Et stikk fra vest – og «Oslo-bobla» sprakk. Den 4.statsmakt står flaue tilbake?

26.februar 2021. Denne fredagen er det et år siden det første registrerte korona-tilfellet i Norge.

En ordfører sitter samme ettermiddag på sitt kontor og kjenner på en stigende irritasjon. Igjen har hans kommune registrert nye koronasmittede. De kom fra det sentrale Østlandet for noen dager siden. Igjen måtte han som kriseleder sjekke at beredskapssystemet er intakt, og at de vil takle også disse tilfellene. Det har vært mange slike repetisjoner det siste året.

På bordet ligger Brevet. Et brev som han og 25 ordførerkolleger i Møre og Romsdal uka før har forfattet i fellesskap og med et budskap: De ser med stor uro på «det sterke presset sentrale, befolkningstette områder i Norge retter mot Storting, regjering og helsemyndigheter».

FHI har hittil hatt 9 kategorier for vaksineprioritering. Geografi er ikke blant dem.
Men i Oslo har byrådsleder Raymond Johansen lenge bedt om at også geografi skal bli en slik kategori.

NRK.no omtaler 19.februar brevet fra de 26 ordførerne:

«Ordførarane skriv at dei støttar opp om det etiske verdigrunnlaget for strategien, og krev at politiske styresmakter ikkje endrar denne.

Dei krev at dei eldste blir vaksinert først, og at helsepersonell som står i fremste rekke når det gjeld vaksinering.

Ei endring i vaksinestrategien slik det vert kravd, fører til at befolkninga elles i landet vert nedprioritert, og må leve vesentleg lenger med dei store sosiale ulempene og den auka risikoen for sjukdom og død som pandemien medfører.»

Ingen aviser med adresse i Oslo laget noen sak av dette.

Ordføreren leser Brevet igjen. «Dette er for viktig til å bli gjemt i en departementskuff.»

Han tenker slik alle politiske ledere gjør i en slik situasjon: «Riksmedia må på banen – da først kan det påvirke både regjering og storting».

Det neste døgnet skal ikke bare påvirke. Det endrer det meste, skaper frustrasjon, sinne og forvirring og ender med den hittil rareste pressekonferansen for statsministeren siden pandemien startet.

Basert på hva aviser og NRK har dokumentert, finner vi en tidslinje som både forklarer og avslører et meget interessant fenomen: Riksmedias «Oslo-boble» sin evne til å halse i samlet flokk, blindet av journalisters faglige mareritt; blodtåka. En tilstand der journalisten snevrer inn synsfeltet til å understreke kun ett «riktig» svar og utelukke alle andre muligheter.

Resultat: Stor frustrasjon blant Osloinnbyggere mot en Moldeordfører generelt og mot distrikts-Norge spesielt.

HVordan kunne dette skje?

Ordfører Torgeir Dahl er usikker på hvordan hans budskap kan «slå igjennom».

Han tar ikke kontakt med sin egen varaordfører fra SP for å drøfte et utspill.
Han ringer heller ikke Høyres egen kommunikasjonsavdeling eller Høyres ledelse for å få hjelp.

Han velger derimot å ringe statssekretær Egseth på statsministerens kontor (SM) lørdag kl.15.41. Egseth har tidligere hjulpet han med forberedelser til en debatt i Politisk kvarter tidligere i vinter. Nå trenger Dahl tips om både avis og journalist som kan få dette brevets bekymring opp på dagsorden.

Svaret kommer raskt: Kl. 17.07 ringer VG til Dahl som selvsagt er villig til å svare på spørsmål.
Og dessverre for Dahl: Han ber ikke om sitatsjekk.

En aktiv spinndoktor i Høyre ville selvsagt sett snubletråden det er å nevne innbyggere i det retoriske spørsmålet om hvem som har ansvar.

VG jobber med saken. Tidlig søndag morgen kl. 06.06 ligger saken på VG-nett.

« – Det ser ut til at Oslo aldri får kontroll på smitten. Jeg merker meg at det stadig er et høyt smittetrykk i Oslo, som forplanter seg ut i landet.

Dahl mener at ledelsen i hovedstaden ber om en «slags omvendt premiering» når de uttrykker at de bør få flere vaksiner som følge av smittetrykket.

Da er det naturlig fra mitt perspektiv å spørre byrådet i Oslo om de ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig eller om innbyggerne ikke klarer å følge reglene, sier ordføreren.» skriver VG.

Deretter eksploderer det.

Oslos byrådsleder vet hvordan han kan drepe Moldeordførerens kritikk. Han velger å se bort fra den åpenbare kritikken rettet mot ham som byrådsleder og legger all sin tyngde på siste del av Dahls retoriske spørsmål. Det gjør han velberegnet – og deretter med selvsagt full støtte fra media i Oslo:

«– Jeg synes Torgeir Dahls angrep på Oslo-folk er usmakelig … Dahl burde benytte anledningen til å takke Oslo-folk for den innsatsen de har gjort og den tiltaksbyrden de har båret for å bremse smittespredning til resten av landet.»

Dette leses av innbyggerne i Oslo på det som skal bli deres definitivt tyngste dag på over 4 måneder.
Søndag 28.2 skinner sola i Oslo. Folk er ute i det fri: «Skal vi endelig se slutten på restriksjonene fra byrådet?»

PANG! Om ettermiddagen stenger byrådslederen Oslo med henvisning til de økende antall smittetilfeller.  Alt som minuttene før var åpent og positivt i solvarmen, er nå mørkt og tungt.

Og opp i det hele påstår en frekk høyreordfører fra distriktet at årsaken er at vi innbyggere ikke er forsiktige!!

Raymond Johansens tilsvar er en kommunikasjonsfaglig innertier. Han vet at innbyggerne nå i liten grad vil kritisere han, men rette hele sin frustrasjon og sinne mot en ordfører i Molde.

VG jobber smart. Det som er lest mye på nett, vil også score stort på papir.

Mandag følger de opp i avisa med den tabloide og konfliktskapende overskriften «By mot land» øverst på forsiden. Der siterer de Raymond Johansens 1.setning i nettavis-intervjuet overfor.



Det som står i avisa er «selvsagt sant», og Oslomedia følger opp. Det er som om journalister der har sin egen NATO-doktrine: «Et angrep på noe i Oslo, er et angrep på oss alle».

Nå overgår Oslo-journalister og redaktører hverandre i å sette de verst mulige merkelapper på Molde-ordføreren. Noen redaktører velger å møte hans ytringer med saklige motforestillinger og erklært uenighet med han. Det er også ytringer. Og helt legalt.

Men det finnes altfor mange fra den 4.statsmakt avdeling Oslo som angriper Torgeir Dahl som person og politiker gjennom karakteristikker av både han ,byen, innbyggerne og landsdelen. Latterliggjøring er et farlig våpen som bidrar til å innskrenke ytringsfriheten i samfunnet. Å idiotforklare er selvsagt en effektiv hersketeknikk som en majoritet av bedrevitere kan ytterligere redusere ytringsfriheten med.

Et liberalt demokrati er basert på at velgerne kan ta informerte valg. Når velgeren har et opplyst faktagrunnlag å speile sitt verdisyn mot, er de bedre i stand til å støtte opp om og korrigere de folkevalgtes vei mot løsninger.

Disse borgerne velger derfor partier og folkevalgte de tror kan styre kommunen, regionen og nasjonen i en bedre retning. Og hvis de som fikk deres tillit ved siste valg svikter, har den opplyste velgeren reell makt ved neste korsvei til å skifte ut makta. Stemmeretten er et mektig våpen.

La oss ta en titt på «noen» eksempler av det representanter for den 4.statsmakt avd. Oslo bidrar med for å «opplyse» folket over knappe to døgn:

1. Dagsavisen 28.02.21

«Hate,hate,hate Molde by» i Dagsavisen er overskriften på et av de mange «intellektuelle bidrag» fra «Oslo-bobla».
Her må en av avisas ansatte lånt passordet til redaktørens PC? Han får lirt av seg all nedstengt gørr som var ment for byrådslederen, men hvor Moldeordføreren blir lynavleder:

» Sjefen i småbyen som tror den er stor og holder seg med sin egen Retiro-«park» (i virkeligheten noen gresshauger like utenfor «byens» sentrum) – i likhet med Madrid, selvsagt.
Altså det som en gang var hovedstaden i hele den spansktalende verden av hundrevis av millioner av mennesker. Såpass må det nesten være


2. VG 28.02.21

Kommentator i VG, Astrid Meland følger slavisk Raymond Johansens motforsvar:
« Den store tabben med Dahls utspill var at han gikk til angrep på Oslos helt utslitte innbyggere. Dahl spurte i VG om årsaken til at Oslo ikke får kontroll er at innbyggerne ikke klarer å følge reglene.»

3. Dagbladet 28.02.21

Dagbladets leder samme dag som den ikke-folkevalgte byrådslederen stenger ned, er åpenbart skrevet i affekt over at en folkevalgt ordfører langt utenfor Ring 3 med «kritthvitt skjortebryst» (?!?) tillater seg å mene noe:

«Angrepene fra ordfører Dahl er helt urimelige og sprer bare mistillit. Ved siden av å vise fram sitt eget kritthvite skjortebryst, er det åpenbart at Dahl nå spiller Oslo-kortet inn i coronapolitikken


4. Aftenposten 01.03.21



Redaktøren skriver i sin leder bl.a.:

«Dahl mener Oslo må tåle debatt om hvordan byen har taklet pandemien. Det har han rett i. Men selv tåler han ikke debatt om hvordan vaksiner fordeles i landet. Det må han

5. Dagens Perspektiv 01.03.21

Redaktør Magne Lerø har brukt samme foto som Dagsavisen og vil gjerne overgå kollegaen i Oslo. Det ender i en pinlig form for hersketeknikk fra redaktøren i et organ med det ambisiøse navnet «Dagens Perspektiv»:

«At bokhandler Torgeir Dahl skulle ha en spesiell innsikt i smittevern i en storby fra sitt utsiktstårn som ordfører i småbyen Molde, er det ingen som får seg til å tro. Men i politikkens verden er det ikke slik at en må ha innsikt i og forstand på alt man slår om seg med.«

6. Avisa Oslo 02.03.21



Den politiske redaktøren i Avisa Oslo oppfatter budskapet fra ordføreren på sin måte:

«Statsminister Erna Solberg (H) mente åpenbart at partifellens tarvelige angrep på Oslo og oss som bor her var helt OK.«

7. NRK P1 02.03.21

Også NRK forsterker bildet av at Moldeordførerens utspill er et angrep på innbyggerne i Oslo. Den ellers sindige og analytiske kommentatoren Magnus Takvam bidrar her med å tegne det bildet ikke minst Raymond Johansen har ønsket som etterlatt inntrykk: Ordfører Dahl angrep innbyggerne i Oslo.

8. Dagens Næringsliv 02.03.21


Politisk redaktør i DN kaster seg på vogna og hevder på finurlig vis i sin kommentar at det er statsministeren som står bak Oslo-hetsen. Bekymringa fra folkevalgte i kommuner som må avgi vaksine til Oslo synes å være irrelevant?

«.. Selv Sylvi Listhaug på sitt mest provoserende fikk aldri en slik iskald offentlig skyllebøtte.Men nå kom den. Og den kom fordi hennes eget kontor hadde vært med på å gjøre Molde-ordføreren og hans Oslo-hets til den heteste saken i norsk politikk

«HØYRE OG STATSMINISTEREN STÅR BAK DAHLS UTSPILL!»

I tillegg spinner flere av disse på konspirasjonsteorien om at dette er noe Dahl opplagt ikke kan stå bak, men må være en drittpakke fra statsministeren.  Her henter de «solid» støtte fra opposisjonspolitikere (!) på Stortinget.



Mange analytikere hadde allerede stilt spørsmål om initiativet var kommet fra Høyrelederen Erna Solberg.

Det var kjent for mange at byrådslederens kamp for sjøl å bestemme hadde skapt irritasjon i regjeringen.

I slutten av september i fjor besvarte han regjeringens nasjonale tiltak med «Det vil vi ikke». Byårdslederen ville ha større lokalt sjølstyre på det han mente Oslo var bedre i stand til å løse enn staten. Ikke ulikt både AP- og SP-ordførere i nord som våren 2020 ville ha «søringkarantene».

Det ville vært alvorlig om en statsminister ønsket å eskalere konflikten by-land, spesielt når landet står midt i en pandemi. Det ville være svært amatørmessig om man da slipper løs en selvutnevnt spinndoktor som ikke engang følger opp Moldeordførerens samtaler og intervju med VG.

En spinndoktor med kommunikasjonskompetanse ville selvsagt ikke godtatt noe som ble oppfattet som et angrep på innbyggerne i hovedstaden. Noe som forøvrig Dahl ganske raskt innså ble hovedsaken i hans ærlig mente ærend om å holde fast ved den vedtatte vaksinestrategien. Og som også var et ønske fra 26 ordførere i Møre og Romsdal om å ikke straffe alle kommuner fordi noen få med høyt smittetrykk ikke har kontroll.

«Sørg for at den som ytrer seg FORblir spedalsk«

Ordfører Dahl blir dermed «untouchable» etter Raymond Johansen glitrende retorikk og motsvar. Han er nå så spedalsk at moldensere i Oslo, Norge og Molde(!) føler de må ta avstand fra han.

Den 4.statsmakt har nå sammen med politikere malt et narrativ med sin bredeste pensel. Intensjonen i Dahls betimelige ytring deles av en rekke ordførere, politikere og innbyggere i det øvrige land. Men dette blir slik slått til bakken av de som sterkest skulle sikre ytringen; Pressen.

Tirsdag 2.mars har statsministeren innkalt til pressekonferanse. Der fremstår hun som landsmoderen med oppgave å roe ned sine overivrige barn. I tillegg til å røpe en medarbeidersamtale kommer hun også med en beklagelse til Raymond Johansen i Oslo.

Raymond Johansen tar imot beklagelsen. Han vet at han nå får i både pose og sekk:

  • en offentlig beklagelse fra statsministeren
  • ekstra doser med vaksine fra resten av Norge siden Oslo ikke har klart å skjevfordele internt
  • økt støtte fra både Oslo-media og innbyggere i byen

    Samme kveld kan nok byrådslederen i Oslo legge seg med en takkebønn til den 4.statsmakt, avdeling Oslo for deres utmerkede hjelp og støtte.



    Anne Applebaum har nylig utgitt boka «Demokratiets svanesang». Hun er historiker og Pulitzer-prisvinnende journalist som analyserer det liberale demokratiets negative utvikling under press fra ulike krefter,spesielt etter år 2000. Hun er sjølkritisk til også medier som svikter sin rolle og sjøl bidrar med populistiske konspirasjoner,»vi mot dem»-tenkning, utfrysning og stigmatisering av meningsmotstandere.

    Jeg vil anbefale boka til alle tilhengere av et liberalt demokrati i Norge, og spesielt de som i dag utgjør «Oslo-bobla».

    Det blir spennende å se om det er noen der med mot til å tenke høyt og annerledes i det mangfoldige, men likevel så smale miljøet blant redaktører i Oslo. «Der alle tenker likt, tenker ingen» er et kjent uttrykk for slike fenomen.

    Vi får håpe at kranene snart kan åpnes også i Oslo slik som vi har det i store deler av vårt vidstrakte land uten smitte, og at journalister, redaktører, mediekritikere og statsvitere osv. endelig kan skåle for den gjenvunne friheten.

    Inkludert ytringsfriheten.

Båtsfjord fortjener ny skole – nå!


«Båtsfjord må velge mellom lånegjeld – eller litt mindre lånegjeld på noe som ikke er bedre. Bare dyrere».

Debatten om en evt. ny skole i Båtsfjord skaper et helt naturlig engasjement i landets fiskerihovedstad. Det skulle bare mangle. Det handler om skoledagen til flere hundre barn og unge de kommende 40 år. Det handler også om arbeidsdagen for ca. 60 viktige ansatte som er med på å skape bolyst i kommunen ved å gi barna et solid fundament for deres voksenliv.

Begge skolebygg er av en beskaffenhet som kun kan drives på nåde når gjelder HMS for de voksne og etter Forskrift for miljørettet helsevern for de yngre.

Enhver kan forestille seg hvordan det er å være i et sørvendt klasserom når sola steiker, det er 30 grader inne og lite eller ingen utskifting av luft selv med åpne vindu. For oss som kunne søke litt skygge og antydning til frisk luft på et kontor, var det greit.

Og skoleansatte på Nordskogen skole har arbeidsplassene i kjelleren – i 2019!

Romtemperatur kl. 13 en onsdag i august 2016, Båtsfjord skole. T.h; Nordskogen skole

For lærere, barneveiledere og elever er dette selvsagt uakseptabelt i Norge 2019. Som i 2015 og 2010. Og 2005, 2000 osv.

Som rektor fram til jeg ble rammet av langvarig sykdom, deltok jeg i starten av denne interessante siste runden med planer om mer hensiktsmessige lokaler. Kommunen har hatt flere runder de siste mer enn 20 år uten å ha klart å finne en løsning. Det har manglet politisk vilje og  handlekraft.
Derfor hadde både administrasjon og politikere (skoleeieren) forlengst konkludert med at noe måtte gjøres. Ikke minst har ordfører Geir Knutsen(A) og rådmannen engasjert seg prisverdig sterkt i saken.

Det jeg imidlertid ikke forsto, var Knutsens politisk-bestemte kobling av både skole og barnehage i ett og samme prosjekt. Det var etter min mening unødvendig fordi det gjorde en kompleks sak allerede da enda mer komplisert. Grunnskolen er obligatorisk, og må selvsagt komme først.
Her har skolepartiet Høyre forholdt seg uventet passivt. Inntrykket de gir er at et skolebygg med flere funksjoner tilpasset dagens krav ikke synes viktig nok i Båtsfjord. Utsettelse av saken betyr trenering, fordyring og i verste fall stengning av kommunale bygg når myndighetene krever det.

Som lokal- og fylkespolitiker gjennom 30 år og som leder i privat og off. sektor i over 26 år har jeg nok sett det meste av sløsing med penger på lokaler.

Noen kommuner må redusere vedlikehold fordi pengene brukes til å betjene store lån til «alt vi trenger av ordførermonument» med renteøkninger over tid – inntil smellen kommer og renovering/nybygg tvinger seg fram.

Det ønskelige er å ta vare på et nybygg gjennom planmessig fornuftig renovering og slik ta vare på nedbetalt bygningsmasse over tid.

Dessverre tvinges  noen til å godta dyre og kortsiktige renoveringsløsninger med varighet 12-15 år hvor alternativet hadde vært nybygg av beste standard for fremtiden med lavere årlige drifts- og kapitalkostnader over 40 år.

IMG_0176

Tunge skyer over Båtsfjord skole som består av gammelt og mindre gammelt byggverk.

Kommunen sitter i dag med mye gammel og kostbar bygningsmasse med stort vedlikeholdsetterslep.

Det ville derfor være en stor gevinst om kommunen kunne bygge ETT fellesbygg for skole og tilhørende funksjoner og avhende det øvrige. Beregninger viste at det var mulig å redusere den totale bygningsmassen med 1/3 – med tilhørende reduksjoner på driftsbudsjettet!

I Båtsfjord viser utregninger at det er dårlig økonomi å renovere størstedelen av bygningsmassen. Det er tvert om både billigere og bedre å rive ned og heller bygge et nytt felles bygg for både skole (1. – 10. + videregående), voksenopplæring, kulturskole, hjelpetjenester, bibliotek og arrangement for kulturlivet.

Jeg skal ikke gi råd til skoleeieren Båtsfjord kommune om det skal tas nettoinvesteringer på drøye 241 mill.kr nybygg skole –  eller 184 mill.kr. til renovering og oppgradering til minimum Tek10-standard av dagens skolebygg. Det er mange kloke hoder samlet i kommunestyret. De må – som Høyre er opptatt av – forvalte både kommunens inntekter og utgifter langsiktig. Og det er selvsagt klokt.

Vi har nettopp sett hvor galt det kan gå da fylkestingets flertall i Finnmark vedtok altfor store og ikke helsemessige nødvendige investeringer i milliardklassen. Disse skulle betales tilbake ved å kutte 70 mill.kr.  i videregående skole bl.a. uten at dette var spesifisert!
Jeg forstår godt at Høyre og Venstre der marsjerte ut i protest mot uansvarligheten til Ap.

Båtsfjord er i en noe annen situasjon. Om det renoveres eller bygges nytt, vil det koste nesten det samme hvert år framover iflg. sakspapirer til kommunestyret. Det blir altså uansett økte gjeldskostnader! Og det blir reduserte driftskostnader på færre bygg ved å følge de foreliggende planer (beregnet til i underkant av 6 mill. kr hvert år for skole/hjelpetjenester).

I Norge har vi solide erfaringer med å bygge skoler. Vi har også erfaringer med å se de mulige gevinster av oppgradering/renovering av bygg  og rene nybygg. Denne oversikten viser noe spesielt interessant for de som skal ta avgjørelsen i Båtsfjord etter en tilsvarende sak i Trondheim (hentet fra NOU 2004:22):

Skjermbilde 2019-04-01 kl. 14.02.25.png
Selv om kostnaden ved nybygg betyr ca 20 % mer i låneopptak, blir gjeldskostnaden kun 6 % høyere pr år. Driftskostnadene økte med vel 30 % og i tillegg måtte det gjøres nye tilpasninger fordi dette ikke fantes i tdl. bygg. Tilsammen ble dette nesten 2 mill. kr DYRERE ved rehabilitering  pr år enn ved riving/nybygg!

Politikerne (og innbyggerne) bør nå vurdere disse to valg:

1) Ikke trenér skoleprosjektet. Vær da heller ærlig å si rett ut at for deg er verken grunnopplæring eller videregående skole så viktig. Da kan de av foreldrene som ønsker det beste for barna sine få anledning til å ta grunnskoleopplæring i en annen kommune i et forsvarlig skolebygg.

2) Eller si fra nå – i god tid før valget – at det haster med en felles og fremtidsrettet skole med viktige funksjoner samlet, og at de penger som er brukt hittil er vel anvendte. Spaden må i jorda i sommer. Det er ingen tid å miste – eller flere kroner å tape.

Ingen i Båtsfjord får oppfylt sine ønsker 100 % i et slikt prosjekt.

Er det ikke da bedre at alle føler de har fått 95 % «god-nok»-løsning fremfor å fortsette med dagens uverdige og meget kostbare løsning som tapper energi for alle parter?

Jeg ønsker kommunen til lykke med å straks få på plass et funksjonelt skolebygg som symboliserer det jeg og flere mener:  Fiskerihovedstaden Båtsfjord skiller seg fra svært mange kommuner i Finnmark og Nord-Norge ved å være  fremtidsrettet, nytenkende og optimistisk.

Slik skapes bolyst. Og ny tilflytting. Og skatteinntekter.
En god verdikjede med andre ord.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 324
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Venstrerop om «ulv,ulv» – i abortsaken

Venstre har i likhet med de øvrige sentrumspartiene hatt lange debatter om dagens abortlov. Der SP og KrF står stødig opp for menneskeverdet, har Venstre tvilt seg fram til et standpunkt hvor partiet står fast ved dagens abortlov fra 1978.

Det synes ikke å ha hatt noen umiddelbar innvirkning på et flertall i partiet at 40 år har gitt oss ny kunnskap. I dag er det mulig å undersøke det lille barnet /embryoet/fosteret/mennesket (kjært barn har mange navn) på et tidlig tidspunkt i dets liv.

Allerede nå er det flere som har falt ut: Liv? Snakker vi om liv? Hvilket liv? Hvilke rettigheter?

Og jeg tror det er her forklaringen ligger på hvorfor abortspørsmålet blir et fryktelig komplisert etisk tema for noen, mens det for andre er kun et rent teknisk spørsmål.

To hovedsyn står mot hverandre

For å ta de siste først: Det er gruppen av mennesker som  mener at et menneske først blir menneske ved fødsel når navlestrengen kuttes. De vil i prinsippet at fri abort skal være det politiske svaret. Moren som bærer «noe»/fosteret kan da når det måtte passe henne  kvitte seg med denne belastningen. Disse kan argumentere med at dette er spørsmål om å bestemme over egen kropp – fordi det ikke finnes andre kropper der, kun et fysisk «noe» materielt og ikke-menneskelig de har eiendomsretten til.

Politisk sett befinner disse seg ute på de politiske ytterfløyer, både til høyre og venstre i det politiske landskapet og langt fra det politiske sentrum.

Derfor er det i hovedsak (de økonomiske) liberalister i Frp og radikale sosialister i og til venstre for Ap som mener at dette ikke et spørsmål om liv og død der andre ser et blivende menneske. Dette er et i hovedsak et spørsmål om eiendomsrett. Og etter deres syn er det snakk om at kvinnen eier sin egen kropp og alt innafor.

At det naturligvis er snakk om å bestemme over sin egen kropp som er en opplagt rett, brukes som argument for at det også betyr å bestemme over en annens kropp – fosteret.

Den andre hovedgruppen anser dette som kompliserte etiske spørsmål fordi det handler om menneskeliv i sin spede begynnelse. Gruppen kan grovt sett deles i to;

  • de som mener at det ikke skal brukes prevensjonsmidler som ødelegger embryoet og at enhver befruktning – uansett grunn (inkl. voldtekt!) skal ende med fullført svangerskap
  • de som mener at det skal settes en grense tidlig i svangerskapet hvor kvinnen skal få ta avgjørelsen (fri abort). Etter en slik grense skal en utvalgt gruppe av fagfolk ta en slik avgjørelse etter at moren har fått forklart og forsvart sitt ønske. Nemnda innvilger kvinnens ønske i over 90 av 100 tilfeller.

Jeg vil si mer om denne siste gruppen, både fordi den er størst og den er viktigst i den store kampen for menneskeverdet; Retten til – og respekten for liv.

Det er noen uomtvistelige fakta alle skal kunne forholde seg til og som bør være grunnlaget for å drøfte hvor grenser kan gå:

Svangerskapets 40 uker er delt inn i tre trimester, hvorav det første varer i 12-13 uker. For kvinnen er dette tiden med kvalme og lykkerus om hverandre. Et menneske er på vei, forstyrrer hormonbalansen og – også spørsmål om «hvem er dette lille du» ?

Avhengig av samfunnets syn på menneskeverdet, går selvsagt tankene på hele spekteret; Fra hvor trygg er fremtiden for oss og «lille du» –  til om dette barnet kan mangle kroppsdeler, ha «feil» farge på øyne og hår eller kanskje være disponert for sykdommer.

Det siste fenomenet vokser selvsagt med en abortdebatt som dyrker det perfekte mennesket og som i teknologisk optimisme gir håp om få «justert gener og kromosomer» slik at man får «ønskebarnet».
Som om barn er noe som kan bestilles som en vare. Som noen kan eie.

Når blir embryoet til et  foster?

Menneskets begynnelse kalles et embryo i perioden fra det befruktede egget har festet seg i livmorslimhinnen til utgangen av 8. svangerskapsuke. Fra dette tidspunktet til fødselen kalles det nye individet foster.

Etter 21-23 dager ( 3 uker) starter hjertet å slå. Etter 9-10 uker kan man via en føtal  Dopplerenhet høre hjerteslagene på fosteret. Det synes å være stor enighet blant fagfolk om at embryoet blir å regne som føtal (foster) etter 8 uker. Altså: Vi snakker om et menneske under utvikling fra den 9.uke. Det er lite menneske; rundt 8 cm og i overkant av 20 gram. Men det er samtidig et Menneske. Og det er stort!

Den mest kritiske periode i fosterutviklingen er de første åtte til ti ukene. I denne perioden utvikles fosterets organsystemer og lemmer. I samme periode er fosteret mest følsomt for skadelige påvirkninger utenfra som forstyrrer cellenes funksjoner og hemmer utviklingen.

Fagfolk hevder at kanskje opp mot halvparten av alle graviditeter avsluttes med spontanbort. Svært mange av disse abortene skyldes genetiske feil. Disse kan ha oppstått under dannelsen av kjønnscellene eller da det befruktede egg delte seg, men de kan også være arvelige. Det skyldes da feil ved et arveanlegg hos foreldrene eller en kromosomfeil  hos en av foreldrene.

En grense for selvbestemt abort burde ut fra forståelsen av når et fullverdig menneske dannes vært ved den 9.uke.

I Norge ble abortloven vedtatt med en grense på 12 uker (utgangen av det første trimester). Det er imidlertid mulig å søke om å få fjernet fosteret etter den 12.uke, og fosterets rettigheter ivaretas da av en nemnd.

Når oppstår menneskets rett til å leve?

Hvis man legger til grunn at et foster er mennesket i spede begynnelse, ville det logisk innebære at det oppstår en rett til liv fra den 9.uke når embryoet går over til foster.

Jeg ser at det kan drøftes hvorvidt denne grensen kan gå både tidligere og ikke minst senere. Abortloven i Norge er normativ fordi den fastslår at fosteret har en selvstendig rett til å bli «hørt» av en nøytral nemnd etter 12.uke.

La oss for enkelthets skyld holde fast ved det når to andre viktige spørsmål dukker opp:
– hvilke kriterier må oppfylles for å kunne avslutte dette livet etter den 12.uke?
– kan man diskriminere mennesker i dette stadiet av deres liv?

§2c i Lov om svangerskapsavbrudd lyder i dag:

«Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når…

c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet

Kriteriene er romslige og det meste kan innfortolkes her.

Men hva er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom»? 50 %? 10 %?

Og hva er «alvorlig sykdom»? Betyr det fare for store lidelser og snarlig død?

Alle mennesker er gjennom hele livet utsatt for en viss fare for alvorlig sykdom.
I dette tilfellet kobles det direkte til følgen av arvelig anlegg.

Hva ligger i det? Er det under dette punktet vi kan registrere redselen for å bli mor til et barn med trisomi21 (Downs syndrom) ?

Hvor mange mennesker snakker vi om? Dette er hentet fra siste statistikk i Abortregisteret:

skjermbilde 2019-01-17 kl. 10.01.26
Som vi ser er det § 2c som er grunnlaget for de fleste av nemndbehandlede svangerskapsavbrudd.

Med rett til å diskriminere?

Slik jeg leser denne statistikken og lovens bokstav i §2c, er det snakk om å diskriminere mennesker. Vi er alle – utad – opptatt av at alle mennesker skal føle seg inkludert i samfunnet og ha samme mulighet uavhengig av rase, kjønn, tro, funksjonshemming osv.

I §2c har lovgiver åpnet for at mennesket kan sorteres og diskrimineres ut fra egenskaper.
Er dette et akseptabelt signal for oss som regner oss som sosialliberale?
Det burde ikke være det.

Å praktisere «frihet for den enkelte – ansvar for hverandre» på alle politikk-områder er en vanskelig øvelse ser vi stadig vekk eksempler på.

I abortspørsmålet burde det overordnete være:
«Hvordan kan staten sikre både mor og barn sin frihet – og hvordan kan den samme stat sørge for å ta ansvar for begge?»

Spørsmålet ble ytterligere aktualisert etter at spørsmålet om fosterreduksjon («tvillingabort») kom opp. Det er nok en stor grad av enighet om at dersom et eller flere av flereggede fostre åpenbart ikke er levedyktig og at deres fortsatte liv utgjør en helsesrisiko for de andre og/eller mor, må abort aksepteres.

Men hva der begge/alle fostre er friske og levedyktige?

Å gjennomføre fosterreduksjon er et komplisert inngrep. Det gir et annet foster en risiko for død på 10-15 prosent. Det er også belastende for kvinnen.

«Tvillingabort»

«Tvillingabort» (fosterreduksjon) skiller seg fra ordinære svangerskapsavbrudd. Det er legene som velger hvilket barn som skal aborteres bort. Legene skal velge det fosteret som ligger best tilgjengelig og dermed gir minst «komplikasjoner».

Legen velger altså hvem som skal dø av disse gryende mennesker. Det eneste positive med dette er selvsagt at moren slipper evt. traumer i ettertid dersom det var hun som skulle avgjøre skjebnen.

Overlege Birgitte Heiberg Kahrs, overlege ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital, uttalte til NRK 19. februar 2016 følgende:
« Kvinnen er ved bevissthet, og vi står overfor henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente i mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes ved vanlig abort».

Etter at døden har inntruffet blir det avlivede fosteret liggende i livmoren ut svangerskapet.

For meg høres dette kun groteskt ut. Hva slags etiske og/eller liberale prinsipper kan gi legitimitet til en slik handling mot et menneskebarn?

Dette er et spørsmål som ikke har vært til behandling i Venstres landsmøte – noe det selvsagt burde.

Som sosialliberaler er jeg mot dødsstraff – uansett. Jeg har også sterke betenkeligheter med aktiv dødshjelp.  Jeg er redd dette presser familier, venner og pårørende og dermed individet som pga sykdom eller alderdom kan oppfattes som en «belastning» til å avslutte livet tidligere.

skjermbilde 2019-01-17 kl. 12.47.16

Hvis formuleringer om både §2c og prinsippet om «tvillingabort» er tatt inn i den nye regjeringserklæringen som offentliggjøres i morgen, vil det være en stor seier for menneskeverd og menneskerettigheter. Mener noen i Venstre at fordi dette kommer fra KrF, kan de ikke støtte det?

Selv om ikke dette – dessverre – er en politisk hovedsak for Venstre, men kun for KrF og SP, kan jeg vanskelig tenke meg at noen i Venstres landsstyre vil gå mot den samlede erklæringen om KrF skulle få noe av dette inn i regjeringsplattformen.

Det måtte i så fall være fordi Venstres hovedsaker innen klima/miljø, utdanning og næringslivssatsing i distriktene er svekket sammenlignet med Jeløya-erklæringen.

Skaperverket

Vi som har engasjert oss i Venstre og andre parti med et sterkt engasjement for et globalt felleskap, har gjort det i erkjennelse av at det finnes ingen «planet b».

En rettferdigere fordeling av jordens ressurser og ikke minst en miljøpolitikk som sikrer klimabalansen er helt nødvendig dersom vi skal ta vare på dette skaperverket som er blitt oss til del.

For meg er det uinteressant om skaperverket vårt er et resultatet av en religiøs skaperkraft eller kan forklares naturvitenskapelig. Den er kun her, den ene jorden vi har til disposisjon.

Hvert liv på den er et under i seg seg selv. Å kjempe for artsmangfoldet er å kjempe for å bevare det unike og mangfoldige  livet i naturen. Og da må menneskets selvbestemmelse avgrenses slik at ikke mangfoldet bevares

For Venstre som et konsistent parti på mange politikkområder vil det være like selvsagt å kjempe for menneskelivet, også det som på slutten av første trimester i svangerskapet har startet sin vekst og sin fremtid. Det gjør vi gjennom samfunnsforordninger basert på den liberale rettsstaten.

Derfor bør Venstrefolk i langt større grad lytte til de partier og bevegelser som går i front for å sikre menneskeverdet på en anstendig måte.

Avslutningsvis tenker jeg at en av Norges største diktere kan uttrykke Venstre konsistente politiske ståsted i 2019  best. I politisk forstand må vi være en storebror.

Einar Skjæraasen var samfunnskritisk, men lot Platons tanker om «det gode, det sanne, det skjønne» få prege kritikken :

DU SKA ITTE TRØ I GRASET

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
Når du ser et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 209
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Etter 28 år med langvarig press fra alle norske fylkeskommuner mannet Stortinget seg endelig opp i fjor. De fikk på på plass en lenge påkrevd regionreform.

Kravet var begrunnet i mangel på makt og myndighet til å bestemme slik at innbyggerne kan få en bedre og tryggere hverdag utover det kommunen alene klarer å gi. For at folk både skal ha bolyst og en inntekt å leve av, må det være et oppegående næringsliv og gode offentlige tjenester i eller i nærheten av bostedet.

Hittil har fylkeskommunene i liten grad kunne påvirke dette.

Fylkespolitikere har kun hatt myndighet over videregående opplæring (som er detaljstyrt gjennom lovverket), samferdsel (både infrastruktur og kollektiv transport på vei og sjø) samt tannhelse. Skole og samferdsel tar over 80 % av driftsbudsjettet i fylkeskommunen.

Stortinget forutsatte derfor at ny regionstruktur måtte bety en betydelig maktoverføring til de nye regionene. Jo større regionen er i folketall, dess sterkere blir både tilgang på kompetanse og økonomi til å makte de nye oppgavene.

I det følgende vil jeg liste opp mange gode og noen få dårlige grunner for denne regionreformen som blir satt i verk fra 1.januar 2020. Jeg vil også vise til hva dette konkret kan bety for fellesskapet Troms og Finnmark.

 1. Demokratisering

Demokrati betyr i praksis at avgjørelser kan tas nærmest mulig den det gjelder. I dag tas en rekke viktige beslutninger som påvirker din hverdag av folk du ikke har kunne velge. De er altså ikke folkevalgte. Svært ofte er de byråkrater med vide fullmakter. De befinner seg i statlige organ, styrt av en direktør i Oslo – eller de befinner seg hos fylkesmannen i de enkelte fylker. 

Her kan enkeltpersoner avgjøre tilskuddsmidler og andre enkeltpersoner kan gjennom innsigelse omgjøre lokale vedtak hvor du var søker.

Regionreformen endrer dette. Gjennom så langt 47 konkrete oppgaver skal makt flyttes fra staten i Oslo eller hos fylkesmannen til folkevalgte. Det betyr at du kan velge dine folkevalgte som har faktisk avgjørelsesmyndighet for disse nye oppgavene.

To eksempler for å illustrere en av disse 47 oppgavene: I dag er det fylkesmannen som avgjør løypenettet for motorferdsel – til tross for at det finnes mye kunnskap og klokskap i kommunene. Fra 2020 er det de folkevalgte i fylkestinget som vedtar rammer og retningslinjer som folkevalgte  i kommunene kan justere nødvendige løyper etter.

Derimot kan ikke lokale folkevalgte forvalte utsatte arter i naturmangfoldet som står på «rødlista» (liste over utrydningstrua arter eller naturtyper). Her vil fortsatt fylkesmannen ha avgjørende myndighet som kontrollorgan. En god balanse er ivaretatt.

2. Desentralisering

De fleste har kjent på kroppen hva det betyr at tjenester sentraliseres. Over mange år har altfor mange kommuner sentralisert sine tjenester til kommunesenteret, fylkeskommunene har bevisst satset på noen få steder i fylket og staten har innenfor sine områder siden 80-tallet kjørt en beinhard sentraliseringspolitikk.

Vi som velgere har kun påvirket våre folkevalgte i kommuner og fylkesting, men har hatt null og nada påvirkning på statens viktige valg. Her er det bygd opp et sterkt maktsenter i Oslo hvor direktører med vide fullmakter kunne organisere sin virksomhet som Skatteetaten, NAV, BUF-DIR osv..

De har effektivisert gjennom å først sentralisere innen fylker og regioner for til slutt sentralisere videre fra regionene til Oslo.

Regionreformen vil snu denne utviklinga.

Stortinget har forutsatt at i tillegg til makt og myndighet på 47 områder, skal også tunge institusjoner som bl.a. Sams Vegadministrasjon, StatPed, BUF-etat, SIVA, Kompetanse Norge og IMDI ut til regionene etterhvert.

Vi snakker her om over 4700 årsverk (de fleste i BUF-etat) som kan skifte arbeidsgiver og komme under regional kontroll. I Troms og Finnmark er det snakk om rundt 250 årsverk når alt er overført en gang etter 2020.

3. Frigjøre administrative ressurser for å dekke opp mangelen på viktige helsefaggrupper om knappe 15 år

SSB har beregnet at det vil være en mangel på nærmere 85 000 ansatte i 2035(!) for å dekke viktige stillinger som fagarbeidere og sykepleiere. Disse kan hentes fra utlandet, ved å ansette pensjonister/øke pensjonsalderen og øke antall arbeidstimer i uka fra dagens 37,5 til over 40.

Norge har allerede i dag mange arbeidsinnvandrere både i privat og offentlig sektor. Vi risikerer å miste disse tilbake til sine hjemland etterhvert som økonomien der blir bedre. Da er krisen ikke mulig å reparere og konsekvensen blir at pasienter og pleietrengende overlates til seg selv og deres pårørende.

Derfor må det handles NÅ ved å starte reduksjonen av antall årsverk i offentlig administrasjon! Spesielt i Troms og Finnmark hvor vi til vanlig sliter med å få nok kvalifiserte søkere er dette kritisk viktig!

4. Frigjøre penger til bedre tjenestetilbud

Det er i dag i underkant av 200 000 ansatte i offentlig administrasjon i Norge. Alle er enige om at dette tallet må ned. Det koster ca 3,6 mrd kr å administrere dagens 19 fylkeskommuner.

Når de reduseres til 11, blir besparingen minimum 350 -400 mill.kr fra 2024. For Troms og Finnmark betyr det at fylkespolitikerne fra da kan bruke drøye 20 mill. kr mer pr år til å gi innbyggerne bedre tjenester.

5. Sikre at statlige ansatte overføres regioner og ikke kan sentraliseres til Oslo

Ved å flytte de større oppgavene ut av Oslo slik Ekspertutvalget foreslo og regjeringen jobber med nå, gir dette flere arbeidsplasser i regionene.

Hva som er viktigere: Disse kan ikke sentraliseres til Oslo slik som i dag når staten styrer gjennom direktører med vide fullmakter. Med Troms og Finnmark fylkeskommune som ny arbeidsgiver blir dette sikre arbeidsplasser i vår region.

Det er beregnet at hele Nord-Norge får i underkant av 500 nye arbeidsplasser, med ca. halvparten til Troms og Finnmark. Dette er statlige arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt desentralisert hit.

Og nå blir de her! For godt.

BUF-DIR er navnet på et av de mulige direktorat som Hagen-utvalget foreslår flyttet til regionene. Dette direktoratet holder til i Oslo og der sitter det 10 statlige direktører på toppen. Alle aktiviteter rundt om i landet styres herfra. Et ungdomssenter ligger allerede i Vadsø kommune. Dette kan ved maktflytting til regionene som f.eks Troms og Finnmark komme under regional styring, ikke statlig.

Uten en slik overføring av makt og oppgaver fra staten i Oslo til regionene, blir disse arbeidsplassene i fortsettelsen styrt fra Oslo og kan sentraliseres herfra. Ønsker vi det?

6. Sikre et godt tjenestetilbud i distriktskommunene

Vi ser den illevarslende trenden: I distriktskommunene i Troms og Finnmark øker andelen eldre dramatisk. Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 223 000 i 2018 til 697 000 i 2060!

Det er beregnet at i de minste kommunene med størst fraflytting vil andelen eldre over 70 år øke til over 30 %! Et stigende antall av disse eldre vil naturlig nok ha krav på omsorgstjenester. 

Det vil i tillegg være barn og unge med krav på grunnskoleopplæring også i disse kommunene. Lærermangelen er beregnet til drøye 10 000 før det faller ned til en mangel på 6000 fra 2036.

Norge har altså ikke fagfolk nok i overskuelig fremtid til å gi verken mennesker med omsorgsbehov eller skoleelever det faglig forsvarlige tilbudet de har krav på.

Derfor må vi ganske raskt redusere stillinger i først og fremst i sentrale statlige administrasjoner)  slik at ikke viktige faggrupper søker seg dit, og at vi slik frigjør kompetanse til det som er viktigst.

7. Sørge for god kompetanse og sikker inntekt i arbeidslivet

Regionreformen gir fylkespolitikerne et langt større ansvar – og nye muligheter- for å gi flere fagbrev og gi ansatte oppdatert kompetanse gjennom et helt arbeidsliv. Det vil bli stadig større endringer og mobilitet i arbeidslivet, og færre som får gullklokka.

I motsetning til for 40 år siden da de fleste tok seg en utdannelse og kunne stå i samme jobb livet ut, vil de aller fleste i arbeidslivet skifte jobb flere ganger før oppnådd pensjonsalder fordi de må eller vil.

For å ha et oppegående næringsliv i Troms og Finnmark også i 2030, 2040 og etter 2050, er det våre folkevalgte som vil få hovedansvaret for dette fra 2020.

Regionreformen gir oss regional makt til å bestemme hvordan vi skal gjennomføre det vi finner riktig å gjøre for arbeidslivet, samtidig som vi kan gi flere tilgang til jobb og dermed grunnlag for et tryggere og bedre liv.

8. Spre kompetanse over gamle grenser sammen med nye venner

Frivillige organisasjoner, privat næringsliv og offentlig sektor blir kun bedre av å jobbe tett og forpliktende i gode nettverk. Ulike miljø i Troms og Finnmark har høstet erfaring som er viktig å dele med andre slik at vi kan utvikle Norges viktigste region.

Vi får nå et betydelig sterkere og mer forpliktende samspill mellom et aktivt og større folkevalgt organ med representanter fra Borkenes i sørvest til Båtsfjord i nordøst og ulike fagmiljø i privat og offentlig sektor.

Kast et blikk nedover vestlandskysten å se hvordan de slik har klart å få til spinoff-effekter for den maritime sektor, og som har gjort de verdensledende! 

Med vår beliggenhet midt i det sentrale arktiske området har Troms og Finnmark bokstavelig talt et hav av muligheter – i alle retninger!

9. Starte prosess med mål om at Nord-Norge blir en mer sjølstyrt region  

Nord-Norge er en naturlig region i Norge med felles identitet både historisk og kulturelt. Landsdelen utgjør et felles sammenhengende geografisk område, med grenser mot 3 land og mot et stort sammenhengende havområde som også skal sikre fremtidig verdiskaping.

En region av denne størrelsen må få økt myndighet til å styre over naturresursene og disponere grunnrenta for å skape ny vekst i landsdelen. Det vil styrke Nord-Norges mindre regioner fra Helgeland i sørvest til Øst-Finnmark i nordøst, ikke bare de tidligere «fylkeshovedstedene».

Minner derfor om hva flertallet fra Ap, H, Frp, Krf og V vedtok  da de behandlet stortingsmeldingen om regioner i 2016 :

«Komiteens flertall viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Flertallet mener at lokalisering må særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene. I den forbindelse skal også direktoratenes oppgaveportefølje vurderes. Flertallet mener dette vil tilføre en breiere tilgang av kompetansearbeidsplasser i mange regionsenter».

10. Mer kuriøst: Det kommer til å stå enda flere bak hvert nytt gull i nord!

Finnmark har i over 40 år avgitt talenter til gode nordnorske fotballlag, noe som har gitt mesterskap til både Bodø-Glimt og Tromsø IL. Også i andre sportsgrener har finnmarkinger løftet nivået også i Troms.

En rekke kjente kulturutøvere i begge fylker har satt sitt stempel både i og utenfor Norge og gjort oss stolte.  I fortsettelsen kommer vi til å føle ytterligere stolthet når det er våre egne fra arktiske nord som utmerker seg. En slik stolthet smitter lettere over på andre områder og vil skape en helt nødvendig  begeistring og en fremtidsrettet optimisme her nord.

Vinnerne av regionreformen blir de minst 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Men dette fellesskapet er – ikke uvanlig – truet av sterke særinteresser som da vil tape på bekostning av fellesskapet. Det er i første rekke tre parter som kommer svekket ut med regionreformen:

Tre «dårlige grunner» for denne regionreformen

1) For det første vil fylkesmannsembetet miste betydelig makt over til folkevalgte politikere.  Dette er slutten på en over 200 år gammel maktstrid mellom «kongens menn» i amtene og de lokale myndigheter. Det statlige maktapparatet i de 11 ny regionene vil bli strippet for reell makt. Fylkesmannen skal fra 2020 i hovedsak kun veilede kommuner, men være innbyggernes talsmenn gjennom rene tilsyns- og kontrolloppgaver. 

2) Videre vil Oslo med sitt store apparat av statlige avdelinger, direktorat og andre organ som styres av statlige direktører tape på regionreformen. Disse direktører  er ikke underlagt folkevalgt styring, og har vide hjemler de kan bruke og har brukt gjennom de siste 40 åra. Der blir det bråstopp fra 2020.     

I tillegg vil en utflytting av statlige arbeidsplasser føre til at det kommer et stort antall boligenheter i salg, noe som senker pris og panteverdi over hele fjøla. Er det rart at en rekke viktige aktører i media og samfunnsliv i Oslo og Akershus heier på Finnmark i håp om få stanset regionreformen?

3) Sist men ikke minst (for noen): Regionreformen vil føre til at Troms med sine 37 og Finnmark med sine 35 folkevalgte i dag (tilsammen 72) fra 1.1.2020 utgjør et fylkesting på 57. Da er det 15 færre representanter enn i dag. Det betyr at 15 personer, derav 4-6 fra Ap mister en rekke privilegier det er å være fylkestingsrepresentant. Siden alle er i fare for å bli blant de 15, er dette en rasjonell grunn for å motsette seg en sammenslåing.                     
Dersom fylkesrådmannen skal lede sine 140 ansatte i Vadsø fra Tromsø, er det ikke usannsynlig at det kan bli strengere styring med de frie midlene som har dryppet sterkere i nærområdet for fylkeshuset enn lenger unna. Også her kan privilegier for noen få i Øst-Finnmark ta en brå slutt fra 2020. 

Fremtidsoptimistene i Troms og Finnmark går gode tider i møte. De kan kanskje få hjelp av opposisjonen på Stortinget som forhåpentligvis vil vise enda mer politisk vilje enn regjeringen til å gi flere oppgaver til regionene?

Fortidspessimistene minsker i antall, noe som tyder på en utdøende politisk rase. Det lover godt for Norges viktigste region nå et svangerskap før vi skal velge vårt viktigste folkevalgte organ noensinne; Fylkestinget i Troms og Finnmark!

Gir KrF opp kampen mot sorteringssamfunnet?

Abortsaken er en av de viktigste og vanskeligste politiske saker for alle partier, og har vært det helt siden debatten om abortloven startet på begynnelsen av 70-tallet.

Hvem husker ikke SVs Otto Hauglin som valgte å være restriktiv til abort og ble trakassert for sitt standpunkt. Hauglin, som satt på vippen i Stortinget, mente at en fullstendig friabort-ordning uten reservasjonsrett verken var bra for den vordende mor eller for samfunnet.
Han valgte å følge sin samvittighet slik han hadde sagt i valgkampen i 1973 og ble respektert for det.

KrF har alltid vært restriktiv i dette spørsmålet, men har akseptert at Stortinget har vedtatt at kvinnen sjøl kan avgjøre om hun vil avbryte svangerskapet innen 12. svangerskapsuke.

I 2016 skjedde det en dramatisk endring av abortloven. Fra da ble «fosterreduksjon» tillatt. Eller «tvillingabort» som det kalles i dagligtalen.
Dette kom på bakgrunn av en juridisk tolkning i departementet. Fosterreduksjon var ikke teknisk mulig den gangen abortloven – eller «Lov om svangerskapsavbrudd» som den egentlig heter, ble vedtatt i 1975.

Det er dette som åpner for det sorteringssamfunnet KrF, SP og mange andre vil hindre.
Hva blir det neste skrittet på veien dit?

Det er ikke bare antall fostre som i dag kan oppdages tidlig i svangerskapet. Også fosterets kjønn og andre egenskaper kan kartlegges. Skal vi så akseptere at en kvinne velger abort fordi hun ikke vil ha en jente fordi hun har tre fra før og ingen gutter? Skal hun kunne velge en jente fordi en gutt er ofte noe mer slitsom enn en stille jente?
Skjermbilde 2018-10-23 kl. 10.58.49

Dette gir uhyggelige perspektiver og er et viktig etisk spørsmål Stortinget må ta opp til ny vurdering. Det er ingen omkamp om abortloven, men å sette foten ned for et sorteringssamfunn verken kristne eller humanister må godta.

KrF kan etter landsmøtet velge å kjempe mot sorteringssamfunnet, og faktisk reversere det.

Hvor har KrF størst mulighet for å få gjennomslag?

SV og Ap vil ikke endre abortloven vdr verken tvillingabort eller å definere et menneskefoster med Downs syndrom som sykdom og dermed grunnlag for abort. Statsministeren har sagt at hun og Høyre kan vurdere disse punktene på nytt.

Frp og Venstre har sagt at de ikke vil endre abortloven. Samtidig har landsmøtet i Venstre vært delt i synet på  tvillingabort. Abid Raja sier at dette må også Venstre kunne drøfte.
SP synes å ha gitt opp sitt primærstandpunkt mot sorteringssamfunnet ved å angripe Erna Solberg fordi hun åpner  for å  justere abortloven på dette området.

Med den politiske tyngden Erna Solberg har som statsminister er jeg trygg på at KrF vil få mest igjen hos Høyre.
KrF vil ikke ha den samme muligheten hos Ap skal vi ta Gahr Støre på alvor.

Men da kommer det viktige spørsmålet for KrF: Er kampen mot sorteringssamfunnet så viktig som KrF later som – eller er det kun en sak for å holde fast på velgerne og nyinnmeldte medlemmer på vei inn i en Støre-ledet regjering?

Vil KrF virkelig gjøre alt som er mulig for å reversere politikken som lar Norge skli videre inn i sorteringssamfunnet?

Det er KrFs landsmøte som sjøl velger hvilke saker som er viktige å få gjennomslag for.

Om partiet blir stående der det er i dag, kan de trekke begge sider av den politiske midtstreken i retning KrF og de viktigste sakene.

Går partiet til Ap er det en støtte til sorteringssamfunnet Krf sier de ikke ønsker.

Velger KrF å forsøke samarbeid med dagens sentrum-Høyreregjering, vil de opplagt ha sitt beste forhandlingskort etter at statsministeren nå har innrømmet at abortloven åpenbart innebærer sortering av mennesker.

KrF og Erna synes nå være siste mulighet for å stoppe ferden videre inn i sorteringssamfunnet.

Hvis da landsmøtet mener det er en så viktig sak?