Om Børre St. Børresen

Jeg er en gutt på drøye 60+ med et umettelig livs- og kunnskapssug - og engasjement. Opptatt av samfunnsdannelse - som er grunnlagt på dannelse av selvstendige mennesker. Den engelske filosofen John Stuart Mill sa det så klokt : " Den stat som krymper sine mennesker, skal erfare at med små mennesker kan intet stort bygges." Jeg er utdannet som allmenlærer, og har deretter tatt viderutdanning i norsk, musikk, IKT og statsvitenskap. Avsluttet den formelle delen med å ta et erfaringsbasert masterstudium i Utdanningsledelse, og har deretter våknet sterkt og engasjert som rektor for å gjøre den norske grunnskolen langt bedre enn den har vært behandlet de siste tiårene. Jeg anser en rektor å være entreprenør i å bygge mennesker - til å bli engasjerte samfunnsborgere i et liberalt demokrati. Vi bygger en del av denne verdens fremtid - gjennom små mennesker som skal få utgjøre store forskjeller til samfunnets beste. Er av natur utålmodig og ubyråkratisk, og ønsker begrunnede motforestillinger som grunnlag for refleksjon. En fri debatt hvor sak - ikke person - utsettes for argumenter fører samfunnet og mennesket videre bort fra apestadiet. Kan nok provosere både sarte maktsjeler og sterke fagpersoner når det er nødvendig :-) Jeg trøster meg med at jeg kunne endt mitt liv som en provosert abort. I stedet ble jeg et provoserende liv. Samtidig - og like viktig: Om jeg ikke oppnår det beste, vet jeg at det nestbeste bør være det bestes beste venn og ikke dets fiende :-)

Fake news? I Norge..?! Nei, slik har vi ikke det her i et land som flyter over av oppdatert kunnskap..eller??

Trygdeskandalen: Regjeringen må gå av i respekt for at verdens beste land sviktet kollektivt. Kun slik kan tillit gjenreises.

Det er helt ufattelig. Alle sov på sin vakt mens skipet «Verdens beste land» fortsatte framover på gal kurs. Underveis traff det en rekke småbåter som trengte hjelp i uværet de var i, men som ble straffet ved å bli kjørt i senk.

Hittil vet man om 78 havarerte, som levde i troen på at de nå var i sikkerhet og som brått innså at de var fortapt. 

En rekke trygdemottakere trodde at de var innenfor norske lover, og at det å flytte seg fritt over landegrensene var tillatt.

Men det var det ikke hvis du var trygdemottaker. Da hadde du elektronisk lenke fordi du var for syk til å arbeide, og fordi du trengte noe tid for å bygge deg opp og komme tilbake til arbeidslivet.

Om du da ikke havnet i samme situasjon som et mindretall og aldri ville bli i stand til å ta ordinært arbeid igjen.

Det er et stort nok personlig nederlag  å ikke være i stand til å arbeide – om ikke du også skal straffeforfølges og fratas det du skulle leve av. Fordi du brøt en norsk byråkratiskapt regel som kun med en formell offentlig godkjennelse fra NAV tillot deg i passere norskegrensa.

Du trengte altså en passér-seddel.

Noe som sist var vanlig i Norge i perioden 1940-45.

Grensetilfellene

Jeg kjente på følelsen sjøl i 2018. Jeg var sykemeldt, og hadde behov for å få reise i vinterferien til Sydens varme. Vi hadde bestilt reisa, og snaue 3 uker før reisa oppdaget jeg NAV-teksten «med liten skrift». Jeg måtte søke om tillatelse fra NAV!

Heldigvis kunne dette gjøres digitalt, og like heldigvis ble søknaden saksbehandlet av en voksen og oppegående ansatt på NAV-kontoret i Båtsfjord. Tillatelsen ble gitt.

Jeg tok kopi av svaret, og så like før avreise til min fortvilelse at returdatoen var feil. Jeg hadde satt den til dagen før hjemreisen! Hva skulle jeg gjøre? Det ville være fryktelig å miste sykelønna for den uka. Så jeg gjorde ingenting. Dermed var jeg nervøs i flere uker etterpå for hva noen i NAV skulle finne ut:  Jeg hadde vært i utlandet på en dato jeg ikke hadde lov å være der – uten hittil alvorlige økonomiske konsekvenser for meg.

Noen måneder senere skulle jeg kjøre fra Øst-Finnmark til Molde. Jeg hadde noen uker før det uformelt spurt en på NAV om jeg kunne kjøre fritt til Nuorgam (et mindre finsk tettsted på grensa mot Norge) for å sjekke bilen på et verksted der. Hun smilte av det, og sa ubyråkratisk at de kommer ikke til å lage noen sak av det. «Det er jo nabolandet vårt!».

Så i april tok jeg en av mine største sjanser i mitt voksne liv: Jeg kjørte til Molde den retteste veien – gjennom to land; Finland og Sverige med flere overnattinger. Jeg var altså innom utlandet uten tillatelse! Og etter norske regler og fortolkning av lovverket, var det altså i strid med Lov om folketrygd. NAV kunne ha straffet meg.

IMG_5020

Takknemlig artikkelforfatter føler seg godt ivaretatt på vei til behandling. Vi har et godt utbygd helsevesen i Norge som setter Folk først når det haster. Slik burde NAV også vært.

Jeg hadde ikke våget å stå fram med mine «lovbrudd» om det ikke var for at EUs trygdeforordninger gjennom norsk tilslutning til EØS beskytter meg nå. Altså, det er ikke norsk lov og norske regler og norske myndigheter som gjør det, men EUs «tungrodde byråkratiske system».

Som gammel EU-motstander gjør jeg meg mine tanker nå.

Folk eller System først?

Jeg forteller om dette for å vise hvordan et system fullstendig kan kjøre mennesker i senk.

Her har ikke bare dagens regjering sviktet.

Både Stortinget, tidligere regjeringer og  domstolene sviktet kapitalt.
Og utrolig nok ;
MEDIA, vår 4-statsmakt som skal sikre innsyn i og derfor kontroll med våre 3 statsmakter sviktet også. Presumptivt oppegående journalister har ikke gjort sin jobb i alle disse år.

Kanskje fordi de heller ikke der – som på økonomi – hadde nok kunnskap om saksfeltet?

Allerede våren 2013 forelå det en dom i EFTA-domstolen basert på en sak fra 2009 hvor en EU-borger fikk medhold i kravet om å beholde trygdepenger. Journalister/media med nese for slikt ville skjønt sprengkraften i en slik avgjørelse.

Heller ikke VG gjorde jobben sin. Det er likevel lett å være enig med VGs kommentator når hun skriver om skandalen.

Skjermbilde 2020-01-11 kl. 20.46.33.png
Det var en total kollektiv svikt i Norge, landet som gang på gang er rangert som verdens beste. Og som de fleste av oss ikke ønsker å flykte fra.  Ganske enkelt fordi vi stoler på et offentlig finansiert og godt utbygd sikkerhetsnett for de som av ulike grunner faller ut av vanlig hverdag og trenger hjelp.

Hvem skal derfor ta ansvaret for en slik ubegripelig offentlig straffeforfølgelse av uskyldige personer ?

Hvilken type rettsstat vil Norge være?

Det er en menneskerett å bli forsvart dersom landets myndigheter påstår du har brutt landets lover. Ingen kan bli straffet uten lov og dom.

Vi trodde at Norge var en rettsstat svært langt unna det vi finner i land styrt av ideologien til høyreradikale (fascisme) eller venstreradikale (kommunisme). I de land er rettssystemet en del av den samme statsmakt og følgelig politisk styrt. Der blir innbyggerne tilfeldig behandlet. Dommer blir avsagt ut fra vilkårlige politiske hensyn og uten at den anklagede kan velge seg en forsvarer som er uavhengig av statsmakta.

For et liberalt demokrati som vårt med en statsmakt som balanserer og kontrollerer makt gjennom maktfordelingsprinsippet, er det uhørt at slikt kan skje. Likevel har summen av det som har skjedd blitt 78 dommer hvor det manglet noe så fundamentalt som en gyldig lovhjemmel! Tenk det! I en rettsstat som vi skal stole på..

I dette tilfellet har altså vårt øverste folkevalgte organ, Stortinget vedtatt en lov og regjeringen vedtatt forskrifter som var i strid med lov- og avtaleverket Norge har sluttet seg til gjennom EØS!

Er det da rett at alle kan peke på alle andre som «mest» ansvarlig, og at «alt blir som før» med noen beklagende ord eller at en statsråd går?

Det blir direkte flaut når småpartier nå lager et stort spill for å dekke over egne feil og eget ansvar, og lager mediestøy med å vifte med mistillitsforslag i opplagt håp om nye velgere.

Jeg skjønner godt behovet for oppmerksomhet og «være først på ballen» i konkurranse med andre opposisjonsparti. Men vær snill og vis både skamvett og måtehold nå!

Regjeringen må gå av for å markere alvoret i denne skandalen

Jeg godtar at ingen domstol, storting eller regjering alene kan påta seg ansvaret når ledd etter ledd i sikkerhetslenka brast over mange ti-år.
Men jeg synes likevel det blir helt rett at sittende regjering trekker seg ut fra det vi hittil vet om trygdeskandalen.

Om regjeringen fratrer ved at det skjer gjennom et mistillitsforslag i Stortinget eller fordi statsministeren går til Kongen og melder sin avgang, er mindre viktig. Men det har større virkning om det er regjeringen som av eget initiativ gjør det. Da viser man utad at både svarte biler, høye lønner og andre goder må vike for den gode sak: å opptre ydmykt og respektfullt overfor de mange ofrene av offentlige feilgrep.

Det mest anstendige overfor de 78 dømte og deres familier, burde derfor være at statsministeren og partilederne for regjeringspartiene sjøl blir enige om en slik konklusjon. Det ville virkelig bli oppfattet som om at noen faktisk tar ansvaret. På ordentlig. På alvor. I respekt for enkeltmenneskers rett til anstendig behandling av det offentlige.

Det viktigste er at alle som er rammet av den kollektive kollapsen ser at det er noen voksne hjemme nå. Som ikke bare sier beklager, men som tar konsekvensen av en slik beklagelse i praksis.

Først da kan «det offentlige systemet» ta en restart på tillitsbygging.

For da har ledelsen i verdens beste land sagt klart fra:

«Vi levde for lenge i troen på at alt var på stell, og at mennesker i Norge ble behandlet med respekt av det offentlige og av vårt rettsvesen. Vi innrømmer at den norske stat over lang tid har krenket enkeltmennesker, og lover å hindre at slik skal skje igjen.

Regjeringen tar derfor ansvaret på vegne av et helt kollektiv som sviktet over altfor mange år. Og hvor norske innbyggere ble urettmessig dømt og straffet.
Derfor går regjeringen av.»

Så får det politiske systemet starte bygging av ny tillit – av partier som ønsker å ta ansvar i en ny regjering.
Og som vil sørge for at heretter skal FOLK, ikke SYSTEM settes i første rekke.

Hvilke krav stilles til ansettelse i NAV?

NRK hadde enn oppsiktsvekkende sak i morges. En kvinne ble «dømt» av NAV til å ha jukset til seg 305 000 kr. for å ha vært i utlandet mens hun mottok arbeidsavklaringspenger.

Hun skulle møte i retten nå, men etter avsløringen av «NAV-skandalen» ble rettssaken avlyst. Hun nektet å betale, og har dermed fått en betalingsanmerkning fra NAV.

Den blir ifølge NAV stående fordi hennes sak formelt ikke er ferdig behandlet!

Betalingsanmerkningen skaper selvsagt en rekke vansker. For å tegne forsikring, telefonabonnement, strøm-abonnement eller ta opp lån må du i de fleste tilfeller være plettfri når det gjelder økonomi. Betalingsanmerkning er en sterk begrensning av ditt handlingsrom og din frihet.

Skjermbilde 2020-01-09 kl. 08.11.04

Innslaget fra NRK fulgte reglene for god presseskikk. Derfor fikk NAV anledning til samtidig svar. Det ble en meget interessant affære.  Innholdet i svaret får meg til å stille spørsmål om hvilken kultur som råder i NAV.

Han som ble intervjuet innrømmet at deres krav om 305 000 var feil. Men siden NAV Innkreving (en datterorganisasjon i NAV)  allerede hadde sendt krav om innbetaling, kunne ikke denne «gjelden» slettes uten videre, og dermed måtte betalingsanmerkning bli stående! Saken måtte først saksbehandles! Deretter kan betalingsmerknaden trekkes tilbake.
Og sånn går nu dagan, som vi sier her nord.

Du tror det ikke før du hører det!

Byråkrater skal pr. definisjon forholde seg strengt til regelverket, behandle like saker likt, og – like viktig: De skal også kunne bruke nødvendig skjønn for å finne en god løsning tilpasset situasjonen.

Vi må anta at det er formelle krav til ansettelser i NAV, og at en ansatt gjennom høyere utdanning kan tilstrekkelig om forvaltningsrett og forsvarlig saksbehandling. Men også at de er ansatt på grunn av skikkethet, eller x-faktoren evne og vilje  til empati.

Empati handler om å kunne sette seg inn i og  til å forstå klientens situasjon slik at vedkommende får den helt nødvendige forståelse og støtte i en vanskelig livssituasjon. Dette i seg selv skaper nødvendig trygghet og tillit. Uten dette blir det vanskelig for klienten til å motiveres for nødvendig egeninnsats.
Det gir i så fall minst tre negative regnskap;

– klienten bruker lenger tid på å komme seg tilbake til arbeidslivet noe som koster samfunnet mer
– klienten  risikerer å bli varig klient, noe som koster samfunnet enda mer
– og viktigst; klienten får ikke leve et fullverdig liv og bruke den arbeidsevnen som kunne komme samfunnet til gode og gi følelsen av et mer verdig liv

Dessverre for NAV tror jeg de mangler en overordnet forståelse for dette. Denne kulturen smitter nedover i systemet, og resultatet blir en rekke negative oppslag om flotte mennesker som får livet satt på vent pga en svært firkantet forståelse fra NAV. Det hører også med i bildet at NAV har gitt råd om endringer i systemet som regjeringen har anbefalt Stortinget å følge.

Her er noen eksempler på medieoppslag.

Jeg kjenner Pål som en både kreativ og  empatisk fyr, og en stor ressurs for lokalsamfunnet. Her er hans historie. 

Jenny har i 19 år kjempet mot systemet. Her er hennes historie.

Tor Asle er en ressurssterk mann som virkelig har satt seg i respekt. Han har slitt med et handicap, havnet i rushelvetet og deretter reist seg. Flere turer til fots og på sykkel på langs i Norge for å få fokus på ettervern og mot voksenmobbing, har åpnet øynene hos mange. Han var den som fikk meg til å bruke mer tid på dette samfunnsproblemet.
Les hans sterke innlegg her.

I år har over halvparten av finnmarkingene og noen i Troms våknet opp til 5 sjokkerende meldinger!

Det var nesten ikke til å tro. Nesten som en god gammeldags samfunnshusfest på 70-tallet. Du våkner dagen etter et helt annet sted enn det som var planen.

1.januar våknet alle i Troms og Finnmark i et nytt fylke. Selv noen glass vann hjalp ikke. Ikke isvann i ansiktet heller.

Det går langsomt opp for deg at nå er endetiden kommet – hvis du da var en som blindt trodde på en over to år gammel lang kampanje. Den som ble startet etter stortingsvalget i 2017 da en dame fra Finnmark forkynte at «Finnmark forsvinner».

Kampanjen fikk stor støtte – ikke minst fordi den hadde et budskap som var meget alvorlig og skremmende: Dette var slutten på Finnmark. Fra 2020 ville Tromsø by eie naturen i Finnmark, ta alle fylkeskommunale og statlige arbeidsplassene fra Vadsø, sentralisere de videregående skolene til Troms, ta fra finnmarkingene sin identitet og en rekke andre negative konsekvenser.

Det kan være verdt å se litt i dagens fred og ro på 5 sjokkmyter som ble skapt under «unntakstilstanden», og hva som er realiteten i dag.

Sjokkmyte 1: » Kjøttvekta avgjør: Troms og Tromsø kommer til å ha rent flertall i det nye fylkestinget og bestemmer derfor alt alene».

Fylkestinget består nå som før av partier, ikke geografiske enheter. I det gamle fylkestinget i Finnmark har det aldri skjedd at f.eks Alta-representantene utgjorde en gruppe og stemte sammen mot de øvrige.

Slik blir det heller ikke i det nye fylkestinget.

I tillegg er det verdt å merke seg at Tromsø kun har 10 av 57 fylkestingsrepresentanter – OM noen frykter at en kommune skal foreta et «fylkeskupp».

Forøvrig fikk Finnmark inn 26 og Troms inn 31 i det nye fylkestinget. 3 av partiene fra Troms har sagt at deres representanter ikke kommer til å utgjøre et flertall for Troms dersom det noengang skulle bli aktuelt med «kampvotering». I så fall har Troms kun 20 av 57 folkevalgte.

Slik kampvotering hvor partiene deler seg geografisk har ikke forekommet i Finnmark. Jeg tviler på om det har skjedd i Troms. Det er partienes partiprogram som styrer, og partiene fører sin politikk ut fra dette.

Troms og Tromsø kan derfor ikke bestemme alt alene slik myteskaperne påsto.

Sjokkmyte 2: » Troms og Tromsø kommer til å eie og bestemme over våre naturressurser ved at FEFO-styret skal velges av fylkestinget».

Helt siden 2005 og Finnmarkslovens oppstart har styret i FEFO (Finnmarkseiendommen) bestått av 6 medlemmer, hvorav 3 er valgt av Sametinget (hvor flertallet ikke er fra Finnmark) og av Finnmark fylkesting (hvor alle er fra Finnmark).

Et meget viktig krav har vært at alle medlemmene skal være bosatt (folkeregisterført) i Finnmark. Ved at Troms og Finnmark fylkesting også har medlemmer fra Troms og FEFO-styret skulle velges av dette, fryktet noen at dette ville være å overføre naturresurser og merinntekter fra Finnmark til Troms.

Heller ikke dette ble tilfelle. Forskriften ble endret slik at det formelt er Troms og Finnmark fylkesting som skal velge 3 styremedlemmer. Men det gamle kravet om at disse MÅ være bosatt i Finnmark står ved lag.

Debatten i det nye fylkestinget nå før jul viste at dette var uproblematisk. Diskusjonen gikk på om det var Frp eller Rødt  som skulle få deres finnmarking valgt.

Naturressursene er fortsatt på finnmarkingenes hender. Selvsagt.

Sjokkmyte 3: » Finnmarkinger kommer til å miste identiteten vår. Vi blir tromsværinger!»

Det er dessverre en kjensgjerning at det finnes mennesker med liten tro på seg sjøl og stolthet over egen bakgrunn. Blant disse er det nok en god del som trodde på påstandene om at vi ville miste vår identitet og geografiske tilhørighet når Troms og Finnmark ble slått sammen.

Sjokket kom 1.januar. Fortsatt var vi finnmarkinger, Finnmark er et eget geografisk område og for de i Troms var identiteten der som før i deres område.

Rart? Ja, i forhold til skremslene. Men for de mange finnmarkinger som har sett andre deler av Norge og blitt kjent med deres stolthet over identitet, er dette naturlig.

I Møre og Romsdal er de veldig bevisst om de har identitet som sunnmøring, romsdaling eller nordmøring.

I nye Vestland fylke vet de godt om de er enten sogning, nordfjording, sunnfjordning, bergenser, vossing eller fra andre geografiske områder.

Kanskje vi i både Troms og Finnmark skal bli enda stoltere og tryggere på vår identitet?

Sjokkmyte 4: «Finnmark og Vadsø mister alle stillingene når Troms med sitt flertall skal bestemme».

Et meget viktig argument, og svært forståelig. Vadsø kommune med da knappe 6000 innbyggere hadde nettopp mistet både innbyggere og arbeidsplasser  fordi flyktningestrømmen avtok dramatisk etter 2015.

Skulle Vadsø i tillegg miste de 140 fylkeskommunalt ansatte, ville det være uholdbart.

I tillegg pågikk prosessen med å slå sammen de to nordligste fylkesmannsembetene. Kunne det ende opp med nærmere 100 årsverk som også ble flyttet til Troms?

Det endte slik det burde. Fylkesmannen i Troms og Finnmark fikk hovedkontoret i Vadsø, som dermed etter gammel sedvane i staten forblir fylkeshovedstad.

I det nye fylkeskommunale regionsenteret Tromsø fortsetter de med omlag samme antall arbeidsplasser som før. Og i fylkeshovedstaden Vadsø har de beholdt antallet ansatte pr. 1.9.2019.

Påstanden om tap av alle/de fleste stillinger er avlivet.
Men skremslene førte naturligvis til at folk i Vadsø ble skremt til å selge bolig og flytte. Det kan Vadsø kommune takke myteskaperne for.

Sjokkmyte 5: «Det blir altfor langt å reise til fylkesadministrasjonen for folk flest.»

Umiddelbart er det lett å nikke til dette. Det er et faktum at Troms og Finnmark er en geografisk stor region i utstrekning. Det går tre Viken her. Likevel er både Norrland i Sverige og Lappland i Finland større.

Uansett vil det være langt for en innbygger fra Harstad å reise til Vadsø for å utført sitt ærend.

Men hvem har slike ærend?
Hvis innbyggerne hadde ofte behov for å besøke fylkeskommunens sentral-administrasjon, er det opplagt et godt argument. Nå er det slik at kun et svært lite fåtall innbyggere har ærend der: Noen politikere og folk fra kommuneadministrasjoner avlegger år om annet besøk der.

For mange fylkespolitikere blir det lengre reiseavstander enn det var tidligere. Men som en fylkespolitiker sa det;» Det er nå både spennende og sosialt å være fylkespolitiker. Og så er det jo artig å fylle ut reiseregninga etterpå.»

For folk flest spiller det ingen rolle hvor fylkeskommunens administrasjon ligger.

Konklusjon:

Det heter seg fra historien at i enhver krig er Sannheten det første offer. Mytene over bekrefter at 50,8 % – over halvparten (30 296)  av finnmarkinger med stemmerett (59.625)  gikk på limpinnen. De lot seg skremme av den velregisserte kampanjen fra i hovedsak Vadsø-miljøet. Forståelig nok. Disse skremslene var svært alvorlige, ikke minst i Vadsø som fryktet å miste 140 funksjonærer i fylkesadministrasjonen og rundt 100 på Statens hus i Vadsø.

Med aksjonistenes fortellinger fra krigens dager om den tyske okkupasjonsmakten overgrep mot finnmarkinger, gikk budskapet rett inn i våre hjerter. Vi har hørt de fleste historier om ondskap og fattigdom.

Nå kom nazistene forkledd som Monica Mæland, fylkesrådsleder Willy Ørnebakk og alle andre som støttet regionreformen. Alle mann til våpen! Knekk svina, quislingene, forræderne, Judas, nikkedukker, Hitler-jugend. Vi fikk virkelig passet påskrevet av de som lot følelser trumfe fakta.

Verst var det nok at aksjonsgruppa besto av personer som ikke torde renske opp i Ekko-kammeret før kjendiser begynte å reagere på tonen og meldte seg aktivt ut. Målet helliger middelet?

Også fylkespolitikere i Finnmark som burde ha kunnskap om regionreformen (som de ikke ville ha folkeavstemning om før Stortinget avgjorde saken!), kastet seg på bølgen.

Hva verre er; store deler den 4. statsmakt – media – som skal «kontrollere»  de tre andre, kastet sin journalistiske utdannelse og integritet overbord. De valgte å bruke penn og papir til å påvirke opinionen, til å skape inntrykk av at Finnmark igjen var under angrep.
En redaktør tok til orde for å løsrive Finnmark fra Norge og danne en egen samisk stat!

Men de var altså bygd på ubegrunnede skremsler og som forblir myter.

Etter over to års kamp mot regionreformen, fortjener likevel Finnmarksaksjonen ros for sitt bidrag til en balansert fellesnemnd. Noen av oss var aktiv i kulissene for å få dette på plass. Og det var helt nødvendig for å ikke skape mer frykt og øke mistanken om at Finnmark ville bli overkjørt.

Om Troms hadde beholdt et flertall på to, ville det i praksis ikke spilt så stor rolle. To representanter fra Troms sa at de ville støtte Finnmark om var nødvendig. Dermed var Finnmarksflertallet sikret – in worst case. Det skjedde ikke.

Vi  som bor her har ennå ikke startet den viktigste debatten: Hvordan kan Troms og Finnmark som Norges viktigste region endelig tale med én stemme som blir hørt på av Storting og regjering?

Og hvor resultatet blir MER makt over våre egne ressurser og vår framtid.
Ikke MINDRE makt gjennom en håpløs og destruktiv reversering.

De som hørte tidligere stortingspolitiker, finansminister og fylkesmann Sigbjørn Johnsen i 9-timen ved årsskiftet, reagerte kanskje på at han bl.a. sa:
» Regionreformen  ble til på litt merkelig vis hvor man først bestemte de nye grensene og deretter oppgavene. Men nå er det bestemt, og vi i gamle Hedmark og Oppland vet at vi har en sterkere stemme sammen enn hver for oss. Dette blir positivt for Innlandet.»

I beste mening har jeg laget en egen Facebookside; NordNorgeVerden. Mine venner og bekjente skal i all hyggen heretter slippe å ta standpunkt i tildels vanskelige politiske spørsmål.

Jeg har valgt å lage en egen side utenom min ordinære Facebook-profil.

Jeg gjør det fordi jeg ikke lenger skal plage mine FB-venner med politiske synspunkt. De skal få bruke min vegg til å kommentere bilder, observasjoner, opplevelser samt linker til mer trivielle saker.

Denne nye siden skal handle om oss i Nord/Norge/Verden og hvordan vi kan skape et bedre samfunn på alle nivå.

Min mening er at det skjer best gjennom en dannet debatt der dokumenterte påstander er i flertall og der holdninger og verdier får brytes mot hverandre. Språket må gjerne være friskt og provoserende for å skape nye refleksjoner.

Jeg har en grunnleggende tro på det frie mennesket. Det er verken organisasjoner, religion, institusjoner, pengemakt eller svart økonomi skal ha avgjørende innflytelse på menneskets liv.

Det frie mennesket MÅ få lov til å ytre sine meninger, også om de er kontroversielle. I et liberalt demokrati som vårt vestlige har vi derfor høy toleranse for annerledeshet. Dette skjer både gjennom trosfrihet, trykkefrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet – nettopp fordi det er konsekvensen av menneskets grunnleggende frihet. Derfor ble et flertall av land i FN enige i 1948 om Menneskerettserklæringen.

Men disse friheten er under press både i Nord, i Norge, i Europa og i verden. Både ytre høyre (fascisme) og ytre venstre (kommunisme) i det politiske landskapet dyrker anti-liberale verdier og prinsipper.

De kjennetegnes ved at all vesentlig makt samles på få hender, der et “klokt” hode forvalter både sannhet og rettferdighet. Slike regimer har verden sett med jevne mellomrom.
Gjennom historien har et hundretalls millioner av mennesker i beste fall overlevd i fengsler, mens flere titalls millioner har betalt for sin overbevisning gjennom døden. Avgjort av militære- eller folkedomstoler, uten lov og dom og uten at disse enkeltindividene fikk rett til å forsvare seg.

Respekten for livets ukrenkelighet er min drivkraft. Kampen for en verden som bevarer artsmangfoldet og et klima i balanse er kampen for livet.

Jeg tatt et standpunkt ved å lage min egen side på Facebook. (Link nederst her).

Motivasjonen til dette henter jeg fra mine 5 barn, (foreløpig) 7 barnebarn og 17 onkelbarn. Jeg har lånt deres fremtid og denne verden, og vil gjøre mitt til at den kan overleveres dem i bedre stand. Da vil de også få de samme muligheter som jeg til et spennende liv med gode opplevelser. Og de kan igjen gi det videre til sine barn.

Vi som lever i Nord, Norge og Verden må ta et oppgjør med alle anti-liberale verdier som brer om seg. Vi må våge å si fra, vi må beskytte, forsvare og framelske den offentlige debatten basert på kunnskap og fakta.

Vi må aldri.uansett godta at demokratiet skal ledes av sterke røster i sine ulike ekko-kammer . Der alle tenker likt, tenker ingen! Og i slike forum formørkes debatten gjennom stygge personangrep. Denne siden skal opplyse debatten og menneskene som er innom her.

La 9.april 1940 og 22.juli 2011 bli stående som merkedatoer for hva som skjer når ekstreme, hatefulle og anti-liberale krefter vinner fram.

Jeg vil bidra så langt jeg kan til et samfunn som gir det enkelte menneske rett til å leve et meningsfylt og verdig liv, rett til å elske den man vil, rett til utdannelse, bolig, arbeid og statsborgerskap, rett til å utvikle sine talenter og ferdigheter og rett til aktivt ta del i samfunnsutviklingen og vernet av vårt skjøre demokrati og livsmiljøet.

Og du har helt sikkert mye klokt å bidra med – som jeg allerede nå takker for ! Vær ikke redd for å motsi meg og andre. Det lærer vi alle av.

Du kan starte med å legge inn din hilsen eller innlegg om noe som opptar deg.

Her finner du min mer samfunnsengasjerte Facebook-side; Nord Norge Verden

Neida, media, dere er et år for tidlig ute. Dette tiåret er ikke ferdig før 31.desember 2020.

Jeg må starte med å beklage. Jeg beklager at jeg igjen drar fram debatten fra 1999 om når tusenårskiftet egentlig fant sted (da vårt 2.tusenår ble avsluttet).

Var det 31.desember 1999 (slik VG og en rekke medier i Norge påsto og solgte ekstra mange aviser på)? Eller var det 31.desember 2000 slik noen av oss i det som den gang var et mindretall påsto?

Det ble etterhvert akseptert som et slags kompromiss at tidsregninga tilsa 31.12 2000, og at det var lov å juble for at det første sifferet ble endret fra 1 til 2. Derfor ble det satt ned «tusenårskomiteer». Ikke for å markere noe som matematisk er riktig, men som kulturelt er noe spesielt.

Men nå er media i gang igjen. denne gangen snakker man å avslutte et tiår, og de hevder da at dette tiåret har sin siste dag i dag. Altså; tiåret som skal oppsummeres er det som startet 1.1.2010.

 

Skjermbilde 2019-12-31 kl. 16.32.47.png
Det er feil dersom man tenker på tidsregning. På samme måte som dette tusenåret starter 1.1.2001, starter dette tiåret 1.1.2011. Og det avsluttes 31.12. 2020. Da er det gått 10 år.

Jeg hører noen protestere. Muligens de samme som blir provosert på sin runde dag av følgende hilsen:
» Gratulerer med 40 -årsdagen. Tenk, nå starter du på ditt 41. år!»

Barnet som ble født feirer ikke 0-årsdagen etter 12 måneder. 0-årsdagen finnes ikke. 0 er et punkt på aksen, ikke en tallverdi. Det lille barnet som ble født for et år siden, feier sin første bursdag som – nettopp; 1-åring.

«Tallet» 0 ble «oppfunnet» flere hundre år etter at vår tidsregning startet. Først av noen indiske matematikere ca 500 år etter Kristi fødsel. Deretter tok arabiske matematikere disse i bruk før de ankom vår verdensdel på 1200-tallet.
Så år 0 har aldri eksistert. Derfor starter alle ti-år i år X1, alle hundreår i X01 og alle tusenår i X001 (X = siffer fra 1 til 9).

Man må gjerne markere de ti  siste årene med nyheter, popmusikk-vinnere, idrett og en rekke andre interessante sammenligninger og rangeringer. Men skriv det da. Ikke kall det for «dette ti-årets avslutning» når det er et år igjen.

Om media hører på meg?
Selvsagt.
Om de endrer begrepsbruken?
Nei.

Det ville betydd mindre salg av TV, radio og aviser.
Og mindre inntekter.

Også i forståelsen og presentasjonen av tidsregninga synes penger å påvirke svaret.

Godt nytt år i dette 9.året av dette ti-året 😉

Her kan du si din mening om tidsregninga:

Hvem er det som egentlig bestemmer i Tana kommune?

Kommunestyret i Tana vedtok 12.desember som landets første kommune to ulike budsjett og økonomiplaner!
Flertallet vedtok både rådmannens forslag til kutt på 23 årsverk og Ap/Samelistas kutt på 16 årsverk. Hvordan kunne det gå til?

Lokaldemokrati handler om at innbyggerne bestemmer sjøl hvordan de vil ha det i sin egen kommune. Av praktiske grunner har vi i Norge og en rekke andre vestlige land valgt et representativt organ – kommunestyret som skal ta disse valgene. Kommunestyret er derfor sammensatt av partier som har oppnådd en stor nok velgeroppslutning til å bli representert med fra en til flere politikere, tilsammen 19. De representerer innbyggerne, er valgt på grunnlag av et program og skal så langt som mulig gjennomføre dette fram til neste kommunestyrevalg om 4 år.

Men hvem er det som egentlig bestemmer; politikere eller administrasjonen?

I de fleste kommuner er det ingen tvil. Det er selvsagt politikere som tar avgjørelsen – både formelt og reellt.

Til grunn for kommunens budsjett for kommende år ligger en saksutredning fra rådmannen på vegne av administrasjonen. Rådmannen skal se til at det er nok inntekter til å dekke utgiftene, og skal komme med forslag til kutt dersom utgiftene er for store. Det ligger mye makt i hva som skal kuttes, og hvem som unnslipper.

Lånegjelda utenfor kontroll

I Tana har lånegjelden de siste 30 åra vært stigende, og de 15 siste har den vært eksplosiv. På 90-tallet startet reduksjonene av bl.a. vaktmestere og nødvendig vedlikehold pga høye renter på kommunens lånegjeld. Mange bygg forfalt, men kunne vært reddet av bedre økonomistyring.

Da lånerentene gikk ned, falt både den nye rådmannen og politikere for fristelsen til å overinvestere. Mens vi gikk inn i dette årtusen med en samlet regning på årlig drøye 10 mill. kroner i renter og avdrag, er denne nå på ufattelige 30 mill.kr. Differansen på 20 mill.kr kan bare betales på en måte; økning i eiendomsskatt, kommunale avgifter og ikke minst: reduksjon i bemanning.

23 årsverk forsvinner

Derfor foreslo rådmannen i økonomiplanforslaget for 2020 -2023 ( hvor 2020 er 1.budsjettår ) å fjerne 16 årsverk fra neste år. Nyttårsaften 2023 skal ytterligere 7 årsverk være borte.

Altså; 23 årsverk færre i Tana kommune hvor behovet for flere ansatte i spesielt helsesektoren og i pleieomsorgen er skrikende i takt med den økende andelen eldre i kommunen!

Her finner du oversikt over alle årsverk som forsvinner de kommende år.

Men rådmannen har en plikt til å foreslå tiltak som bringer økonomiplanen/budsjettet i balanse og kan ikke kritiseres for at han gjør sin jobb.

Og det er her vi nærmer oss svaret på hvem som egentlig bestemmer i Tana kommune.

Når rådmannen leverte sitt forslag til formannskapet i november, var han ferdig med sitt arbeid. Fra nå av skulle de politiske partiene finne ut hva de vil gjøre ut fra de program de har gått til valg på.

Gikk det slik?

Et viktig møte ble avholdt 28.november. Da møtte formannskapets 7 medlemmer for å komme med sin innstilling som MÅ legges ut på høring minst 14 dager før kommunestyrets budsjettmøte. Kravet i Kommuneloven er selvsagt begrunnet i at innbyggerne, de ansatte, næringsliv og organisasjoner skal få mulighet til å komme med sine synspunkter FØR kommunestyret fatter sin endelige avgjørelse.

Partiene mister innflytelse

Ingen av partiene hadde fått tid nok til å drøfte alternative budsjettforslag. Formelt SKAL formannskapet avgi en innstilling til kommunestyret. I mangelen på noe bedre var de dermed tvunget til å vedta enstemmig å gå inn for rådmannens forslag.

Nå startet arbeidet i partiene. De fikk adgang til kommunens eget budsjett- og regnskapssystem (Arena) hvor de kunne simulere ulike budsjett.

Rådmannen ble også invitert til og deltok aktivt på gruppemøter i partiene og bidro med svar på spørsmål og informasjon om ulike konsekvenser av ulike budsjettkutt. Dette var uten tvil til nytte for oss politikere.

Da kommunestyret behandlet budsjett og økonomiplan torsdag 12.desember, viste det seg at arbeidet gjort av partiene i Arena likevel ikke lå der i sin helhet. SP måtte derfor bruke deler av møtet til å rekonstruere sitt forslag. Også for H, SV, Frp og Venstre sitt forslag var det gjort endringer av uvedkommende. Vi hadde likevel tatt utgangspunkt i rådmannens innstilling til formannskapet og endret der vi syntes det var nødvendig, og sammen med en talldel hadde vi dermed et helhetlig forslag slik kommuneloven krever for et endelig budsjettvedtak.

Til slutt etter flere pauser kunne disse partienes hovedforslag  bli lagt fram som alternativ til formannskapets innstilling. Også Ap/Samelista la fram sitt alternativ som i hovedsak var like rådmannens/formannskapets, men de hadde berget noen stillinger i 2020.

Rådmannen griper inn under votering

Ingen av partiene støttet dermed formannskapets innstilling som dermed ikke ville oppnå tilslutning fra kommunestyret.

Likevel skjer det oppsiktsvekkende at rådmannen ber om ordet etter at ordføreren har fått tilslutning til voteringsrekkefølgen, og kommunestyret enstemmig stemmer mot formannskapets innstilling. Rådmannen avbryter altså en pågående votering!

Rådmannens oppgave under kommunestyremøtet er iflg Kommuneloven kun å svare på spørsmål fra de folkevalgte, ikke delta i den politiske debatten. (Det hører med til historien at rådmannen har vært kommunestyrerepresentant i Tana  – for Ap).

Rådmannen mener det var galt å stemme mot formannskapets innstilling fordi «det ikke gir noen mening å stemme for de andre hovedforslagene dersom formannskapets (rådmannens) ønsker er nedstemt». Ja, les dette en gang til.

Her tar rådmannen grunnleggende feil. Selvsagt ville Tana kommune få et gyldig budsjett når et av de tre politiske helhetsforslag til slutt ville få et flertall bak seg!!

Ordføreren lar seg forvirre av rådmannens villedende opplysning, og tar voteringa på nytt.

Rådmannen får det igjen som han vil: Ap og Samelista snur som vanlig, og med 10 mot 9 stemmer har nå kommunestyret VEDTATT rådmannens kuttliste.

Ikke bare det; de har også gitt støtte til rådmannens ønske om hvordan kuttene skal tas:

» Rådmannen får fullmakt til å effektuere eventuelle uspesifiserte kuttetiltak etter drøftinger med tillitsvalgte»

Kommunestyrets knappe flertall har dermed gitt rådmannen betydelig politisk makt!

Kunstige drøftinger med tillitsvalgte?

I vårt alternative forslag fra H, SV, Frp og V ønsket vi at kutt må avgjøres politisk gjennom dette forslaget (som ble nedstemt av flertallet):

«Rådmannen får fullmakt til å effektuere eventuelle uspesifiserte kuttetiltak etter enighet med tillitsvalgte. Ved uenighet avgjør formannskapet.»

Vårt forslag ville på en langt bedre måte fått både de ansattes organisasjoner og rådmannen til å lete etter gode løsninger. Slik det nå er vedtatt kan rådmannen sette opp sin kutteliste, invitere organisasjonene til drøftingsmøte og si: » Dette er mitt forslag, og jeg lytter på hva dere sier. Men jeg kutter slik jeg har bestemt uansett hva dere sier.»

Etter vår mening er det best for alle at formannskapet tar den politiske avgjørelsen på hvilke kutt som vil smerte minst for innbyggerne.

Til tross for at kommunestyret nå faktisk hadde vedtatt et budsjett (rådmannens) tar ordføreren også forslaget fra Ap/Samelista opp til votering!

Med knappest mulig flertall blir det også vedtatt. Det bygger også på formannskapets innstilling, men avviker på noen punkter. Likevel; nå har kommunestyret etter rådmannens villedning vedtatt to budsjett!!

Kommunestyret i Tana har dermed som eneste kommune i landet vedtatt to budsjett/økonomiplaner der kommuneloven pålegger oss å vedta ett. Dette er resultatet av hvordan makta egentlig utøves i Tana. Det blir slik rådmannen bestemmer.

Behov for opprydding

Kommunestyret må nå rydde opp i dette og avklare hvilket budsjett som skal gjelde. Jeg ser i avisa at rådmannen og ordføreren forsøker å glatte over dette med å gjøre det til et teknisk spørsmål der rådmannen i praksis får myndighet til å sette opp budsjettet på nytt.

Rådmannen hevder sågar at hans veiledning overfor kommunestyret bygger på måten Stortinget vedtar budsjett.

Sammenligninga holder godt når det gjelder at rådmannen=regjering og at kommunestyret=stortinget. Men den halter betydelig på prosess:

Når regjeringa har laget sitt budsjettforslag blir det forhandlinger i komiteene innenfor de økonomiske rammer som er gitt. I komiteen sitter kun politikere, ingen fra regjeringen. Og ingen fra regjeringen blander seg inn i Stortingets prosess fram til endelig vedtatt.

Det skulle blitt sterke reaksjoner om statsminister Solberg ba om ordet i Stortingets behandling av statsbudsjettet og sa at «nå må Stortinget vedta regjeringens forslag slik det forelå». Det var det kunststykket rådmannen i Tana presterte da han villedet ordføreren og kommunestyret.

Ordføreren i Tana må vise at politikerne er sjefen

Kanskje kommunens nye ordfører bør gjøre det den forrige ordfører ikke torde i 12 år: Be rådmannen godta at han ikke er politiker lenger, og nekte han ordet i kommunestyret. Unntatt når han må svare på spørsmål fra de folkevalgte og opplyse de slik Kommuneloven forutsetter.

Helt siden den siste selvstendige ordføreren i Tana, Leif Kristian Sundelin (Ap) gikk av, har flertallet alltid fulgt administrasjonens hovedlinke. Ferske Ap-politikere har følt seg som seierherrer når de fikk flertall for å flytte et komma, endre et ord eller få 10 000 kroner mer til et symbolsk prosjekt. Men de tunge avgjørelser har alltid blitt slik rådmannen har ønsket det.

Hva er da vitsen med både kommunevalg og kommunestyre?

For det skal være i Tana som i andre kommuner: Det er politikerne som har makta og skal ta avgjørelser.

En profesjonell rådmann vil godta det slik vi ser i de fleste kommuner.

Og jeg håper at den ferske ordføreren i Tana, Helga Pedersen vil frigjøre seg fra de råd hennes avtroppende ordfører og politiske rådgiver sammen med rådmannen stadig gir henne. 

Ikke minst gjelder dette det påtrengende behovet for å bedre arbeidsmiljøet i kommunen, få ned sykefraværet og bidra til et trepart-samarbeid som kan bygge tillit.

———-
Mer informasjon:

Her ser du en sammenligning av rådmannens forslag, AP/Samelista, fellesforslaget fra H, V, SV og Frp samt noe rådmannen har døpt Vedtatt driftsbudsjett 2020.  Tall med minus foran på de ulike tjenesteområder betyr redusert kostnad eller økt inntekt. Positive tall betyr enten økt kostnad eller redusert inntekt. BUD 2020 SML 4 forslag 
(Grunnen til at SP sitt forslag ikke er med, skyldes at den ikke var tilgjengelig i Arena. Gå gjerne til Tana SP sin Facebookside når den legges ut der).

Og her finner du protokollen fra budsjettmøtet 12.12.19: KST Protokoll 121219

iFinnmarks oppslag om to budsjett i Tana; https://www.ifinnmark.no/vedtok-to-ulike-budsjett-radmannen-villedet-oss/s/5-81-1094276 

For de som trenger en oppsummering av det farlige samrøret mellom rådmann og det politiske flertallet i Tana, er dette dokumentert her: Om mot og redelighet i Tana kommune