Ungdom i Finnmark må betale en høy pris for politiker-sjampanjen

Etter at Senterpartiet i regjering som forventet måtte gi opp en rekke politiske løfter de skaffet seg velgere på, fikk de betalt i form av en «seier»: Troms og Finnmark skal reverseres tilbake til Norges minste og mer ubetydelige politiske regioner.

Dette gjøres fordi Finnmark igjen skal ha nasjonale særordninger, med det negative stigma dette får:

«Det er så synd på de i Finnmark, stakkars, de må særbehandles.».

NRK lokalt fikk førsterett til å dekke «feiringen» av SPs seier; en overlykkelig Vadsø-ordfører fikk sprette sjampanjen foran kamera. Hun jublet for 140 vernede arbeidsplasser på fylkeshuset (det nesten dobbelte av hva det var da fylkeskommunen også hadde ansvar for sykehusene fram til 2002!).

Dette var forøvrig samme politiker som i mer edruelig tilstand (?) kunne fortelle at fylkesordføreren i Finnmark var “en nyttig idiot”.
Sistnevnte hadde nemlig signert en avtale i februar 2018 som gjorde Troms og Finnmark til Norges viktigste region med sin folkemengde og strategiske beliggenhet!

Mange spør med rette om det egentlig er grunn til å feire noe som helst i dag.

Da må vi måle det mot de «ekstreme farer» som skremte 30.330 av 59.625 (50,8 %) finnmarkinger til å stemme nei – et år etter at Stortinget hadde avgjort saken:

Dette var nemlig de seks skremslene fra 2017 og 2018:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Den våkne leser vil se at ingen av disse skremslene har slått til. (Riktignok har det politiske flertallet i fylkestinget valgt å ikke kreve 5 som minsteantall for antall stortingsrepresentanter i valgkretsene, men dette avgjøres av Stortinget).

Skremslene bygde på en forestilling om at «kjøttvekta» ville avgjøre; altså at Troms med 2/3 av velgerne ville ta makta i fylkestinget fra valget i 2019. Som noen av oss forsøkte å forklare; det kan ikke skje: Partiene vil sikre en ganske lik fordeling av gode kandidater fra begge tidligere fylker på sine lister. Og slik ble det.

Men viktigst: Et fylkesting deler seg etter partigrenser, ikke geografiske grenser.

I gamle Finnmark fylkesting opplevde jeg aldri at representantene fra Hammerfest, Sør-Varanger eller Alta brøt ut fra sine partier og stemte sammen rent geografisk for «sine kommuner».

Men hvor ille er det blitt i Finnmark etter 1.1.2020?

Media spurte mange finnmarkinger ved en rekke anledninger før siste valgkamp:
«Har du opplevd noen forandringer etter at Troms og Finnmark ble en fylkeskommune fra 1.1.2020?»

Ikke én kunne vise til noe konkret, selv om flere viste til at fergesamband i Vest-Finnmark var blitt svekket. (Hadde Finnmark med sin dårlige økonomi stått alene, ville det blitt langt verre).


Det er ingen hemmelighet at Finnmark fylkeskommune sin økonomi var svært presset før sammenslåingen. Må de starte med samme gjeldsbelastning som de hadde i 2019, ser det veldig stygt ut for de unge i Finnmark.

Finnmark har i alle år ligget langt bak resten av landet i gjennomføring av videregående skole. Enkelte år var vi nede i under 50 %!!
Altså, av samtlige 16-åringer som startet i videregående skole, ville halvparten stå uten fagbrev eller formell rett til å søke høyere utdanning etter avslutning i den videregående skolen!
De fleste vil forstå hvilken forferdelig situasjon dette har vært for våre unge og deres foreldre.

Dette fikk pågå uforstyrret, fordi fylkespolitikerne i Finnmark heller ikke tok dette på alvor tidlig nok.

Gjennomføringsgraden har økt betydelig i Norge, og Finnmark har kommet etter. Men fortsatt må 3-4 av 10 unge i Finnmark se at de ikke får den samme muligheten som ungdom i Troms og resten av landet. Troms har forøvrig vist vei i å skape et godt videregående skoletilbud.

Hilmar Gerhardsen, avdelingsleder ved kursavdelingen ved Nordkapp videregående skole, er en av mange innenfor videregående opplæring i Finnmark som har opplevd storfylket Troms og Finnmark som positivt, forteller han til Altaposten:

– Jeg skal være veldig forsiktig med å snakke for alle innen videregående opplæring i Finnmark, men jeg kan si at for kursavdelingen ved Nordkapp videregående skole har den nye regionen Troms og Finnmark vært udelt positivt.

Vår ungdom i nord fortjener å få studieplass slik de ønsker, og reell mulighet til å både fullføre og bestå videregående skole!

Hvis Finnmark skal spoles tilbake til tiden før 2020, vet vi at det vil bli store kutt i det videregående skoletilbudet. For å klare å få budsjettet i mål, står skolene i Lakselv, Vardø og Tana i fare for nedleggelse, evt. i kombinasjon med kutt i studietilbud på de store skolene.

Disse har klart seg til nå takket være at Troms og Finnmark i sum har en langt sterkere økonomi.

De gode fagmiljøene som er på de videregående skolene MÅ beholdes. De er bygget opp sten for sten av dyktige skoleledere og lærere i Finnmark. Vi kan ikke eksperimentere med unge menneskers rett til utdanning og arbeid!! De har rett til å få en god start på sitt voksenliv!!

Det siste Finnmark fortjener er altså at voksnes sjampanjedrikking i Vadsø må betales av Finnmarks fremtid: de unge.

Derfor må vi få svar på de økonomiske konsekvenser av en reversering, og innbyggerne må få gi sitt råd i denne gang en autorisert rådgivende folkeavstemning.

Det skylder vi våre unge – og vår egen sjølrespekt.

Snarere enn å splitte opp Troms og Finnmark, bør vi heller tenke nytt og mer solid: Gjør Nord-Norge til én samlet politisk region.

Sammen står vi sterkere: Verken regjering eller Storting vil våge å lukke ørene for godt begrunnede krav fra vår nordlige landsdel.

Fram til 2020 har Stortinget og regjeringen kunne overse “krav” fra 3 betydningsløse fylkeskommuner i Nord-Norge.
Fra 2020 måtte de lytte til kun 2, hvorav kun Nordland fylkeskommune fungerte som politisk organ.

Om Stortinget må låne øret til et samlet Nord-Norge, våger de ikke lenger å overse krav. Ingen partier våger å sette sine stortingsmandater i nord i spill. Og det er 20 viktige mandater her nord som er viktige for å ha et regjeringsflertall!

Hvorfor er det så store lønnsforskjeller i og mellom kommunene Tana og Nesseby ?

Lønnsnivået i Norge for de ulike yrkesgrupper i offentlige virksomheter varierer lite. Lærerne avlønnes etter sentrale lønnsstiger basert på kompetanse og ansiennitet som er mer enn 50 år gamle. Det er stort sett årslønna som endres fra år til år. Det samme er det for sykepleiere, fagarbeidere, barnehageansatte og andre som utfører de store oppgavene i kommunene.

Jeg har fulgt utviklinga i Tana på nært hold siden 1979 og mener jeg har god innsikt i hvordan lønnsfastsettelser skjer.

Da jeg flyttet fra kommunen i 2010, lå ikke lederlønnsnivået spesielt høyt. Og dermed var det tilsvarende mindre avstand mellom de høytlønnede og lavtlønnede.

Da jeg flytta tilbake i 2019, ble jeg overrasket over de store forskjeller. Også en annen forskjell var synlig; Det store sjiktet av ledere og mellomledere – og deres lønnsnivå.

Det sier seg sjøl at når fagforeninger reagerer slik som dette, må vi folkevalgte ta det på alvor:



Jeg vil på slutten av dette blogginnlegget komme tilbake med mulige forklaringer på det som har skjedd.

Men først skal vi se på de faktiske tall, målt på bakgrunn av hvor mye de 30 best betalte i hver kommune hadde pr juni 2021:





Den våkne leser har allerede oppdaget den betydelige forskjellen på årslønner for de 30 best betalte i gruppa av ansatte. Tana kommune betaler altså årlig drøyt 5,27 mill kroner mer enn Nesseby.

For denne gruppen isolert betyr det at Nesseby måtte ha gitt sine 30 ansatte en lønnsøkning på 29 % i snitt for å matche Tana! Det er selvsagt ikke mulig.

At det oppstår forskjeller i lønn i en bedrift eller i en kommune, kan også forklares ut fra “trynefaktoren”: De som holder seg inne med øverste leder og den kulturen som sitter i veggene, behandles bedre. Tilsvarende vil de som har innvendinger, reiser kritiske spørsmål og bringer slik informasjon for offentligheten, risikere utfrysing og andre represalier. Mindre eller ingen lønnsvekst er en vei, betydelig oppjustering av lønn til de “lojale” er en annen.

Forskning viser at en ikke ubetydelig del av ledere i organisasjoner har klare sosio- eller psykopatiske trekk. I så fall vil ansettelser, forfremmelser, permisjonstilgang og lønnsfastsetting være noe av grepene en slik leder kan ta.

Men det er selvsagt andre faktorer som forklarer noe av forskjellen;

* Kommunelegen som er med kun i Tanas oversikt med arbeidssted Tana, har også ansvaret for Nesseby.
* Tana er en langt mer langstrakt kommune enn Nesseby med flere større skolekretser og dermed flere oppvekstsentra.
* Mens Nesseby har 6 ledere (med fullt personal, økonomi og fagansvar) kan det synes som om Tana har hele 20. Ledere har som regel en sikring ved at de skal lønnes høyere enn de som de er satt til å lede
* Tana må betale 24 måneder med etterlønn til daværende rådmann som i desember i fjor fikk sparken etter svindelavsløringen. Avtalen ble gjort med daværende varaordfører i 2005.
* Nesseby har tilsynelatende holdt igjen på “lønnsfest” for å sørge for god økonomikontroll med mindre fare for reduksjoner av tjenestetilbud til innbyggerne.

Nesseby kommune har over mange år hatt solid kontroll over sin økonomi. Kommunen har vært blant de beste kommunene i Finnmark. I 2019 havnet Nesseby helt i toppsjiktet i det årlige Kommunebarometer for helsetjenester og økonomi.

Tana har etter 2015 hatt en betydelig økning av både ledere og lønnsnivå. Samtidig har kommunen i en årrekke gitt inntrykk av å ha kontroll over økonomien, noe som har vært skjult gjennom fiffig budsjettering. Bl.a. har kommunen ikke betalt inn tilstrekkelig avdrag på lån og har i budsjettet lagt inn langt mer i utgifter til pensjonspremier enn det var grunnlag for. Dermed oppnådde rådmannen å skaffe seg en buffer som dekket opp for lønnsøkninger og lederansettelser, og likevel ga et driftsresultat bedre enn 0.



Nå er dette avdekket. Kommunen ansatte i fjor høst en økonomirådgiver som kom fra stillingen som økonomisjef i nettopp Nesseby. Hans kompetanse har vært uvurderlig for at politikerne i Tana kommunestyre endelig må forholde seg til realistiske budsjett. Derfor er Tana kommune nå igang med en smertefull gjennomgang av tall og fakta for å kunne gå inn i 2022 med et budsjett i balanse.

Allerede nå i oktober har kommunestyret sin første gjennomgang, noe som ikke har skjedd siden 2005. Fra da fikk formannskapet et forslag fra rådmannen i slutten av november, og hadde i praksis ikke mulighet til å påvirke innholdet. Formelt er det Tana Ap gjennom sitt vekslende politiske flertall som har vedtatt det, men i praksis ble vedtaket slik rådmannen hadde bestemt på forhånd.

Etter forslag fra SP vedtok et enstemmig kommunestyre i sin første budsjettbehandling i desember 2019 at i hele denne valgperioden skal budsjettet kjøres som en prosess slik at de folkevalgte i kommunestyret kan ha en hånd på rattet tidlig nok.

Formannskapet hadde 23.september en første gjennomgang av kommunedirektørens forslag til kutt, og har delt seg i et flertall av Ap/Samelista og et mindretall av SP/Venstre.



Nå gjenstår det å gjøre dette arbeidet skikkelig i kommunestyret som er det overordnete organet.

Ingen skal likevel bli overrasket om det politiske flertallet vil forsøke å hindre en bedre demokratisk behandling.
Her henter nok Ap støtte fra Samelista. De mistet som forventet Hartvik Hansen over til Ap, og tilbake sitter Odd Erik Solbakk alene som varaordfører og garantist for Ap.

Utad ser det ut som Samelista igjen er blitt et rent støttehjul for Tana Ap og deres ansatte på Rådhuset.

Det skal også sies at går vi flere perioder tilbake i tid hadde Samelista samarbeid med AP, men da lot de seg ikke overkjøre underveis. Ble de ikke enige med Ap, kunne de forhandle med de andre partiene.

Det er uansett helt åpenbart for alle at Tana kommune har økt farta inn i ROBEK – klubben av kommuner som mistet kontrollen med økonomi fordi det var viktigst med lønnsfest underveis, og prangende monument etter ordføreren. Koste hva det koste vil.

Ap håper nok på at en Støre-regjering vil bidra med ekstra-tilskudd til kommunen. Skal man tro det som ble lovt FØR valget, er det rimelig å forvente minst 6-7 millioner kroner i det kommende statsbudsjettet.

Likevel er det langt unna de nesten 25 millioner kroner inkludert det underskuddet flertallet har vedtatt for i år etter at disposisjonfondet er tømt, og til og med i minus.
Tana kommune driver nå sin virksomhet på kreditors regning.

Det blir ofte svært kostbart.
(alle faksimiler er fra avisa Finnmarken)
———————————————————————————————–
Andre blogginnlegg som handler om Tana kommune og økonomi:

Sannhetens time for Tana kommune vil gjøre vondt; Dr ROBEK hamrer på døra!

Statsforvalteren må ta eneansvaret dersom Tana kommune havner i ROBEK!

Får Tana kommune endelig en svært godt kvalifisert kommunedirektør!

Den største politiske saken i Tana: Tillit?