Månedlige arkiver: november 2021

REGIONREFORMEN: SPS SYMBOLSKE SNUOPERASJON ER HELT UFORSTÅELIG OG SVEKKER DEMOKRATIET

Publisert av
4



« Ja, å reversere Viken er en symbolsk handling».

Mange satte nok ettermiddagskaffen i halsen da de hørte NRKs Dagsnytt 18 straks etter stortingsvalget.  Per Olav Lundteigen forteller at SPs ultimatum for kommende regjering er kun av symbolsk karakter.
Vi som har fulgt norsk politikk over mange ti-år kjenner ikke SP igjen.



Regionreformen må leses og forstås som langt mer enn symbolikk. Og den er ikke et «ulovlig vedtak gjort om natten i et lukket rom på Stortinget» som SP-folk feilaktig har omtalt det som.

Det har vært undersøkt, og kan dokumenteres å være påstander uten reelt grunnlag.

Dette er historien bak regionreformen og SPs politiske vingling:

Kjell Magne Bondevik dannet sin første sentrumsregjering bestående av KrF, SP og Venstre i 1997.  Regjeringsplattformen forutsatte at hele Norge skulle tas i bruk og at statens makt og ressurser skulle desentraliseres til regionene:

«En sentrumsregjering tar utgangspunkt i at folkestyre innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. En sentrumsregjering mener at et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte de store utfordringene i samfunnet. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene, og norsk eierskap i næringslivet. Viktigheten av å bevare nærhet til beslutningene, var en av hovedårsakene til at sentrumspartiene avviste norsk medlemsskap i EU.»

«Større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, er en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen.» (Fra Voksenåsen-erklæringen okt. 1997)


SP TAR INITIATIVET TIL EN REGIONREFORM I 1997

SPs dyktige kommunalminister Odd Roger Enoksen opprettet et Oppgavefordelingsutvalg som viste hvordan det var mulig å desentralisere statens makt til et færre antall regioner (fylkeskommuner). Ingen av de 4 alternativene innebar at de tidligere 19 fylkeskommunene skulle fortsette kan man lese i NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. 

Bondevikregjeringen kom med følgende innstillings til Stortinget etter høringsrunden:

«Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.»

Høsten 2001 ble nestleder i SV, Inge Ryan valgt inn på Stortinget fra Nord-Trøndelag. Han fremmet tidlig en interpellasjon hvor han ba regjeringen nedsette en «Distriktskommisjon» for å starte opparbeidet med å desentralisere makt og bygge hele landet.

Bondevik 2-regjeringen gjorde det. Næringslivsmannen Johan P. Barlindhaug fra Tromsø ble utpekt som leder. I 2004 la utvalget fram NOU 2004:19: Livskraftige distrikter og regioner.

Den viktige pressekonferansen ble som en av de første streamet. Du finner den her og vil få se kommunalminister Erna Solberg anno 2004 ta i mot utvalgets rapport. Barlindhaug redegjør deretter for hele arbeidet og utvalgets konklusjoner.

Det politikervalgte KS (Kommunenes Sentralforbund) med et hovedstyre hvor alle partier og alle landsdeler var representert vedtok å støtte dette arbeidet. De utarbeidet sitt forslag «Sterke regioner» med et Norge delt i 7 regioner, hvorav Nord-Norge var en samlet og sterk region.

SP MÅ GI TAPT I STOLTENBERG-REGJERINGEN

Stoltenberg-regjeringen fortsatte det tunge arbeidet med både kommune- og regionreform. Sp og SV hadde ambisjoner om å desentralisere statlig makt og bygge hele landet. Ola Borten Moe mente i 2007 det ville holde med 7 regioner, derav Nord-Norge som en. Statsråd Åslaug Haga (SP) foreslo til slutt 9 regioner i 2009.

Det hele endte i sanden pga intern uenighet i regjeringen. Stoltenberg presset av LO i Oslo så faren ved at arbeidsplasser kunne bli flyttet ut av Oslo.
Kompromisset ble at 40 000 km riksveier ble overført til de 19 fylkeskommunene som fylkesveier! Etterslepet på vedlikehold av riksveiene var beregnet til over 60 mrd.kr. Fylkeskommunene fikk 500 mill av regjeringen i 2010/11 som engangssum for denne «regionreformen» !!

Haga har etterpå uttrykt dette slik at de måtte forholde seg til at Stortinget ikke ønsket å desentralisere statens makt.

Og det hadde hun åpenbart rett i.

Så senket stillheten seg over det fortsatt Oslo-styrte Norge.

2014: STORTINGET VIL HA VURDERT REGIONENES ROLLE

Helt til januar 2014.
Da fikk Venstre hele Stortinget med på kravet om å få vurdert en gjennomføring av regionreform, basert på de tidligere utredninger de to sentrumsledete regjeringer hadde gjennomført.

Et av forslagene som ble fremmet kom fra SV og Venstre:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. »

Klarere kan det ikke sies. Skal man flytte makt og bestemmelser FRA Oslo og/eller fra fylkesmannen (nå: Statsforvalteren), må regionene være av en viss størrelse når det gjelder innbyggertall. Det gir sterkere økonomi som er grunnlaget for å bygge gode tjenester og infrastruktur. Det gir også myndighet til å kunne påvirke styrevedtak i såvel helseforetak som i styrer for universitet og høgskoler. Slik kan politikerne få en ny mulighet til å virkelig styre utviklingen – i motsetning til tidligere.

Regionreformen ble vedtatt av Stortinget i 2017 etter at kommuner og fylkeskommuner hadde utredet mulighetene og kom med sine innspill 2015-2017.  Disse innspillene ble videre utredet ig vurdert av regjeringen som la fram sitt forslag til Stortinget 5.april 2017,st. prop 85 2016-17.



Vedum så nå mulighet for å utnytte misnøyen med at de gamle fylkesskiltene ble skrudd ned og erstattet med et navn som tidligere sto på hver side av skiltet. Her kunne han bidra til identitetsforvirring.
« Nå opphører finnmarkingene å være seg sjøl – de blir tvangsammenslått med Troms!»
« Østfoldingene eksisterer ikke lenger. De er blitt vikinger».

Opplyste folk vet at dette er følerier man kan spille på for å lage motsetninger.
Har nordmøringer, romsdalinger og sunnmøringer opphørt å eksistere i Møre og Romsdal?
Finnes det ikke lenger sunnfjordinger og nordfjordinger i regionen Vestlandet osv osv ?

Folk har sin identitet knyttet til byen eller bygda, deretter kommunen, så fylket og til sist landsdelen.
Likevel gikk mange på limpinnen og trodde at dette var slutten på deres identitetsmessige tilknytning til sitt område.

UAUTORISERT «FOLKEAVSTEMNING» I FINNMARK ETTER STORTINGETS VEDTAK

Et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak, gjennomførte Finnmark fylkeskommune en uautorisert folkeavstemning. I informasjonen til innbyggerne ble de gitt anledning til å bestemme om Finnmark skal slås sammen  med Troms!
Bestemme over Stortinget?!
Av samtlige i underkant  av 59 700 velgere i Finnmark , svarte 30 300 «nei». Altså 50, 8 % av velgerne svarte at de bestemte at Finnmark ikke skulle bli del av Troms!

Det ga SP et løft. Først  i 2017 til 10,2 % og så i 2019 til 14,5. Men ved dette valgets snudde det. SP fikk 13,5 %, tilbake 1,0 % ( mens Venstre økte fra 2019 med 1,1 %).

Helt siden 1997 har altså sentrumspartiene KrF, V og SP stått sammen om å bygge hele landet. Mange statlige virksomheter har redusert sin virksomhet i store deler av distrikts-Norge, ikke fordi Stoltenberg- eller Solberg-regjeringer har vedtatt dette. Makta har ligget hos de statlige direktørene med adresse i hovedsak Oslo som har kunnet bestemme dette UTEN de folkevalgtes innflytelse.

Poenget med regionreformen var nettopp å flytte oppgaver fra disse sterke statlige institusjoner over til færre, større og sterkere regioner nærmere innbyggerne!
 
I 2017 vedtok man endelig det de tre partiene hadde jobbet for, men da hadde Sp hoppet av fra sin egen politikk gjennom nesten 20 år.

Nå vil jeg komme SP noe i møte på at det ikke ble flyttet nok oppgaver. Til sammen 49 større og mindre oppgaver ble flyttet fra staten i Oslo eller fra statens etat i regionene (statsforvalteren. Men fortsatt er det en rekke andre som kan flyttes. Hvis SP virkelig mente noe med desentralisering, vil de nok i regjeringsposisjon arbeide videre for å flytte enda mer makt til regionene.

Men da kan ikke disse 11 regionene splittes opp i mange nye. På det meste hadde Norge 19 fylkeskommuner med store og tunge administrasjoner. Norge trenger ikke flere byråkrater, men flere ansatte for å avhjelpe eldrebølgen innen helse, pleie og omsorg. Norge trenger flere lærere, barnehagelærere og  faggrupper innen skole for å gi flere barn gleden av å mestre faglig og sosialt.

I Finnmark fylkeskommune var det på slutten av 90-tallet drøye 70 ansatte i fylkesadministrasjonen i Vadsø, inkludert de som hadde ansvaret for helse (sykehusene). I dag er sykehusene forlengst borte, mens det er 140 ansatte der!

Troms og Finnmark fylkeskommune kjører nå dobbel bemanning, noe som tilsier at rundt 120 mill kr er låst til administrasjon, ikke til gode tjenester for innbyggerne.

OPPLØSNINGENS PRIS SKAL BETALES AV UNGDOMMEN?

En oppløsning av Troms og Finnmark fylkeskommune vil sannsynligvis koste nye + 70 millioner (ca 20 % av hva det kan koste å oppløse Viken) og medføre en svekket totaløkonomi med behov for nedskjæringer. Dette vil i særlig grad ramme Finnmark som tok med seg en relativt større gjeld inn i den sammenslåtte fylkeskommunen. Fylkespolitikerne vet at det vil bety store reduksjoner i den videregående skolen, noe som rammer de elever som mest av alle i Norge fortjener en sjanse til å kvalifisere seg for et yrke, en inntekt og et godt liv.

Men dette vil altså Lundteigen av symbolske grunner likevel sette i spill.

Uten noen konsekvensutredning.
Uten å høre hva innbyggerne i Troms og Finnmark mener.

Det er komplett umulig å få øye på noen konsekvent politisk linje hos Lundteigen og SP fra 1997-ambisjonene og fram til i dag.
 
Riktignok får SP varm applaus fra noen redaktører i Oslo sentrum. For hvorfor skal de heie på å flytte makt og arbeidsplasser fra deres nærområder som fører til at prisen på deres leiligheter faller i et mindre presset marked? Enhver er som kjent seg sjøl nærmest, også beslutningstakere og redaktører.

Hva om SP heller flyttet fokus fra symbolpolitikk til en reell maktflytting til regionene slik at vi får ta et faktisk ansvar for å utvikle vår framtid – nærmere innbyggerne enn hva staten er?

Men alle fremskritt tar tid og møter motstand underveis. Derfor har kineserne rett i sitt ordtak «Ting Tar Tid», slik dette eksempelet illustrerer:

Et av Bondevikregjeringens tiltak i 1997 var følgende:
«Statlige arbeidsplasser som ved bruk av ny teknologi er stedsuavhengige, skal i større grad plasseres i distriktene.»

Først i 2021 fikk regjeringen Solberg og næringsminister Iselin Nybø realisert dette.

Når skal regionreformen som var SPs store sak i 1997 føre til ytterligere reell maktspredning og desentralisering av statlig makt?
Svaret blir «aldri» dersom SP fortsatt er mer opptatt av den symbolikk værhanen på kirkespiret representerer.

Det vil være en av Stortingets største tabber om de reverserer en demokratireform som bygger på følerier, gode nordmenns iboende evne til å alltid synes synd på oss finnmarkinger og til i solidaritet stille opp for oss uansett hva som måtte komme av irrasjonelle krav.

Men jeg skal være ærlig med deg som leser:
Jeg forstår dersom du synes synd på oss finnmarkinger fordi vi har manglet både politisk makt til å utvikle vårt fylke og at vi har vært styrt av politikere som har vært fornøyd med at staten smører deres virksomhet med knapper og glansbildet.

Men jeg er forundret om du fortsatt tror på og støtter tanken på at vi som en liten fylkeskommune alene skal klare å stanse fraflyttingen, beholde kompetanse og utvikle næringslivet her.

I 1975 ble fylkestinget direktevalgt. Da hadde Finnmark 79 000 innbyggere. Fra da steg folketallet i Norge fra 3,8 til 5,3 millioner nordmenn. En økning på 35 %.

Hadde Finnmark vært ledet av politikere som hadde maktmidler og evne til å utvikle dette ressursrike fylket , kunne vi i dag vært 35 % flere i Finnmark, altså 106 000 innbyggere om vi fulgte samme utvikling som nasjonen.

Vi er 74 000!! Grovt sett kan vi si at mangler 32 000 finnmarkinger fordi Finnmark har vært sjølstyrt – uten ha den tyngden som kreves som politisk maktfaktor.

Det klarer vi kun sammen med andre slik at vi blir stor nok med tanke på økonomiske muskler, og kan tale med en felles stemme fra Troms og Finnmark.

Selv Troms og Finnmark er ikke sterke nok, men langt sterkere enn om de to fylkene står alene.

Det ideelle hadde vært om Nord-Norge utgjorde en samlet region, slik KS ønsket i 2004 i sin utredning, og slik SP tok til orde for i 2007.

Men SPs linje synes å være lett gjenkjennelig: Å ikke holde fast ved sine standpunkt, men heller se hvor det kan være velgere å hente.

Lite statsmannkunst, med andre ord.

Norges viktigste region forsøkes ødelagt av udemokratiske prosesser i skjul av pandemien

Publisert av
6


Det skjer dramatiske endringer i nord, i et område som på grunn av sin beliggenhet har et sterkt behov for stabilitet, vekst og utvikling.

Den siste folketallsutviklingen bekrefter dette: Troms og Finnmark er blitt nesten 600 innbyggere færre hittil i år!

Men det skjer noe som er verre enn det – fordi det vil fortsette den negative folketallsutviklingen.

Endringene skjer i det skjulte, initiert og jobbet fram av udemokratiske krefter som i skjul av pandemien jobber for å sende Finnmark tilbake til den økonomiske middelalder og svekke hele regionens iboende kraft.

Endringene skjer uten en våken presse til stede. De fleste av disse med arbeidsplass Finnmark har de 4 siste årene fungert som mikrofonstativ for de som vil at det er staten som skal styre Finnmark, gjennom et liksom-fylkesting med mindre makt enn Sametinget og med samme type sugerør som u-land har blitt til del; ukritisk overføring av penger som går til de lokale høvdinger og deres slekt og venner.

EN OVERRASKENDE NYHET I REGJERINGSERKLÆRINGEN!

Denne prosessen har foregått så skjult for offentligheten at noen og enhver fikk seg et hakeslepp da Hurdalsplattformen forelå med sin tekst:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges, og det skal i løpet av 2021 settes i gang en prosess for å gjenopprette Akershus, Buskerud og Østfold basert på en søknad fra fylkestinget i Viken.» (min utheving).

Hvilken «innsendt søknad fra Troms og Finnmark» sikter regjeringen til?

Under SPs landsstyremøte 29.10.21 viste kommunalminister Gram konkret til sitt brev hvor han viser til «fylkestingets vedtak i sak 10/2020» og innvilger på det grunnlaget «søknaden» om deling i to nye fylkeskommuner.

Slik ser brevet hans ut:



Imponerende rask saksbehandling! Og av det premature slaget skal det vise seg.

Jeg sendte straks regjeringserklæringen forelå innsynsbegjæring til fylkeskommunens administrasjon. Der ba jeg konkret om å få vite når fylkestinget har sluttbehandlet denne saken. De bekrefter at den eneste behandlingen er gjort i mars 2020, under sak 10/2020.

Jeg har spurt flere fylkestingsrepresentanter, og har sjøl sjekket sakspapirer og protokoller fra fylkesting i 2020 og 2021:
Har fylkestinget politisk behandlet utkast til en begrunnet søknad om grenseendring (deling) som egen sak?
Svaret er nei.

De har kun vedtatt å be fylkesrådet komme tilbake med en sak om dette!

Det er noe helt annet.

ET FYLKESTINGSVEDTAK BLIR MISBRUKT

For hva står det i fylkestingsvedtaket regjeringen og Gram viser til?

I mars 2020 har fylkesordfører satt opp ei saksliste til fylkestingets samling.
Sak 10 på sakslista har tittelen «Søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven».

Også rådmann/fylkes- el. kommunedirektør/fylkesråd kan ta initiativ til saker, men kun ordfører eller fylkesordfører har myndighet etter Kommuneloven til å lage saksliste med politiske saker som det folkevalgte organ skal avgjøre. Det gjør fylkesordfører Prestbakmo. Han er folkevalgt.

Administrasjonens (fylkesrådets) forslag til vedtak i saken er:
«Fylkestinget i Troms og Finnmark ber fylkesrådet om å forberede en sak om søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven.»



Dette blir altså vedtatt mot 18 stemmer. Mindretallet mente det var unødvendig tids- og ressursbruk å pålegge administrasjonen og de folkevalgte dette.  De ville naturligvis heller bruke dyrebar tid på politiske saker for å skape utvikling og tilflytting i nord, framfor å lage grunnlaget for en søknad om å svekke regionen.

Men flertallet bestemmer, også her selvsagt.

Fylkestingets flertall ga altså sin arbeidsordre til administrasjonen (som er fylkesrådet i en parlamentarisk styrt fylkeskommune som Troms og Finnmark):
Utred en sak som fylkestinget som øverste folkevalgte organ senere skal ta standpunkt til.

Og det er nå det skjærer seg helt i det som skal være en demokratisk behandling av en viktig sak:

ET DEMOKRATI BLIR RAMMET AV COVID19

Det øverste folkevalgte organ for innbyggerne i Troms og Finnmark har hittil ikke fått en forberedt sak med en utredning om konsekvenser av en oppløsning. og får derfor heller ikke ytret seg om det er grunnlag for å fremme en begrunnet søknad eller innholdet i denne.

Inndelingsloven som styrer grensejusteringer mellom kommuner eller fylkeskommuner er meget tydelig på prosess og krav, jfr brev fra Kommunaldep. 22.mai 21:

«Etter inndelingsloven § 8 andre ledd er det fylkestinget som har rett til å ta initiativ til en søknad om å sette i gang en utredning om deling av fylket. Inndelingsloven § 8 fjerde ledd stiller nærmere krav til en slik søknad, og tydeliggjør at en søknad om en utredning av en deling blant annet må være skriftlig og grunngitt, og inneholde forslag til nye grenser.» (min utheving)

Fylkestinget har ennå ikke behandlet en sak om deling, og følgelig ikke tatt noe initiativ som regjeringen kan svare på. Det foreligger altså pr dato ingen søknad om å få utredet en deling!

Er det en slik sak som fylkestinget i oktobermøtet ble varslet om skal behandles i nå i desember?

I så fall har departementet allerede saksbehandlet en søknad som fylkestinget ennå ikke har laget!
Jeg er spent på hvordan regjeringen nå skal redde ansiktet til både seg sjøl og sine kolleger i Troms og Finnmark. De finner nok en utvei.

Jeg har vært folkevalgt i kommunestyrer, formannskap, fylkesting og fylkesutvalg fra 1979 – 2010.
I 2019 ble jeg på nytt folkevalgt.

Det ligger i min politiske ryggmarg å skille mellom folkevalgte og ikke-folkevalgte sitt ansvar.

Det er kun de folkevalgte som skal møte velgernes dom. Det slipper fylkesråd og administrasjon.

De folkevalgte er tjenere for folket, ikke dets herrer. Derfor må de forholde seg til skrevne regler og rutiner for sin saksbehandling, og ikke opptre som herrer som kan sette slikt til side

Sakslistene er derfor satt opp av en folkevalgt leder. Protokollene skal tydelig vise hva de folkevalgte har behandlet av mulige løsninger, og hvilket vedtak som er gjort av et flertall eller ved enstemmighet.
Velgerne skal i neste valg gi sin dom over utført arbeid.

Jeg har aldri opplevd maken til uklar og manipulativ saksbehandling som dette!

KONKRETE EKSEMPLER PÅ FYLKESRÅDETS MISBRUK AV TILLIT

Mens fylkestinget i mars 2020 har bedt om å få en forberedt sak fra fylkesrådet, kommer fylkesrådet tilbake til fylkestinget som er isolert bak hver sin skjerm med denne saken:



Om fylkestingets vedtak i mar -sak 10/20, sier fylkesrådet:



I klartekst står det altså at fylkesrådet har tatt seg den frihet å konkludere fylkestingets ikke-påbegynte behandling av en “skriftlig og begrunnet” søknad om deling jf § 8 i Inndelingsloven.

“…Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget gjeld….søknad [..]skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser.”

Jeg måtte lese fylkesrådets sak flere ganger for å være sikker på at dette er rett skrevet. Jeg velger å tro at fylkesrådet i et øyeblikks villfarelse tror de er fylkesting som folkevalgt organ, ikke kun fylkestingets politisk ledete administrative apparat slik det er i Oslo og Bergen som også har parlamentarisme.

Det er mulig at fylkesrådet forstår de har begått en blemme, men forsøket på reparasjon blir om mulig enda verre.

Vinteren 2021 innser kanskje fylkesrådet at de har hoppet over noen viktige ledd dersom de skal følge Inndelingsloven. Jeg vet ikke om det er departementet som har besvart en evt. henvendelse fra de i foregående sak?

I et notat til fylkesrådsleder Mo (som av en eller annen grunn er Unntatt offentlighet !) , kan man lese at fylkesrådslederen den 27.1.21 har bedt fylkesdirektøren lage en omfattende utredning om hvordan fylkestinget skal kunne saksbehandle en slik søknad om deling som nettopp fylkestinget må fatte vedtak om.




Det korte svaret er at det er et forholdvis omfattende arbeid å lage en slik sak.
Ingen vil betrakte det som overraskende?

Så skjer det mer forunderlige ting i hele prosessen. Et representantforslag fra John Karlsen m.fl (Frp) må behandles i fylkestinget i juni.
Fortsatt er det et fylkesting som ikke er fysisk samlet og som er avhengig av at de digitale løsningene sikrer at alt foregår åpent og transparent for både politikere, media og innbyggere.

Den 14.juni er Plan- og økonomikomiteen innkalt til digitalt møte for å drøfte Karlsen m.fl sitt forslag om rådgivende folkeavstemning. Allerede dagen etter skal saken til behandling i fylkestinget.

Ordinær praksis er at saker til folkevalgte organ som bl.a. kommunestyrer og fylkesting skal ligge til offentlig ettersyn i minst en uke i forkant. Slik ivaretas demokratiet. Alle ser innstillingen; hva som er foreslått.

Profesjonelle journalister lager saker om disse og innbyggerne – “politikernes herrer” som Vedum kaller de – gjør seg opp meninger og kan påvirke.

Ikke en sjel visste om hva politikerne ville foreslå i en slik viktig sak!
Og sjekk hva som skjedde:



Du ser det kanskje ikke?

Det er altså laget en innstilling ingen ser eller vet om (unntatt de i komiteen), og der har en representant fra SP lagt fram et forslag i en helt annen sak enn denne om folkeavstemning!

Men det er ikke en hvilken som helst sak! Det handler om den største saken av dem alle: Skal fylkestinget i Norges viktigste region vedta en skriftlig og grunngitt søknad om deling av regionen?

Dette er den groveste manipuleringen jeg hittil har sett i et langt liv som folkevalgt!

Det skjønte jeg først da jeg fikk kopi av brev datert 25.juni -21 sendt fra fylkesordføreren til kommunaldepartementet og som Gram besvarte ved å innvilge – på strak hånd!

Du tror det ikke før du får se det:



Linken til behandlingen i fylkestinget viser til “vedtaket” 15.juni 2021. Fylkestingets behandling i sak 10/2020. Begge vedtak finner du lenger foran i denne bloggen.

Grunnen til at jeg reagerer, er at jeg synes dette er faktisk verre enn at fylkestingets flertall årlig setter av 21, 5 mill kr til å avlønne politikere som skal utvikle Norges viktigste region. For det er umoralsk å bruke pengene på å sabotere fremtiden til oss som bor her ved å avvikle. Ikke utvikle.

Går pengene derimot til å skape en sterk region, fortjener de hver en krone de får i godtgjørelse og i dekning av de utgifter de har som folkevalgt.

Vi snakker altså her om noe så politisk tungt som en sammenslåing eller oppløsning av et vitalt folkevalgt organ som et fylkesting. Dette folkevalgte organet er altså i det norske makthierarkiet på nivå rett under Stortinget!!
Man oppretter eller nedlegger ikke et folkevalgt organ uten grundige utredninger, og i alle fall ikke gjennom manipulerende virksomhet!

DEN VIKTIGE INNDELINGSLOVEN

Derfor vedtok Stortinget enstemmig en Inndelingslov i 2001.

Her er det som alltid § 1 som angir hensikt og formål med loven:

Alle som leser formålet skjønner derfor hvorfor søknad om grense-endring (deling eller sammenslåing) MÅ være grundig utredet:

§ 1.Formål

Formålet med denne lova er å leggje til rette for ei kommune- og fylkesinndeling som innafor ramma av det nasjonale fellesskap kan sikre eit funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning. Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning. Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar.“

Kort fortalt betyr det at en søknad om deling av Troms og Finnmark fylkeskommune må – om den skal bli lagt fram for Stortinget til avgjørelse, godtgjøre at den sikrer “et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning”. (“Lokal” er her ensbetydende med “regional”).

Videre må det godtgjøres at en deling i nye fylkeskommuner sikrer “formålstjenlige enheter som kan gi innbyggere og næringsliv tilfredstillende tjenester og forvaltning“.

“Tilfredstillende” må innebære at tjenesten ikke blir kvalitativt dårligere enn i dag, kun bedre.

I klartekst må det dokumenteres
– at elevene som skal inn på den videregående skolen i “nye Troms ” og “nye Finnmark” vil få et minst like godt utvalg av skoletilbud som i dag, at skolene gir det opplæringstilbudet som eleven har krav på
– at tannhelsetjenesten blir minst like bra som i dag
– at samferdselstilbudet ikke blir svekket
– at de nye fylkeskommuner er i stand til å utføre de 49 nye overførte statlige oppgavene som regionreformen har gitt de 11 større og sterkere fylkeskommuner
– at næringsliv sikres støtte og hjelp til bygging av infrastruktur og øke de ansattes kompetanse for for å skape nye arbeidsplasser og sikre de eksisterende

Og som et solid fundament for det som er nevnt ovenfor:
Kan det dokumenteres at de nye fylkeskommunene har en økonomi de nærmeste 8 -12 som vil sikre at de overnevnte 5 kravene oppfylles?

Hvis dette ikke kan dokumenteres/sannsynliggjøres, ville det være i strid med Inndelingsloven å tillate en slik deling!

Derfor er det ikke bare oppsiktsvekkende , men også provoserende når den nye kommunalministeren innvilger en søknad om deling før det i det hele tatt finnes en søknad slik Inndelingsloven forutsetter.



At en slik sak naturlig nok vekker jubel i i lille Vadsø kommune, er forståelig:



Ordføreren Wenche Pedersen i Vadsø, den tidligere fylkesrådmannen i Finnmark fylkeskommune og ansatt av flertallet i fylkestinget i 1999, jubler naturligvis mest over at bl.a. partifeller ansatt på fylkeshuset i Vadsø kan motta sin månedlige støtte.

Da “champagne-Pedersen” ble ansatt som fylkesrådmann, var det drøye 70 stillinger på fylkeshuset. Den gang hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehustjenestene, noe som utgjorde 2/3 av fylkeskommunens budsjett.
I dag er det 140 stillinger på fylkeshuset, samme tall som i 2019 – før sammenslåingen!

Vadsø har altså ikke tapt et eneste årsverk etter sammenslåingen. Det skulle man ikke tro når man leser i fylkets aviser.

I 2019 gikk fylkeskommunen kraftig i minus, men ble reddet av sammenslåingen med Troms.

Skulle Stortinget vedta å dele Troms og Finnmark i to nye fylkeskommuner, kan “Nye Finnmark” ha krav på økonomisk kompensasjon fra Troms fylkeskommune etter Inndelingsloven § 18 – Økonomisk kompensasjon.

Men ingen fylkeskommune vil ha krav på å få f.eks dekket tidligere opparbeidet lånegjeld fra staten.
Dette er altså noe Nye Finnmark fylkeskommune sjøl må håndtere.

Det er åpenbart for alle at det må bety betydelige stillingskutt i årene framover. Skal Vadsø fortsatt gråte seg til å bli fritatt for slike kutt, er det i praksis kun mulig å ta disse ved å si opp ansatte ved de videregående skoler. Mest sannsynlig vil det bli gjort gjennom å legge ned hele videregående skoler. Da ligger både Vardø, Tana og Lakselv tynt an.

Men et fylkesting for Nye Finnmark vil kutte mest på Alta videregående skole. Begrunnelsen vil være “de er den største skolen og tåler større kutt”.

Ingen skal være forundret over at innbyggerne i Alta derfor ser seg bedre ivaretatt ved å tilhøre en større og økonomisk tryggere fylkeskommune.

NY UTVIKLING

Kun 2 uker etter at SP på sin halleluja-stemning på Gardermoen hadde proklamert at nå skal Troms og Finnmark som egen region ødelegges, måtte kommunalminister Gram delvis trekke tilbake sitt brev.

Det skjedde bare 10 dager etter Vedum hadde vært på SP-møte i Vadsø for å blidgjøre…Alta iflg NRK Troms og Finnmark:



Da var varselklokkene internt i departementet begynt å ringe. Noen hadde tydeligvis dukket ned i Inndelingsloven og funnet ut at her har noen kuttet svinger.

Gram sendte et nytt brev, og nå er det ikke lenger tvil: Troms og Finnmark slipper ikke unna med sitt amatørmessige arbeid hittil.
Gram skriver bl.a.:

«Søknaden skal være skriftlig og begrunnet, og den må inneholde forslag til nye fylkesgrenser, jf. inndelingsloven § 8. Forslaget til nye grenser må ta utgangspunkt i grensene til dagens fylkeskommune, og skissere hvor grensen mellom de nye fylkeskommunene skal gå. [..] En godt utredet søknad fra fylkeskommunen er viktig for at departementet skal kunne legge frem en opplyst sak om deling for Stortinget. Kommunedirektøren har en generell plikt til å påse at saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet, jf. kommuneloven § 13-1. I parlamentarisk styrte fylkeskommuner ligger denne utredningsplikten til fylkesrådet, jf. kommuneloven § 10-2. “

Også de må nå la fylkestinget få kunnskap om konsekvenser og deretter la fylkestinget bestemme seg.

Utredningen ble lovet å komme i desember. Det gjentok både fylkesordføreren og fylkesrådslederen på siste fylkestingssamling.

Når fylkestingets evt. søknad om deling foreligger, er det en lang prosess deretter. Regjeringen skal ytterligere utrede saken, den skal på høring i alle kommuner i Troms og Finnmark og selvsagt fylkeskommunen

Selvsagt vil det være politikere og innbyggere som bryr seg fint lite hvilke konsekvenser en oppløsning av Norges viktigste region vil bety. For dem spiller det liten rolle om ungdom mister mulighet til utdanning og slik skape seg grunnlag for et godt voksenliv. Det er langt viktigere med 140 stillinger i administrasjonen på fylkesbygget i Vadsø.

Og enda viktigere at de finner et skilt hvor det står “Finnmark fylkeskommune” på.

TROMS OG FINNMARK FYLKESTING:
NORGES ENESTE POLITISK INKOMPETENTE OG IMPOTENTE ORGAN ?

Det synes åpenbart at dagens fylkesting ikke makter å snu en negativ folketallsutvikling eller skape optimisme.

Det er mye trist med flertallets udemokratiske behandlinga av en så viktig sak. Og det er svært trasig at de i praksis har satt hele regionen på vent i 4 år der andre fylkeskommuner er i gang med optimisme og utvikling.

Bl.a. har Vestland fylkeskommune allerede lagt planer for å spare inn 500 mill kr de neste årene for å styrke næringslivet og tjenestetilbudet til innbyggerne. (De er ledet av en SP-fylkesordfører som ikke ønsker noen deling av den nye fylkeskommunen).

Hittil i år har Vestland økt med nesten 1700 innbyggere. Troms og Finnmark er redusert med 600.

Er det en sammenheng her?




Regjeringen gjør blågrønne muligheter i nord til grå umuligheter

Publisert av
Svar

Magnus Joki Arild, en ung, reflektert og framsynt finnmarking har skrevet et inspirerende innlegg i NordNorsk Debatt nylig.

Hans optimisme deler jeg – på et prinsipielt grunnlag: Jeg har en grunnleggende tro på mennesket, dets skaperevne og vilje til endring når det er nødvendig.

Jeg var like optimistisk som deg da jeg som fersk fylkespolitiker i 1983 foreslo at Finnmark måtte promotere alle sine fantastiske muligheter. Den gang hadde Finnmark fylkeskommune en fylkesordfører, Helmer Mikkelsen fra Porsanger som torde være dristig. Han var svært resultatorientert og sa en gang:
«Finnmark er så rikt og flott – her må jo alle ønske å bo, sier alle. Men dette blir jo bare besvergelser om vi ikke kan gjøre noe med det!»

Han støttet et forslag fra Venstre om å avholde et Finnmarkstreff i bl.a Oslo for å komme både studenter, men også utflyttede finnmarkinger i tale. Og når fylkesordføreren var positiv, fulgte også resten av Aps gruppe etter.

Treffene vi hadde funket bra. Min optimisme ble likevel betydelig redusert.

I de påfølgende 14 år som fylkespolitiker måtte jeg erkjenne at Finnmark OG Nord-Norge manglet noe langt viktigere enn våre ressurser, beliggenhet, kompetanse og muligheter:
Vi manglet det viktigste verktøy for å oppnå politiske mål: MAKT til å utvikle og gjennomføre politikk til Nord-Norges og Finnmarks beste.



Selv om Stortinget hadde fra 1975 gitt norske innbyggere muligheter for å velge våre fylkespolitikere, var beslutningene begrenset til «fargen på skolene» eller «antallet etasjer på fylkeshuset» – og hvor mye politikerne skulle ha i ekstralønn.

I 2017 vedtok Stortinget den største demokratireformen siden 1975: Regionreformen.

Den var basert på at staten skulle avgi makt og ressurser til regionene. Tidligere hadde vi 19 fylkeskommuner i Norge, derav 3 i Nord-Norge.

De hadde en ting felles; alle var uten REELL makt til å utvikle regionene, inkludert Finnmark.
Fra 1975 til 2021 skulle folketallet i Finnmark økt til 107 000 om vi fulgte samme vekst som landssnittet. Vi er kun knappe 74 000 her i dag!! Vi mangler altså 33 000 mennesker i denne delen av Nord-Norge.

Regionreformen skulle sørge for færre, større og sterkere regioner med økt myndighet.


Dessverre feiget også Stortingsflertallet ut ved å dele ut «bare» 49 ulike tidligere statlige oppgaver, men hvor kun samferdsel, kompetanse og næringsutvikling tilhørte de noe større og tyngre.

Så gikk det politikk i dette, som det heter. Fordi forslaget kom fra KrF og Venstre, kunne ikke SP støtte det siden de var i opposisjon. (Men SP var for dette fra de deltok i Bondevikregjeringen fra 1997 og helt fram til 2013!).

Og i disse dager er SP med på å flytte Finnmark tilbake til den tiden hvor det kun var et knippe heltidspolitikere og 140 byråkrater i Vadsø som hadde glede av Finnmark fylkeskommune. Resultat: Fraflytting og forgubbing.

Troms og Finnmark var ikke en megatung størrelse som f.eks Viken, Vestland eller Trøndelag, men betydelig sterkere enn hva Troms og Finnmark kan bli hver for seg.

Jeg tror fortsatt det er mulig å skape en sterk maktfaktor her i store Nord – dersom Nord-Norge blir en samlet region under styring av fremtidsrettede politikere som ser de samme muligheter som Magnus Joki Arild!



Først må reverseringsarbeidet skrinlegges helt. Det er et politisk blindspor tilbake til fortiden.
Troms og Finnmark bør heller gå sammen med Nordland i én folkevalgt region – Nord-Norge (evt.Hålogaland/Nordlandet). Sammen med betydelig overført makt til bl.a. å ta grunnrente av energiproduksjonen, mineraler og biologiske ressurser på hav og land, får vi en kapitaltilstrøm som gir oss virkelig mulighet til å bygge Det nye Nord.

Da kreves det person- og bedriftsrettede tiltak i hele den nye regionen, og størst i det viktige grenseområdet mot den politisk, militære og økonomiske stormakten Russland.

Hvis Stortinget våger å tenke nytt og fremtidsrettet og ikke grått og tilbakeskuende, ser jeg et håp for denne landsdelen vi alle nordaførr er så glade i.

Men Stortinget frykter at Nord-Norge skal snakke med én samlet stemme, og fremme slike krav. For det kan ikke Stortinget lenger lukke ørene for – de tvinges til å komme oss i møte: Den samlede kraften i velgere fra Nord-Norge avgjør nemlig regjeringsspørsmålet.

Derfor er statspartiene Ap og SP sammen med LO og SV(?) mot å flytte makt fra Oslo-området. De er tjent med splitt og hersk. 3 maktesløse fylkeskommuner passer derfor bra for dem.

Men ikke for oss som bor her.

«United we stand – divided we fall».