Fredag 24.januar kunne ikke TV-seerne unngå å se en ny regjering spasere ut på Slottsplassen. De fikk oppleve spesielt en statsråd som ikke kunne skjule sin enorme glede: Abid Raja så ut til å være i ekstase der han sto med favnen full av altfor mange blomster mens han mottok klemmer og gratulasjoner:

TV-seerne fikk kanskje også med seg nøkkeloverrekkelsen, en seremoni som denne gang fikk voksne mennesker til å gråte. Han som mottok nøkkelen gråt. Hun – den avtroppende kulturministeren som leverte nøkkelen gråt. Og vi andre som så dette og visste noe om Abid Rajas bakgrunn, kjente den varme rettferdighetens salte tårer presse på.

Det ble en stund for de store følelser. Dypest sett handler det om mye av det beste ved det norske samfunnet;

En grunnleggende gjestfrihet basert på tillit.
En sterk omsorgsevne til å ta vare på hverandre.
Et fellesskap som gir alle i flokken gleden av å være til og følelsen av å være til nytte.
De flinke fagfolk som ser barn og unges behov for trygghet og glede av å mestre.

Alt dette som gir FN gode grunner for enda en gang å kåre Norge til verdens beste land å bo i.

For faktum er at alt talte mot at Abid Raja skulle bli både advokat, politiker og statsråd.

Han kom fra et pakistansk hjem i norske Oslo, i en familie som sett med norske øyne var heller fattig. Men ikke fattigere enn at de tok seg råd til å sende deler av lønna til langt fattigere familiemedlemmer i Pakistan. Det forteller oss «gode nordmenn» om at også andre har et fellesskap de føler forpliktelser for.

Som gutt levde Abid i trangboddhet i den kommunale leiligheten der de hadde sin nødhavn . Hans mor var analfabet, faren jobbet på fabrikk. Og farens utfordringer og kulturbakgrunn endte med at Abid ble slått. Mange ganger. Med resultat: En ungdoms tapsfølelse og tårer.

Lisa Ekdahl og Richard Wolff lagde i 1993 tekst og melodi til «Pojken på månen». Den omhandlet en slik svensk «Abid». Om hvordan barn faller mellom mange stoler, og om deres behov for å bli sett, verdsatt og føle seg elsket.

Det kan være verdt å lytte til sangen. Kanskje kan vi slik bedre forstå Abids sterke klassereise fra tap og triste tårer til seier og gledestårer?

Alt var egentlig lagt til rette for at denne potensielle løvetannsgutten med sorg i hjertet, sinne i hodet og tårer i øynene ville ende der mange andre har endt i Norge, Norden og Europa; ute blant andre marginaliserte ungdommer som ikke så noe håp.
Og som dyrker ekstreme holdninger av religiøs eller politisk art.

Det er disse  som kjente den sterke tristheten av å tilhøre et utenforskap.
Som heller skaffet seg verktøy for å stjele en bil enn verktøy til å tilegne seg kunnskap.

Abid har vært tøff nok til å fortelle om sin oppvekst. Han har vært ærlig om sorgene og nederlag, og til NRK fortalte han i høst om at han kunne endt som drapsmann. Han var centimeter og sekunder fra å slå en annen ungdom i hjel.

Men han ble altså et løvetannsbarn som på tross av en vanskelig oppvekst slo seg gjennom asfalten, krøp opp og fram i lyset og vokste seg stor og synlig – mot alle odds.

Han tok seg utdanning, og ønsket sjøl å gå på en videregående skole som hadde høy anseelse. Dette advarte hans omgivelser han mot å prøve. På ungdomsskolen fikk han beskjed om at der trengte han et høyt karaktersnitt for å lykkes. Abid mente han hadde nok G’er og M’er til å søke. Han kom inn. Og han kunne en dag stolt starte på jus-studiene. Og til slutte gjennomføre dem – mot altfor mange dårlige odds.

Jeg møtte Abid for første gang i fjor vinter. Og jeg ble overrasket.

Min kunnskap om han var heller dårlig, men jeg husket hans store engasjement  i debatter for drøye 20 år siden. Spesielt Per Ståle Lønnings program Sentrum var som skapt for å fyre opp deltakere med krutt-sterke meninger i et panel.
Det ble nok ofte mer underholdning enn opplysning.

Jeg husker fortsatt da Carl I Hagen ble satt ut av denne «unge uhøflige innvandreren» (riktignok født og oppvokst i Norge).  Abid Raja mente Hagen var med på å skape rasisme og fremmedhat i måten han snakker på.

Likevel merket jeg meg denne «langhårede, kjeftsterke pakkisen» som han ble kalt av mange. Han var engasjert, javel. Men han var meget dyktig å i argumentere og forsvare sine standpunkter. Han bar preg av stolthet for sin kulturbakgrunn, men hadde likevel også gode argumenter for «norske løsninger». Og han snakket også den gang med utestemme. 

Men det var ingen utestemme vi hørte da en journalist stilte han et enkelt, men likevel tøft spørsmål under nøkkel-overrekkelsen i kulturdepartementet. Hans svar gikk rett i hjertene på «gode nordmenn» som alltid har vært stolte av vårt land, våre verdier og våre beste sider i møtet med det fremmede:

Utover i det nye årtusen deltok Abid Raja stadig oftere i TV-sendte debatter. Han endret stilen en smule, lyttet og anerkjente andres synspunkter, og smilet kom oftere fram. Både journalister og TV-seere lot seg imponere av hans evne til kommunisere klare budskap og hans vilje til å skape dialog og forsoning.

Da jeg traff han her i Øst-Finnmark hvor han på kort varsel stilte opp for å berge noen kommunevalglister, skjønte jeg raskt at denne politikeren har en X-faktor som er svært verdifull for ethvert liberalt parti i Europa.

Han hilste på  folk med handtrykk, smil og øyekontakt, husket navnet deres underveis i samtalen og lenge etterpå, var genuint nysgjerrig og lyttet – før han stilte nødvendige spørsmål for å tette igjen egne kunnskapshull.

Og han var ikke det man ofte forbinder med rikspolitikere; Gode produktselgere som er høye på seg sjøl, og helst vil snakke med folk om seg og sine saker – beskyttet bak en talerstol. Han var tilstede  og tok rommet med sitt ekte lyttende og nysgjerrige nærvær – uten å fokusere på seg sjøl.

«Det er alltid plass til en til» uttrykker han Venstres historie. Samtidig er det et budskap som også en stor del av Ap- og Høyrevelgerne gir sin støtte til.

Abid har alt en moderne partileder trenger for å fronte partiets verdigrunnlag og program.

Det eneste som taler mot han er mangelen på et langt liv i partiorganisasjonen. Han har ikke gått gradene.
I den grad det betyr noe for en dyktig kommunikatør som allerede nyter tillit “der ute”?

---

Andre innlegg i denne serien:

2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i april 2020

3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.