Du har begynt å lese dette fordi du av natur er nysgjerrig og vitebegjærlig. Det er to viktige egenskaper for mennesker som bryr seg og vil “gjøre verden til et bedre sted” som det heter.

Du får nå et innblikk i noe du har hørt endel om – fordi du har fulgt med i det som skjer i vår del av verden. Få har det så godt som oss. Men fortsatt er det mulig å gi enda flere enn bedre og mer håndterbar hverdag. Som skaper følelse av verdighet – fordi man får frihet til å velge sitt eget gode liv.

Men du vil også få innsikt i noe jeg er helt sikkert på du ikke visste. For hvorfor får vi politikere som meg, som bryr seg for mye, provoserer til debatt og engasjerer seg?
Hva har slike mennesker og fritidspolitikere som meg opplevd og som har merket oss for alltid?

Etter å ha lest den tankevekkende boka “Demokratiets svanesang” av Anne Applebaum ble jeg skremt over hvor lett det er å ødelegge det liberale demokratiet vi i vesten alltid har vært stolte av – til tross for dets feil og mangler.
Men jeg bestemte meg for å ta min del av den viktige kampen mot krefter som truer fremtiden.

Også av egoistiske hensyn: Som far til 5 og bestefar til snart 8 kan jeg ikke være passiv.

Jeg starter derfor denne historien senhøsten 2021.

Det pågår for tiden en stille mental revolusjon i deler av landet. Spesielt i Troms og Finnmark, Viken og Innlandet.

Folk har fått nok nå.

Først kom det forslag til en demokratireform som var dårlig forklart fra regjering og storting. Deretter gjorde fylkeskommunene i nord ingen forsøk på å dra innbyggerne inn i diskusjonen om dette.
– Gir dette nye muligheter – eller gjør dette bare vondt verre?

Våren 2017 takket politikerne i Nordland, Troms og Finnmark nei til regjeringens forslag om å utsette avgjørelsen om hvordan Nord-Norge kunne oppdeles. Fylkespolitikerne i Finnmark ville ikke engang la innbyggerne få gi sitt råd i en godkjent folkeavstemning!

Derimot ba de samstemt om at Stortinget måtte avgjøre også Nord-Norge samtidig med resten av landet i Stortinget i juni 2017.
Stortinget aksepterte kravet.

8.juni 2017 vedtok Stortinget at Nord-Norge skulle deles inn i Troms og Finnmark som en region, og Nordland som en. Begge regionene hadde om lag 40 kommuner og 240 000 innbyggere.

Landet fikk 11 større og sterkere regioner mot 19 tidligere mindre fylkeskommuner med hver sin tunge og omfattende administrasjon med den gang tilsammen over 5000 årsverk kun for å betjene godt lønnede politikere og egne ansatte i sentraladministrasjonen.

Etterpå ble det oppstandelse i Finnmark og til dels i Troms.
En hjemmesnekra folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, ble fremstilt som om at “87 % av finnmarkingene sa nei å gå sammen med Troms”. Det skapte tildels sterke følelser. Og følelser trumfer som kjent alltid både fornuft og kunnskap.

Den sterkt polariserte debatten endte med at i deler av Finnmark ble “Troms” og “Tromsværinger” skjellsord for mange innbyggerne.

I desember -21 har fylkestinget vist kortene. De har startet oppsplittinga med sitt mest egnede verktøy: Budsjettet. Det dramatiske kuttet i budsjett for videregående skole som SP, AP og SV vedtok, vil bety at finnmarksungdommen blir taperne.
Ungdommen må betale for de voksnes egoisme.

De voksne foreldre som vil sine barn sitt beste har dessverre vært nødt til å tenke:
“Hvor skal vi flytte for at barna våre skal få ta utdanning, kvalifisere seg for et yrke og få mulighet til å leve sitt gode liv?”

Det blir derfor lite utvikling og mye pessimisme om Finnmark – og Troms – skal tvinges tilbake til å være en mini-fylkeskommune med folketall på under 74 000 og 167 000. Ingen av de andre har folketall under 240 000 som kreves for å ha en god økonomi og ikke minst kompetente og store fagmiljø !

Derfor har mange fått nok nå:
– Stopp planene om reversering!
– Spar pengene!
– Begynn heller å arbeide for en en sterkere region som gjør den attraktive for egne innbyggere, og som tiltrekker seg nye.
– Det kommer til å mangle 40 000 fagfolk for å ta seg av den sterkt økende andelen med eldre og andre med omsorgs- og pleiebehov i årene framover. Bruk penger på dem, og reduser antallet byråkrater. Nå.

“Forbanna tromsværinger!”

Ja, slikt ble det sagt om våre naboer i Troms i deler av Finnmark under den hardeste debatten for 3-4 år siden. Og det finnes fortsatt noen som sier det, men mer i skjul.

Det ble påstått av enkelte politikere og miljø i Finnmark at folk fra Troms er finnmarkingers uvenner og fiender.
Det er selvsagt feil.

Tromsværing er finnmarkinger er ganske like hverandre. Fordi vi har mye av den samme bagasjen med oss.

Enten det gjelder etnisitet, interesser for kultur og natur, gleden av å ha tilhørighet i nord eller stoltheten av å se flotte representanter for Troms eller Finnmark lykkes i idrett, musikk, film, næringsliv eller politikk, så er vi i «slekt» med hverandre.

Den påfølgende delen av blogginnlegget blir av forståelige grunner litt personlig. Da vil du nok også forstå mer av mitt og andres samfunnsengasjement.

“Jeg er født i 1954, altså en etterkrigsmodell. De tause vitner vekket meg.”

Jeg møtte stillhet fra både min norske far og min samisk/finsk/russisk-ættede mor når jeg var nysgjerrig på krigen og ville vite mer. De fortalte lite og lavmælt om den behandlinga de fikk som unge mennesker av nazistenes herjinger. Først i voksen alder forsto jeg hvilke dype sår og smerter krigen hadde påført dem. Da fortalte de mer.

Om for eksempel den gang i november 1944 da nazistene hadde brent ned pappa og hans familie sitt hjem i Gamvik. Familien og venner ble spredt under flukten vendte tilbake til den rykende branntomta. De savnet en bror og lette fortvilet i sot, aske og gjenstående deler av bygningen.

Da pappa kom til slutten av historien, kom tårene hos oss begge:

” Vi hadde gitt opp. Vi hadde mista broren vår! Alle var i den djupeste fortvilelse.
Noen mente de hørte stemmen hans et sted i mørket, og plutselig sto han der!! Han hadde kommet seg unna brannen! Du verden for et mektig øyeblikk. Det var sterkt å se tåran lage hvite renner nedover de svarte kinnan, og alle som klemte rundt hverandre og takka Gud for mirakelet!”

Deretter starta det lange arbeidet med å bygge opp Finnmark igjen. Pappa som eldstemann i søskenflokken hadde overtatt bestefarens butikk og postkontor på Omgang rett før nazistenes angrep på Polen i 1939. Han husket radiosendingene den gang. Og tausheten fra alle de voksne

På Omgang skulle han utvide til et fiskemottak. Livet i havet skapte liv på land. Han så for seg en fremtid basert på Guds gave til kystfolket; det utømmelige matfatet utenfor Finnmark.

En dag i 1940 er han sammen med sin mor og noen yngre søsken i den delen av bygget som huser familien. Døren åpnes brått og inn kommer det flere tyskere. Pappa ba den tyske løytnanten om å straks forlate huset. Nazisten reagerte spontant, skjøv pappa bort til ytterdøra og sparka han utfor trappa. Løytnanten hadde disse støvlene med metallbeskyttelse, så det kjentes både svært vondt og veldig nedverdigende.

Løytnanten ropte at Wehrmacht hadde bruk for hele huset, og at pappa var deres tjener. De hadde ikke noe valg. Nå var hus og eiendom i tyskernes besittelse.

Etter krigen bestemte staten i Oslo gjennom sine folk i Nord-Norge at også Omgang skulle regnes som et fraflyttingssted. Familiens livsverk og fremtid ble dermed lagt i grus. Dette rammet en rekke steder og folk fra Grense Jakobselv til Sør-Troms.

I tillegg forsto jeg langt senere hvordan min mor, vokst opp i et samisk-språklig miljø på et småbruk hadde lidd under den harde fornorskningen på 30- og 40-tallet, hvor hun i tillegg mista verdifull skolegang. Hun var stolt av sin bakgrunn, nest yngst i søskenflokken og den som tok vare på sine foreldre, ordnet mat til dem og brødre som bodde på gården. Samtidig hadde hun sin egen familie å ta vare på. Det ble etterhvert 8 barn.

Eller rettere sagt: 9 barn. Den aller første ble født velskapt i juli 1953 på sykestua i Tana. Hun fikk sendt telegram til pappa, den lykkelige faren til deres førstefødte der han var på vakt på sørgående hurtigrute.
Morgen etter kom sjokkbeskjeden: Den lille jenta var død! Pappa fortalte meg om hvor knust han ble da telegram nr 2 kom.

Undersøkelser senere ga de som foreldre et nytt sjokk. Det var gjort endringer i offisielle protokoller. At “levendefødt” ble overstrøket og endret til “død før fødsel”.
At jenta ble gravlagt sammen med en voksen – uten at det er registrert i kirkebøkene.
At jordmoren nekta å si noe mer om hva som skjedde fra jenta som lå i mammas armkrok om kvelden ble henta ut til stell og søvn.

At mamma ikke fikk se den angivelig døde jenta etterpå selv om hun gråt og ba om det. “Jeg har båret den lille jenta i 9 måneder, og jeg vil bare ta et ordentlig farvel med henne!!”

Mamma tilhørte de mange ressurssvake den gangen som måtte godta maktas avgjørelser.

Dessverre skjedde det kidnapping av nyfødte babyer også i Finnmark etter klrigen. Barnløse sørpå prøvde seg på utro tjenere hos fylkesmannen og i helsevesenet, og lyktes ved flere anledninger

For mamma og pappa ble dette en sak de ikke snakka om før vi søsken var blitt så store at vi forsto. Mamma var hele sitt liv opptatt av verdighet og rettferdighet, noe som selvsagt preget oss søsken.

Teamet til Tore på Sporet undersøkte saken, men møtte til slutt fullstendig taushet der sporene stoppet.

Da min eldste søster og jeg spurte mamma om hun kunne lære oss samisk siden hun, hennes foreldre og alle hennes søsken snakket det daglig, fikk vi nei. Og vi så hun slet med å si det:
– Lær dere norsk og skaffe dere utdanning. Da har dere en fremtid! Da slipper dere slitet og uverdigheten. Bare se hvordan pappa sliter med å få seg en fast jobb!

Som uredd 10-åring tok jeg ikke nei for et nei. Jeg tok et nytt initiativ. Jeg visste at min onkel aldri gikk på utedoet i fjøset 40 meter unna når han kunne slå lens rett bak hushjørnet. Jeg skrev derfor så pent jeg kunne løkkeskrift med en den gang moderne BIC Cristal-penn på veggen omtrent i hans øyehøyde: “Onkel Jakob, kan du lære Vigdis og meg å snakke samisk?”

Bildene her er fra 2000, 35 år etter at jeg skrev min “søknad” om samiskopplæring på veggen. Den skarpe seer kan fortsatt se noe av teksten på det nederste bildet:

«Vil dere virkelig lære samisk?»

Det hjalp, og der startet min samiskopplæring. Jeg husker ennå hvordan øynene hans strålte da han spurte: «Vil dere virkelig lære samisk?»

Verken mamma eller pappa fikk adgang til grunnleggende utdanning. Men de leste mye og skaffet oss bøker og blad. Det var stor stas de gangene en stor kasse med bøker kom fra deres venner i Berlevåg. Rene julestemninga i huset!

Begge brukte sine overtalelsesevner for at både jeg og mine etter hvert 7 yngre søsken skulle skjønne at Utdanning = Jobb = Sikker inntekt = Et tryggere voksenliv.

Da jeg var ferdig med ungdomsskolen etter et internatliv som fikk fram både det verste og det beste i såvel ungdom som voksne, foreslo min mor at jeg burde begynne på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok. Nå var hun ferdig med sine fortielser, nå var hun faktisk stolt over sitt samiske opphav. Hun tok kofta i bruk på høytidsdager i bygda, og skammet seg ikke lenger.

På folkehøgskolen var det elever fra hele landet, men avgjort mest fra Troms og Finnmark.
Vi hadde et fellesskap i det å være fra denne delen av landet. Det bandt oss sammen. Hun fra Skånland og han fra Oksfjordhamn var ikke forskjellige fra oss mange fra en rekke adresser i Finnmark.
Vi snakka aldri om fylkesskilt og -grenser. Kun om de ulike stedene, de ulike dialektene, de ulike opplevelsene – kort sagt alle ulikheter som skaper et stort og positivt mangfold.
Ungdommens verden er grenseløs.



Jeg gikk to år der. Først allmennfaglig, deretter «Filotostikk»-linja drevet av Arne Ola Grimstad fra Hareid. Film, foto og journalistikk var fascinerende. Og jeg fikk aldri nok av historie og samfunnsfag!

Dette formet meg. Det gjorde meg politisk engasjert. Ikke minst fordi jeg etter hvert forsto bedre hvorfor et så rikt fylke som Finnmark ikke hadde større fordeler av det matfatet av ressurser vi hadde på land og i hav.

Jeg ble selvsagt farget av en stor respekt for politiske ledere. De med mot, ryggrad, integritet.
Den største var Nelson Mandela, en annen var Haakon Henriksen. Han var en av lederne bak Folkeaksjonen for å hindre Alta-elva i å bli berørt av kraftutbygging.

Haakon var søskenbarn til min mor og hadde i ung alder reist ut for å ta seg akademisk utdanning. Han var utdannet lærer med solid ballast i både norsk og samisk, men også i realfag.

Han imponerte meg med bl.a. sin evne til å bruke realfags-kunnskaper for å utfordre de såkalte ekspertene i NVE. På et folkemøte i Masi i 1975 plukket han i stykker NVE beregninger av kraftmengden. Haakon H. mente at det måtte demmes opp langt større mengder vann for å få ut effekten som NVE påsto. Og NVE måtte medgi at «Henriksen er nok inne på noe her».


En liten og politisk impotent fylkeskommune

Jeg ble fylkespolitiker i 1983. Jeg tilhørte i mange år den lille gruppen “ung og lovende”. Men jeg oppdaga til min store overraskelse at Finnmark fylkeskommune ikke hadde reell makt.
De slet med å bli hørt av de som hadde den reelle makta i Norge; statlige organ i Oslo

Det meste var nemlig regelstyrt fra mektige direktører i Oslo.

På et område hadde vi en viss frihet: Vi kunne velge hvilke gymnas- og yrkesskoletilbud vi kunne tilby ungdommen vår. Min første periode satt jeg i fylkesskolestyret.

O skrekk og gru: Til et møte var det 120 saker!!

110 av disse var ansettelser av lærere, vaktmestere, renholdere!! Etterhvert fikk jeg flertall for at slike saker kunne overlates til fylkesskolesjefen som faglig-, økonomisk- og personalansvarlig. Jeg fant det meningsløst at en ansettelse handlet om politiske valg. (Etter hvert oppdaga jeg også den andre siden ved dette i Finnmark: Partiboka ga den heldige jobb, lønn og pensjon).

I fylkesskolestyret samarbeidet jeg tett med den delen av Ap som ville satse på videregående skoletilbud i hele fylket. Ikke alle kommuner hadde elevgrunnlag nok for en egen skole, men da skulle vi stille opp med tilskudd til elevhybler, bemannede elevinternat og andre former for hjelp til spesielt 16-åringer langt hjemmefra.

Men Finnmark hadde store utfordringer et lite fylkesting kunne gjøre lite med. De hadde så lite å gjøre at den mest revolusjonerende saken var forslaget fra Ap som satt med makta: La oss gi flere politikere økte godtgjørelser og helst blir heltidspolitiker. Det er fett for kontoen og til litt trøst.

En liten fylkeskommune kan rope så mye de vil, men regjering og storting bryr seg lite. Jeg innså tidlig at enten legger man ned dette forvaltningsnivået og bruker innsparte penger fra administrasjon til å styrke kommunene. Eller så må man gi færre og sterkere fylkeskommuner (landsdeler) mye større makt ved å overføre dette fra Oslo-staten.

I Finnmark var det virkelig mørkt på så mange områder. Det blinket i varsellamper om fraflytting, konkurser, reindød pga et for stort reintall som ikke var tilpassa beitegrunnlaget og et Barentshav uten kontroll.

Krisa i nord førte til et folkelig engasjement når ikke fylkespolitikere har de maktmidler staten besitter i Oslo. Folkeaksjonen Framtid for Finnmark (FFF)med radarparet Vidar Karlstad og Håkon Schulstad som ledere i 1988 trykket på alarmknappen som fylkespolitikere med innflytelse kunne brukt.

FFF varslet om fraflytting, liten loddebestand i Barentshavet og store mengder kobbe utenfor kysten og i fjordene. Da våknet selv media og politikere i Oslo.

Og det ble virkelig alvor da daværende fylkesmann Anders Aune skrev sitt berømte brev til statsminister Gro H. Brundtland og mente sentrale myndigheter var både blinde og døve for krisa i Finnmark.

Aune valgte til slutt å si ja til å stå som 1.kandidat på «Finnmarkslista», eller «Aune-lista» som den ble omtalt som.



I 1989 ble han valgt inn, inngikk et nært samarbeid med regjeringen Syse, fikk Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark på plass med en rekke virkemiddeltiltak for både privatpersoner og næringsliv. 

De personrettede virkemidlene; skattelette, nedskriving av studielån og økt barnetrygd virket både rekrutterende og bostabiliserende for aldersgruppen 18-40 år, og særlig for de med høyere utdanning.

Det var rart å observere hvordan karriere-politikere som bl.a. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen motarbeidet Aune og de personretta tiltakene. Dette var tiltak som senere skulle vise seg å bremse fraflyttinga og sikre økt kompetanse gjennom flere fagfolk til Finnmark.

Starten på den siste mulige regionreform

Da Bondevik-regjeringa med SP-statsråder i spissen fra 1997 startet opp arbeidet med den siste regionreformen, tilhørte jeg de mange i Finnmark som jublet. Endelig skulle den sterkt sentraliserte statsmakta i Oslo bli mer desentralisert.

Endelig skulle kanskje Nord-Norge få nyte fruktene av all verdiskaping som skjer i vår landsdel!
Endelig skulle vi få styre mer her nord! Nå skulle vi bli den delen av Norge som fikk størst vekst!

Endelig?



Det så lenge lyst ut.

Landsstyret i kommunenes og fylkeskommunenes øverste organ – KS – støttet helhjertet opp om skissen til en regionreform – enstemmig.
Alle parti unntatt ett sto bak dette i 2004.
(Frp ville primært nedlegge fylkeskommunen og ha knappe 100 kommuner).

Høsten 2005 ble Jens Stoltenberg statsminister i APs aller første regjering sammen med andre parti. SV og SP var begge med i regjeringa. SP tok med seg stafettpinnen fra Bondevik-regjeringene og fortsatt arbeidet med regionreformen. I 2007 tok Ola Borten Mo utgangspunktet i KS sitt forslag om 7 regioner til erstatning for de 19 tidligere.

SP ville ha 7 – 9 regioner i Norge
Åslaug Haga innstilte på 9 regioner, men LO satte seg på bakbena. De ville ikke godta at makt og oppgaver ble flytta ut av Oslo til hele landet. Det ville innebære at ansatte kunne bli nødt til å flytte ut. At LO gjennom mange 10 år under ulike regjeringen ikke hadde protestert nevneverdig når ansatte ble sentralisert fra resten av Norge og til det sentrale Østlandet, var en ikke-sak.

LO satt i APs sentralstyre og finansierte deres valgkamp med mange 10-talls millioner hvert 2.år. Når LO satte foten ned, måtte Ap godta det. Politiske standpunkt har en prislapp.

SP måtte gi opp regionreformen slik Bondevik-regjeringen hadde ønsket den med SP på laget. Enden på visa ble at de 19 fylkeskommunene fikk 40 000 km. riksveier overført som fylkesveier.
Det var et etterslep på vedlikehold på 60 mrd kr! Hva fikk fylkeskommunene? En engangsbevilgning på 500 mill. kr!

Som Haga lakonisk bemerket det etter at regionreformen var tapt: ” Det blir ingen desentralisering av statlige oppgaver når Stortinget ikke vil det!”.

I 2013 ble den rødgrønne regjeringen avløst av en blåblå av H og Frp. De hadde ikke flertall bak seg i Stortinget og måtte derfor inngå en avtale med KrF og V om å søke å bli enige om både statsbudsjett og andre tunge saker.

KrF og V visste at både H og Frp hadde programfestet å legge ned fylkeskommunen og redusere antall norske kommuner dramatisk. Men de sa at de ikke kunne en støtte regjering som la ned det folkevalgte nivået mellom stat og kommuner. Derfor krevde de at dette nivået heller skulle styrkes gjennom desentralisering av statlig makt og myndighet.

Verken H eller Frp var mot desentralisering av myndighet nærmere innbyggerne.

Da Stortinget stilte seg enstemmig bak forslaget fra V og KrF vinteren 2014 om å se på en regionreform basert på de tidligere utredningene, gikk det slag i slag. I 2015 var alle fylkeskommunene i gang med arbeidet – unntatt Finnmark. Selv om fylkespolitikerne i Finnmark visste at Stortinget kom til å gjøre et vedtak i juni 2017, valgte de passivitet fram til august 2016.

I desember 2016 gikk flertallet inn for at man primært ønsket Finnmark alene, eller sammen med «Nord-Troms». Og fylkestinget valgte å ikke involvere innbyggerne i dette, ikke engang gjennom en folkeavstemning!
Kommunalminister Sanner hadde i sitt brev våren 2015 oppfordra fylkeskommunene om å ta nabosamtalene med andre fylkeskommuner og ikke minst: aktivisere og lytte til hva innbyggerne mente.

Flytt Oslo-statens makt også til Troms og Finnmark!

Våren 2017 la regjeringen fram sin 105 siders utredning – Prop. 84 S (2016 –2017) – basert på bl.a. alle innspill fra fylkeskommunene. På nytt fikk fylkespolitikerne anledning til å si fra.

Kun fylkestinget i Troms og fylkesrådet i Nordland uttalte seg. De støttet regionreformen, men hadde noe ulike syn på om Nord-Norge som en region – eller to.
Finnmark fylkesting benyttet seg ikke av svarmuligheten!

Regjeringen foreslo i sin utredning at Nord-Norge kunne få vente til våren 2018 med å ha en mening om inndelingen.

Både Nordland, Troms og Finnmark takket hver for seg nei til dette. De ville ha en avgjørelse i juni 2017!

Nordnorsk råd, et samarbeidsorgan i Nord-Norge er samlet til møte 26.april 2017 i Narvik.
Der vedtar de enstemmig (!) en positiv støtte til regionreformen. Spesielt pkt 2 må refereres fordi her er politikerne klare på at de ikke vil vente til våren 2018:

“2. Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.“

Tilstede fra Finnmark fylkesting:
Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).
Fylkesordføreren i Finnmark var leder av redaksjonsnemnda som formulerte enigheten!

Og slik ble det. Stortinget gikk med på kravet fra de nord-norske fylkeskommunene om at alle regioner skulla avgjøres av Stortinget i juni 2017.

Der ble det vedtatt at Nord-Norge med ca. 480 000 innbyggere skulle deles i to; Nordland for seg sjøl og Troms og Finnmark sammen som én.
Begge regioner hadde ca. 240 000 innbyggere.

Men så etablerer en gruppe mennesker med tilknytning til Vadsø seg i en gruppe på Facebook. Deres mål er å hindre at denne regionen blir etablert. For det er mye som står for spill for de som har hatt personlig nytte av å være nært tilknyttet fylkeskommunens hus i Vadsø.

I praksis er de opptatt av det vesentligste for dem; hvordan sikre at Vadsø fortsatt kan sitte nær honningkrukka – de store pengene – også i fortsettelsen? Frykten er at lederne som har ansvaret for mange ti-talls millioner kroner i tilskudd og støtte, nå skal ha adresse i Alta eller Tromsø.

Tenk om avgjørelser om en søknad skal innvilges, skal tas utelukkende ut på et profesjonelt grunnlag !?
Og ikke også basert på vennskap og kjennskap som tradisjonen har vært i Finnmark.

Statsvitere og andre som har studert organisasjoner og beslutningsprosesser, vet at nærhet til beslutningstaker påvirker resultatet.

Avisa Finnmarken kunne i april 2014 legge fram gode eksempler på dette. ( OBS: lenken åpner en ny fane i nettleseren din uten å lukke dette innlegget. På noen enheter (bl.a. smart-telefoner) må du gå tilbake til dette hovedinnlegget via egen retur-knapp):



Det er derfor mye som står på spill i Vadsø-miljøet når en regionreform truer tilgangen til den nærmest utømmelige honningkrukka.

Derfor haster det. Derfor må denne regionreformen nå presenteres slik at den får innbyggerne til å tro at dette er et målrettet Tromsø- og Oslo-angrep mot Finnmark og finnmarkinger.

Og virkemiddelet de bruker er det mest effektive som finnes: Følelser og frykt. Ikke Fakta og kunnskap.

I et fylke som virkelig har fått gjennomgå både gjennom beinhard fornorskning av både kvener og samer, en ødeleggende  2.verdenskrig , tapping av fisk og folk og med svært liten politisk innvirkning, var det virkningsfullt å spille på dette «offerkortet».

Hos et folk som har vært forfulgt, pint og plaget over generasjoner vinner du øyeblikkelig støtte og sympati om “de andre” kan fremstilles som fiender.

Ansatte på fylkeshuset i Vadsø (!!) gikk så langt at de sammenlignet Troms generelt og fylkesrådlederen i Troms med nazi-Tyskland og Hitler!



I følge den godt regisserte buskagitasjonen var det mye vondt denne regionen Troms og Finnmark ville føre til.

I ukene før den hjemmesnekra «folkeavstemminga» skulle  avholdes rett før 17.mai 2018 ble budskapet om “Finnmarks død” hamret inn.

Og det var ikke måte på hva innbyggerne i Finnmark ble teppebombet av skremsler:
( Fasiten i dag står i parentes):

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne (Fasit 2021: Finnmarks-navnet lever i beste velgående)
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet (2021: De fleste finnmarkinger er fortsatt ikke i tvil om sin identitet)
3. Kjøttvekta tilsa at all makt ville havne i Tromsø (2021: Tromsø har kun 11 av 57 i fylkestinget)
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon (2021: Flertallet i fylkestinget stemte ned forslag om å sikre et minsteantall på 5 mandater fra hver av 19 valgkretser)
5. Vadsø ville miste alle de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø(2021: Vadsø har 140 ansatte på fylkeshuset, det samme som i 2019. I 1999 hadde de 70 – og hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehusene)
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark ( 2021: FEFO styres av kun folk fra det geografiske Finnmark)

Vadsø-miljøet laget våren 2018  et PR-opplegg om at velgerne i Finnmark kunne bestemme om Troms og Finnmark skulle slås sammen!

Tenk det!

I den generelle veilderen for avvikling av lokale folkeavstemninger er det krav om nøytral og korrekt informasjon:
“Informasjonen bør bidra til å avklare hvilke forventninger innbyggerne kan ha til folkeavstemningen, og tydeliggjøre at utfallet av avstemningen ikke nødvendigvis vil være det endelige utfallet av saken, men er et råd…” 

Nesten 60 000 velgere i Finnmark ble lurt til å tro at de kunne bestemme over hele Stortinget – som et år tidligere faktisk hadde tatt en avgjørelse med hjemmel i Grunnloven!!

Av 59 600 velgere stemte 30 300 aktivt ja til å bestemme over Stortinget. 50,8 % av velgerne! Hvorfor?
(Det er blitt fremstilt slik at «87 % av finnmarkingene» var mot et samlet Troms og Finnmark.)

Mange finnmarkinger lot seg skremme til å tro på alt de ble servert av fake news om elendighet.

Og dessverre sviktet det meste av Finnmarks-media sitt ansvar som den 4.statsmakt.
I stedet ble journalister aktive politiske aktører som hausset opp stemninga.

« Du sviker Finnmark, din jævla nazist!»

Vi som forsøker å bringe inn kunnskap og fakta i debatten og ber om en saklig debatt uten utskjelling, får klar beskjed om hvem vi er:
«Nazist, Hitler-jugend, sviker, Judas, Quisling» for å nevne noe av det vi ble stemplet som.

Ikke rart tankene mine gikk til hva både pappa og svært mange andre hadde fortalt om deres opplevelser med nazister.

Aksjonistene som vil beholde alenestyring med sin tilgang til honningkrukka i Vadsø, skyr ingen midler i å hausse opp stemningen.

Fylkesordføreren i Finnmark og en H-representant i fylkestinget med adresse Vadsø møtte i februar 2018 representanter for Troms fylkeskommune og tidligere justisminister, nå fylkesmann i Hedmark Knut Storberget til forhandlinger på Gardermoen. De blir enige om en løsning for å gå videre med å etablere “Norges viktigste region”.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Tidligere fylkesrådmann (ansatt av sine egne på fylkestinget) og og leder i Vadsø Ap, fradømmer hennes egen partifelle og fylkesordfører både intelligens og ære i avisa Finnmarken. En avis som på folkemunne ble kalt for “Pravda” (Sannhet !!), styrt som den var fra Youngstorget i Oslo.

Der har denne politikeren selvsagt også vært journalist slik det seg hør og bør i nærområdet til gamle Sovjet-unionen.



Randi Karlstrøm, Torill Olsen, Arne Pedersen og de andre ansvarlige i FB-aksjonen “For Finnmark” tillater lenge helt avskyelige angrep på medmennesker i Finnmark. Røster som ønsker saklighet og mindre drittslenging, blir kastet ut av gruppa og blokkert.

Dermed har de satt lista for hva som kan aksepteres i debatten: Alt som kan skremme innbyggerne er tillatt.



En av de yngre fylkespolitikerne og fylkesvaraordfører i Finnmark, Tarjei Jensen-Bech er ikke ulik andre unge mennesker mer opptatt av utvikling enn å tviholde på gamle grenser. Han hadde opplevd alle menneskers mareritt da en hvit terrorist skyter og dreper 69 ungdomspolitikere fra AUF på Utøya 22.juli 2011. I tillegg skades 33 andre samme dag, mens svært mange får psykiske lidelser i tiden etterpå som følge av denne feige handlingen.

Jensen-Bech er blant de som blir rammet av skudd, og må leve med disse traumene 25 operasjoner etterpå. Men hans støtte til den nye regionen er farlig i følge et oppslag i iFinnmark.no . Derfor skal han skremmes til enten taushet – eller helst til å skifte mening:




Hans egen gripende reaksjon på Facebook fikk stor oppmerksomhet, og ble støttet og delt av mange.

Jeg hadde skjønt disse hatske reaksjonene mot politiske ledere dersom Stortinget vedtok dette kun for å ødelegge for oss som bor i nord. Da hadde jeg stilt meg i spissen for protestene!

Stortingets hensikt var heldigvis – og selvsagt – det stikk motsatte: Få på plass «færre, større og sterkere regioner», slik SV og V skrev i et felles forslag på Stortinget.

Færre betydde en reduksjon fra 19 regioner uten makt til 11 med økt makt og en sterkere stemme overfor Storting og regjering. (SP gikk i 2007 for 7 og i 2009 for 9 regioner)

Større betydde at de ville få et minste folketall på 240 000 – noe som gir bedre økonomi og sterkere fagmiljø for å ta over de 49 oppgavene fra staten.

Sterkere betydde at de 49 tidligere statlige oppgaver som skulle desentraliseres fra statlige organ i Oslo eller fylkesmenn, nå skulle avgjøres av våre egne fylkespolitikere. Det var ikke lenger kontorfolk i Oslo eller hos den tdl. fylkesmannen som skulle ta avgjørelser som betydde mye for både innbyggernes trivsel og bolyst eller for næringslivet. Det var VÅRE folkevalgte som fikk makt!

I Finnmark (og kanskje også i Troms) var det dessverre mange som gikk i «parti-fella»: Fortell hvilket parti som mener noe, og partiets tilhengere vil uansett synes det er klokt. Partiets motstandere vil derimot mene at det er dumt.

Vi kan le av slike primitive holdninger, men jeg må med rødmende kinn innrømme at de har rammet meg også. I mine første perioder som folkevalgt var jeg mer opptatt av hvem som foreslo noe enn hva som ble foreslått. Man blir oppdratt til at du SKAL være mest mulig uenig med andre partier for slik å blir et tydelig alternativ.
 
SP kjørte en smart strategi, basert på erfaringer fra Italia, Frankrike, Tyskland, England og USA og dets populistiske ledere:
«Spill på følelser – snakk folk etter munnen! Da får vi mange stemmer ved de neste valg!».

Derfor kunne de skvette bensin på skremselsbålene i Finnmark ved å si at regionreformen nærmest er «Satans verk».
«Dette kommer jo kun fra H og Frp som bare vil sentralisere og ødelegge distriktene».

Sannheten var at det var V og KrF, sammen med SV og SP som fra 1997 hadde jobba for denne reformen!!

Sa SP noe om dette til skremte velgere i Finnmark?

Nei.

De sa: Stem på oss. Får vi flertall ved valget i sep. -21, vil Finnmark fylkeskommune straks gjenoppstå.

Partileder Vedum reiste i ens ærend til Vadsø for å la seg hylle for at det nå kun var kort tid igjen til Finnmark blir egen fylkeskommune igjen:



I dag vet alle svaret. Også det var en bløff. Det kan tidligst skje fra 2024.

Heller ikke de 6 overnevnte skremslene gikk i oppfyllelse etter at Troms og Finnmark ble etablert som en region.

Likevel er det fortsatt noen som tror på dette. Og de tegner i sin retorikk et svart/hvitt-bilde av folk i Troms som griske, egoistiske, kolonimakt-orienterte, arrogante og kun interessert i å utnytte bæra, rypa, mineralene og fisken i havet. «De vil oss bare vondt, og tenker kun på seg sjøl».

Kjære finnmarkinger: Jeg beklager hva dere ble utsatt for!

Å sette folk opp mot hverandre er en farlig sport. Derfor må jeg innrømme at heller ikke jeg har oppført meg saklig og pent i ordskiftet. Jeg ble nok overrasket over at en sammenslåing av Troms og Finnmark skulle skape så mye motstand. Og derfor ble mine tilsvar spisset til deretter.

Jeg burde vært en mindre arrogant bedreviter, og vært langt mer ydmyk over styrken og effekten til fake-news og lettvint populisme.

I mitt hode som politisk aktiv over 40 år og med mitt syn på at desentralisering av makt og ressurser var helt nødvendig, kunne jeg ikke fatte at noen var mot dette. Ja, bortsett fra de som av ideologiske grunner ønsker sentralisering for slik å samle både makt og ressurser på færre hender.

Jeg tok det rett og slett for gitt at folk flest i Finnmark tidligere hadde sett hvor lite makt et lite fylkesting har i møte med sterke sentraliserte statlige krefter. Jeg følte meg trygg på at de hadde skjønt hvorfor Anders Aune traff denne nerven av maktesløshet finnmarkinger opplevde.

Som lokalpolitiker hadde jeg også sett hvordan daværende “ytre stat” – fylkesmannen – kunne overprøve vedtak gjort av kommunestyrer i Finnmark. Når et folkevalgt organ i en kommune har brukt sitt vett, sin forstand og fattet et vedtak, skal det være en høy terskel for at noen andre myndigheter skal kunne gripe inn og endre det.

Kjære Troms-folk: Jeg beklager hva dere er blitt beskyldt for!

Jeg beklager også overfor dere i Troms hva dere har blitt utsatt for i denne oppsiktsvekkende saboteringa av en demokratireform.

Og jeg skjønner også de fylkespolitikere i Troms med genuin vilje til å matche andre fylkeskommuner for å gjøre vår region minst like attraktiv som de 10 andre:
De er lei denne sutringa og de angstbiterske holdninger til et knippe fylkes- og lokalpolitikere fra Øst-Finnmark.

Jeg vet at det er stadig færre finnmarkinger som tror skremslene fra 2018-19. De har sett at hverdagen ikke har blitt annerledes. Og de har gjennomskuet skremselspropagandaen.

Vel nok er ikke alle båt- og busstilbud som ønskelig, men det ble slik fordi Finnmark tok med seg en ganske skakk-kjørt økonomi inn i den nye regionen. I 2019 hadde de øvrige fylkeskommuner et overskudd på driftsregnskapet på ca. 4 %. Finnmark hadde et underskudd på 3 %!

Derfor måtte Finnmark ta egne kutt mener flertallet i fylkestinget.

Men uten at Finnmark hadde vært i samme region som Troms, ville det sett så fryktelig mye verre ut.
Hvor ille vil ikke dagens flertall fortelle om.
Forståelig nok i sitt underlige forsøk på å omgå Inndelingslovens strenge krav om å beskrive konsekvenser ved en deling.

De har til og med skapt inntrykk av fylkestinget allerede har søkt om deling av Troms og Finnmark!

Det mest pinlige er nok at det er skrevet inn i regjeringens grunnlag (Hurdalsplattformen) som et faktum. Der er er søknaden allerede innvilget – uten at Inndelingsloven er fulgt. 

Flertallet i fylkestinget frykter nok at den siste andelen finnmarkinger (som tidligere anså Troms som den store, stygge ulven) nå skal si som resten av befolkningen:
«Vi vil heller at dere stopper denne reverseringa og bruker pengene på å bygge opp gode tjenester enn å bruke millioner på å gjøre det verre i både Troms og Finnmark om de blir alene.».

Jeg vet at vi i nord har langt mer til felles enn hva som skiller oss . Og jeg beklager av hele mitt hjerte at enkelte fortidsorienterte politiske miljø i Finnmark (og Troms) har klart å fremstille dere som fiender av oss.

“De skal ikke få ødelegge Troms og Finnmark som en sterk og viktig region i nord!“

Bare et sterkt og samlet Troms og Finnmark kan få tilbake optimisme, ny tilflytting og et voksende næringsliv. Det skaper et enda bedre grunnlag for bolyst og fremtid i «Norges viktigste region» som Troms og Finnmark vitterlig kan bli med voksne, erfarne politikere i førersetet i fylkestinget.

“Men kan jeg bidra på noen måte”, tenker du kanskje ?

Det finnes håp: En gjeng fremtidsoptimister fra både Troms og Finnmark jobber nå for å styrke og utvikle “Norges viktigste region”. De har dannet ei raskt voksende gruppe med det positive navnet FOR NORD.

Her spres kunnskaper og her deles visjoner for alt vi kan få til her nord om vi er ledet av folk og politikere som VIL noe konstruktivt.

Føler du en sterk tilknytning til Troms og Finnmark og det nordlige Norge?
Du kan gratis melde deg inn i gruppa FOR NORD her og slik være med å skape historie.

Det er nemlig ikke gitt at Støre og Stortinget vil gå inn for å endre noe hvis det ikke kan dokumenteres at endringen gir flere fordeler enn ulemper.

I tillegg vil det koste langt mer i både kroner og tapte muligheter å splitte enn å fortsette som et sterkere fellesskap i nord.

Den joviale statsråden i tidligere Ap-regjeringer, Sigbjørn Johnsen sa det megetsigende da han ble spurt om hvorfor han forsvarte at Hedmark og Oppland ble til en fylkeskommune; Innlandet.

“Er det noe vi vet av erfaring, så er det at vi står sterkere sammen enn hver for oss!”

1.halvår 2022 blir eksamen for det norske demokratiet i møtene med fake news, lettvint populisme og ignorering av prinsippet om en nøytral rådgivende folkeavstemning. Når hensikten er å redusere grunnlovens og Stortingets legitimitet er vi på farlige veier ingen ansvarlige parti kan støtte.

For en eldre gutt som meg med mine opplevelser i barndom, ungdom og tidlig voksenliv, også som politiker, kommer det ikke på tale å lukke munnen i den viktige kampen for mer åpenhet, ytringsfrihet og demokrati basert på desentralisering av makt.

Jeg skylder ikke bare mine 5 barn dette. Jeg skylder dette enda mer til mine 7 barnebarn (+ nr 8 som kommer i januar), og til det samfunnet de skal bli en aktiv del av for fritt å kunne velge deres gode liv.

Skolegang og solid utdanning er bunnplanken i alle liberale demokrati.
Kunnskap er makt, og makt over eget liv gir også frihet.

Ved inngangen til 2022 er det verdt å tenke over hvordan vi kan bidra til en sunn debatt om et bedre Norge. Og kanskje reflektere hvorfor alle reformer i norsk politisk historie alltid har flyttet Norge et steg framover til det beste for innbyggerne.

Tross forventet motstand fra de som ser de taper på slike reformer.
________________________________________________________________

Andre relaterte innlegg:

Den utrolige historien om hvordan Støre-regjeringen ble lurt til å innvilge en søknad som ikke eksisterer:
https://open-eye-open-mind.com/2021/11/20/norges-viktigste-region-forsokes-odelagt-av-udemokratiske-prosesser-i-skjul-av-pandemien/

Da Shell, LO og Finnmark Ap parkerte Nelson Mandela og hans kamp mot apartheidregimet:
https://open-eye-open-mind.com/2013/12/15/tanker-ved-en-helts-bortgang/

SPs uforståelige politiske snuoperasjon:
https://open-eye-open-mind.com/2021/11/28/regionreformen-sps-symbolske-snuoperasjon-er-helt-uforstaelig-og-svekker-demokratiet/