SLAVA UKRAINI : Ukrainas nasjonaldag minner oss om hva fascismen og kommunismen har skapt av lidelser i Europa de siste 100 år

D e t t e !

Dette kunne vært Ella, mitt 8.barnebarn og som fikk navnet sitt i Skedsmo kirke den første søndagen i juni i år.



Dette er Kira.

Født drøye 2 uker etter Ella.

I Odessa i Ukraina.


En vakker og fredens by i et land rikt på store naturressurser som for over 100 år siden havnet under kommunismens åk.

Ukraina har vært utnyttet av Moskva helt siden Lenins og Stalins kommunisme forsøkte å sulte ut store deler av befolkningen først rundt 1920, deretter fra 1932 i det som på ukrainsk kalles «Holodomor» ( bevisst utsulting).

Mellom 2 og 3 millioner ukrainere er de laveste anslag på antall døde som følge av Stalins forsøk på å legge alle gårder under staten, konfiskere maskiner, dyr og såkorn og tvangsflytte ukrainere til Sibir og i andre deler av den sovjetrussiske republikken.

Stalin gjennomførte også forbud mot å lære barn det ukrainske språket og tvang russisk språk på ukrainere for å få mer tilhørighet til kommunismen slik Moskva ønsket det.

Og de modige sjeler som opponerte ble enten slått/voldtatt eller henrettet.

Kommunistenes ledere fram til 1953

I 1944/45 ble også nazistene og deres fascisme drevet ut av området. For ukrainere var det liten praktisk forskjell på fascismen og kommunismen. I begge tilfeller ble de styrt av et parti med en sentralledelse som i praksis var både lovgiver og domstol. Med andre ord var all makt samlet på en hånd uten at innbyggerne kunne få bestemme gjennom frie valg.

Odessa som by som fulgte samme utvikling som Ukraina etter at Berlinmuren rives i november 1989 og Sovjetunionen blir oppløst i desember 1991. Bort fra kommunismen og fascismen inn i det nye årtusen.

Ukraina får sin selvstendighet som suveren stat 24.august 1991.

Men gammelkommunistene holder stand, og får støtte fra Moskva. Og når frie demokratiske valg gir fremgang for liberale demokrater også i tidligere Øst-Europa, styrt fra Moskva, våkner vår tids kopi av Adolf Hitler.


I 2014 angriper Putin Krim-halvøya og deler av det østlige Ukraina.

Også den gang fylt av løgner om at de ikke har soldater på Krim, og når det blir dokumentert; «Dette er kun en spesialoperasjon..»

Hørt den også i år?

Nettopp. Land som ledes av autoritære ledere og som kontrollerer både domstoler og presse, er ikke liberale demokrati slik de fleste europeiske land er. Deres virkelighet bygger på løgner. Og deres folk hjernevaskes.

Den øverste leder blir en despot.




Desputin passer godt som betegnelse på denne farlige mannen i bunkeren i Kreml.


Derfor har han i strid med internasjonale avtaler og folkeretten, gått til et militært angrep på en suveren stat da han 24.februar i år inntok Ukraina militært.

Analytikere skjønte dette allerede i fjor sommer da Russland begynte å strupe gassleveransene og øke prisene. Nå skulle Europas liberale demokrater settes på prøve. For når prisene øker, blir innbyggerne rasende. Og Putin tok sjansen på at deres sinn ville bli rettet mot egne ledere og ikke mot han som har ansvaret.

Hva tenker du? Har Putin lykkes?



Og der nede i hans bunker i Kreml kan han tillate seg å vise hvor umenneskelig et maktmenneske kan oppføre seg.


Han mener han har rett til å jevne landsbyer med jorda, angripe skoler, barnehager og boligblokker med kraftige våpen som er ment å ødelegge og drepe.

For å markere sin styrke, kan Desputin også gå til angrep på religiøse symboler og forsamlingslokaler. 131 kirker er hittil ødelagt.

Men verst av alt: Tusener av sivile liv er hittil gått tapt, derav over 972 barn ifølge nylig bekreftede tall fra FN. Men UNICEF sier at det reelle tallet nok er større..


Barn..

B A R N !!

Som lille Kira.




Hjemme i familiens bolig i Odessa denne aprildagen da en russisk missil treffer blokka de bor i.

Faren Yuri som var ute og handlet mat, løp hjem da han skjønte det var deres blokk som var rammet. I ruinene fant han lille Kira, hennes mor og bestemor. Alle var døde.


Tre generasjoner drept av Hitlers kopi i Moskva.

I morges snakka jeg igjen via Face-Time med lille Ella og hennes mor Ane. Ellas pludring og latter gjør så godt for en bestefar. Det er livsglede x100. Gleden ved å se Ella klare å snu seg over på magen der hun lå på gulvet, til noen måneder senere krype avgårde. Og pludre fornøyd.


I Odessa kan ikke Yuri eller Kiras bestefar oppleve det samme som meg, en bestefar i Norge.

Fordi et umenneske av en politisk leder nede i bunkeren i Moskva har et brennende ønske å utvide sitt «tsar-dømme» – koste hva det koste vil av menneskeliv.

Russland har siden de ble en egen nasjon i 1991 – formelt frigjort fra kommunismens åk i Sovjetunionen – ikke hatt noen grunn til å føle seg truet av naboland. Heller ikke av Ukraina.


Hva kan vi i vesten gjøre som medmennesker og som brukere av Facebook for å få en slutt på Putins ulovlige og uakseptable angrep på et naboland?

Etter å ha sett at det faktisk finnes nordmenn som forsvarer Desputin, lurer jeg selvsagt på hva som foregår i deres hoder.

Hvilket menneskesyn preger deres holdninger?


At noen av dem har liten formell utdannelse er ingen unnskyldning. De skal likevel ha fått ballasten som en god oppdragelse utgjør, og som forklarer forskjell på rett og galt. Og de har tilgang til seriøse medier og kan bli oppdatert når de måtte ønske det.

Er de i tvil om det de leser, ser eller hører er kun fake-news, finnes det en rekke svært seriøse faktasjekk-steder hvor man finner riktig svar.

Jeg blir så skuffet når jeg leser deres tildels hatske utspill mot Ukrainas lovlig valgte president, eller deres krampaktige forsvar av Putin som «den sterke mann».


Og jeg protesterer selvsagt gjennom mine meningsytringer, og er inspirert av tydelige politikere som så dette komme.

La disse tilhengere av autoritære regimer se at Ukraina og Norge står sammen om å forsvare det liberale demokrati, som bygger på menneskeverd og menneskerettigheter og et liv i frihet.

Jeg har brukt mitt liv til å forsvare et menneskesyn som bygger på at livet er ukrenkelig og at mennesket har en egenverdi og skal respekteres som det frie individ det er.

«Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred!» skrev Nordahl Grieg i diktet «Til ungdommen».

Så enkelt, og så vanskelig er det.


Men vi skylder dette for å ære lille Kiras minne, og for at det europeiske folket skal ha frihet til å fjerne slike farlige ledere som en i egne øyne nye Tsar Vladimir.

Derfor sier vi idag:
Gratulerer med 31-årsdagen som uavhengig av nasjon !



Og til Putin og Russland kan vi bare kondolere med halvårsdagen for en meningsløs og kostbar krig for land og innbyggere i hele Europa, og med de mest grusomme konsekvenser for det ukrainske folk.

Og mens jeg skriver dette, kommer det melding fra NTB om at Russland har angrepet en jernbanestasjon i Øst-Ukraina og minst 15 mennesker er drept.
Putins helvete fortsetter – inntil han sjøl havner der
!

Jeg vil avslutte mine tanker med dette musikalske innslaget som viser hvor sterkt kunst og kultur står i kampen mot despoter av alle slag.

Den ukrainske sangeren Andriy Khlyvnyuk valgte å forlate sin turne med gruppa Boom Box i USA for å forsvare Ukraina.

Han laget en melodi på bakgrunn av en kjent ukrainsk hymne fra 1914 som på engelsk heter «Oh, the Red Viburnum in the Meadow«.

Det verdenskjente bandet Pink Floyd som ga ut sin siste melodi i 2014, gjenoppsto delvis etter at gitaristen David Gilmour hørte Khlyvnuks hymne i februar.

Han reagerte på Putins angrep på Ukraina, og fikk med seg flere av bandmedlemmene på å lage deres bidrag til støtte for det ukrainske folk.

Her kan du høre resultatet av samarbeidet:





Tidligere blogginnlegg med tema tilknyttet Ukrainakrigen:

Den 24.februar 2022 kom 9.april på nytt og vekket oss nordmenn

Kan TV-seere i Norge stole mer på informasjon enn TV-seere i Russland?

Bør Sør-Varanger fjerne alle russisk-språklige skilt nå?

8.mai er vår frigjørings- og veterandag. Frigjøring fra hva – og ikke minst hvorfor?


Innspill til Stortinget i håp om at de foretar en forsvarlig saksbehandling


I disse dager behandler Stortinget hva de skal prioritere Statens ressurser på de kommende år.
Mange ville tro at gode offentlig helsetilbud og god offentlig pleie- og omsorgstilbud vil være noe av det viktigste med den kunnskap vi har om den kraftige økningen av antallet eldre i Norge fram mot 2050.

Men det viser seg ikke å stemme.
Regjeringen mener det er langt viktigere å øke antall fylkeskommuner. Det betyr at framfor å satse stort på flere kvalifiserte fagfolk på de områder det er størst behov, velger Ap og Sp å heller prioritere flere fylkespolitikere og fylkesbyråkrater !

Jeg har derfor sendt følgende innspill til medlemmene i Stortingets kommunal- og forvaltningskomite i håp om at det kan opplyse de om hva Norge står over av utfordringer. Reverseringer er det Norge minst av alt trenger nå.
_______________________________________________________________
Til Stortinget                                                                               
Kommunal- og forvaltningskomiteen
kommunal-forvaltning@stortinget.no

Innspill til Prop. LS 113 (2021-2022)

Jeg har lest regjeringens proposisjon og søknadene fra hhv Troms og Finnmark fylkeskommune og Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Min interesse for saken har sin bakgrunn i 16 år som fylkespolitiker i Finnmark fra 1983 – 1999, og kommunepolitiker i 7 perioder fra 1979 – d.d.

I tiden som fylkespolitiker var frustrasjonen stor i det politiske miljø over hvor lite makt fylkestinget hadde, og om dette var den riktige måten å bruke samfunnets ressurser på for å utvikle sterke regioner og skape gode tjenester nær innbyggerne

I år er det 61 år siden daværende Gerhardsen-regjering satte ned Gabrielsen-utvalget for å gjøre fylkeskommunen til en reell politisk aktør. Det skulle 55 år før Stortinget omsider vedtok en regionreform som selvsagt ikke var 100 % perfekt i struktur og innhold, men som fra 2020 såvidt har fått begynne å virke for å bli bedre.

Da er det oppsiktsvekkende at uten evaluering skal deler av reformen vedtas reversert etter 2,5 år (!).

Christiansen-utvalget som leverte sin innstilling i 1991 anslo at sterkere fylkeskommuner/regioner burde ha et minimumsantall på 200 000 innbyggere. Regjeringen Solberg la i 2017 til grunn at den burde ha minimum 220 000 innbyggere for å ha økonomiske muskler og utvikle sterke fagmiljø.
I dag har de to minste fylkeskommunene knappe 240 000.

 Dersom Stortinget vedtar denne prop’en, får vi hele 3 fylkeskommuner med færre enn 170 000 innbyggere, hvorav den minste – Finnmark – har knappe 74 000.

Jeg vet ikke om Stortinget forventer at regjeringen skal følge utredningsinstruksen.

Formålet med instruksen er iflg. regjeringens nettsted dette;
«Formålet med utredningsinstruksen er å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak, som for eksempel reformer, regelendringer og investeringer.
Det er viktig at statlige beslutninger er velbegrunnede og gjennomtenkte.
Ufullstendig eller manglende utredning øker risikoen for at det fattes beslutninger som ikke kan gjennomføres, som gir uønskede virkninger eller som innebærer sløsing med samfunnets ressurser

Jeg vil hevde at proposisjonen ikke oppfyller instruksen. Den besvarer ikke instruksens 6 grunnleggende spørsmål. I beste fall er den utydelig på de negative konsekvenser. Noen konsekvenser er ikke vurdert. Prop’en bygger kun på saksutredninger støttet av ulike flertall i 3 fylkeskommuner. Departementet har ikke vurdert de ulike beregninger som er gjort for å underbygge de påståtte demokratiske og økonomiske gevinster av de foreslåtte delinger.

I det følgende vil jeg utdype disse mangler i utredningen:

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

8) Statsforvalterens skjebne

Alle referanser bygger på innholdet i proposisjonen, fylkeskommunenes utredninger og Økonomiplan 2022-2025 for Troms og Finnmark fylkeskommune.

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

Til grunn for behandlinga av en søknad ligger en «utredning» fra fylkesrådet som er et rent politisk begrunnet partsinnlegg. Det skapes inntrykk av at en deling vil gi en netto innsparing av 5-10 mill kr.!!

Går man nøyere etter i utredninga og summerer det administrasjonen «glemte», ser man at nettokostnadene ved en deling blir på minst 46 mill kr. (Altså kun 20 % av kostnadene ved å dele Haram/Ålesund kommune!!

I tillegg må det iflg. Økonomiplanen kuttes for ytterligere 70 millioner i Finnmark kommende år for å være tilpasset økonomien ved sammenslåingen. (Finnmark fylkeskommune hadde et negativt driftsresultat på nesten 3 % i 2019 og ingen midler på fond).

Og ennå er det ikke funnet inndekning for de manglende inntekter pga bruken av et usannsynlig høyt folketall (se pkt 2 under).
Proposisjonen har ikke kvalitetssikret dette, og kan følgelig heller ikke opplyse Stortinget om de negative økonomiske konsekvenser av en deling.

Vestfold og Telemark fylkesting vedtok flg. 15.februar 2022 som forutsetning  for å søke om deling:
«2 a. At alle kostnader ved en oppsplitting av Vestfold og Telemark fylkeskommune og etablering av to nye fylkeskommuner finansieres i sin helhet av staten som lovet. Staten må opprette overgangsordninger og kompensasjoner for å sikre økonomiske rammer som bidrar til å opprettholde et godt tjenestetilbud og skaper nødvendig trygghet for fylkeskommunenes ansatte. I dette inngår det at i delingsforskriften bestemmes at reglene for virksomhetsoverdragelse skal følges, og at utgiftene for dette kompenseres».

Proposisjonen utreder ikke de totale økonomiske konsekvensene av dette, men sier at full kompensasjon ikke vil bli gitt. Hvor mye blir dekket, og hvor mye må de nye fylkeskommunene dekke sjøl av delingskostnader, og av mindreinntekter/merutgifter som løper ved å være små er ikke utredet.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.
 
2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark.

Fylkesrådets utredning legger til grunn at folketallet i Finnmark brått skal stige med 2,5 % pr. 1.1.2025 etter å ha falt med til sammen 2,7 % de siste 4 åra!  Siden folketallet er avgjørende for beregning av frie inntekter, utgjør disse befolkningsestimat en forskjell på nesten 40 mill. kr. alene.

Elevtallet for den videregående skolen som utgjør 40 % av grunnlaget for frie inntekter gjennom statens inntektsystem, er også skrudd opp urealistisk langt over hva de faktiske innbyggertall og prognoser viser. Proposisjonen har ikke kommentert eller kvalitetssikret dette.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

Høringsinstituttet er utviklet over tid for å ivareta innbyggerne innsyn i og rett til å mene noe om tiltak som foreslås av offentlige myndigheter.

Finnmark fylkesting avgjorde at forslaget om en regionreform ikke ble sendt ut på høring i Finnmark før Stortinget skulle fatte vedtak i 2017. Heller ikke denne utredningen er sendt ut på høring i Troms og Finnmark. Også dette er bestemt av et flertall, denne gang i  Troms og Finnmark fylkesting.

Kommuner og organisasjoner er dermed ikke gitt anledning til å uttale seg om utredningen og forslaget til deling.

Heller ikke Stortinget har gitt noen anledning til å bli hørt om denne proposisjonen. Dette i motsetning til våren 2017.  Da ble regjeringens forslag til regionreform tema for høringer i Stortinget. Det samme skjedde senere da det kom opp forslag om å endre stortingsvedtaket fra 8.juni 2017.

I en slik viktig sak som å reversere statlig vedtatte reformer gjennom å endre Inndelingsloven, burde Stortinget avholdt høringer. Åpenhet og demokrati hører sammen.
I dette tilfellet har det vært en konsekvent lukking av en politisk prosess fra fylkeskommune til Storting.

Viktig demokratiprinsipp om høring er satt til side.

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

Regjeringen erkjenner at flere fylkeskommuner, hvorav 3 nye som må regnes som små, ikke har økonomisk ryggrad til å bære kostnadene. Regjeringa har derfor nedsatt et utvalg som innenfor en provenynøytral ramme skal foreslå endringer innen 1.12.22.

Dette betyr i klartekst at for å kunne dekke det økte behovet i de 7 «nye» fylkeskommuner fra 1.1.2024, er det de øvrige fylkeskommuner som må avgi penger. Gitt at det blir behov for en milliard kroner for å holde de minste fylkeskommunene økonomisk flytende, er det i hovedsak Trøndelag, Vestland, Agder og Innlandet som får de største reduserte inntekter. Dette er altså de fylkeskommunene som har satset stort for å utvikle sine regioner, og nå ikke lenger har de rammebetingelser som de har planlagt for.

Dette vil også måtte innebære at nye oppgaver fra staten til fylkeskommunene ikke lenger er aktuelt siden staten ikke vil bidra økonomisk.

Heller ikke dette er forsvarlig utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

Tidligere utredninger har pekt på at en fylkeskommune må ha større økonomiske muskler og sterkere fagmiljø for å fungere. Derfor er det blitt antydet et minstefolketall på + 200 000.

Om Stortinget følger forslaget om å dele tre fylkeskommuner inn i 7 nye, får vi tre nye fylkeskommuner med under 170 000 innbyggere, den minste med 74 000 innbyggere.

Dersom det er et poeng at også de nye fylkeskommunene skal være en politisk aktør som har rammer for å utvikle regionen og gi faglig gode tjenester til innbyggerne, burde dette vært utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

I proposisjonen vises det til utredninga fra Troms og Finnmark om geografiske avstander. Avstanden mellom Harstad i Sør-Troms og Vadsø i Øst-Finnmark brukes som argument for deling av dagens fylkeskommune.

Tidligere er det samme argumentet brukt som eksempel på hvorfor Viken ikke er mulig som en fylkeskommune: «Hvordan skal folk i Halden og Hallingdal takle den lange geografiske avstanden?»

Dette er med respekt å melde irrelevant. Hvem i Halden eller Hallingdal (eller Vadsø og Harstad) er blitt nødt til å pendle til motsatt ende av regionen etter 1.1.2020? Og hvilke innbyggere har behov for å møte opp på fylkeskommunens administrasjonsbygg?

Vi lever i den digitale tiden hvor det meste kan betjenes/gjennomføres digitalt. Politiske møter fortjener likevel å opptre i åpne og fysiske rom der de i to år har vært gjemt bak skjermer.

Argumentet om klimaeffekt er søkt. Ved to fylkeskommuner vil det bli dobbelt så mange reiser for politikerne som i dag. I tillegg vil antallet fylkespolitikere og administrativt ansatte i dagens tre fylkeskommuner øke betydelig ved de foreslåtte delinger. Og hver eneste nye innebærer en negativ klimaeffekt all den stund de må foreta reiser til jobb eller i tjeneste.

Heller ikke dette er utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

Det vises i proposisjonen til Troms og Finnmark sitt hovedpoeng for å søke om deling:
«I fylkestingets vedtak 25. februar 2022 vises det blant annet til at det over tid har vært betydelig motstand mot sammenslåingen blant innbyggerne, særlig i tidligere Finnmark, slik dette kom til uttrykk i folkeavstemningen i 2018.»

Folkeavstemninga i Finnmark fulgte ikke Europarådets retningslinjer for hvordan slike referendum skal gjennomføres. Bl.a. ble innbyggerne ble feilaktig informert om konsekvensen av å delta. I informasjonsmateriellet stor det som overskrift og blikkfang:
«Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»



Stortinget hadde allerede bestemt dette i vedtaket av 8.juni 2017. Nå ble velgerne i Finnmark lurt til å tro at de sto over Stortinget, og kunne annullere stortingets lovlig fattede vedtak. 30 330 velgere av totalt 59 625 (50,8 %) «annullerte» slik Stortingets vedtak i samsvar med invitasjonen fra Finnmark fylkeskommune. Først etterpå ble de fleste velgerne klar over at Grunnloven forutsetter at det er Stortinget som er øverste lovgivende myndighet.

I tillegg deltok ansatte i fylkeskommunen i debatten ved bruk av skremselsargumenter som viste seg å være grunnløse. I dag er det ingen seriøse politikere som fortsatt står ved skremselspåstandene, og ingen har hittil stått fram med eksempler på at det er blitt verre etter sammenslåingen. De siste meningsmålinger reflekterer dette.

Denne «folkeavstemninga» burde vært særskilt vurdert i proposisjonen siden den er gitt avgjørende vekt som premiss for reversering.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

8) Statsforvalterens skjebne

I proposisjonen fremgår ingen samlet utredning. Her heter det:
«Regjeringen har gitt Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) i oppdrag å evaluere dagens statsforvalterstruktur innen 1. oktober 2022.»

Det positive er at regjeringen faktisk velger å evaluere reformen for statsforvaltningen etter 3,5 operative år. Derfor er det merkelig at de ikke gjør det for fylkeskommunen etter 2,5 år.

Det opplagt naturlige ville vært å utredet begge deler samtidig i denne proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

Avsluttende merknader:

Proposisjonen bygger på følgende fra Hurdalsplattformen  av 15.10.21:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges,»

Heller ikke denne gang var en påstand fra fylkespolitikere i Troms og Finnmark etterrettelig.

Fylkestinget i Troms og Finnmark hadde ikke behandlet noen søknad om oppløsning. Først etterpå ble både Storting og regjering – og fylkeskommunen klar over dette.
Fadesen blir reparert 4 måneder senere ved at fylkestinget måtte avholde ekstraordinært fylkesting 25.februar i år for å levere en søknad i samsvar med Inndelingsloven.

Stortingets prioriteringer av ressurser

Stortinget har et overordnet ansvar for å følge opp de perspektivmeldinger regjeringen legger fram.
Stortinget må derfor være smertelig klar over at det vil mangle rundt 40 000 fagfolk i helse- og pleieomsorg fra 2035. I tillegg mangler det minst 10 000 fagfolk inne skole og barnehage.

Situasjonen er svært alvorlig allerede i dag hvor kommuner ikke får ansatt kvalifiserte fagfolk pga mangel på disse.

Det finnes i dag ingen forpliktende vedtak som sørger for å utdanne tilstrekkelig mange, evt importere nok arbeidskraft som gjennom forsvarlig norskopplæring kvalifiseres for ansettelse.

Med tanke på den sterke økningen av eldre i samfunnet som også inkluderer økning av de som har pleie- og omsorgsbehov, er det oppsiktsvekkende at regjering og storting vil bruke ca. 1 milliard kroner på en opplagt unødvendig økning av antallet fylkeskommuner, fylkespolitikere og fylkesbyråkrater.

Er det virkelig Stortingets mening at økning  av antall fylkeskommuner har høyere prioritet enn hensynet til innbyggernes økte pleie- og omsorgsbehov de kommende år?

I så fall bør Stortinget reflektere over om hvorfor de sliter med svekket tillit.

Min oppfordring er å sende saken tilbake for en forsvarlig utredning, ta en time-out og komme tilbake med en evaluering når det vil være mer naturlig.


Vedlegg: Kronologisk oversikt over fylkeskommunens historie i kortform

Dette er fylkeskommunens historie i korte trekk fra 1837 – 2020


Mange lever i den villfarelse at regionreformen var noe som brått ble vedtatt av Stortinget i 2017. For å hjelpe på den politiske hukommelse har jeg laget denne kronologiske oversikten over de vesentligste hendelser underveis:

1837: Stortinget vedtar Formannskapslovene. Kommunene (herredene) gis rett til lokal styring på avgrensede områder. Fylkesting (amtsting) gis ansvar, men styres av amtmannen

1919: Fylkesgrensene fastsettes for de 20 fylkene. Amtmann bytter tittel til fylkesmann

1961: Gerhardsen-regjeringen setter ned Gabrielsen-utvalget for å vurdere fylkeskommunens oppgaver og struktur. Forslag legges fram i 1965 om bl.a. folkevalgt fylkesting

1971: Stortinget vedtar å etablere «Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen»

1975: For første gang kan innbyggerne velge sine representanter til fylkesting. Oppgaver er avgrenset til videregående skole, helse og samferdsel, med føringer fra lovverk forvaltet fra Oslo

1989: Christiansen-utvalget opprettes for å se på hvordan kommuner og fylkeskommuner kan få økt ansvar ut fra generalistprinsippet (selv den minste skal ha ansvar for de samme tjenester som den største). Innstilling i 1992. Minstestørrelse på kommuner ca. 3500, fylkeskommuner ca 200 000 innbyggere

1995: Regjeringen Brundtland får ikke Stortinget med på at strukturendringer må baseres på vedtak gjort av Stortinget. Flertallet vil at frivillighet skal avgjøre.

1996-97: KS setter ned Sundsbø-utvalget som ser på nye oppgaver og ny struktur for fylkeskommunen

1997-98 Sentrumsregjeringen anført av SP setter ned et «Oppgavefordelingsutvalg» som skal se på hvilke oppgaver som kan flyttes fra staten og ned til sterke folkevalgte regioner. Forslag foreligger i 2000 med forslag til reformer

2002: Etter forslag fra SV settes det ned en «Distriktskommisjon» under ledelse av politiker og næringslivsleder Johan P. Barlindhaug. Innstilling oktober 2004. Betydelige oppgaver skal flyttes ned til færre, men sterkere regioner.

Barlindhaug sa bl.a dette til media:
««Dagens fylkeskommuner har ikke den makt og legitimitet som skal til for å utøve den regionalpolitikken som kommisjonen mener er nødvendig. Derfor mener vi det er viktig å ha et regionalt folkevalgt nivå med betydelig mer makt».

De foreslo 5-10 regioner som kunne bidra til verdiskaping og bolyst i hele landet.

KS hadde utredet sin modell, og anbefalte 7 regioner. Det samme anbefalte både Sps Ola Borten Moe og Frp. SPs Åslaug Haga foreslo senere 9.

2005: Stortinget drøfter distriktskommisjonens forslag. Aps talsperson Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa bl.a. dette:
« «Arbeiderpartiet mener at mange av dagens fylkeskommuner er for små til å ivareta disse oppgavene, og at vi derfor trenger større og sterkere regioner (…) Vi foreslår derfor at det bør settes i gang et arbeid med å forberede en reform av det regionale nivået i tråd med dette

2005: Dette ble også grunnlaget for regjeringen Stoltenbergs arbeid fra 2005. I Soria-Moria-erklæringen het det:

«Nytt regionalnivå

…Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.»


Regjeringens regionreform endte med et politisk mageplask der den eneste store oppgaven kostet dyrt for fylkeskommunene: 17 000 km riksvei ble fra 2010/11 omgjort til fylkesveier. Vedlikeholdsetterslepet var på over 60 mrd kr. Fylkeskommunen fikk 500 mill kr. som kompensasjon.

Med ny regjering i 2013 måtte Erna Solberg bli enige med V og KrF om en samarbeidsavtale. Sentrumspartiene krevde en regionreform basert på tidligere utredninger og Stortinget sluttet seg til dette.

8.juni 2017 vedtok Stortinget med 96 mot 73 stemmer 11 fylkeskommuner. Som resultat av dette ble 49 statlige oppgaver overført de nye fylkeskommunene. De tidligere fylkesmannsembeter ble redusert til 10, der Viken og Oslo utgjorde et.

Fra 1.1.2020 var det 11 fylkeskommuner i Norge. De to minste var Nordland samt Troms og Finnmark, begge med ca. 240 000 innbyggere.



Her kan dere lese mer om bakgrunnen for regionreformen og innholdet i den;

/2018/09/19/dette-er-regionenes-nye-oppgaver/