Tana bru: Slik ble Norges lengste riksvei knyttet sammen

Om hvordan Tanaelva fikk sin første store brokrysning og ga Øst-Finnmark helårlig veiforbindelse

«Alle veier fører til Rom». Dette uttrykket stammer fra det gamle Romerriket og viktige keisere. Roma hadde bygget et sinnrikt og vel fungerende veisystem. Hvorfor? Hensikten var å gi alle innbyggerne i Romerriket rask adgang til Roma som sentrum. Ingen skulle føle at veien dit var for lang, og uansett vei de valgte ville den føre til Roma. Tilsvarende skulle alle i Roma lett kunne komme ut til alle deler av Romerriket.

I 1912 hadde Norge fått vedtatt den tredje Veiloven (de to første kom i 1824 og 1851) og sin første Motorvognlov. Den skulle bl.a. sikre at det var fremkommelighet for de den gang i underkant av 700 registrerte kjøretøy i Norge. De skulle kunne bruke ferdselsårene som hest og vogn hadde brukt opp gjennom tidene. Men veiene var for smale for moderne kjøretøy – selv om maks bredde på de fleste personbiler var kun 175 cm.

Stortinget var i 1919 neppe inspirert av de gamle romerske keisere da de ga den da nylig konstituerte vegdirektøren Andreas Baalsrud (1872-1961) oppdraget med å lage en nasjonal veiplan.

Det var i første rekken misnøyen rundt om i landet om små bevilgninger til nødvendige veiutbygging som presset stortingsrepresentantene til å tenke større. Tidligere var veibudsjettene noe som fylkesmannen og fylkestinget bestemte i de da nylig etablerte 20 fylkene. Det skjedde etter forslag fra Vegvesenet i det enkelte fylket.

Stortinget brukte mye tid på å finne tilstrekkelig med bevilgninger, noe som skapte regjeringskrise i 1919/20.

I 1923 beskrev Baalsrud i hans første veiplan sine visjoner for Norge; Alle deler av landet skulle ha riksvegforbindelse til/fra Oslo. I tillegg til Oslo – Kristiansand, Oslo-Stavanger, Oslo-Haugesund og Oslo-Bergen, skulle det også gå en riksvei Oslo – Kirkenes. Den fikk først benevnelsen riksvei 50, senere riksvei 6 og til slutt E6.

Baalsrud mente at innen 1946 skulle alle riksveier være fullt utbygget.

Det mest utfordrende prosjektet ble siste del av riksveien Oslo- Kirkenes.

For det første utgjorde strekningen Nord-Trøndelag grense – Kirkenes mer enn halvparten av veilengden.

For det andre var det særdeles mye vanskelige fjellparti som skulle passeres. I tillegg var Øst-Finnmark isolert fra resten av landet ved at de manglet helårlig veiforbindelse vest for Børselv i Porsanger.

Det manglet noe så nødvendig som en bro for å krysse den brede floden som Tana-elva vitterlig er – selv på det smaleste.

Parsellen fra Trøndelagsgrensa til Kirkenes ble kalt «Nord-Norgeveien».  Veidirektørens ambisjon var å fullføre Nord-Norgeveien. Målet var å knytte Øst-Finnmark til resten av Norge.

Derfor ble prosjekt «Tana bro» iverksatt.

På begge sider av Tana-elvas nedre del gikk det hesteveier allerede på 1800-tallet. Disse ble fra ca. 1905 utbedret ved at løsere jordmasser ble byttet ut med pukkstein som skulle drenere grunnen. Øverst ble det lagt grus hentet med hest og vogn fra nærliggende grustak.

Veiarbeid-sesongen varte fra sen vår til høstens første snø meldte sin ankomst.
For vegdirektør Baalsrud var dette en stor utfordring. Selv om han var ingeniør og ivrig på at flest mulig ingeniører kunne drive fram veiutbygginger, innså han at de trengte langt flere arbeidere for å få bygget flere kilometer vei.

Problemet var at arbeiderne gikk dit der det var sikker lønn å få – samt mat. Det var på gårdene og i fiskebåten. Det var derfor heller vanskelig å få de til å ta sesongarbeid som veiarbeidere. Derfor måtte det gis noe ekstra lønn for å rekruttere flere – for å få økt veiutbyggingen.

Det virket.
I 1936 var det sysselsatt i alt 899 mann i anleggsdriften i Finnmark, mens dette i september 1939 var økt til 1399 mann!

Over Tana-elva gikk det ferger på flere plasser og som også kunne frakte kjøretøy. Mellom Birkestrand og Langnes hadde det vært fergeskyss siden århundreskiftet. Mellom Langnes og Smalfjord var det også kjørevei.Det samme var det fra Rustefjelbma til vestre Seida.

På østsiden av Tanaelva sto Rødberget som sperre for veitrafikk. Derimot var det vei fra Harrelv til Seida.

I daværende Polmak kommune var det veiforbindelse fra Seida til finskegrensen på østsiden, og på vestsiden gikk det hesteveier.

I Seida gikk det en ferge mellom østre- og vestre elvebredd, et transporttilbud som ble startet i 1895. Den kunne etterhvert også ta ombord et tungt kjøretøy opp til 3 tonn akseltrykk, eller flere mindre kjøretøy. Men overfarten tok sin tid – til stor irritasjon for fører og passasjerer.

Bruken av ferga var avhengig av sesongen. Når isen begynte å fryse på, var det bare å slepe ferga opp på land. Etter noen uker med frost var isen så tykk at man kunne krysse elva.

Slik var det på mange plasser langs elva. Vinteren laget sin egen bro – som smeltet bort på våren.

Bygging av bukkebro i Seida sommeren 1939.

På Stortinget ønsket de en bedre løsning for Seida enn kabelferga for å unngå forsinkelser for de veifarende. De bevilget derfor tilstrekkelig med midler for å sette opp en bukkebru.

Ved hjelp av 100 mann fra Hålogaland Ingeniørbataljon ble den drøye 275 meter lange bukkebrua bygd – på under 10 uker! Bredden var 3 m 20 cm, og på begge sider var det bygget opp et opphøyd gulv som et «fortau».

Skjermbilde 2020-07-02 kl. 21.48.04

Lørdag 12.august 1939 ble bukkebrua i Seida høytidelig åpnet av fylkesmann Gabrielsen i Finnmark.

Skjermbilde 2020-08-05 kl. 19.08.29
Også Oslo-pressen var opptatt av veiutbygginga i nord. Faksimile fra Aftenposten torsdag 10.august 1939

Bukkebrua tålte større kjøretøy, noe som tillot både Polarbil sin rutebuss til og fra Vadsø samt lastebiler.
Skjermbilde 2020-07-02 kl. 21.44.15

Foto: Åpningen av bukkebrua ved Seida i aug. 1939 var en stor begivenhet

Men også denne bukkebrua hadde sin begrensning. Om den frøs inn om vinteren, ville den bli feid avgårde når vårflommen kom. Hver høst måtte den derfor demonteres, for våren etter å monteres på nytt.

Planlegging av en bru over Tana-elva starter

Statens Vegvesen jobbet derfor videre med det neste store prosjektet; en hengebru over elva i Seida-strykene. Der var avstanden forholdvis kort, men likevel så lang at man kunne få Norges lengste hengebru ved å realisere planene.

Men en slik bro ville koste svært mye. Og den ville kreve ingeniørkompetanse på høyt nivå.

I Veiplan for Finnmark Fylke 1939 forteller dette kartet om ambisjonene som Statens Vegvesen hadde for Finnmark:

IMG_2519 2

IMG_0117

Det er med 2020-briller fascinerende å se hvilke planer datidens ingeniører i Statens Vegvesen og politikere i Finnmark fylkesting hadde for Finnmark!

Spesielt interessant er det å se de fremtidige fylkesveiene som var tenkt. Både «rundkjøring» på Varangerhalvøya, snarvei mellom Alta og Lakselv og Nordkynveien var altså påtenkt for over 80 år siden!

Det var i en tid hvor befolkningen økte i antall, det var store aktiviteter langs kysten og folk levde i håp om at dette skulle fortsette.

En farlig mann fra Tyskland med bart og høyre armen hevet til hilsen skulle ødelegge de fleste drømmer de kommende 5 år.

Dette kartet viser også  hvorfor riksvei 50 (Nord-Norgeveien) måtte krysse Tanaelva.
Det var alminnelig kjent at både Børselvfjellet og Ifjordfjellet var vanskelig å holde åpent om vinteren.

Derfor ble det tenkt ut et alternativ gjennom indre-Finnmark og ned Tanadalen.

Indre riksvei – eller kystriksveien fra vest-Finnmark til Tana?

I boka «Vegfolk forteller – vegminner fra Finnmark» forteller nytilsatt Overingeniør (vegsjef) i 1938, Knut Waarum om dette:

«Den første befaringen gjorde jeg sammen med fylkesmann Gabrielsen allerede vinteren 1939.Jeg redegjorde for fylkesmannen mitt syn på en sikrere helårsforbindelse, men han var skeptisk til å legge veien til indre Finnmark. Han innrømmet imidlertid at det hadde mye for seg å undersøke dette nærmere. Vegen ville da i så fall få større betydning for den indre del av fylket.

Befaringen startet i Alta med hest til Gargia fjellstue. Derfra med reinskyss til Kautokeino og nordover til Karasjok. Ned Tanadalen kjørte vi med hest på isen. Det var en eventyrlig tur. Temperaturen var en 18-20 kuldegrader og stille vær. På lang avstand så vi røyken stige opp fra de små samebyene, og på røyksøylene telte vi hvor mange husstander som holdt til der.

Resultatet av turen ble at vi fant leia for en indre gjennomgangsveg. Det var gjennom Tanadalen over Karasjok og Kautokeino, og som i fremtida skulle ende i Nordreisa i Troms.
Nå ble riktignok ikke hele vår linje valgt, men lagt ned til Porsanger fra Karasjok. Imidlertid ble det bestemt at kystriksvegen skulle bygges etter den plan som forelå, og den indre riksvegforbindelse ble derfor skjøvet ut i framtida

Dermed ble Tanadalen uten sammenhengende helårlig veiforbindelse helt fram til 1972. Riksvegen ble lagt fra Lakselv til Kirkenes over Børselv- og Ifjordfjellet, og endte sommerstid fram til og med sommeren 1943 på bukkebrua i Seida, eller over elveisen vinterstid.

Det spesielle med traseen Børselv – Ifjord var at nå ble de første bulldoserne tatt i bruk av Statens Vegvesen i Finnmark. Det var en nyvinning som muliggjorde raskere veiutbygging.

IMG_5242En bulldoser med oppriver i arbeid ved Børselv 1939. Foto: Trygve Gimnes

Fra Varangerbotn til Kirkenes var arbeidet med den siste biten av Nord-Norgeveien startet etter at Stortinget ga de nødvendige budsjettbevilgninger i 1939 til dette riksveiprosjektet:

Skjermbilde 2020-06-30 kl. 14.23.43

Det manglet nå kun å løse den siste flaskehalsen: En permanent bro over Tanaelva som sikret helårlig veiforbindelse der.

I statsbudsjettet for 1941 ble det satt av midler til oppstart av en bruforbindelse over Tanaelva. På dette tidspunktet var Norge under ledelse av den tyske okkupasjonsmakta som hadde opprettet et såkalt administrasjonsråd som skulle sørge at det sivile samfunnet fungerte.

De var farget av Hitlers mange planer, inkludert hans visjon om en sammenhengende autobahn helt til Nordkapp (og ned til Sør-Afrika!).

Men enda viktigere; de var svært bevisst på at utbygging av infrastruktur som gode veiforbindelser ville også de kunne ha nytte av i den situasjonen både Europa og verden var i.

Og kryssing av Tanaelva måtte derfor kunne foretas hele døgnet – hele året.

Dessverre finnes det lite skriftlig materiale i offentlig arkiv om dette. Vi vet derfor ikke hvilke personer som jobbet fram planene og tilhørende bevilgninger.
Det er like fullt en realitet at i 1941 startet Statens Vegvesen, som var underlagt vegdirektøren og ikke minst administrasjonsrådet, opp med bruprosjektet Tana bru.

Oppdatert plan det fremtidige veinettet i Finnmark

Både den tyske okkupasjonsmakta og de norske veimyndighetene la så fram denne planen for veiutbygging i Finnmark i november 1941:

IMG_9654

Nå er planen mer konkret enn det noengang har vært: Riksvei 50 fra Troms grense til Kirkenes skal gjennomføres.

Det er verdt å merke seg at det tyskledete administrasjonsrådet planla riksvei nedover Tanadalen, i Pasvikdalen og fra Karasjok til Karigasniemi. Hvorfor?

Tyskernes mål med krigføringen i Finnmark og Nord-Finland var å sikre seg gode veier til Kola-halvøya. Hitlers strategi var å få kontroll med Murmansk og med de viktige metallressursene på Kola. Det var derfor han brukte krigsfanger til å bygge «blodveier»
i nord, inkludert veien Karasjok – Karigasniemi.

Det er viktig å huske at fram til september 1944 var Finland og Tyskland allierte som en følge av langvarig konflikt og krig med Sovjet-unionen (Vinterkrigen).

Etter drøye 3 års byggeabeid sto brua kjøreklar ved årsskiftet 1943/44. Til en pris av 2,2 millioner kroner (tilsvarer 550 mill kr i 2020)  var Norge nå blitt et «riksveirike» – i den snøfrie delen av året.

Men det ble lite busser og biler som passerte brua deretter.

Sovjetisk teppebombing i Øst-Finnmark sommeren 1944

Senvåren 1944 startet en voldsom bombeoffensiv over Øst-Finnmark.  Sovjetiske kampfly bombet tyske mål langs Varangerfjorden, og ferdsel langs veiene var forbundet med stor fare. Både Vardø, Vadsø og Kirkenes ble nærmest teppebombet både i juni og juli.

Til torss for den belastning dette var for sivilbefolkningen, var det som alle ventet på at nå – NÅ – var tiden inne for å jage nazistene på dør og vinne tilbake freden.

Dessverre ble også norske statsborgere drept av bomber «ute av kurs».

Skjermbilde 2020-08-07 kl. 10.44.05

IMG_0903

Sovjetiske kampfly av typen Iljusjin var svært effektive mot bakkemål. Sovjet hadde en flyflåte på utrolige 36 000 av disse, noe som skapte store problemer for den tyske hæren. Tyskerne kalte flyet for ««Der Schwarze Tod».

I september  1944 kom nyheten om at Finland hadde avsluttet sin «Fortsettelseskrig» etter Vinterkrigen mot Sovjetunionen.

Finland og Sovjet hadde gjennom fredsforhandlinger bl.a. blitt enige om at Finland sammen med allierte styrker skulle jage tyskerne ut av Finland innen 15.september!

Nå hadde ikke Tyskland lenger strategisk viktig støtte fra grenseområdene mot den østlige delen av Sovjet.

Vegkontoret som lå på Vegsletta i Vadsø var i likhet med andre bygninger bombemål for sovjetiske fly på jakt etter tyske stillinger. Det ble derfor besluttet å flytte kontoret til Tana bru 15.september. Der hadde det tilhold i en brakke.

20.oktober skjønte Vegkontorets ansatte at «noe» nærmet seg østfra og at tyskerne hadde planer som kunne medføre at kontoret ble ødelagt. Det ble derfor flyttet til et hus i Luftjok. Tyskerne fant det likevel og satte fyr på det, noe som medførte at store deler av arkivene ble ødelagt.

Tdl. stasjonssjef ved Vegvesenets Maskin- og Redskapssentral i Finnmark, Bjarne Amundsen gjorde dagboknotater denne høsten. På en svært levende måte får vi innblikk i dramaet, ikke minst andre halvdel av oktober hvor himmelen er farget rød av alle brannene på sørsiden av Varangerfjorden.

Den Røde Armé startet hovedfremrykkingen mot Norge i 7. oktober 1944. «Litza-elven fløt rødlig – farget av blod». Slik beskrev en av de overlevende sovjetiske soldatene dramaet.

Tyskerne manglet nok våpen og ammunisjon, men kanskje verst av alt; klær som tålte en vinter – og mat.

Dette ble meldt til både Oslo og Berlin.

18.oktober nådde sovjetiske soldater grensen mot Norge, halsende etter de tyske soldatene på flukt. Uka etter, den 25.oktober er russerne helt framme både i Kirkenes og Bjørnevatn, der nesten 3000 mennesker hadde søkt tilflukt i tunnelene på AS Syd-Varangers område. Igjen vaier det norske flagget på norsk jord!

Skjermbilde 2020-08-07 kl. 10.50.25

Hitler var under sterkt press på flere fronter. I oktober innså de at de tyske soldatene enten ville bli kanonføde for allierte styrker – eller fryse i hjel. Da bestemte Hitlers forsvars-strateger at de skulle trekke seg tilbake til Lyngenlinja i Troms.

Operation Nordlicht 

Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht (Nordlys). Alle tyske soldater skulle starte tilbaketrekking vestover til Lyngen. Og befolkningen i Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres samtidig.

Skjermbilde 2020-08-07 kl. 10.57.05
Kartet viser Operation Nordlicht. Pilene viser plan for tyskernes tilbaketrekning både fra Finland og Finnmark.

Alt skulle brennes, bruer og veier ødelegges og ingenting overlates til Sovjet når de overtok denne delen, slik nazistene så det for seg.

Avgjørelsen ble tatt etter hissige samtaler mellom en sterkt presset Hitler i Berlin og hans militære ledere i Norge som endte med et direktiv den 28.oktober 1944.

I direktivet fra Hitler het det på oppfordring fra nazistenes Reichskommisar i Norge, Josef Terboven: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass».

Sjefen for 20. Gebirgsarmee og tidligere ansvarlig for de tyske troppene i Nord-Finland, general Lothar Rendulic etterfulgte som forventet ordren.

Tyskerne trekker seg tilbake fra Øst-Finnmark, i hovedsak langs de utbygde veiene som ender ved Tana bru. Den Røde Armé er like bak.

Tana bru sprenges

Søndag 5.november om kvelden hører noen av innbyggerne i nærheten av brua først noen tunge drønn, deretter en slags hvisling. Det er lyden  av kabler som ryker og brodekket som faller rett ned i Tanaelva.

Dette mesterverket planlagt og tegnet av norske ingeniører og oppført under krigen, ligger nå knust tilbake.

Tana bru etter at tyskerne sprengte den. Sett fra vestsiden.

Tana bru ble sprengt av nazistene 5.nov. 1944. Fotoet er tatt fra vestsiden (der kommunesenteret Tanabru ligger i dag). Dyktige ingeniører brukte originaltegningen av brua og mye materialer fra denne som kunne brukes for å bygge den nye brua.

8. november ankommer de første sovjetiske styrkene Tana, og må innse at «Den brente jords taktikk» også inkluderer viktig infrastruktur.

Vestre tårnpillar Tana bru etter sprengningen

Slik så tårnpilaren ut etter sprengninga 5.nov. 1944. Fotoet er tatt på vestsiden av elva.

Finnmark var den første delen av Norge som gjenvant friheten – til en meget høy pris.

Da tyskerne kapitulerte et drøyt halvår senere, var de beste folka i Statens Vegvesen allerede i gang med å planlegge reparasjon og bygging av veinettet, inkludert bruer.

Vegdirektøren skrev dette om mulighetene for å bygge opp en ny bru over Tanaelva:

» Heldigvis lå den innenfor tyskernes hastverksområde, således at landkar, pilarfundamenter og forankringer ikke ble ødelagt. Gjenoppbyggingen av denne bru er derfor ikke et så langsiktig arbeid som ruinene i dag gir inntrykk av. Det er således ikke utelukket at den vil bli ferdig gjenoppbygd i løpet av 1947. Trafikken over elva formidles for tiden ved hjelp av en bilferje.»

For å få i gang veitrafikken i Øst-Finnmark  hadde vegvesenets folk sammen med norsk og russiske soldater allerede i november 1944 startet å rydde og reparere veiene rundt Varangerfjorden.

I midten av desember kunne man kjøre fra Kirkenes til Varangerbotn og videre til Vadsø eller Tana.
På vestsiden av Tanaelva ble også veien fra brofestet på Tana bru til Smalfjord kjørbar.

Riktignok ble det på flere av strekningene nødvendig å krysse elver, men dette lot seg gjøre på isvei.

Fylkesmannen i Finnmark og Statens Vegvesen jobbet videre med å foreslå bevilgninger til veier og bruer.

Stortinget fikk seg derfor forelagt følgende forslag fra samlingsregjeringa til riksveibudsjett for 1945/46:
Skjermbilde 2020-06-30 kl. 11.55.09
Det er verdt å merke seg at riksvei 50 (som senere blir riksvei 6/E6) stikker avgårde med hoveddelen av bevilgningen.

Og størst av alle bevilgninger er en ny bru over Tanaelva!

Statens Vegvesen gikk umiddelbart i gang med planlegging i 1945. Planen var å ha brua klar høsten 1947.

Ingeniørene tok fram originaltegningene og planla ut fra dem. Mye av tårnkonstruksjonen var så ødelagte at det måtte nye til. Det var et stort behov for stålkonstruksjoner i hele Europa, og smelteverkene jobbet for fullt. Det var mange bruer over hele landet og spesielt i Nord-Norge som trengte slike. Køen var lang og ventetiden det samme.

Ingeniørene som studerte restene av brua som lå i elva og på elvebredden oppdaget imidlertid at mye var intakt. Riktignok måtte kabler skjøtes og de minst skadete bjelker rettes opp. Med de gamle tegningene intakte, var det bare å gå i gang med støping/reparasjon av fundamentene mens øvrige brumaterialer ble bestilt og satt i produksjon.

For befolkningen på begge sider av elva var det et oppmuntrende syn å se tårnene reise seg mot himmelen.  En symbolsk takk for at krigen var over og freden ga et så synlig håp for fremtiden?

Den gjenoppbygde Tana bru åpnes for 2.gang

16 august 1948 kunne fylkesmann Peder Holt og overingeniør Hofseth kjøre den flotte Chevroleten med registreringsnummer Y-2042 over gjenåpnede Tana bru til jubel og begeistring.

Tana bru. Vegvesenets varevogn er kommet over.

Åpningen av Tana bru 16.august 1948. Chevroleten, en varebil 1947-modell med reg.nr Y-2042 har bl.a. fylkesmann Peder Holt som passasjer. Dette er den første bil som krysser den gjenåpnede broen. Bilen ble brukt som oppsynsbil i Statens vegvesen.  Den er en av de første nyttekjøretøyer som ble kjøpt fra USA etter 2-verdenskrig.           Foto: Norsk Vegmuseum Statens vegvesen

 

I dag står Chevroleten i Skipagurra. Der er den oppbevart  sammen med en rekke kjøretøy og annet materiale og utstyr som forteller om Statens Vegvesen sin historie i denne delen av landet. Samlingen kom i stand fordi tidligere oppsynsmann Inge Fred Dervo i Statens Vegvesen sammen med andre entusiaster så verdien i å ta vare på samferdselshistorien i nord:

IMG_7677

Foto av Tanabru fra 1952

På 1960-tallet vedtok Stortinget som del av gjenreisninga av Norge en rekke planer som hadde en ting til felles. Det gjaldt å bygge store, tunge sentra hvor både offentlig og privat virksomhet kunne tiltrekke seg arbeidskraft. Sentraliseringa i Norge fikk nå ekstra fart.

Stortinget vedtok bl.a. en «Nord-Norgeplan» hvor enkelte byer/tettsteder ble utpekt som «motorer». Disse fikk tunge statlige virksomheter/institusjoner som Høgskoler, helseinstitusjoner og SIVA.
I Finnmark var det kun Alta som skulle satses på som slik motor.

Landsdelskomiteen for Nord-Norge ble utpekt av Borten-regjeringen i 1969 og besto i hovedsak av politikere, fylkesmenn og representanter for de store næringslivsorganisasjonen med tilhold i  Nordland, Troms og Finnmark.

I 1972 la de fram sin utredning (NOU 1972:33)hvor også de store veiplanene ble presentert:

Skjermbilde 2020-06-30 kl. 12.26.13

Skjermbilde 2020-06-30 kl. 12.26.51

Her er et utdrag av «Nord-Norge-planen» som angår  veinettet i Finnmark:

Skjermbilde 2020-08-05 kl. 20.00.28

I denne ble det foreslått en betydelig satsing på vei i Finnmark.

Skjermbilde 2020-06-30 kl. 12.24.17

I 1975 ble fylkestinget direktevalgt. Tidligere besto det av ordførerne i fylket samt fylkesmannen. Fra nå av skulle folkevalgte enten ta beslutninger de hadde myndighet til, eller de kunne komme med synspunkter på forslag fra statlige veimyndigheter.

Fylkestingene etter 1975 har gitt sine klare innspill til regjering og storting for å få bygd ut helårlige veiforbindelser i Finnmark.

I takt med bruken av tunge kjøretøy til transport av stadig mer fisk fra kysten av Varangerhalvøya, spesielt Båtsfjord på 1990-tallet, erkjente man at den gamle brua fra 1944/1948 ble for liten.

Da Finnmark  gikk ut av forrige årtusen, foreslo en fylkestingsrepresentant og Høyrepolitiker fra Tana at ny bru på E6 over Tanaelva måtte inn i kommende veiplanperiode. Det fikk han etterhvert gehør for og Finnmark fylkeskommune anbefalte det i sin høringsuttalelse. Regjeringer legger alltid stor vekt på de prioriteringer som kommer fra de regionalt folkevalgte hva angår nasjonale stamveier.

Først i St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010–2019 foreslår regjeringen Stoltenberg II den inntatt, dog i siste planperiode (2014-2019):

Skjermbilde 2020-08-06 kl. 21.21.28

I plandokumentene ble broløsningen skissert slik:

Skjermbilde 2020-08-06 kl. 21.21.50

Nye Tana bru skulle offisielt åpnes i 2019.
P.g.a. forsinkelser ble åpningen utsatt og er planlagt i september 2020.

I Statens Vegvesen sine planer inngår imidlertidig riving av gamle Tana bru

Verneverdien av gamle Tana bru er ikke forsvarlig vurdert. Det betyr at det fortsatt er håp om at dette symboltunge kulturminnet fortsatt kan bli reddet og være synlig for kommende generasjoner.

Kilder:

Vegfolk forteller. Vegminner fra Finnmark (Norsk Vegmuseum – Statens Vegvesen i Finnmark. 1991)

Store drømmer og harde realiteter. Vegbygging og biltrafikk i Norge 1912 – 1960 (Pål Nygaard. PAX forlag 2014)

Finnmark fylkeskommunes historie 1840 – 1990 ( Øystein Bottolfsen. 1990)

Anne Helskog: Det er bombevær i natt… (Bealljecohkka Innovation  – 2006)

Stortingstidende (Stortingsarkivet).

Dag Simonsen ( https://www.snefjellet.no )

Gjenreisingsmuseene i Finnmark  (https://www.kystmuseene.no/)

Finnmark fylkesbibliotek

Meddelelser fra Vegdirektøren 7-1947

 

 

Når Facebook driver politisk sensur – fordi politikere ikke liker fakta?

Jeg fikk meg en skikkelig a-ha-opplevelse i går.
Da tikket følgende melding inn fra Facebook Norge:

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.14.56

Hva var så dette en kommentar til?

SP-leder Trygve Slagsvold Vedum hadde et innlegg i Altaposten mot André Skjelstads forsvar av regionreformen i VG. 

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.14.00

Heldigvis er Altaposten en av avisene som tillater at leserne kommenterer slike innlegg.

Det gjorde jeg, slik – korrekt gjengitt også av Facebook;

IMG_4229
Linken det vises til er et blogginnlegg som også har stått på trykk i nord-norske frie aviser høsten 2018, med slik heading:

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.20.35
Blogginnlegget finner du her.

Hva tenker du kan være i strid med «standardene i Facebook»?

Etter min mening er det en uting at  Facebook  brukes av avisene for å moderere kommentarfeltet.

Jeg mener at pressestøtten må vris og forsterkes slik at avisene har lønnsmidler til en moderator med en redaktør som øverste ansvarlig.

Det er ikke til støtte for demokratiet og den åpne og frie debatt  å overlate slikt til globale mediemonopol. Vi vet aldri når  eierne eller farlige politiske ledere kan gripe inn, slik vi har sett trusler om fra USAs president.

I dette tilfellet er det ikke redaktøren av Altaposten, men mest sannsynlig en fornærmet tilhenger av SP som kun har trykket på knappen Spam eller Rapporter under pilen til høyre for innlegget.

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.36.16
Det holder for at Facebook kan gripe inn.

Slik så altså kommentartråden ut før en meningsmotstander trykket på sensurknappen:Skjermbilde 2020-07-11 kl. 08.50.59.png

Jeg håper ikke Facebook lar seg misbruke av meningsdiktatorer som dyrker faktaresistente politiske ledere.

Men jeg vil arbeide for at Facebook skal ut av medienes moderatoransvar.

Derfor denne bloggen for å provosere både norske redaktører og politiske partier til å stå opp for ytringsfriheten.

Denne vil bli linket til gjennom Facebook.

Av grunner jeg senere skal komme tilbake, vil Facebook neppe slå ned på linker til samme ytring som jeg hadde under det overfladiske og lettvinte leserinnlegg til Vedum i Altaposten 9.juli.

Hvem er det som egentlig bestemmer i Tana kommune?

Kommunestyret i Tana vedtok 12.desember som landets første kommune to ulike budsjett og økonomiplaner!
Flertallet vedtok både rådmannens forslag til kutt på 23 årsverk og Ap/Samelistas kutt på 16 årsverk. Hvordan kunne det gå til?

Lokaldemokrati handler om at innbyggerne bestemmer sjøl hvordan de vil ha det i sin egen kommune. Av praktiske grunner har vi i Norge og en rekke andre vestlige land valgt et representativt organ – kommunestyret som skal ta disse valgene. Kommunestyret er derfor sammensatt av partier som har oppnådd en stor nok velgeroppslutning til å bli representert med fra en til flere politikere, tilsammen 19. De representerer innbyggerne, er valgt på grunnlag av et program og skal så langt som mulig gjennomføre dette fram til neste kommunestyrevalg om 4 år.

Men hvem er det som egentlig bestemmer; politikere eller administrasjonen?

I de fleste kommuner er det ingen tvil. Det er selvsagt politikere som tar avgjørelsen – både formelt og reellt.

Til grunn for kommunens budsjett for kommende år ligger en saksutredning fra rådmannen på vegne av administrasjonen. Rådmannen skal se til at det er nok inntekter til å dekke utgiftene, og skal komme med forslag til kutt dersom utgiftene er for store. Det ligger mye makt i hva som skal kuttes, og hvem som unnslipper.

Lånegjelda utenfor kontroll

I Tana har lånegjelden de siste 30 åra vært stigende, og de 15 siste har den vært eksplosiv. På 90-tallet startet reduksjonene av bl.a. vaktmestere og nødvendig vedlikehold pga høye renter på kommunens lånegjeld. Mange bygg forfalt, men kunne vært reddet av bedre økonomistyring.

Da lånerentene gikk ned, falt både den nye rådmannen og politikere for fristelsen til å overinvestere. Mens vi gikk inn i dette årtusen med en samlet regning på årlig drøye 10 mill. kroner i renter og avdrag, er denne nå på ufattelige 30 mill.kr. Differansen på 20 mill.kr kan bare betales på en måte; økning i eiendomsskatt, kommunale avgifter og ikke minst: reduksjon i bemanning.

23 årsverk forsvinner

Derfor foreslo rådmannen i økonomiplanforslaget for 2020 -2023 ( hvor 2020 er 1.budsjettår ) å fjerne 16 årsverk fra neste år. Nyttårsaften 2023 skal ytterligere 7 årsverk være borte.

Altså; 23 årsverk færre i Tana kommune hvor behovet for flere ansatte i spesielt helsesektoren og i pleieomsorgen er skrikende i takt med den økende andelen eldre i kommunen!

Her finner du oversikt over alle årsverk som forsvinner de kommende år.

Men rådmannen har en plikt til å foreslå tiltak som bringer økonomiplanen/budsjettet i balanse og kan ikke kritiseres for at han gjør sin jobb.

Og det er her vi nærmer oss svaret på hvem som egentlig bestemmer i Tana kommune.

Når rådmannen leverte sitt forslag til formannskapet i november, var han ferdig med sitt arbeid. Fra nå av skulle de politiske partiene finne ut hva de vil gjøre ut fra de program de har gått til valg på.

Gikk det slik?

Et viktig møte ble avholdt 28.november. Da møtte formannskapets 7 medlemmer for å komme med sin innstilling som MÅ legges ut på høring minst 14 dager før kommunestyrets budsjettmøte. Kravet i Kommuneloven er selvsagt begrunnet i at innbyggerne, de ansatte, næringsliv og organisasjoner skal få mulighet til å komme med sine synspunkter FØR kommunestyret fatter sin endelige avgjørelse.

Partiene mister innflytelse

Ingen av partiene hadde fått tid nok til å drøfte alternative budsjettforslag. Formelt SKAL formannskapet avgi en innstilling til kommunestyret. I mangelen på noe bedre var de dermed tvunget til å vedta enstemmig å gå inn for rådmannens forslag.

Nå startet arbeidet i partiene. De fikk adgang til kommunens eget budsjett- og regnskapssystem (Arena) hvor de kunne simulere ulike budsjett.

Rådmannen ble også invitert til og deltok aktivt på gruppemøter i partiene og bidro med svar på spørsmål og informasjon om ulike konsekvenser av ulike budsjettkutt. Dette var uten tvil til nytte for oss politikere.

Da kommunestyret behandlet budsjett og økonomiplan torsdag 12.desember, viste det seg at arbeidet gjort av partiene i Arena likevel ikke lå der i sin helhet. SP måtte derfor bruke deler av møtet til å rekonstruere sitt forslag. Også for H, SV, Frp og Venstre sitt forslag var det gjort endringer av uvedkommende. Vi hadde likevel tatt utgangspunkt i rådmannens innstilling til formannskapet og endret der vi syntes det var nødvendig, og sammen med en talldel hadde vi dermed et helhetlig forslag slik kommuneloven krever for et endelig budsjettvedtak.

Til slutt etter flere pauser kunne disse partienes hovedforslag  bli lagt fram som alternativ til formannskapets innstilling. Også Ap/Samelista la fram sitt alternativ som i hovedsak var like rådmannens/formannskapets, men de hadde berget noen stillinger i 2020.

Rådmannen griper inn under votering

Ingen av partiene støttet dermed formannskapets innstilling som dermed ikke ville oppnå tilslutning fra kommunestyret.

Likevel skjer det oppsiktsvekkende at rådmannen ber om ordet etter at ordføreren har fått tilslutning til voteringsrekkefølgen, og kommunestyret enstemmig stemmer mot formannskapets innstilling. Rådmannen avbryter altså en pågående votering!

Rådmannens oppgave under kommunestyremøtet er iflg Kommuneloven kun å svare på spørsmål fra de folkevalgte, ikke delta i den politiske debatten. (Det hører med til historien at rådmannen har vært kommunestyrerepresentant i Tana  – for Ap).

Rådmannen mener det var galt å stemme mot formannskapets innstilling fordi «det ikke gir noen mening å stemme for de andre hovedforslagene dersom formannskapets (rådmannens) ønsker er nedstemt». Ja, les dette en gang til.

Her tar rådmannen grunnleggende feil. Selvsagt ville Tana kommune få et gyldig budsjett når et av de tre politiske helhetsforslag til slutt ville få et flertall bak seg!!

Ordføreren lar seg forvirre av rådmannens villedende opplysning, og tar voteringa på nytt.

Rådmannen får det igjen som han vil: Ap og Samelista snur som vanlig, og med 10 mot 9 stemmer har nå kommunestyret VEDTATT rådmannens kuttliste.

Ikke bare det; de har også gitt støtte til rådmannens ønske om hvordan kuttene skal tas:

» Rådmannen får fullmakt til å effektuere eventuelle uspesifiserte kuttetiltak etter drøftinger med tillitsvalgte»

Kommunestyrets knappe flertall har dermed gitt rådmannen betydelig politisk makt!

Kunstige drøftinger med tillitsvalgte?

I vårt alternative forslag fra H, SV, Frp og V ønsket vi at kutt må avgjøres politisk gjennom dette forslaget (som ble nedstemt av flertallet):

«Rådmannen får fullmakt til å effektuere eventuelle uspesifiserte kuttetiltak etter enighet med tillitsvalgte. Ved uenighet avgjør formannskapet.»

Vårt forslag ville på en langt bedre måte fått både de ansattes organisasjoner og rådmannen til å lete etter gode løsninger. Slik det nå er vedtatt kan rådmannen sette opp sin kutteliste, invitere organisasjonene til drøftingsmøte og si: » Dette er mitt forslag, og jeg lytter på hva dere sier. Men jeg kutter slik jeg har bestemt uansett hva dere sier.»

Etter vår mening er det best for alle at formannskapet tar den politiske avgjørelsen på hvilke kutt som vil smerte minst for innbyggerne.

Til tross for at kommunestyret nå faktisk hadde vedtatt et budsjett (rådmannens) tar ordføreren også forslaget fra Ap/Samelista opp til votering!

Med knappest mulig flertall blir det også vedtatt. Det bygger også på formannskapets innstilling, men avviker på noen punkter. Likevel; nå har kommunestyret etter rådmannens villedning vedtatt to budsjett!!

Kommunestyret i Tana har dermed som eneste kommune i landet vedtatt to budsjett/økonomiplaner der kommuneloven pålegger oss å vedta ett. Dette er resultatet av hvordan makta egentlig utøves i Tana. Det blir slik rådmannen bestemmer.

Behov for opprydding

Kommunestyret må nå rydde opp i dette og avklare hvilket budsjett som skal gjelde. Jeg ser i avisa at rådmannen og ordføreren forsøker å glatte over dette med å gjøre det til et teknisk spørsmål der rådmannen i praksis får myndighet til å sette opp budsjettet på nytt.

Rådmannen hevder sågar at hans veiledning overfor kommunestyret bygger på måten Stortinget vedtar budsjett.

Sammenligninga holder godt når det gjelder at rådmannen=regjering og at kommunestyret=stortinget. Men den halter betydelig på prosess:

Når regjeringa har laget sitt budsjettforslag blir det forhandlinger i komiteene innenfor de økonomiske rammer som er gitt. I komiteen sitter kun politikere, ingen fra regjeringen. Og ingen fra regjeringen blander seg inn i Stortingets prosess fram til endelig vedtatt.

Det skulle blitt sterke reaksjoner om statsminister Solberg ba om ordet i Stortingets behandling av statsbudsjettet og sa at «nå må Stortinget vedta regjeringens forslag slik det forelå». Det var det kunststykket rådmannen i Tana presterte da han villedet ordføreren og kommunestyret.

Ordføreren i Tana må vise at politikerne er sjefen

Kanskje kommunens nye ordfører bør gjøre det den forrige ordfører ikke torde i 12 år: Be rådmannen godta at han ikke er politiker lenger, og nekte han ordet i kommunestyret. Unntatt når han må svare på spørsmål fra de folkevalgte og opplyse de slik Kommuneloven forutsetter.

Helt siden den siste selvstendige ordføreren i Tana, Leif Kristian Sundelin (Ap) gikk av, har flertallet alltid fulgt administrasjonens hovedlinke. Ferske Ap-politikere har følt seg som seierherrer når de fikk flertall for å flytte et komma, endre et ord eller få 10 000 kroner mer til et symbolsk prosjekt. Men de tunge avgjørelser har alltid blitt slik rådmannen har ønsket det.

Hva er da vitsen med både kommunevalg og kommunestyre?

For det skal være i Tana som i andre kommuner: Det er politikerne som har makta og skal ta avgjørelser.

En profesjonell rådmann vil godta det slik vi ser i de fleste kommuner.

Og jeg håper at den ferske ordføreren i Tana, Helga Pedersen vil frigjøre seg fra de råd hennes avtroppende ordfører og politiske rådgiver sammen med rådmannen stadig gir henne. 

Ikke minst gjelder dette det påtrengende behovet for å bedre arbeidsmiljøet i kommunen, få ned sykefraværet og bidra til et trepart-samarbeid som kan bygge tillit.

———-
Mer informasjon:

Her ser du en sammenligning av rådmannens forslag, AP/Samelista, fellesforslaget fra H, V, SV og Frp samt noe rådmannen har døpt Vedtatt driftsbudsjett 2020.  Tall med minus foran på de ulike tjenesteområder betyr redusert kostnad eller økt inntekt. Positive tall betyr enten økt kostnad eller redusert inntekt. BUD 2020 SML 4 forslag 
(Grunnen til at SP sitt forslag ikke er med, skyldes at den ikke var tilgjengelig i Arena. Gå gjerne til Tana SP sin Facebookside når den legges ut der).

Og her finner du protokollen fra budsjettmøtet 12.12.19: KST Protokoll 121219

iFinnmarks oppslag om to budsjett i Tana; https://www.ifinnmark.no/vedtok-to-ulike-budsjett-radmannen-villedet-oss/s/5-81-1094276 

For de som trenger en oppsummering av det farlige samrøret mellom rådmann og det politiske flertallet i Tana, er dette dokumentert her: Om mot og redelighet i Tana kommune

Hva skal man med fiender når man har slike venner? – eller; Historien om politikere som ikke vil ha makt. Kun frikjøp for å forbli maktesløse.

Hele Norge har denne uka fått bekreftet myten om at de fleste i Troms og Finnmark ikke evner makt og ansvar uten en sterk stat.

Det har vært interessant via web-TV å følge deler av det konstituerende fylkestinget for Norges viktigste region; Troms og Finnmark.

Jeg fikk med meg de nye administrative lederne sin gjennomgang tirsdag av deres ansvar på de enkelte fagområder. Det var et viktig stikkord som gikk igjen: Kompetanse. Skal den nye fylkeskommunen lykkes, må det være tilstrekkelig kompetanse på alle nivå.

Der sliter denne fylkeskommunen allerede i starten. De mangler en rekke fagfolk på mange områder. Og det kan de takke i første rekke sine tidligere fylkespolitikere for.

Der andre fylkeskommuner straks gikk i gang med å rigge sin nye sammenslåtte fylkeskommune og i løpet av gode to år sikre seg tilstrekkelig med fagfolk, rotet spesielt Finnmark sine politikere det til.

Ved å utsette valg av fellesnemnd til det var et drøyt svangerskap fram til konstituering, skapte de uro, mismot, uklarhet og liten interesse for søkere utenfra til å våge å søke her nord. Slik hindret flertallet å få inn viktig kompetanse  til regionen vår.

Det er meget alvorlig.

Og det er her vi er i 2019:

Stortinget har bestemt at Troms og Finnmark fra 1.1.2020 utgjør en politisk enhet med langt større innflytelse over vår egen utvikling enn noengang før.

Joda. Jeg ser den. Det var ingen god prosess som bidro til en god regionreform. Delvis skyldes det Høyre og Frp som ville fjerne fylkeskommunen. Det skyldtes også at Ap er under streng kontroll av LO i Oslo, og der er de ikke ivrige på å flytte makt og arbeidsplasser ut til regionene.

I tillegg gikk SP og SV fra sine opprinnelige posisjoner om å desentralisere makt og myndighet. Noen lukter bedre enn andre hvor vinden blåser, og stemmejakt er forståelig nok for enkelte parti viktigere enn å gjennomføre prinsipielt viktige reformer.

Finnmark fylkeskommune hadde på forhånd bestemt seg for at alt skulle være som før, og gjennomførte verken høringer eller folkeavstemning FØR Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.

Jeg er likevel helt enig med de som kritiserer rekkefølgen for regionreformens ulike faser.

Hadde regjeringen høsten 2013 inkludert V og Krf, vet jeg at en kommunalminister fra et av de partiene vill gjennomført den «ideelle» prosessen:

Først måtte regjeringen foreslå hvilke store oppgaver/funksjoner som skulle overføres fra stat til nye regioner – etter forslag fra både kommuner og fylkeskommuner.

Deretter skulle det vært gjort et stortingsvedtak om omfanget. Til slutt måtte landet deles i «færre, større og sterkere regioner» – slik SV og V foreslo det i Stortinget.

Jeg tviler sterkt på at at vi hadde endt med flere enn 5-6 (SP foreslo 9 i Stoltenberg-regjeringen, Ola Borten Moe tok til orde for max 7).

Viktig prinsipp: Spre statens makt til folkevalgte  i HELE landet

Det viktigste er likevel nå at prinsippet om flytting av statlig makt og myndighet til folkevalgt nivå nærmere innbyggerne, nå er sementert. Med unntak av en teoretisk tilbakeflytting av makt til Oslo og staten, vil nok et solid flertall på Stortinget de neste 50-100 år fortsette maktflyttingen ut til regionene.

Men hva sa noen av fylkespolitikerne fra talerstolen – og i intervju med media under konstitueringen denne uka ?

Hold dere fast – for dette er nesten ikke til å fatte kommer fra en fylkespolitikers munn:
«Det viktigste prosjektet for ledelsen er å oppheve tvangssammenslåingen.»

Skjermbilde 2019-11-01 kl. 20.58.47

Ikke bare skal SVs Kirsti Bergstø  og det nye flertallet på fylkestinget slik overta Stortingets myndighet til å vedta nasjonale reformer. En imponerende ambisjon – ikke minst av en som har vært stortingsrepresentant og burde ha noe kjennskap til maktfordelingsprinsippet i Norge – som i andre liberale demokrati.

SV skal altså i tillegg avvikle en sterkere politisk enhet som fremover endelig kan utfordre Stortinget der de gamle fylkestingene knapt ble lagt merke til. Bortsett i lokalmedia under de mange årlige prisutdelinger, festmiddager og løpende rettsaker.

Dette er ekstra interessant med bakgrunn i at SV på Stortinget vedtok å gå i gang med en regionreform og foreslo dette (sammen med Venstre) i 2014:

««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. «

Hvorfor foreslo SV og Venstre dette?

Fordi fylkeskommunen helt siden 1837 har vært politisk impotent: De vil og vil, men får det ikke til.

Stortinget har – med sterke departement og direktorat med sine direktører som premissleverandører nemlig tviholdt på reell flytting av makt fra Oslo til politikere på regional nivå – inntil 2014.

I 177 år har den statlige makta få avgjørende innflytelse på livet i distrikts-Norge.

2014 blir det historisk viktige året Venstre og KrF enstemmig får gjennom det Bondevik-regjeringene (inkludert SP!) la grunnlaget for: Flytting av makt og myndighet slik at regionene kan dra nytte av sine naturressurser og beliggenhet for mer verdiskaping, arbeidplasser og folkevekst.

Dette er både demokratisering og desentralisering. (Og ja, Stortinget burde først vedtatt ALLE oppgavene og deretter struktur! Kritikken mot at det ikke skjedde er helt berettiget! Men det kan repareres av det samme Stortinget.)

Hva gjør SV i dette nye fylkestinget – som kan bli en ny politisk maktfaktor i Norge?

SV vil bygge det ned, demontere makta og skape ny usikkerhet blant de ansatte og slik stoppe vår historiske mulighet til å utvikle den viktigste regionen i Norge!

SVs uklare politikk  fører til  enda mindre fagfolk og kompetanse i nord, og desto mer i de regioner hvor de nå ser at de kan utgjøre en politisk forskjell. Trøndelag og Agder er kommet langt i å etablere gode fagmiljø – og de tiltrekker seg fagfolk.

Til og med Vestland fylkesting der SP i noen dager etter valget ønsket reversering, har lagt det forslaget helt dødt. Nå er dette blitt et populist-prosjekt hvor noen få parti skal forsøke å holde på velgerne  i Troms og Finnmark, samt i Viken fram til stortingsvalget i 2021.

Til alt overmål foreslår SV i fylkestinget nå både et parlamentarisk styringssystem (som de var sterkt i mot før valget),  men også at et ukjent antall partimedlemmer skal bli frikjøpt fra sin vanlige jobb – for å avvikle seg sjøl. Så meningsfullt, da?

84 millioner kroner..for å ikke gjøre noe viktig for innbyggerne?

I løpet av 4 år skal altså disse politikerne bruke 84 millioner kroner på seg sjøl – for å ikke gjøre noe for andre.

Et slikt vedtak der de vil søke Stortinget om å bli fradelt hadde kostet et minimum: Med formannskapsmodellen holder det med å kun møte opp i et fylkesting og gjøre vedtak om å søke om fradeling.

Og 21 millioner kroner ville hvert år blitt frigjort til flere lærere i den videregående skolen, til vedlikehold av fylkesveier og lavere billettpriser.

Men SV er altså nå 100 % med på den ferden de var 100 % mot før valget.

Det skal likevel SV ha. De forsto hvor viktig det er at fylkestinget tar opp viktige saker på vegne av innbyggerne. SV foreslo at ambulanse-saken måtte drøftes av fylkestinget. SV ble nedstemt. Dessverre.

Samtidig var dette en naturlig konsekvens av SV, Ap og SP sin egen holdning til å få flyttet makt og myndighet til «færre, større og sterkere regioner».

For hvorfor skal fylkestinget drøfte store helsespørsmål når de samme politikerne ikke vil ha innflytelse, makt og ansvar for helsepolitikk?

Å starte demontering av den regionale makta får en konsekvens:  Oslo-miljøet jubler for støtten fra SV, SP og Ap  til fortsatt økt statlig makt. Og LO i Oslo gnir de seg i hendene. Sammen med finansnæringa, boligspekulanter og andre som for lenge har levd fett av sentraliseringa.

Derfor er det rett av Nordlys’ Tone Angell Jensen å spørre SV: Hvordan blir det med troverdigheten? 

Flere innlegg om samme sak i linker under her:

——————————————————————————————————————-

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 289
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke alle partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst. For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere? Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei. (30 300 av 59 600 stemmer).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget: Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.05

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå er blitt en politisk sterkere region. Så lenge ikke SVSP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene.  Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater?  La oss se på oversikten:
Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.20.png

 Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
«Mener du at «Troms og Finnmark» må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?»

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar  vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Andre blogginnlegg om regionreformen, eller hvor regionreformen inngår som tema:

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Nei, Troms og Finnmark skal ikke kutte alle investeringer i Finnmark.Tvertimot!

Ett år siden Finnmarks politikere lurte… Finnmark

Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Finnmark – under Solberg eller Putin?

Tromsø blir regionsenter, Vadsø forblir fylkeshovedstad

Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettssak mot staten?

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Regionmotstandernes beste kort – ugyldig stortingsvedtak – er nå sterkt svekket.

Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettssak mot staten!

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Juridisk flisespikkeri mot politisk vedtak

Nei, adv. Nilsen: Stortinget kunne ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Kan regionreformen stoppe en langsiktig negativ utvikling og redde Finnmark?

«Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

Fylkespolitikerne i Finnmark må realitetsorientere seg nå: Troms og Finnmark utgjør en samlet fylkeskommune om 1,5 år.

Fellesnemnda for Troms og Finnmark kan ikke gjøre politiske valg. Men den må starte arbeidet nå!

Ordførere i Finnmark godtar at innbyggere nekter å betale eiendomsskatt !?

Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Folkeavstemning med uklart tema

14.mai – Finnmarks 1.april?

Blir det færre fra Finnmark på Stortinget?

Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Troms/Finnmark – Sanner: 0-1 til pause

En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 231
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Gamle Tana bru må bevares som et verdifullt kulturminne!

Faksimile fra deler av førstesiden i avisa Finnmarken tirsdag 17.august 1948 (Kilde: Finnmarken digitale arkiv)

Vi lever i en tid hvor viktige kulturminner enten blir ødelagt eller ikke blir tatt vare på.

Tana bru ble bygget i 1941 – 1944, men ble sprengt av nazistene brannhøsten -44. Etter at de allierte til slutt sendte nazismen på historiens skraphaug, startet Norge med å bygge opp vårt land. Og symbolsk nok ble en nye bru oppført på akkurat samme plass som den gamle og med rester av den gamle brua som materialer.

Beslutningen om tvangsevakuering og den brente jords taktikk ble tatt av Hitler personlig den 28. oktober. Initiativ kom fra Reichskommissar Terboven, tysk nazistisk stats- og partitjenestemann og Reichskommissar i det okkuperte Norge i årene 1940–1945.. Avgjørelsen ble bekjentgjort ved oppslag og på løpesedler undertegnet av Terboven og Rendulic, den tyske øverstkommanderende i nord.

Tyskerne gjennomførte «den brente jords taktikk» svært grundig. Ingenting av bygninger og infrastruktur skulle være tilbake når de allierte igjen skulle ta kontrollen over Finnmark. Broer var særlig viktig å ødelegge for slik å forsinke fremrykkingen av allierte styrker, i hovedsak fra den sovjetiske armé. Dermed ville tyskerne få bedre tid til å foreta evakueringen.
Sent søndag kveld den 5.november 1944 sprenger tyskerne Tana bru.

Deretter følger en massiv ødeleggelse av både hus, fjøs og offentlige bygninger. Den 6. november brenner tyske soldater Tana kirke. De brenner også resten av daværende kommunesenter på Langnes samt Tanagård, barnehjemmet Schanches Minde, landbruksskolen og nesten all annen bebyggelse. (Kilde: Dag F. Simonsen – https://snefjellet.no/ ).

I flg. Simonsen (som bygger på en rekke kilder) ble Tana sammen med Gamvik og Berlevåg hardest rammet av nedbrenningen:

«Mens Vadsø og Vardø med omkringliggende områder var utsatte steder gjennom store deler av krigen og ble ødelagt av bombing, og mens Sør-Varanger ble arena for både bombing og blodige kamper, var Tana den kommunen i Øst-Finnmark ved siden av Gamvik og deler av Berlevåg som ble hardest rammet av brenningen i 1944.

Den gamle Tana kommune var totalskadet etter krigen, med 90–100 prosents ødeleggelse. Områdene øst for elva i gamle Polmak kommune hadde delvis skade (50–90 prosents ødeleggelse). Ifølge tall hos Trond Dancke ble det i det gamle Tana totalskadet i alt 380 boliger og 270 fjøs. I det gamle Polmak kommune var det totalskade bare fra Skipagurra og nordover, mens Aleknjarg ble delvis avsvidd. I alt ble 34 hus og 20 fjøs krigsskadet i Polmak

Hele 370 bruer i Finnmark ble sprengt av tyskerne for å gjøre fremrykkingen til de allierte vanskeligst mulig!!
Og den største og mest betydningsfulle av dem alle var nettopp Tana bru.

(Denne korte filmen oppsummerer «brannhøsten» som ble et felles begrep i Finnmark over «den brente jords taktikk» i 1944.)

Avisa Finnmarken laget en reportasje tirsdag 17.august 1948 om åpningen av «nye» Tana bru som ble bygget opp som en kopi av den første brua. Den ble nesten en kopi i ordets egentlige betydning. Mye av delene fra den gamle broen ble brukt i den nye konstruksjonen.

Jeg legger ved faksimile av Finnmarkens artikkel om selve broåpninga. Der kan man bl.a. lese daværende fylkesmann Peder Holts tale da Norges da nest-lengste hengebro ble innviet:

Som vi leser av artikkelen er altså den nye brua en tro kopi av den gamle som ble bygget i 1941 – 1944. Den var en helt nødvendig bro for å knytte sammen den såkalte «Nord-Norgeveien». Stortinget vedtok i 1939 en bevilgning for å få bygget denne siste broen slik at det var mulig å reise langs vei fra sør i Nordland til øst i Finnmark.

Det er mye kunnskap å hente fra avisas oppslag og mange andre interessante poeng her. Den gang var Finnmarken eid og styrt av Arbeiderpartiet, noe som ble i alle fall formelt avsluttet for en generasjon siden. Det står også at dette var 4.årgang av avisa, noe som ikke stemmer med at avisa er i sin 121. årgang nå. Forøvrig var kvartalsprisen «hele» 3 kroner 😀

Legger også ved foto av bilen som ble brukt til å frakte både fylkesmann, overingeniør Hofseth og andre gjester over den nye brua.

Y-2042 var registreringsnummeret på Chevroleten som ble brukt til å kjøre de første over Tana bru ved åpningen av «nybrua» i august 1948. Bilen står på Veimuseet i Skippagurra. Her finner man en betydelig samling av kjøretøy og utstyr fra Statens Vegvesen sin historie i Finnmark og Nord-Norge. En av av de største ildsjelene bak denne samlingen var tidligere oppsynsmann i Vegvesenet, Inge Fred Dervo fra Seida.

 

Denne bilen er fortsatt kjørbar! Det hadde vært flott å kunne se denne bilen kjøre tilbake over den gamle brua og kjøre over den nye brua for å innvie den. Symbolsk kan den da markere overgangen fra fortid til fremtid. Uten forbindelse til fortiden og vår historie, vil fremtiden mangle en viktig link.

Vi lever i en tid hvor noen av de unge har arvet en del eldres syn på gamle byggverk: Riv skiten!
Heldigvis er det stadig flere som ser verdien av gamle kulturminner. Og dette er er både et kulturminne, et krigshistorisk minne og et minne om da moderne transportveier ble bygd ut i Finnmark etter krigen.

I respekt for de som bygde opp Øst-Finnmark etter nazismens herjinger bør derfor gamle Tana bru tas vare på – ikke rives!

Jeg håper – som «gammel tanaværing» – at under 70-årsmarkeringen av brannhøsten vil det komme en gladmelding fra våre myndigheter: Gamle Tana bru skal bli bevart som et synlig minne om både den tragiske krigen, men også om vår evne til å bygge opp landet igjen!

_____________________________________________________________________________

Her finner du forskjellige medieoppslag og andre linker der folk tar til orde for å bevare den gamle brua:
Tanaværingene vil bevare gamlebrua: – Den er sjela vår

Tana bru må vernes

Forslag om fredning av Tana bru

Slik kan det gjøres

Gamle Tana bru. Det meste av det vi ser her kan tas vare på etter at nybrua står ferdig.

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 227
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

«Hitler ville elsket sosiale medier»

Disney-sjefen Bob Iger mottok nylig en utmerkelse for sitt arbeid for humanismen. Han holdt en tale som iflg. Washington Post 11.april var en kraftig kritikk av den siste presidentvalgkampen i USA og en advarsel om den kommende.

På sitt mest grusomme tillater sosiale medier at ondskapen utnytter forvirrede sjeler med plagede sinn, sa Iger. Han sa dette  under en middag arrangert av Simon Wiesenthal Center.

Hitler ville elsket det. Det er det mest virkningsfulle redskapet en ekstremist kan ønske seg, sa Iger.

Bob Iger ber altså om en helt annen valgkamp i 2020 enn den verden fikk se i 2016 mellom Hillary Clinton og Donald Trump.

– Jeg vil høre en inkluderende visjon som ikke er bygget på forakt for andre.  Det er mulig å argumentere for sitt politiske standpunkt uten å angripe andre, sa Disenysjefen.

Mandag denne uka var landets ordførere invitert av KS (interesseorganisasjon for norske kommuner og fylkeskommuner) for å bl.a. drøfte spillereglene for den politiske debatten. Der «vedtok» de «Valgløftet 2019». Det sier fra om at politikere må behandle hverandre med respekt og vise gjensidig tillit i tiden fram til kommunestyre- og fylkestingsvalget.

Hvorfor er dette nødvendig? Bør ikke alle innbyggerne få uttrykke sin mening fritt og uten hindringer?

Et helt berettiget spørsmål, og svaret er selvsagt «ja». Innenfor akseptable grenser.

«Send ordføraren til helvete!». «Den dama er full i faen», «Ho er faen ikkje god», «maktsjuk» og «diktatorisk».

Slik og andre meldingene med hetsende innhold tok aldri slutt for ordfører i Vågsøy Kristin Maurstad. Som ordfører måtte hun også ta de tunge beslutninger om å si nei til noen eller mange som tror at kommunen kan betale seg ut av alt med kredittkort.

Det er tøft å si nei. Du blir langt mer populær om du svarer ja til alt, og deretter sender regninga til neste kommunestyre som må finne dekning for den. Ved f.eks å si opp lærere eller sykepleiere – som ikke er en ukjent øvelse.

Hele 43 % av alle politikere som ble spurt i en undersøkelse svarte at de har opplevd dette som Vågsøy-ordføreren har opplevd!  Kan media – den 4.statsmakt i Norge – bidra til en endret atferd. Eller vil de heller forsterke den?

På samme konferanse var det også en debatt om kommunenes evne til å skape gode nok fagmiljø. Politikere både lokalt, regionalt og sentralt frykter at kommunene skal miste ungdommen når de er ferdig utdannet.

For oss som bor i små kommuner, vet vi at utfordringene står i kø. Svært mange kommuner er forgjeldet (fordi de har valgt det sjøl) og evner ikke å betale ned på sine altfor store lån. De sliter med å rekruttere og behold fagfolk – fordi fagfolk gjerne vil tilhøre et fagmiljø. Det blir dessverre for spinkelt med 1,5 ansatte. Hvilke ungdommer flytter tilbake til sin hjemkommune for å nøye seg med  en 50%-stilling?

Venstre-lederen Trine Skei Grande påsto at de ikke kommer tilbake til kommunen hvis det kun er en 50%-stilling kommunen tilbyr. De vil i likhet med oss alle ha en full stilling. Hun provoserte til debatt  ved å utfordre alle ordførerne til å vurdere om deres lille kommune kanskje kunne tjene på sammenslåing.

Spørsmålet er altså hvor små kommuner vi kan tillate dersom hensikten er både å få ungdommen tilbake etter utdanning OG gi brukerne et faglig godt nok tilbud.

Også små kommuner må ha en administrasjon, noe som binder for de minste fra 5-10 mill.kroner.
Med samme administrasjon for to slike kommuner, frigjøres straks samme beløp til stillinger rettet direkte mot innbyggerne. Og dermed åpner det seg for 100-% jobber for ungdom som vil tilbake og økt fagkompetanse.

NRK-Nordland lagde sin egen forkortede og spissete versjon av Grandes innlegg og la den ut på sin nettside og på sosiale medier  (So-Me) .
NRK hadde selvsagt tatt kontakt med noen ordførere: Hadde de ikke følte seg krenket av Grandes tale?
En ikke uvanlig måte å lage store mediesaker på i vår tid.

Dermed tok det selvsagt fyr på So-Me, slik disse glimtene fra den offentlige debatten på NRK Nordlands FB-side viser:

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.03.34

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 10.00.58

 

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.59.52
Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.57.29
NRK Nordland lot debatten gå i mange timer før noen der skjønte at de kanskje burde minne om noen regler.

Skjermbilde 2019-04-12 kl. 09.54.08

Dere kan sjøl gå inn på den siden og sjekke om det hjalp.

Venstrelederen satte altså fingeren på vår tids største utfordring: Sikre god nok kompetanse i de offentlige tjenester.

NRK klarer på en meget interessant måte å redigere dette slik at de øvrige politikerne i panelet «himler med øynene» når de svært sannsynlig kun er overrasket over at en partileder tør provosere slik rett før et lokalvalg. Det er selvsagt modig gjort.

NRK har også laget sitt eget begrep «koseklubb» av dette innlegget, og som selvsagt dyrkes videre på So-Me. Og som deles flittig – noe også Hitler ville elsket som Disneysjefen er inne på. For slikt skapes hat rettet mot enkeltpersoner og deretter grupper av enkeltpersoner. På 30-taller var det jøder. På 80-tallet var det pakistanere i Norge. Fra 90-tallet asylsøkere . Og i dag..?

Hovedpoenget med mitt innlegg her er å vise til hvordan landets medier bekrefter Disney-sjefens frykt.
Ved å sile og vekte informasjon slik at det blir passe konfliktfylt, skaffer man klikk og seere/lesere. Noen av oss har tradisjonelt «følt» at NRK har stått i en særstilling for å bidra til en åpen og saklig debatt.

Etter skandalen i VG (Giskevideoen) og VG/Dagbladets hetsaktige jakt på Giske og NRKs mange og lange angrep mot Venstre i vinter, skjønner jeg godt hvor viktig og nødvendig Bob Igers budskap er.

Det er kanskje et håp om at også unge journalister heretter undertrykker egne preferanser om politikk og verdier og formidler det som faktisk skjer – selvsagt uten å bli et ukritisk mikrofonstativ.

Alle kan bidra for å oppfylle Disney-sjefens ønske om stå i mot denne utviklinga «Hitler ville elsket».

Med mine, mine barn og barnebarns gode opplevelser Disney har gitt gjennom årene, har i alle fall jeg fått en fornyet energi til å jobbe for at Disneysjefens «dreams come true».


Denne handler om samme tema, men er avgrenset til en politiker:

«Når pressen presser Venstre, må Trine ikke grine»

Båtsfjord fortjener ny skole – nå!


«Båtsfjord må velge mellom lånegjeld – eller litt mindre lånegjeld på noe som ikke er bedre. Bare dyrere».

Debatten om en evt. ny skole i Båtsfjord skaper et helt naturlig engasjement i landets fiskerihovedstad. Det skulle bare mangle. Det handler om skoledagen til flere hundre barn og unge de kommende 40 år. Det handler også om arbeidsdagen for ca. 60 viktige ansatte som er med på å skape bolyst i kommunen ved å gi barna et solid fundament for deres voksenliv.

Begge skolebygg er av en beskaffenhet som kun kan drives på nåde når gjelder HMS for de voksne og etter Forskrift for miljørettet helsevern for de yngre.

Enhver kan forestille seg hvordan det er å være i et sørvendt klasserom når sola steiker, det er 30 grader inne og lite eller ingen utskifting av luft selv med åpne vindu. For oss som kunne søke litt skygge og antydning til frisk luft på et kontor, var det greit.

Og skoleansatte på Nordskogen skole har arbeidsplassene i kjelleren – i 2019!

Romtemperatur kl. 13 en onsdag i august 2016, Båtsfjord skole. T.h; Nordskogen skole

For lærere, barneveiledere og elever er dette selvsagt uakseptabelt i Norge 2019. Som i 2015 og 2010. Og 2005, 2000 osv.

Som rektor fram til jeg ble rammet av langvarig sykdom, deltok jeg i starten av denne interessante siste runden med planer om mer hensiktsmessige lokaler. Kommunen har hatt flere runder de siste mer enn 20 år uten å ha klart å finne en løsning. Det har manglet politisk vilje og  handlekraft.
Derfor hadde både administrasjon og politikere (skoleeieren) forlengst konkludert med at noe måtte gjøres. Ikke minst har ordfører Geir Knutsen(A) og rådmannen engasjert seg prisverdig sterkt i saken.

Det jeg imidlertid ikke forsto, var Knutsens politisk-bestemte kobling av både skole og barnehage i ett og samme prosjekt. Det var etter min mening unødvendig fordi det gjorde en kompleks sak allerede da enda mer komplisert. Grunnskolen er obligatorisk, og må selvsagt komme først.
Her har skolepartiet Høyre forholdt seg uventet passivt. Inntrykket de gir er at et skolebygg med flere funksjoner tilpasset dagens krav ikke synes viktig nok i Båtsfjord. Utsettelse av saken betyr trenering, fordyring og i verste fall stengning av kommunale bygg når myndighetene krever det.

Som lokal- og fylkespolitiker gjennom 30 år og som leder i privat og off. sektor i over 26 år har jeg nok sett det meste av sløsing med penger på lokaler.

Noen kommuner må redusere vedlikehold fordi pengene brukes til å betjene store lån til «alt vi trenger av ordførermonument» med renteøkninger over tid – inntil smellen kommer og renovering/nybygg tvinger seg fram.

Det ønskelige er å ta vare på et nybygg gjennom planmessig fornuftig renovering og slik ta vare på nedbetalt bygningsmasse over tid.

Dessverre tvinges  noen til å godta dyre og kortsiktige renoveringsløsninger med varighet 12-15 år hvor alternativet hadde vært nybygg av beste standard for fremtiden med lavere årlige drifts- og kapitalkostnader over 40 år.

IMG_0176

Tunge skyer over Båtsfjord skole som består av gammelt og mindre gammelt byggverk.

 

Kommunen sitter i dag med mye gammel og kostbar bygningsmasse med stort vedlikeholdsetterslep.

Det ville derfor være en stor gevinst om kommunen kunne bygge ETT fellesbygg for skole og tilhørende funksjoner og avhende det øvrige. Beregninger viste at det var mulig å redusere den totale bygningsmassen med 1/3 – med tilhørende reduksjoner på driftsbudsjettet!

I Båtsfjord viser utregninger at det er dårlig økonomi å renovere størstedelen av bygningsmassen. Det er tvert om både billigere og bedre å rive ned og heller bygge et nytt felles bygg for både skole (1. – 10. + videregående), voksenopplæring, kulturskole, hjelpetjenester, bibliotek og arrangement for kulturlivet.

Jeg skal ikke gi råd til skoleeieren Båtsfjord kommune om det skal tas nettoinvesteringer på drøye 241 mill.kr nybygg skole –  eller 184 mill.kr. til renovering og oppgradering til minimum Tek10-standard av dagens skolebygg. Det er mange kloke hoder samlet i kommunestyret. De må – som Høyre er opptatt av – forvalte både kommunens inntekter og utgifter langsiktig. Og det er selvsagt klokt.

Vi har nettopp sett hvor galt det kan gå da fylkestingets flertall i Finnmark vedtok altfor store og ikke helsemessige nødvendige investeringer i milliardklassen. Disse skulle betales tilbake ved å kutte 70 mill.kr.  i videregående skole bl.a. uten at dette var spesifisert!
Jeg forstår godt at Høyre og Venstre der marsjerte ut i protest mot uansvarligheten til Ap.

Båtsfjord er i en noe annen situasjon. Om det renoveres eller bygges nytt, vil det koste nesten det samme hvert år framover iflg. sakspapirer til kommunestyret. Det blir altså uansett økte gjeldskostnader! Og det blir reduserte driftskostnader på færre bygg ved å følge de foreliggende planer (beregnet til i underkant av 6 mill. kr hvert år for skole/hjelpetjenester).

I Norge har vi solide erfaringer med å bygge skoler. Vi har også erfaringer med å se de mulige gevinster av oppgradering/renovering av bygg  og rene nybygg. Denne oversikten viser noe spesielt interessant for de som skal ta avgjørelsen i Båtsfjord etter en tilsvarende sak i Trondheim (hentet fra NOU 2004:22):

Skjermbilde 2019-04-01 kl. 14.02.25.png
Selv om kostnaden ved nybygg betyr ca 20 % mer i låneopptak, blir gjeldskostnaden kun 6 % høyere pr år. Driftskostnadene økte med vel 30 % og i tillegg måtte det gjøres nye tilpasninger fordi dette ikke fantes i tdl. bygg. Tilsammen ble dette nesten 2 mill. kr DYRERE ved rehabilitering  pr år enn ved riving/nybygg!

Politikerne (og innbyggerne) bør nå vurdere disse to valg:

1) Ikke trenér skoleprosjektet. Vær da heller ærlig å si rett ut at for deg er verken grunnopplæring eller videregående skole så viktig. Da kan de av foreldrene som ønsker det beste for barna sine få anledning til å ta grunnskoleopplæring i en annen kommune i et forsvarlig skolebygg.

2) Eller si fra nå – i god tid før valget – at det haster med en felles og fremtidsrettet skole med viktige funksjoner samlet, og at de penger som er brukt hittil er vel anvendte. Spaden må i jorda i sommer. Det er ingen tid å miste – eller flere kroner å tape.

Ingen i Båtsfjord får oppfylt sine ønsker 100 % i et slikt prosjekt.

Er det ikke da bedre at alle føler de har fått 95 % «god-nok»-løsning fremfor å fortsette med dagens uverdige og meget kostbare løsning som tapper energi for alle parter?

Jeg ønsker kommunen til lykke med å straks få på plass et funksjonelt skolebygg som symboliserer det jeg og flere mener:  Fiskerihovedstaden Båtsfjord skiller seg fra svært mange kommuner i Finnmark og Nord-Norge ved å være  fremtidsrettet, nytenkende og optimistisk.

Slik skapes bolyst. Og ny tilflytting. Og skatteinntekter.
En god verdikjede med andre ord.

 

Jeg – en «frontkjemper for Nussir ASA»?

I følge Svein Lunds innlegg i iFinnmark er jeg en «frontkjemper» for Nussir. Han bygger sin konklusjon på mitt leserinnlegg som handler om Faktisk.no , et fagmiljø for faktasjekk som eies av 6 mediabedrifter. Min påstand er at Faktisk.no setter stempelet «Faktisk feil» på gale påstander fra alle andre, men unnlater å gjøre det når egne journalistkolleger jukser med fakta.

Som ferskt eksempel siterte jeg kommentator i VG og Tromsø som hevdet at «millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl».

Jeg påviste hvorfor dette er feil.

Svein Lund mener derfor at jeg er representant for Nussir ASA og at jeg forsvarer miljø-ødeleggelsene. Han dokumenterer dette med at jeg for 30 år siden var daglig leder for en bergverksbedrift i min hjembygd Austertana eid av Elkem.

Det første er feil. Det siste stemmer. Jeg fikk gjennom nevnte jobb god innsikt i hvordan verdifulle mineraler i Finnmark kan komme til nytte i den øvrige verden, og så hvordan dette skapte trygge arbeidsplasser lokalt og ga kjærkomne skatteinntekter til kommunen. Men jeg fikk også kunnskap om hvordan det sentrale østlandet høstet mest verdier av våre ressurser, noe jeg (dessverre for min egen del)  snakket for høyt og kritisk om den gang (også).

Hvis jeg kan påvirke noe i denne saken, må det være at det blir et driftsopplegg for Nussir ASA som lager minst mulig miljøavtrykk, får minimal innvirkning på reindrifta, og skaper sikre arbeidsplasser i Kvalsundområdet for minst 30 år framover.

Som politisk nyengasjert ønsker jeg kun å gjøre det enda lettere å få gjennomført det nødvendige grønne økonomiske skiftet – som våre barnebarn skal få gleden av når vi leverer tilbake kloden vi låner av dem. Kobber er et helt nødvendig metall der verken aluminium eller andre legeringer har samme fysiske effekt og kvalitet på en rekke viktige produkter.

Viktigst for meg nå er derfor at det må være fakta –  ikke skremsler – som skal avgjøre skjebnen til både naturmiljø, reindriftsnæring  og bedrift.

Jeg ville reagert på samme måte om Nussir ASA hadde jukset med tall for å minimere skadevirkninger. Denne gang er det altså miljøbevegelsen som gjør det – med såkalt faglig støtte fra høringsinstanser.

Et eksempel på fagekspertise som Svein Lund viser til, og som har bidratt  med sitt i høringen: Fylkesmannens miljøavdeling i Finnmark laget en oversikt  som skal vise mengden av årlig utslipp.Skjermbilde 2019-03-06 kl. 22.50.13.png

Fylkesmannens fagfolk kan som matrisen over viser bidra med viktig informasjon:

Mens det årlig  lekker ut 63,4 tonn kobber ut i Barentshavets kystsone, skal det årlig slippes ut 1340 tonn kobber, en økning på dramatiske 2114 % etter at Nussir er kommet i drift!

Nå er dette riktignok en promille  av de «millioner av tonn tungmetaller» som ble nevnt av VGs kommentator. Likevel er dette uakseptabelt selv  i slik mengde.

Men også disse tall er fortsatt  svært langt unna sannheten! Miljøvernavdelinga har gjort den tabben at de har regnet ut hvor mye kobber det er i all avgangsmassen og ansett dette som kobber i ren form, altså som tungmetaller rett ut i vannmiljøet.

Det er kjørt simuleringer av steinen fra Nussir i forskningslaboratorium for å beregne sannsynlig utlekking av både kobber og de øvrige metaller. Basert på dette blir det ca 40 kilo ren kobber pr år. I dag er utlekking av kobber via elver og bekker ut i Repparfjorden 600 kilo hvert år!

Slike tungmetaller blir først farlige i ionisert form.  Da kan de bli biotilgjengelig for levende organismer (og opptas i næringskjeden).

Det er altså stor forskjell på «millioner av tonn av tungmetaller» og 1340 som fylkesmannens miljøavd. hadde regnet ut. Men det er også en svært stor forskjell på 1340 tonn og ca 40 kilo som blir det mer sannsynlige tallet for utlekking av kobber.

Også  de øvrige metallene som er oppgitt i tabellen over vil lekke ut i adskillig mindre omfang enn det fylkesmannen påstår.

Mitt ærend er altså å påpeke at her har dessverre miljøbevegelsen blitt ført bak lyset.

Det er ikke det samme som at denne gruvedriften er uten konsekvenser for naturmiljøet.  Nyere forskning (høsten 2018) viser at uansett lagring av overskuddsmasser, vil det bli et miljøavtrykk (direkte påvirkning på naturmiljøet).
Men forskninga viser at miljøavtrykket for denne type mineraler blir mindre ved sjødeponi enn ved landdeponi.

Lund viser til «fisken som får gjeller og mage fulle av finmalt gruveavgang». Jeg vet ikke hvor han har dette fra.
Fisk svømmer ikke under røret med avgangsmasse og dusjer seg i stein og sand. De skyr naturligvis unna.

Da Folldal Verk drev kobberdrift på 70-tallet ble langt mer forurenset avgangsmasse dumpet i den indre, grunnere delen av fjorden. Fiskere hevdet da at de kunne finne fisk med slam i gjellene. Nå skal deponiet legges på ned mot 90 meters dyp. Det skal føres streng overvåking av at masser forblir i dette bassenget.

Men dette er heller ikke den beste løsningen. Jeg mener fortsatt at også avgangsmassen må kunne utnyttes tilnærmet 100%. Derfor har jeg overfor Venstre og Klima- og miljøvernministeren bedt de vurdere å opprette et statlig «Grønn Gruvedrift»-fond.  Her skal bergverksbedrifter kunne få lån og tilskudd til innovasjon og forskning hvor målet er 100 % utnytttelse av overskuddsmassen.

Også det kan gi enda flere arbeidsplasser og bolyst i området, og avgir svært lite miljøavtrykk. I tillegg vil det øke bedriftens inntjening.

Jeg håper at alle som deltar i debatten unngår å lage skremmebilder, men opplyser debatten ved å bringe inn og vurdere fakta. Avgjørelser som baserer seg på forskningsmessig kunnskap står seg mye bedre enn den tynne suppa som er basert på synsing og gjetninger.

Faktisk.no – nøytral om gruvedrift i nord?

«Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Fordi vi trenger pengene mer enn naturen.»

Slik starter Egon Holstad sin kommentar «La oss dumpe gift i havet» i avisa Tromsø (15.2) og VG 16.februar 2019.
For å virkelig vise hvor alvorlig dette er føyer han til ; «..30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der»
Det skal altså dumpes 30 mill. tonn giftig avfall i Repparfjorden? Det høres både dramatisk og uakseptabelt ut. Og det er feil.

Holstads utgangspunkt er at slik gruvedrift er en trussel mot natur og livsmiljø, og han stiller viktige spørsmål  ved dette konkrete gruveprosjektet. Det er både forståelig og nødvendig. Holstad er en både skarp og kunnskapsrik journalist som har både tunge og tastatur i sin hule hånd, og er alltid interessant å både lese og lytte til.

Men kan en kommentator i norsk presse likevel få slenge ut usanne påstander – uten konsekvenser?

Hva er Faktisk.no ?

Norske medier utgjør samlet den 4.statsmakt. De skal kontrollere de 3 andre statsmaktene. De skal opplyse debatten og borgerne. Både Stortinget, regjeringen og domstolene skal vite at det er noen som på vegne av borgerne ser de i kortene. Den 4.statsmakt kan på sitt beste sørge for at makta fra folket forvaltes rettferdig og slik øker legitimiteten til vårt liberale demokrati.

Og motsatt; hvis den 4.statsmakt ikke opplyser folket, men villeder debatten blir den i sin ytterste konsekvens en trussel mot demokratiet. For hva skal folk tro? Skal de mistro ansvarlige politikere som sitter med ansvar – slik populistiske krefter på de politiske ytterfløyer jobber for? Eller skal de mistro journalister – de som er utdannet for å bringe fakta til torgs for å opplyse deg og meg og den offentlige debatt? Hver for seg gir begge spørsmål grunn til uro, samlet gir de et dystert fremtidsbilde.

De store mediebedriftene i Norge  gikk sommeren 2017 sammen og dannet faktisk.no, slik media i mange land med et liberalt demokrati har gjort.
Hensikten var å skape et miljø av journalister som kan sjekke sannhetsgehalten i påstander som fremmes i den offentlige debatten.

Faktisk.no beskriver hensikten slik:

«Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.

Vi ønsker å bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale. Ved å gjennomgå grunnlaget til aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.

Faktisk.no skal også avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.»

Som vi alle skjønner når, vil dette bidra til en mer opplyst og saklig debatt og som kan påvirke beslutningene som må tas av de som har myndighet.

Faktisk.no oppfordrer folk til å bringe inn saker for faktasjekk. Det er prisverdig.

Et forsøk på faktasjekk

Jeg valgte å ta oppfordringa på alvor. Den 18.februar sendte jeg derfor påstanden fra Tromsø- og VG-kommentator Holstad til faktisk.no på den oppgitte mailadressa og skrev bl.a.:

«Jeg reagerer på at aviser på leder- og kommentarplass kommer med påstander som kun er egnet til skremme, ikke opplyse.
Når man leser kommentarer til artikkelen og den øvrige debatten i sosiale medier, nettaviser og trykte utgaver, synes påstandene å bli gjentatt og forsterket.
Jeg har vært politisk aktiv og miljøengasjert gjennom et langt liv. Jeg er redd for at desinformasjon og skremsler verken opplyser debatten eller bidrar til å finne bedre løsninger der naturmiljøet er under press.
Nå håper jeg at faktisk.no ikke er for sterkt bundet opp til sine eiere og ikke er i stand til å vurdere faktainnholdet.
Jeg spør derfor:
Er det et faktum at «Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.»?
Etter min oppfatning er svaret » Dette er faktisk feil».«

Jeg fikk et høflig svar tilbake:

«Takk for e-post og innspill! Jeg har notert det ned. Påstanden du viser til er imidlertid vanskelig for oss å faktasjekke, da det er en fremskrivning. Den sier noe om hva som skal skje i fremtiden, og som vi per i dag ikke kan slå fast hvorvidt stemmer eller ikke.«

Fremskrivning er etter min oppfatning en påstand som kan sjekkes. Er det en realistisk fremskrivning som bygger på konkrete fakta, eller er det en gjetning – eller enda verre: et skremmebilde uten rot i virkeligheten?

Derfor ønsket jeg nettopp dette sjekket og skrev tilbake:

«Hvorfor er det vanskelig å sjekke en slik påstand – selv om kvantifisering er mer krevende? 
Tallene  står i både rapporter og underlagsmateriale for konsesjonssøknaden om mengden av tungmetaller. 

Det er bare å gange opp tallene for de ulike tungmetaller, og dere har et ganske nøyaktig anslag på hvor mye tungmetaller av hvert slag og tilsammen som årlig kan bli lagret i fjorden i konsesjonsperioden på 30 år. Da har du fakta om saken.

Og det blir ikke «millioner av tonn».

Millioner er flertall og betyr minst to. To millioner tonn = to milliarder kilo!! 

Skal skrekkinformasjon i media bli stående uimotsagt??
Hva skal vi med  faktisk.no da?«

Dagen etter har faktisk.no lagt ut denne på sin Facebookside. De har laget en oversiktlig artikkel (Innsikt) som tar for seg flere av sakens faktiske sider gjennom «5 spørsmål og svar»

Skjermbilde 2019-02-27 kl. 12.47.57

Men faktisk.no tar ikke stilling til det de er satt til å avgjøre: Er påstanden om at «millioner av tonn» med giftig avfall skal slippes ut i Repparfjorden faktisk feil eller faktisk rett.

Jeg har full forståelse at en liten redaksjon ikke makter å sette seg grundig nok inn i alle saker, ikke minst der det må gjøres utregninger.
Likevel berører faktisk. no to relevante opplysninger i sitt svar over:

Disse tungmetallene er del av mineralet, ikke særskilt utvinnet rent metall. Det er det siste som kan utgjøre en fare for livet i havet gjennom biotilgjengelighet (giftige rene tungmetaller i ioneform tas opp i næringskjeden).
Metaller som er en del av mineralet (steinstykkene i avgangsmassen) utgjør derimot mindre fare for livet i Repparfjorden enn det som i dag naturlig siver fra fjellet og ut i elv og sjø.

Den andre opplysningen fra Miljødirektoratet går på mengden av tungmetaller:

«Oppsummert kan vi si at gruveprosjektet vil føre til millioner av tonn med avgangsmasser av knust fjell som deponeres på fjordbunnen, men mengden tungmetaller vil være veldig mye mindre enn dette, sier Kari Kjønigsen i Miljødirektoratet.»

Og det er nettopp her faktisk.no burde ha funnet de tall som ligger offentlig tilgjengelig. Da ville leserne fått se hvor store mengder vi snakker om når det gjelder tungmetaller som miljøtrussel.

Langt mindre farlige tungmetaller enn det medieskapte

De største metallkildene i mineraler som utgjør fjellene vest for Repparfjorden er kobber og nikkel.  Innslaget av kobber ligger på mellom 320 og 670 mg/kg bergfangst.

Hvis vi for enkelthets skyld bruker 500 mg kobber som snitt, betyr det at for hvert 2. kilo med stein får vi et gram  kobber, eller omregnet til de store tall: 2 tonn bergfangst (mineraler) gir 1 kg kobber. 2 millioner tonn stein i avgangen inneholder da 1000 tonn kobber som blir lagret på fjordbunnen.

Nå høres 1000 tonn kobber mye ut for både en selger og en kjøper. Med en kilospris på 7000 dollar (60 mill. kr) er jo dette ressurser på avveie. Tilsvarende for nikkel utgjør dette rundt 500 tonn. Det sier seg sjøl at både bedriftsøkonomisk og samfunnsmessig er det smartere å få tatt dette i bruk.
Skjermbilde 2019-02-27 kl. 16.13.50
Til sammen utgjør likevel ikke dette «milllioner av tonn» årlig  av de to største grupper tungmetaller i avgangen som skal lagres i ro på bunnen av fjorden utenfor Markopneset, men drøye 1500 tonn med metaller som del av mineraler.

Men er det også 1500 tonn giftige tungmetaller på avveie?
Nei. Disse er bundet til mineralet og må skilles ut gjennom egne prosesser i et landanlegg. Det skjer i svært liten grad i en grop på et begrenset bunnområde i den 13 km. lange fjorden.

Australske undersøkelser viser at ca 96 % av kobbersammensettinga i mineralet forblir der og påvirker ikke miljøet.

Noe av de bundne metallene vil sive ut i den lagrede massen på havbunnen gjennom porevannstrøm. (Avgangen av stein, grus og sand ligger under trykk av vannsøylen og det vil «presse» ut metall av mineralet). Dette er beregnet til bl.a. 40 kilo rent kobber i året.

Er dette eneste tilførsel av kobber, vil det være mye. Da er det greit å vite at det renner ut ca. 600 kilo kobber naturlig ut i Repparfjorden årlig – fra alle elver og bekker i området.

Dette kommer fram i den dokumentasjonen som både KLIF (tdl. SFT) og Miljødirektoratet har forholdt seg til da Miljødirektoratet ga Nussir ASA utslippstillatelse i 2016.
(Avgjørelsen ble påklaget, men Miljøvernminister Vidar Helgesen(H)  opprettholdt miljødirektoratets faglige avgjørelse.)

Det hører også med i bildet at den sist kjente forskninga på sjødeponi vs landdeponi tilsier at et sjødeponi gir mindre miljøavtrykk. Og det er vel det de fleste av oss er opptatte av?

Min konklusjon:

Påstandene «Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.» og  «30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der» er faktisk feil.

Hvorfor vil ikke faktisk.no likevel sette et «Faktisk feil»-stempel?
Det forundrer meg.

Jeg hadde et håp om at de ville være like nøytral og nådeløs enten påstanden kom fra en politiker eller en ansatt i de mediebedrifter som har etablert faktisk.no (VG, Dagbladet, NRK. TV2, Amedia og PolarisMedia).

Skyldes forklaringen på det manglende stempelet «Faktisk feil» noe så banalt som at påstanden denne gang kom fra en av deres egne journalister og ansatt i en mediebedrift som finansierer faktisk.no? Jeg vil jo ikke tro at «blod er tykkere enn vann» i slike kollegiale sirkler, men er blitt usikker nå.

I så fall håper jeg faktisk.no retter opp i dette snarest og sikrer sin troverdighet som et nøytralt faktasjekk-organ.

Miljøkampen er så viktig at vi ikke kan tillate slike grove faktafeil. I så fall svikter media sin opplysningsplikt og svekker alvoret i saken.

Og Faktisk.no vil heretter slite med sitt omdømme og troverdighet.

ETTERORD:
Jeg vil avslutningsvis for min egen del påstå at naturinngrepet her synes å ha mindre  påvirkning på livsmiljøet i fjorden gitt de betingelser som stilles fra Næringsdepartementet. Et landdeponi gir mye større miljøavtrykk, og vil i tillegg kunne frigi mye svevestøv som finner veien i nærområdene der reindrifta periodevis holder til.

Størst påvirkning synes gruveprosjektet  å bli for den tradisjonsbundne reindriftsnæringen. Både flytteveier og kalvingsland kan bli forstyrret av driften. Konsesjonsbetingelsene er satt opp slik at reindrifta skjermes. Om det er nok, er det bare reindrifta sjøl som kan avgjøre.

Med min erfaring med konstruktive reindriftsutøvere i Øst-Finnmark, tror jeg nok man klarer å finne gode løsninger for de to reindriftsområdene som blir berørt ved kobberutvinning i Kvalsund.