En sykemeldt skoleleders hvernatt

Jeg er i mitt 41. år i arbeidslivet inkludert 2 år med studier underveis. I 26 år har jeg vært i en lederposisjon derav 20 år som rektor. Å være leder er å bli utfordret på både utenkelige og uvirkelige situasjoner hvor kun én har ansvar – lederen. Du kan ikke gjemme deg bak noen eller skylde på andre og annet. Ansvaret er ditt. Konsekvensene av dine avgjørelser – eller mangler på slike har du ansvar for.

Alle som er eller har vært leder vet at dette er krevende. Men hva skjer når du ikke lenger evner å skjønne at maskineriet ditt – kropp og sinn – trenger hvile og nødvendig vedlikehold? Da går det galt.

Jeg er i min første langtidssykemelding siden 1985. Da ble jeg sykemeldt for en drøy uke på grunn av en enkel brokkoperasjon. Nå er det på grunn av en komplisert «bråk-operasjon» hvor gode venner og medisinsk personell så signalene i tide. Det har trolig reddet meg.

Støyen

03.15.  Tallene lyser overraskende fra klokka på telefonen. Våken nå igjen? Jeg kjenner at jeg er svett. Tenker på mye av det som skjedde i går. Eleven jeg ikke fikk tatt en prat med som lovet, telefonen jeg burde tatt til barnevernet, læreren som ikke fikk svar på mailen sin om avspasering før jul om drøye 2 måneder. Hvordan følge opp gårsdagens møter raskt nok de neste dagene som allerede er fulle av gjøremål?

For noen er dette bagateller, for eleven, læreren og forelderen det gjelder er det viktig. Og her ligger jeg med hodet fullt av viktige bagateller. Så vandrer hodet fra fortid til fremtid, og tilbake  igjen.

Jeg blir liggende å vri meg og planlegge noen endringer i morgen.

Enn om vi setter av litt tid i ledergruppa straks 1.time har startet og ser på hvordan veiledning av våre nye lærere har fungert? Det er veldig viktig for en utkantkommune å ta vare på disse talentene som nå utdannes målretta mot klasserommet.

I år har jeg rigget til en slik veiledningsressurs. En av avdelingslederne med kompetanse i coaching og lang, bred og dyp erfaring fra alle grunnskolens trinn tar seg av dette. Jeg vet at det er i de beste hender – såfremt hun får gjort alle andre oppgaver som popper opp i en uforutsigbar skolehverdag.

Men rekker vi et slikt møte? Vel, under forutsetning av at undervisningsinspektøren har klart å skaffe vikarer for de vi vet er fraværende og for de vi ikke kjenner til – ennå. Og hvis vi ikke når det da, kan vi ta det om ettermiddagen. Hvis de har overskudd? Rektorhodet jobber med alternative løsninger. Derfor sovner ikke rektorkroppen før nærmere kl. 6 og våkner av wakeup-tonene en halv time senere.

Frokosten er i mine øyne både sunn og enkel. Havregrøt med blåbærsyltetøy, kanel og litt melk. Blåbær fordi det visstnok skal gjøre hjernen mer skjerpa, og det trenger alle – også rektorer. Kanel fordi den er full av antioksidanter som holder helsa på plass og rektor i statistikken for friskhetsnærværet.

På radioen snakker de nå om tiltak for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv, om god ledelse som nøkkel til det meste av utfordringer på en arbeidsplass, om at hver enkelt ansatt har ansvar for sin egen helse og at arbeidsgiver kan tilrettelegge for mer fysisk trening på arbeidsplassen.

På min skole hadde arkitektene løst det ved å ha lange ganger og mange trapper. Muligens ikke bevisst med tanke på å holde kroppene i bevegelse. Det bare ble slik med betongskolene i Finnmark bygget opp etter krigens herjinger.

Det blir enda en arbeidsdag hvor det som var planlagt med få unntak må endres, med nye akutte hendelser og brannslokking, med vesentlige og mindre vesentlige problemstillinger, med nye forventninger fra overordnet nivå også om at budsjettet må være ferdig om 3 dager, og med flere avkryssede oppgaver i kategorien «ikke gjennomført».

For n’te gangen de siste to åra dukker tanken opp i et tidels sekund før jeg rister den av meg: «Hvorfor gidder jeg dette?». På ren ryggmargsrefleks svarer jeg meg sjøl «Fordi det er jobben din og fordi du vil få det gjennomført – med en eller annen kostnad for deg sjøl. Eller gevinst for elevene!». Den siste var alltid der som en trigger til å stå på videre.

Langt senere på kvelden og etter enda et møte med tilhørende etterarbeid, låser jeg døra til kontoret og kjører hjemover. Må bare innom butikken for å hente en enkel Bali gryterett fra Fjordland. Når den begynner å pipe etter drøye 3 minutter, har jeg allerede varmet opp en tallerken i rennende varmt vann. Blir litt mer hjemmekoselig med en varm tallerken, og ikke et raskt, kjølig måltid slik som på jobb for ikke å komme for sent til neste avtale.

21-nyhetene på TV2  passerer uten at jeg fester meg ved noe spesielt, men merker at Sweet& Sour i kyllingretten smaker godt. Så kommer værdama og jeg kjenner meg bare så trøtt. Og enda verre: Så lei. Så sliten.

Kveldens siste telefon er som vanlig av det hyggelige slaget som gir energi. Å bo på hver vår kant av landet minimerer avstand gjennom digital lyd og bilde. Det er som om man er i samme rom. Nærhet, men ikke nært nok. Som så ofte før snakker vi om hendelser både privat og profesjonelt, og hun har alltid noen refleksjoner om læring og læringsledelse som inspirerer meg.

Hun er nå avdelingsleder på sin skole, og har et langt liv som Lærer og Klasseleder med meget fornøyde foreldre og elever som resultat. Det snakker hun aldri om. Hun mener at også hun kan lære mer av hva forskning viser, tenke nytt, prøve det i praksis – alltid på vei til å bli en god lærer  og leder.

– Husker du hva jeg sa da jeg skulle starte hjemover i forrige uke om syretesten?

Ja, det husket hun. Vi hadde feiret hennes 60. bursdag på Malta. Siden Eli har bursdag på skoleårets «verste dag» i en helg mellom planleggingsdager og 1.skoledag, måtte jeg  avstå fra å delta der. Det ville tatt seg ut om rektor på Båtsfjord skole ikke er tilstede på første skoledag!

Det ble en flott feiring på Malta til tross for noen gode nedbørsdager med varmt regn, og det ble deretter en trivelig uke i Molde. Flere ganger før jeg skulle starte hjemoverturen, sa jeg til Eli at jeg kjenner ikke på noen motivasjon for å begynne på jobb igjen.

De siste 14 dagene før torsdagen jeg reiste nedover hadde jeg vært innom mitt kontor hver eneste dag, også i helgene. Den siste uka hadde jeg fire dager hvor jeg forlot kontoret etter kl. 22, tirsdagen kl. 23.30. Det er ikke noe galt i lange arbeidsdager når man kjenner på at man får unna alt som er viktig.  Det har jeg alltid tålt, og det hadde vært mange slike opp gjennom årene. Men jeg har alltid klart å overbevise meg sjøl om at «nå er det kun uker igjen til den ferien eller det avbrekket» og «da får jeg mange dager som gir meg ny energi».

Ikke minst er det lett å leve med slikt når man er i et kreativt og produktivt miljø som godt kompenserer for evt. hendelser som river ned. Men jeg var nå så fed-up av disse betongveggene som  repeterte «sånn har vi bestandig gjort det her», og kjente på at «her er noe som ikke stemmer». Og det skulle selvsagt vise seg å stemme.

Smellet

Flyturen nordover gikk fint. Ikke mye å se av landskap mens vi krysset Finnmark østover. Oktoberlyset er svakt om ettermiddagen, og over øst-Finnmark kommer skyene. Kjenner på mitt eget lys -motivasjonen. Ser mørke skyer som truer.

Forsøker å tenke positivt: Etter mer enn to uker borte fra 10-12 timers daglig opphold med de hvite murveggene på kontoret, må jeg kanskje  ha fått ny energi og tåler en lengre periode før neste langhelg eller ferie. Det har jo på en måte gått bra før? Har det ikke? Noen uklare svar svevde rundt i hodet.

Vel hjemme i leiligheta fyrer jeg i ovnen, og setter meg ned og ser flammene leke bak glasset. Kjenner etterhvert at varmen stråler, tar fram et glass juice og logger meg på nettet. Like greit å sjekke jobbmailen og få et innblikk i hva som venter. Til tross for autosvar om at jeg har vært fraværende ligger over 300 uleste mail i Innboksen, samt rundt 50 i undermappene.

Starter med de siste, det er jo fra ansatte i kommunene eller fra ulike fagnettverk. Etter å ha skummet gjennom ca 20 mail og lest ord som «krever at», «minner om tidligere spørsmål», «urimelig at jeg må ta klassen alene», «kritikkverdig»,»vanskelige elever»,»ledelsen gjør for lite»,»ta ned budsjettet» merker jeg at flammene i ovnen avtar. Det er mindre varmt å sitte nær ovnen. Energien forsvinner.

De neste dagene er hektiske og tette. Noe er galt. Kjenner på at jeg er langt mer mentalt trøtt enn det som har vært vanlig. Så langt fravær fra jobben og så har jeg ikke energi ?

Må ta meg i den ekle følelsene når kropp og hode sender den neste advarselen. Sitter i et dagens 3. møte som er viktig også for disse deltakerne, mens hodet jobber på høygir: «Husk å få skrevet referatet fra det forrige møte, men noterte jeg ned alle punkter,tro?». Blar tilbake i boka mi og legger inn noen stikkord, og glipper selvsagt på hun som spør meg om noe her og nå – i dette møtet.
Må innrømme at jeg ikke var helt med og ber henne gjenta spørsmålet.
Flaut.

Enda verre blir det på slutten av møtet. Jeg hører de snakker om arbeidet videre, men hvor er hodet mitt? Det er der det ikke bør være: I det neste møtet. «Har jeg sendt innkalling til alle? Var det noe dokumenter som jeg ikke har lest ?».

Det går brått opp for meg at jeg kanskje er syk. Ikke smerter i rygg og ledd, ikke spysyka, ikke influensa og ikke det jeg ble sendt til sykehus for i mai – med ambulansefly. Det jeg trodde da var KUN fysiske vansker med mage/tarmsystem, og som jeg nå etterhvert skulle skjønne bedre. Hadde lært meg begrepet psykosomatisk lidelse.

Når de siste har forlatt skolebygningen på ettermiddagen, senker freden seg og jeg prøver å komme ajour. Rektor har totalansvaret for ALLE system, og jeg vet utmerket godt at det viktige HMS-arbeidet ikke er i mål. Ferdig med de 3  «viktigste» kapitler, men fortsatt gjenstår de øvrige.
Og hvor skal vi finne tid til neste møte og som passer alle som skal delta? Arbeidsgruppa gjorde mye på forrige møte, men klarte ikke å lande en dato for neste.

Tar en siste sjekk på ubesvarte mail, huker av de som må ha svar og ser at oppgavelista med slike mail er styggelig lang. Forlater kontoret like før kl. 20 fordi middagstrangen er blitt for sterk, men føler en slags vunnet fritid ved at jeg får gode 3  timer hjemme før en velfortjent søvn.

Skammen

En rektors hvernatt for meg er igjen ny oppvåkning midt på natta og utsjekk på hva jeg ikke fikk gjort. Noterer på postit-lappen på nattbordet hva jeg må huske i morgen. Trekker deretter dyna godt opp og håper jeg får sove resten av natta.

Etter en våken time står jeg opp, går på badet og blir stående og se meg sjøl i speilet. Ikke noe vakkert syn, tenker jeg, du ser da rett og slett sliten ut! Ja, svarer speilet, du er ikke bare sliten. Du er utkjørt, du har vært det lenge og du burde skjønt det for lang tid siden.

Slik står rektoren og speilet en stund før begge nikker; Kanskje du bør kontakte lege? Tenk om du er så kjørt at du utgjør en fare for deg sjøl og andre?

Jeg har tross alt ansvaret for også 36 ansatte som har krav på å bli sett, lyttet til, få hjelp fra meg eller andre. Og hva med de 160 elevene som jeg ser og kun kjenner så altfor få av. Dette er ikke slik det skal være. Det er noe som overhodet ikke stemmer!

Når slike spørsmål kommer, slår Sannhetens øyeblikk hardt inn i ditt liv. «Du må oppsøke fagfolk!»

Det har jeg gjort tidligere – når jeg har fryktet for alvorlige sykdommer. Sånn for sikkerhets skyld. Ikke mange ganger, men noen, og av det mindre farlige slaget.

Slik som i vår da jeg 17.mai fikk noen merkelige smerter i magen. Etter noen dager var smertene så intense at jeg måtte oppsøke lege. Neste etappe gikk i ambulansefly til sykehus. Også da klarte jeg å fokusere på alt det positive i livet for å gi kroppen den energi som jeg håpet ville slå sykdommen tilbake.

Min største frykt var å bli lenge på sykehus, evt bli erklært ikke-reisedyktig. Det måtte IKKE skje! Om 4 dager skulle jeg og Eli til på en lenge planlagt Roma-tur, og den ville jeg ikke miste etter en lang og altfor intens arbeidsvår.

Det ble tre døgn på sykehus og mandags kveld var jeg hjemme igjen. Brukte kun egenmelding den dagen, og avslo sykemelding. Det har jeg tenkt på som det aller siste man skal bruke, og da bør det være veldig alvorlig.

Slik tenkte altså «supermennesket» som alltid har ment  at et årsverk er et årsverk  og da må du fylle det opp med arbeid. Det er det du har lønn for. Jeg skal denne dagen og de neste ukene møte mine egne ord og holdninger på en ganske annen måte. Og jeg skal skjønne mer om hvorfor arbeidsmiljøloven har bestemmelser om overtidsarbeid.

Resten av natta blir søvnløs. Koker meg havregrøt og lytter til værvarselet til havs. De første høstkulingene har kommet til Norge. Inni meg stormer det. I dag må jeg feige ut og ringe til legesenteret og bestille time. Samtidig kjenner jeg på en skam for å gjøre dette. Nå setter jeg mine avdelingsledere i en knipe dersom dette ender i sykefravær. Og enda mer å tenke på for rådmannen som har så mye annet å få orden på framover.

Jeg gjør likevel som planlagt. Den hyggelige damen sier hun skal få lege til å ringe meg. Litt senere dukker det opp «Skjult nummer» på displayet. Vi avtaler konsultasjon senere på dagen. Jeg takker for velviljen og legger på. Så kjenner jeg det inni meg: Endelig!

Kanskje jeg kan «spole tilbake» og starte på nytt – med ny energi? Bli den beste utgaven av meg? For dette er ikke meg slik jeg vil være. Dette er ikke et liv jeg orker å leve, og som jeg har kjent på i flere år. Hvorfor tok jeg ikke en time-out tidligere, spør skyldneren i meg.

Støtten

Jeg tenker tilbake på alle gode råd jeg har fått fra både erfarne og mindre erfarne skoleledere, og ikke minst viktig støtte og oppmuntring slik Veilederkorpset har gitt meg.

Ofte kan det bli slik at det er lett å anbefale andre  noen mulige løsninger, men det er kun en som skal gjennomføre dette – og stå for konsekvensene i ettertid. En rådgiver i en  kommune sørpå som tidligere har jobbet her oppe, sa det med et smil: Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan gi velmente råd til skolelederne mine om hva de bør gjøre, men det er heldigvis de som kan velge å gjennomføre det og må ta konsekvensene, ikke meg.

Han misunte ikke rektorers arbeidsbetingelser.

For rektorer i et fylke som må ha ekstra stor trykk på opplæring og utdanning, er det et savn med fagnettverk som står seg over tid. De siste årene har Øst-Finnmark vært velsignet med en koordinator for den statlige satsinga «Ungdomstrinn i utvikling» som virkelig har motivert og løftet grunnskolen.
Hun har fått til et helt nødvendig nettverksarbeid som alle bevisste skoleeiere burde være svært takknemlig for. Prosjektet avsluttes i høst og som rektor kjenner jeg på fortvilelsen dersom også dette fagnettverket forvitrer.

Rektorer er generelt en ganske ensom yrkesgruppe med en eller få utøvere i de fleste av kommunene. Vi trenger hverandres støtte, kompetanse og erfaringer for at flere elever skal kunne mestre både faget og livet.

Stillheten

Leger er profesjonsutøvere på linje med  lærere, politi og sykepleiere. De har en fagkompetanse som må være på plass for å kunne tre inn i slik stilling. Det er derfor spennende å møte leger og se deres profesjonsutøvelse i praksis, se hvor metodisk de går fram.

Jeg har alltid følt meg trygg sammen med min lege. Så også denne gangen. Leger stiller gode spørsmål for å utelukke noe og bekrefte annet. Denne legen har tydeligvis vært bort i «mitt tilfelle» tidligere.

Det tar ikke lang tid før Sannhetens øyeblikk rammer meg midt i mage, hjerte og hode samtidig: Jeg er psykisk utslitt, har tegn på depresjon og for første gang i mitt liv forhøyet blodtrykk.

Det tar litt tid før jeg skjønner hva han sier. Og hva dette innebærer for meg.

Jeg hører legen langt borte mumle noe om «at dette kan ta sin tid». Inni meg raser det noen stormkast, horisonten er utydelig. Hva nå? Hodet ramset opp alle oppgaver som lå foran i løypa, og jeg hører meg si høyt: » Kan jeg gå ned til 80 % sykemelding slik at jeg kan avhjelpe de andre på jobb? Klarer sikkert å jobbe litt deltid.» Det blir slik i 2 uker. To lærerike uker.
For hva skjedde?

Jeg er hver dag inne på mail for å «hjelpe til», og jeg følger opp ulike oppgaver. Men jeg kjenner på noe rart: Jeg blir bare enda mer sliten. Og fryktelig ukonsentrert.  Kjenner på en blanding av skyldfølelse og skam. Jeg svikter jo min egen arbeidsavtale med arbeidsgiver og som det ligger mye forventninger i! Men det er også noe annet som rammes; Min egen fagstolthet. Jeg er utdannet som lærer og har i tillegg utdannet meg som skoleleder. Og så skal jeg altså ikke ha energi nok til å utføre jobben min!

Neste legekonsultasjon åpner øynene mine og jeg godtar 100 % sykemelding. Kjenner på en lettelse for første gang siden  det første legebesøket.

Slutten?

Jeg har nå vært fullt sykemeldt i over 7 uker og skal være det ut året. I første omgang, sier legen, men du må være forberedt på at dette blir langvarig.
Jula nærmer seg, og jeg gleder meg til å få være sammen med mine nærmeste.

Men er jeg blitt friskere, og evt når kan jeg begynne i fullt arbeid igjen? For noe i meg vil jo tilbake til normalen, tilbake til den jeg egentlig er, til spøk og latter slik mine nærmeste kjenner meg.Dette er det veldig vanskelig å vite. Og det er på mange måter det tyngste.

Jeg har også fått henvisning til psykolog, men må fortsatt vente en god stund før jeg får time. Jeg har tidligere konsultert psykolog, men da var jeg ikke sykemeldt. Det ville nok vært en fordel å ikke være leder i full jobb mens man tar slike samtaler. Du må la hodet ta helt «fri».

Hodet, ja. Når helsa endrer seg, tenker man alltid det verste. Kreft? Hjerneslag?
Det siste har jeg ofret mye tid på – rett og slett fordi det finnes perioder nå i høst og de siste årene som føles  helt borte fra hukommelsen. Jeg må rekonstruere, sjekke mail, sjekke kalendre for å finne svar. Legene sier at følelsen av hukommelsestap er typisk når «hodet er tomt», når du er så sliten at du ikke fungerer lenger. Og det blir ofte noe selvforsterkende som tapper deg for siste rest av mental energi. Derfor er en lang rekonvalensens ganske vanlig.

For noen tiår siden var det et ikke-tema for menn å ha det psykisk tøft. Også skoleledere unngikk å snakke om slikt. Noe av det gledeligste jeg opplever nå, er de som har tatt kontakt fordi de kjenner til min helsetilstand. Også menn! De kan fortelle om lignende opplevelser og om hvordan de også kjente på disse negative følelsene. Om hvordan de unngår sosiale treff, går på butikken sent om kvelden så man slipper å møte så mange. Ord som «skam», «flaut», «redusert sjøltillit» er brukt.

I mine fagnettverk kjenner jeg til mange skoleledere som har gjort jobben sin og mere til – inntil det sprakk. «Tar du den, så tar du den også!» som bonden sa da han fylte sleden med ved – inntil hesten ikke klarte å dra i gang.

Ledernes fortellinger om sine opplevelser har nok hjulpet meg i å komme meg opp i knestående. Likevel er det rart når jeg ser tilbake på de siste måneder og år: Hvorfor fornektet jeg så lenge at jeg var psykisk utkjørt? Hvorfor tok jeg ikke hensyn til kroppens varsler tidligere? Hvorfor måtte en lege bruke tid til å få meg til å forstå alvoret?

Du spør kanskje:
«Hvorfor skriver du dette? De fleste har vært sykemeldt og kjenner igjen mye av det du beskriver».

Mitt håp er å bevisstgjøre flere – både toppledere, mellomledere og ikke-ledere – at du har ansvar for din egen helse. Og at du må evne å si nei – i tide. Om du skal leve, ikke bare eksistere.

Det er sagt om rektorer at de befinner seg alltid mellom barken og veden. De skal tilfredstille manges forventninger og behov; eleven, lærere, andre ansatte, foreldre, rådmann, ordfører og kommunestyre – tilsammen nesten 500 mennesker for min skole.

Og her det ikke så sjeldent motstridende interesser. Som rektor står du fullt ansvarlig for alt som skjer på din skole. Du kan ikke gjemme deg bak noen, og du kan heller ikke si nei når du blir pålagt nye oppgaver. Du går til du stuper – eller så må du bare være tøff og legge oppgaver til siden når arbeidsdagen er over:
«Beklager, jeg nådde det ikke. Det ble for mange avbrudd, men jeg kom i alle fall så langt i dag».

Det kan gå bra en lang stund, men før eller siden er det noen som ikke er tålmodig ventende lenger.

En skole kan heller ikke mangle – eller ha en rektor i redusert stilling over lang tid. Og jeg kjenner på presset på å bli raskest mulig 100 % frisk.

Utfordringene er ikke over. Men denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tiden til hjelp. MIN tid. Uansett hvor lenge det vil ta; Jeg SKAL bli frisk en dag.

Jeg har virkelig anstrengt meg nå for å skrive dette. Og har brukt noen uker. Fordi det er tungt å sette ord på en mental tilstand andre beskriver «å møte veggen». Jeg kjenner slitet mellom å beskrive elendigheten dette er  og forsøke å skape meg et håp om det som skal komme.

Den største frykten er kanskje irrasjonell. En mann yngre enn meg her sa at han brukte mye tid til å tenke på hva andre tenkte om han. Det er sant. For jeg er ennå ikke i stand til å fortelle min ærlige historie fullt ut, og jeg vet ikke om og evt. når jeg kommer til å gjøre det ansikt til ansikt til noen. Bortsett fra psykologen.

Ikke engang de tyngste tankene deler jeg her. Kanskje senere. Både av hensyn til familien, venner – og meg selv. For jeg vil ikke at lyset skal slukne.

Hva blir da slutten på denne historien ?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 393
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Hvor upartisk og nøytral er Holte-rapporten?

Temperaturen rundt etablering av et nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal steg brått da adm.direktør Astrid Eidsvik i Helse Møre og Romsdal (HMR) valgte å gå på dagen. Hennes begrunnelse var forståelig: Hun gikk fordi overordnet nivå valgte å gripe inn i hennes tilrådning om plassering av det nye fellessykehuset før hun hadde konkludert.

Det som gjennom  de siste årene var opparbeidet av tillit til prosessen rundt vurdering av de ulike plasseringsalternativ, forsvant som dugg for solen. Holte-rapporten ble lagt fram for offentligheten og ble fra kretsen rundt Hjelset-tilhengerne, anført av Romsdal Budstikke i Molde,  ansett som «slakt» av Eidsvik-administrasjonens arbeid. Den ble tilsvarende «kvestet» i møte med «Frei-tilhengerne», i første rekke Tidens Krav i Kristiansund og Sunnmørsposten i Ålesund.

Jeg har lest  styrepapirene inkludert saksfremlegget og Holterapporten som styret i HMR skal ta stilling til for å gi et faglig og politisk råd om til styret i Helse Midt Norge (HMN). Deres behandling av saken og innstilling  danner et beslutningsgrunnlag for at helseministeren i et foretaksmøte etterpå kan ta en endelig beslutning for både plassering og videre fremdrift.

En tikkende politisk bombe

Det sier seg selv at det blir enkelt for helseministeren å bestemme seg dersom det er to samstemte råd han skal forholde seg til. Blir det uenighet internt i begge styrer eller mellom styrene, har helseministeren en tikkende politisk bombe i hendene.

Begge styrer må derfor tenke slik: Hvordan kan vi sikre en avgjørelse som er faglig forsvarlig og setter pasientens liv og helse i fremste rekke OG som samtidig skaper legitimitet for valg av sted for det nye sykehuset?

I «faglig forsvarlig» ligger at det skal være både medisinsk og økonomisk bærekraftig. Det betyr at investeringen skal være i en størrelsesorden som ikke må dekkes ved å redusere de nødvendige funksjoner som legges til det nye sykehuset. Tilbudet skal kunne gis av faglig kompetente miljø som «har nok på gjøre» for å holde seg ajour til enhver tid. Det er slutt på den tid hvor små sykehus kunne ha avdelinger med noen få operasjoner i måneden, og det nye fellessykehuset må derfor ha et omland av pasienter å ta av.

Det har Møre og Romsdal med tanke på et sykehus, og det har Nordmøre og Romsdal dersom sykehuset plasseres optimalt.

Svakheter ved Eidsvik-administrasjonens saksutredning

Holterapporten mener på et generelt grunnlag at den store svakheten er de manglende kriterier for å kunne avveie de 3 tomtealternatvene mot hverandre. Fordi disse kriteriene ikke er konkrete nok, blir både Frei og Hjelset som alternativ ganske like. Derimot mener Holte-rapporten at Astad som alternativ er dårligere enn de andre og viser til argumentasjonen fra Eidsvik-administrasjonen.

Jeg har lest gjennom det Eidsvik-administrasjonen skriver om Astad som alternativ. De skriver bl.a. (s.21-22):

«Ved evalueringa har ein då igjen lokaliseringane på Storbakken, Astad og Opdøl. Som det går fram av vurderingane, så vert Astad vurdert som mindre eigna enn Storbakken og Opdøl innanfor tomteeigenskapar, lokaliseringseigenskapar, sjukehuset si kjerneverksemd og ROSanalysen.

Når det gjeld sjukehuset si kjerneverksemd, er det først og fremst evna til rekruttering og å bygge og vedlikehalde robuste fagmiljø som følgje av lokaliseringseigenskapane, som trekker ned. Så lenge opptaksområdet og dimensjoneringa av sjukehuset er likt dei andre alternativa, kan ein ikkje seie at dette sjukehuset si evne til å levere sjukehustenester er dårlegare enn dei andre.

Astad er marginalt dårlegare på bygg og eigedomsutvikling og økonomi utan at dette er avgjerdsrelevant. Ser ein alle evalueringskriteria samla, så er Astad eit såpass mykje dårlegare alternativ enn Storbakken og Opdøl, at det ikkje kan framførast som eit framtidsretta alternativ for SNR etableringa. Astad er såleis ikkje eit alternativ HMR kan føre fram som ei tilråding i lokaliseringsdiskusjonen knytt til SNR.» (NB:min utheving)

Da jeg leste dette så jeg at kritikerne av Eidsvik-administrasjonen har et poeng. Her er kriteriene så utydelige at det holder med en påstand: «Astad er såleis ikkje eit alternativ…»

I hoveddokumentet som denne påstanden bygger på klarer jeg heller ikke å finne ut hvorfor Astad ikke er et likeverdig alternativ. Eidsvik slår fast at med hensyn på bygg, eiendomsutvikling og økonomi er Astad likeverdig med de andre med tanke på en endelig avgjørelse. Det som trekker ned er de antatte muligheter til å sikre robuste fagmiljø. Det er selvsagt et viktig poeng. Men er det et faktisk gyldig poeng?

Holterapporten skaper ytterligere forvirring om Astad som alternativ

Holte Consulting skulle altså kvalitetssikre det arbeidet Eidsvik-administrasjonen har gjort gjennom Idéfaserapporten. Det er helt nødvendig at utenforstående kan sømgå det arbeidet som har vært gjort for å avdekke evt. svakheter. Det er tross alt 5 000 – 6 000 mill. kr som skal brukes til å bygge et funksjonelt bygg som skal vare i 40 år. Å plassere dette i utkanten av Nordmøre og Romsdal som f.eks Rauma eller på Smøla vil opplagt ikke skaffe nok pasienter til at en slik investering kan forsvares. Derfor er det interesant å se hva Holte sier om de 3 alternativene for plassering som styret for HMR har valgt å utrede.

På side 22  i Holte-rapporten står det:

«8.1.3: Heleseforetakets vurdering av tomter

Det er kommunene som har foreslått tomtene. Helseforetaket kommenterer ikke tomtenes egnethet i forhold til kriteriene, det vil si de gjør ikke en vekting av hva slag type tomteegenskaper som er viktigst for HMR. For eksempel likestilles byggbarhet og nærhet til kollektivtransport. Vi mener at nasjonale føringer, blant annet for lokalisering av store arbeidsplasser, i for liten grad er vektlagt i HMRs vurdering.*2 Likestilte vurderingskriterier fører til at det blir vanskelig å komme med en klar anbefaling for valg av tomt.»

Det Holte sier her i klartekst er at Eidsvik-administrasjonen har gjort politiske (ikke faglige) valg som skal begrunne plassering av sykehuset. Det er en alvorlig kritikk og må derfor sees nærmere på. Er den saklig ? Og i så fall, hvilke nasjonale føringer er det Eidsvik-administrasjonen har valgt å ikke følge?

I note 2 viser Holterapporten hva den bygger sin argumentasjon på; en NOU og en Stortingsmelding:

«NOU 2011:3, Kompetansearbeidsplasser – drivkraft i hele landet. Utredningen peker på at ved opprettelsen av statlige arbeidsplasser bør man velge lokalisering i regionale sentra som bidrar til å utvikle robuste arbeidsmarkeder.» 

NOU betyr Norsk Offentlig Utredning. Dette er grunnarbeidet som en regjering utfører på et politikkområde før den deretter gjør seg opp en mening om  utredningens arbeid og evt. konklusjoner. NOU 2011:3 ble sendt på høring når den forelå for å gi regjeringen et bredere grunnlag for evt å fremme en proposisjon til Stortinget. Det kom inn drøye 80 høringsuttalelser. De fleste av disse omhandlet krav om at nye statlige arbeidsplasser må legges utenfor Oslo/Akershus-området og at slike kompetansearbeidsplasser må legges i arbeidsmarkedsregioner som bidrar til vekst i området.

Fylkesutvalget i Møre og Romsdal  sin høringsuttalelse av aug. 2011 lød slik i de to mest konkrete punkta:

»  2. Fylkesutvalet vil framhalde staten sitt ansvar som landets største  enkeltarbeidsgivar for å sikre ein god geografisk fordeling av statlege kompetansearbeidsplassar. Det er nødvendig med ei heilskapelig leiing av den statlege verksemda. Får sektorinteressene bestemme si organisering sjølve, viser erfaringane at det vil innebere ei sentralisering av kompetansearbeidsplassar.

3. Fylkesutvalet vil støtte dei tiltaka som er foreslått, og oppfattar særleg tiltaka som går på å skape robuste arbeidsmarknader gjennom regionsutviding, satsing på regionalesentra, samt spreiing av statlege arbeidsplassar, som svært viktige.»

Fylkespolitikerne i dette fylket har vært svært så tydelige på at kompetansearbeidsplasser ikke skal sentraliseres, og at det er viktig å satse på robuste arbeidsmarked gjennom regionsutvidelse. Etter min oppfatning vil plassering av et nytt fellessykehus omtrent midt mellom eksisterende sykehus derfor være noe som binder sammen to vekstkraftige regioner. Det styrker Kristiansund sine argumenter at Molde har relativt sett 1/3 flere statlige arbeidsplasser, og slik sett har mest å tape på Hjelseth som alternativ.

Viktigst i saken om Holte Consulting er imidlertid at de viser til en NOU som ikke er fulgt opp av regjeringen. På regjeringens nettside står det at saken er under behandling. Det blir derfor noe spesielt at Holterapporten bruker deler av en utredning for å argumentere mot Astad som alternativ.

Det blir enda mer spesielt når  Holterapporten bruker Stortingsmelding nr 34 – Folkehelsemeldingen som argument KUN mot Astad:

«St.meld. nr. 34 (2012-2013), Folkehelsemeldingen ”Gode steder gir gode liv. I stortingsmeldingen kommer det frem at utvikling av gode steder krever samordning med en miljø- og helsevennlig areal- og transportplanlegging. Det skal være mulig å gå eller sykle til arbeid, skole, daglig handel og i sosiale sammenhenger.» 

Hvis denne stortingsmeldingen skal brukes MOT Astad som Holterapporten gjør, er den et like relevant argument mot de to andre alternativene. Jeg har vanskelig å se for meg av dagens ansatte ved de to sykehusene i Molde og Kristiansund kommer til «å gå eller sykle til» og fra arbeid, enten det blir på Frei (Storbakken) eller på Hjelset (Oppdøl).

Men jeg synes heller ikke Eidsvik-administrasjonen sin argumentasjon er god.

Fra styrepapirene: (s.20):

«HMR er ikkje regionsutviklarar, og kan ikkje la regionsutviklande argument vere det som eravgjerande for val av tomt. Men ein er medviten om samfunnsansvaret og klar over dei effektane plassering av sjukehuset har for nærområdet. Slik ein forstår føreskrift om plassering av statlege arbeidsplassar så er ikkje helseføretak omfatta av denne. Spørsmålet om å balansere ut ulikskapar i arbeidsmarknad etc. er ikkje noko helseføretaket kan vurdere som utslagsgivande i denne saka, og heller ikkje fylkeskommunen har tatt til orde for val basert på desse viktige og vanskelege tema. Skal dette takast omsyn til i større grad, må avgjersla løftast opp til eit anna nivå.»

Dette er interessant. Etter at adm.direktør Astrid Eidvik la fram sin Idefaserapport 25.11 og sendte den til Holte Consultning for kvalitetsikring, vedtok regjeringen 28.11 en forskrift som kan gi føringer om nettopp dette i pkt 4:

«Retningslinjene gjeld ved

  • oppretting av nye verksemder, inkludert nye statlege verksemder som blir etablerte på grunnlag av personale frå eksisterande verksemder
  • omlokalisering av verksemder og oppgåver som følgje av bl.a. strukturendringar og rasjonalisering 
  • etablering av nye einingar eller utviding som følgje av nye oppgåver, under eksisterande verksemder»

Jeg er forundret over at Holte-rapporten ikke problematiserer rundt dette. Likevel, jeg er imponert over at de mottar den ferdige Idefaserapporten på 162 sider 25.november og har kvalitetsikret den allerede 5.desember. Kritikken mot «bortkastede konsulentmillioner» i sykehussaken blir interessant i så måte.

Er det fogderistriden som lar følelser styre?

Som innflytter i Romsdal er det interesant å se hva tidligere generasjoners fogderistrid har gjort med folk. Det gjelder i mindre grad de unge, det gjelder ikke innflytterne, men i hovedsak de eldre som har måtte «bære arvesynden» videre. Disse har en tendens til å ta standpunkt for nærmeste by – uansett. Og slik sett kan man holde fogderistriden i live også i kommende generasjoner.

Som tidligere fylkespolitiker med 12 års erfaring bak meg i annet fylke, har jeg også lært hvor vanskelig det er å bygge broer mellom ulike geografiske områder der det ene rammes ekstra hardt av vedtak gjort med knapt flertall. Det lar seg imidlertid gjøre å finne gode kompromisser. Derfor kan styret i HMR bidra til et godt sluttresultat dersom de snakker med én stemme. Å skape konsensus (100 % enighet) om et vedtak, er vanskelig. Og vi må godta at de ansattes representanter kan føle seg mest lojale overfor egen arbeidsplass. Derfor er det viktig at de politisk valgte i styret lander på et standpunkt. Å utsette saken med  2-3 måneder slik at faktagrunnlaget kan ytterligere kvalitetssikres og ikke minst la de folkevalgte kommunestyrer i alle kommuner i det nye sykehusets pasientområde vil styrke, ikke svekke tilliten til det endelige vedtaket.

JA til gode lokalsykehus med blålys på taket!

Sjøl bor jeg i Fræna med kortest vei til Hjelset (halvtime). Frei og Astad betyr et kvarter lengere reisevei. Den dagen jeg blir syk og trenger hjelp, er det ikke avstanden til sykehuset som er det mest kritiske og avgjørende for meg og mine pårørende. Det mest kritiske er den pre-hospitale tjenesten: AMK, legevakt og gode ambulanser med kompetente ansatte og nødvendig utstyr. Disse «lokalsykehus» med blålys på taket er de absolutt viktigste med tanke på livreddende og helsebringende hjelp. Her vil jeg spesielt trekke fram pionerinnsatsen som nåværende adm.direktør i Helse Midt-Norge, Daniel Haga var involvert i som kommunelege i Alta. Gjennom det første BEST-prosjektet utenfor sykehus fikk de utprøvd hva gode pre-hospitale tjenester betyr i praksis. BEST står for BEdre og Systematisk Traumebehandling.

Må jeg videre til spesialisthelsetjeneste, spiller det liten rolle om det skjer i Molde, Astad, Ålesund eller Oslo. Jeg har kun et krav: At det er et faglig forsvarlig og fullverdig tilbud som blir kroppen min til nytte.

Et slikt tilbud fikk svenskene bosatt i Norrbotten da de la ned bysykehusene i Boden og Luleå på slutten av 90-tallet og bygde et moderen fellessykehus midt mellom byene. Til tross for protester ikke minst fra leger om at dette ville føre til flukt av helsepersonell fra Norrbotten, gikk det motsatt vei. Sykehuset virket som en magnet på dyktige profesjonsutøvere som så muligheten for å utvikle seg videre.

Akkurat slik det kan skje om fellessykehuset legges til Astad.

Til slutt en illustrasjon fra Eidsvikadministrasjonens saksfremlegg som forteller om hvilket sted som gir mindre enn en time i reisetid for de fleste av pasientgrunnlaget  (klikk på den for større bilde):

Skjermbilde 2014-12-14 kl. 16.05.44

Det er spesielt interessant å se at over 75 000 mennesker har mindre enn 3 kvarter å kjøre for å komme til Astad – med dagens veinett, mens det er under 55 000 for Hjelset-alternativet. Med et oppgradert veinett vil det bli enda bedre for flere.

Til slutt skal du få delta i en nettbasert meningsmåling som sjekker hva leserne helst ser som den beste løsninga for Romsdal og Nordmøre

Kompetent arbeidskraft må avgjøre sykehusstruktur

Jeg starter med konklusjonen: Dersom Møre og Romsdal trenger et fremtidsrettet sykehustilbud av god kvalitet, er det risikabelt å satse på flere sykehus. Fylket klarer seg med et i Ålesund (Åse), men skal det være et til bør det bygges i Gjemnes (Astad).

Hva? Jeg hører reaksjonene. « Ett sykehus i store Møre og Romsdal – ikke mulig! Og man kan da slett ikke bygge et sykehus i en liten kommune, man får ikke fagfolk dit».

Er Møre og Romsdal geografisk stort?

Litt om dette landet og mine erfaringer: I Finnmark var det 4 sykehus og en rekke sykestuer på 70-tallet. Selv om fylkets areal er over 3 ganger større enn hele Møre og Romsdal, var befolkningsgrunnlaget knappe 50 % større enn Molde og Kristiansund tilsammen. Det var ikke grunnlag til å drive 4 godt funksjonelle sykehus. Ikke fordi befolkningen er friskere enn landet forøvrig (heller tvert imot), men fordi det var vanskelig å skaffe fagfolk over tid, noe som forringet kvaliteten. Etter noen politisk turbulente år ble det bestemt at Hammerfest sykehus i vest skulle bestå. Sykehusene i Vadsø og Vardø ble nedlagt mens tilbudet ble noe oppgradert på Kirkenes sykehus. Avstanden mellom Vadsø og Vardø var snaue 75 km, omtrent samme avstand som Molde-Kristiansund. Men etter vedtaket om kun et sykehus i Øst-Finnmark, fikk folk i Vardø 27 mil til nærmeste sykehus, Vadsø 20 mil. De som bodde lengst unna Kirkenes sykehus i Øst-Finnmark, hadde over 30 mil langs vei. Mellom Kirkenes og Hammerfest er det 48 mil (med snarvei gjennom Finland). 25 % av befolkningen i Finnmark bor i sykehuskommunene, i Romsdal og Nordmøre bor 40 % i de to sykehuskommunene. Fra Molde til Ålesund (Åse) er det knappe 80 km, og noe kortere til Kristiansund. 3 sykehus innenfor 160 km er minst ett for mye.

Her er et kart over Finnmark med rød fylkesgrense mot Troms og svart mot Finland og Russland. Hammerfest og Kirkenes sykehus er markert med rød prikk. Midt på Finnmarksvidda har jeg felt inn kartutsnitt over området fra Ålesund i sør til Kristiansund med dagens tre sykehus som røde prikker. Som dere ser utgjør området for de 3 nordligste sykehusene i Møre og Romsdal en ganske liten del av Finnmark:

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 14.43.41

Er folk i Romsdal og Nordmøre svakere rent medisinsk?

Det har vært et ganske uttalt krav om å beholde begge sykehustilbudene ved å lappe på eksisterende lokaler. Hvorfor? Jeg tror det bygger på en innbilt følelse av trygghet for de som bor nært disse sykehus. Skulle ulykka være ute, er det beroligende å vite at  sykehuset er like i nærheten. Men sykehuset er i seg sjøl ikke avgjørende. Langt viktigere er at det er et faglig sterkt og trygt tilbud hvor pasienten blir ivaretatt. Og enda viktigere: De fagfolka som har størst innvirkning på utfallet jobber i de mobile sykehus : Ambulanse, legeskyssbåt og helikopter. På 90-tallet utviklet Universitetssykehuset i Tromsø et konsept hvor ambulansene ble utstyrt med medisinsk utstyr og kompetent personell. Ved hjelp av trombolyse kunne de redusere skadene ved blodpropp. Ideen var nettopp å avhjelpe pasienten lenge før ankomst sykehus. Dette har vært vellykket og andelen pasienter med langtidsskader er redusert. Etter min mening må det være smartere å fortsatt heve kvaliteten på alle mobile sykehus utstyrt med blålys. Livreddende førstehjelp og profesjonell oppfølging på vei til sykehus er fortsatt viktigst for helsa!

Bruker helsepersonell sitt eget sykehus?

Pasientrettigheter gir hver enkelte pasient anledning til å vurdere ulike sykehustilbud. Det synes å være en tendens til at mer kompliserte sykdomsbehandling foretrekkes utført ved de store sentrale sykehusene. Dette kan forklares i «tro»; Pasienten og de pårørende tror at store sykehus er ensbetydende med gode faglige miljø, godt utstyrte sykehus og et bedre oppfølgingstilbud etterpå for både pasient og pårørende. Det kan også forklares i en annen «tro»: Antallet feildiagnoser og feiloperasjoner opptrer oftere i små fagmiljø, og vi tror derfor det er tryggere å få det utført på St.Olav, Haukeland eller Ullevaal framfor Kristiansund,Ålesund eller Molde. Tro og tillit henger sammen. Har vi tillit til at vårt lokalsykehus er det beste, vil vi selvsagt velge bort alle andre alternativer.

Det er derfor nødvendig å stille kontrollspørsmålet:

Hvor mange av de ansatte ved våre to sykehus har «for sikkerhets skyld» valgt å søke videre medisinsk hjelp fra et stort sykehus framfor tilsvarende hjelp fra våre to lokale?

Hvis ingen har gjort det,styrker det selvsagt tilliten til lokalsykehuset!

Behovet for  helsepersonell rammer sykehus?

Det er to yrkesgrupper det vil bli spesielt stor mangel på de neste 20 år; Lærere og helsepersonell i pleie- og eldreomsorgen. I en slik situasjon må det være samfunnsøkonomisk smartere å heller redusere antallet sykehus og bygge opp gode fagmiljø på de gjenværende. Stordriftsfordelene vil betinge mindre behov for den type helsepersonale som også kommunene vil trenge. Den store økningen i antallet eldre må løses ved å frigi helsepersonell fra dagens for mange sykehus.

«Vi kan inte bygga sjukhus på prærien».

På 90-tallet ble det mye uro i Norrbottens län i Sverige. Boden og Luleå hadde begge sine lokalsykehus, men strevde med rekruttering og å beholde fagpersonellet. Begge sykehus var ganske nedslitt og det var behov for store investeringer. Da forslaget om ett sykehus kom, mobiliserte begge byene: «Enten fortsatt to sykehus, eller så skal det nye legges til vår by». Det ble ikke mindre strid da det ble forslått å legge det nye sykehuset i Sunderbyn – et lite sted med drøye 1000 innbyggere den gang. «Man kan inte bygga på sjukhus på prærien», ble det ropt og skrevet.» Våre fagfolk vil flytte fra både Boden og Luleå til store sykehus, ikke til et lite sted, ble det hevdet. Ikke ulikt det vi har hørt i vår lokale debatt. Legene protesterte mot at de kanskje måtte kjøre hele 3-4 mil til sin nye arbeidsplass. Nå var det riktignok noe kortere vei for de fleste ansatte. Fra ytterpunktene i Boden og Luleå er veilengden drøye 70 km,. Det nye sykehuset ble lagt nesten midt i mellom, noe nærmere den største byen Luleå. Sykehuset ble tatt i bruk ved årtusenskiftet, i dag er det fortsatt regnet som et av de mest moderne i Nord-Europa også fordi man tenker helhetlig for både pasient og pårørende. Sykehuset har også trukket til seg fagfolk fra de tunge sykehusmiljøene i og rundt Stockholm. Sunderbyn er nå vokst til nesten 3000 innbyggere, og regnes i dag som del av Luleå. Mens folketallet i innlandskommunen Boden er redusert med drøye 1000 til under 28 000, er den vokst med over 4000 til 75 500 i Luleå. Luleå har dermed motsatt utvikling av Norrland i Sverige som ikke følger folketilveksten i Sverige forøvrig.

Det nye Sunderbyn sykehus ligger mellom de gamle sykehusbyene Boden og Luleå i Norrbotten län:..

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 13.23.23

..og det nye fellessykehuset på Astad vil ligge mellom de gamle sykehusbyene Molde og Kristiansund i Romsdal og Nordmøre:

Skjermbilde 2014-12-07 kl. 14.11.08

Styret kan vanskelig havne på annet enn «midten-alternativet».

Jeg føler meg trygg på at det mest fremtidsrettede vil være å bygge opp et godt fagmiljø i Ålesund (Åse). Dersom det må bygges sykehus i Romsdal/Nordmøre føler jeg meg like trygg på at et sykehus på Astad vil stå seg godt i det lange løp. I tillegg til sykehus må veinettet opprustes med ekstra kjørefelt (slik de har løst på E4 langs Bottenviken). Med ei fartsgrense på 100-110 km/t og forsterket busstransport sykehus-bykjerne (hyppige avganger morgen, ettermiddag og ved skiftbytter), vil dette være et godt alternativ til privatbil. Men hva som er langt viktigere: Dette vil være begynnelsen på en nærmere kobling mellom næringsliv i Romsdal og Nordmøre der byene vokser mot hverandre. Og viktigst: det nye sykehuset kan etablere et faglig sterkt miljø til pasientens beste. Et alternativ som for fagpersonell fremstår som et godt alternativ til St.Olav og andre sentralsykehus. Fremtidens helsepersonell vil være særdeles fornøyd med tilgang til den fantastiske naturen som dette området har et så variert mangfold av. Det er et konkurransefortrinn St.Olav ikke har mulighet til å svare på. Det kan likevel ledelsen ved St.Olav og Helse Midt-Norge gjøre noe med: Ved å legge sykehuset nærmest mulig Ålesund sikrer de seg større tilfang av pasienter fra Nordmøre. Og et lite sykehus i Molde kan krympes ytterligere med argumentet om at det er bedre å bygge noe større i Ålesund.

Slik kan Helse Midt Norge la St.Olav til slutt bli det eneste komplette sykehuset i området.

Taperne blir da befolkningen i hele Møre og Romsdal. Men det skjer ikke før etter 2020 – hvis det kan trøste de kortsynte.

I neste blogginnlegg kan du stemme for ditt alternativ.