3.november -23: Blir Økokrim del av «MAKTA 2» i Solbergsaken?

Jeg skriver denne vurderingen torsdag 2.november om en meget aktuell sak.

Dagen før Dagen.

Denne uka har vært fylt opp av utenriksnyheter. Forståelig nok med tanke på hva som skjer i Ukraina og i Midt-Østen.

Kun en norsk nyhet har nådd gjennom i flere av riks-medias sendinger. Og jeg sikter ikke til snøen som enda en gang kom overraskende på våre veimyndigheter i sør.

Den gjentagende norske nyheten er at kommende fredag skal Økokrim avgjøre om de skal etterforske Erna Solberg og/eller Sindre Finnes for evt. ulovligheter tilknyttet aksjekjøp og -salg mens hun var statsminister.

30.august og midt i siste etappe av valgkampen før lokalvalget blir det kjent at Anniken Huitfeldts mann har handlet aksjer i selskap regjeringen har tilknytning til. Regjeringen kan dermed påvirke aksjekursen gjennom sine avgjørelser.  

Som statsråd med ansvar for utenrikssaker hadde hun ikke fulgt nøye nok med i ektemannens kjøp og salg av aksjer. Hun hadde behandlet saker i regjeringen hvor aksjeselskap med stor statlig eierandel hadde kunne nyte godt av regjeringens beslutninger.

Hun burde erklært seg inhabil – om hun hadde visst om eller burde visst om ektemannens transaksjoner.

Det gjaldt spesielt Kongsberggruppen som fikk store kontrakter med våpenleveranser. Utenriksministerens mann hadde kjøpt og solgt betydelige aksjeandeler i dette selskapet.

Økokrims sjef Pål Lønseth erklærte seg 30.august inhabil i saken. Begrunnelsen var at han han hadde vært knyttet til Anniken Huitfeldt som statssekretær i samme regjering (Stoltenberg II).

Og så skjer det smått utrolige:

Lønseth overlater til sin assisterende sjef, Inge Svae-Grotli å vurdere om Huitfeldt har gjort seg skyldig i noe som bør etterforskes.

En uke etterpå (7.september)  la Økokrim bort saken om det skulle etterforskes om hvorvidt utenriksminister Anniken Huitfeldt hadde gjort seg skyldig i alvorlige brudd på regelverket. Økokrim mente at det ikke var «rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold.»


Faksimile: E24
Hvorfor er det så utrolig at Lønseth overlater til sin nestleder i Økokrim å finne ut om det er grunn til å etterforske saken?

I Norge har vi en forvaltningslov som bl.a. skal sørge for tillit ved beslutninger gjort av offentlige etater og offentlige myndighetspersoner.

I samme lov beskrives også regler for habilitet. En bestemmelse i § 6 er tydelig på hva som skjer dersom overordnet leder er inhabil:

«Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan.»

Her har Lønseth erklært seg inhabil, men lar altså sin like inhabile assisterende leder vurdere og beslutte om etterforskning skal igangsettes mot utenriksministeren!

Nå kan Lønseth muligens komme seg unna med at da han erklærte seg inhabil, var det riksadvokat Jørn Sigurd Maurud  som ga assisterende Økokrimsjef Inge Svae-Grotli beskjed om å overta.

Riksadvokatens rolle er nemlig meget interessant siden han er øverste sjef for Økokrim, og dermed overordnet Økokrimsjef Lønseth.
 
Den 5. september skriver han dette i et brev  ifølge NRK:

«– Lønseth anser seg inhabil til å foreta en eventuell slik vurdering, og riksadvokaten har i nevnte beslutning kommet til at assisterende sjef Økokrim, Inge Svae-Grotli, skal forestå en eventuell behandling av saksforholdet, skriver riksadvokaten.

– Beslutningen bygger på at de omstendigheter som innebærer at Lønseth anser seg inhabil, etter riksadvokatens vurdering ikke er av en slik karakter at de er egnet til å så tvil om Svae-Grotlis uhildethet.»

Altså; her ser riksadvokaten bort fra Forvatninglovens grunnregel om habilitet under øverste leder.

Og to arbeidsdager etterpå har Økokrim konkludert med at det ikke er grunnlag for å undersøke saken mer!

Politisk sett er avgjørelsen en stor lettelse for såvel Huitfeldt, Arbeiderpartiet og regjeringen – få dager før velgerne går til stemmeurnene.

Men burde det ikke blinket i flere varselklokker for inhabilitet her??

Riksadvokat  er nemlig gift med Hanne Bjurstrøm. Hun var statsråd i samme regjering som huset både Huitfeldt og Lønseth som deltakere!
Altså er det en rekke inhabile mennesker involvert i «frikjenninga» av Huitfeldt.

Avgjørelsen 7. september holdt muligens vann – helt til saken om Erna Solberg og hennes mann Sindre Finnes dukket opp i nyheten samme uke.


Faksimile: E24

Hvor alvorlig den var, ble man ikke klar over før valgdagen.

I dagene etterpå opptok den stort sett alle nyhetsflater. Lokalvalget var igjen like glemt som det var den siste måneden før valgdagen. Det var kun riksmedia og rikspolitikere som eide ballen og banehalvdelen, og definerte dette “rikslokalvalget”.

Siden Høyre gjorde et godt valg og gikk fram fra valget i 2019 og Ap/Sp tilbake, var det mange som mente at dette var urettferdig.

Hvorfor skulle ikke Høyre kunne straffes like mye, ja helst enda mer siden det var selveste statsministeren i perioden 2013-2021 som kanskje bevisst hadde latt sin mann tjene «millioner av kroner».

I alle fall burde hun på samme måte som Huitfeldt ha forvisset seg om at hun kunne være inhabil.

Nå hadde altså Økokrim sagt det ikke var grunnlag for å etterforske utenriksministeren. Burde de da ha en grunn til å etterforske Solberg?

Politikkens vesen er forunderlig.

NRKs nye dramaserie «Makta» baserer seg på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse» ifølge egenreklamen. Det er likevel ingen tvil om den tar for seg de store linjer og hovedtrekkene i hvordan «Makta» opptrer gjennom Arbeiderpartiet etter krigen, med vekt på 1970-tallet.

Jeg smiler underveis av kreative kameravinkler, symbolikk og effekter som forteller om et parti som ikke bare styrer seg sjøl, men også viktige statsinstitusjoner og media.

Etter min mening er den best illustrerte symbolikken når maktpersoner går inn i et lukket rom, slukker det skarpe offentlige lyset og tenner en glødepære mens de tar beslutninger.

«Noen har snakket sammen», het det den gang – som nå.


Faksimile: NRK

Etter å ha deltatt i og fulgt norsk politikk gjennom et langt liv, blir jeg ikke det minste forundret om Økokrim finner en egnet begrunnelse for å etterforske Solberg/Finnes.

Men etter deres raske undersøkelse og konklusjon i Huitfeldtsaken, bør også Solberg/Finnes ende på samme måten.

Hvis da ikke «Makta» fortsatt rår?

Det er interessant at statsminister og partileder Støre effektivt og maktpåliggende har ryddet vekk all uro rundt sin tidligere utenriksminister Huitfeldt. Hun kan ikke lenger brukes av opposisjonen på Stortinget som eksempel på «rotet i regjeringen».
 
I den viktige valgkampen i 2025 hvor Støre vil kjempe for enda en periode før han pensjonerer seg, trenger han politisk krutt.

Hva vil da passe bedre enn hans hovedmotstander Erna Solberg – såfremt hun er under etterforskning i de kommende uker, måneder og år ?

Joda, jeg vet dette høres konspiratorisk ut, og det er opplagt lett å avfeie det hele som “grunnløse” spekulasjoner.


Faksimile: VG

Hvis Økokrim og deres sjef Lønseth fredag 3.11 velger å behandle Solberg som Huitfeldt, har Støre mistet en fordel som statsminister i den kommende valgkampen.

Men da har Økokrim- tross ulik behandlingstid for Hutifeldt- og Solbergsaken – konkludert logisk og forståelig.
Verken riksadvokat eller Økokrim kan da beskyldes for å ha «tent glødepæra i et lukket rom hvor noen har snakket sammen».

Hvis derimot denne spesielle habilitetsforståelsen som riksadvokaten og Økokrim hittil har vist resulterer i etterforskning av Solberg, er nok grunnlaget lagt for NRKs oppfølger «Makta 2»?

Fredag 3.november vet vi fasiten.


Må jeg strykes av samemanntallet fordi jeg ikke er samisk nok?


Jeg er ikke ulik de fleste som bor nordpå. Vi er blitt til fordi våre formødre og forfedre fant hverandre – ofte på tvers av geografiske grenser, etnisitet, tradisjoner, økonomisk, sosial og politisk bakgrunn.

Alt dette gjør debatten flere hundre år senere om Sametingets berettigelse interessant, men også eksplosiv.

Jeg tenker at denne debatten handler om to noe ulike forhold;
– Hvilken nytte har noen av et Sameting ?
– Hvorfor blir følelsene så sterke – uavhengig av om man er for eller mot et slikt organ?

Jeg tar dette i tur og orden:

Sametinget ble valgt for første gang i 1989. Før den tid kunne alle som mente de var meningsberettiget i spørsmål om samisk språk, kultur og reindrift hevde sine meninger i media. De hadde også flere medlemsforeninger som forsvarte samers rett til å bli hørt.

De tre første sametingspresidentene Sven-Roald NystøAili Keskitalo og Ole Henrik Magga.


NSR (Norske Samers Riksforbund) var den klart største og viktigste . Jeg var medlem der helt fram til 1989 da NSR valgte å bli et «politisk parti» – i betydningen å stille liste til Sametingsvalget. Som medlem i annet parti kunne jeg ikke være medlem av to konkurrerende lister.

Sametinget overtok funksjonene til Norsk Sameråd. Det ble etablert i 1964, besto av 18 medlemmer utnevnt av regjeringa etter forslag fra både samiske organisasjoner og andre. Og ikke uvanlig plasserte regjeringa mange av sine egne der med solid honorar som takk for innsatsen for Partiet.

Norsk Sameråd ble nedlagt samtidig med at Sametinget ble høytidelig åpnet av kong Olav 9.10. 1989.

De 39 direktevalgte representantene skal gi sine råd til regjering og storting. De har ingen avgjørelsesmyndighet med unntak av hvordan budsjettet brukes. Sametinget har utmerket seg med kreativ evne til å påskjønne seg sjøl solide godtgjørelser. Med tanke på at de ellers er uten makt, lønnes de godt for å administrere budsjettet til sitt eget beste.

«Har ikke Sametinget makt, sier du?»

Nei, Sametinget kan ikke gjøre politiske vedtak som setter til side vedtak i Storting, fylkesting eller kommunestyrer. De er slik sett maktesløse. Men likevel har de en betydelig og ofte avgjørende innflytelse på vedtak som kan gjøres av andre folkevalgte organ.

Sametingets administrasjon er fagmyndighet innen en rekke fagfelt. Den øverste leder er sametingsråd – utpekt av flertallet. Altså en politisk leder som ikke er valgt av velgerne, og som styrer et fagområde vedkommende ikke er utdannet i/ansatt for.

Dersom en kommune ønsker å legge ut arealer til næringsformål, offentlig virksomhet eller annet som gir arbeidsplasser og bolyst, kan Sametinget fremme innsigelser. Det betyr at en saksbehandlers skjønn og sametingsrådets tilfeldig utpekte politiker kan forsinke og forpurre kommunens planer for vekst og trivsel.



For Sametinget og andre offentlige instanser er dette en fordel. De kan pålegge kostbare undersøkelser og konsultasjoner som betyr at kommuner/tiltakshavere må betale for disse tjenestene. Det skaffer inntekter og arbeid til offentlige ansatte. Ikke ulikt det vi også finner hos statsforvalteren. Slik overlever Karasjok og Vadsø med bakgrunn i en stor offentlig administrasjon.

Både Sametinget og Statsforvalteren besitter derfor svært mye makt hvor folkevalgte organ overkjøres og forsinkes. Det er vi blitt vant med nordpå.

«Men Sametinget kan ikke velges av hvem som helst!!??»

Nå er vi ved sakens kjerne. For hvem kan velge Sametinget? Dette ble grundig drøftet da Sameloven ble vedtatt i 1987. Og Stortinget vedtok at det måtte etableres et manntall. Slik kunne velgere påvirke sammensettingen av Sametinget. Men ikke alle. Det ble vedtatt kriterier for hvem som kunne stå i manntallet.

I den første vedtatte Sameloven het det:
«Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som a) enten har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført
i Sametingets valgmanntall»

Legg spesielt merke til pkt b. Det ble endret av Stortinget i 1997. Nå ble det tilført «oldeforelder». Stortinget var blitt klar over at uten dette ville mange med samiske aner ikke kunne bli del av samemanntallet.  Når vil «tippolderforelder» bli føyd til i lovteksten?

Legg også merke til at det er to krav som MÅ kombineres for å kunne stå i samemanntallet: Du må både erklære at du «oppfatter deg selv som same» og at du snakker samisk hjemme eller at du er i direkte slektslinje fra en oldemor eller oldefar som snakker/har snakket samisk hjemme.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nordkalotten



Men hva betyr det å «oppfatte seg som same»?

Jeg velger å ta meg sjøl som eksempel. Min mor er av samisk, finsk og russisk avstamning. Min far er av dansk, svensk og norsk avstamning.  Jeg har gentestet meg og ser at slektslinjene kommer fra både Afrika og Asia med innslag fra Mellom-Amerika. Sjansen for å stamme fra et urfolk er så absolutt til stede. Men hvor stor andel av meg er same  – og ikke minst; hvor viktig er det for meg?

Jeg er stolt av mitt opphav på begge sider. At min fars forfedre er nevnt i Johan Falkbergets bøker fra Røros gjør meg likevel ikke mer verdt som menneske. Interessant å være i slekt med brødrene Kiempe på 1700-tallet, men viktigere er å kjenne min bakgrunn. Mine tippoldeforeldre på morsiden som en gang forlot nøden i russisk Karelen på 1700-tallet for å finne mat i Tornedalen og senere i og ved Lyngenfjorden, gjør meg stolt over deres drivkraft.

Samtidig blir jeg trist over skjebnen til folket på Nordkalotten. Det lille overskuddet de klarte å tjene, skulle i for stort monn tas inn som skatt til fordel for Kongene og deres tjenere – i sør.
 
Jeg er stolt av mine forfedre og formødre i nord. Mitt blod er en miks av fattigfolks svette, mindreverd og underdanighet. Men det er også styrket av stolthet og vilje til å stå opp mot maktmisbruk.

Javisst er samer blitt dårlig behandlet og sett ned på. Men det er også kvener, finske innvandrere og fattige nordmenn av ulik opprinnelse. Jeg føler meg ikke som kun én av disse folkegruppene, men som et genetisk kompromiss av alle. Som ektefødt finnmarking følger det meg til graven. Og mine etterkommere kan føre det videre.

Derfor må jeg stille såvel Sametinget som Stortinget følgende åpne spørsmål:
– Vil dere tillate at jeg med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om jeg ikke oppfatter meg sjøl som kun same?



Slik kan lærerstreiken avsluttes raskt – og med kun vinnere!


«Situasjonen virker helt fastlåst». Dette er det gjengse inntrykk blant både partene og politiske kommentatorer pr 25.september 2022.

«Politikere bør ikke blande seg inn i konflikten» blir det også sagt – som en advarsel om å ta parti for enten KS eller lærerorganisasjonene.

Jeg er uenig. Fordi vi snakker om to prinsipielt ulike tariffoppgjør.

I privat sektor må lønnsforhandlingene være en sak kun mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er de som sammen skaper merverdiene, og må uten partipolitisk innblanding fritt forhandle lønn og andre ordninger.

Fotoillustrasjon: KS

“Offentlig sektor skiller seg ut”

Lønnsoppgjør i offentlig sektor (her kommunesektoren) vil derimot være politiske. Det handler om at politisk valgt arbeidsgiver skal prioritere noen ansattegrupper foran andre når lønnspotten(rammen) skal fordeles.

Det gjøres for å slik sikre at gode offentlige tjenester kommer flere innbyggerne til gode.

I kommune-Norge utgjør de lovpålagte oppgaver innen helse- og pleiesektoren og opplæringssektoren ca. 2 av 3 kroner av totalbudsjettet, og der rundt 90 % er knyttet til lønnskostnader.

Det er hovedstyret i KS (Kommunenes Sentralforbund) som prioriterer. Av hovedstyrets 15 medlemmer er 14 valgt av partiene som er representert i kommunestyrer/fylkesting.

Hovedstyret i KS. Gunn Marit Helgesen (foran i midten) overtok klubba da den
valgte lederen Gram ble statsråd i regjeringen Støre. Foto: KS

Tar vi utgangspunkt i valgresultatene fra lokalvalgene i 2015 og 2019 har AP, SP og SV hatt flertall.
Det er fordi velgerne har stemt slik i åpne og lovlige valg. Derfor har dette vært de mest vanlige samarbeidskonstellasjoner i kommunestyrer og fylkesting de siste åtte åra.

“Hvem bestemmer i KS?”

Hovedstyrets prioriteringer er derfor basert på disse partienes råd fra sine egne lokalpolitikere. Og i prinsippet må både hovedstyrets leder, nestleder og de øvrige medlemmer kollektivt stille seg bak flertallets vedtak enten de er enig eller ikke.

Hovedstyret har prioritert ansatte i helse-, pleie- og omsorgssektoren av to meget gode grunner: Fram mot 2035 kan vi mangle rundt 40 000 ansatte FØR evt. flukt fra sektoren pga tidspress og dårlig lønn. Og det gjelder å tilby gode betingelser for de etterhvert flere som må dekke opp for manglende personell.

Mange lokalpolitikere ba også om at lærerne måtte prioriteres nå. Lærerne har hatt en betydelig svakere lønnsutvikling, noe også KS har erkjent.

Denne kurven viser utviklingen siden 2004. Nederste linje viser utviklingen for lærergruppene, den øverste viser øvrige ansatte i kommunene (unntatt ledere). Forskjellen er kommet opp i 14, 3 % pr 2020. Etter oppgjørene de to siste åra er forskjellen økt ytterligere med 0,7 % iflg tallene fra TBU (Teknisk Beregningsutvalg).

15 % lavere lønnsutvikling enn snittet for de øvrige ansatte må kompenseres ved de kommende lønnsoppgjør, og man må starte allerede fra 2023 siden det ikke er mer å gå på med den fordelte potten i år.



“Hvem handler på vegne av KS?”

KS sin administrasjon må gjennomføre det deres politikere i kommune-Norge har vedtatt når de møter fagforeningene til årets tariffoppgjør.

Stortinget som lovgiver forventer også at tjenestene skal utføres med god kvalitet slik at innbyggerne er fornøyde. Staten stiller derfor krav om formell kompetanse for de største og tyngste tjenestene offentlig sektor skal levere.

Formell kompetanse betyr også en høyere lønnskostnad.

Hva virker inn på lønnsfastsettelsen ?”

Den formelle kompetansen får konsekvenser for lønnsdannelse i offentlig sektor. En lektor med 6 års utdannelse lønnes derfor høyere enn en lærer eller sykepleier med 3 år. Logisk nok fordi den med 6 år har økt kompetanse som arbeidsgiver (= innbyggere) har nytte av.

Et annet moment teller også: En ansatt med tre års utdannelse oppnår tre år med pensjonsgivende inntekt før den med 6 år er klar for sin første lønnsutbetaling. Tre års tapt inntekt blir slik kompensert over tid gjennom ulik årslønn, basert på 8 ulike lønnsstiger i KS-området som reflekterer utdanningslengde/kompetanse og ansiennitet.

Hvordan potten skal fordeles på detaljnivå for de enkelte grupper tilligger kun partene, ikke politikere å bli enige om.  Blir de ikke enige, er streik et lovlig virkemiddel. Og streik rammer alltid tredjemann.

“En lovlig streik”?

«Lærerstreiken» er derfor en lovlig streik. Den kan kun avsluttes ved at partene blir enige sammen, i frivillig lønnsnemnd eller at regjeringen vedtar tvungen lønnsnemnd.

Det siste skjer dersom en fortsettelse av streiken medfører «fare for liv, helse eller sikkerhet eller truer helt vitale samfunnsinteresser».

Både norsk lovverk og internasjonale konvensjoner setter begrensninger på bruk av tvungen lønnsnemnd for å ikke svekke streikeretten.

Det er derfor tvilsomt om hensynet til at barn taper opplæring over en viss periode kan regnes som grunn for tvungen lønnsnemnd. Spesielt når den tapte opplæringa kan tas igjen gjennom utvidet opplæring senere.

«Fare for liv og helse»


Derimot kan elevens psykiske helse være en grunn – i den grad det kan sannsynliggjøres at kun tilstedeværelse på skolen kan sikre helsa. Barn og unge er også under et stadig sterkere press fra både sosiale medier og ulike voksende kjøps- og kjønnsideologier, noe som i første rekke er et ansvar for hjemmet.

Hvis de i tillegg havner i et sosialt utenforskap ved å ikke få tilgang til skolen, kan dette tolkes til å være «fare for liv og helse». Den psykiske velvære øker ved at barn og unge opplever sosial tilhørighet og støtte, deltakelse, samhold, muligheten til å utvikle seg og opplever trygge rammer ved at hverdagen blir mer forutsigbar.

Kommuner kan både søke om dispensasjon fra streiken og de kan organisere tilbud i skoletiden for disse elevene. Derfor blir det problematisk for regjeringen å begrunne en tvungen lønnsnemnd nå.

Får ikke elevene denne tryggheten, blir det uansett feil å peke på enkelte ansattegrupper i skolen.

Det er skoleeier (valgte politikere) som har ansvaret for dette. Klarer de ikke ansvaret, må regjeringen hjelpe til.

«Hvem taper og vinner på en tvungen lønnsnemnd?»

Det er regjeringen som kan foreslå tvungen lønnsnemnd, og et flertall i Stortinget vedtar i så tilfelle det som en egen lov for den særskilte streiken.

En regjering utgått av Ap vil i det lengste unngå tvungen lønnsnemnd. Opposisjonen på Stortinget vil nok ikke mislike om regjeringen må ty til lønnsnemnd. De er opptatt av det en til hver tid sittende opposisjon ser seg tjent med; å svekke sittende regjering. En tvungen lønnsnemnd er derfor noe enhver regjering ønsker å unngå. Derfor var statsråd Brennas kommentar etter møtet med partene fredag 23.9 som forventet. Hun sa at det er partene som eier løsningen. Og så føyde hun til en viktig setning jeg kommer tilbake til.

Lærerorganisasjonene ønsker heller ingen tvungen lønnsnemnd. Dersom rikslønnsnemndas kjennelse fastsetter virkningen fra kjennelsesdato, kommer de dårligere ut enn tilbudet fra arbeidsgiver og taper lønnsveksten for 5-6 måneder.

1.mai ville de fått som startdato for ny lønn i likhet med de 37 øvrige forhandlingsorganisasjoner om de hadde akseptert tilbudet. En dato som f.eks 1.11 sammen med hovedtilbudet de allerede er misfornøyd med, vil gjøre lærerne til de store taperne i denne konflikten.

Slik ser lønnstabellene ut som alle organisasjoner har godtatt med unntak av de tre lærerorganisasjonene:



KS har lite å tape på en tvungen lønnsnemnd. Bortsett fra det lille prestisjetapet det vil være for forhandlerne å ikke komme i mål for alle ansattegrupper, har de spart sine oppdragsgivere – kommuner og fylkeskommuner – for betydelige midler. De har unngått å bli med på en i praksis utvidelse av potten – og dermed unngått økte kostnader.

Elever rammet av streiken vil vinne ved at de kan fortsette på skolen, få tilbake en mer forutsigbar hverdag og bli bedre forberedt på sitt voksen- og yrkesliv.

Utover dette har kommuner berørt av streiken spart betydelige lønnsmidler siden det er lærerorganisasjonene som sjøl må punge ut for lønna til de streikende.

«Ja, det finnes en mulig løsning som kan avslutte lærerstreiken i løpet av kort tid!»


En slik løsning er nå rykket nærmere og gjort mulig takket være kunnskapsminister Brennas noe skjulte invitasjon da hun sa bl.a. følgende etter møtet med partene fredag 23.09:

«Det ansvaret (for elevene) skal vi ta i FELLESSKAP (..).I det videre må vi jobbe godt SAMMEN.
Det er et ansvar som påhviler partene (..).

«Det ansvaret (for elevene) skal VI ta i FELLESSKAP(…).I det videre må vi jobbe godt SAMMEN.
Det er et ansvar som påhviler partene(…).ALLE sammen må bidra. Partene må bli enige seg i
mellom…»

“ALLE sammen må bidra.“!

Yes!!, tenkte jeg og fikk et deja vú tilbake til 2001 da jeg hørte Brenna. 

Den gang pågikk forhandlingene mellom staten og lærerorganisasjonene. Også på den tiden var det over 20 000 lærere som hadde sluttet i skolen over tid for å gå over i andre stillinger. Staten var ingen mild og imøtekommende arbeidsgiver. Det husker vi som medlem av Norsk Lærerlag. Det var konflikter og dårlige oppgjør med mye frustrasjon.

Skolene risikerte fra 2001 å måtte gi opplæringstilbud utført av enda flere folk uten lærerutdanning. Hvordan dekke dette med kvalifiserte lærere?

«Trond Giskes evne til å finne løsninger»

Trond Giske som statsråd var løsningsorientert. Gjennom samtaler med Helga Hjetland, lederen i den største lærerorganisasjonen Norsk Lærerlag (som var inne i sitt siste år før de sammen med Lærerforbundet ble til Utdanningsforbundet fra -02), skisserte han et dristig forslag:

Lærerne kunne få 2 lønnstrinn ekstra utover det foreliggende tilbudet – mot at de underviste 1 time ekstra.

Det siste var selvsagt provoserende for flere lærergrupper som hadde opplevd staten som vanskelig lønnsmotpart i tidligere år.

Rett før Stoltenberg I gikk av etter valget 2001, klarte Giske å få på plass en slik avtale med lærerorganisasjonene.

Resultat: Lærernes lønn over 2 år økte med ca. kr 50 000! Det utgjør kr 78 000 i 2022-verdi)!



Etterpå har ingen lønnsoppgjør vært i nærheten.

Tvertimot har noen lærergrupper tapt 50 000 i dårligere lønnsutvikling etter den tid sammenlignet med andre ansattegrupper med samme studielengde og lønnsveksten i kommunesektoren.

«Hva betyr det å tape 50 000 kr hvert år?»

Hvis noen lurer på hvorfor lærerne er frustrerte, kan kanskje dette eksempelet belyse de økonomiske konsekvenser:

Kvinnelig lærer, 52 har over tid tapt den fordelen hun hadde ved ansettelsen. Hun ligger nå 50 000 kroner svakere an på årslønna enn om hun hadde fulgt utviklinga til såvel de med samme utdanningslengde som de med høyest lønnsvekst.

Fram til hun fyller 62 år, har hun fått utbetalt totalt 500 000 kroner mindre enn hva hun burde hatt, og hennes pensjonsgrunnlag er tilsvarende redusert.


Rettferdig?

Det er slike lærere som burde vært motivert for å stå i klasserommet til de gikk av som pensjonist – med høyere pensjon.

I tillegg burde de beholdt årslønna og fått en reduksjon i undervisningstid.

«Hva når Brenna følger opp sin verbale invitasjon til løsning?»

Det betinger at det politiske hovedstyret i KS må være enig om å utvide fullmakten som KS-direktør Gangsø har fått. Og det bør skje i løpet av kort tid.

Selv om styreleder Gunn Marit Helgesen ikke tilhører det partipolitiske flertallet i KS, kan hun ta initiativ til et hovedstyremøte for å gi forhandlingslederen en videre fullmakt. Målet må være å finne en enighet med læreroganisasjonene som kan presenteres kunnskapsministeren.

Med tanke på at det er nytt lokalvalg til neste høst, tviler jeg på at KS ønsker å fremstå som initiativløse og handlingslammet i denne alvorlige situasjonen som rammer våre barn og unge så hardt.

Deretter kan KS og lærerorganisasjonene samle seg om følgende:

“Vi innser at streiken er svært uheldig for barn og unge som har krav på forsvarlig opplæring. Derfor ber vi om at Staten går inn og finansierer det som gjenstår nå for å få en tariffavtale på plass. Dette er penger som må legges inn i statens Inntektssystem for kommunesektoren.»

KS og lærerorganisasjonene kan konkretisere dette til å gjelde f.eks

a) økonomi ved at alle lærere får et ekstra generelt lønnstillegg fra 1.mai -23 som skal dekke opp en del av den tapte lønnsutviklinga
b) at lønnsstiger justeres for å fange opp ansatte uten godkjent lærerutdanning som stimuleres til å ta slik utdanning, og andre med annen type relevant utdanning som kan brukes i skolen
c) at alle lærere i full stilling forplikter seg til å undervise f.eks 10 timer ekstra dette skoleåret for å dekke opp for elever som har tapt opplæring siden mars 2020
d) at staten  intensiverer tilbudet om videreutdanning for dagens lærere.

Dermed får kommunene full kompensasjon for sine lønnsutgifter, lærerne får en ytterligere økning på rundt 10 000 kroner fra 1.mai 2023 og regjeringen slipper å ta belastningen ved en unødvendig tvungen lønnsnemnd.



Og viktigst: Nærmere 100 000 elever får igjen en normal hverdag.

En åpenbar VINN-VINN-løsning.

Ved statlig finansiering vil ikke potten for 2023 i kommuneoppgjøret berøres. Likevel kan LO-forbund og andre som er opptatt av reforhandlingsklausul kunne kreve nye forhandlinger.  Om de ikke når fram i slike forhandlinger, vil de neppe ta belastningen ved en streik.

LO vil neppe risikere at deres egen organisasjon for lærere – SL – smuldrer opp når godt utdannete medlemmer finner seg bedre alternativ.

Staten kan begrunne sitt bidrag til potten med at elevene i snart 2,5 år har tapt mye, også fordi staten vedtok forordninger hvor elevene ikke fikk ordinær opplæring. COVID-tiltakene ble uforholdsmessig strenge, aller mest for barn og unge.

Vinteren 2021 var det en dramatisk økning på 47 % i aldergruppen 12 – 15 år som søkte lege på grunn av deres mentale helse. Det forteller i all tydelighet hvorfor regjeringen nå på trygt grunnlag kan bidra på en uvanlig måte i denne konflikten. Det haster rett og slett å få reparert «senskadene» av pandemien!

Alle slike forhandlinger handler om å gi og ta. Kloke avtaleparter gleder seg over at ingen taper ansikt, men tvertimot vinner langt mer enn de hver ellers ville tapt.

Tvungen lønnsnemnd vil opplagt bli et tapsprosjekt for både lærerne og regjeringen.

I dagene framover vil se om de politiske partier og deres lokale og nasjonale folkevalgte tar det ansvaret alle forventer, og slik gir regjeringen ryggdekning for deres bidrag.

I så fall vil det medføre en boost av ny motivasjon og ny glede i norske klasserom.

Det fortjener både elever, foreldre, lærere og skoleeiere.

Jeg avslutter med dette bildet hentet fra Holte skoles hjemmeside. Den viser den energien som stråler mot heldige elever på ungdomstrinnet.
Avsluttes lærerstreiken med en løsning som lærere opplever som en verdsettelse av deres arbeid, spår jeg at norsk skole vil få en merkbar opptur de kommende år.

Og viktigst: Det vil bygge opp små mennesker i dag til store og ressurssterke mennesker i morgen.