I år har over halvparten av finnmarkingene og noen i Troms våknet opp til 5 sjokkerende meldinger!

Det var nesten ikke til å tro. Nesten som en god gammeldags samfunnshusfest på 70-tallet. Du våkner dagen etter et helt annet sted enn det som var planen.

1.januar våknet alle i Troms og Finnmark i et nytt fylke. Selv noen glass vann hjalp ikke. Ikke isvann i ansiktet heller.

Det går langsomt opp for deg at nå er endetiden kommet – hvis du da var en som blindt trodde på en over to år gammel lang kampanje. Den som ble startet etter stortingsvalget i 2017 da en dame fra Finnmark forkynte at «Finnmark forsvinner».

Kampanjen fikk stor støtte – ikke minst fordi den hadde et budskap som var meget alvorlig og skremmende: Dette var slutten på Finnmark. Fra 2020 ville Tromsø by eie naturen i Finnmark, ta alle fylkeskommunale og statlige arbeidsplassene fra Vadsø, sentralisere de videregående skolene til Troms, ta fra finnmarkingene sin identitet og en rekke andre negative konsekvenser.

Det kan være verdt å se litt i dagens fred og ro på 5 sjokkmyter som ble skapt under «unntakstilstanden», og hva som er realiteten i dag.

Sjokkmyte 1: » Kjøttvekta avgjør: Troms og Tromsø kommer til å ha rent flertall i det nye fylkestinget og bestemmer derfor alt alene».

Fylkestinget består nå som før av partier, ikke geografiske enheter. I det gamle fylkestinget i Finnmark har det aldri skjedd at f.eks Alta-representantene utgjorde en gruppe og stemte sammen mot de øvrige.

Slik blir det heller ikke i det nye fylkestinget.

I tillegg er det verdt å merke seg at Tromsø kun har 10 av 57 fylkestingsrepresentanter – OM noen frykter at en kommune skal foreta et «fylkeskupp».

Forøvrig fikk Finnmark inn 26 og Troms inn 31 i det nye fylkestinget. 3 av partiene fra Troms har sagt at deres representanter ikke kommer til å utgjøre et flertall for Troms dersom det noengang skulle bli aktuelt med «kampvotering». I så fall har Troms kun 20 av 57 folkevalgte.

Slik kampvotering hvor partiene deler seg geografisk har ikke forekommet i Finnmark. Jeg tviler på om det har skjedd i Troms. Det er partienes partiprogram som styrer, og partiene fører sin politikk ut fra dette.

Troms og Tromsø kan derfor ikke bestemme alt alene slik myteskaperne påsto.

Sjokkmyte 2: » Troms og Tromsø kommer til å eie og bestemme over våre naturressurser ved at FEFO-styret skal velges av fylkestinget».

Helt siden 2005 og Finnmarkslovens oppstart har styret i FEFO (Finnmarkseiendommen) bestått av 6 medlemmer, hvorav 3 er valgt av Sametinget (hvor flertallet ikke er fra Finnmark) og av Finnmark fylkesting (hvor alle er fra Finnmark).

Et meget viktig krav har vært at alle medlemmene skal være bosatt (folkeregisterført) i Finnmark. Ved at Troms og Finnmark fylkesting også har medlemmer fra Troms og FEFO-styret skulle velges av dette, fryktet noen at dette ville være å overføre naturresurser og merinntekter fra Finnmark til Troms.

Heller ikke dette ble tilfelle. Forskriften ble endret slik at det formelt er Troms og Finnmark fylkesting som skal velge 3 styremedlemmer. Men det gamle kravet om at disse MÅ være bosatt i Finnmark står ved lag.

Debatten i det nye fylkestinget nå før jul viste at dette var uproblematisk. Diskusjonen gikk på om det var Frp eller Rødt  som skulle få deres finnmarking valgt.

Naturressursene er fortsatt på finnmarkingenes hender. Selvsagt.

Sjokkmyte 3: » Finnmarkinger kommer til å miste identiteten vår. Vi blir tromsværinger!»

Det er dessverre en kjensgjerning at det finnes mennesker med liten tro på seg sjøl og stolthet over egen bakgrunn. Blant disse er det nok en god del som trodde på påstandene om at vi ville miste vår identitet og geografiske tilhørighet når Troms og Finnmark ble slått sammen.

Sjokket kom 1.januar. Fortsatt var vi finnmarkinger, Finnmark er et eget geografisk område og for de i Troms var identiteten der som før i deres område.

Rart? Ja, i forhold til skremslene. Men for de mange finnmarkinger som har sett andre deler av Norge og blitt kjent med deres stolthet over identitet, er dette naturlig.

I Møre og Romsdal er de veldig bevisst om de har identitet som sunnmøring, romsdaling eller nordmøring.

I nye Vestland fylke vet de godt om de er enten sogning, nordfjording, sunnfjordning, bergenser, vossing eller fra andre geografiske områder.

Kanskje vi i både Troms og Finnmark skal bli enda stoltere og tryggere på vår identitet?

Sjokkmyte 4: «Finnmark og Vadsø mister alle stillingene når Troms med sitt flertall skal bestemme».

Et meget viktig argument, og svært forståelig. Vadsø kommune med da knappe 6000 innbyggere hadde nettopp mistet både innbyggere og arbeidsplasser  fordi flyktningestrømmen avtok dramatisk etter 2015.

Skulle Vadsø i tillegg miste de 140 fylkeskommunalt ansatte, ville det være uholdbart.

I tillegg pågikk prosessen med å slå sammen de to nordligste fylkesmannsembetene. Kunne det ende opp med nærmere 100 årsverk som også ble flyttet til Troms?

Det endte slik det burde. Fylkesmannen i Troms og Finnmark fikk hovedkontoret i Vadsø, som dermed etter gammel sedvane i staten forblir fylkeshovedstad.

I det nye fylkeskommunale regionsenteret Tromsø fortsetter de med omlag samme antall arbeidsplasser som før. Og i fylkeshovedstaden Vadsø har de beholdt antallet ansatte pr. 1.9.2019.

Påstanden om tap av alle/de fleste stillinger er avlivet.
Men skremslene førte naturligvis til at folk i Vadsø ble skremt til å selge bolig og flytte. Det kan Vadsø kommune takke myteskaperne for.

Sjokkmyte 5: «Det blir altfor langt å reise til fylkesadministrasjonen for folk flest.»

Umiddelbart er det lett å nikke til dette. Det er et faktum at Troms og Finnmark er en geografisk stor region i utstrekning. Det går tre Viken her. Likevel er både Norrland i Sverige og Lappland i Finland større.

Uansett vil det være langt for en innbygger fra Harstad å reise til Vadsø for å utført sitt ærend.

Men hvem har slike ærend?
Hvis innbyggerne hadde ofte behov for å besøke fylkeskommunens sentral-administrasjon, er det opplagt et godt argument. Nå er det slik at kun et svært lite fåtall innbyggere har ærend der: Noen politikere og folk fra kommuneadministrasjoner avlegger år om annet besøk der.

For mange fylkespolitikere blir det lengre reiseavstander enn det var tidligere. Men som en fylkespolitiker sa det;» Det er nå både spennende og sosialt å være fylkespolitiker. Og så er det jo artig å fylle ut reiseregninga etterpå.»

For folk flest spiller det ingen rolle hvor fylkeskommunens administrasjon ligger.

Konklusjon:

Det heter seg fra historien at i enhver krig er Sannheten det første offer. Mytene over bekrefter at 50,8 % – over halvparten (30 296)  av finnmarkinger med stemmerett (59.625)  gikk på limpinnen. De lot seg skremme av den velregisserte kampanjen fra i hovedsak Vadsø-miljøet. Forståelig nok. Disse skremslene var svært alvorlige, ikke minst i Vadsø som fryktet å miste 140 funksjonærer i fylkesadministrasjonen og rundt 100 på Statens hus i Vadsø.

Med aksjonistenes fortellinger fra krigens dager om den tyske okkupasjonsmakten overgrep mot finnmarkinger, gikk budskapet rett inn i våre hjerter. Vi har hørt de fleste historier om ondskap og fattigdom.

Nå kom nazistene forkledd som Monica Mæland, fylkesrådsleder Willy Ørnebakk og alle andre som støttet regionreformen. Alle mann til våpen! Knekk svina, quislingene, forræderne, Judas, nikkedukker, Hitler-jugend. Vi fikk virkelig passet påskrevet av de som lot følelser trumfe fakta.

Verst var det nok at aksjonsgruppa besto av personer som ikke torde renske opp i Ekko-kammeret før kjendiser begynte å reagere på tonen og meldte seg aktivt ut. Målet helliger middelet?

Også fylkespolitikere i Finnmark som burde ha kunnskap om regionreformen (som de ikke ville ha folkeavstemning om før Stortinget avgjorde saken!), kastet seg på bølgen.

Hva verre er; store deler den 4. statsmakt – media – som skal «kontrollere»  de tre andre, kastet sin journalistiske utdannelse og integritet overbord. De valgte å bruke penn og papir til å påvirke opinionen, til å skape inntrykk av at Finnmark igjen var under angrep.
En redaktør tok til orde for å løsrive Finnmark fra Norge og danne en egen samisk stat!

Men de var altså bygd på ubegrunnede skremsler og som forblir myter.

Etter over to års kamp mot regionreformen, fortjener likevel Finnmarksaksjonen ros for sitt bidrag til en balansert fellesnemnd. Noen av oss var aktiv i kulissene for å få dette på plass. Og det var helt nødvendig for å ikke skape mer frykt og øke mistanken om at Finnmark ville bli overkjørt.

Om Troms hadde beholdt et flertall på to, ville det i praksis ikke spilt så stor rolle. To representanter fra Troms sa at de ville støtte Finnmark om var nødvendig. Dermed var Finnmarksflertallet sikret – in worst case. Det skjedde ikke.

Vi  som bor her har ennå ikke startet den viktigste debatten: Hvordan kan Troms og Finnmark som Norges viktigste region endelig tale med én stemme som blir hørt på av Storting og regjering?

Og hvor resultatet blir MER makt over våre egne ressurser og vår framtid.
Ikke MINDRE makt gjennom en håpløs og destruktiv reversering.

De som hørte tidligere stortingspolitiker, finansminister og fylkesmann Sigbjørn Johnsen i 9-timen ved årsskiftet, reagerte kanskje på at han bl.a. sa:
» Regionreformen  ble til på litt merkelig vis hvor man først bestemte de nye grensene og deretter oppgavene. Men nå er det bestemt, og vi i gamle Hedmark og Oppland vet at vi har en sterkere stemme sammen enn hver for oss. Dette blir positivt for Innlandet.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s