. Men de vet samtidig at dyktige ledere vil være attraktive hos en ny arbeidsgiver.

Regionreformen: Overføring av oppgaver fra Staten til regionale folkevalgte organ



Oversikt – oppgaver som overføres fra Staten til regionale folkevalgte organ

Det er mange som savner en oversikt over de oppgaver staten har overført/skal overføre som den bærende delen av regionreformen.

Jeg har derfor laget denne oversikten her slik at det er lettere å skjønne omfanget av nye oppgaver for de færre, større og sterkere regioner Norge har fra 1.1.2020.

I tillegg til å at folkevalgte nærmere innbyggerne nå kan ta avgjørelser som staten tok tidligere, er altså disse regionene blitt tydeligere stemmer som lettere kan få bli hørt i Stortinget.

Mange av punktene er skrevet i august 2019, altså 4 mndr før de 11 regionene skulle starte opp etter valget i 2019.

Hensikt:

  • Fylkeskommunene blir større og skal få bedre muligheter til utvikling i tråd med regionale behov og muligheter.
  • Det skal overføres oppgaver og virkemidler på områder der fylkeskommunene allerede har ansvar og kompetanse. Dette styrker fylkeskommunene som samfunnsutviklere.
  • Alle fylkeskommunene er nå i gang med arbeidet i fellesnemndene som forbereder sammenslåingene
  • Den nye fylkesstrukturen legger grunnlaget for at mer makt og myndighet kan flyttes nærmere innbyggerne. Dette handler om å desentralisere makt og myndighet fra staten og ut til alle regioner i Norge.
  • Fylkeskommunene skal få nye oppgaver og ansvar blant annet innen kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel og kultur.
  • Dette er viktige områder for utviklingen av samfunnet i det enkelte fylke og er oppgaver som fylkeskommunene har gode forutsetninger for å løse.
  • Vi flytter oppgaver til regionene fordi vi mener det vil skape bedre tjenester og samfunnsutvikling i regionene. Fylkeskommunene skal ikke bli «overkommuner». Vi flytter oppgaver fra staten, og ikke fra kommunene.
  • Flytting av ansvar og oppgaver vil berøre ansatte. Vi er opptatt av at vi skal ivareta menneskene som blir berørt av endringer og vi skal ha gode prosesser og følge spillereglene i arbeidslivet.

Finansiering av oppgaveoverføring

  • Overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil i utgangspunktet følges av rammeoverføringer innenfor en uendret utgiftsside på statsbudsjettet.
  • Flytting av oppgaver må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Det innebærer at overføring av oppgaver i utgangspunktet skal følges av tilsvarende økonomiske ressurser.
  • Endelige budsjettrammer foreslås i forbindelse med statsbudsjettet i oktober.

Om kritikken mot fylkeskommunale investeringer i nye fylkeshus/kritikk om underfinansiering av omstillingskostnader:

  • De fylkeskommunene som skal slå seg sammen, er nå inne i viktige og krevende forhandlinger om hvordan den nye fylkeskommunen skal se ut.
  • Blant annet gjelder dette plassering og fordeling av arbeidsplasser som skal sikre en balansert utvikling i det nye fylket.
  • Det er fylkeskommunenes ansvar å vurdere både kostnader og gevinster ved de valgene de tar, og at de sikrer gjennomføring innenfor forsvarlige rammer.
  • Men det er åpenbart at også fylkespolitikere må tenke på pengebruken i årene som kommer, når vi vet at det økonomiske handlingsrommet blir mindre.
  • Fylkeskommunene har fått utbetalt tilskudd som skal dekke engangsutgifter i forbindelse med sammenslåingen. Fylkene har fått 15 millioner kroner per fylke i sammenslåingen. Troms og Finnmark har fått utbetalt 30 millioner kroner.
  • Det ville vært krevende å legge opp til en modell der vi etterberegnet utgiftene ved en sammenslåing. Vi ønsker at fylkeskommunene og kommunene skal være nøkterne og prioritere hva som er viktigst i gjennomføringen.
  • Å redusere antallet fylkeskommuner fra 19 til 11 vil på sikt redusere administrasjonsutgiftene.
  • I Prop 84. S (2016–2017) ble de administrative innsparingene forsiktig beregnet til 340 millioner kroner (2015-tall). Fylkeskommunene utenom Oslo brukte om lag 3 milliarder kroner totalt til formålet i 2015.
  • De frigjorte ressursene kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne.

 

Oversikt over oppgaver som skal overføres til fylkeskommunene fra 2020.

Under er en oversikt over de oppgavene som skal overføres til fylkeskommunene fra 2020, og en oversikt over de oppgavene som fortsatt utredes. Overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil i utgangspunktet følges av rammeoverføringer innenfor en uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Flytting av oppgaver må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Det innebærer at overføring av oppgaver i utgangspunktet skal følges av tilsvarende økonomiske ressurser. Endelige rammer foreslås i forbindelse med statsbudsjettet.

Sluttord:

Den nye regionene står helt fritt – hver for seg eller samlet til å be om flere oppgaver fra staten.

Den nye regionale krafta i Norge er langt større nå enn den tidligere har vært, men er avhengig av dyktige regionale folkevalgte og deres partiorganisasjoner samt en kompetent administrasjon for å kunne bruke handlingsrommet til å utvikle sin region videre.

I den debatten vil nok bruken av grunnrente som finansiering av regionens mål bli viktig.

Den merkelige tausheten fra SP, SV og Ap når de vil at Finnmark skal miste et stortingsmandat

SP, SV og Ap vil ikke forklare hvorfor de sa ja til å redusere Finnmarks innflytelse i Stortinget



Før årets St.Hans stilte jeg et tydelig spørsmål gjennom min blogg og avisene i Finnmark til de tre partiene. De har halvparten av sine representanter i fylkestinget fra Finnmark – og i tillegg rent flertall.

Jeg ville vite hvorfor de hadde gått inn for å redusere Finnmarks 5 stortingsmandater til 4 fra valget i 2025.

Det har vært påfallende stille fra dem i over en måned.

Er det fordi de erkjenner å ha sviktet sine forpliktelser som folkevalgte i nord?
Gode fylkespolitikere kjemper som kjent alltid for at vårt område skal bli hørt i Stortinget og ha sterkere innflytelse og helst reell makt.

Men SV, AP og Sp har åpenbart ikke slike politikere i det viktige organet som vårt sterkere fylkesting skal være for å forsvare «Norges viktigste region».

«Den som tier, samtykker» heter det i et gammelt ordtak.

Hvordan skal man ellers tolke tausheten fra SP, Ap og SV?




Jeg kommer til å purre på dem og be de svare de mange finnmarkinger som er opptatt av dette spørsmålet.

Så får vi se om de tør svare – og evt forklare sine holdninger.

Hvorfor vedtok fylkestingsflertallet SP, AP og SV å støtte at Finnmark skulle miste et av våre 5 stortingsmandater?

Mange innbyggere har ventet spent på hva flertallet i Troms og Finnmark fylkesting vil gjøre for å øke vår innflytelse over utviklinga i nord og for å øke folketilflyttinga til viktige Nord.

Den nye regionreformen har nemlig gitt fylkeskommunene sterkere økonomiske muskler og politiske verktøy for at vi her nord har en hånd på rattet. Bl.a. er det fylkestingene som nå har ansvaret for å kompetanseutvikling, noe som brukt rett kan bidra til et mye sterkere næringsliv og bedre offentlige tjenester.

Regionreformen handler om å flytte statens makt nærmere innbyggerne.
Tidligere var de to svake fylkeskommunene våre avhengig av hva vennligsinnede byråkrater i de statlige maktinstitusjoner i Oslo ønsket å bidra til. De satt med den reelle makta!

Nå kan våre folkevalgte i det nye fylkestinget sjøl bestemme og styre utviklinga i Troms og Finnmark.  De vet bedre enn Oslo hva som vil tjene landets viktigste region.

Det nye fylkestingsflertallet har imidlertid skapt usikkerhet om de virkelig ønsker mer makt for å motvirke den statlige sentraliseringa vi har sett siden 1990-tallet.

Nesten 21 mill.kr til lønn mottar de hvert år for å gjøre minst mulig som styrker vår del av landet. Er det fornuftig bruk av penger?

De bruker lite tid på å finne løsninger som gagner innbyggere og næringsliv. Deres hovedsak er å svekke det regionale nivået her i Norges viktigste region ved å reversere en sterk fylkeskommune tilbake til de to svake vi hadde tidligere.

Enda større ble forbauselsen min da jeg leste fylkestingsprotokollen for desember 2020 og ser at fylkestingets flertall har stemt mot forslag fra Venstre, MDG og Rødt om å beholde et minsteantall mandater på 5 fra hver valgkrets ved Stortingsvalg.

Finnmark har siden 2005 hatt 5 mandater, noe som bedre representerer en valgkrets større en Danmark i areal og mangfold.

Dette ville ikke Ap, SV og SP i vårt nordligste fylke.
Dermed har Troms og Finnmark fylkesting sterkt bidratt til at det er kun 4 stortingsrepresentanter fra fra Finnmark valget 2025!

Innspillet fra SP, Ap og Sv i Troms og Finnmark fylkesting er fulgt opp av et kompakt flertall på Stortinget, noe som betyr at ved 2.gangs behandling (grunnlovsforslag) i kommende periode, har ikke Finnmark lenger 5 stortingsrepresentanter!

Her avslører SP, Ap og SV i Troms og Finnmark seg grundig. De er «store i ord, men liten på jord» når det gjelder å forstå og forvalte makt til Troms og Finnmark sitt beste.

Hvorfor synes de det er best slik det var før: Makt og ressurs sterkt sentralisert til Oslo ?