Det er helt ufattelig. Alle sov på sin vakt mens skipet “Verdens beste land” fortsatte framover på gal kurs. Underveis traff det en rekke småbåter som trengte hjelp i uværet de var i, men som ble straffet ved å bli kjørt i senk.

Hittil vet man om 78 havarerte, som levde i troen på at de nå var i sikkerhet og som brått innså at de var fortapt. 

En rekke trygdemottakere trodde at de var innenfor norske lover, og at det å flytte seg fritt over landegrensene var tillatt.

Men det var det ikke hvis du var trygdemottaker. Da hadde du elektronisk lenke fordi du var for syk til å arbeide, og fordi du trengte noe tid for å bygge deg opp og komme tilbake til arbeidslivet.

Om du da ikke havnet i samme situasjon som et mindretall og aldri ville bli i stand til å ta ordinært arbeid igjen.

Det er et stort nok personlig nederlag  å ikke være i stand til å arbeide – om ikke du også skal straffeforfølges og fratas det du skulle leve av. Fordi du brøt en norsk byråkratiskapt regel som kun med en formell offentlig godkjennelse fra NAV tillot deg i passere norskegrensa.

Du trengte altså en passér-seddel.

Noe som sist var vanlig i Norge i perioden 1940-45.

Grensetilfellene

Jeg kjente på følelsen sjøl i 2018. Jeg var sykemeldt, og hadde behov for å få reise i vinterferien til Sydens varme. Vi hadde bestilt reisa, og snaue 3 uker før reisa oppdaget jeg NAV-teksten “med liten skrift”. Jeg måtte søke om tillatelse fra NAV!

Heldigvis kunne dette gjøres digitalt, og like heldigvis ble søknaden saksbehandlet av en voksen og oppegående ansatt på NAV-kontoret i Båtsfjord. Tillatelsen ble gitt.

Jeg tok kopi av svaret, og så like før avreise til min fortvilelse at returdatoen var feil. Jeg hadde satt den til dagen før hjemreisen! Hva skulle jeg gjøre? Det ville være fryktelig å miste sykelønna for den uka. Så jeg gjorde ingenting. Dermed var jeg nervøs i flere uker etterpå for hva noen i NAV skulle finne ut:  Jeg hadde vært i utlandet på en dato jeg ikke hadde lov å være der – uten hittil alvorlige økonomiske konsekvenser for meg.

Noen måneder senere skulle jeg kjøre fra Øst-Finnmark til Molde. Jeg hadde noen uker før det uformelt spurt en på NAV om jeg kunne kjøre fritt til Nuorgam (et mindre finsk tettsted på grensa mot Norge) for å sjekke bilen på et verksted der. Hun smilte av det, og sa ubyråkratisk at de kommer ikke til å lage noen sak av det. “Det er jo nabolandet vårt!”.

Så i april tok jeg en av mine største sjanser i mitt voksne liv: Jeg kjørte til Molde den retteste veien – gjennom to land; Finland og Sverige med flere overnattinger. Jeg var altså innom utlandet uten tillatelse! Og etter norske regler og fortolkning av lovverket, var det altså i strid med Lov om folketrygd. NAV kunne ha straffet meg.

Jeg hadde ikke våget å stå fram med mine “lovbrudd” om det ikke var for at EUs trygdeforordninger gjennom norsk tilslutning til EØS beskytter meg nå. Altså, det er ikke norsk lov og norske regler og norske myndigheter som gjør det, men EUs “tungrodde byråkratiske system”.

Som gammel EU-motstander gjør jeg meg mine tanker nå.

Folk eller System først?

Jeg forteller om dette for å vise hvordan et system fullstendig kan kjøre mennesker i senk.

Her har ikke bare dagens regjering sviktet.

Både Stortinget, tidligere regjeringer og  domstolene sviktet kapitalt.
Og utrolig nok ;
MEDIA, vår 4-statsmakt som skal sikre innsyn i og derfor kontroll med våre 3 statsmakter sviktet også. Presumptivt oppegående journalister har ikke gjort sin jobb i alle disse år.

Kanskje fordi de heller ikke der – som på økonomi – hadde nok kunnskap om saksfeltet?

Allerede våren 2013 forelå det en dom i EFTA-domstolen basert på en sak fra 2009 hvor en EU-borger fikk medhold i kravet om å beholde trygdepenger. Journalister/media med nese for slikt ville skjønt sprengkraften i en slik avgjørelse.

Heller ikke VG gjorde jobben sin. Det er likevel lett å være enig med VGs kommentator når hun skriver om skandalen.

Det var en total kollektiv svikt i Norge, landet som gang på gang er rangert som verdens beste. Og som de fleste av oss ikke ønsker å flykte fra.  Ganske enkelt fordi vi stoler på et offentlig finansiert og godt utbygd sikkerhetsnett for de som av ulike grunner faller ut av vanlig hverdag og trenger hjelp.

Hvem skal derfor ta ansvaret for en slik ubegripelig offentlig straffeforfølgelse av uskyldige personer ?

Hvilken type rettsstat vil Norge være?

Det er en menneskerett å bli forsvart dersom landets myndigheter påstår du har brutt landets lover. Ingen kan bli straffet uten lov og dom.

Vi trodde at Norge var en rettsstat svært langt unna det vi finner i land styrt av ideologien til høyreradikale (fascisme) eller venstreradikale (kommunisme). I de land er rettssystemet en del av den samme statsmakt og følgelig politisk styrt. Der blir innbyggerne tilfeldig behandlet. Dommer blir avsagt ut fra vilkårlige politiske hensyn og uten at den anklagede kan velge seg en forsvarer som er uavhengig av statsmakta.

For et liberalt demokrati som vårt med en statsmakt som balanserer og kontrollerer makt gjennom maktfordelingsprinsippet, er det uhørt at slikt kan skje. Likevel har summen av det som har skjedd blitt 78 dommer hvor det manglet noe så fundamentalt som en gyldig lovhjemmel! Tenk det! I en rettsstat som vi skal stole på..

I dette tilfellet har altså vårt øverste folkevalgte organ, Stortinget vedtatt en lov og regjeringen vedtatt forskrifter som var i strid med lov- og avtaleverket Norge har sluttet seg til gjennom EØS!

Er det da rett at alle kan peke på alle andre som “mest” ansvarlig, og at “alt blir som før” med noen beklagende ord eller at en statsråd går?

Det blir direkte flaut når småpartier nå lager et stort spill for å dekke over egne feil og eget ansvar, og lager mediestøy med å vifte med mistillitsforslag i opplagt håp om nye velgere.

Jeg skjønner godt behovet for oppmerksomhet og “være først på ballen” i konkurranse med andre opposisjonsparti. Men vær snill og vis både skamvett og måtehold nå!

Regjeringen må gå av for å markere alvoret i denne skandalen

Jeg godtar at ingen domstol, storting eller regjering alene kan påta seg ansvaret når ledd etter ledd i sikkerhetslenka brast over mange ti-år.
Men jeg synes likevel det blir helt rett at sittende regjering trekker seg ut fra det vi hittil vet om trygdeskandalen.

Om regjeringen fratrer ved at det skjer gjennom et mistillitsforslag i Stortinget eller fordi statsministeren går til Kongen og melder sin avgang, er mindre viktig. Men det har større virkning om det er regjeringen som av eget initiativ gjør det. Da viser man utad at både svarte biler, høye lønner og andre goder må vike for den gode sak: å opptre ydmykt og respektfullt overfor de mange ofrene av offentlige feilgrep.

Det mest anstendige overfor de 78 dømte og deres familier, burde derfor være at statsministeren og partilederne for regjeringspartiene sjøl blir enige om en slik konklusjon. Det ville virkelig bli oppfattet som om at noen faktisk tar ansvaret. På ordentlig. På alvor. I respekt for enkeltmenneskers rett til anstendig behandling av det offentlige.

Det viktigste er at alle som er rammet av den kollektive kollapsen ser at det er noen voksne hjemme nå. Som ikke bare sier beklager, men som tar konsekvensen av en slik beklagelse i praksis.

Først da kan “det offentlige systemet” ta en restart på tillitsbygging.

For da har ledelsen i verdens beste land sagt klart fra:

«Vi levde for lenge i troen på at alt var på stell, og at mennesker i Norge ble behandlet med respekt av det offentlige og av vårt rettsvesen. Vi innrømmer at den norske stat over lang tid har krenket enkeltmennesker, og lover å hindre at slik skal skje igjen.

Regjeringen tar derfor ansvaret på vegne av et helt kollektiv som sviktet over altfor mange år. Og hvor norske innbyggere ble urettmessig dømt og straffet.
Derfor går regjeringen av.»

Så får det politiske systemet starte bygging av ny tillit – av partier som ønsker å ta ansvar i en ny regjering.
Og som vil sørge for at heretter skal FOLK, ikke SYSTEM settes i første rekke.