Innrømmelser gjennom min åpne burs»dagbok»

Fremhevet

Årets bursdag ble på flere måter HELT annerledes enn de øvrige.

Nå kommer jeg til å røpe noe – også mindre sympatisk – om meg sjøl de fleste ikke vet om. Kun mine nærmeste familiemedlemmer, venner og noen få litt mer perifere. 

Men før jeg trøtter ut de fleste med det, vil jeg  å starte med det vanligste og hyggeligste etter en bursdag; 

Tusen, hjertelig takk til hver og en av dere som brukte din tid på å gjøre meg glad. Hyggelige ord, figurerer, bilder på Facebook, meldinger eller telefoner- mer enn noengang før hadde slikt så mye mer å si og ga dagen og meg det vi trengte.

Jeg har svart alle med en ❤️-takk. Mens jeg fikk den på plass prøvde jeg å gjenskape den siste gangen vi traff hverandre. Det var ikke enkelt. Noen har jeg ikke sett fysisk siden skoletiden på 60- eller  70-tallet!! Du verden for hvilke refleksjoner det gir. For hvor ble det av den viktige kontakten som kan vare livet ut – inntil den første må reise ut av tiden – før den ønskede tiden??

Da skal jeg fortelle om hvorfor denne bursdagen ble så annerledes.

Hvert år i 42 år har jeg på min egen bursdag!! (Lucky me 🙂 ) fått utbetalt lønn/feriepenger. Masse. Nok til ferie – nok til å fylle budsjettkontoen for en høst som alltid byr på overraskelser
I år fikk jeg 0. Null kroner.
Og det var en meget spesiell opplevelse.

Mye mulig også fordi jeg registrerte lite deler av dagen. Tirsdag kveld begynte kroppen å verke i muskler og ledd. Onsdag var det feber, og da tenker man selvsagt «sommerinfluensa». Siden jeg ville unngå å smitte  Eli, valgte jeg gjesterommet.

Når torsdagen fortsatte på samme måte, begynte noen og enhver å tenke på C-ordet innen medisin.

Fredag bekymret også mine 5 barn seg da de ikke fikk helgekahooten. Klare råd derfra: Gå å test deg for Covid-19 for å utelukke det. Og mens jeg snakka med min både vittige, kloke og ansvarsbevisste sønn, varslet klokka meg om fare: Din puls har steget til over 110 de siste 10 minutter! Ved nærmere sjekke hadde det vært slik i flere døgn. Puls opp i 120 på det meste. Ikke rart jeg hedde vondt rett over brystbenet.

Jeg ringte det oppgitte nr, og fikk kun en aut. svarer som sa at de åpner på mandag.

Natt til lørdag våknet jeg dyvåt av svette og inntullet i dyna etter å ha slåss for livet mot Kim jun-Un med Tanadialekt. Han skrek gang på gang: Ja, jeg er en sosiopat, og jeg skal alene klare å fjerne deg som politiker!
Etter en slik drøm og med dyne, pute, madrass gjennomvåte, gjorde jeg noe jeg aldri har gjort verken etter en bursdag eller en ordinær dag: Jeg måtte i dusjen kl. 04.30 – også for å få varme i kroppen.

Lørdag ble en stuptrøtt dag, og så prøvde jeg å svare på meldinger, kommentere aktuelle debatter – og selvsagt lage ferdig kahooten til min kjære kunnskapshungrige.
Søndagen ble helsemessig en reprise av dagen før. Og mandagen er planen å oppsøke lege – for sikkerhets skyld.

De to store forskjellene på tidligere bursdager og denne er altså

* helsa og økonomi.

Henger de sammen på noen måte?

Ellers i samfunnet anser man de to faktorene å gjensidig påvirke hverandre. Dårlig privat økonomi fører til økt fare for redusert helse, som reduserer økonomien ytterligere. Jeg kan langt på vei bekrefte at det er slik. Og jeg kan nå langt bedre forstå det mange NAV-brukere har sagt: NAV er ikke skapt for mennesker som trenger hjelp, men for å hjelpe de som ellers hadde havna i NAV en trygg og sikker jobb livet ut.

For jeg er blitt NAVer. Så min dag går til dokumentere, klage (som ikke har noen annen virkning enn at det vedlikeholder arbeidsmengden og dermed sikrer de ansatte nok en sikker årslønn) og vente på neste mulighet til et bedre liv.

Jeg ble NAVer etter at jeg for snart 3 år siden møtte den berømmelige veggen. Den mange hadde snakket om, og som jeg ikke forsto helt. Jeg hadde jo alltid tålt det meste av trykk, stått han av gang på gang. Og nå var det riktignok ny jobb i åremål, betydelige utfordringer og store forventninger (noe jeg alltid har likt). Jeg har skrevet en egen blogg om det som skjedde og erkjennelsen av å møte veggen i mitt liv: https://open-eye-open-mind.com/2017/12/16/en-sykemeldt-skoleleders-hvernatt/

Om du leser den, ser du at jeg er åpen. Men ikke helt åpen. Å nei, det ville være å vise svakhet. And I am a man.

Jeg var ikke åpen om at jeg tok noen glass vin eller øl til middagen hver dag. For det første smakte det godt, for det andre kjente man alle tunge tanker og bekymringer komme i bakgrunnen og denne rusen ga anledning til å kunne komme seg i seng og søvn raskere.
Jeg syntes det var flaut, men følte dessverre at å fortelle det ville være å fremstå som svak.

Jeg var heller ikke åpen om at i mitt eget sjølbilde var jeg ikke svak. Jeg måtte være sterk. For jeg var mann, eldst i søskenflokken, med i ledelsen av hva det måtte være i alt fra fotball til politikk.
For en sterk mann er jo fortsatt idealet samfunnet vårt bygger på. Inntil veggen brått står foran deg.

Jeg var heller ikke åpen om at jeg som leder ikke alltid klarte å leve opp til idealene om god ledelse. Ethvert menneske har behov for å bli sett, bli verdsatt, føle seg verdifull som både ansatt og som menneske og få oppgaver de både kan utføre og som de kan strekke seg. Ansatte som kjenner på positive forventninger og som vet de har ledelsens støtte vil vokse på det.

Noen ganger har jeg lykkes, andre ganger mislykkes. På veien mot veggen er du uvitende om at du er på den veien. Når du tar feile beslutninger, gir ris i stedet for støtte og veiledning og ikke er verdsettende, får det enorme konsekvenser for de ansatte som sykemelding. Det er alvorlig for et hvert menneske.
Men jeg vet ikke at jeg er på vei dit sjøl. Dessverre for alle. Men verst for de det gikk utover. Jeg ber derfor igjen om unnskyldning til de ansatte i Båtsfjord som ikke følte seg sett og verdsatt. Og samtidig skal de av dere som husket meg på dagen også i år, vite at det var de sterkeste å se. Forblir glad i dere!!

«Det er ikke farten som dreper, men alle bråstopp», brukte Martin Schanche å vri det til. Og et poeng har han.

For mitt fartsfylte liv førte meg gjennom passeringspunkt hvor det å lykkes kunne måles i posisjoner og resultat. Da fikk familie og venner komme i annen rekke. En feil prioritering sett fra dagens bursdagsbetraktning. Lærer og leder i skole, næringslivsleder, prosjektleder for norsk-finsk infrastrukturprosjekt gjennom EU, journalist-tid i NRK . Dette var lærerike år og opplevelser.
På veien mot veggen.

Selv om jeg ikke ble flaska opp med å ha personlige ambisjoner om å bli heltidspolitiker på Stortinget, ble jeg klappa inn både i fylkesting og kommunestyre. Følte at det viktigste var å være ombud for folket, en stemme utad og oppad om nødvendige endringer for at vi skulle bli like levedyktige i nord som det man var i sør. Ikke før Finnmarkslista med Anders Aune stilte opp og kom inn på Stortinget, skjedde det betydelige endringer.

Jeg skal ikke trøtte deg med mer om dette nå. For nå nærmer jeg meg et slags Sannhetens øyeblikk.

I stedet for å ha justert ned egne ambisjoner om hva jeg kunne oppnå for mine arbeidsgivere som skoleeier, ville jeg overgå de.
Jeg ville gjøre alle parter fornøyde; Elevene skulle få bedre fysisk og psykososialt miljø, foreldre skulle kjenne seg mer respektert og trodd på når de var bekymret for sine kjære små, ansatte skulle se at endringene som kom var i samsvar med deres ganske enstemmige ønsker om et bedre arbeidsmiljø og langt lettere arbeidsforhold. Og skoleeiere (politikere) skulle få se at deres skoler lå minst på høyde med de beste i regionen – eller helst landet.

Når egne ambisjoner ikke er realitetsorientert i nødvendig grad, oppstår det en mismatch. Da havner rektoren i skvis. Og etter arbeidsinstruksen er skoleeier overordnet og avgjør. Det forutsetter at skoleeier har lest for forstått opplæringsloven.

Jeg var nok for sta som leder – fordi jeg mener at skolene er kun til for en eneste gruppe mennesker : Elevene. Det er deres følelse av å mestre faglig og sosialt som skal være målestokken på om alle vi med ansvar for skolen lykkes.

Det er på mange måter blitt min skjebne.

Møtet med veggen ble et langvarig forhold til norsk helsevesen som jeg ikke kan rose godt nok.
Og etter behandling og rekonvalesens begynte jeg i fjor den langsomme og slakke turen inn til et liv og en tilværelse der alle mennesker ønsker å være: Det er behov for deg. Du er verdifull. Du betyr noe. Ved å stille til lokalvalget – etter nesten et års hyggelig mas fra flinke Monica og gjengen i Tana, sa jeg ja til slutt.

Vi gjorde et godt valg, og fikk for første gang inn 2 repr. Vi hadde til og med flertall, en underskrevet avtale og enighet om både posisjoner og politikk de neste 4 år.

Vi hadde oversett det vesentligste. Slik politikk og administrasjon er innvevd i hverandre i Tana, har rådmannen en sterk hånd på rattet. Gjennom sine sist ansatte partifeller og andre på kommunens lønningsliste, ble det kjørt et spill hvor Ap skulle ofre det meste bare rådmannen og hans menn fortsatt satt med makta. Slik gikk det.

Da jeg sjekka med SPK om jeg kunne ta ut AFP, var svaret nei. Jeg måtte som minstekrav stå i en 20 % stilling for å ha en slik rett!. I håp om å sikre meg økonomisk stifta jeg et enkeltpersonforetak og meldte meg ledig på NAV. Først i mars var alt med NAV helt på plass, og jeg hadde noe å leve av igjen.

Og siden jeg verken hadde jobb eller et firma som var registrert i senest 2018, får jeg heller ikke dekke tapt arbeidsinntekt ved å møte på politiske møter slik rådmannen har formulert og tolket dette reglementet.

Da var jeg kommet til et punkt hvor jeg kjenner jeg ikke har energi til å slåss mot en slik overmakt med islett av trakassering.

Derfor ble bursdagen min 12.juni i år så veldig forskjellig fra tidligere.

* Ikke en krone i lønn eller feriepenger til å betjene gjelda det egenvalgte fartsfylte livet har etterlatt seg.

* En kropp og et sinn som mer enn noengang tidligere trenger pleie og ro. Og masse ny ENERGI og livslyst.

Men det har hjulpet sterkt å vite at jeg har 5 elskelige barn, 3 svigerbarn og 7 barnebarn der. Og Bendik og Axel sine søstre Marie og Hanne.
At jeg har Eli og hennes kjære, spesielt datter Frida som alltid bry seg om hvordan jeg har det.
At jeg fortsatt har gode og kreative venner i Finnmark og utenfor. Og at det faktisk er noen som er fornøyd med hva jeg fikk til i livet mitt.

På tunge dager er det slikt som er av den høyeste verdien for meg nå.

Og på en bursdag:
Verdien av de mange små drypp av gode ord, hilsener og heiarop som gir den langsomme styrken til å reise seg igjen.
Hvertfall opp i knestående i første omgang.
Men det kan vise seg å være nok.