Kan TV-seere i Norge stole mer på informasjon enn TV-seere i Russland?

Er russere som tror på russisk stats-TV dumme?

Det er nærliggende å stille spørsmålet etter denne reportasjen i NRK forleden. Her går det fram at mange russere, men ikke alle, bosatt i Norge er sterkt kritisk til Putin og Russlands militære angrep på den suverene staten Ukraina. Dette er en handling som er i strid med FN-pakten, som er FNs «grunnlov».
Den bygger på prinsippet om suverenitet og erklærer at alle medlemsland er suverene og likestilte. Ingen land har rett til på å bestemme over et annet land eller gå inn i et annet land med militære styrker uten tillatelse.

Skjer dette likevel, har et land som er angrepet rett etter artikkel 51 i FN-pakten lov til å forsvare seg. De har også lov til å be om våpen (salg eller donasjoner) fra andre land.


Hva så med de russere som likevel tror på russisk stats-TV? Er de dumme, i betydningen lite kunnskapsrike eller mangler de evnen til kritisk tenkning? Eller er det naturlig og forståelig?

Russere , nordmenn, franskmenn eller kinesere osv. vokser opp i land som er preget av deres lange forhistorie. Historien skaper tenkemåter som påvirker. Ikke minst i synet på hva er «staten»; samfunnet som omgir oss.

Dette synet og denne oppfatningen hamres inn i generasjon etter generasjon og blir vår tenkemåte.
Gjennom Russlands lange historie er det fra far til sønn blitt innprentet: «Vi må stole på våre kloke ledere».

Russland er sterkt preget av tsar-dømmet fra 1400-tallet fram til 1917, og kommunismens fra 1917 – 1991. Tsaren var etter egen og borgerskapet/kirken innsatt av Gud, og hadde bestemte egenskaper som ga han forutsetninger for å styre.

Ordet tsar kommer fra det latinske ordet caesar. Og nettopp romerrikets Cæsar var et forbilde da fyrsten Ivan 3. rundt 1480 erklærte Moskva som «det 3.Rom» og fikk laget våpenskjoldet vi kjenner igjen den dag i dag; den dobbelthodete ørnen. Den var tidligere brukt i det bysantiske riket, deretter i det tysk-romerske.

Russlands våpenskjold fra Ivan 3.

Med unntak av tsar Peter den store på 1700-tallet, var det ingen andre russiske ledere som hadde tro på det vi i vesten kaller liberale demokrati med en tredeling av makten (lovgivende, utøvende og dømmende).

Ideen var at disse skulle være gjensidig kontrollert slik at ikke makt ble sittende på få hender.

1700-tallets opplysningstid i Europa fremelsket vitenskap, kunnskap og en generell opplyst befolkning.

Det ble dannet flere vitenskapsakademi i Europa, med tilknytning til de mange gamle universitet som hadde fremmet vitenskapelig tenkning i over 600 år allerede for de eldste.

Russland fikk sitt første universitet i 1724, lagt til den nye storbyen som Peter den store fikk bygget og gitt navn til i 1703; St.Petersburg.

Peter 1. ( den store )

Tsar Peter den store ønsket mer vestlig tenkning inn i konservative Moskva, og bestemte derfor at St. Petersburg skulle være hovedstaden.

Bondeopprøret mot Romanov-familien og deres makt i Moskva, endte det med at Vladimir Lenin og Lev Trotsky tok over i oktoberrevolusjonen i 1917 da tsar Nikolai II abdiserte – svært motvillig.

Deretter ble Sovjet-unionen etablert fra 1922, bygd på kommunismens forestilling om at mennesket er kun et middel for makthaverne, en brikke i kollektivet og har ingen egenverdi i seg sjøl.

Altså stikk i strid med de politiske ideene som opplysningstiden ga Europa og Amerika.

Da Lenin døde få år etter at Sovjetunionen var dannet, overtok Josef Stalin i 1924. Han forsto maktspillet. Stalins styre var preget av samme persondyrkelse som tidligere ble gitt tsarene. Han krevde og gjennomførte en ekstrem maktkonsentrasjon, og hadde lite omtanke for de brutale konsekvenser av hans politikk. Stalin mål var å undertrykke enhver opposisjon gjennom detaljstyring, ydmykelse og vilkårlig terror.

Foto: ChessDailyNews







Stalin døde i 1953.

Deretter valgte kommunistpartiet Nikita Khrusjtsjov som ny førstesekretær. Det betydde i praksis at all makt lå i hans hender. Det førte til konfrontasjoner med daværende statsminister fram til 1958, Bulganin. Khrusjtsjov var mot Stalins tenkning og praksis, og overtok også som statsminister i 1958.

I Øst-Tyskland som tilhørte Sovjetunionens geopolitiske område som resultat av forhandlingene etter 2.verdenskrig, var det en nervøs Walter Ulbricht som begynte å frykte svakhetene i kommunismen. Han ønsket derfor en mur mellom Øst- og Vest-Tyskland med grensegjerder hvor kun nødvendig ferdsel kunne skje.

Ulbricht skrev bl.a. følgende i et brev til Khrusjtsjov:

«De siste års erfaringer har bevist at det ikke er mulig for et sosialistisk land som DDR å utføre fredelig konkurranse med et imperialistisk land som Vest-Tyskland med åpne grenser. «

Muren ble påbegynt i i august 1961 og sto ferdig i 1965 med første del av mur og elektriske gjerder. På slutten av 1970-tallet var den ferdig med sine 155 km sperre mot at innbyggere hjernevaska med kommunisme i øst skulle forville seg og forvirre sin hjerne ved å besøke den liberale verden.

I årene som fulgte etter 1964 valgte kommunistpartiet en rekke førstesekretærer i ulik alder. De fleste var kun der i kort tid før alderdommen avsluttet karrieren.

I mellomtiden foregikk det en utvikling i de mer intellektuelle og liberale kretser i de store byene i Russland. Mikhail Gorbatsjov ble valgt som ny partisekretær i 1985, og han var dristig ved å tenke annerledes og nytt. Han ville ha mer åpenhet (glasnost) og reformer for å endre det som ikke fungerer godt for innbyggerne (perestrojka). Fra 1988 ble han president, men fikk sterk motstand av konservative kommunister som ville beholde alle sine privilegier og en sterk Sovjet-union i en verden hvor vestlige, liberale ideer hadde vind i seilene.

Putins hemmelige ID-kort funnet i Stazi-arkivene
Mikhail Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990

KGB-offiser Vladimir Putin kom tilbake fra Dresden i Øst-Tyskland med kone og to barn da muren ble revet i 1989, og var dypt fortvilet over oppløsningen av Sovjet-unionen. Hans drøm var fortsatt det store russiske riket som skulle strekke seg fra grensa mot Tyskland i vest til Stillehavet i øst.

Da motstanderne av Gorbatsjov skjønte konsekvensen av «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (reformer/endringer), ga de han husarrest mens de brukte hæren til å fremtvinge et skifte i Kreml.

Vi husker fortsatt da Jeltsin ba generalene snu kanonløpet på tanksene bort fra folket og mot «det hvite hus» der de nye makthaverne gjorde seg klare til å overta.





Putin var smart nok til å forstå at han måtte spille på lag med vinnerne. Han ble forfremmet av Jeltsin, og ble statsminister i aug. 1999. Da Jeltsin gikk av som president 1999, overtok Putin fordi han ble utpekt av Jeltsin.

Putin har senere beholdt makten, bl.a. gjennom valg som ble fikset. Vi husker foto tatt av stemmeurner som allerede var fylte med stemmesedler for Putin før valglokalene ble åpnet. Han ikke sansen for det liberale demokrati. Selv om domstolen er på papiret uavhengig av dumaen og presidenten, er dette fikset i Russland.

Et trekk ved vårt liberale demokrati i vesten er nettopp den 4.statsmakt: pressen. Spør hvilken som helst amerikansk, italiensk eller fransk president, en tysk eller engelsk statsminister; de kan styre sin begeistring for en pågående presse basert på uavhengige journalister som er tvers gjennom profesjonelle i sin søken etter sannhet.

Putin løste dette ved å la alle store fjernsynsstasjoner og tyngre aviser bli statlige. Fram til det militære angrepet på Ukraina, fikk også uavhengige medier trykke både aviser og drive radio og TV-stasjoner – på bestemte vilkår. Journalistene her ble fotfulgt av både GRU og FSB, og deres arbeidsforhold ble vanskelige.

Den russiske nyhetsredaktøren i Pervyj TV (Kanal 1), Marina Ovsjannikova protesterte mot Putins krig i Ukraina ved å holde opp en plakat. Da Novaja Gazeta skulle gjengi dette, måtte de fjerne ordene krig for å ikke risikere 15 års fengsel!



I fjor fikk redaktøren i Novaja Gazeta, Dmitrij Muratov Nobels fredspris sammen med en annen modig journalist fra Filippinene, Maria Ressa. Muratov sa det mange nordmenn forsto godt; Det største ønsket for russiske journalister er å få bli gammel på sin arbeidsplass.

Siden Putin kom til makta, har over 25 russiske mediefolk blitt drept fordi de utgjorde en trussel mot Putins regime. Den samme trusselen henger over advokater og ansatte i menneskerettighetsorganisasjoner.

Putins regime er basert på løgn. I den anerkjente journalisten Øystein Bogens bok «Russlands hemmelige krig mot Vesten» dokumenterer han hvordan Putin og Kreml har møtt slike anklager ved benektelse, latterliggjøring, innrømmelse, og til slutt harselas med dem som ikke oppdaget rekken av løgner tidligere:

«På Krim i 2014 nektet Russland i det lengste for at landets styrker var involvert i overtakelsen av halvøya. Fire uker senere sto Putin frem og innrømmet at han hadde løyet.
«Selvsagt var det våre soldater som sto bak selvforsvarsstyrkene på Krim», fortalte han russiske seere under et direktesendt TV-program 17. april 2014.
Innmarsjen av russiske tropper i Øst-Ukraina ble benektet i ett og et halvt år, inntil en pressekonferanse i desember 2015:
«Vi har aldri sagt at vi ikke hadde folk der som utførte visse oppdrag, inkludert på det militære området», fortalte Putin


Bogen har brukt 310 kilder for denne dokumentasjonen om hvordan det autoritære Russland utgjør en trussel mot liberale demaokrati



Tilsvarende benektet han først å ha påvirket valget i USA i 2016 da hans gode venn Donald Trump ble valgt – og gratulert av Hillary Clinton samme kveld.
(Hun hadde over 2 millioner flere stemmer enn han, men valgte – i motsetning til Trump i 2020 med 6 millioner færre stemmer enn Biden – å godta valgresultatet!)

Putins maniske løgner så vi også i vinter. Til tross for at Biden og NATO hevdet å ha etterretningskilder som bekreftet planer om et russisk angrep på Ukraina, benektet Putin dette i en rekke intervju og i fjernsynssendinger hans egne statskanaler fremførte.

Putin hadde ingen planer om å angripe landet. Russland skulle kun gjennomføre en større militærøvelse nær grensa til Ukraina.

Denne løgnen var det som over 80 % av russiske TV-seere fikk servert. Og da Russland angrep Ukraina den 24.februar, fortalte russiske statskanaler at Putin hadde beordret en militær spesialoperasjon i Ukraina. Russere fikk vite at det pågikk et folkemord (!) i Øst-Ukraina, noe som skyldtes en junta i Kyiv bestående av nynazister!

At jøden Zelenskyj var lovlig valgt til president av folket i Ukraina, ble russiske TV-seere spart for. Hvorfor skal de få vite om den egentlig største frykten til Putin; at viruset i Europa som kalles liberale demokrati brer om seg, at menneskerettigheter sikres i slike demokrati og at det foregår frie, og med svært få unntak ikke-manipulerte valg?

Putin vet at demokrati-viruset er en trussel mot han og hans verdensbilde, slik det samme viruset ble en trussel for Hitler, en annen autoritær leder i Europa fra 1933 – 1945.

Er russere som tror på de Putinstyrte statskanalene i Moskva dumme?

Nei. De er som oss. Hører vi kun et budskap som hamres inn over lang tid, tror vi til slutt på det.

Vi så det i England/Storbritannia rett før juni 2016 da Brexit-avstemninga ble avholdt. Det endte med et overraskende flertall for å bryte ut.

Den walisiske journalisten Carole Cadwalladr avslørte hvordan sterke krefter tilknyttet høyreradikale og russiske investorer hadde brukt store beløp på frykt-annonser i Facebook. Disse var i hovedsak rettet mot velgere med lav utdannelse, lav sosial status og bosted ute på landsbygda eller i utsatte bydeler for å få de til å stemme, og deretter velge «LEAVE».

I dette foredraget på TED forteller den erfarne journalisten om opplevelsen. Og det hun forteller bør skremme enhver som tror at det liberale demokratiet er noe som ikke kan mistes.

På ferie i Spania i 2019, traff jeg to trivelige menn fra Wales. Den ene hadde en far som hadde jobbet i kullindustrien, og som sjøl var sjølstendig næringsdrivende som entreprenør. Den andre var journalist. Begge sa de likte den friske Nigel Farrage og IKUP i debatten før BREXIT, og de hadde begge stemt for Brexit. Men etterpå hadde de angret dypt. De ønsket bare å gi London en skikkelig kilevink ved å vise at det var stor motstand mot mye av det EU sto for, men trodde det uansett ville bli et stort flertall mot å forlate EU.
Slik kan det gå i populismens tidsalder.

Vi så noe lignende i Finnmark for snart 4 år siden da velgerne her ble lurt til å tro at de kunne gjøre om stortingsvedtaket i 2017 slik at Finnmark skulle fortsette som en minifylkeskommune fra 2020.

I den offentlige debatten ble mange journalister aktører og var støttespillere for en Facenook-gruppe som var mot å bli del av et sterkere Troms og Finnmark. På sosiale medier og i de fleste aviser i Finnmark ble finnmarkinger skremt med frykten for hva en sammenslåing ville føre til:

En stor andel finnmarkinger ble regelrett lurt til til å tro at Tromsø ville få flertall alene i det nye fylkestinget, at de 140 stillingene på fylkeshuset i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø, og at innbyggerne i Troms kom til å ta over naturressursene i Finnmark.

Denne «nøytrale» informasjonen lurte velgere i Finnmark til å tro
de kunne bestemme over et stortingsvedtak fra året før

I dag kan vi smile av det hele. Ingen av skremslene ble oppfylt. Naturligvis ikke.

Ser vi på hva dette gjorde med vårt liberale demokrati, er det langt mer bekymringsfullt:
I følge internasjonale definisjoner på hva frie valg innebærer, ligger det til grunn at velgerne skal ha kunnskap om konsekvensene. De skal kunne gjøre «opplyste» valg. Hvis ikke det skjer, reduseres tilliten til valgsystemet. Og et valgresultat som ikke oppleves legitimt, svekker vårt liberale demokrati.

Det betyr at valgkampen skal være fri i betydning at alle aktører skal slippe til for å kunne opplyse velgerne. Opplyste velgere er forutsetningen for et liberalt demokrati. Derfor får man aldri 100 % valgdeltakelse der velgerne skal velge mellom flere eller mange ulike alternativ.

Det er både ærlig og forståelig å kunne si: «Beklager, jeg har for liten kunnskap til at jeg skal kunne avgjøre et valg. La de som har satt seg bedre inn i dette ta avgjørelsen.»

Desto viktigere blir det når det skal arrangeres et referendum – en folkeavstemning. Da krever Europarådets Venezia-konvensjon som Norge følger, at slike folkeavstemninger skal oppfylle bestemte krav, som her i pkt 3:



Den såkalte folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 tilfredstilte ikke kravene på flere av punktene.

Den villedet velgerne om konsekvensen av valget: Velgerne ble lurt til å tro at Stortinget kom til å endre vedtaket om de stemte nei. Den hadde en spørsmålsstilling som var tolkbar, upresis og dermed villedende. Den opplyste ikke om verken sak eller voteringstema, men fylkeskommunens ledelse kjørte et fikset opplegg med ensidig informasjon.

Til og med fylkesordføreren reagerte på det i et intervju i Altaposten i mai 2018:
Til en viss grad kan jeg være med på at informasjonen som er gått ut fra fylkeskommunen kunne vært formulert bedre.

Grunnen til at jeg viser til disse to eksemplene fra England og Norge er nettopp for å vise at vårt liberale demokrati er truet innenfra i den vestlige verden. Å spille på folks følelser framfor fornuft og kunnskap, er populistenes enkle virkemiddel.

Vi kan nok innbille oss at vi ville klart å endre russisk tenkemåte og mangel på demokrati i Russland som en quick-fix. Men da må vi i vesten faktisk se på vår egen praksis og hvordan vi klarer å slå ring om våre verdier.

En fri presse er derfor alfa og omega. Profesjonelle journalister som er bevisst etiske problemstillinger er selve fundamentet for et liberalt demokrati. Åpenhet og innsyn i hvordan beslutninger blir til gjør oss tryggere. Og er vi ikke fornøyd, kan vi i neste frie valg gjøre endringer.

Den frie pressen jobber i tillegg globalt. De vet de lever i en verden hvor de fleste innbyggere har store vansker med å sortere på fakta og løgn i det som sendes ut. Folk flest føler de er kunnskapsrik når de finner en YouTube-video med noe som bekrefter deres mening.

Derfor har pressen etablert sine egne faktasjekk-organ.

I Norge er faktisk.no den mest kjente. De er medlem av IFCN som er et verdensomspennende nettverk av profesjonelle faktasjekkere. IFCN har over mange år presset de store digitale plattformer som bl.a. Google og Facebook til å delta mer bevisst i å skille fakta fra løgn.

Dette er helt grunnleggende i vårt liberale demokrati. Men hva er egentlig demokrati, og hvilke land har slikt styresett?

Demokrati («folkestyre») oppleves og er ganske forskjellig fra land til land

Det engelske tidsskriftet Economist har utviklet en demokrati-indeks. Ved å sjekke ut hvor de enkelte land står på en rekke kriterier som viser graden av demokrati, har de laget 4 hovedkategorier av demokrati; fullt demokrati, demokrati med mangler, hybriddemokrati og autoritære demokrati.

De liberale demokrati som kommer best ut, er på dette kartet i mørk grønn farge:



De nordiske land, en rekke EU-land , Australia, New Zealand og Canada ligger i toppen med mer enn 8 poeng.

Den våkne leser ser at Ukraina tilhører «hybdridene». Den lange perioden med kommunistisk styre av landet førte til korrupsjon og mindre rettssikkerhet. Også menneskerettighetene i den østlige delen har vært angrepet. Likevel har to av partiene som utgjør flertallet i det ukrainske parlamentet, Sluga Narodu («Folkets tjener») og «Golos» bestemt seg for å rydde opp for å få et demokrati med legitimitet.

Begge disse partiene er tilknyttet ALDE, den europeiske organisasjonen for liberale og demokratiske parti med medlemspartier fra 43 land.

Norden er godt representert med følgende parti i disse land:
Sverige: Liberalerna og Centerpartiet
Danmark: Radikale Venstre, Venstre
Finland: Keskusta (Senterpartiet), Svenska Folkpartiet
Island: VIÐREISN

Norge: Venstre

Også Russland har to partier i denne organisasjonen hvor Yabloko er mest kjent, bl.a. fordi Putin-kritikeren Alexander Navalnyj var med å grunnlegge det i Boris Jeltsin sin presidentperiode på 90-tallet.

Selv om det ser mørkt ut i Russland for tiden må jeg legge linker til to av de flere uavhengige medier som fortsatt opererer der og sprer kunnskap og fakta.

Den ene er Moscow Times, modig og uavhengig.
Den andre er faktisk et resultat av langvarig norsk-russisk samarbeid;
Barents Observer, produsert av The Independent Barents Observer AS.

Det hører med til historien at dette viktige nyhetsorganet ble sterkt motarbeidet av nord-norske fylkespolitikere – fordi de gjorde sin journalistiske jobb. Politikerne fra flertallet i disse fylkeskommuner mente at de ikke skulle sette et kritisk søkelys på Putins vakt.

All ære til journalist og redaktør Thomas Nilsen som ikke bøyde av, viste journalistisk integritet og avsluttet sin virksomhet i det «Finnmark-Moskva»-styrte organet. Han gikk av og etablerte dagens redaktørstyrte nyhetsmedium.

En annen journalist med samme ryggrad og integritet, Bjarne Kristoffer Bore i Vårt Land skrev for knappe 2 uker denne kommentaren som kanskje vil få deg til å se på vårt liberale demokrati (spesielt i nord) med nye øyne.

Avslutning:

Jeg har nå forsøkt å forklare hvorfor russiske TV-seere vet lite om krigen i Ukraina. Det hele handler om mangelen på det liberale demokrati og den «4.statsmakt», pressen – som vi i Norge tar som en selvfølge.
Autoritære regimer – enten de bygger på kommunisme eller fascisme har på noen områder motstridende syn på samfunnet. Men det som binder dem sammen er troen på at makt skal sitte på få hender, at åpenhet er en trussel og at menneskerettigheter må vike for Systemet.

Også i Norge er vårt liberale demokrati under press ved at valg manipuleres av offentlige myndigheter, slik det skjedde i Finnmark i mai 2018.

Kampen om Ukrainas selvstendighet som land handler om kampen for det liberale demokrati – i både Europa og den øvrige verden. Det handler grovt sett om flere enn 37 % av klodens innbyggere skal leve i under autoritære regimer i fortsettelsen.



For dere som søker mer kunnskap om vår tids viktigste tema ved siden av ødeleggelse av natur og global oppvarming, og som ikker er mørkeredd, vil jeg anbefale denne boka skrevet av historikeren og den Pulitzer-prisvinnende forfatteren Anne Applebaum.

Hun beskriver hvordan liberale demokrati er under press mens autoritarisme og nasjonalisme vinner fram.
Samtidig viser hun at det finnes en vei som leder tilbake til de verdier vi står i fare for å miste.

Og derfor til deg og våre meningsfeller:
Liberale demokrater i alle land: Forén dere!

—————————————————————————————————-
Tidligere blogg om samme tema:
https://open-eye-open-mind.com/2022/02/24/den-24-februar-2022-kom-9-april-pa-nytt/

Hvorfor er noen redd for fakta, folkeopplysning og frie ytringer?


Vi lever i en tid hvor usikkerhet og utrygghet preger verden, land og regioner.

I det som nå er blitt den totalitære staten Russland, har despoten Putin overført alle fullmakter til seg sjøl. Han forbyr uavhengige medier. De sprer folkeopplysning som gjør borgerne opplyste og kritiske. Det er en trussel mot enhver politisk leder som tviholder på makt og privilegier.

Vi ser spor av dette også i vårt eget land, og hvor mange av oss forsøker å forsvare det liberale demokrati. Det bygger på at innbyggerne kan ta velinformerte og opplyste frie valg, og at vi har en uavhengig presse som kan gi oss den informasjonen vi trenger.

Dessverre kan den «frie pressen» bli en del av det politiske systemet. Da kommer ikke de nødvendige kritiske spørsmål, og da avdekkes heller ikke verken feilinformasjon eller fake-news.

I Norge har det de siste 30 foregått et arbeid for å flytte statlig makt nærmere innbyggerne. Det skremmer selvsagt de i staten som ser sin makt ble redusert, men det skremmer også de som er livredd for å måtte ansvar.

Overraskende nok er det en rekke fylkespolitikere som ikke ønsker å dele makt med andre i samme region, og som heller velger å ikke ha noe makt, kun solide utbetalinger for å tilhøre politiske organ uten stor innflytelse.

I Altaposten 27.februar stiller tdl. rådmann i Vadsø og Ap-medlem Kristian Johnsen(KJ) meg «fire åpne  spørsmål».



Problemet til KJ er at han kun avkrever ja/nei-svar. Åpne spørsmål – i motsetning til lukkede – inviterer den andre til å både resonnere og begrunne sitt svar.
Jeg tar likevel sjansen på at KJ ønsker å høre også disse?
 
KJ synes å være fornærmet over at jeg skrev en kort kommentar på Altapostens nettside om hans lek med tall fra 2018. Vi lever i den nye tid med offentlige debatter på avisenes nettsider – eller deres debattsider på Facebook. Han kunne svart på kommentaren der og da, men forholdt seg taus.
 Faren med slike debatter «nederst på siden» er at det er heller få som orker å scrolle seg ned dit. I så fall forstår  jeg hvorfor KJ skriver et eget innlegg nå.

Når hans mange og lange setninger i siste store innlegg 27.2 er skrellet ned til kjernen, oppfatter jeg at Johnsen spør om følgende;
– Hvilken rett har jeg til å mene noe om Altas administrative plassering?
– Er det rett av Altas ordfører å mene noe om den ferske meningsmålingen som viser at et flertall i Alta vil beholde dagens sterkere fylkeskommune Troms og Finnmark?
– Hvor lenge vil jeg kjempe for en sterk politisk region i nord ?
– Kan jeg love Johnsen å ikke mene noe om Altas administrative tilhørighet når Stortinget har behandlet saken?

Siden spørsmålene har mye til felles, kan jeg gi samlet svar på flere . Og jeg vil selvsagt begrunne det.

Nei, jeg slutter ikke å bry meg om verken Alta, Finnmark og Troms eller Nord-Norge. For jeg har alltid ment at et liberalt demokrati og makt henger sammen. Desentralisering av makt nærmest mulig innbyggerne er positivt.

Det er hva denne saken handler om. Om vi i Troms og Finnmark skal bli hørt av regjering og Storting, og få utvikle «Norges viktigste region»

SP, AP, SV, KrF og V har støttet opprettelse av færre og sterkere regioner

Derfor har jeg ikke engasjert meg for regionreformen fordi jeg har vært fylkespolitiker for Venstre. Dette er ikke en ren Venstre-sak.
Følgende parti har jobbet fram og støttet helhjertet en regionreform etter at Christiansen-utvalget la fram sitt arbeid i 1992: SP, KrF, V, SV og Ap. 

H og Frp gikk med på å beholde fylkeskommunen/regionen i 2013 såfremt det resulterte i færre administrative enheter(frigjøring av byråkrat-stillinger til tjenester for innbyggerne).

Det endte med at 19 fylkeskommuner ble til 11 i 2017. Og 49 små og store oppgaver ble overført fra statlige institusjoner i Oslo og fra statsforvalterne. Fortsatt for lite, om du spør meg.

Hvorfor har jeg vært engasjert i dette? Og hvorfor har jeg helst ønsket meg et samlet Nord-Norge?
Og forsvart at når ikke det ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, ville likevel et samlet Troms og Finnmark være bedre enn de to daværende små fylkeskommunene.

Slik ser svaret ut – i form av et bilde:




For meg ble 16 år i fylkestinget i Finnmark fram til 1999 en bekreftelse på daværende fylkeskommuners store svakhet. Med under 200 000 mennesker i regionen blir økonomien svekket, kompetansemiljøene for små og sårbare – og viktigst av alt; en politisk stemme utad og oppad mot regjering og storting blir knapt hørbar.

Beviset for Finnmarks politiske tap er perioden 1975 – 2020.

Både jeg og mange andre fylkespolitikere kunne verken forstå eller akseptere at en så rik region på naturressurser som Finnmark, kunne sitte med så lite verdiskaping og fraflytting som resultat.  Hvilken annen region i Norden med biologiske og mineralressurser på land og hav hadde bedre forutsetninger for å lykkes enn nettopp Finnmark ??

Da fylkestinget ble folkevalgt fra 1975 bodde det på det meste over 79 000 mennesker her. Fra da og til 2021 steg folketallet i Norge med over 35 %. Finnmark med våre store naturgitte fortrinn skulle derfor hatt en folkevekst på mer enn 35 %. For vi var tross alt «herrer i eget hus» – slik tilhengere av en mini-fylkeskommune har vært opptatte av. Vi burde derfor kunne skape bolyst og tiltrekke oss langt flere innbyggere.

I så fall ville vi i dag hatt over 107 000 innbyggere her. Vi er 74 000. Vi mangler 33 000!

Dette burde vekke fylkespolitikere, men det gjør ikke det. Det bekymrer meg mer enn noen annet at så mange finnmarkinger ikke synes å være opptatt av dette. Deres og KJs hovedsak – dømt etter noen meningsmålinger  – synes å være et skilt hvor det står «Finnmark».

KJ spør om mitt syn på meningsmålinger og valg, og Alta-ordførerens syn på disse. Altaordføreren har et meget godt poeng: I motsetning til tidligere har nå et flertall av finnmarkinger bosatt i Alta sagt de foretrekker at Troms og Finnmark forblir samlet.
KJ misliker dette, og det har han lov til. At han også misliker at hele 1/3 av de som for 4 år siden mente Finnmark burde være alene, nå har snudd er helt greit for meg

KJ kan likevel ikke snakke seg bort fra min kommentar om å bruke 4 år gamle tall som «bevis» for at Finnmark klarer seg alene.

En «folkeavstemning» som lurte finnmarkinger – og stortingspolitikere

Alle med minimumskunnskap om hvilke standarder som gjelder ved bruk av folkeavstemning, vet at denne i Finnmark i mai 2018 sviktet på det helt grunnleggende. Den ga velgerne et falskt inntrykk: «Du kan nå endre Stortingsvedtaket fra 2017!»
Til og med fylkesordføreren måtte innrømme at informasjonen ble feil. Velgerne ble lurt.

I ettertid har det blitt fremstilt som om «hele Finnmark» var mot å bli del av noe større og sterkere. Noen eksempler på slike narrativ:
Vedum: 90 % av befolkningen i Finnmark var mot dette!
For Finnmark/KJ: 87 % av innbyggerne her var for at Finnmark skal beholdes som eget fylke!

87-90 % av befolkning/innbyggerne utgjør 65 200 – 67 500 finnmarkinger.
Men det var kun 30 300 av disse finnmarkingene som stemte nei (40, 4 %).
Avgrenser vi dette til kun velgere over 18 år, var det 50, 8 % av velgerne som stemte aktivt nei.

Den siste meningsmålinga i beg. av februar viste at et knapt flertall i Finnmark ikke vil være del av noe større, unntatt i Alta-regionen der et klart flertall ser at et samlet Troms og Finnmark er en styrke.

KJ bruker valgresultatet i 2019 og 2021 som bevis for at finnmarkingene stemte kun for å slippe å være sammen med Troms.

Slik ble finnmarkingene skremt i 2018-2019

2019 var fylkestingsvalg. Det valget ble selvsagt preget av striden rundt sammenslåingen.

Det er det nok holdepunkt for å si at den populist-drevne valgkampanjen til i første rekke SP og For Finnmark slo inn. Jeg kjenner mange finnmarkinger som ble overbevist av følgende fem skremsler i forkant av den spesielle «folkeavstemninga» i 2018, og som også forklarer valgresultatet i -19:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
5. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark


I dag vet alle i Finnmark som har undersøkt påstandene, sett at de kun var skremsler. Ingen av skremslene har blitt til virkelighet.

Tvertimot.

Etter to år 2021-22 hvor Finnmark og Troms tilhørte samme administrative område, beholdt vi tilbudet til elever i videregående skoler. Kun tilbud som ikke hadde søkere, eller kun hadde noen få ble lagt ned.

Det var kun på samferdsel at Finnmark måtte sjøl dekke sine store underskudd før sammenslåingen. Det betydde at en rekke buss- og båtruter ble redusert.

Etter valget sist høst, endret flertallet sin politikk til å starte opp med oppsplitting. I desember vedtok fylkestinget å la Finnmark allerede nå starte nedbygginga av sine tjenester. Hensikten er å tilpasse seg den dårlige økonomien en liten fylkeskommune slet med i 2019, og som vil bli forsterket ved en reversering fra 2024.

Men dette unngikk fylkesrådet å utrede i sin såkalte «utredning». Det er slik forsvarlig utredning som skal understøtte en søknad om å få departementet til å utrede en deling av Troms og Finnmark. Det er kommunaldepartementets faglige utredning som skal dokumentere at fordelene ved å dele Troms og Finnmark er betydelig større enn ulempene. Uten en slik dokumentasjon kan ikke regjeringen tilrå Stortinget å dele en fylkeskommune

Finnmarkinger langt mer positive til å beholde Troms og Finnmark som egen region!

I 2021 ble et regjeringsvalg etter 8 år med en Høyre-ledet regjering. Det er vanlig  at regjeringer byttes ut hvert 8.år i Norge. Derfor gikk SV, SP og AP fram i hele landet, også Nord-Norge.

Det påfallende var likevel at både SP ( – 5,7 %) og SV ( – 4,6%) gikk kraftig tilbake fra 2019 til 2021 i Nord! 10, 3 % tilbakegang er oppsiktsvekkende i løpet av to år!

Gitt at KJ har rett i at valget i fjor handlet kun om reversering, så har stemninga snudd til aksept for at dagens Troms og Finnmark er en fordel for innbyggerne. Er det fordi finnmarkinger nå har fått nye kunnskaper om de negative konsekvenser ved reversering?

Den siste meningsmålinga i Finnmark manglet et vesentlig spørsmål.

Da folk i Viken ble spurt om de vil dele opp Viken fylkeskommune, var det et knapt flertall som var for det. Når folk ble spurt om de mente det var riktig å bruke flere 100 millioner på en deling, svarte et flertall nei. Da ville de heller beholde Viken som før.

Jeg føler meg trygg på at den delen av våre innbyggere i Finnmark som er opptatt av gode skoletilbud til ungdommen og gode samferdselstilbud, heller vil bruke bortimot 50 mill.kr. på dette framfor reversering.

Og det er slik vi må tolke den kraftig reduserte motstanden mot sammenslåingen de siste 4 år.

I så fall skjønner jeg Johnsens irritasjon over at jeg bruker min tid på folkeopplysning.

Husk det, Kristian Johnsen: Fakta har makta.

Unntatt i totalitære regimer hvor innbyggerne ikke blir opplyste, og knapt nok har noen valgmulighet.









Våre fylkespolitikere gjør narr av demokratiet, og lurer innbyggerne i Finnmark

Politikere kan ikke gjøre ulovlige vedtak. Skulle de bryte loven, får det konsekvenser. I verste fall kan politiske ledere stilles for retten, i vanlig fall blir politikerne bedt om å oppheve vedtaket.

Det finnes en rekke lover og forskrifter som politikere MÅ forholde seg til før de fatter et vedtak.

Noen saker er så store og alvolige at mangelfull saksbehandling kan få alvorlige kosekvenser.

I 2020 vedtok flertallet i Troms og Finnmark fylkestinget å sette i gang en utredning som grunnlag for en søknad om å reversere Troms og Finnmark tilbake til to små og betydningsløse fylkeskommuner.


Utredninga skulle utføres av fylkesrådet, ved hjelp av et betydelig antall hjelpere i administrasjonen. Deretter skulle fylkestinget vurdere om de ville søke kommunaldepartementet om å få utredet en konsekvensanalyse om fordeler og ulemper ved å dele opp Norges minste fylkeskommune i to små.

Saken «Søknad om å dele opp Troms og Finnmark etter Inndelingsloven» kom aldri tilbake til fylkestinget.

Ikke før nå.
Fylkesrådet hadde glemt å gjøre jobben sin, og fylkestinget fikk kun uklare meldinger om at noen har skrevet brev.

Men i politiske organ starter prosesser med et vedtak. Og før et vedtak kan gjøres må det foreligge en utredning.

Det både pinlige og fornøyelige i dette er at en regjeringsplattform ble skrevet som om fylkestinget hadde gjort vedtak! For 15.oktober kunne alle lese følgende i Hurdalsplattformen:

Det er altså ikke sendt inn noen søknad! Men regjeringen har allerede innvilget den!

Da fylkesrådet og flertalllet i fylkestinget ble gjort oppmerksom på dette senere på høsten, sto de fast på at søknaden var sendt i samsvar med Inndelingsloven.

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/fylkesoppsplitting_-forvirring-rundt-soknaden-om-skilsmisse-fra-troms-og-finnmark-fylke-1.15757038

Først da kommunalminister Gram ble utfordret om dette på Stortinget, måtte han medgi at de ikke har mottatt noen søknad. Det var så kort tid til fylkestingsmøtet i desember i fjor at flertallet måtte krype til korset:
De måtte innkalle til et ekstraordinært fylkesting i februar, og kommende fredag skal de omsider behandle saken.

I slutten av januar laget fylkesrådet en utredning som skulle fortelle om fordeler og ulemper ved en deling.

Denne presenterte fylkesrådet overfor NRK, og hvilke gledelige nyheter:

Fylkesrådet overbeviste NRK om at nå spares millioner av kroner!

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/fylkesradet_-sparer-millioner-og-far-nesten-bare-fordeler-ved-a-splitte-troms-og-finnmark-1.15828579


Det meste skulle bli bedre…?!

Til og med økonomien ville ende med en økonomisk gevinst på inntil 10 millioner!!

En økonomisk gevinst!!??

Det hørtes for godt ut til å være sant. Og det stemte: Det var langt unna å være sant!

Tvertimot. Utredningas egne tall viser en engangskostnad på over 45 mill kr, men elegant skjult i mange ord, og uten noen oppstilling – og med forklaringer som er uklare og tolkbare.

I tillegg nektet flertallet å offentliggjøre hvor mye Finnmark fylkeskommune må kutte i sitt budsjett om det skal bli egen fylkeskommune fra 2024.

Jeg tar med noen sitater fra utredninga som viser omtrentligheter og lettvinte snarveier:

  • Det er ikke utarbeidet grunnlag eller estimater for økonomiplaner for Troms og Finnmark hver for seg for økonomiplan 2022-2025.
  • Detaljbudsjettet for 2022 vil bli utarbeidet for hver del av fylket i så stor utstrekning som mulig.
  • Det er imidlertid en del poster både på inntekts- og utgiftssiden på overordnet nivå som ikke lar seg adressere til Troms eller Finnmark. 
  • Vurdering av inntekts- og utgiftssiden indikerer stram økonomi for både Troms og Finnmark.
     
  • Erfaring fra sammenslåingen viser at det bør settes av ressurser til overtid og til å opprette midlertidige stillinger som avlastning innenfor fagområder som opplever stort arbeidspress eller sykemeldinger. Dette behovet vil gjelde hele sentraladministrasjonen.
     
  • Det er derfor ikke fullstendig grunnlag til å vurdere økonomisk konsekvens for hver av fylkeskommunene ved en oppsplitting 

  • Fortsetter trenden vil økonomien i Finnmark for rammetilskuddet isolert sett bli strammere enn for Troms.

  • Økt innsparing Finnmark 29,914 mill. kroner i 2022, økende til 49,867 mill. kroner i 2025. 

    Vi starter med det siste: En deling av Troms og Finnmark vil i følge fylkesrådets gjengivelse føre til besparelser allerede i 2022 og det øker til 50 mill i 2025.

    Men dette betyr det stikk motsatte!
    Fordi flertallet av Ap, SV og SP nå starter oppsplittinga, må det kuttes i Finnmark med 29 mill kr i dag og besparelsene/kuttene må økes til 50 mill kr.

    Det mest interessante i alle disse ord og setninger, er at utredningen mangler en oversikt. Det er derfor ikke mulig å se en samlet oversikt om – og evt. hvor mye Staten og Troms og Finnmark fylkeskommune vil spare, evt måtte bruke ekstra på en deling.

    Men når man dykker ned i tallene, ser man at spesielt Finnmark vil komme i en økonomisk fortvilet situasjon. Jeg har derfor tatt på meg oppdraget med å finne ut hvor mye statlige og fylkeskommunale skattekroner reverseringa vil koste

    Finnmark fylkeskommune hadde et overforbruk på 37 mill kr i 2019, og i praksis ingen buffer i et disposisjonsfond. En ytterst kritisk situasjon.
    Troms hadde kontroll på økonomien i langt større grad, og hadde et disposisjonsfond på over 200 mill kr.

    I tillegg legger fylkesrådet til grunn det mange vil mene er triksing med tall:
    Folketallet i Finnmark skal økes fra under 74 000 i dag til 75 600 i 2023/24 (inn i det 1.året som Nye Finnmark fylkeskommune – hvis Stortinget godtar dette).

    Selv om Alta blir del av Nye Finnmark som eneste kommune med vekst i folketallet, vil heller ikke deres bidrag være i nærheten av det fylkesrådet legger til grunn.

    Men hva betyr det å legge inn en slik folketilvekst i den økonomiske oversikten?

    Det betyr at fylkesrådet bruker Statens Inntektssystem til å kunstig øke inntektene – og dermed skjule hvor alvorlig situasjonen vil bli for økonomien i Finnmark.

    Til sammen vil disse «ekstra» 1600 innbyggerne utløse to typer tilskudd til drift av fylkeskommunen:

    a) Innbyggertilskudd: Totalt i 2022: 1, 540 mrd kr = kr 6337 pr innbygger i Troms og Finnmark

    b) Utjevningsordning: Totalt i 2022: 1,358 mrd. kr = kr. 5588 pr innbygger

    Hvis vi ganger opp disse pr.hode-tilskuddene med de 1600 påstått flere innbyggere i Finnmark, utgjør det 10,140 mill kr for Innbyggertilskuddet og 8, 940 mill kr. for Utjevningsordningen.

    Fylkesrådets lurelek betyr 19 mill. ekstra kroner (og tilsvarende mindre behov for kutt i tjenestetilbud)!

    Da får vi følgende kostnader for deling av Nye Finnmark fylkeskommune iflg utredningen.
    Vi starter med rene kostnader tilknyttet selve delingsprosessen.

I tillegg vil Nye Finnmark alene mangle bortimot 100 mill kr i årene framover. Det kan kun fikses ved kutte ned driften i hovedsak på samferdsel og i videregående skole.

Vadsø kommune og Vadsø Ap med stadig færre venner i Finnmark vil heller ta kuttene langt unna seg sjøl enn å redusere den 140 årsverk tunge sentraladministrasjonen i byen. (Det var såvidt over 70 den gang vi hadde ansvaret for sykehusene også!!)

I følgende tabeller er alle tall i mill.kr.



Legger vi på ekstrakostnadene som følger av reversering (uavhengig om staten eller fylkeskommunen tar mesteparten) bruker vi altså følgende summer på denne reverseringa og de 3 første årene i ny fylkestingsperiode (2024-26):



For Finnmark har det vært lite kutt i 2020 og 2021, nettopp fordi en større og mer solid økonomi tillot at aktivitetene kunne fortsette, ikke minst på videregående skole.
Flertallet valgte likevel å la Finnmark måtte blø for sin egen vanstyrte økonomi før 2020 ved at samferdselstilbudet ble kraftig redusert. Det har folk på kysten , og spesielt i Vest-Finnmark fått merke på kroppen.

Også ungdommen har fått merke hva det betyr at flertallet i fylkestinget nå vil sende Finnmark tilbake til sin økonomiske steinalder.

I år kuttes det i videregående skole med rundt 10 skoletilbud. Det har tvunget noen kommuner med anstrengt økonomi til å love økonomisk støtte til fylkeskommunen.

Det er ikke bare i gråsonen for hva som er lovlig etter Opplæringsloven. Men det er også et nederlag for fylkestingets flertall.
De er så ivrige på å reversere at de bryr seg lite om konsekvensene. Ungdommen må blø for politikernes egne 22 mill kr i godtgjørelser – og for kuttene i videregående skole

Hva er løsningen for at Ikke «Nye Finnmark» skal havne i statlig respirator med særstøtte med alle de myter om Finnmark og finnmarkinger som igjen vekkes til live;
– » Finnmark stakkars klarer seg ikke uten ekstra statsstøtte»
– » Finnmark er ikke kjent for å kunne husholdere sine budsjett»
– » Stakkars ungdom som ikke får den skolegangen de fortjener. Ikke rart de havner på NAV»

Etter min oppfatning finnes det en klok utvei for fylkestinget:

Gå i forhandlinger med staten. Spør Gram om fylkestinget heller kan få de 46 mill kr regjeringen vil bruke på reversering til å heller bedre økonomien i hele Troms og Finnmark for å berge skoletilbudene til ungdommen vår!

Som en motytelse sier fylkestinget: Vi vil ikke søke om deling og sende slikt signal om at det står så dårlig til her nord. Vi vil heller gjøre Norges viktigste region attraktiv slik at vi tiltrekker oss fagfolk og bygger opp store og gode kompetansemiljø. Derfor skal vi fortsette sammen.

Jeg er i motsatt fall stygt redd for at den kraftig reduserte økonomien for et evt «Nye Finnmark» vil øke fraflyttinga, og at det i første rekke er foreldre med barn og unge i alderen 10 – 17 år som drar.

Men et voksent og ansvarlig fylkesting kan hindre en slik negativ utvikling!

______________________________________________________________________
Illustrasjonsfoto i front: NRK Troms og Finnmark