At «Parti = Partilederen» ble jeg sist påminnet om da jeg som medlem av stortingsvalgprogramkomiteen nylig besøkte våre to søsterparti i Sverige og Radikale Venstre i Danmark.
I vår nye medietid hvor det er små flater både i tid og rom, er partilederens ansikt og troverdighet avgjørende. Strategien er å ha en leder som nyter generell tillit, er troverdig og utstråler en «x-faktor». Kjør vedkommende fram i alle budskap som skal kommunisere parti og politikk, og det skaper oppslutning.
At det virker så vi i Sverige ved siste riksdagsvalg. Annie Lööf fra Centerpartiet har løftet partiet fra usle 3 % til i underkant av 9. SPs Trygve Slagsvold Vedum fordoblet partiets oppslutning fra 2015 – 2019. Samme type campaigning er med stort hell brukt i USA og mange europeiske land, sist Boris Johnsens vellykkede «Brexit»-strategi som også sikret han flertall i underhuset.
Venstre har fått et lite løft på meningsmålingen etter regjeringsskiftet, et skifte som kom som en overraskelse på vår partileder. Og det var heller ikke hun som dro Venstre ut av regjering – selv om hun helt sikkert har tenkt den tanken. Det forsto vi på henne da 4-partiregjeringen ble et resultat av Granavoldenforhandlingene. Hennes kropp- og verbalspråk talte så tydelig at dette var noe hun gjorde med liten lyst og glede.
24.januar var altså Frp ute av en regjering Venstre hadde spasert inn i – til tross for landsmøtevedtaket i 2017.
Noen av våre tradisjonelle velgere er nok fornøyd med at Venstre nå er tilbake der vi lovte velgerne våre; i en sentrum-Høyre regjering. Men dette skyldes altså ikke vår partileder. Det skyldes Frp.
En annen forklaring på en oppgang skyldes nok den begeistring en av våre nye statsråder er møtt med.
Abid Rajas inntreden i regjering er tatt vel i mot av svært mange, også utenfor Venstre. Han utstråler en energi og en medmenneskelighet som begeistrer langt utenfor våre egne rekker. Han har et levd liv bak seg – ikke som politisk broiler som har gått gradene, men som har stått i mange krevende situasjoner og klart å løse dem.
En raus kristen SV’er skrev «En hyllest til Abid Raja» , en sterk anerkjennelse av det Abid Raja representerer i norsk politikk.
Men også i internasjonal politikk representere Raja noe verdifullt og viktig:
Når Raja velges som leder av OSSE (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) sin ekspertgruppe mot ekstremisme og terror, er det neppe kun fordi Raja har skrevet to bøker om dette emnet.
«– Jeg er svært glad for at Abid Raja har sagt ja til å ta på seg ledervervet i denne viktige gruppen. Han er veldig aktiv, full av energi og har stor innsikt i problemstillingene som gruppen jobber med, sier presidenten for den parlamentarisk forsamling i OSSE, George Tsereteli, til VG.
– Det er ikke lett å forene alle Europeiske land, og Russland og USA i felles enighetspunkter. Raja har bygd relasjoner mellom landene og det er årsaken til at jeg har anbefalt ham, sier Tsereteli og legger til:
– Hans norske væremåte, flerkulturelle bakgrunn og flerreligiøse forståelse gjort at han blir sett på som en brobygger, sier Tsereteli.»
Nå kan det sikkert hevdes lettere ironisk at enhver Venstre-politiker med erfaringer fra et liv i Venstre har mer enn kompetanse nok på å takle motsetninger og personkonflikter – og bør derfor makte dette internasjonalt der konfliktene er mindre.
Alle ser imidlertid at Abid Raja har egenskaper som gjør han godt skikket til å lede et parti der det opplagt er fraksjoner i flere viktige spørsmål.
Abid Raja nyter stor tillit blant både Venstrevelgere og andre velgere. På en meningsmåling gjort av VG i fjor høst der det ble spurt om hvem de mente var best egnet til å lede partiet. 29 % var usikre. For de som hadde en mening, ble tallene slik:
I en annen utført av Aftenposten like før valget hvor en rekke politikere kunne velges blant, så det slik ut for de som svarte «Veldig godt» eller «Ganske godt» på dette spørsmålet :
Det er oppsiktsvekkende lave tall for en sittende partileder, og tilsvarende overraskende høye for Abid Raja som på det tidspunktet ikke var annet en menig stortingsrepresentant og stortingsvisepresident .
Det er nettopp dette Trine Skei Grande forlengst har innsett. At hun straks etter valget tok ansvar ved å si at hun fortsetter, var ikke uventet. Slikt gjør også både bedriftsledere og fotballtrenere mens de tygger på utviklingen – og får evaluert sin lederevne og resultater av de rundt seg.
Dagbladet hadde nylig en analyse der de brukte et ikke uvanlig utgangspunkt: Enhver leder vil sitte som leder lengst mulig. En slik tenking bygger på det den italienske filosofen og «statsvitenskapens far», Niccolò Machiavelli beskrev i «Fyrsten». Mennesket søker i starten de ideelle løsninger for så mange som mulig, men ender opp med å bli kynisk for å beholde makt og privilegier.
Ut fra en slik analyse vil derfor Trine Skei Grande gjøre alt som står i hennes makt for å bli sittende. Da kaster hun gjerne tidligere venner på dør, og justerer seg i en posisjon for gjenvalg. I så fall ville hun også ha krevd et troskapsløfte fra Raja og Rotevatn: «Dere får plass i regjering. – mot at dere trekker kandidatur som ny leder og støtter meg.»
Det kan godt være at Dagbladet har rett. Men det er ikke mitt inntrykk av Trine.
Hun er en svært belest politiker til tross for sine store lesevansker under skolegangen. Ordblindhet er utfordrende, men ikke ødeleggende for en kunnskapssøkende som henne.
NRK.no hadde en interessant og lesverdig sak om dette nylig, der hun var avbildet hjemme med bøker fra hylle til tak.
Det forundrer meg ikke om hun også har lest Machiavelli, og kanskje «Fyrsten». Å lese god litteratur gir ikke bare gode opplevelser. Det gir også ettertanke, refleksjon og i beste fall endringsvilje. Det som ikke fungerer i samfunnet må forbedres.
I så fall fikk hun også lest dette fra Machiavelli. Hans analyser og utgangspunkt er svært pessimistisk for mannlige ledere (men senere i Europas historie også kvinnelige):
«Når mennesket ikke behøver å kjempe for nødvendighet, så kjemper de for ambisjoner, som er så mektige i menneskers bryst at uansett hvor høyt i gradene et menneske stiger, så vil ambisjoner aldri forlate dem.»
Derfor føler jeg meg ganske trygg på at Venstres partileder ikke går i den fellen andre politiske ledere har gått i: «Tvihold på makten – selv om det går til helvete med partiet».
Hun har nok sannsynligvis allerede gitt valgkomiteen signal om dette, og at de nå kan velge mellom Raja og Rotevatn som ny leder. Derfor tok hun dem inn i regjering – for å gi de regjeringserfaring nok til å takle å være både partileder og statsråd.
I så fall har hun vist et stort og klokt lederskap som landsmøtet kommer til å hylle henne for. 19 år i partiledelsen, derav 10 som leder har det meste av tiden økt oppslutningen, er en imponerende innsats! Hun kommer i april til å få den lengste og varmeste applausen noen Venstreleder har fått for sin langvarige innsats.
Med tanke på den usaklige hetsen hun har vært møtt med, er det beundringsverdig at hun har stått i stormen. Som statsråd for skole er hun i sitt rette element, og for skolepartiet Venstre er det viktig at hun fortsetter der.
Jeg skrev dette forsvaret for Trine for litt over et år siden:
Når pressen presser Venstre, må «Trine ikke grine»?
Det gjorde jeg fordi jeg synes hun på det tidspunktet ikke ble respektfullt og rettferdig behandlet av media.
Jeg står selvsagt fast ved det jeg skrev. Og det ble altså skrevet før landsmøtet i fjor hvor hun lovte å vinne lokalvalget. Det gjorde hun ikke.
Og Venstre er ikke ulik en hvilken som helst bedrift eller et fotballlag på høyere nivå.
Den som sitter med hovedansvaret må ta konsekvensene når de ikke oppnår de resultater de har forpliktet seg til.
For å gå videre og bygge opp Venstre igjen, er det ikke mange lederkandidater som er i stand til å gjøre Venstre til et 10 %-parti igjen.
Venstre har én slik lederkandidat i dag – Abid Raja.
Andre innlegg i denne serien:
Dersom du har en stor kopp kaffe og 10 minutter tilgjengelig, kan alt leses samlet og i rekkefølge her:
Derfor bør Abid Raja bli ny leder i Venstre.
Ryggmargsrefleksjoner 