Må jeg strykes av samemanntallet fordi jeg ikke er samisk nok?


Jeg er ikke ulik de fleste som bor nordpå. Vi er blitt til fordi våre formødre og forfedre fant hverandre – ofte på tvers av geografiske grenser, etnisitet, tradisjoner, økonomisk, sosial og politisk bakgrunn.

Alt dette gjør debatten flere hundre år senere om Sametingets berettigelse interessant, men også eksplosiv.

Jeg tenker at denne debatten handler om to noe ulike forhold;
– Hvilken nytte har noen av et Sameting ?
– Hvorfor blir følelsene så sterke – uavhengig av om man er for eller mot et slikt organ?

Jeg tar dette i tur og orden:

Sametinget ble valgt for første gang i 1989. Før den tid kunne alle som mente de var meningsberettiget i spørsmål om samisk språk, kultur og reindrift hevde sine meninger i media. De hadde også flere medlemsforeninger som forsvarte samers rett til å bli hørt.

De tre første sametingspresidentene Sven-Roald NystøAili Keskitalo og Ole Henrik Magga.


NSR (Norske Samers Riksforbund) var den klart største og viktigste . Jeg var medlem der helt fram til 1989 da NSR valgte å bli et «politisk parti» – i betydningen å stille liste til Sametingsvalget. Som medlem i annet parti kunne jeg ikke være medlem av to konkurrerende lister.

Sametinget overtok funksjonene til Norsk Sameråd. Det ble etablert i 1964, besto av 18 medlemmer utnevnt av regjeringa etter forslag fra både samiske organisasjoner og andre. Og ikke uvanlig plasserte regjeringa mange av sine egne der med solid honorar som takk for innsatsen for Partiet.

Norsk Sameråd ble nedlagt samtidig med at Sametinget ble høytidelig åpnet av kong Olav 9.10. 1989.

De 39 direktevalgte representantene skal gi sine råd til regjering og storting. De har ingen avgjørelsesmyndighet med unntak av hvordan budsjettet brukes. Sametinget har utmerket seg med kreativ evne til å påskjønne seg sjøl solide godtgjørelser. Med tanke på at de ellers er uten makt, lønnes de godt for å administrere budsjettet til sitt eget beste.

«Har ikke Sametinget makt, sier du?»

Nei, Sametinget kan ikke gjøre politiske vedtak som setter til side vedtak i Storting, fylkesting eller kommunestyrer. De er slik sett maktesløse. Men likevel har de en betydelig og ofte avgjørende innflytelse på vedtak som kan gjøres av andre folkevalgte organ.

Sametingets administrasjon er fagmyndighet innen en rekke fagfelt. Den øverste leder er sametingsråd – utpekt av flertallet. Altså en politisk leder som ikke er valgt av velgerne, og som styrer et fagområde vedkommende ikke er utdannet i/ansatt for.

Dersom en kommune ønsker å legge ut arealer til næringsformål, offentlig virksomhet eller annet som gir arbeidsplasser og bolyst, kan Sametinget fremme innsigelser. Det betyr at en saksbehandlers skjønn og sametingsrådets tilfeldig utpekte politiker kan forsinke og forpurre kommunens planer for vekst og trivsel.



For Sametinget og andre offentlige instanser er dette en fordel. De kan pålegge kostbare undersøkelser og konsultasjoner som betyr at kommuner/tiltakshavere må betale for disse tjenestene. Det skaffer inntekter og arbeid til offentlige ansatte. Ikke ulikt det vi også finner hos statsforvalteren. Slik overlever Karasjok og Vadsø med bakgrunn i en stor offentlig administrasjon.

Både Sametinget og Statsforvalteren besitter derfor svært mye makt hvor folkevalgte organ overkjøres og forsinkes. Det er vi blitt vant med nordpå.

«Men Sametinget kan ikke velges av hvem som helst!!??»

Nå er vi ved sakens kjerne. For hvem kan velge Sametinget? Dette ble grundig drøftet da Sameloven ble vedtatt i 1987. Og Stortinget vedtok at det måtte etableres et manntall. Slik kunne velgere påvirke sammensettingen av Sametinget. Men ikke alle. Det ble vedtatt kriterier for hvem som kunne stå i manntallet.

I den første vedtatte Sameloven het det:
«Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som a) enten har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført
i Sametingets valgmanntall»

Legg spesielt merke til pkt b. Det ble endret av Stortinget i 1997. Nå ble det tilført «oldeforelder». Stortinget var blitt klar over at uten dette ville mange med samiske aner ikke kunne bli del av samemanntallet.  Når vil «tippolderforelder» bli føyd til i lovteksten?

Legg også merke til at det er to krav som MÅ kombineres for å kunne stå i samemanntallet: Du må både erklære at du «oppfatter deg selv som same» og at du snakker samisk hjemme eller at du er i direkte slektslinje fra en oldemor eller oldefar som snakker/har snakket samisk hjemme.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nordkalotten



Men hva betyr det å «oppfatte seg som same»?

Jeg velger å ta meg sjøl som eksempel. Min mor er av samisk, finsk og russisk avstamning. Min far er av dansk, svensk og norsk avstamning.  Jeg har gentestet meg og ser at slektslinjene kommer fra både Afrika og Asia med innslag fra Mellom-Amerika. Sjansen for å stamme fra et urfolk er så absolutt til stede. Men hvor stor andel av meg er same  – og ikke minst; hvor viktig er det for meg?

Jeg er stolt av mitt opphav på begge sider. At min fars forfedre er nevnt i Johan Falkbergets bøker fra Røros gjør meg likevel ikke mer verdt som menneske. Interessant å være i slekt med brødrene Kiempe på 1700-tallet, men viktigere er å kjenne min bakgrunn. Mine tippoldeforeldre på morsiden som en gang forlot nøden i russisk Karelen på 1700-tallet for å finne mat i Tornedalen og senere i og ved Lyngenfjorden, gjør meg stolt over deres drivkraft.

Samtidig blir jeg trist over skjebnen til folket på Nordkalotten. Det lille overskuddet de klarte å tjene, skulle i for stort monn tas inn som skatt til fordel for Kongene og deres tjenere – i sør.
 
Jeg er stolt av mine forfedre og formødre i nord. Mitt blod er en miks av fattigfolks svette, mindreverd og underdanighet. Men det er også styrket av stolthet og vilje til å stå opp mot maktmisbruk.

Javisst er samer blitt dårlig behandlet og sett ned på. Men det er også kvener, finske innvandrere og fattige nordmenn av ulik opprinnelse. Jeg føler meg ikke som kun én av disse folkegruppene, men som et genetisk kompromiss av alle. Som ektefødt finnmarking følger det meg til graven. Og mine etterkommere kan føre det videre.

Derfor må jeg stille såvel Sametinget som Stortinget følgende åpne spørsmål:
– Vil dere tillate at jeg med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om jeg ikke oppfatter meg sjøl som kun same?



Er lokalpolitikere hjelpeløse vitner – eller årsaken til at barn og unge sliter i skolen?


Foreldre over hele landet reagerer kraftig på forslag om kutt i neste års budsjett. De får støtte fra profesjonsutøverne i skolen; lærere og ledere.

Det bør lokalpolitikerne ta på største alvor.

Aller først bør de lese Marie Midtsund sitt innlegg i Romsdal Budstikke 17.november, «Barna er framtidas gull». Der forklarer hun bedre enn noen hvorfor det ikke er noen god idé å la økonomiske kutt ramme barna. Du risikerer å ramme hjernen og hjertet; evnen til å lære faglig og sosialt.

Å gi eleven mestringsopplevelser både faglig og sosialt er skolens mandat. Det er vedtatt av Stortinget. Det praktiske ansvaret er overført til de ansvarlige i den enkelte kommune: kommunestyret som juridisk skoleeier.



Jeg velger å skrive dette støtteinnlegget i håp om at andre kan lære av andre politikeres erfaringer. For jeg har også vært lokalpolitiker i over 30 år av mitt liv. I tillegg har jeg vært lærer, og i mesteparten av mitt yrkesliv også rektor i 3 ulike kommuner

Min erfaring bygger altså på det jeg har sett og lært såvel i kommunestyresal som i skolestua. Mange folkevalgte vil kjenne seg igjen.

Derfor drister jeg meg til å komme med tre råd til alle politikerne og et råd til foreldre, besteforeldre, tanter og onkler.

Først et hovedråd til alle: Ikke sov i timen!

Råd 1 til politikerne:
«Ta kommune- og økonomiplanen mer alvorlig!»

Høsten er en kritisk viktig tid for elevene. Ikke bare fordi de da har begynt et nytt skoleår med nye faglige og sosiale utfordringer, men også fordi de folkevalgte i kommunestyret samtidig skal avgjøre deres kommende skolesuksess.

Det skjer når Økonomiplanen skal vedtas. Økonomiplanen er tett knyttet til den like viktige Kommuneplanen. Den skal ha en handlingsdel som årlig revideres, da som regel samtidig med Økonomiplanen. Disse overordnete planer skal ligge tilgjengelig for allmenheten på kommunens hjemmeside. Her finner du hva kommunen ønsker å oppnå gjennom skoletilbudet de gir.

Det er disse to planer som skal skape forutsigbarhet for innbyggerne, enten de er foreldre, pårørende eller ansatte.
 
Dessverre er det mange ansatte, folkevalgte og til og med journalister som kun konsentrerer seg om det 1. av 4 år i økonomiplanperioden. Derfor skrives og snakkes det «kun» om budsjettet – altså det kommende året.

Både kommuneplanen og økonomiplanen er lovpålagt. Mange kommunepolitikere bruker det meste av sin tid til å få det kommende årets budsjett til å gå opp økonomisk. Derfor sitter mange kommuner nå med «gjørme til knes».  De «glemte» tidligere år å få regnestykket til å gå opp mer enn kun første året, og de tok kanskje litt for lett på handlingsdelens konkrete tiltak i deres egen kommuneplan?

Råd 2 til politikerne:
«Store investeringer spiser ansatte til frokost»

De problemer man har i årets budsjettarbeid er et resultat av tidligere lyst til å imponere innbyggerne med politiske minnesmerker.

Over mange år kunne politikerne valgt vekk en rekke tunge investeringer. Dermed ville lånegjelda vært mindre. De stillinger som nå foreslås kuttet gjøres av hensyn til at banksjefen er utålmodig. Banken skal ha både renter og avdrag. Et lån på 10 mill.kr tatt opp for 4 år siden vil de neste 16-17 år koste grovt regnet 1 million pr år. Det er to stillinger i skolen eller i eldreomsorgen.

Bortsett fra lokaler som MÅ renoveres fordi de er helsefarlige eller ikke lenger hensiktsmessige, bør alt annet utsettes. Slik kan man beholde flere ansatte i kommunens to hovedtjenester; oppvekst og omsorg.

Råd 3 til politikerne:

Dere MÅ melde fra til Storting og regjering om statens ran av kommuneøkonomien!

De samlede frie inntekter til kommunen består av egne skatteinntekter samt det staten yter gjennom Inntektssystemet (statens overføringer til kommuner og fylkeskommuner).

Uansett regjering og stortingsflertall er det i praksis de øverste embetsmenn i Finansdepartementet som avgjør hvor mye kommunene «får». Eller rettere sagt; må kutte.

Finansdepartementet legger alltid til grunn at kommunens utgifter til lønn og andre utgifter fordeler seg slik det gjør i Staten; 2/3 er lønn og 1/3 er andre utgifter.
Veksten i disse to faktorene kalles deflator.
 
Når staten gjennom Inntektssystemet legger til grunn at lønnsveksten kommende år er f.eks 4 % og annen prisstigning er 2,5 %, betyr dette i praksis at kommunene må kutte langt mer.

Hvorfor?
Ganske enkelt fordi staten er rik og kommunene fattige. Staten sørger for svært gode budsjett til sine avdelinger – i hovedsak i Oslo. I Staten utgjør lønnskostnadene rundt 67 % . De øvrige 33 % går til innkjøp av datautstyr, møbler, kurs, seminar i utlandet, kantine, velferdsordninger osv – noe de fleste kommunalt ansatte bare kan drømme om.

Det er skole og eldreomsorg som trenger penger, ikke administrasjonen.

For dette er realiteten for de to store tjenesteområdene i en kommune; oppvekst og omsorg: Både deres budsjett og antall ansatte utgjør rundt ca 65 % av kommunens budsjett, varierende med kommunestørrelsen.
Hva som er verre: Lønnsutgiftene ligger på nærmere 90 % av deres totalbudsjett. Ofte høyere.

Dermed harmonerer ikke kommunens inntekter med hva staten har forutsatt: Lønn skal bare ta 67 % av budsjettet. Forskjellen på lønnsutgifter til 67 % og 90 % får store konsekvenser.

Hvis kommune A har et budsjett for oppvekst og omsorg totalt på 100 mill kroner, vil neste års lønnsutgifter med statens norm utgjøre 67 mill + 4 % = 69,7 mill kr.
2,7 mill kr er beløpet staten overfører kommunen for å dekke lønns og prisstigning.

Men kommune A har kanskje 90 % av budsjettet låst til lønn. Det betyr at kommunen trenger 90 mill kr + 4 % = 93,6 mill for å dekke lønnskostnadene. Forskjellen på statens bidrag på 69,7 mill kr og kommunens behov på 93,6 mill kr utgjør da 23,9 mill kr.!

Hvor har lokalpolitikerne funnet dekning for de nesten 24 mill kr? Jo, ved over mange år ha kuttet tilsvarende i oppvekst og omsorg. Og nå igjen må kutte stillinger.
Hvor blir det færre stillinger? Nettopp, i skole og i pleie/omsorg.

Vinnerne er staten som sparer penger de kan bruke på «seg sjøl», og de kommunale administrasjoner som sjelden må ta store reduksjoner. Tall fra SSB viser at den store veksten i offentlige stillinger er nettopp i administrasjonen (på rådhuset, fylkeshuset og statens mange hus).

Taperne i dette spillet mellom Staten og kommunene er elevene og de eldre pleietrengende!
Derfor må ingen som bryr seg sove i timen!

Råd til elevens omsorgspersoner og oppdragere:

Benytt dere av retten til å bli hørt!

Formannskapets politiske forslag til den 4-årige økonomiplanen skal legges ut  til offentlig høring minst 14 dager før kommunestyret skal sluttbehandle den. Dette skal annonseres i media.

Alle innbyggere, organisasjoner, bedrifter, skolens organer m.fl har rett til komme med sitt syn på forslaget. De har rett til å spørre om konsekvensene av forslaget og advare om følgene.

Kommuneadministrasjonen skal vurdere de enkelte høringsinnspill og legge disse fram for kommunestyret, noe ordfører har ansvaret for.

Høringsinstituttet er ventilen i vårt liberale demokrati. Innbyggerne kan slik få gitt uttrykk for hva de mener om forslaget til økonomiplan. De folkevalgte skal ha kunnskap om dette, og må ta innspill på alvor.

Det betyr at det endelige vedtaket i større eller mindre grad er påvirket av innbyggernes reaksjoner.

De som ikke benytter seg av høringsmuligheten, kan ikke klage etterpå.
 
Tips: Sjekk formannskapets forslag når det foreligger og se hvordan det evt. avviker fra kommunedirektørens forslag. Det skal tydelig fremgå hvor det skal kuttes i de økonomiske rammer, og evt. hvor mange årsverk som foreslås fjernet og konsekvenser av dette.

Deretter sender du/dere et høringsinnspill til kommunestyret v/ordfører og kommunedirektør. Samtidig sender du kopi til alle partigruppene eller til alle kommunestyremedlemmer slik at de får nærmere en uke å vurdere innspill og finne løsninger. For de vil gjerne ha reaksjoner fra innbyggerne.

Og er du misfornøyd med sluttresultatet fordi ditt innspill ikke ble tatt hensyn til, er neste «høringsfrist»  valgdagen i september neste år.

Noe som burde plage de folkevalgte allerede nå.



Mer om samme tema:
https://open-eye-open-mind.com/2014/11/02/deflator-forklarer-grunnskolens-budsjettvansker/