« Ja, å reversere Viken er en symbolsk handling».

Mange satte nok ettermiddagskaffen i halsen da de hørte NRKs Dagsnytt 18 straks etter stortingsvalget.  Per Olav Lundteigen forteller at SPs ultimatum for kommende regjering er kun av symbolsk karakter.
Vi som har fulgt norsk politikk over mange ti-år kjenner ikke SP igjen.

Regionreformen må leses og forstås som langt mer enn symbolikk. Og den er ikke et «ulovlig vedtak gjort om natten i et lukket rom på Stortinget» som SP-folk feilaktig har omtalt det som.

Det har vært undersøkt, og kan dokumenteres å være påstander uten reelt grunnlag.

Dette er historien bak regionreformen og SPs politiske vingling:

Kjell Magne Bondevik dannet sin første sentrumsregjering bestående av KrF, SP og Venstre i 1997.  Regjeringsplattformen forutsatte at hele Norge skulle tas i bruk og at statens makt og ressurser skulle desentraliseres til regionene:

«En sentrumsregjering tar utgangspunkt i at folkestyre innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. En sentrumsregjering mener at et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte de store utfordringene i samfunnet. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene, og norsk eierskap i næringslivet. Viktigheten av å bevare nærhet til beslutningene, var en av hovedårsakene til at sentrumspartiene avviste norsk medlemsskap i EU.»

«Større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, er en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen.» (Fra Voksenåsen-erklæringen okt. 1997)

SP TAR INITIATIVET TIL EN REGIONREFORM I 1997

SPs dyktige kommunalminister Odd Roger Enoksen opprettet et Oppgavefordelingsutvalg som viste hvordan det var mulig å desentralisere statens makt til et færre antall regioner (fylkeskommuner). Ingen av de 4 alternativene innebar at de tidligere 19 fylkeskommunene skulle fortsette kan man lese i NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. 

Bondevikregjeringen kom med følgende innstillings til Stortinget etter høringsrunden:

«Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.»

Høsten 2001 ble nestleder i SV, Inge Ryan valgt inn på Stortinget fra Nord-Trøndelag. Han fremmet tidlig en interpellasjon hvor han ba regjeringen nedsette en «Distriktskommisjon» for å starte opparbeidet med å desentralisere makt og bygge hele landet.

Bondevik 2-regjeringen gjorde det. Næringslivsmannen Johan P. Barlindhaug fra Tromsø ble utpekt som leder. I 2004 la utvalget fram NOU 2004:19: Livskraftige distrikter og regioner.

Den viktige pressekonferansen ble som en av de første streamet. Du finner den her og vil få se kommunalminister Erna Solberg anno 2004 ta i mot utvalgets rapport. Barlindhaug redegjør deretter for hele arbeidet og utvalgets konklusjoner.

Det politikervalgte KS (Kommunenes Sentralforbund) med et hovedstyre hvor alle partier og alle landsdeler var representert vedtok å støtte dette arbeidet. De utarbeidet sitt forslag «Sterke regioner» med et Norge delt i 7 regioner, hvorav Nord-Norge var en samlet og sterk region.

SP MÅ GI TAPT I STOLTENBERG-REGJERINGEN

Stoltenberg-regjeringen fortsatte det tunge arbeidet med både kommune- og regionreform. Sp og SV hadde ambisjoner om å desentralisere statlig makt og bygge hele landet. Ola Borten Moe mente i 2007 det ville holde med 7 regioner, derav Nord-Norge som en. Statsråd Åslaug Haga (SP) foreslo til slutt 9 regioner i 2009.

Det hele endte i sanden pga intern uenighet i regjeringen. Stoltenberg presset av LO i Oslo så faren ved at arbeidsplasser kunne bli flyttet ut av Oslo.
Kompromisset ble at 40 000 km riksveier ble overført til de 19 fylkeskommunene som fylkesveier! Etterslepet på vedlikehold av riksveiene var beregnet til over 60 mrd.kr. Fylkeskommunene fikk 500 mill av regjeringen i 2010/11 som engangssum for denne «regionreformen» !!

Haga har etterpå uttrykt dette slik at de måtte forholde seg til at Stortinget ikke ønsket å desentralisere statens makt.

Og det hadde hun åpenbart rett i.

Så senket stillheten seg over det fortsatt Oslo-styrte Norge.

2014: STORTINGET VIL HA VURDERT REGIONENES ROLLE

Helt til januar 2014.
Da fikk Venstre hele Stortinget med på kravet om å få vurdert en gjennomføring av regionreform, basert på de tidligere utredninger de to sentrumsledete regjeringer hadde gjennomført.

Et av forslagene som ble fremmet kom fra SV og Venstre:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Klarere kan det ikke sies. Skal man flytte makt og bestemmelser FRA Oslo og/eller fra fylkesmannen (nå: Statsforvalteren), må regionene være av en viss størrelse når det gjelder innbyggertall. Det gir sterkere økonomi som er grunnlaget for å bygge gode tjenester og infrastruktur. Det gir også myndighet til å kunne påvirke styrevedtak i såvel helseforetak som i styrer for universitet og høgskoler. Slik kan politikerne få en ny mulighet til å virkelig styre utviklingen – i motsetning til tidligere.

Regionreformen ble vedtatt av Stortinget i 2017 etter at kommuner og fylkeskommuner hadde utredet mulighetene og kom med sine innspill 2015-2017.  Disse innspillene ble videre utredet ig vurdert av regjeringen som la fram sitt forslag til Stortinget 5.april 2017,st. prop 85 2016-17.



Vedum så nå mulighet for å utnytte misnøyen med at de gamle fylkesskiltene ble skrudd ned og erstattet med et navn som tidligere sto på hver side av skiltet. Her kunne han bidra til identitetsforvirring.
« Nå opphører finnmarkingene å være seg sjøl – de blir tvangsammenslått med Troms!»
« Østfoldingene eksisterer ikke lenger. De er blitt vikinger».

Opplyste folk vet at dette er følerier man kan spille på for å lage motsetninger.
Har nordmøringer, romsdalinger og sunnmøringer opphørt å eksistere i Møre og Romsdal?
Finnes det ikke lenger sunnfjordinger og nordfjordinger i regionen Vestlandet osv osv ?

Folk har sin identitet knyttet til byen eller bygda, deretter kommunen, så fylket og til sist landsdelen.
Likevel gikk mange på limpinnen og trodde at dette var slutten på deres identitetsmessige tilknytning til sitt område.

UAUTORISERT «FOLKEAVSTEMNING» I FINNMARK ETTER STORTINGETS VEDTAK

Et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, gjennomførte Finnmark fylkeskommune en uautorisert folkeavstemning. I informasjonen til innbyggerne ble de gitt anledning til å bestemme om Finnmark skal slås sammen  med Troms!
Bestemme over Stortinget?!
Av samtlige i underkant  av 59 700 velgere i Finnmark , svarte 30 300 «nei». Altså 50, 8 % av velgerne svarte at de bestemte at Finnmark ikke skulle bli del av Troms!

Det ga SP et løft. Først  i 2017 til 10,2 % og så i 2019 til 14,5. Men ved dette valgets snudde det. SP fikk 13,5 %, tilbake 1,0 % ( mens Venstre økte fra 2019 med 1,1 %).

Helt siden 1997 har altså sentrumspartiene KrF, V og SP stått sammen om å bygge hele landet. Mange statlige virksomheter har redusert sin virksomhet i store deler av distrikts-Norge, ikke fordi Stoltenberg- eller Solberg-regjeringer har vedtatt dette. Makta har ligget hos de statlige direktørene med adresse i hovedsak Oslo som har kunnet bestemme dette UTEN de folkevalgtes innflytelse.

Poenget med regionreformen var nettopp å flytte oppgaver fra disse sterke statlige institusjoner over til færre, større og sterkere regioner nærmere innbyggerne!
 
I 2017 vedtok man endelig det de tre partiene hadde jobbet for, men da hadde Sp hoppet av fra sin egen politikk gjennom nesten 20 år.

Nå vil jeg komme SP noe i møte på at det ikke ble flyttet nok oppgaver. Til sammen 49 større og mindre oppgaver ble flyttet fra staten i Oslo eller fra statens etat i regionene (statsforvalteren. Men fortsatt er det en rekke andre som kan flyttes. Hvis SP virkelig mente noe med desentralisering, vil de nok i regjeringsposisjon arbeide videre for å flytte enda mer makt til regionene.

Men da kan ikke disse 11 regionene splittes opp i mange nye. På det meste hadde Norge 19 fylkeskommuner med store og tunge administrasjoner. Norge trenger ikke flere byråkrater, men flere ansatte for å avhjelpe eldrebølgen innen helse, pleie og omsorg. Norge trenger flere lærere, barnehagelærere og  faggrupper innen skole for å gi flere barn gleden av å mestre faglig og sosialt.

I Finnmark fylkeskommune var det på slutten av 90-tallet drøye 70 ansatte i fylkesadministrasjonen i Vadsø, inkludert de som hadde ansvaret for helse (sykehusene). I dag er sykehusene forlengst borte, mens det er 140 ansatte der!

Troms og Finnmark fylkeskommune kjører nå dobbel bemanning, noe som tilsier at rundt 120 mill kr er låst til administrasjon, ikke til gode tjenester for innbyggerne.

OPPLØSNINGENS PRIS SKAL BETALES AV UNGDOMMEN?

En oppløsning av Troms og Finnmark fylkeskommune vil sannsynligvis koste nye + 70 millioner (ca 20 % av hva det kan koste å oppløse Viken) og medføre en svekket totaløkonomi med behov for nedskjæringer. Dette vil i særlig grad ramme Finnmark som tok med seg en relativt større gjeld inn i den sammenslåtte fylkeskommunen. Fylkespolitikerne vet at det vil bety store reduksjoner i den videregående skolen, noe som rammer de elever som mest av alle i Norge fortjener en sjanse til å kvalifisere seg for et yrke, en inntekt og et godt liv.

Men dette vil altså Lundteigen av symbolske grunner likevel sette i spill.

Uten noen konsekvensutredning.
Uten å høre hva innbyggerne i Troms og Finnmark mener.

Det er komplett umulig å få øye på noen konsekvent politisk linje hos Lundteigen og SP fra 1997-ambisjonene og fram til i dag.
 
Riktignok får SP varm applaus fra noen redaktører i Oslo sentrum. For hvorfor skal de heie på å flytte makt og arbeidsplasser fra deres nærområder som fører til at prisen på deres leiligheter faller i et mindre presset marked? Enhver er som kjent seg sjøl nærmest, også beslutningstakere og redaktører.

Hva om SP heller flyttet fokus fra symbolpolitikk til en reell maktflytting til regionene slik at vi får ta et faktisk ansvar for å utvikle vår framtid – nærmere innbyggerne enn hva staten er?

Men alle fremskritt tar tid og møter motstand underveis. Derfor har kineserne rett i sitt ordtak «Ting Tar Tid», slik dette eksempelet illustrerer:

Et av Bondevikregjeringens tiltak i 1997 var følgende:
«Statlige arbeidsplasser som ved bruk av ny teknologi er stedsuavhengige, skal i større grad plasseres i distriktene.»

Først i 2021 fikk regjeringen Solberg og næringsminister Iselin Nybø realisert dette.

Når skal regionreformen som var SPs store sak i 1997 føre til ytterligere reell maktspredning og desentralisering av statlig makt?
Svaret blir «aldri» dersom SP fortsatt er mer opptatt av den symbolikk værhanen på kirkespiret representerer.

Det vil være en av Stortingets største tabber om de reverserer en demokratireform som bygger på følerier, gode nordmenns iboende evne til å alltid synes synd på oss finnmarkinger og til i solidaritet stille opp for oss uansett hva som måtte komme av irrasjonelle krav.

Men jeg skal være ærlig med deg som leser:
Jeg forstår dersom du synes synd på oss finnmarkinger fordi vi har manglet både politisk makt til å utvikle vårt fylke og at vi har vært styrt av politikere som har vært fornøyd med at staten smører deres virksomhet med knapper og glansbildet.

Men jeg er forundret om du fortsatt tror på og støtter tanken på at vi som en liten fylkeskommune alene skal klare å stanse fraflyttingen, beholde kompetanse og utvikle næringslivet her.

I 1975 ble fylkestinget direktevalgt. Da hadde Finnmark 79 000 innbyggere. Fra da steg folketallet i Norge fra 3,8 til 5,3 millioner nordmenn. En økning på 35 %.

Hadde Finnmark vært ledet av politikere som hadde maktmidler og evne til å utvikle dette ressursrike fylket , kunne vi i dag vært 35 % flere i Finnmark, altså 106 000 innbyggere om vi fulgte samme utvikling som nasjonen.

Vi er 74 000!! Grovt sett kan vi si at mangler 32 000 finnmarkinger fordi Finnmark har vært sjølstyrt – uten ha den tyngden som kreves som politisk maktfaktor.

Det klarer vi kun sammen med andre slik at vi blir stor nok med tanke på økonomiske muskler, og kan tale med en felles stemme fra Troms og Finnmark.

Selv Troms og Finnmark er ikke sterke nok, men langt sterkere enn om de to fylkene står alene.

Det ideelle hadde vært om Nord-Norge utgjorde en samlet region, slik KS ønsket i 2004 i sin utredning, og slik SP tok til orde for i 2007.

Men SPs linje synes å være lett gjenkjennelig: Å ikke holde fast ved sine standpunkt, men heller se hvor det kan være velgere å hente.

Lite statsmannkunst, med andre ord.