Det koster for et parti å ta ansvar ved å sitte i regjering. Det er langt enklere å være opposisjonsparti  og sitte på utsiden og fortelle verden hva regjeringen bør gjøre.

Etter at Venstre landsmøte våren 2017 vedtok å søke samarbeid i en sentrum-Høyreregjering, gikk partiet til valg. Det ble en tøff affære. Venstre ble utfordret på om de ville bli med i en regjering med Frp. Det sa Trine Skei Grande ikke var aktuelt. Da hun ble presset av pågående journalister, sa hun det var «svært  lite sannsynlig».

Forøvrig et naturlig svar da intet ansvarlig parti kan gardere seg mot en nasjonal krisesituasjon der alle parti må være villig til å ta regjeringsansvar.

Men rent politisk er det meget stor politisk avstand mellom Venstre og Frp. De fleste medlemmer og tillitsvalgte drev valgkamp sommeren 2017 og beroliget tradisjonelle velgerne med at » Nei, Venstre og Frp blir ikke del av samme regjering. Det har også vår partileder Trine bekreftet!».

Likevel skjedde det. Venstres partileder ledet an på en kurs hun i valgkampen hadde sagt var «svært lite sannsynlig».

Det blir en egen dynamikk i en organisasjon når lederen har satt seg et mål. Å argumentere mot lederen kan være ensbetydende med å bli satt på sidelinjen.

I starten av desember 2017 hadde hun overbevist sentralstyret om at dette ville være bra for Venstre.

Og når beslutningen var tatt, sluttet man rekkene i en godt ment, men dog så naiv solidaritet med eget parti. Også jeg valgte å nedtone avstanden til Frp og heller drømme om mulighetene. «Du vil vel partiets beste i denne situasjonen?».

Fasiten fikk hun deretter: Venstremedlemmer med et langt liv i Venstre meldte seg ut. 25 % av medlemsmassen er borte på 4 år. Venstres oppslutning på meningsmålingen sank som en stein.

Det ble vinteren 2019 gjort et meget intensivt arbeid for å få stilt lister i like mange kommuner som i 2015, men arbeidet var krevende. Venstrefolk over hele landet meldte om at det nå var tungt å fronte partiet. Og det største problemet var en partileder som ikke skapte begeistring. Heller tvertimot.

Likevel sto Skei Grande fram under landsmøtet i fjor vår med en garanti til partiet:
«Jeg vil fortelle dere en ting. Som ingen utenfor denne salen vet: Jeg er helt sikker på at vi kommer til å vinne valgkampen til høsten».

Hun klarte det ikke. Skråsikkerheten felte henne som boomerang. Venstre fikk tvertimot det dårligste resultatet siden 1991 (Da hadde Venstre vært ute av Stortinget to perioder på rad).

Venstres karismatiske ordfører i Ulvik, Lars Sponheim gikk bokstavelig talt Venstre inn igjen på Stortinget i 1993 på direktemandat i Hordaland. For 3.valg på rad havnet vi under sperregrensa, men ett spennende Venstre-ansikt skapte mirakel, og gjorde lokalvalget i -95 til en opptur for hele organisasjonen.

I motsetning til 2020 hadde Venstre fortsatt mange aktive lokallag rundt i landet i 1991. Det var en ganske solid grunnmur å bygge videre på. Ikke minst Odd Einar Dørum sin uegennyttige innsats i alle alndets fylker gjorde det lettere å stable nye lister ved påfølgende lokalvalg i 1995.

Et fylkestingsvalg på 3,5 % ville vært tungt nok for et parti 2 år før stortingsvalget. For et regjeringsparti med en leder som ikke lenger begeistrer, er dette svært urovekkende. Og det er spesielt trenden som bekymrer:

I 2005 fikk Venstre ved Lars Sponheim som partileder en opptur.  Det skyldtes flere forhold, men en observasjon er interessant: Venstre lå lavt på målingen helt fram til valgkampinnspurten. Da tikket det inn tusener av SMS til Høyretilltisvalgte og – medlemmer. Høyre ønsket om å heller stemme Venstre for å få de over sperregrensa og hindre en Stoltenberg-regjering.

Det hjalp for Venstre. Men ikke for Høyre. Og ved valget i 2021 har de nok med å hindre en merkbar tilbakegang for sitt eget parti om de ikke også skal hjelpe Venstres partileder Skei Grande ut av dødens posisjon.

Det var enda verre for Venstre-organisasjonen etter lokalvalget høsten 2019:
I over 50 kommuner der det var Venstre-lister, ble ikke partiet representert. Ærverdige Vardø Venstre som har vært representert i bystyret siden 1887, falt for første gang i historien helt ut. Også de viste til reaksjoner fra velgere:
» Vi stemmer ikke Venstre med den lederen dere har».

Tilbake i disse 50 kommunene satt slitne, men hederlige Venstrefolk med følelsen av et enormt nederlag. Mange meldte fra om at det var uhyre tungt å drive valgkamp. Ikke minst de mange negative bemerkninger også fra ordinære Venstre-velgere om liten tillit til Venstres partileder var vonde å høre.

For lokalvalg og fylkestingsvalg blir stadig mer også et spørsmål om tillit til parti.
Og lik det eller ikke: Vi må forholde oss til en ny erkjennelse i den nye og fragmenterte medietid: Partiet = partilederen.

Venstre er nå i en ytterst vanskelig situasjon. Det er en erkjennelse som er blitt merkbart mye større etter det som for et sosialliberalt parti må betraktes som “katastrofevalg” sist høst.

Den blir opplagt ikke bedre om landsmøtet føler seg tvunget til å gjenvelge en leder som ikke lenger skaper verken begeistring eller energi.

Men hvem i Venstre kan skape ny energi, begeistring og få tilgang til de mange små sendeflater som i sum gjør partiet mer interessant – og større?

---

Andre innlegg i denne serien:

1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier

..

3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.