Er det mulig å måle «belastning» på statsråder og partier i en regjering ?
Og hva kan måles for å gi et mest mulig korrekt bilde av belastningen under en pandemi?

Overskrifta indikerer at statsministeren satte et av regjeringspartiene, Venstre i en umulig situasjon.

Begrepet «dødens posisjon» er hentet fra travsporten. Den beskriver at en kusk er i en posisjon som i praksis gjør det så godt som umulig å vinne. Andre kusker og deres hester stenger for muligheten til å komme seg «fri» og ha nok krefter til å delta i avslutningen av løpet.

Noen vil hevde at Høyre på en effektiv måte har hindret Venstre i å vinne noe på regjeringens håndtering av pandemien.

Jeg har derfor i nysgjerrighet gjort et forsøk på å sammenstille fakta om regjeringens sammensetting. Den bygger på informasjonen som ligger på regjeringens eget nettsted.
Deretter har jeg sett på hvordan pandemibelastningen kan måles.

En statsråd trenger et sterkt bakkemannskap
Hver statsråd har sine politiske medhjelpere i form av statssekretærer og politiske rådgivere. De siste oppnevnes av statsministeren (etter forslag fra statsrådene). Statssekretærene oppnevnes av Kongen i statsråd.

De 15 departement er gitt et ulikt antall politiske årsverk, og det er statsministeren som har siste ord om antallet. 4 av departementene er delt vedrørende arbeidsoppgaver, slik at regjeringen består av statsministeren og 19 statsråder.

I 3 departement styrt av en statsråd, er det åpnet for at andre regjeringsparti kan ha en statssekretær. Disse utgjør likevel en ressurs for denne statsråden.

Slik er fordelingen av årsverk for å avhjelpe statsrådene. Oversikten bygger på informasjon fra regjeringens eget nettsted.:

Som tabellen viser har Høyre sikret seg gjennomsnittlig 3,6 årsverk for hvert medlem av regjeringen, mens Venstre har et snitt på 3. Kristelig Folkeparti ligger omlag på samme nivå som Høyre.

Det er nok en generell forståelse av at ledelse er krevende, og at lederen trenger avlastning for å kunne gjennomføre helt nødvendige arbeidsoppgaver.

Det er derfor naturlig å se for seg at statsrådene hver har like mange årsverk for å avhjelpe ledelsen av departementet. Som tabellen over viser er det ikke slik. Vi skal senere se hvor store forskjeller det er internt i regjeringen.

Det som er beskrevet overfor er den såkalte normalsituasjonen for regjeringen Solberg fra 20. januar 2020.

Det var da norsk politikk endret seg fra en dag til neste. Frp hadde fått nok av både en norsk alenemor i Syria og nødvendig miljø- og klimapolitikk symbolisert ved KrF og Venstres gjennomslag.

Og dermed fikk Venstres partileder endelig det hun ville våren 2017. Da ville hun presse Frp ut av regjeringen.

Frp hadde lenge studert SP og Vedums kopi av Frp som opposisjonsparti og sett den økte oppslutningen de fikk både i meningsmålinger og i valg.

Derfor søkte Frp seg tilbake til den langt mer populære og velgermessig gunstige situasjonen som opposisjonsparti. Velgerne er utstyr med dårlig hukommelse og lar seg lett lure til å tro på løfter fra partier uten ansvar.

Statsminister Solberg danner ny regjering.

Endelig opplever både Venstre og Kristelig Folkeparti at de kan se både medlemmer og velgere i øynene. Deres landsmøter i 2017 vedtok at partiene kunne delta i en blå-grønn regjering bestående av sentrum-Høyre. Slik blir det.

For Venstre spiller også det kommende landsmøtet og valg av ledelse inn i regjeringskabalen. Partilederen Trine Skei Grande gjør grep, vraker den respekterte Ola Elvestuen som klima- og miljøvernminister og setter inn hennes to største utfordrere Sveinung Rotevatn og Abid Raja som statsråder.

Det spekuleres i både partiet og i media på om de har avlagt ed på at de ikke skal utfordre henne som ny partileder.

Valgkomiteen innstiller henne 5.mars som gjenvalgt leder og de to nye statsrådene som nestledere. Det vekker liten begeistring i flere av Venstres lokallag.

En uke etter skjer to hendelser i Norge som får stor betydning for landet:

Skei Grande trekker sitt kandidatur, og foreslår Guri Melby som ny statsråd etter henne og gir Iselin Nybø nøkkelen som Venstres fremste i regjeringen og nest etter statsministeren.

Dagen etter «stopper Norge». Det svært mange land trodde var en begrenset epidemi, viser seg å være noe langt verre.

Statsminister Solberg skal nå få vise fram sine statslederegenskaper for å lose Norge gjennom en krise ingen aner utgangen av.

Men statsministeren gjør ingen nødvendige grep i regjeringen ved inngangen til nedstengningen. Kanskje mest fordi det da var umulig å vite hvilke departement som ville få den største trykken?

Hvordan måle belastninga for regjeringens ulike statsråder?

Jeg har definert tre viktige faktorer som pandemien har hatt betydelig innflytelse på.

Hver statsråd ville altså i tillegg til belastninga det er å sitte i regjering i en krisetid, også kunne kjenne på ansvaret for å ikke i tilstrekkelig grad kunne forhindre følgende:

1 – total bortfall av inntekt for de som inntil 12.mars hadde en sikker inntekt

2 – permitteringer som ville medføre en betydelig inntektsreduksjon, økt frykten for at man mister jobben og i verste fall oppleve det

3 – belastninger det ville medføre for «3.person» dersom statsråden mangler, eller ikke tar i bruk verktøy for avbøtende tiltak

En fjerde faktor her vil være den ekstra belastningen det er for et regjeringsmedlem å være eksponert for spørsmål og ansvar for  «liv og død».

Jeg må skynde meg å si at det kan være andre faktorer som også virker inn i større eller mindre grad. Jeg mener likevel at de tre overnevnte er de vesentligste og mest betydningsfulle for den enkelte innbygger. Og for den enkelte ansvarlige minister.

Det er ikke nødvendig å argumentere for hva bortfall av en sikker inntekt betyr for folk og familier. Det var derfor helt nødvendig at regjeringen etter relativt kort tid tok grep for å sikre både arbeid og inntekt for alle.

Med utgangspunkt i det politiske bakkemannskapet den enkelte statsråd var utstyrt med FØR corona-lockdown i Norge, har jeg sett på den ulike belastningen de enkelte medlemmer «rundt Kongens bord» fikk etter 12.mars for de tre hovedfaktorene.

Jeg har valgt følgende effektverdier, slik;
3: Stor konsekvens
2: Middels konsekvens
1: Liten konsekvens
0: Ingen konsekvens

For den 4.faktoren, har jeg gitt 1 for samtlige statsråder, unntatt statsministeren og helse- og omsorgsministeren. De har fått «dobbelt» sammenlignet med sine kolleger i regjeringen.

Som min tabell viser (under) er det et fåtall statsråder som har opplevd «store konsekvenser» eller «middels konsekvenser» for flere av de viktigste faktorene.

De som er kommet definitivt verst ut er næringsminister Iselin Nybø og kulturminister Abid Raja. Det skyldes det enkle faktum at de bestyrer departement som har et ansvar for hoveddelen av gründere, enkeltpersonforetak, bedrifter, organisasjoner og det frivillige samfunn.

Stopper aktiviteten opp i disse, er følgen ikke bare fravær av lønn for kortere eller lengre tid. Det er i verste fall over og ut for bedriften og dens betydning for eieren og i lokalsamfunnet.

I tillegg er all kulturbasert næring inkludert reise-/opplevelsenæringen avhengig av et betalingsdyktig publikum – og av et visst volum.

Pandemien slo brått og brutalt inn over disse viktige deler av samfunnet.

Der et meget oppegående helsevesen sto på fra første stund og hvor hjemmekontor var utenkelig, beholdt de 100 % lønn og ekstratillegg. Skulle bare mangle. De var på alle måter frontsoldatene mot denne nye, ukjente og usynlige fienden

På samme måte stupte de ansatte i skoleverket inn i en helt ny situasjon. Over natten tvang pandemien de fleste av de gjenværende lærerne til endelig å lære seg IKT som et nyttig pedagogisk verktøy. For mange lærere betød dette en arbeidsuke lengre enn de knappe 43 timer de har til vanlig. Også de ansatte i skole og barnehager beholdt sine 100 % lønn.

For de ansatte i virksomheter under næringsdepartement og kulturdepartement var det 0 % lønn en periode – inntil de fikk komme inn under den langt mer gunstige ordningen i NAV med 80 % lønn i 3 måneder, deretter 62,4 %.
Altså 20 – 37 % lavere enn hva de nærmere 300 000 administrativt ansatte i offentlig sektor fikk beholde på lønnskontoren på sitt hjemmekontor ( og hyttekontor, bobilkontor og båtkontor ).

Det sier seg sjøl at dette er en fortvilet situasjon for ansatte som omtrent over natten mister sitt levebrød. Slikt gjør noe med de som rammes.
Deres frustrasjon måtte adresseres til de som kan gjøre noe:
Regjeringen Solberg generelt og de to fagstatsrådene spesielt.

Opp i alt dette har vi en stor frivillige sektor innen idrett som hadde behov for å starte trening og deretter delta i konkurranser.

Disse fikk i samsvar med synkende smitte- og dødstall et lønnlig håp om at Norge ville vende tilbake til normalen i løpet av sommeren.

Når slikt ikke skjer, er det bare en vei sinnet og frustrasjonen kan gå: Mot ansvarlig statsråd.

Jeg har vurdert i hvor stor grad ulike faktorer har fått av ulik effekt og lagt det inn i et regneark. Det kan nok drøftes opp og i mente om tallverdiene gir et riktig bilde av effektene.  Likevel, dette gir en pekepinn.

Jeg var i tvil om Olje- og energidepartementet sin direkte påvirkning på sektoren, men landet på at det er en sammenheng. Riktignok er verftsindustrien avhengig av aktiviteter utenfor kysten, men de kunne tålt stillstand over en kortere tid dersom de ansatte var sikret dagpenger i mellomtiden.

Samtidig ville det være en risiko at noen eller mange kunne valgt å søke seg til andre og sikrere jobber. Da ville verftsindustrien fått oppstartsproblemer når pandemien var over. Det kunne få store konsekvenser for arbeidsplasser i distrikts-Norge og evnen til å bidra i det grønne skiftet.

Oppsummert har jeg fått fram dette oppsettet som viser belastning pr. statsråd.

«Sum konsekvens» er da en «målt» belastning ut fra de «belastningsfaktorer» jeg har forklart tidligere.

Neste fase er å kunne beregne en belastning for hver enkelt statsråd.

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i det jeg innledningsvis skrev om: Ledelse er krevende.

Det betyr at å være alene om å utføre arbeidet i departement er svært krevende. Noen vil si umulig. Å ha en nær politisk medarbeider avhjelper, å ha flere avhjelper enda mer.

Jeg har derfor laget en formel for «belastning» som fordeler  de samlede effektene for de fire faktorene  på de antall årsverk hver statsråd har til sin disposisjon for å utføre sitt arbeid.

MaxSum for effekt blir (3 faktorer x maxverdi3) + 2 for generell belastning = 11.

Har statsråden kun 2 årsverk i politisk ledelse , blir «Belastning»: 11/2 = 5,5. Dette er altså den høyeste belastningen en statsråd kan bli til del.

Utfra dette får vi denne tabellen:(Antall årsverk er hentet fra regjeringens eget nettsted.)

Oversikten er selvsagt ingen vitenskapelig dokumentasjon, men gir kun en pekepinn på hvem som har fått de største og de minste belastninger i regjeringen Solberg etter 12.mars.

Det blir enda mer interessant når vi ser på hvordan partiene i regjeringen kommer ut:

Ut fra dette er det Venstre og deres statsråder som har tatt den klart største belastningen.

Kulturminister Abid Raja er den som har fått den største byrden. Man kan knapt forestille seg hvilken arbeidssituasjon Raja har opplevd. Hans statssekretær opplevde et slikt kjør at det endte med sykemelding.

Betrakter vi dette mot snittet av meningsmålingene de siste månedene slik pollofpolls.no har beregnet de, kan man muligens finne «dødens posisjon» som noe av forklaringen på hvorfor Venstre ligger godt under valgresultatet i 2017.

Videre ser vi at her som i andre regjeringer som må ut og ta ansvar, er det senior som blir vinneren og juniorpartene som tapere. Det så vi i 2013 da både SV og SP vaket rundt sperregrensa mens Ap beholdt en forholdsvis stor oppslutning etter 8 slitsomme år for den rødgrønne regjeringen.

Venstre og KrF burde hatt 5 statsråder hver.

Jeg tilhører de som reagerer på hvor lett KrF og V ga seg i forhandlinga om nye posisjoner i regjeringa. De fikk 4 statsrådsposter hver, men burde hatt 5. Høyre med statsministeren ville likevel beholdt et flertall.

En mindretallsregjering kan ikke redusere likeverdige parter til juniorparter. Å legge ensidig oppslutningen i valg til grunn, skaper ikke følelsen av å være verdsatt og likeverdig som partner.

Statsministeren burde i tillegg skjønne at noen av statsrådene var bemannet for en normalsituasjon, men havnet i en helt ekstraordinær og fullstendig annerledes arbeidshverdag.

Jeg leste et intervju med en av Høyres statsråder som innrømmet at det ikke var videre smart å klage til statsministeren. Det mislikte Erna Solberg.

Hvis KrF og V har hørt det samme, forstår man hvorfor belastninga er blitt så skjevfordelt. De har ikke tort å peke på Høyres store gevinst på bekostning av samarbeidspartiene.

Kan denne regjeringa fortsette etter valget neste høst?
Erna Solberg har selvsagt et personlig ønske om å få fortsette som statsminister.

Hun gjør derfor hosene grønne for Frp, og ser sansynligvis for seg fire scenarier:

– Høyre og Frp får flertall hvis man inkluderer V og KrFs sine 1-2 direktevalgte (dersom begge ikke når sperregrensa).

– Den grønnblåe regjeringa fortsetter med rent flertall, noe som krever at både V og KrF havner på rundt 7 % hver og H kan spise nok Frp-velgere.

– Den grønnblåe regjeringa havner i mindretall, men får til et parlamentarisk flertall med et eller flere partier i sentrum

– Høyre og Ap velger å gå sammen for å skape et styringsdyktig alternativ dersom valgresultatet gir et stort antall partier med få representanter hver.

Hvis Høyre og statsminister Solberg oppriktig ønsker at velgerne skal gi de en nye periode, må hun straks sørge for at både Venstre og KrF kommer ut av «dødens posisjon».

Noen verktøy kan bidra til å redusere belastningsskadene, spesielt for de tre av Venstres statsråder som på så mange måter har «tatt en for laget».

Og som blir møtt med buing fra publikum (velgerne) og heller liten anerkjennelse fra landets statsminister.

De hadde fortjent et langt bedre skussmål, slik tabellene over bekrefter.