VG skriver på lederplass om forslag til ny valglov hvor flertallet foreslår å beholde dagens 19 valgdistrikt ved stortingsvalg. For VG er dette uforståelig: » Hvis regionene ikke engang er egnet til å velge stortingsrepresentanter, hva er de da egnet til?».

Her ramler VG i flere grøfter. Regionreformen er en demokratireform. Den er vedtatt med det formål å flytte statlig makt sentrert i og rundt Oslo nærmere innbyggerne over hele landet. Tunge og store statlige oppgaver (med unntak av bl.a. forsvar og politimyndighet) kan bedre forvaltes av folkevalgte i færre, større og sterkere regioner enn de tidligere 19 små og betydningsløse.

Selvsagt vil en slik reform true sterke interesser i samfunnet. Derfor hørtes ikke noe begeistringens rop fra LOs hovedkontor på Youngstorget. Heller ikke de store finansaktører med adresser i Oslo og Bærum har jublet. Og selvsagt har Stortinget og regjeringens sterkeste premissleverandører – departement og direktorat – motsatt seg å bli fratatt makt og myndighet, arbeidsplasser og økonomi. Også en tilnærmet samlet Oslo-presse har vendt tommelen ned til slik maktoverføring.

Disse fikk uventet (?) hjelp av SP som kunne fiske i opprørt hav. Mange innbyggere er langt mer opptatt av navneskiltet som viser hvor fylkesgrensa går enn at deres fylkespolitikere skal få mer makt. Følelser trumfer alltid fakta om de nye muligheter en demokratireform vil gi. Samtidig fortjener regjeringen kritikk for å ha vært for lite offensive fra 2014 da Stortinget ba om en slik reform etter forslag fra Venstre. Det skyldes nok i første rekke at Høyre (og Frp) skulle gjennomføre noe de egentlig er mot. Høyre vil ha bort det regionale nivået og erstatte det med rundt 80 storkommuner.

Regionreformen startet 1.januar 2020, og er bare i sin spede begynnelse. I årene som kom kommer vil den bli drevet fram av parti på Stortinget som mener at makt skal spres og at det politiske folkevettet er jevnt spredt utover hele landet. Jeg antar at før 2030 har vi havna der SPs Ola Borten Moe ønsket det i 2006; 7 regioner. Og med betydelig mer makt også innen sykehus og profesjonsutdanning, og med rett til grunnrentebeskatning for å finansiere utviklingen i egen region.
Slik desentralisering av makt er helt nødvendig om vi skal redusere folkestrømmen mot det sentrale østlandet.

Men hva har disse regionene med stortingsvalgdistrikt å gjøre?

Må et valgdistrikt være lik regionen ?

I både Norge og den øvrige demokratiske verden finnes det ulike valgordninger som regulerer dette. Valglovutvalget har en glimrende oversikt som viser noen av ordningene.

Også i Norge har det vært foretatt valg til Stortinget fra valgkretser som som ikke har vært politiske folkevalgte organ på regionalt nivå. Fram til 1952 ble det valgt inn stortingsrepresentanter 4 byer – utenom de daværende 20 fylkene.

I Sverige har øya Gotland to direktevalgte til Riksdagen. Lille Gotland kommune utgjør Gotland län, og regnes som eget valgdistrikt for valg til Riksdagen. Samtidig er kommunestyret også «regionstyre».

I Finland har øygruppa Åland én direktevalgt representant til den finske Riksdagen. Samtidig har Åland langt større selvstyre enn noen av de andre valgkretsene.

Danmark har løst sine geografiske utfordringer med at både Færøyene og Grønland har direktemandater i den danske Riksdagen.

I Norge kan vi derfor sammensette Stortinget fra det antall valgdistrikt Stortinget sjøl finner fornuftigst.

Hva er problemet om Norges 11 regioner skal bli representert på Stortinget gjennom 19 valgdistrikt?

VG skriver at slike valg er fylkespartienes viktigste funksjon.
Vel, fylkespartiene har i prinsippet ingen formell tilknytning til Stortinget. Riktignok har partiene ansvaret for nominasjonen av kandidater til lister i det enkelte valgdistrikt.

Når kandidatene er innvalgt på Stortinget, er de frie og uavhengige folkevalgte med sitt mandat fra velgerne og basert på det vedtatte partiprogrammet som gjelder hele landet (alle valgdistrikt). Partiet kan ikke overstyre stortingsgruppa, selv om vedtektene kan formuleres slik at partiet har meget stor innflytelse .

Kan 11 fylkesparti ha ansvar for nominasjonen i langt flere valgdistrikt?

Bortsett fra at det øker det adminsitrative arbeidet for partiorganisasjonen noe, vil slikt foregå langs kjente linjer.

For å ta Troms og Finnmark, denne 3.største regionen i Norden:

Har vil fylkespartiet sørge for at lokallaga i Troms valgdistrikt til Stortingsvalget inviteres i prosess med avsluttende nominasjon av deres liste. Tilsvarende vill samme fylkesparti sørge for skjer i Finnmark. Resultatet blir at partiet stiller en stortingsvalgliste i Troms og en annen i Finnmark.
Som tidligere.

VG påstår dette vil føre til «en maktkamp internt i regionene» uten å vise til eksempel på hva slik maktkamp skal dreie seg om.

Partiet som stiller to lister i samme region bygger på samme landsmøtevedtatte stortingsvalgprogram og de politiske uttalelser som er vedtatt.
Maktkampen om politiske saker er altså avklart sentralt i det enkelte parti.

Min konklusjon er at det er av mindre betydning om stortingsvalgkretsene avviker fra den regionale inndelinga.

Siden det er lettere og enklere for partier med oppslutning under 10 % å vinne mandat i en valgkrets med et større antall mandater, vil det være til gunst for disse om de 11 nye regionene utgjør stortingsvalgkretsene.

For de store partiene vil det derimot være ønskelig å beholde 19 valgdistrikt.

Da minsker muligheten for at partier rundt sperregrensen på 4 % (ca 120 000 velgere ved normal valgdeltakelse) får direkte mandat. Slik kan store deler av velgerne hindres i å få innflytelse på landets nasjonalforsamling.