Derfor trenger Venstre Abid Raja som ny leder nå

Dette er en «serie-blogg» som handler om  følgende tre sider av samme sak;

1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier

2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i 2020

3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

og

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?


De kan leses hver for seg, men gir mer mening og sammenheng lest i rekkefølge.

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.

En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Venstres valgkomiteen foreslår først og landsmøtet avgjør etterpå  Venstres skjebne ved stortingsvalget i 2021 – og dermed også for etterfølgende år.

Dersom det er slik at Dagbladets Machiavelli-baserte analyse stemmer, vil nok valgkomiteen føle de presses til å ikke gjennomføre det de kommuniserte i starten av en bred og god prosess: Partiet trenger fornyelse.

Å bytte ut to parti-nestledere med langt kortere funksjonstid enn lederens 19 år, er ingen fornyelse av partiet. Med utgangspunkt i tesen «Parti=Partileder» fortsetter da Venstre med en leder som ikke lenger inspirerer og engasjerer. Hun maktet ikke å oppfylle sitt løfte til landsmøtet i fjor vår, og det må selvsagt få konsekvenser.

I en slik situasjon kan det være lettvint å bruke plaster der pasientens behov er snarlig  operasjon og rask oppfriskning. Men hvor klokt er det å overse legens beskjed om snarlig operasjon?

Dagbladet har følgende sak i dag om hvordan det står med tilliten til partilederne. Internt i partiet vil en populær partileder ligger over 75 %, og alt under det er dårlig nytt:

Skjermbilde 2020-03-02 kl. 09.22.38

Å levere en innstilling med Trine Skei Grande på topp og «hvem-som-helst» som nestledere er et provoserende signal til mange medlemmer, tidligere velgere som sitter på gjerdet og til potensielt nye velgere.

En slik innstilling fra valgkomiteen vil  ikke være hva det store flertall av medlemmer og tillitsvalgte har rapportert i sin analyse av høstens valg. De ønsker lederskifte.

Og det har nok en klok  Trine Skei Grande forlengst forstått. Hun har  som en reflektert leder innsett dette, og setter ikke seg sjøl høyere enn partiet. Det har hun sannsynlig allerede gitt beskjed om til valgkomiteen.

Men hvem er best egnet til å overta ledelsen i et parti som skal vinne tilslutning i hele landet – og både fra nye og tidligere velgere.

Jeg tilhører de mange i Venstre som har fått  øynene opp for Sveinung Rotevatns kvaliteter. Å følge han i Politisk Kvarter, Dax18 eller i Debatten, er en stor fornøyelse. Kunnskapsrik, poengtert og overbevisende tar han kampen opp mot sine motdebattanter.

Han appelerer til slike som meg; akademikere med en forholdsvis smal horisont.

Han er ennå ikke den utadvente partilederen som klarer å begeistre folk i våre nye velgergrupper. Han blir litt intern Venstre-leder som der kan forklare de mest kompliserte politiske ligninger med kunnskap og vidd, og vil derfor være en inspirerende politisk nestleder.

Det mest utfordrende er at han i for stor grad har vært tilknyttet Oslo-miljøet og ikke har et tilstrekkelig levd liv bak seg. Han risikerer derfor å bli en hyggelig og velmenende partileder som ikke makter å bryte gjennom mediefokuset, og blir følgelig heller ikke interessant og hørbar nok i møtet med de øvrige partiledere. Venstre risikerer å tape nødvendig oppmerksomhet med Rotevatn som leder.

I tillegg tilhører han høyresiden i Venstre med sympatier for liberalistene i Frp/FrpU. Han oppfattes som talsmann for aktiv dødshjelp, for surrogati (leie av livmor), for EU-medlemskap nå og for å basere valgordningen på ren matematikk.  Det siste vil merkbart vanskeliggjøre at alle deler av landet får tilgang til nasjonalforsamlingens talerstol.

Mange i (og utenfor) Venstre ønsker at Abid Raja skal bli den nye partilederen i Venstre.
Jeg tilhører dem. Min begrunnelse er gitt tidligere.

I tillegg vil jeg vise til hans forståelse av å bygge opp en solid organisasjon nedenfra. Sterke Venstre-lag gir sterke Venstre-lister lokalt gir gode Venstre-resultat ved stortingsvalg. Og han har mer enn de fleste sentrale Venstre-folk (med hederlig unntak for Odd Einar Dørum og noen til ) forstått innholdet i  Henrik Wergelands tekst (bildet lånt fra slideserve);

Skjermbilde 2020-03-02 kl. 09.43.31
Det mangfoldige Norge med spredt bosetting og verdiskaping må gis livsvilkår gjennom politiske grep. Å satse på at markedskreftene sammen med en sterk og maktsentraliserende stat alene skal sikre dette mangfoldet, er ingen farbar vei.

Abid Raja har en sjelden evne til å gi gode løypemeldinger med et solid Venstre-budskap på riktig tid.

Da NRKs video «eksploderte» i antall visninger

Det hører til sjeldenhetene at politiske taler i Norge får mer enn noen 10 000 visninger på nett.

Da den norgeskjære tekstforfatteren og visesangeren Halvdan Sivertsen fra Bodø fylte 70 år, valgte Abid Raja som kulturminister å være tilstede under markeringen i Oslo Spektrum. Han holdt også en tale.

En gripende tale.

Om betydningen av Halvdans «Sommerfugl i vinterland» og Norge som et raust land overfor de som kommer hit med en «drøm om engang å bli fri «.

Denne talen  har hittil over utrolige 1 million visninger på nettet!!

Og en slik ekte og dypfølt takketale  kan bare noen ytterst få politikere holde. Fordi de mener hvert ord – og er trygt forankret i sitt verdigrunnlag. De begeistrer og gleder store grupper mennesker av ulik politisk bakgrunn med sin ekte overbevisning og sin sårbare ærlighet.

De har denne unike X-faktoren.

Og Abids X-faktor vil gjøre Venstre til et 10%-parti igjen.

Her kan du se talen (Velg Vis fullskjerm på verktøylinja nede dersom du ikke ser hele videobildet).

https://www.facebook.com/plugins/video.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2FNrknordland%2Fvideos%2F250946205891483%2F&show_text=1&width=476


Andre innlegg i denne serien:

1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier

2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i april 2020

3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.

Valget 2021: Venstre ute for godt – eller – Venstre er over 10 %

At «Parti = Partilederen» ble jeg sist påminnet om da jeg som medlem av stortingsvalgprogramkomiteen nylig besøkte våre to søsterparti i Sverige og Radikale Venstre i Danmark.

I vår nye medietid hvor det er små flater både i tid og rom, er partilederens ansikt og troverdighet avgjørende. Strategien er å ha en leder som nyter generell tillit, er troverdig og utstråler en «x-faktor». Kjør vedkommende fram i alle budskap som skal kommunisere parti og politikk, og det skaper oppslutning.

At det virker så vi i Sverige ved siste riksdagsvalg. Annie Lööf fra Centerpartiet har løftet partiet fra usle 3 % til i underkant av 9. SPs Trygve Slagsvold Vedum fordoblet partiets oppslutning fra 2015 – 2019. Samme type campaigning er med stort hell brukt i USA og mange europeiske land, sist Boris Johnsens vellykkede «Brexit»-strategi som også sikret han flertall i underhuset.

Venstre har fått et lite løft på meningsmålingen etter regjeringsskiftet, et skifte som kom som en overraskelse på vår partileder. Og det var heller ikke hun som dro Venstre ut av regjering – selv om hun helt sikkert har tenkt den tanken. Det forsto vi på henne da 4-partiregjeringen ble et resultat av Granavoldenforhandlingene. Hennes kropp- og verbalspråk talte så tydelig at dette var noe hun gjorde med liten lyst og glede.

24.januar var altså Frp ute av en regjering Venstre hadde spasert inn i – til tross for landsmøtevedtaket i 2017.

Noen av våre tradisjonelle velgere er nok fornøyd med at Venstre nå er tilbake der vi lovte velgerne våre; i en sentrum-Høyre regjering. Men dette skyldes altså ikke vår partileder. Det skyldes Frp.

En annen forklaring på en oppgang skyldes nok den begeistring en av våre nye statsråder er møtt med.

Abid Rajas inntreden i regjering er tatt vel i mot av svært mange, også utenfor Venstre. Han utstråler en energi og en medmenneskelighet som begeistrer langt utenfor våre egne rekker. Han har et levd liv bak seg – ikke som politisk broiler som har gått gradene, men som har stått i mange krevende situasjoner og klart å løse dem.

En raus kristen SV’er skrev «En hyllest til Abid Raja» , en sterk anerkjennelse av det Abid Raja representerer i norsk politikk.

Men også i internasjonal politikk representere Raja noe verdifullt og viktig:
Når Raja velges som leder av OSSE (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) sin ekspertgruppe mot ekstremisme og terror, er det neppe kun fordi Raja har skrevet to bøker om dette emnet.

«– Jeg er svært glad for at Abid Raja har sagt ja til å ta på seg ledervervet i denne viktige gruppen. Han er veldig aktiv, full av energi og har stor innsikt i problemstillingene som gruppen jobber med, sier presidenten for den parlamentarisk forsamling i OSSE, George Tsereteli, til VG.

– Det er ikke lett å forene alle Europeiske land, og Russland og USA i felles enighetspunkter. Raja har bygd relasjoner mellom landene og det er årsaken til at jeg har anbefalt ham, sier Tsereteli og legger til:

– Hans norske væremåte, flerkulturelle bakgrunn og flerreligiøse forståelse gjort at han blir sett på som en brobygger, sier Tsereteli.»

Nå kan det sikkert hevdes lettere ironisk at enhver Venstre-politiker med erfaringer fra et liv i Venstre  har mer enn kompetanse nok på å takle motsetninger og personkonflikter – og bør derfor makte dette internasjonalt der konfliktene er mindre.

Alle ser imidlertid at Abid Raja har egenskaper som gjør han godt skikket til å lede et parti der det opplagt er fraksjoner i flere viktige spørsmål.

Abid Raja nyter stor tillit blant både Venstrevelgere og andre velgere. På en meningsmåling gjort av VG i fjor høst der det ble spurt om hvem de mente var best egnet til å lede partiet. 29 % var usikre. For de som hadde en mening, ble tallene slik:

Skjermbilde 2020-03-01 kl. 12.22.46
I en annen utført av Aftenposten like før valget hvor en rekke politikere kunne velges blant, så det slik ut for de som svarte «Veldig godt» eller «Ganske godt» på dette spørsmålet :

Skjermbilde 2020-03-01 kl. 12.31.01

Det er oppsiktsvekkende lave tall for en sittende partileder, og tilsvarende overraskende høye for Abid Raja som på det tidspunktet ikke var annet en menig stortingsrepresentant og stortingsvisepresident .

Det er nettopp dette Trine Skei Grande forlengst har innsett. At hun straks etter valget tok ansvar ved å si at hun fortsetter, var ikke uventet. Slikt gjør også både bedriftsledere og fotballtrenere mens de tygger på utviklingen – og får evaluert sin lederevne og resultater av de rundt seg.

Dagbladet hadde nylig en analyse der de brukte et ikke uvanlig utgangspunkt: Enhver leder vil sitte som leder lengst mulig. En slik tenking bygger på det den italienske filosofen og «statsvitenskapens far», Niccolò Machiavelli beskrev i «Fyrsten». Mennesket søker i starten de ideelle løsninger for så mange som mulig, men ender opp med å bli kynisk for å beholde makt og privilegier.

Ut fra en slik analyse vil derfor Trine Skei Grande gjøre alt som står i hennes makt for å bli sittende.  Da kaster hun gjerne tidligere venner på dør, og justerer seg i en posisjon for gjenvalg. I så fall ville hun også ha krevd et troskapsløfte fra Raja og Rotevatn: «Dere får plass i regjering. – mot at dere trekker kandidatur som ny leder og støtter meg.»

Det kan godt være at Dagbladet har rett. Men det er ikke mitt inntrykk av Trine.

Hun er en svært belest politiker til tross for sine store lesevansker under skolegangen. Ordblindhet er utfordrende, men ikke ødeleggende for en kunnskapssøkende som henne.

NRK.no hadde en interessant og lesverdig sak om dette nylig, der hun var avbildet hjemme med bøker fra hylle til tak.

Det forundrer meg ikke om hun også har lest Machiavelli, og kanskje «Fyrsten». Å lese god litteratur gir ikke bare gode opplevelser. Det gir også ettertanke, refleksjon og i beste fall endringsvilje. Det som ikke fungerer i samfunnet må forbedres.

I så fall  fikk hun også lest dette fra Machiavelli. Hans analyser og utgangspunkt er svært pessimistisk for mannlige ledere (men senere i Europas historie også kvinnelige):

«Når mennesket ikke behøver å kjempe for nødvendighet, så kjemper de for ambisjoner, som er så mektige i menneskers bryst at uansett hvor høyt i gradene et menneske stiger, så vil ambisjoner aldri forlate dem.»

Derfor føler jeg meg ganske trygg på at Venstres partileder ikke går i den fellen andre politiske ledere har gått i: «Tvihold på makten – selv om det går til helvete med partiet».

Hun har nok sannsynligvis allerede gitt valgkomiteen signal om dette, og at de nå kan velge mellom Raja og Rotevatn som ny leder. Derfor tok hun dem inn i regjering – for å gi de regjeringserfaring nok til å takle å være både partileder og statsråd.

I så fall har hun vist et stort og klokt lederskap som landsmøtet kommer til å hylle henne for. 19 år i partiledelsen, derav 10 som leder har det meste av tiden økt oppslutningen, er en imponerende innsats! Hun kommer i april til å få den lengste og varmeste applausen noen Venstreleder har fått for sin langvarige innsats.

Med tanke på den usaklige hetsen hun har vært møtt med, er det beundringsverdig at hun har stått i stormen. Som statsråd for skole er hun i sitt rette element, og for skolepartiet Venstre er det viktig at hun fortsetter der.

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.43.22

Jeg skrev dette forsvaret for Trine for litt over et år siden:
Når pressen presser Venstre, må «Trine ikke grine»?
Det gjorde jeg fordi jeg synes hun på det tidspunktet ikke ble respektfullt og rettferdig behandlet av media.

Jeg står selvsagt fast ved det jeg skrev. Og det ble altså skrevet før landsmøtet i fjor hvor hun lovte å vinne lokalvalget. Det gjorde hun ikke.

Og Venstre er ikke ulik en hvilken som helst bedrift eller et fotballlag på høyere nivå.

Den som sitter med hovedansvaret må ta konsekvensene når de ikke oppnår de resultater de har forpliktet seg til.

For å gå videre og bygge opp Venstre igjen, er det ikke mange lederkandidater som er i stand til å gjøre Venstre til et 10 %-parti igjen.

Venstre har én slik lederkandidat – Abid Raja.


Andre innlegg i denne serien:

1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier

2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i april 2020

..

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.

Venstres valg av ny leder på landsmøtet i 2020

Det koster for et parti å ta ansvar ved å sitte i regjering. Det er langt enklere å være opposisjonsparti  og sitte på utsiden og fortelle verden hva regjeringen bør gjøre.

Etter at Venstre landsmøte våren 2017 vedtok å søke samarbeid i en sentrum-Høyreregjering, gikk partiet til valg. Det ble en tøff affære. Venstre ble utfordret på om de ville bli med i en regjering med Frp. Det sa Trine Skei Grande ikke var aktuelt. Da hun ble presset av pågående journalister, sa hun det var «svært  lite sannsynlig».

Forøvrig et naturlig svar da intet ansvarlig parti kan gardere seg mot en nasjonal krisesituasjon der alle parti må være villig til å ta regjeringsansvar.

Men rent politisk er det meget stor politisk avstand mellom Venstre og Frp. De fleste medlemmer og tillitsvalgte drev valgkamp sommeren 2017 og beroliget tradisjonelle velgerne med at » Nei, Venstre og Frp blir ikke del av samme regjering. Det har også vår partileder Trine bekreftet!».

Likevel skjedde det. Venstres partileder ledet an på en kurs hun i valgkampen hadde sagt var «svært lite sannsynlig».

Det blir en egen dynamikk i en organisasjon når lederen har satt seg et mål. Å argumentere mot lederen kan være ensbetydende med å bli satt på sidelinjen.

I starten av desember 2017 hadde hun overbevist sentralstyret om at dette ville være bra for Venstre.

Og når beslutningen var tatt, sluttet man rekkene i en godt ment, men dog så naiv solidaritet med eget parti. Også jeg valgte å nedtone avstanden til Frp og heller drømme om mulighetene. «Du vil vel partiets beste i denne situasjonen?».

Fasiten fikk hun deretter: Venstremedlemmer med et langt liv i Venstre meldte seg ut. 25 % av medlemsmassen er borte på 4 år. Venstres oppslutning på meningsmålingen sank som en stein.

Det ble vinteren 2019 gjort et meget intensivt arbeid for å få stilt lister i like mange kommuner som i 2015, men arbeidet var krevende. Venstrefolk over hele landet meldte om at det nå var tungt å fronte partiet. Og det største problemet var en partileder som ikke skapte begeistring. Heller tvertimot.

Likevel sto Skei Grande fram under landsmøtet i fjor vår med en garanti til partiet:
«Jeg vil fortelle dere en ting. Som ingen utenfor denne salen vet: Jeg er helt sikker på at vi kommer til å vinne valgkampen til høsten».

Hun klarte det ikke. Skråsikkerheten felte henne som boomerang. Venstre fikk tvertimot det dårligste resultatet siden 1991 (Da hadde Venstre vært ute av Stortinget to perioder på rad).

Venstres karismatiske ordfører i Ulvik, Lars Sponheim gikk bokstavelig talt Venstre inn igjen på Stortinget i 1993 på direktemandat i Hordaland. For 3.valg på rad havnet vi under sperregrensa, men ett spennende Venstre-ansikt skapte mirakel, og gjorde lokalvalget i -95 til en opptur for hele organisasjonen.

I motsetning til 2020 hadde Venstre fortsatt mange aktive lokallag rundt i landet i 1991. Det var en ganske solid grunnmur å bygge videre på. Ikke minst Odd Einar Dørum sin uegennyttige innsats i alle alndets fylker gjorde det lettere å stable nye lister ved påfølgende lokalvalg i 1995.

Et fylkestingsvalg på 3,5 % ville vært tungt nok for et parti 2 år før stortingsvalget. For et regjeringsparti med en leder som ikke lenger begeistrer, er dette svært urovekkende. Og det er spesielt trenden som bekymrer:

Skjermbilde 2020-03-01 kl. 11.20.17
I 2005 fikk Venstre ved Lars Sponheim som partileder en opptur.  Det skyldtes flere forhold, men en observasjon er interessant: Venstre lå lavt på målingen helt fram til valgkampinnspurten. Da tikket det inn tusener av SMS til Høyretilltisvalgte og – medlemmer. Høyre ønsket om å heller stemme Venstre for å få de over sperregrensa og hindre en Stoltenberg-regjering.

Det hjalp for Venstre. Men ikke for Høyre. Og ved valget i 2021 har de nok med å hindre en merkbar tilbakegang for sitt eget parti om de ikke også skal hjelpe Venstres partileder Skei Grande ut av dødens posisjon.

Det var enda verre for Venstre-organisasjonen etter lokalvalget høsten 2019:
I over 50 kommuner der det var Venstre-lister, ble ikke partiet representert. Ærverdige Vardø Venstre som har vært representert i bystyret siden 1887, falt for første gang i historien helt ut. Også de viste til reaksjoner fra velgere:
» Vi stemmer ikke Venstre med den lederen dere har».

Tilbake i disse 50 kommunene satt slitne, men hederlige Venstrefolk med følelsen av et enormt nederlag. Mange meldte fra om at det var uhyre tungt å drive valgkamp. Ikke minst de mange negative bemerkninger også fra ordinære Venstre-velgere om liten tillit til Venstres partileder var vonde å høre.

For lokalvalg og fylkestingsvalg blir stadig mer også et spørsmål om tillit til parti.
Og lik det eller ikke: Vi må forholde oss til en ny erkjennelse i den nye og fragmenterte medietid: Partiet = partilederen.

Venstre er nå i en ytterst vanskelig situasjon. Det er en erkjennelse som er blitt merkbart mye større etter det som for et sosialliberalt parti må betraktes som «katastrofevalg» sist høst.

Den blir opplagt ikke bedre om landsmøtet føler seg tvunget til å gjenvelge en leder som ikke lenger skaper verken begeistring eller energi.

Men hvem i Venstre kan skape ny energi, begeistring og få tilgang til de mange små sendeflater som i sum gjør partiet mer interessant – og større?


Andre innlegg i denne serien:

1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier

..

3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.

Et løvetannsbarns utrolige klassereise på veien til seier

Fredag 24.januar kunne ikke TV-seerne unngå å se en ny regjering spasere ut på Slottsplassen. De fikk oppleve spesielt en statsråd som ikke kunne skjule sin enorme glede: Abid Raja så ut til å være i ekstase der han sto med favnen full av altfor mange blomster mens han mottok klemmer og gratulasjoner:

TV-seerne fikk kanskje også med seg nøkkeloverrekkelsen, en seremoni som denne gang fikk voksne mennesker til å gråte. Han som mottok nøkkelen gråt. Hun – den avtroppende kulturministeren som leverte nøkkelen gråt. Og vi andre som så dette og visste noe om Abid Rajas bakgrunn, kjente den varme rettferdighetens salte tårer presse på.

Det ble en stund for de store følelser. Dypest sett handler det om mye av det beste ved det norske samfunnet;

En grunnleggende gjestfrihet basert på tillit.
En sterk omsorgsevne til å ta vare på hverandre.
Et fellesskap som gir alle i flokken gleden av å være til og følelsen av å være til nytte.
De flinke fagfolk som ser barn og unges behov for trygghet og glede av å mestre.

Alt dette som gir FN gode grunner for enda en gang å kåre Norge til verdens beste land å bo i.

For faktum er at alt talte mot at Abid Raja skulle bli både advokat, politiker og statsråd.

Han kom fra et pakistansk hjem i norske Oslo, i en familie som sett med norske øyne var heller fattig. Men ikke fattigere enn at de tok seg råd til å sende deler av lønna til langt fattigere familiemedlemmer i Pakistan. Det forteller oss «gode nordmenn» om at også andre har et fellesskap de føler forpliktelser for.

Som gutt levde Abid i trangboddhet i den kommunale leiligheten der de hadde sin nødhavn . Hans mor var analfabet, faren jobbet på fabrikk. Og farens utfordringer og kulturbakgrunn endte med at Abid ble slått. Mange ganger. Med resultat: En ungdoms tapsfølelse og tårer.

Lisa Ekdahl og Richard Wolff lagde i 1993 tekst og melodi til «Pojken på månen». Den omhandlet en slik svensk «Abid». Om hvordan barn faller mellom mange stoler, og om deres behov for å bli sett, verdsatt og føle seg elsket.

Det kan være verdt å lytte til sangen. Kanskje kan vi slik bedre forstå Abids sterke klassereise fra tap og triste tårer til seier og gledestårer?

Skjermbilde 2020-02-26 kl. 14.23.39

Alt var egentlig lagt til rette for at denne potensielle løvetannsgutten med sorg i hjertet, sinne i hodet og tårer i øynene ville ende der mange andre har endt i Norge, Norden og Europa; ute blant andre marginaliserte ungdommer som ikke så noe håp.
Og som dyrker ekstreme holdninger av religiøs eller politisk art.

Det er disse  som kjente den sterke tristheten av å tilhøre et utenforskap.
Som heller skaffet seg verktøy for å stjele en bil enn verktøy til å tilegne seg kunnskap.

Abid har vært tøff nok til å fortelle om sin oppvekst. Han har vært ærlig om sorgene og nederlag, og til NRK fortalte han i høst om at han kunne endt som drapsmann. Han var centimeter og sekunder fra å slå en annen ungdom i hjel.

Men han ble altså et løvetannsbarn som på tross av en vanskelig oppvekst slo seg gjennom asfalten, krøp opp og fram i lyset og vokste seg stor og synlig – mot alle odds.

Han tok seg utdanning, og ønsket sjøl å gå på en videregående skole som hadde høy anseelse. Dette advarte hans omgivelser han mot å prøve. På ungdomsskolen fikk han beskjed om at der trengte han et høyt karaktersnitt for å lykkes. Abid mente han hadde nok G’er og M’er til å søke. Han kom inn. Og han kunne en dag stolt starte på jus-studiene. Og til slutte gjennomføre dem – mot altfor mange dårlige odds.

Jeg møtte Abid for første gang i fjor vinter. Og jeg ble overrasket.

Min kunnskap om han var heller dårlig, men jeg husket hans store engasjement  i debatter for drøye 20 år siden. Spesielt Per Ståle Lønnings program Sentrum var som skapt for å fyre opp deltakere med krutt-sterke meninger i et panel.
Det ble nok ofte mer underholdning enn opplysning.

Jeg husker fortsatt da Carl I Hagen ble satt ut av denne «unge uhøflige innvandreren» (riktignok født og oppvokst i Norge).  Abid Raja mente Hagen var med på å skape rasisme og fremmedhat i måten han snakker på.

Likevel merket jeg meg denne «langhårede, kjeftsterke pakkisen» som han ble kalt av mange. Han var engasjert, javel. Men han var meget dyktig å i argumentere og forsvare sine standpunkter. Han bar preg av stolthet for sin kulturbakgrunn, men hadde likevel også gode argumenter for «norske løsninger». Og han snakket også den gang med utestemme. 

Men det var ingen utestemme vi hørte da en journalist stilte han et enkelt, men likevel tøft spørsmål under nøkkel-overrekkelsen i kulturdepartementet. Hans svar gikk rett i hjertene på «gode nordmenn» som alltid har vært stolte av vårt land, våre verdier og våre beste sider i møtet med det fremmede:

Utover i det nye årtusen deltok Abid Raja stadig oftere i TV-sendte debatter. Han endret stilen en smule, lyttet og anerkjente andres synspunkter, og smilet kom oftere fram. Både journalister og TV-seere lot seg imponere av hans evne til kommunisere klare budskap og hans vilje til å skape dialog og forsoning.

Da jeg traff han her i Øst-Finnmark hvor han på kort varsel stilte opp for å berge noen kommunevalglister, skjønte jeg raskt at denne politikeren har en X-faktor som er svært verdifull for ethvert liberalt parti i Europa.

Han hilste på  folk med handtrykk, smil og øyekontakt, husket navnet deres underveis i samtalen og lenge etterpå, var genuint nysgjerrig og lyttet – før han stilte nødvendige spørsmål for å tette igjen egne kunnskapshull.

Og han var ikke det man ofte forbinder med rikspolitikere; Gode produktselgere som er høye på seg sjøl, og helst vil snakke med folk om seg og sine saker – beskyttet bak en talerstol. Han var tilstede  og tok rommet med sitt ekte lyttende og nysgjerrige nærvær – uten å fokusere på seg sjøl.

«Det er alltid plass til en til» uttrykker han Venstres historie. Samtidig er det et budskap som også en stor del av Ap- og Høyrevelgerne gir sin støtte til.

Abid har alt en moderne partileder trenger for å fronte partiets verdigrunnlag og program.

Det eneste som taler mot han er mangelen på et langt liv i partiorganisasjonen. Han har ikke gått gradene.
I den grad det betyr noe for en dyktig kommunikatør som allerede nyter tillit «der ute»?


Andre innlegg i denne serien:

2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i april 2020

3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.

Derfor bør Abid Raja bli ny partileder i Venstre

Det følgende handler om tre sider av samme sak;
1 – Et løvetannsbarns klassereise på veien til seier
2 – Venstres valg av ny leder på landsmøtet i 2020
3 – Slik faller Venstre ut av Stortinget i 2021 – eller alternativt; slik blir Venstre igjen et stort sentrumsparti på over 10 %

…og..

4 – En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

(Leserveiledning: Det meste av dette ble skrevet FØR Trine Skei Grande varslet at hun ville gå av som leder av Venstre på landsmøtet i år)


Et løvetannsbarns utrolige klassereise

Fredag 24.januar kunne ikke TV-seerne unngå å se en ny regjering spasere ut på Slottsplassen. De fikk oppleve spesielt en statsråd som ikke kunne skjule sin enorme glede: Abid Raja så ut til å være i ekstase der han sto med favnen av altfor mange blomster mens han mottok klemmer og gratulasjoner:

TV-seerne fikk kanskje også med seg nøkkel-overrekkelsen, en seremoni som denne gang fikk voksne mennesker til å gråte. Han som mottok nøkkelen gråt. Hun – den avtroppende kulturministeren som leverte nøkkelen gråt. Og vi andre som så dette og visste noe om Abid Rajas bakgrunn, kjente den varme rettferdighetens salte tårer presse på.

Det ble en stund for de store følelser. Dypest sett handler det om mye av det beste ved det norske samfunnet;

En grunnleggende gjestfrihet basert på tillit.
En sterk omsorgsevne til å ta vare på hverandre.
Et fellesskap som gir alle i flokken gleden av å være verdsatt og følelsen av tilhørighet.
De flinke fagfolk som ser barn og unges behov for trygghet og glede av å mestre.

Alt dette som gir FN gode grunner for enda en gang å kåre Norge til verdens beste land å bo i.

For faktum er at alt talte mot at Abid Raja skulle bli både advokat, politiker og statsråd.

Han kom fra et pakistansk hjem i norske Oslo, i en familie som sett med norske øyne var heller fattig. Men ikke fattigere enn at de tok seg råd til å sende deler av lønna til langt fattigere familiemedlemmer i Pakistan. Det forteller oss «gode nordmenn» om at også andre har et fellesskap de føler forpliktelser for.

Som gutt levde Abid i trangboddhet i den kommunale leiligheten der de hadde sin nødhavn . Hans mor var analfabet, faren jobbet på fabrikk. Og farens utfordringer og kulturbakgrunn endte med at Abid ble slått. Mange ganger. Med resultat: En ungdoms tapsfølelse og tårer.

Lisa Ekdahl og Richard Wolff lagde i 1993 tekst og melodi til «Pojken på månen». Den omhandlet en slik svensk «Abid». Om hvordan barn faller mellom mange stoler, og om deres behov for å bli sett, verdsatt og føle seg elsket.

Det kan være verdt å lytte til sangen. Kanskje kan vi slik bedre forstå Abids sterke klassereise fra tap og triste tårer til seier og gledestårer?

Skjermbilde 2020-02-26 kl. 14.23.39

Alt var egentlig lagt til rette for at denne potensielle løvetannsgutten med sorg i hjertet, sinne i hodet og tårer i øynene ville ende der mange andre har endt i Norge, Norden og Europa; ute blant andre marginaliserte ungdommer som ikke så noe håp.
Og som dyrker ekstreme holdninger av religiøs eller politisk art.

Det er disse  som kjente den sterke tristheten av å tilhøre et utenforskap.
Som heller skaffet seg verktøy for å stjele en bil enn verktøy til å tilegne seg kunnskap.

Abid har vært tøff nok til å fortelle om sin oppvekst. Han har vært ærlig om sorgene og nederlag, og til NRK fortalte han i høst om at han kunne endt som drapsmann. Han var centimeter og sekunder fra å slå en annen ungdom i hjel.

Men han ble altså et løvetannsbarn som på tross av en vanskelig oppvekst slo seg gjennom asfalten, krøp opp og fram i lyset og vokste seg stor og synlig – mot alle odds.

Han tok seg utdanning, og ønsket sjøl å gå på en videregående skole som hadde høy anseelse. Dette advarte hans omgivelser han mot å prøve. På ungdomsskolen fikk han beskjed om at der trengte han et høyt karaktersnitt for å lykkes. Abid mente han hadde nok G’er og M’er til å søke. Han kom inn. Og han kunne en dag stolt starte på jus-studiene. Og til slutte gjennomføre dem – mot altfor mange dårlige odds.

Jeg møtte Abid for første gang i fjor vinter. Og jeg ble overrasket.

Min kunnskap om han var heller dårlig, men jeg husket hans store engasjement  i debatter for drøye 20 år siden. Spesielt Per Ståle Lønnings program Sentrum var som skapt for å fyre opp deltakere med krutt-sterke meninger i et panel.
Det ble nok ofte mer underholdning enn opplysning.

Jeg husker fortsatt da Carl I Hagen ble satt ut av denne «unge uhøflige innvandreren» (riktignok født og oppvokst i Norge).  Abid Raja mente Hagen var med på å skape rasisme og fremmedhat i måten han snakker på.

Likevel merket jeg meg denne «langhårede, kjeftsterke pakkisen» som han ble kalt av mange. Han var engasjert, javel. Men han var meget dyktig å i argumentere og forsvare sine standpunkter. Han bar preg av stolthet for sin kulturbakgrunn, men hadde likevel også gode argumenter for «norske løsninger». Og han snakket også den gang med utestemme. 

Men det var ingen utestemme vi hørte da en journalist stilte han et enkelt, men likevel tøft spørsmål under nøkkel-overrekkelsen i kulturdepartementet. Hans svar gikk rett i hjertene på «gode nordmenn» som alltid har vært stolte av vårt land, våre verdier og våre beste sider i møtet med det fremmede:

Utover i det nye årtusen deltok Abid Raja stadig oftere i TV-sendte debatter. Han endret stilen en smule, lyttet og anerkjente andres synspunkter, og smilet kom oftere fram. Både journalister og TV-seere lot seg imponere av hans evne til kommunisere klare budskap og hans vilje til å skape dialog og forsoning.

Da jeg traff han her i Øst-Finnmark hvor han på kort varsel stilte opp for å sikre noen kommunevalglister, skjønte jeg raskt at denne politikeren har en X-faktor som er svært verdifull for ethvert liberalt parti i Europa.

Han hilste på  folk med handtrykk, smil og øyekontakt, husket navnet deres underveis i samtalen og lenge etterpå, var genuint nysgjerrig og lyttet – før han stilte nødvendige spørsmål for å tette igjen egne kunnskapshull.

Og han var ikke det man ofte forbinder med rikspolitikere; Gode produktselgere som er høye på seg sjøl, og helst vil snakke med folk om seg og sine saker – beskyttet bak en talerstol. Han var tilstede  og tok rommet med sitt ekte lyttende og nysgjerrige nærvær – uten å fokusere på seg sjøl.

Under og etter valget sist høst utmerket Raja seg med klare og lettgjenkjennelige Venstre-standpunkt gjennom kronikker i Aftenposten som skapte debatt – og sinne i Frp.

«Det er alltid plass til en til». Slik  uttrykker han Venstres historie. Samtidig er det et budskap som også en stor del av Ap- og Høyrevelgerne gir sin støtte til.

Abid har alt en moderne partileder trenger for å fronte partiets verdigrunnlag og program.

Det eneste som taler mot han er mangelen på et langt liv i partiorganisasjonen. Han har ikke gått gradene.
Politikere i dag er «utdannet» gjennom ungdomsorganisasjonen, og blir gjerne heltidspolitikere i ung alder. Spesielt i Høyre og Ap ser vi dette, men også i Venstre har det vært det vanlige løpet for de som «vil opp og fram».

For en dyktig kommunikatør som allerede nyter tillit «der ute» bør ikke mangelen på «broiler-skolen» være noen ulempe. Kanskje snarere tvert i mot?

Venstre trenger ny energisk leder nå

Det koster for et parti å ta ansvar ved å sitte i regjering. Det er langt enklere å være opposisjonsparti  og sitte på utsiden og fortelle verden hva regjeringen bør gjøre.

Etter at Venstres landsmøte våren 2017 vedtok å søke samarbeid i en sentrum-Høyreregjering, gikk partiet til valg. Det ble en tøff affære. Venstre ble utfordret på om de ville bli med i en regjering med Frp. Det sa Trine Skei Grande ikke var aktuelt. Da hun ble presset av pågående journalister, sa hun det var «svært  lite sannsynlig».

Forøvrig et naturlig svar da intet ansvarlig parti kan gardere seg mot en nasjonal krisesituasjon der alle parti må være villig til å ta regjeringsansvar.

Men rent politisk er det meget stor politisk avstand mellom Venstre og Frp. De fleste medlemmer og tillitsvalgte drev valgkamp sommeren 2017 og beroliget tradisjonelle velgerne med at » Nei, Venstre og Frp blir ikke del av samme regjering. Det har også vår partileder Trine bekreftet!».

Likevel skjedde det. Venstres partileder ledet an på en kurs hun i valgkampen hadde sagt var «svært lite sannsynlig».

Det blir en egen dynamikk i en organisasjon når lederen har satt seg et mål. Å argumentere mot lederen kan være ensbetydende med å bli satt på sidelinjen.

I starten av desember 2017 hadde hun overbevist sentralstyret om at dette ville være bra for Venstre.

Og når beslutningen var tatt, sluttet man rekkene i en godt ment, men dog så naiv solidaritet med eget parti. Også jeg valgte å nedtone avstanden til Frp og heller drømme om mulighetene. «Du vil vel partiets beste i denne situasjonen?».

Fasiten fikk hun deretter: Venstremedlemmer med et langt liv i Venstre meldte seg ut. 25 % av medlemsmassen er borte på 4 år. Venstres oppslutning på meningsmålingen sank som en stein.

Det ble vinteren 2019 gjort et meget intensivt arbeid for å få stilt lister i like mange kommuner som i 2015, men arbeidet var krevende. Venstrefolk over hele landet meldte om at det nå var tungt å fronte partiet. Og det største problemet var en partileder som ikke lenger skapte begeistring.

Likevel sto Skei Grande fram under landsmøtet i fjor vår med en garanti til partiet:
«Jeg vil fortelle dere en ting. Som ingen utenfor denne salen vet: Jeg er helt sikker på at vi kommer til å vinne valgkampen til høsten».

Hun klarte det ikke. Skråsikkerheten felte henne som en boomerang. Venstre fikk tvert i mot det dårligste resultatet siden 1991 (Da hadde Venstre vært ute av Stortinget to perioder på rad).

Venstres karismatiske ordfører i Ulvik, Lars Sponheim gikk bokstavelig talt Venstre inn igjen på Stortinget i 1993 på direktemandat i Hordaland. For 3.valg på rad havnet partiet under sperregrensa. Et nytt og spennende Venstre-ansikt skapte mirakel, og gjorde lokalvalget i -95 til en opptur for hele organisasjonen.

I motsetning til 2020 hadde Venstre fortsatt mange aktive lokallag rundt i landet i 1991. Det var en ganske solid grunnmur å bygge videre på. Ikke minst Odd Einar Dørum sin uegennyttige innsats i alle landets fylker gjorde det lettere å stable nye lister ved påfølgende lokalvalg i 1995.

Et fylkestingsvalg på 3,5 % ville vært tungt nok for et parti 2 år før stortingsvalget. For et regjeringsparti med en leder som ikke lenger begeistrer, er dette svært urovekkende. Og det er spesielt trenden som bekymrer:

Skjermbilde 2020-03-01 kl. 11.20.17
I 2005 fikk Venstre ved Lars Sponheim som partileder en opptur.  Det skyldtes flere forhold, men en observasjon er interessant: Venstre lå lavt på målingen helt fram til valgkampinnspurten. Da tikket det inn tusener av SMS til Høyretilltisvalgte og – medlemmer. Høyre ønsket om å heller stemme Venstre for å få de over sperregrensa og hindre en Stoltenberg-regjering.

Det hjalp for Venstre. Men ikke for Høyre. Og ved valget i 2021 har de nok med å hindre en merkbar tilbakegang for sitt eget parti om de ikke også skal hjelpe Venstres partileder Skei Grande ut av dødens posisjon.

Det var enda verre for Venstre-organisasjonen etter lokalvalget høsten 2019:
I over 50 kommuner der det var Venstre-lister, ble ikke partiet representert. Ærverdige Vardø Venstre som har vært representert i bystyret siden 1887, falt for første gang i historien helt ut. Også de viste til reaksjoner fra velgere:
» Vi stemmer ikke Venstre med den lederen dere har».

(Det skal i rettferdighetens navn også sies at det er nettopp Trine Skei Grandes innsats som leder og nestleder som fikk Venstre over sperregrensa både i 2013 og 2017. Og hun har vært utsatt for sterk hetsing på sosiale medier som neppe noen annen norsk politiker har opplevd. Selvsagt tar slikt på både på lederen og hennes organisasjon. Mer om dette senere).

Tilbake i disse 50 kommunene satt slitne, men hederlige Venstrefolk med følelsen av et enormt nederlag. Mange meldte fra om at det var uhyre tungt å drive valgkamp. Ikke minst de mange negative bemerkninger også fra ordinære Venstre-velgere om liten tillit til Venstres partileder var vonde å høre.

For lokalvalg og fylkestingsvalg blir stadig mer også et spørsmål om tillit til parti.
Og lik det eller ikke: Vi må forholde oss til en ny erkjennelse i den nye og fragmenterte medietid: Partiet = partilederen.

Venstre er nå i en ytterst vanskelig situasjon. Det er en erkjennelse som er blitt merkbart mye større etter det som for et sosialliberalt parti må betraktes som «katastrofevalg» sist høst.

Den blir opplagt ikke bedre om landsmøtet føler seg tvunget til å gjenvelge en leder som ikke lenger skaper verken begeistring eller energi.

Men hvem i Venstre kan skape ny energi, begeistring og få tilgang til de mange små sendeflater som i sum gjør partiet mer interessant – og større?

Valg -21: Venstre ute for godt – eller – Venstre er over 10 %?

At «Parti = Partilederen» ble jeg sist påminnet om da jeg som medlem av stortingsvalgprogramkomiteen nylig besøkte våre to søsterparti i Sverige og Radikale Venstre i Danmark.

I vår nye medietid hvor det er små flater både i tid og rom, er partilederens ansikt og troverdighet avgjørende. Strategien er å ha en leder som nyter generell tillit, er troverdig og utstråler en «x-faktor». Kjør vedkommende fram i alle budskap som skal kommunisere parti og politikk, og det skaper oppslutning.

At det virker så vi i Sverige ved siste riksdagsvalg. Annie Lööf fra Centerpartiet har løftet partiet fra usle 3 % til i underkant av 9. SPs Trygve Slagsvold Vedum fordoblet partiets oppslutning fra 2015 – 2019. Samme type campaigning er med stort hell brukte i USA og mange europeiske land, sist Boris Johnsens vellykkede «Brexit» som sikret han flertall i underhuset.

Venstre har fått et lite løft på meningsmålingen etter regjeringsskiftet, et skifte som kom som en overraskelse på vår partileder. Og det var heller ikke hun som dro Venstre ut av regjering – selv om hun helt sikkert har tenkt den tanken. Det forsto vi på henne da 4-partiregjeringen ble et resultat av Granavoldenforhandlingene. Hennes kropp- og verbalspråk talte så tydelig at dette var noe hun gjorde med liten lyst og glede.

24.januar var altså Frp ute av en regjering Venstre hadde spasert inn i – til tross for landsmøtevedtaket i 2017.

Noen av våre tradisjonelle velgere er nok fornøyd med at Venstre nå er tilbake der vi lovte velgerne våre; i en sentrum-Høyre regjering. Men dette skyldes altså ikke vår partileders vilje. Det skyldes Frp som i januar valgte å trekke seg ut av regjeringen.

En annen forklaring på en oppgang skyldes nok den begeistring en av våre nye statsråder er møtt med. Abid Rajas inntreden i regjering er tatt vel i mot av svært mange, også utenfor Venstre. Han utstråler en energi og en medmenneskelighet som begeistrer langt utenfor våre egne rekker. Han har et levd liv bak seg – ikke som politisk broiler som har gått gradene, men som har stått i mange krevende situasjoner og klart å løse dem.

En kristen SV’er skrev «En hyllest til Abid Raja» som viste denne SVerens raushet, og var en sterk anerkjennelse av det Abid Raja representerer i norsk politikk.

Men også i internasjonal politikk representere Raja noe verdifullt og viktig:
Da Raja ble valgt som leder av OSSE (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) sin ekspertgruppe mot ekstremisme og terror, var det neppe kun fordi Raja har skrevet to bøker om dette emnet.

«– Jeg er svært glad for at Abid Raja har sagt ja til å ta på seg ledervervet i denne viktige gruppen. Han er veldig aktiv, full av energi og har stor innsikt i problemstillingene som gruppen jobber med, sier presidenten for den parlamentarisk forsamling i OSSE, George Tsereteli, til VG.

– Det er ikke lett å forene alle Europeiske land, og Russland og USA i felles enighetspunkter. Raja har bygd relasjoner mellom landene og det er årsaken til at jeg har anbefalt ham, sier Tsereteli og legger til:

– Hans norske væremåte, flerkulturelle bakgrunn og flerreligiøse forståelse gjort at han blir sett på som en brobygger, sier Tsereteli.»

Nå kan det sikkert hevdes lettere ironisk at enhver Venstre-politiker med erfaringer fra et liv i Venstre  har tilstrekkelig kompetanse å takle motsetninger og personkonflikter – og bør derfor makte dette internasjonalt der konfliktene er mindre.

Alle ser imidlertid at Abid Raja har egenskaper som gjør han godt skikket til å lede et parti der det opplagt er fraksjoner i flere viktige spørsmål.

Abid Raja nyter stor tillit blant både Venstrevelgere og andre velgere. På en meningsmåling gjort av VG i fjor høst der det ble spurt om hvem de mente var best egnet til å lede partiet. 29 % var usikre. For de som hadde en mening, ble tallene slik:

Skjermbilde 2020-03-01 kl. 12.22.46
I en annen utført av Aftenposten like før valget hvor en rekke politikere kunne velges blant, så det slik ut for de som svarte «Veldig godt» eller «Ganske godt» på dette spørsmålet :

Skjermbilde 2020-03-01 kl. 12.31.01

Det er oppsiktsvekkende lave tall for en sittende partileder, og tilsvarende overraskende høye for Abid Raja som på det tidspunktet ikke var annet en menig stortingsrepresentant og stortingsvisepresident .

Det er nettopp dette Trine Skei Grande forlengst har innsett. At hun straks etter valget tok ansvar ved å si at hun fortsetter, var ikke uventet. Slikt gjør også både bedriftsledere og fotballtrenere mens de tygger på utviklingen – og får evaluert sin lederevne og resultater av de rundt seg.

Dagbladet hadde nylig en analyse der de brukte et ikke uvanlig utgangspunkt: Enhver leder vil sitte som leder lengst mulig. En slik tenking bygger på det den italienske filosofen og «statsvitenskapens far», Niccolò Machiavelli beskrev i «Fyrsten». Mennesket søker i starten de ideelle løsninger for så mange som mulig, men ender opp med å bli kynisk for å beholde makt og privilegier.

Ut fra en slik analyse vil derfor Trine Skei Grande gjøre alt som står i hennes makt for å bli sittende.  Da kaster hun gjerne tidligere venner på dør, og justerer seg i en posisjon for gjenvalg. I så fall ville hun også ha krevd et troskapsløfte fra Raja og Rotevatn: «Dere får plass i regjering. – mot at dere trekker kandidatur som ny leder og støtter meg.»

Det kan godt være at Dagbladet har rett. Men det er ikke mitt inntrykk av Trine.

Hun er en svært belest politiker til tross for sine store lesevansker under skolegangen. Ordblindhet er utfordrende, men ikke ødeleggende for en kunnskapssøkende som henne.

NRK.no hadde en interessant og lesverdig sak om dette nylig, der hun var avbildet hjemme med bøker fra hylle til tak.

Det forundrer meg ikke om hun også har lest Machiavelli, og kanskje «Fyrsten». Å lese god litteratur gir ikke bare gode opplevelser. Det gir også ettertanke, refleksjon og i beste fall endringsvilje. Det som ikke fungerer i samfunnet må forbedres.

I så fall  fikk hun også lest dette fra Machiavelli. Hans analyser og utgangspunkt er svært pessimistisk for mannlige ledere (men senere i Europas historie også kvinnelige):

«Når mennesket ikke behøver å kjempe for nødvendighet, så kjemper de for ambisjoner, som er så mektige i menneskers bryst at uansett hvor høyt i gradene et menneske stiger, så vil ambisjoner aldri forlate dem.»

Derfor føler jeg meg ganske trygg på at Venstres partileder ikke går i den fellen andre politiske ledere har gått i: «Tvihold på makten – selv om det går til helvete med partiet».

Hun har nok sannsynligvis allerede gitt valgkomiteen signal om dette, og at de nå kan velge mellom Raja og Rotevatn som ny leder. Derfor tok hun dem inn i regjering – for å gi de regjeringserfaring nok til å takle å være både partileder og statsråd.

I så fall har hun vist et stort og klokt lederskap som landsmøtet kommer til å hylle henne for. 19 år i partiledelsen, derav 10 som leder har det meste av tiden økt oppslutningen, er en imponerende innsats! Hun kommer på landsmøtet til å få den lengste og varmeste applausen noen Venstreleder har fått for sin langvarige innsats.

Med tanke på den usaklige hetsen hun har vært møtt med, er det beundringsverdig at hun har stått i stormen. Som statsråd for skole er hun i sitt rette element, og for skolepartiet Venstre er det viktig at hun fortsetter der.

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.43.22

Jeg skrev dette forsvaret for Trine for litt over et år siden:
Når pressen presser Venstre, må «Trine ikke grine»?
Det gjorde jeg fordi jeg synes hun på det tidspunktet ikke ble respektfullt og rettferdig behandlet av media.

Jeg står selvsagt fast ved det jeg skrev. Og det ble altså skrevet før landsmøtet i fjor hvor hun lovte å vinne lokalvalget. Det gjorde hun ikke.

Og Venstre er ikke ulik en hvilken som helst bedrift eller et fotballlag på høyere nivå.

Den som sitter med hovedansvaret må ta konsekvensene når de ikke oppnår de resultater de har forpliktet seg til.

For å gå videre og bygge opp Venstre igjen, er det ikke mange lederkandidater som er i stand til å gjøre Venstre til et 10 %-parti igjen.

Venstre har kun én slik lederkandidat i dag – Abid Raja.

En naturlig konklusjon for Venstres valg av ny ledelse?

Valgkomiteen foreslår først og landsmøtet avgjør etterpå  Venstres skjebne ved stortingsvalget i 2021.

Dersom det er slik at Dagbladets Machiavellibaserte analyse stemmer, vil nok valgkomiteen føle de presses til å ikke gjennomføre det de kommuniserte i starten av en bred og god prosess: Partiet trenger fornyelse.

Å bytte ut to parti-nestledere med langt kortere funksjonstid enn lederens 19 år, er ingen fornyelse av partiet. Med utgangspunkt i tesen «Parti=Partileder» fortsetter Venstre med en leder som ikke lenger inspirerer og engasjerer. Hun maktet ikke å oppfylle sitt løfte til landsmøtet i fjor vår, og det må selvsagt få konsekvenser.

I en slik situasjon kan det være lettvint å bruke plaster der pasientens behov er snarlig  operasjon og rask oppfriskning. Men hvor klokt er det å overse legens beskjed om snarlig operasjon?

Dagbladet har følgende sak i dag om hvordan det står med tilliten til partilederne. Internt i partiet vil en populær partileder ligger over 75 %, og alt under det er dårlig nytt:

Skjermbilde 2020-03-02 kl. 09.22.38

Å levere en innstilling med Trine Skei Grande på topp og «hvem-som-helst» som nestledere er et provoserende signal til mange medlemmer, tidligere velgere som sitter på gjerdet og til potensielt nye velgere.

En slik innstilling er ikke hva det store flertall av medlemmer og tillitsvalgte har rapportert i sin analyse av høstens valg. De ønsker lederskifte.

Og det har nok en klok  Trine Skei Grande forlengst forstått. Hun har  som en reflektert leder innsett dette, og setter ikke seg sjøl høyere enn partiet. Det har hun sannsynlig allerede gitt beskjed om til valgkomiteen.

Men hvem er best egnet til å overta ledelsen i et parti som skal vinne tilslutning i hele landet – og både fra nye og tidligere velgere.

Jeg tilhører de mange i Venstre som har fått  øynene opp for Sveinung Rotevatns kvaliteter. Å følge han i Politisk Kvarter, Dax18 eller i Debatten, er en stor fornøyelse. Kunnskapsrik, poengtert og overbevisende tar han kampen opp mot sine motdebattanter.

Han appelerer til slike som meg; akademikere med en forholdsvis smal horisont.

Han er ikke ennå den utadvente partilederen som klarer å begeistre folk i våre nye velgergrupper. Han blir litt intern Venstre-leder som der kan forklare de mest kompliserte politiske ligninger med kunnskap og vidd, og vil derfor være en inspirerende politisk nestleder.

Det mest utfordrende er at han i for stor grad har vært tilknyttet Oslo-miljøet og ikke har et tilstrekkelig levd liv bak seg. Han risikerer derfor å bli en hyggelig og velmenende partileder som ikke makter å bryte gjennom mediefokuset, og blir følgelig heller ikke interessant og hørbar nok i møtet med de øvrige partiledere. Venstre risikerer å tape nødvendig oppmerksomhet med Rotevatn som leder.

I tillegg tilhører han «høyresiden» i Venstre med sympatier for liberalistene i Frp/FrpU. Han oppfatte som talsmann for aktiv dødshjelp, for surrogati (leie av livmor), for EU-medlemskap nå og for å basere valgordningen på ren matematikk.  Det siste vil merkbart vanskeliggjøre at alle deler av landet får tilgang til nasjonalforsamlingens talerstol.

Mange i (og utenfor) Venstre ønsker at Abid Raja skal bli den nye partilederen i Venstre.
Jeg tilhører dem. Min begrunnelse er gitt tidligere.

I tillegg vil jeg vise til hans forståelse av å bygge opp en solid organisasjon nedenfra. Sterke Venstre-lag gir sterke Venstre-lister lokalt gir gode Venstre-resultat ved stortingsvalg. Og han har mer enn de fleste sentrale Venstre-folk (med hederlig unntak for Odd Einar Dørum og noen til ) forstått innholdet i  Henrik Wergelands tekst (bildet lånt fra slideserve);

Skjermbilde 2020-03-02 kl. 09.43.31
Det mangfoldige Norge med spredt bosetting og verdiskaping må gis livsvilkår gjennom politiske grep. Å satse på at markedskreftene sammen med en sterk og maktsentraliserende stat alene skal sikre dette mangfoldet, er ingen farbar vei.

Abid Raja har en sjelden evne til å gi gode løypemeldinger med et solid Venstre-budskap på riktig tid.

Da NRKs video «eksploderte» i antall visninger

Det hører til sjeldenhetene at politiske taler i Norge får mer enn noen 10 000 visninger på nett.

Da den Norges-kjære tekstforfatteren og visesangeren Halvdan Sivertsen fra Bodø fylte 70 år, valgte Abid Raja som kulturminister å være tilstede under markeringen i Oslo Spektrum. Han holdt også en tale.

En gripende tale.

Om betydningen av Halvdans «Sommerfugl i vinterland» og Norge som et raust land overfor de som kommer hit med en «drøm om engang å bli fri «.

Denne talen  har hittil over utrolige 1 million visninger på nettet!!

Og en slik ekte og dypfølt takketale  kan bare noen ytterst få politikere holde. Fordi de mener hvert ord – og er trygt forankret i sitt verdigrunnlag. De begeistrer og gleder store grupper mennesker av ulik politisk bakgrunn med sin ekte overbevisning og sin sårbare ærlighet.

De har denne unike X-faktoren. Slik som Obama i USA, Annie Lööf i Sverige, Macron i Frankrike, Trudeau i Canada for å nevne gode sosialliberale ledere.

Og Abids X-faktor vil gjøre Venstre til et 10%-parti igjen.

Her kan du se talen (Velg Vis fullskjerm på verktøylinja nede dersom du ikke ser hele videobildet).

https://www.facebook.com/plugins/video.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2FNrknordland%2Fvideos%2F250946205891483%2F&show_text=1&width=476

En slik tale gikk rett i hjertet på alle som hørte den.

Og bekreftet at Norge har fått en helt ny politikertype som står langt unna populisme og lettvintheter. Og som er tydelig i talen når «ytre høyre» truer liberale verdier. Den brune fascismen har dessverre fortsatt grobunn i Norge og Europa. Da trenger vi uredde politikere som står opp for liberale verdier i det politiske sentrum.

En slik politiker har lenge vært savnet.

Nå er tiden inne for Abid Raja som ny leder i Venstre.