Om Børre St. Børresen

Jeg er en gutt på drøye 65+ med et umettelig livs- og kunnskapssug samt engasjement. Opptatt av samfunnsdannelse - som er grunnlagt på dannelse av selvstendige mennesker. Den engelske filosofen John Stuart Mill sa det så klokt : " Den stat som krymper sine mennesker, skal erfare at med små mennesker kan intet stort bygges." Jeg er utdannet som allmenlærer, og har deretter tatt viderutdanning i norsk, musikk, IKT og statsvitenskap. Avsluttet den formelle delen med å ta et erfaringsbasert masterstudium i Utdanningsledelse, og har deretter våknet sterkt og engasjert som rektor for å gjøre den norske grunnskolen langt bedre enn den har vært behandlet de siste tiårene. Jeg anser en rektor å være entreprenør i å bygge mennesker - til å bli engasjerte samfunnsborgere i et liberalt demokrati. Vi bygger en del av denne verdens fremtid - gjennom små mennesker som skal få utgjøre store forskjeller til samfunnets beste. Er av natur utålmodig og ubyråkratisk, og ønsker begrunnede motforestillinger som grunnlag for refleksjon. En fri debatt hvor sak - ikke person - utsettes for argumenter fører samfunnet og mennesket videre bort fra apestadiet. Kan nok provosere både sarte maktsjeler og sterke fagpersoner når det er nødvendig :-) Jeg trøster meg med at jeg kunne endt mitt liv som en provosert abort. I stedet ble jeg et provoserende liv. Samtidig - og like viktig: Om jeg ikke oppnår det beste, vet jeg at det nestbeste bør være det bestes beste venn og ikke dets fiende :-)

Den merkelige tausheten fra SP, SV og Ap når de vil at Finnmark skal miste et stortingsmandat

SP, SV og Ap vil ikke forklare hvorfor de sa ja til å redusere Finnmarks innflytelse i Stortinget



Før årets St.Hans stilte jeg et tydelig spørsmål gjennom min blogg og avisene i Finnmark til de tre partiene. De har halvparten av sine representanter i fylkestinget fra Finnmark – og i tillegg rent flertall.

Jeg ville vite hvorfor de hadde gått inn for å redusere Finnmarks 5 stortingsmandater til 4 fra valget i 2025.

Det har vært påfallende stille fra dem i over en måned.

Er det fordi de erkjenner å ha sviktet sine forpliktelser som folkevalgte i nord?
Gode fylkespolitikere kjemper som kjent alltid for at vårt område skal bli hørt i Stortinget og ha sterkere innflytelse og helst reell makt.

Men SV, AP og Sp har åpenbart ikke slike politikere i det viktige organet som vårt sterkere fylkesting skal være for å forsvare «Norges viktigste region».

«Den som tier, samtykker» heter det i et gammelt ordtak.

Hvordan skal man ellers tolke tausheten fra SP, Ap og SV?




Jeg kommer til å purre på dem og be de svare de mange finnmarkinger som er opptatt av dette spørsmålet.

Så får vi se om de tør svare – og evt forklare sine holdninger.

Hvorfor vedtok fylkestingsflertallet SP, AP og SV å støtte at Finnmark skulle miste et av våre 5 stortingsmandater?

Mange innbyggere har ventet spent på hva flertallet i Troms og Finnmark fylkesting vil gjøre for å øke vår innflytelse over utviklinga i nord og for å øke folketilflyttinga til viktige Nord.

Den nye regionreformen har nemlig gitt fylkeskommunene sterkere økonomiske muskler og politiske verktøy for at vi her nord har en hånd på rattet. Bl.a. er det fylkestingene som nå har ansvaret for å kompetanseutvikling, noe som brukt rett kan bidra til et mye sterkere næringsliv og bedre offentlige tjenester.

Regionreformen handler om å flytte statens makt nærmere innbyggerne.
Tidligere var de to svake fylkeskommunene våre avhengig av hva vennligsinnede byråkrater i de statlige maktinstitusjoner i Oslo ønsket å bidra til. De satt med den reelle makta!

Nå kan våre folkevalgte i det nye fylkestinget sjøl bestemme og styre utviklinga i Troms og Finnmark.  De vet bedre enn Oslo hva som vil tjene landets viktigste region.

Det nye fylkestingsflertallet har imidlertid skapt usikkerhet om de virkelig ønsker mer makt for å motvirke den statlige sentraliseringa vi har sett siden 1990-tallet.

Nesten 21 mill.kr til lønn mottar de hvert år for å gjøre minst mulig som styrker vår del av landet. Er det fornuftig bruk av penger?

De bruker lite tid på å finne løsninger som gagner innbyggere og næringsliv. Deres hovedsak er å svekke det regionale nivået her i Norges viktigste region ved å reversere en sterk fylkeskommune tilbake til de to svake vi hadde tidligere.

Enda større ble forbauselsen min da jeg leste fylkestingsprotokollen for desember 2020 og ser at fylkestingets flertall har stemt mot forslag fra Venstre, MDG og Rødt om å beholde et minsteantall mandater på 5 fra hver valgkrets ved Stortingsvalg.

Finnmark har siden 2005 hatt 5 mandater, noe som bedre representerer en valgkrets større en Danmark i areal og mangfold.

Dette ville ikke Ap, SV og SP i vårt nordligste fylke.
Dermed har Troms og Finnmark fylkesting sterkt bidratt til at det er kun 4 stortingsrepresentanter fra fra Finnmark valget 2025!

Innspillet fra SP, Ap og Sv i Troms og Finnmark fylkesting er fulgt opp av et kompakt flertall på Stortinget, noe som betyr at ved 2.gangs behandling (grunnlovsforslag) i kommende periode, har ikke Finnmark lenger 5 stortingsrepresentanter!

Her avslører SP, Ap og SV i Troms og Finnmark seg grundig. De er «store i ord, men liten på jord» når det gjelder å forstå og forvalte makt til Troms og Finnmark sitt beste.

Hvorfor synes de det er best slik det var før: Makt og ressurs sterkt sentralisert til Oslo ?

Bursdag, ball, bønn og bankende hjerter

» Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!»

Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen.
For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.

Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.

Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.

12.juni 2021 ble det min tur til å «gå ut på dato».

Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.

Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.

Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist

Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse.
Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!

Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.

Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:

En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.

Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!



Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.

Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.

Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.

0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).

Selv begrepet «dårlig spøk» dekker ikke denne flausen.

Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?

Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.

Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.

Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.

Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.

Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.

Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte:
Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!

På veggen i gangen hang en plakat: » Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».
Med Venstres logo.

Haakon ble en av «hærførerne» mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.



Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.

For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.

I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.

Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.

Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.

Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov

Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.

Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.

Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.

(Kilde: SNL)

For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;

– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig

– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø

– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.

Vi trenger idealer

Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.

Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.

Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og «samenes venn» Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.

Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.

Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis.
De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.

Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.

Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.

Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging.

Et bankende hjerte slutter å slå – I


På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.

Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.

Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg;
» Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!»

Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.

Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:

Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.

Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.

I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?

Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?

For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.

Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.

Hvorfor er det så prekært?

Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo?
Nettopp: Fredags ettermiddag.

Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo?
Nettopp: Søndags ettermiddag.



Hvorfor er det slik?

Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.

Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn?
Svaret er enkelt: Staten.

Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting.
Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget!

Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!

Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!

Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!

Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen

Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.

En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!



Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.

Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.

Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:

Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!

Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.

Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.

Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.

Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.

Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991

I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen «glødende Haakon H.» ; Odd Einar Dørum.


Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.

Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra

Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.

Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.

Han har vært en stor inspirator for meg.

Et bankende hjerte slutter å slå – II

Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.

Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).

Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland.
Alene.

For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.

Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?

Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.

Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.

Noen døpte meg til Børre «Steinhard» etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.

Han som taklet meg var mer enn uheldig.
Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente «å-kor-hen-ska-vi-reis»-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.

Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.

Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.

Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.



Jeg er fortsatt alene i stua, men roper;
«Hjelp han. Hjertet!»

Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.

Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.

De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.

Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!

Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.

Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og «fornuftsdelen» av hjernen, jeg ber nå til en eller annen «usynlig» makt.

Et bankende hjerte slutter å slå – III

Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.

Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.

Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på «Øverjordet» hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.

Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.

Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.

Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.



Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.

Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.

Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok.
Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.

Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.

Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.

Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.

Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell:
Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.

Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.

Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen.
Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.

» Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!»
Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.

Jeg hørte legen si fra stua:
» Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.»

Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.

Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi «han er en styrke for oss».

Et bankende hjerte slutter å slå – IV

Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen.
«Han lever?»

Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender.
«Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.»

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.



Dette må da bety noe godt?!
Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?

Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.

Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.

Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra.
Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.

Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.

Og mer emosjonelt skal det bli.

Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå

For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:

På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de «Christian!». De danske supporterne svarer med «Eriksen!», og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!

Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.

Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater:
» Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!»

Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.

Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.

Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.

Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.




Statsforvalteren må ta eneansvaret dersom Tana kommune havner i ROBEK!

Det er en kjent sak at Tana kommunes økonomi er svært anstrengt. Ikke i første rekke på grunn av svindel over år, men fordi kommunen siden 2005 har finansiert både nødvendige og mindre nødvendige bygg med dyre banklån.

Lånegjelda er vedtatt av kommunestyret til å være maks 140 prosent av driftsinntektene (anbefalt tall for kommuner er 75 prosent).

I siste budsjett utgjør dette 147 prosent – uten at det er gjort gyldig vedtak slik Kommuneloven krever. Etter min mening er ikke budsjettvedtaket gyldig.

I disse dager sluttbehandler Tana kommune en reguleringsplan som skal gi ny tomt for en ny barnehage. Tana kommune har allerede 8. april foretatt sluttbehandling av detaljreguleringsplanen FØR høringsfristen var ute og høringsinnspill behandlet!

Tana har sannsynligvis fått klarsignal fra statsforvalteren om at slikt er godkjent praksis?

Som kjent må både privatpersoner og næringsliv forholde seg til alle frister som Plan- og bygningsloven setter. Tana kommune kan uten konsekvens bryte de?

Tilstandsrapporter med ulikt innhold?

Hva som er langt verre: Tana kommune hadde fått utført en tilstandsrapport i 2019 på lokalene til Tana bru barnehage. Konklusjonen var klar: Med 7 mill. kr ville disse lokalene bli satt i akseptabel stand og innhold areal nok til flere brukere. Kommunestyret vedtar derfor å sette av 7 mill. kr i 2020 til renovering/utvidelse. Dette presenteres slik i lokalavisa.

Hva skjedde så vinteren 2020? Da kom som ofte før daværende rådmann med ny tilstandsrapport som viser at de 7 mill. kr monner ikke. Han sender en sak til politisk utvalg med ansvar for bl.a. barnehage.

Utvalget er ledet av Ulf Ballo (Ap). De har ikke vedtaksmyndighet for investeringer. Likevel «vedtar» de å bygge ny barnehage – ord for ord slik rådmannen har foreslått!

Saken kommer til formannskapet senere på våren, og presenteres som et «vedtak» formannskapet må følge. Nå er det ikke lenger 7 mill. kr som trengs, men «rundt 15 -20 mill. kr» ifølge rådmannen!

Sommeren 2020 presenteres politikerne for et nytt stedsvalg. Ikke ved Ringveien, men i Maskevarreveien hvor all trafikk av barnehagebarn nå skal sluses inn. Avisa Finnmarken omtaler dette som uproblematisk.

Tilfeldigvis dukker slike kommunale byggeprosjekt opp med jevne mellomrom. Like tilfeldig økes lånegjelda – som deretter må betales med kutt i antall stillinger innen helse, pleie og omsorg samt skole. Og tilfeldigvis er det samme lokale byggefirma som får nytt oppdrag når det forrige kommunale nybygget avsluttes. Tana kommune sørger i praksis for å holde et av kommunens firma i drift.

Ikke ulikt årene før, kommer forslag til drifts- og investeringsbudsjett i siste del av november.
I fjor kom den samtidig med at det ble avdekket svindel for minst 20 mill.kr.

Rett før svindelen blir kjent, skriver avisa Finnmarken om prosjektet, og både rådmannens og ordførerens overoptimisme. Det er ikke måte på hvor god kontroll Tana kommune har med sin økonomi.

I stedet for å ta et skritt tilbake og stanse større investeringer til kommunen har kontroll på økonomien, vedtar flertallet rådmannens hasteforslag til barnehageprosjekt. Nå er summen blitt på utrolige 34 mill. kr – alt inklusive!

Fra 7 til 34 millioner på rekordtid!

Jeg skriver dette for at innbyggerne bedre skal forstå hvorfor det heretter vil komme forslag om reduksjoner i tjenestetilbudet for innbyggerne. Flertallet har valgt å øke lånegjelda – uten å ha dekning for det! Et lån på 7 mill. kroner må betales med en hjemmehjelper mindre de neste 10 år. Et lån på 34 mill. kr betyr 5 -6 færre stillinger.

Dagens barnehagebygg kan renoveres for 6–7 mill.kr og vil fungere godt nok til sitt bruk.

I stedet skal det altså bygges et helt nytt og kostbart bygg som fjerner et friområde, en hockeybane og øker trafikken inn på Maskevarreveien uten forsvarlig trafikksikkerhet. I tillegg skal den bygges opp mot en annen barnehage med hvile-/sovearealer vendt mot det nye området. Det er ikke foretatt tilfredsstillende konsekvensanalyser av tiltaket.

Det er heller ikke foretatt grunnundersøkelser selv om området ligger innenfor marint nivå med fare for kvikkleire i grunnen!

Med Statsforvalterens stilltiende aksept kan Tana kommunes økonomi nå gå fra vondt til verre. Da har statsforvalteren seg sjøl å takke. Familiære og partipolitiske bånd mellom politikere og administrasjon i Tana og hos fylkesmannen i Vadsø kan være med å forklare dette.

Det vil i så fall ikke bli akseptert om Statsforvalteren i løpet av de neste årene sender vår kommune i skammekroken ROBEK – med alle de begrensninger det betyr for kommunale sjølstyre.

Det hører selvsagt med til historien om den politiske kultur for å øke lånegjelda, skal det i disse dager åpnes anbudsdokumenter for byggeprosjektet «Nytt unødvendig barnehagebygg» som er hastebehandlet.
Igjen.

Tana kommune kjører som vanlig sitt eget løp – med godkjennelse fra Statsforvalteren?

Et voksent kommunestyre vil forhåpentligvis nå sette foten ned for nye store investeringer. Kommunens økonomi har vært svært anstrengt over mange år, mens både rådmannen, ordførere og politikere fra flertallskonstellasjonen har forsøkt å røyklegge fakta.

Og de har hatt god hjelp fra media i Finnmark. Det er ingen hemmelighet at det er få journalister i Finnmark som har god kompetanse på økonomi generelt og kommuneøkonomi spesielt.

Det har politiske og administrative maktpersoner hatt god nytte av.

Får Tana kommune endelig en svært godt kvalifisert kommunedirektør!

Det har lenge vært kjent at Tana kommune trenger en ny administrativ leder etter de alvorlige avsløringene om svindel som har fått pågå i en årrekke. Etter å ha avsluttet arbeidsforholdet til den forrige rådmannen, konstituerte den politiske ledelsen tdl. kommunalsjef Trond Are Anti som rådmann inntil ny kommunedirektør kunne komme på plass innen sommeren.

Ordfører Helga Pedersen tok deretter initiativ overfor formannskapet til en prosess for å få ansatt en ny kommunedirektør. Kommunen innhentet tilbud fra flere rekrutteringsfirma og valgte NNL (Nord-Norsk Lederutvikling) med hovedkontor i Bodø. De har 35 års erfaring med slikt arbeid og får meget gode skussmål fra andre oppdragsgivere.

 28. januar involverte ordføreren formannskapet. Hun ønsket å nedsette et rekrutteringsutvalg på 3 politikere, en repr. for de ansatte og en fra personalavdelingen som sekretær. I møtet deltok også NNL.

Ordføreren ba også formannskapet være tydelig på hvilke krav og forventninger vi skulle ha til den nye kommunedirektøren, og som skulle stå i stillingsannonsen.

Formannskapets 7 medlemmer representerer både posisjon (flertallet Ap og DSL) og opposisjonen (SP og V). Også Høyre og Frp er involvert ved at de er varamedlemmer med fullt innsyn i sakene.

Ordføreren ba om fullmakt til at hun sammen med varaordføreren og Jon Erland Balto som repr. for opposisjonen kunne lede denne prosessen. Hensikten var å gi kommunestyret gode kandidater å velge mellom på kommunestyremøte 15. april.

Den største diskusjonen gikk på om vi skulle stille krav om samiskkunnskaper. Det ble bestemt at vi måtte følge kommunens eget reglement. Det innebar at dersom vi fikk to like dyktige kandidater med samme erfaring og samme utdannelse, ville kommunen velge den som hadde best kjennskap til samisk kultur og språk og helst både snakket og skrev samisk.

Ved søknadsfristens utløp var det kommet inn 9 søknader. Én trakk søknaden dagen etter, og 6 av søkerne ble ansett å treffe de fleste eller alle krav i utlysningen.

Så starter en meget grundig prosess. Først må kandidatene besvare en leder-/personlighetstest. Denne gir et bilde av søkernes både sterke og svakere sider.

Samtlige 6 kandidater har lederkompetanse og noe ulik fagkompetanse. De blir bedømt på 13 områder hvor de kan score fra 1-3 poeng.
Deretter foretas intervju med de 6 kandidatene for å avklare det som verken CV eller testen ga et klart svar på. Intervjuprosessen ledes av NNL som har den nødvendige kompetanse til å kartlegge søkerne. To av kandidatene, Fjellgren og Ballo skiller seg ut fra de øvrige.

NNL og rekrutteringsutvalget er derfor enige om å gi videre med disse to kandidatene. Det gjøres gjennom en grundig referansesjekk hvor Fjellgrens tre referanser og Ballos to kommer med sine vurderinger på en rekke kriterier for gode lederegenskaper.  

Tana trenger en kommunedirektør som er helt uhildet i å ta viktige avgjørelser, som ikke er konfliktsky, som vektlegger faglighet blant ansatte og som evner å ta de ansatte med i det som skal ende med bedre kommunale tjenester for innbyggerne.

Denne gir de siste nødvendige svar for å evt. skille de to kandidatene fra hverandre.

NNL og rekrutteringsutvalget konkluderer deretter med at Eriksen Fjellgren er den kandidaten som best kan klare de strenge kravene Tana kommune har satt til ny leder.

Uten at det er vurdert særskilt, vil nok mange hevde at det for Tana kommune vil være en fordel å få en kommunedirektør som ikke har hatt for sterk tilknytning til verken steder, organisasjoner eller er tilknyttet familie-/slekt- eller partibånd i Tana.


I avisene Sagat og Finnmarken 29.mars forklarer Siv-Anita Biti-Helander (Ap) hvorfor hun fremmet et utsettelsesforslag i formannskapet. Hun mente at både ordfører og varaordfører hadde rotet til prosessen med å ikke erklære seg inhabile straks søkerlista var kjent. Det gir jeg henne helt rett i. De to burde sjøl sett at her var det tilknytninger til søkere som gjorde at det kunne bli stilt spørsmål dersom disse søkerne ble innstilt og andre vraket.

Dette var kjent lenge før formannskapets møte. Det var også kjent at det var NNLs forslag til rangering som ville bli lagt fram for formannskapet, ikke den politiske referansegruppa. De har riktignok deltatt i prosessen og fått anledning til å stille spørsmål.
Men det er en profesjonell «hodejeger» fra NNL som gjennom anerkjente metoder har vurdert og intervjuet alle søkerne og foretatt referansesjekk for de som skilte seg ut som de mest aktuelle kandidatene.

Formannskapet er altså det organet som skal innstille overfor kommunestyret. Det er derfor en forutsetning at dette organet er habilt. Møtet behandlet derfor ordførerens habilitet og vedtok at hun var inhabil på grunn av svært nær tilknytning til søkeren Ballo. Dette skjedde formelt ryddig ved at ordføreren forlot møtesalen og varaordfører Solbakk overtok møteledelsen.

Da varaordfører til min overraskelse så åpnet for å drøfte selve saken, ba jeg om at også hans habilitet ble tatt opp til vurdering. Han forlot da salen, og Hartvik Hansen ble valgt som settemøteleder. Jeg synes det var rart at ikke Aps gruppe på forhånd hadde vurdert Solbakk som inhabil, og ordnet klar et varamedlem.

Varamedlem Einar Johansen møtte etterhvert, og Solbakk ble enstemmig erklært som inhabil. Det samme ble konstituert rådmann som var en av søkerne. De deltok følgelig ikke i den videre behandling.

Nå var formannskapet endelig uhildet og habilt til å vurdere kandidatene!

Jeg ønsket at denne sakens generelle del kunne drøftes i offentlighet all den stund det hadde vært en del berettiget kritikk av ordfører og varaordførers deltakelse i prosessen. Jeg fikk ingen støtte for det fra Ap.

Etter at NNL hadde gått gjennom deres arbeid, fikk politikerne stille spørsmål og kommentere. Det ble da stilt spørsmål om hvorfor ikke alle søkerne var referansesjekket, noe NNL avklarte med å vise til ordinær arbeidsmetode ved slike utvelgelser av aktuelle kandidater. Man vurderer CV for utdannelse og erfaring, foretar deretter intervju, vurderer alle svar som er gitt, og rangerer søkerne. Det vil ofte være noen søkere som skiller seg merkbart ut.  Det er kun disse det tas en dypgående referansesjekk på.

Biti-Helander stilte også spørsmål om kredittsjekk (!) på søkerne. NNL svarte ikke overraskende at  de aldri har foretatt kredittsjekk.De har heller ikke myndighet til dette. Selvsagt. Disse 6 har søkt jobb, ikke lån i Tana kommune.

Hun hadde andre spørsmål om kandidatene, men da med en negativ tolkning av det NNL hevdet var gode lederegenskaper for de anbefalte.

Så la Biti-Helander fram et utsettelsesforslag som hun i avisa bekrefter at AP og Samelisa var enige om. Saken skulle utsettes til 8.april. De ville ha NYE intervju, og de HÅPET at NNL kunne gjøre dette. I tillegg skulle de bytte ut – etter avtale med ordfører og varaordfører (!) sine representanter med mer uhildete Eirin Utsi og Hartvik Hansen.

Til Finnmarken sa varaordfører Solbakk at han fikk «forespørsel fra Ap om jeg kunne stemme for utsettelse», og at han sa ja til dette. Dette sier altså varaordføreren som har fulgt prosessen og stilt seg bak rangeringen av kandidater! Nå er han brått blitt usikker på sitt eget råd. Eller er det slik at når Ap sier «hopp», så hopper varaordfører Odd Erik Solbakk ?

Nå går saken fra vondt til verre.  NNL som altså har hatt full tillit hele veien som profesjonelle nok til å vurdere søkerne ved hjelp av  anerkjente metoder, skal altså nå etter PARTIpolitisk ønske fra Tana Ap gjøre jobben på nytt. De skal intervjue for å finne andre svar, og de skal vurdere referanser til de mindre aktuelle kandidater!

Hvorfor skal NNL foreta NYE intervju når vanlig prosedyre ved ansettelser av ledere i offentlig sektor er et intervju?

Hvorfor skal man foreta referansesjekk for de 4 øvrige kandidatene når Fjellgren og Ballo allerede var silt ut som de to eneste klare valg?

Og hva skal en utsettelse føre til når det forlengst er bestemt at kommunestyret skal foreta ansettelse i aprilmøtet?

Jeg tilhører de som hadde forventet at flere tidligere eller nåværende rådmenn i andre kommuner ville søke på en slik stilling. Jeg var derfor skuffet over det lave antallet søkere, og er redd for at Tana kommunes omdømme over lang tid er svekket.

Sjøl hadde jeg tro på at en av de 4 øvrige søkerne var best egnet. Likevel er jeg ærlig nok til å innrømme at jeg ikke kjente til de disse to som ble innstilt. For meg er det likevel grunnleggende viktig å ha tillit til profesjonelle fagfolk. Når NNL med sin tunge fartstid og anerkjennelse for godt utført arbeid for andre kommuner leverer sin konklusjon, kan ingen av oss se bort fra den.

På hvilket grunnlag skulle det skje? Skal Tana kommune fortsatt fremstå uprofesjonelle og gjøre slike vurderinger av søkere:
« Ja, han er jo en hyggelig kar!» ?
«Jo, hun er jo datter til en jeg kjenner!» ?

Er det ikke nettopp slik form for nepotisme og uprofesjonalitet vi skal avslutte i Tana for å heller bygge et positivt omdømme for kommunen?

Under møtet ber Biti-Helander om gruppemøte for Ap. Fra opposisjonen ventet vi nå at de som vanlig skulle komme samlet tilbake og kjøre sitt eget løp.

Før setteordføreren går til avstemning, spør jeg om det stemmer at de har hatt gruppemøte på ordførerens kontor (med tanke på en evt. inhabilisering).
Biti-Helander svarer et kontant Nei!
En ærlig setteordfører Hansen innrømmer likevel at de hadde møte hos ordføreren, «men de (Pedersen og Solbakk) sa ikke noe» som han sa om de inhabile. Så vet vi det. De bare var der for å passe på at alle fulgte Planen?

I avisene bekrefter Biti-Helander at de har hatt flere gruppemøter om denne saken. All den stund hun ikke formulerte noe forslag under møtet, må Ap ha laget forslaget på forhånd FØR deres habile i formannskapet fikk høre NNLs nøytrale gjennomgang av saken.

Men til tross for at NNL sa klart fra at de ikke hadde kapasitet til å ta noe nytt oppdrag før etter midten av april, valgte likevel Biti-Helander å ikke trekke forslaget. Hvorfor trakk hun ikke det etter en slik viktig opplysning?

Det neste spørsmålet må da bli:
Deltok ordfører Helga Pedersen på gruppemøtet som behandlet ansettelsen?

Jeg velger å tro at hun har holdt seg langt unna saken etter at hun erkjente å være inhabil.
Men hvem har da ledet Ap sitt møte som ville hindre kommunestyret å ansette Eriksen Fjellgren som ny kommunedirektør?
Det har offentligheten krav på å få svar på.

Da utsettelsesforslaget kom opp til votering, stemte kun Biti-Helander og Stian Hansens for. Både Einar Johansen og Hartvik Hansen stemte for forslaget fra Jon Erland Balto om å innstille Eriksen Fjellgren som nr. 1 og Ballo som nr. 2.

Det hører med til historien i avisa at Johansen ikke deltok på gruppemøtet. Men begge fikk samtidig med de øvrige habile medlemmene i formannskapet detaljkunnskaper om prosessen og NNL sine vurderinger og sin anbefaling.

Og de lot seg tydelig overbevise av dette.

Hansen sa bl.a. til Finnmarken:
– «Ut fra egne erfaringer jobber slike firma svært profesjonelt. Dessuten var det viktig å få en innstilling, ellers kunne det halt veldig ut med å få ansatt en ny kommunedirektør. NNL gjorde det klart at de ikke hadde tid til noen ny intervjurunde før etter 8.april. Et annet poeng er at utsettelse kunne ført til at vi mistet dyktige søkere..»

Hansen opptrer her slik an ansvarlig ordfører skal. Det haster med å få en ny kommunedirektør på plass. En utsettelse nå kan bety 4-6 nye måneder før slik ansettelse kan skje!

Og hva skal den «nye ansettelsen» basere seg på av nye momenter ?

I praksis ingen. Dette blir kun et tap av tid. I håp om å presse den best kvalifiserte kandidaten bort fra stillingen for å åpne for enda «en lojal Ap-ansatt» ?

Selv om de fire øvrige skulle fått en referansesjekk ville det likevel ikke endre rekkefølgen for de to best kvalifiserte.Dette visste et samlet formannskap før gruppemøtet til Ap.

Tana kommune vil kun bruke unødvendig lenger tid på å komme inn på et helt nødvendig nytt spor: Å fremstå profesjonell og trygg for både de ansatte, og ikke minst for brukerne av viktige kommunale tjenester.

Det vil ta tid å bygge opp et positivt omdømme av politisk og administrativ ledelse i Tana kommune etter det som har skjedd tidligere. Hvem husker ikke den underlige ansettelsesprosesser der den tidligere ordføreren ble sikret en fast og godt lønnet lederstilling der godt kvalifiserte søkere ble forbigått? Og daværende rådmann ble belønnet med en saftig lønnsøkning. Alt på samme dag.

Mange har spurt meg om hvem som i realiteten styrer Tana kommune. Er det den nåværende ordfører eller er det fortsatt gammelordfører Frank Ingilæ som trekker i trådene som Helga Pedersen må følge?

Det vakte betydelig oppsikt da Ingilæ ville begynne i sin stilling som leder av Utviklingsavdelingen dagen etter at han var gått av som ordfører. Det vanlige er en karantenetid på opptil 3 måneder. Mange har lurt på om dette var en del av masterplanen dersom stemmetallene til slutt kunne vise at Ap fortsatt med makta.

Han hadde sammen med rådmannen full styring på formannskapet hvor 5 av 5 tilhørte flertallet. Formannskapet var også valgstyre – som til vanlig skal bestå av både avtroppende flertall og mindretall. Her var det gamle Sovjet – med samtlige fra posisjonen. For ordens skyld plukket de også ut ansatte fra rådhuset som under ledelse av tidligere rådmann og tidligere IT-leder styrte datasystemet.

Ved at Ingilæ kunne fortsette sitt politiske virke dagen etter at hans partifelle Helga Pedersen var blitt ordfører, hadde han og tidligere rådmann også direkte kontroll med henne som ordfører. At hun under konstitueringen av det nye kommunestyret 10.oktober 2019 ble lurt av den tidligere rådmannens påståtte juridiske kompetanse om korrekt fremgangsmåte ved valg av formannskap og kontrollutvalg, var nok en vekker for henne.

På det tidspunktet skjønte hun smertelig at kommunen trenger juridisk kompetanse. Hun er tross alt også en av de 5 riksrevisorene i Norge, oppnevnt av Stortinget. Hun kan ganske enkelt ikke gjøre feil som ordfører. Det vil ikke bare bli en offentlige negativ sak om henne og Tana, men det vil også berøre tilliten til Riksrevisjonen.

Derfor må Helga Pedersen som ordfører både bli den formelle og reelle ordføreren i Tana.

( Ingilæ burde hatt skamvett nok til å trekke seg fra en meget godt lønnet lederstilling/politiker han fikk på en meget suspekt måte, og som sikrer han en betydelig inntekt fram til pensjonsalder.
Mer om denne saken her.

Ja, man gjør slikt i land vi ikke liker å sammenligne oss med, men her burde varselklokkene ringt for lang tid siden. Noen lurer på om det er han som nå drar i trådene for at Ap skal hindre at han blir ledet av en profesjonell kommunedirektør og slik mister sin politiske innflytelse).

Derfor er det maktpåliggende å avslutte dette skammelige rotet Tana Ap igjen har påført kommunens omdømme negativt.

Nå må kommunestyret skjære gjennom i møtet 15.april:

Start den helt nødvendige prosessen for å bygge et godt omdømme av Tana både utad og innad ved å ansette den utvilsomt best kvalifiserte søkeren, Eriksen Fjellgren som ny kommunedirektør.

Hvis da ikke Tana Ap ønsker å rote dette mere til for å forsterke inntrykket av Tana som en tegneseriekommune?

I så fall får det en trist konsekvens: Enda flere flyttelass og innbyggere flytter vekk fra kommunen.