Alta styrker Finnmark dersom vi holder sammen i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.



Oppsummerende svar til Kristian Johnsen (KJ).

I to meget fyldige svar har KJ forsøkt å tilbakevise noen av mine påstander om langt flere fordeler enn ulemper ved regionreformen. Jeg skal forsøke å besvare dette samlet i et innlegg.

Jeg vil starte med å takke KJ for å speede opp den helt nødvendige debatten:
Skal vi svekke eller styrke Troms og Finnmark som region?
Skal vi ta sjansen på at «noe annet» skal redde rest-Finnmark?

Her er mine svar på det jeg oppfatter som hans 5 viktigste poeng:

1. «Problemet var imidlertid at forslaget om kun 11 fylker i ettertid fikk liten oppslutning i store deler av landet og heller ikke av forskere på området».

Forskere og professorer innen statsvitenskap og samfunnsøkonomi skal man lytte til. Men heller ikke de er omforent om hva en region er, hvordan den blir god eller dårlig for innbyggere, hva maktflytting konkret skal innebære.

KJ nevner kun Nils Aarsæther fra UiT og hans kronikk fra 2016.  Aarsæther var da samtidig fremtredende politiker med sentralstyreplass i SP og ble i 2018 med i ForFinnmarks ledelse, muligens som deres forskeralibi?

KJ burde kanskje også nevnt andre viktige fagmiljø som f.eks  NIBR, Telemarkforskning, NTNU, Nordlandsforskning og Møreforskning? Professorer og forskere som bl.a. Harald Baldersheim, Tor Selstad, Terje P Hagen, Hans P Saxi, Hege Hofstad og Gro Sandkjær Hanssen er blant de mange som har bidratt bredt med kunnskap.

Jeg mener å ha lest mye fra disse, men ikke at de har uttalt seg negativt om 11 fylkeskommuner.

At derimot en rekke fylkespolitikere var negative til en sammenslåing, var forståelig. Det ville bety færre politikere i det nye fylkestinget og færre verv å motta godtgjørelser (lønn) for.

I Finnmark hadde AP tidligere 17-18 representanter. I det nye fylkestinget ville de bli redusert til drøye halvparten av den nye fellesgruppa for AP med både tromsværinger og finnmarkinger.

Altså færre Ap-folk i Finnmark måtte dele på vervene med sine partifeller i Troms, og da ble det ble mindre penger.
Dette ble overkompensert ved at SP, SV og Ap skrudde opp godtgjørelsene til hele 21 mill.kr hvert år fra drøye 8 mill kr tidligere – til tross for at antall fylkespolitikere ble redusert fra 72 tidligere til nå 57.

Det er nok mange som nå lurer på hva disse heltidspolitikerne arbeider med for å gjøre regionen attraktive for tilflytting.

2. « Ut fra min tolkning av loven er jeg ikke i tvil om at arbeidet med regional planstrategi og regional plan (fylkesplan) er fylkeskommunens primære oppgave»

KJ refererer til den gamle lovteksten i Kommunelovens formålsparagraf § 1og tolker den.

Jeg vil påstå at det er langt viktigere og mer hensiktsmessig å følge den någjeldende lovteksten:

«Formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det. Loven skal legge til rette for det lokale folkestyret og et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse..»


De viktige stikkordene her er selvstyre, folkestyre, representativt demokrati, innbyggerdeltakelse. Forkortet: MAKT for innbyggerne – over vår egen samtid og framtid gjennom de fylkespolitikere vi velger inn!

Og det er også begrunnelsen for regionreformen. Å flytte makt fra eliten i Oslo til våre egne folkevalgte nærmere oss. Dette er ingen «dogme for Venstre og KrF» som KJ påstår, men et politisk valg velsignet av forskere i både Norge og EU. Og støttet av alle parti på Stortinget!

Hittil har det fulgt «kun» i underkant av 50 tidligere statlige oppgaver over til fylkeskommunene fra 2020. Noen av disse går på det KJ er opptatt av; Planer.

Men de går videre: De vil gi våre fylkespolitikere reell makt til å utvikle Norges viktigste region ved å gi et godt videregående skoletilbud for all ungdom kombinert med  kompetanseløft for de yrkesaktive, lage en bedre infrastruktur for transport og bredband for folk og næringsliv, redusere utflyttinga, øke bolyst, skape større aktivitet i næringslivet.
Forventet resultat: Snu folkestrømmen og gjøre hele regionen mer attraktiv.

3. «Hvem tror at vi i Finnmark vil få mer medinnflytelse, mer medbestemmelse og mer lokaldemokrati dersom Venstre får utviklet sitt «Troms og Finnmark»?»

KJ synes ikke ha noe tro på dagens politikere i Troms og Finnmark fylkesting. Det er forståelig. Ut fra det lille vi har sett hittil, har ikke jeg heller det.

Flertallet bruker sin tid på å redusere kraften i denne regionen, framfor å virkelig utvikle den.
Hva om de heller tok i bruk alle nye verktøy, gjorde krav om å få overført flere og større oppgaver og  fremmet politiske krav om at Stortinget må endre sin politikk slik at vi kan beholde mer av verdiskapinga her?  
Da hadde Troms og Finnmark blitt den maktfaktoren som både Venstre og de fleste andre parti – inkl. SP – ønsker.

Denne nye friheten og muligheten har vi savnet helt siden 1975 da Finnmark fylkesting ble folkevalgt.
Resultat: Massiv netto utflytting og netto fødselsunderskudd! Det skjedde altså på våre fylkespolitikeres vakt fra 1975 til 2019.

Vi er 31 000 færre i Finnmark enn det vi burde ha vært i denne delen av landet som svulmer over av naturrikdommer på land og hav. Det er rett og slett uhørt og et nederlag for Norge.

Storting og regjering har i liten grad lyttet til 3 små fylkeskommuner i Nord-Norge. Med en eller to regioner her ville de ikke våget å ta felles henvendelser og krav på alvor. Det kunne fått store følger ved kommende stortingsvalg.

4. «Tror BSB at det er tilfeldig at fire ungdommer fra Finnmark har imponert i «Stjernekamp» på NRK i de 4–5 siste årene?»

KJ og jeg er helt enige om at mange finnmarkinger har imponert både i og utenfor fylket. Vi har fått fram en rekke dyktige idrettsfolk, musikere, forfattere og andre kunstnere. Og vi er stolte over dem.

I motsetning til KJ mener jeg at de ikke er kommet dit på grunn av Finnmark fylkeskommune. Og ofte på tross av den.
Jeg vil påstå at de ble gode takket være gode kommunale skoler, kulturskoler, idrettslag og en bråte med ildsjeler. I tillegg har vi hatt dyktige skoleledere og lærere på videregående skoler som har etablert faglig gode studietilbud på lik linje med andre fylkeskommuner.

Den sistnevnte faggruppens store utfordringer har vært en liten fylkeskommunes svake økonomi. Mange husker både lærere og rektors bønner om større forutsigbarhet for budsjettene de siste årene før sammenslåingen.

Takket være at Troms og Finnmark fylkeskommune samlet har noe bedre økonomi enn om de sto alene, er situasjonen fortsatt stram, men levelig. Finnmark i alenegang vil medføre tøffe kutt de kommende 6-8 år. Kan KJ forsvare slikt  kun for å ha et fylkeskilt mellom Kvænangen og Langfjorden?

5. «Jeg tror det er en myte at kostnadene til på et område blir vesentlig lavere dersom man slår sammen to områder til ett»

KJ viser her til en kronikk av forskere ved UiT, bl.a. Aarsæther og forklarer sin tro deretter.
 
Det er logisk at dersom man slår sammen og fordobler antallet ansatte på oppgaver drøye halvparten kunne utføre tidligere, blir det ingen gevinst.

Dette ble avtalt for de ansatte i den nye fylkeskommunen; De har jobbgaranti ut 2024 selv om stadig flere av dem som kun jobber administrativt blir stående uten oppgaver som krever et årsverk.
(Hva det gjør med et menneske å ikke ha meningsfylte arbeidsoppgaver, er også en interessant diskusjon)

Men over tid kommer gevinsten med alle fornuftige sammenslåinger:

Man holder først ledige stillinger vakante, inndrar slike ved naturlig avgang, og reduserer lønnsmidler til byråkrati.

Slik frigjør man lønnsmidler til langt viktigere stillinger innen videregående skole, oppvekst, helse og omsorg. I dag mangler Norge over 6000 sykepleiere (økes til + 18 000 i 2036), 2000 helsefagarbeidere (økes til + 8 000 i 2036) , 3000 lærere (økes til + 6 000 i 2036). Da er det lite framtidsrettet å låse stillingsantallet i offentlig administrasjon.

Avslutningsvis vil jeg utfordre KJ som ifølge hans biografi startet i Ap, var innom SV, før han vendte tilbake til barnetroen.  Du og dine trosfeller bør lese en meget interessant masteroppgave som har sett på Aps bevegelser i regionreform-saken.
Det gir nok en bedre forståelse for hvorfor denne regionreformen  vil bli vellykket etter noen år med modning.  Det trengs kun framtidsoptimistiske politikere med ekte vilje til å satse i nord.
Når får vi slike fylkespolitikere?



1 tanke på “Alta styrker Finnmark dersom vi holder sammen i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s