Har Venstre en åpen debatt om lederspørsmålet – eller har Oslo Venstre lukket den?

Det var forbilledlig av Sveinung Rotevatn å invitere til en åpen diskusjon om lederspørsmålet da han meldte sitt kandidatur i mai.

Rotevatn er en sann liberaler som holder fast ved verdien av et liberalt demokrati:
Der frie mennesker også får ytre seg fritt og delta i valg av politikk får du et dynamisk samfunn som utvikler seg til noe stadig bedre for menneskene der.

Men hvor åpen har debatten i Venstre blitt?

Vi har siden i fjor høst hørt at det kan være flere aktuelle kandidater, og valgkomiteens innstilling i mars satte navn på to av dem. Som nestledere.

Det skjedde i en kontekst der nåværende leder Trine Skei Grande ønsket å fortsette i minst to år til.

Media har spekulert i om hun tok et maktgrep da hun kastet Ola Elvestuen som statsråd og satte sine største utfordrere – Raja og Rotevatn – inn i regjeringen. Som motytelse skulle hun da ha forlangt at de ga opp å utfordre henne som leder på landsmøtet som skulle avvikles i april.

Mens Raja meldte at han stilte seg bak Skei Grande som leder så lenge hun ønsket å fortsette, var Rotevatn ikke villig til å svare konkret på spørsmålet. Han viste til at det var en samtale mellom han og Skei Grande.

Men så møtte han den fryktede Bjørn Myklebust i NRKs Politisk kvarter, og da er det uansett ikke greit å være politiker i studio. Rotevatn ble i beste fall oppfattet som uklar.

Da Skei Grande trakk seg brått rett etter at valgkomiteen hadde innstilt henne som fortsatt leder, måtte alle kort deles ut på nytt. Og det skapte stress i Venstre sentralt.

Det lå som et sannsynlig premiss at dersom ikke Skei Grande trakk seg, hadde valgkomiteen to valg; Akseptere det fullt og helt – eller be henne om å trekke seg. Det siste ville selvsagt være dramatisk på flere måter.

Det er ingen hemmelighet at også partiledere har ulik holdning til sin egen avgang. De fleste ønsker å regissere den sjøl, og ha hånd på prosessen. Og mange har et sterkt ønske om å få delta videre og slik holde kontrollen på eget ettermæle.

Politikere er mennesker og ingen ønsker å bli husket som en Putin; en som vil beholde sin makt livet ut. Men de vil gjerne at deres egne preferanser skal slå igjennom når de “stiller plassen til disposisjon” og en ny leder skal velges.

Det er ingen hemmelighet at det har vært et heller anstrengt forhold mellom Abid Raja og Skei Grande tidligere.

Jeg har forsøkt over tid å analysere hva dette består i.

Siden både Raja og Skei Grande er de som sitter med en evt. fullgod fasit og ingen av dem har røpet noe mer enn det som har vært i media, må jeg bygge på en stor samling av meninger og analyser Venstre-folk har formidlet.

Det ser ut til å være en fellesnevner for hva som har vært den mest kritiske og skjellsettende hendelsen; starten på landsmøtet i april 2018.

Dette er altså knappe 3 måneder etter at Venstre har gått inn en regjering med Frp.

Til tross for et landsmøtevedtak før stortingsvalget i 2017 som ikke ga entydig klarsignal for slik regjering og partileders Skei Grandes klare forsikringer om det var i praksis usannsynlig, var altså Venstre nå sammen med Frp i regjering.

Ikke uvanlig lukter journalister mulig blod ved en ny regjering.

På det mørke nettet pågår på det tidspunktet en hviskekampanje om et bryllup i Trøndelag med diverse utskeielser. Det insinueres at Venstres partileder har begått en kriminell handling.

Skei Grande svarer alle media på samme måte: Hun har lovet å ikke kommentere det, og akter å stå fast ved det. Likevel gir hun et intervju til Aftenposten som åpner for nye spekulasjoner.

Rett før åpningen av Venstres landsmøte blir dette tema i partiet. Og det skjer på bakgrunnen av en helt annen politiker i et annet parti.

På sin egen facebookside skriver Ola Borten Moe fra Sp at han ikke kan tie stille om noe. Der skriver han at «daværende stortingsrepresentant og nestleder i Venstre, Trine Skei Grande, hadde sex med en slektning av meg på 17 år.»

Dette kom timer før Venstres pressekonferanse før landsmøtet.

Borten Moe bedyrer at det ikke har skjedd noe ulovlig, men at han reagerer likevel fordi “det handler om at en person som slett ikke har ønsket eller søkt oppmerksomhet om saken, blir mistenkeliggjort for å fortelle sannheten av en av Norges mektigste personer gjennom Norges mektigste medier”.

Det de færreste vet på dette tidspunktet er at journalister nå har luktet annet blod. Og den som er sterkt innblandet i en ny oppsiktsvekkende sak, er ingen ringere enn Ola Borten Moe.:

Skjermbilde 2020-08-18 kl. 17.36.29

Dette er sakset fra VGs oppslag 16.april. I avisas dekning legger de også ut beviset:

Skjermbilde 2020-08-18 kl. 17.35.47

Dette vet Ola Borten Moe vil komme, og finner det betimelig å rette søkelyset på Venstres leder ved inngangen til et viktig landsmøte. Slik kan ubehagelige saker bli forsøkt røyklagt – og Sp har alt å vinne på å plage Venstre.

De som tar ordet i Venstres landsstyre 12.april ønsker selvsagt ikke at “åker-saken” skal overskygge at Venstre er i regjering, og om hvilken politikk som nå skal gjennomføres.

Men det er forståelig nok stor misnøye med at denne saken dominerer. Skei Grande har ikke gjort noe ulovlig. Det som skjer en helt privat sak mellom to voksne mennesker. Den unge mannen var heller ikke med i Venstre og Skei Grande var heller ikke leder i partiet. Altså, ikke noe overgrep mot noen  internt i partiet – eller utenfor.

Abid Raja ønsker likevel at hun som partileder må redegjøre for og beklage det som har skjedd før man kan gå videre. Akkurat dette blir det jeg oppfatter som et springende smertepunkt hvor mange, spesielt i Oslo Venstre får Abid Raja “langt opp i halsen” slik en med lang fartstid i partiet uttrykte det.

Og kjenner man noe i halsen, glemmes det ikke så raskt. et er ubehagelig.

Når Skei Grande i nov. 2019 på høyttalende telefon i manges påhør skjeller ut Abid Raja fordi han vil strupe bevilgningen til Human Rights Service, kan man nok forstå hennes emosjoner etter det som skjedde under landsmøtet i 2018.

Etterpå valgte de å stille opp sammen i studio hos NRKs Fredrik Solvang. Det ble oppfattet både i og utenfor Venstre som et ærlig stykke “parterapi” av to som vil hverandre – og ikke minst partiet alt vel.

Og da Skei Grande valgte å foreslå Raja som statsråd, tok Venstre-folk dette som et bevis på partilederens raushet og fulle tillit til han. De færreste som så nøkkeloverrekkelsen kunne være uberørt av at en barnehjemsgutt fra fattige kår i Oslo var beæret en plass ved kongens bord. Det var et vakkert øyeblikk.

Etter det vakre i januar og fram til valgkomiteen etter nesten 7 måneders arbeid skulle legge fram sin innstilling var det i store deler av partiet en forventning om fornyelse av Venstre.

Det dårlige valgresultatet i september 2019 ble utløsende. Til tross for at Skei Grande på landsmøtet samme vår lovte at hun visste hvordan valget skulle vinnes, endte partiet på 3,5 % – det dårligste siden 1991.

Den gang hadde Venstre vært ute av Stortinget i to perioder. Redaktører i Norge var etter stortingsvalget i 1989 ganske enstemmige i å spå at “Nå var Venstre ute av Stortinget for godt”.

De samme redaktører hadde selvsagt ikke hørt om en karismatisk ordfører fra Vestlandet . Han lovte å gå til fots fra sin kommune til Stortinget om han ble valgt.

I 1993 gikk Lars Sponheim den lange veien i triumf og jubel over seg sjøl, Hordaland Venstre og selvsagt Venstre på nasjonalt nivå.

Og Sponheim hadde en egen evne til å skape både massiv intern irritasjon, men like massiv begeistring for sin evne til å sette Venstre på den politiske dagsorden.

Han var en mester i kommunikasjon, og klarte å løfte Venstre fra knappe 3 % i -91 til å ha sete i både Storting fram til han ble avløst av Trine Skei Grande etter et valg der han ikke nådde sperregrensa i 2009.
Underveis hadde han bidratt til gode kommune- og fylkestingsvalg.

Etter at dagens valgkomite under ledelse av ringreven og ombudsmannen Per A. Thorbjørnsen fra Stavanger hadde konkludert med gjenvalg på Skei Grande, og Rotevatn og Raja som nestledere var løpet kjørt for det mange hadde håpet som fornyelse.

Å vrake henne som hadde vært nestleder og leder i 19 år, måtte ha vært en svært utfordrende problemstilling for en valgkomite med rutinerte tillits- og folkevalgte.

I tillegg visste alle at hun hadde vært utsatt for et langvarig og meget ufint press fra bl.a. media og pressgrupper over lang tid.

Ved å avlevere innstillingen slik, ville det være mest sannsynlig at prosessen fram til- og under landsmøtet ville bli engasjerende. For å si det mildt.

Men så grep naturen inn og snudde også Venstre på hodet. En flaggermus på et Wet Marked i Wuhan resulterte i at regjeringen Solberg må endre på så mangt. Og som ikke det var nok for Solberg, trakk Skei Grande seg som leder. Og som statsråd.

I Venstre var det ikke de store spekulasjoner om hvem som ville overta som kunnskapsminister. Det var ingen hemmelighet at Guri Melby og Trine Skei Grande, begge med trøndersk opphav og bosatt i Oslo, sto hverandre nær.

Melby var respektert gjennom sin politiske innsats, bl.a. som byråd i Oslo. Hun har bedre enn de fleste politikere satt seg grundig inn i både barnehage og skole, og har over 100 besøk der for å lære seg mest mulig om sektoren. Det var naturligvis ingen som stilte spørsmål om hun kunne klare en slik oppgave.

Hun begynte sin statsrådskarriere på vanskelig muligste måte; Stengte skoleporter. Korona-viruset skulle slås ned, og Melby hadde ansvaret for å sikre elevene sin læring uten å sette deres og de ansattes helse i spill.

I tillegg har hun en behagelig opptreden i media og ikke uvesentlig; Hun er “et likandes menneske” som vi sier nordpå.

Burde hun også bli Venstres nye leder? Det var få som offentlig tok til orde for henne som leder i vår. Alle visste at å være statsråd og småbarnsforelder var krevende. Hvis hun i tillegg skulle bli en partileder som skal oppfylle forventningen om å bygge partiet lokallag for lokallag, ville det bli lite mor hjemme, men en aktiv leder ute i landet.

Det ville vært noe helt annet om hun kun skulle være leder med tilhold i Oslo.

Barn er selvsagt ingen hindring for at folkevalgte og tillitsvalgte skal kunne utføre verv. Vi trenger alle typer familier representert i politiske fora.
Men noen verv er krevende i betydning mye reising , spesielt i Venstre som må bygges opp sten for sten i hele landet.

Jeg er både Venstremedlem og folkevalgt i en av få kommuner hvor Venstre fordoblet sin oppslutning i et omland av kommuner der Venstre ikke lenger er representert. Jeg og mange  på lang avstand fra det sentrale Venstre forventer at den nye lederen de neste årene bygger opp en nesten ødelagt organisasjon.

Det innebærer mange reisedøgn og mye fravær fra familien. Det kan man leve med. Med små barn hjemme blir det meget utfordrende i det lange løp.

Etter at landsmøtet ble utsatt, roet imidlertid  lederspørsmålet seg noe.

Inntil Sveinung Rotevatn klart og tydelig sto fram i mai og sa han var klar til å bli leder. Han var også tydelig på at han ønsket en åpen diskusjon rundt lederspørsmålet – noe som ble oppfattet positivt av de fleste som kommenterte hans kandidatur.

Men så ble det stille. Nærmest taust.

Ingen åpen diskusjon. Ingen flere som følte seg klar for dette.

Abid Raja uttalte først i juli til media at minst 50 % av han var klar for en slik oppgave, men at han ville melde fra til valgkomiteen.

Venstres luksusproblem er at de har flust med respekterte topp-politikere. At Ola Elvestuen ble “kastet” av Skei Grande som statsråd i januar, er ikke det samme som at han ikke kan være leder i Venstre. Det samme kan sies om den minst Frp-vennlige av alle; dagens nestleder Terje Breivik. Begge er solide og høyt respekterte politikere.

I tillegg til Rotevatn og Raja har også statsrådene Iselin Nybø og Guri Melby gjort seg positivt bemerket i regjeringen.

Da jeg startet for gode to år siden å orientere meg i og om Venstre igjen, var jeg spesielt opptatt av å finne ut av hvordan viktige politiske beslutninger skjer i partiet. Hvem snakker med hvem? Hvem har sterk innflytelse? Hvem er omstridt? Hvem våger å tenke utenfor boksen? Hvem kan bli den nye “Vedum” i måten å bygge parti, treffe velgere og verve medlemmer? Hvem er mest positiv , mest tydelig, mest entusiastisk?

Sjøl er jeg en sterk tilhenger av at staten skal avgi mer myndighet til folkevalgte nærmere innbyggerne. Venstres innsats for regionreformen er formidabel og historisk viktig. Likevel gjør Venstre det dårlig lokalt. Over 50 lokallag som stilte lister ved kommunevalget i fjor, ble ikke representert i kommunens øverste folkevalgte organ.

Det er åpenbart at om skal Venstre fortsette som et landsdekkende parti, haster det med å bygge opp organisasjonen igjen. Det betyr at Venstre sentralt må flytte blikket utenfor Ring 3. Det betyr at den neste lederen MÅ bruke langt mer av sin tid utenfor Oslo enn hva dagens leder har maktet. Og som kan være med å forklare noe av Venstres vanskelige situasjon; svak organisasjon med få aktive i altfor mange lokallag, ikke representert i over 100 kommunestyrer, laveste medlemstall noengang,

Den nye lederen må bygge en helt nødvendig forståelse i byene for verdien av distriktene som skaffer eksportinntekter slik at vi kan importere det vi ikke sjøl kan produsere.
Men lederen må også overbevise medlemmer og velgere om at det ikke kan bygges et stort universitet eller stort sykehus i hver eneste by i dette landet.

Statlige arbeidsplasser er i dag sentrert i og rundt Oslo. Dette er virkemidler som sammen med flytting av  statlig myndighet kan gi de de nye regionene økt vekst i folketallet. Og slik dempes presset på de store byene. Det er i dag et åpent spørsmål om Oslo Venstre har god nok forståelse for distriktenes utfordringer og om de vil akseptere en slik omfordeling av statlige ressurser.

Og jeg er redd for at altfor mange i Oslo (både i og utenfor Venstre) ikke forstår hvor stort dette landet er og hvor krevende det blir for den nye lederen å reise rundt å skape entusiasme og fornyet energi, skaffe nye medlemmer og ikke minst nye velgere og slik kunne bygge et 10%-parti.

Jeg har tidligere i  blogg-innlegget undret meg over hva som har trigget folk i Oslo Venstre til å være negativ til Abid Raja som leder.

Kan det ligge så langt tilbake i tid er det er “greit” å fortsatt vedlikeholde et slikt bilde?

Er det fordi de ikke ønsker en leder som har plassert seg så til de grader i sentrum av norsk politikk og markert seg gjennom å hylle det norske fellesskapet?

Eller er det rett og slett fordi det fortsatt ligger mye makt på den avtroppende lederens hender at hun vil ha regien på valg av leder – ved god hjelp av gode venner i Oslo ?

Mens jeg skriver dette, melder Dagsrevyen at Guri Melby skal ha meddelt at hun er villig til å bli leder av Venstre, men under forutsetning av at Abid Raja ikke er del av ledelsen.

Jeg tviler meget sterkt at Melby har sagt dette. I så fall ville hun ha utelukket seg sjøl som leder. Sosialliberale i Venstre forventer at den nye lederen selvsagt både godtar de resterende valg landsmøtet gjør og deretter skaper det gode teamet slik både Rotevatn og Raja har sagt er viktig.

Jeg håper derfor at fremtredende medlemmer i Oslo Venstre kan roe ned lokallaget nå og bli ferdig med hva Raja gjorde i forkant av landsmøtet i 2018.

Hvis Oslo Venstre ønsker å trekke sin uttalte støtte til Rotevatn som leder til fordel for Melby av åpenbart taktiske grunner (bruke dette til å ramme Raja), har mitt parti passert en tålegrense for både menneskelig og politisk anstendighet.

Alle mennesker lærer underveis, forbedrer seg og blir en stadig bedre versjon av seg sjøl.
Det gjelder de seks mest aktuelle og mulige lederkandidater, det gjelder tillitsvalgte og folkevalgte i hele organisasjonen.

Erfaringene etter Sponheim var at han ikke ble noen A4, han brøt lydmuren, skaffet seg noen eksterne politiske venner og profilerte dermed Venstre. Han bygde partiet.

Den eneste av de foreslåtte lederne som har denne unike X-faktoren, er Abid Raja. Han er heller ikke perfekt, bevares. Skulle han bli leder, vil det i første rekke være en symbolsk sterk hyllest til hva Norge har skapt av et fellesskap.

Som slik manifesterer seg i at et barn av en innvandrer blir del av den store norske flokken og den lille norsk-pakistanske , tatt vare på og oppmuntret til å bruke sine talenter positivt.

Sterkere kan ikke Venstre symbolisere virkningen av god sosialliberal politikk:
Alle i vårt fantastiske samfunn har mulighet til å oppnå det gode liv – dersom de gis frihet under ansvar. Venstre har alltid vært garantisten for det!

Valgkomiteens store og tunge oppgave nå er å sette sammen et lederteam av entusiastiske og inkluderende personer. Komiteens medlemmer må sørge for at det ikke er noen bindinger mellom tidligere og kommende ledelse og tilhørende føringer på et nytt Venstre. Et stort sentrumsparti på vei mot 10 % som det sømmer seg sosialliberale partier i og utenfor Europa.

( Jeg vet at jeg i fjor høst var blant de over 350 som var foreslått til en eller annen posisjon i Venstres øverste organer. Derfor tar jeg nå en stor sjanse ved å være ærlig om mine tanker om fremtiden til partiet jeg har tjent i tykt og tynt siden jeg ble medlem i 1975.

Samtidig byr det meg sterkt imot å være taktisk beregnende og slik feige ut. Jeg har stor forståelse over at de med sterke ambisjoner på egne vegne om å bli heltidspolitiker, må mumle i krokene og ikke utbasunere hva de mener. Slik er det i alle parti, ikke bare Venstre.

Såfremt resten av valgprosessen foregår i åpenhet og ikke i de lukkede rom etter at valgkomiteen har kommet med mest sannsynlig en delt innstilling, skal det bli en fryd å bli med på ferden mot 10 %  )

Tana bru: Slik ble Norges lengste riksvei knyttet sammen

Om hvordan Tanaelva fikk sin første store brokrysning og ga Øst-Finnmark helårlig veiforbindelse.

Men også om hvordan nettopp Tana bru ble et sterkt symbol for starten på “Det 3.rikes” fall.

«Alle veier fører til Rom». Dette uttrykket stammer fra det gamle Romerriket og viktige keisere. Roma hadde bygget et sinnrikt og vel fungerende veisystem. Hvorfor? Hensikten var å gi alle innbyggerne i Romerriket rask adgang til Roma som sentrum. Ingen skulle føle at veien dit var for lang, og uansett vei de valgte ville den føre til Roma. Tilsvarende skulle alle i Roma lett kunne komme ut til alle deler av Romerriket.

I 1912 hadde Norge fått vedtatt den tredje Veiloven (de to første kom i 1824 og 1851) og sin første Motorvognlov. Den skulle bl.a. sikre at det var fremkommelighet for de den gang i underkant av 700 registrerte kjøretøy i Norge. De skulle kunne bruke ferdselsårene som hest og vogn hadde brukt opp gjennom tidene. Men veiene var for smale for moderne kjøretøy – selv om maks bredde på de fleste personbiler var kun 175 cm.

Stortinget var i 1919 neppe inspirert av de gamle romerske keisere da de ga den da nylig konstituerte vegdirektøren Andreas Baalsrud (1872-1961) oppdraget med å lage en nasjonal veiplan.

Det var i første rekken misnøyen rundt om i landet om små bevilgninger til nødvendige veiutbygging som presset stortingsrepresentantene til å tenke større. Tidligere var veibudsjettene noe som fylkesmannen og fylkestinget bestemte i de da nylig etablerte 20 fylkene. Det skjedde etter forslag fra Vegvesenet i det enkelte fylket.

Stortinget brukte mye tid på å finne tilstrekkelig med bevilgninger, noe som skapte regjeringskrise i 1919/20.

Stor visjon fra vegdirektøren; Riksvei Oslo- Kirkenes

I 1923 beskrev Baalsrud i hans første veiplan sine visjoner for Norge; Alle deler av landet skulle ha riksvegforbindelse til/fra Oslo. I tillegg til Oslo – Kristiansand, Oslo-Stavanger, Oslo-Haugesund og Oslo-Bergen, skulle det også gå en riksvei Oslo – Kirkenes. Den fikk først benevnelsen riksvei 50, senere riksvei 6 og til slutt E6.

Baalsrud mente at innen 1946 skulle alle riksveier være fullt utbygget.

Det mest utfordrende prosjektet ble siste del av riksveien Oslo- Kirkenes.

For det første utgjorde strekningen Nord-Trøndelag grense – Kirkenes mer enn halvparten av veilengden.

For det andre var det særdeles mye vanskelige fjellparti som skulle passeres. I tillegg var Øst-Finnmark isolert fra resten av landet ved at de manglet helårlig veiforbindelse vest for Børselv i Porsanger.

Det manglet noe så nødvendig som en bro for å krysse den brede floden som Tana-elva vitterlig er – selv på det smaleste.

Parsellen fra Trøndelagsgrensa til Kirkenes ble kalt «Nord-Norgeveien».  Veidirektørens ambisjon var å fullføre Nord-Norgeveien. Målet var å knytte Øst-Finnmark til resten av Norge.

Prosjekt «Tana bro» blir iverksatt

På begge sider av Tana-elvas nedre del gikk det hesteveier allerede på 1800-tallet. Disse ble fra ca. 1905 utbedret ved at løsere jordmasser ble byttet ut med pukkstein som skulle drenere grunnen. Øverst ble det lagt grus hentet med hest og vogn fra nærliggende grustak.

Veiarbeid-sesongen varte fra sen vår til høstens første snø meldte sin ankomst.
For vegdirektør Baalsrud var dette en stor utfordring. Selv om han var ingeniør og ivrig på at flest mulig ingeniører kunne drive fram veiutbygginger, innså han at de trengte langt flere arbeidere for å få bygget flere kilometer vei.

Problemet var at arbeiderne gikk dit der det var sikker lønn å få – samt mat. Det var på gårdene og i fiskebåten. Det var derfor heller vanskelig å få de til å ta sesongarbeid som veiarbeidere. Derfor måtte det gis noe ekstra lønn for å rekruttere flere – for å få økt veiutbyggingen.

Det virket.
I 1936 var det sysselsatt i alt 899 mann i anleggsdriften i Finnmark, mens dette i september 1939 var økt til 1399 mann!

Over Tana-elva gikk det ferger på flere plasser og som også kunne frakte kjøretøy. Mellom Birkestrand og Langnes hadde det vært fergeskyss siden århundreskiftet. Mellom Langnes og Smalfjord var det også kjørevei.Det samme var det fra Rustefjelbma til vestre Seida.

På østsiden av Tanaelva sto Rødberget som sperre for veitrafikk. Derimot var det vei fra Harrelv til Seida.

I daværende Polmak kommune var det veiforbindelse fra Seida til finskegrensen på østsiden, også på vestsiden gikk det hesteveier.

I Seida gikk det en ferge mellom østre- og vestre elvebredd, et transporttilbud som ble startet i 1895. Den kunne etterhvert også ta ombord et tungt kjøretøy opp til 3 tonn akseltrykk, eller flere mindre kjøretøy. Men overfarten tok sin tid – til stor irritasjon for fører og passasjerer.

Bruken av ferga var avhengig av sesongen. Når isen begynte å fryse på, var det bare å slepe ferga opp på land. Etter noen uker med frost var isen så tykk at man kunne krysse elva.

Slik var det på mange plasser langs elva. Vinteren laget sin egen bro – som smeltet bort på våren.

Bygging av bukkebro i Seida sommeren 1939.

På Stortinget ønsket de en bedre løsning for Seida enn kabelferga for å unngå forsinkelser for de veifarende. De bevilget derfor tilstrekkelig med midler for å sette opp en bukkebru.

Ved hjelp av 100 mann fra Hålogaland Ingeniørbataljon ble den drøye 275 meter lange bukkebrua bygd – på under 10 uker! Bredden var 3 m 20 cm, og på begge sider var det bygget opp et opphøyd gulv som et «fortau».

Skjermbilde 2020-07-02 kl. 21.48.04

Lørdag 12.august 1939 ble bukkebrua i Seida høytidelig åpnet av fylkesmann Gabrielsen i Finnmark.

Skjermbilde 2020-08-05 kl. 19.08.29
Også Oslo-pressen var opptatt av veiutbygginga i nord. Faksimile fra Aftenposten torsdag 10.august 1939

Bukkebrua tålte større kjøretøy, noe som tillot både Polarbil sin rutebuss til og fra Vadsø samt lastebiler.
Skjermbilde 2020-07-02 kl. 21.44.15

Foto: Åpningen av bukkebrua ved Seida i aug. 1939 var en stor begivenhet

Men også denne bukkebrua hadde sin begrensning. Om den frøs inn om vinteren, ville den bli feid avgårde når vårflommen kom. Hver høst måtte den derfor demonteres, for våren etter å monteres på nytt.

Planlegging av en bru over Tana-elva starter

Statens Vegvesen jobbet derfor videre med det neste store prosjektet; en hengebru over elva i Seida-strykene. Der var avstanden forholdvis kort, men likevel så lang at man kunne få Norges lengste hengebru over elv ved å realisere planene.

Men en slik bro ville koste svært mye. Og den ville kreve ingeniørkompetanse på høyt nivå.

I Veiplan for Finnmark Fylke 1939 forteller dette kartet om ambisjonene som Statens Vegvesen hadde for Finnmark:

IMG_2519 2

IMG_0117

Det er med 2020-briller fascinerende å se hvilke planer datidens ingeniører i Statens Vegvesen og politikere i Finnmark fylkesting hadde for Finnmark!

Spesielt interessant er det å se de fremtidige fylkesveiene som var tenkt. Både “rundkjøring” på Varangerhalvøya, snarvei mellom Alta og Lakselv og Nordkynveien var altså påtenkt for over 80 år siden!

Det var i en tid hvor befolkningen økte i antall, det var store aktiviteter langs kysten og folk levde i håp om at dette skulle fortsette.

En farlig mann fra Tyskland med bart og høyre armen hevet til hilsen skulle ødelegge de fleste drømmer de kommende 5 år.

Dette kartet viser også  hvorfor riksvei 50 (Nord-Norgeveien) måtte krysse Tanaelva.
Det var alminnelig kjent at både Børselvfjellet og Ifjordfjellet var vanskelig å holde åpent om vinteren.

Derfor ble det tenkt ut et alternativ gjennom indre-Finnmark og ned Tanadalen.

Indre riksvei – eller kystriksveien fra vest-Finnmark til Tana?

I boka «Vegfolk forteller – vegminner fra Finnmark» forteller nytilsatt Overingeniør (vegsjef) i 1938, Knut Waarum om dette:

«Den første befaringen gjorde jeg sammen med fylkesmann Gabrielsen allerede vinteren 1939.Jeg redegjorde for fylkesmannen mitt syn på en sikrere helårsforbindelse, men han var skeptisk til å legge veien til indre Finnmark. Han innrømmet imidlertid at det hadde mye for seg å undersøke dette nærmere. Vegen ville da i så fall få større betydning for den indre del av fylket.

Befaringen startet i Alta med hest til Gargia fjellstue. Derfra med reinskyss til Kautokeino og nordover til Karasjok. Ned Tanadalen kjørte vi med hest på isen. Det var en eventyrlig tur. Temperaturen var en 18-20 kuldegrader og stille vær. På lang avstand så vi røyken stige opp fra de små samebyene, og på røyksøylene telte vi hvor mange husstander som holdt til der.

Resultatet av turen ble at vi fant leia for en indre gjennomgangsveg. Det var gjennom Tanadalen over Karasjok og Kautokeino, og som i fremtida skulle ende i Nordreisa i Troms.
Nå ble riktignok ikke hele vår linje valgt, men lagt ned til Porsanger fra Karasjok. Imidlertid ble det bestemt at kystriksvegen skulle bygges etter den plan som forelå, og den indre riksvegforbindelse ble derfor skjøvet ut i framtida

Dermed ble Tanadalen uten sammenhengende helårlig veiforbindelse helt fram til 1972. Riksvegen ble lagt fra Lakselv til Kirkenes over Børselv- og Ifjordfjellet, og endte sommerstid fram til og med sommeren 1943 på bukkebrua i Seida, eller over elveisen vinterstid.

Det spesielle med traseen Børselv – Ifjord var at nå ble de første bulldoserne tatt i bruk av Statens Vegvesen i Finnmark. Det var en nyvinning som muliggjorde raskere veiutbygging.

IMG_5242En bulldoser med oppriver i arbeid ved Børselv 1939. Foto: Trygve Gimnes

Fra Varangerbotn til Kirkenes var arbeidet med den siste biten av Nord-Norgeveien startet etter at Stortinget ga de nødvendige budsjettbevilgninger i 1939 til dette riksveiprosjektet:

Skjermbilde 2020-06-30 kl. 14.23.43

Det manglet nå kun å løse den siste flaskehalsen: En permanent bro over Tanaelva som sikret helårlig veiforbindelse der.

I statsbudsjettet for 1941 ble det satt av midler til oppstart av en bruforbindelse over Tanaelva. På dette tidspunktet var Norge under ledelse av den tyske okkupasjonsmakta som hadde opprettet et såkalt administrasjonsråd som skulle sørge at det sivile samfunnet fungerte.

De var farget av Hitlers mange planer, inkludert hans visjon om en sammenhengende autobahn helt til Nordkapp (og ned til Sør-Afrika!).

Men enda viktigere; de var svært bevisst på at utbygging av infrastruktur som gode veiforbindelser ville også de kunne ha nytte av i den situasjonen både Europa og verden var i.

Og kryssing av Tanaelva måtte derfor kunne foretas hele døgnet – hele året.

Dessverre finnes det lite skriftlig materiale i offentlig arkiv om dette. Vi vet derfor ikke hvilke personer som jobbet fram planene og tilhørende bevilgninger.
Det er like fullt en realitet at i 1941 startet Statens Vegvesen, som var underlagt vegdirektøren og ikke minst nazistenes administrasjonsråd, opp med bruprosjektet Tana bru.

Oppdatert plan det fremtidige veinettet i Finnmark

Både den tyske okkupasjonsmakta og de norske veimyndighetene la så fram denne planen for veiutbygging i Finnmark i november 1941:

IMG_9654

Nå er planen mer konkret enn det noengang har vært: Riksvei 50 fra Troms grense til Kirkenes skal gjennomføres.

150 000 av 430 000 tyske soldater i Norge plassert i Øst-Finnmark!

Det er verdt å merke seg at det tyskernes  administrasjonsråd i Oslo planla riksvei nedover Tanadalen, i Pasvikdalen og fra Karasjok til Karigasniemi. Hvorfor?

Hitlers ene mål med krigføringen i Finnmark og Nord-Finland var å sikre seg gode veier til Kola-halvøya. Hitlers strategi var å få kontroll med Murmansk og med de viktige metall-ressursene på Kola. Det var derfor han brukte krigsfanger til å bygge «blodveier»
i nord, inkludert veien Karasjok – Karigasniemi.

Viktigst for Hitler var likevel å hindre Russland og de allierte å ha kontroll i Finnmark. Det ville umuliggjøre hans andre mål om å sikre seg land og mineraler.

I 1941 startet “Operation Barbarossa”. Nå skulle tyskerne få kontroll over Russland. Men da måtte de ha kontroll på grensa mot Russland i nord.

Av Hitlers over 430 000 soldater i Norge på det meste var hele 150 000 av dem stasjonert i Øst-Finnmark med hovedbaser i Kirkenes-området! Klarere kan det ikke uttrykkes hvor strategisk viktig det var for tyskerne å ha kontroll over”Murmansk-fronten”.

Det er viktig å huske at fram til september 1944 var Finland og Tyskland allierte som en følge av Finlands langvarige konflikt og krig med Sovjet-unionen (Vinterkrigen).

Sovjetisk teppebombing i Øst-Finnmark sommeren 1944

Etter drøye 3 års byggearbeid sto brua kjøreklar ved årsskiftet 1943/44. Til en pris av 2,2 millioner kroner (tilsvarer 550 mill kr i 2020)  var Norge nå blitt et “riksveirike” – i den snøfrie delen av året.

Men det ble lite busser og biler som passerte brua deretter.

Senvåren 1944 startet en voldsom bombeoffensiv over Øst-Finnmark.  Sovjetiske kampfly bombet tyske mål langs Varangerfjorden, og ferdsel langs veiene var forbundet med stor fare. Både Vardø, Vadsø og Kirkenes ble nærmest teppebombet både i juni og juli.

Til tross for den belastning dette var for sivilbefolkningen, var det som alle ventet på at nå – NÅ – var tiden inne for å jage nazistene på dør og vinne tilbake freden.

Dessverre ble også norske statsborgere drept av bomber “ute av kurs”.

Skjermbilde 2020-08-07 kl. 10.44.05

IMG_0903

Sovjetiske kampfly av typen Iljusjin var svært effektive mot bakkemål. Sovjet hadde en flyflåte på utrolige 36 000 av disse, noe som skapte store problemer for den tyske hæren. Tyskerne kalte flyet for “«Der Schwarze Tod».

I september  1944 kom nyheten om at Finland hadde avsluttet sin «Fortsettelseskrig» etter Vinterkrigen mot Sovjetunionen.

Finland og Sovjet hadde gjennom fredsforhandlinger bl.a. blitt enige om at Finland sammen med allierte styrker skulle jage tyskerne ut av Finland innen 15.september!

Nå hadde ikke Tyskland lenger strategisk viktig støtte fra grenseområdene mot den østlige delen av Sovjet.

Vegkontoret flyttes fra Vadsø til Tana bru

Vegkontoret som lå på Vegsletta i Vadsø var i likhet med andre bygninger bombemål for sovjetiske fly på jakt etter tyske stillinger. Det ble derfor besluttet å flytte kontoret til Tana bru 15.september. Der hadde det tilhold i en brakke.

20.oktober skjønte Vegkontorets ansatte at “noe” nærmet seg østfra og at tyskerne hadde planer som kunne medføre at kontoret ble ødelagt. Det ble derfor flyttet til et hus i Luftjok. Tyskerne fant det likevel og satte fyr på det, noe som medførte at store deler av arkivene ble ødelagt.

Tdl. stasjonssjef ved Vegvesenets Maskin- og Redskapssentral i Finnmark, Bjarne Amundsen gjorde dagboknotater denne høsten. På en svært levende måte får vi innblikk i dramaet, ikke minst andre halvdel av oktober hvor himmelen er farget rød av alle brannene på sørsiden av Varangerfjorden.

Den Røde Armé startet hovedfremrykkingen mot Norge i 7. oktober 1944. «Litza-elven fløt rødlig – farget av blod». Slik beskrev en av de overlevende sovjetiske soldatene dramaet.

Tyskerne manglet nok våpen og ammunisjon, men kanskje verst av alt; klær som tålte en vinter – og mat.

Dette ble meldt til både Oslo og Berlin.

18.oktober nådde sovjetiske soldater grensen mot Norge, halsende etter de tyske soldatene på flukt. Uka etter, den 25.oktober er russerne helt framme både i Kirkenes og Bjørnevatn, der nesten 3000 mennesker hadde søkt tilflukt i tunnelene på AS Syd-Varangers område. Igjen vaier det norske flagget på norsk jord!

Skjermbilde 2020-08-07 kl. 10.50.25

Hitler var under sterkt press på flere fronter. I oktober innså de at de tyske soldatene enten ville bli kanonføde for allierte styrker – eller fryse i hjel. Da bestemte Hitlers forsvars-strateger at de skulle trekke seg tilbake til Lyngenlinja i Troms.

“Operation Nordlicht” 

Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht (Nordlys). Alle tyske soldater skulle starte tilbaketrekking vestover til Lyngen. Og befolkningen i Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres samtidig.

Skjermbilde 2020-08-07 kl. 10.57.05
Kartet viser Operation Nordlicht. Pilene viser plan for tyskernes tilbaketrekning både fra Finland og Finnmark.

Alt skulle brennes, bruer og veier ødelegges og ingenting overlates til Sovjet når de overtok denne delen, slik nazistene så det for seg.

Avgjørelsen ble tatt etter hissige samtaler mellom en sterkt presset Hitler i Berlin og hans militære ledere i Norge som endte med et direktiv den 28.oktober 1944.

I direktivet fra Hitler het det på oppfordring fra nazistenes Reichskommisar i Norge, Josef Terboven: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass».

Sjefen for 20. Gebirgsarmee og tidligere ansvarlig for de tyske troppene i Nord-Finland, general Lothar Rendulic etterfulgte som forventet ordren.

Tyskerne trekker seg tilbake fra Øst-Finnmark, i hovedsak langs de utbygde veiene som ender ved Tana bru. Den Røde Armé er like bak.

Tana bru sprenges 

Søndag 5.november om kvelden hører noen av innbyggerne i nærheten av brua først noen tunge drønn, deretter en slags hvisling. Det er lyden  av kabler som ryker og brodekket som faller rett ned i Tanaelva.

Dette mesterverket planlagt og tegnet av norske ingeniører og oppført under krigen, ligger nå knust tilbake.

Tana bru etter at tyskerne sprengte den. Sett fra vestsiden.

Tana bru ble sprengt av nazistene 5.nov. 1944. Fotoet er tatt fra vestsiden (der kommunesenteret Tanabru ligger i dag). Dyktige ingeniører brukte originaltegningen av brua og mye materialer fra denne som kunne brukes for å bygge den nye brua.

8. november ankommer de første sovjetiske styrkene Tana, og må innse at «Den brente jords taktikk» også inkluderer viktig infrastruktur.

Vestre tårnpillar Tana bru etter sprengningen

Slik så tårnpilaren ut etter sprengninga 5.nov. 1944. Fotoet er tatt på vestsiden av elva.

Øst-Finnmark var altså den første delen av Norge som gjenvant friheten – til en meget høy pris.

Da tyskerne kapitulerte et drøyt halvår senere, var de beste folka i Statens Vegvesen allerede i gang med å planlegge reparasjon og bygging av veinettet, inkludert bruer.

Mulighet for ny bru over Tanaelva?

Vegdirektøren skrev dette om mulighetene for å bygge opp en ny bru over Tanaelva:

” Heldigvis lå den innenfor tyskernes hastverksområde, således at landkar, pilarfundamenter og forankringer ikke ble ødelagt. Gjenoppbyggingen av denne bru er derfor ikke et så langsiktig arbeid som ruinene i dag gir inntrykk av. Det er således ikke utelukket at den vil bli ferdig gjenoppbygd i løpet av 1947. Trafikken over elva formidles for tiden ved hjelp av en bilferje.”

Ryddearbeidet startet derfor raskt fordi alle visste at her vil brua bli satt opp igjen.

Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.10.34

For å få i gang veitrafikken i Øst-Finnmark  hadde vegvesenets folk sammen med norsk og russiske soldater allerede i november 1944 startet å rydde og reparere veiene rundt Varangerfjorden.

I midten av desember kunne man kjøre fra Kirkenes til Varangerbotn og videre til Vadsø eller Tana.
På vestsiden av Tanaelva ble også veien fra brofestet på Tana bru til Smalfjord kjørbar.

Riktignok ble det på flere av strekningene nødvendig å krysse elver, men dette lot seg gjøre på isvei.

Fylkesmannen i Finnmark og Statens Vegvesen jobbet videre med å foreslå bevilgninger til veier og bruer.

Stortinget sier ja til riksvei 50 og Tana bru

Stortinget fikk seg derfor forelagt følgende forslag fra samlingsregjeringa til riksveibudsjett for 1945/46:
Skjermbilde 2020-06-30 kl. 11.55.09
Det er verdt å merke seg at riksvei 50 (som senere blir riksvei 6/E6) stikker avgårde med hoveddelen av bevilgningen.

Og størst av alle bevilgninger er en ny bru over Tanaelva!

Statens Vegvesen gikk umiddelbart i gang med planlegging i 1945. Planen var å ha brua klar høsten 1947.

Ingeniørene tok fram originaltegningene og planla ut fra dem. Mye av tårnkonstruksjonen var så ødelagte at det måtte nye til. Det var et stort behov for stålkonstruksjoner i hele Europa, og smelteverkene jobbet for fullt. Det var mange bruer over hele landet og spesielt i Nord-Norge som trengte slike. Køen var lang og ventetiden det samme.

Ingeniørene som studerte restene av brua som lå i elva og på elvebredden oppdaget imidlertid at mye var intakt. Riktignok måtte kabler skjøtes og de minst skadete bjelker rettes opp. Med de gamle tegningene intakte, var det bare å gå i gang med støping/reparasjon av fundamentene mens øvrige brumaterialer ble bestilt og satt i produksjon.

Bilder som viser byggeprosessen

Jeg har med tillatelse fra avisa Finnmarken lånt noe av det de skrev om i forbindelse med 50-årsmarkeringen av re-åpning av Tana bru. Bildene er hentet fra Godtfred Karlsens fotosamling fra 1983. De fleste bildene av byggingen er tatt av assistentingeniør Nils Egede Hertzberg i Vegdirektoratet som befarte utbyggingsprosjekt i 1947 .  Bildene er samlet inn av- og systematisert av Godtfred Karlsen i hans verdifulle samling som var ferdig i 1983.

Her får du et godt inntrykk av hvilken prestasjon det var å få bygd denne konstruksjonen. 

Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.11.05

Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.14.44

Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.15.13
Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.14.11
Når man ser slike bilder, får man frysninger. Både Alfred Niemi, hans tilsvarende uredde arbeidskamerater i høyden og en modig fotograf har  foreviget historiens helter i Tana.

Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.16.31

Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.15.55

For befolkningen på begge sider av elva var det et oppmuntrende syn å se tårnene reise seg mot himmelen.  En symbolsk takk for at krigen var over og freden ga et så synlig håp for fremtiden?

Tana bru er gjenoppbygd og åpnes for 2.gang

16 august 1948 var det stort oppmøte på begge sider av brua. En flagg- og bjørkepyntet bru står klar til offisiell åpning.

Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.17.51
Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.17.19

Deretter kunne fylkesmann Peder Holt og overingeniør Hofseth kjøre den flotte Chevroleten med registreringsnummer Y-2042 over gjenåpnede Tana bru til jubel og begeistring.

Tana bru. Vegvesenets varevogn er kommet over.

Åpningen av Tana bru 16.august 1948. Chevroleten, en varebil 1947-modell med reg.nr Y-2042     har bl.a. fylkesmann Peder Holt som passasjer. Dette er angivelig den første bil som krysser        den gjenåpnede broen. Bilen ble brukt som oppsynsbil i Statens vegvesen.  Den er en av de første nyttekjøretøyer som ble kjøpt fra USA etter 2-verdenskrig.                                                                    Foto: Norsk Vegmuseum – Statens vegvesen

En malurt i begeret under åpningen fantes også: De høye herrer hos fylkesmann og i Statens Vegvesen hadde ikke invitert arbeiderne til åpningen.

En av de som husker bygginga, Ivar A. Olsen fortalte til avisa Finnmarken i 1998 at det selvsagt skapte naturlig røre, men arbeiderne var på ekte finnmarksvis likevel løsningsorientert:

“Sluskene ble ikke invitert til åpningsfesten. Foruten ingeniørene og andre utvalgt fra Vadsø, var det kun oppsynsmennene Georg Bjørkli og Edvin Eliassen, sistnevnte var opprinnelig fra Skjøtningberg, samt hovedkasserer Bakke som ble invitert. Men de takket nei i protest mot at arbeiderne ikke var med. I stedet laget de en egen innvielsesfest dagen før. Da gikk det etter sigende med 120 liter klonk.”

I dag står den avbildete og omtalte Chevroleten i Skipagurra. Der er den oppbevart  sammen med en rekke kjøretøy og annet materiale og utstyr som forteller om Statens Vegvesen sin historie i denne delen av landet. Samlingen kom i stand fordi tidligere oppsynsmann Inge Fred Dervo i Statens Vegvesen sammen med både vegsjef Geir Johnsen og andre entusiaster så verdien i å ta vare på samferdselshistorien i nord:

IMG_7677

Slik så det ut sør for Tana bru i hhv 1948 og 1952:

Skjermbilde 2020-08-11 kl. 21.18.45

Foto av Tanabru fra 1952

På 1960-tallet vedtok Stortinget som del av gjenreisninga av Norge en rekke planer som hadde en ting til felles. Det gjaldt å bygge store, tunge sentra hvor både offentlig og privat virksomhet kunne tiltrekke seg arbeidskraft. Sentraliseringa i Norge fikk nå ekstra fart.

“Nord-Norge-planen”

Stortinget vedtok bl.a. en «Nord-Norgeplan» hvor enkelte byer/tettsteder ble utpekt som «motorer». Disse fikk tunge statlige virksomheter/institusjoner som Høgskoler, helseinstitusjoner og SIVA.
I Finnmark var det kun Alta som skulle satses på som slik motor.

Landsdelskomiteen for Nord-Norge ble utpekt av Borten-regjeringen i 1969 og besto i hovedsak av politikere, fylkesmenn og representanter for de store næringslivsorganisasjonen med tilhold i  Nordland, Troms og Finnmark.

I 1972 la de fram sin utredning (NOU 1972:33)hvor også de store veiplanene ble presentert:

Skjermbilde 2020-06-30 kl. 12.26.13

Skjermbilde 2020-06-30 kl. 12.26.51

Her er et utdrag av “Nord-Norge-planen” som angår  veinettet i Finnmark:

Skjermbilde 2020-08-05 kl. 20.00.28

I denne ble det foreslått en betydelig satsing på vei i Finnmark.

Skjermbilde 2020-06-30 kl. 12.24.17

I 1975 ble fylkestinget direktevalgt. Tidligere besto det av ordførerne i fylket samt fylkesmannen. Fra nå av skulle folkevalgte enten ta beslutninger de hadde myndighet til, eller de kunne komme med synspunkter på forslag fra statlige veimyndigheter.

Fylkestingene etter 1975 har gitt sine klare innspill til regjering og storting for å få bygd ut helårlige veiforbindelser i Finnmark.

Økende trafikkmengde tilsier ny bru over Tanaelva.

I takt med bruken av tunge kjøretøy til transport av stadig mer fisk fra kysten av Varangerhalvøya, spesielt Båtsfjord på 1990-tallet, erkjente man at den gamle brua fra 1944/1948 ble for liten.

Det ble foreslått en løsning med bru i nedre Tana slik at transport av sjømat kunne gå korteste veien fra Berlevåg og Båtsfjord (og evt Vardø/Kiberg med bygging av den foreslått kystriksveien i 1939-planen). Korteste vei betydde også til Lakselv som har stor nok flyplass for flyfrakt til de store markedene for norske sjømatprodukter.

Flertallet i Tana kommunestyre ønsket ikke dette fordi de fryktet det ville gå på bekostning av en ny E6-bru ved kommunesenteret. Dette var imidlertid ingen trussel da Statens Vegvesen allerede hadde blinket ut en bredere bru med større bæreevne.

Da Finnmark  gikk ut av forrige årtusen, foreslo en fylkestingsrepresentant og Høyrepolitiker fra Tana at ny bru på E6 over Tanaelva måtte inn i kommende veiplanperiode. Det fikk han etterhvert gehør for og Finnmark fylkeskommune anbefalte det i sin høringsuttalelse. Regjeringer legger alltid stor vekt på de prioriteringer som kommer fra de regionalt folkevalgte hva angår nasjonale stamveier.

Først i St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010–2019 foreslår regjeringen Stoltenberg II den inntatt, dog i siste planperiode (2014-2019):

Skjermbilde 2020-08-06 kl. 21.21.28

I plandokumentene ble broløsningen skissert slik:

Skjermbilde 2020-08-06 kl. 21.21.50

Bruprosjektet kom igang, og i juni 2019 var entreprenøren kommet så langt. Legg merke til den estetiske balansen det er mellom de to bruene (foto:Knut Sverre Horn).

Skjermbilde 2020-08-13 kl. 15.54.22

Nye Tana bru skulle offisielt åpnes i 2019. P.g.a. forsinkelser ble åpningen utsatt og er planlagt i september 2020.

Noen av oss håper at Chevroleten som kjørte over og markerte re-åpningen av Norges største hengebru over elv, denne gang skal kjøre tilbake over gammelbrua.  Og deretter kjøre over den nye og innvie den som første bil. Slik kan fortid og fremtid kobles sammen.
DJI_0659

Tidligere ordfører Frank Martin Ingilæ har tatt dette bildet som viser hvor flott begge bruene tar seg ut .

I Statens Vegvesen sine planer inngår imidlertidig riving av gamle Tana bru!

Verneverdien av gamle Tana bru er imidlertid ikke forsvarlig vurdert. Det betyr at det fortsatt er håp om at dette symboltunge kulturminnet fortsatt kan bli reddet og være synlig for kommende generasjoner.

Det blir en skjebnens ironi hvis det nazistene ikke lykkes med skal bli sluttført av norske offentlige myndigheter.

Historiens dom vil neppe bli nådig i så tilfelle.

Etterord 31.august:
Vegdirektøren har stanset planene om riving inntil det er foretatt en forsvarlig utredning av kulturminneverdien. Norsk Vegmuseum har fått oppdraget.

Det betyr at det nå er gitt en nødvendig pustepause slik at vernemyndigheten kan rykke tilbake til start. Dermed øker muligheten for at også fremtiden skal kunne se og røre dette meget symbolsterke minnet etter norsk veihistorie og norsk krigs- og etterkrigshistorie i nord.



Kilder:

Vegfolk forteller. Vegminner fra Finnmark (Norsk Vegmuseum – Statens Vegvesen i Finnmark. 1991)
Store drømmer og harde realiteter. Vegbygging og biltrafikk i Norge 1912 – 1960 (Pål Nygaard. PAX forlag 2014)
Finnmark fylkeskommunes historie 1840 – 1990 ( Øystein Bottolfsen. 1990)
Anne Helskog: Det er bombevær i natt… (Bealljecohkka Innovation  – 2006)
Stortingstidende (Stortingsarkivet).
Dag Simonsen ( https://www.snefjellet.no )
Gjenreisingsmuseene i Finnmark  (https://www.kystmuseene.no/)
Finnmark fylkesbibliotek
Meddelelser fra Vegdirektøren 7-1947

Avisa Finnmarken/Alf Helge Jensen

Gamle Tana bru må bevares som et verdifullt kulturminne!