Månedlige arkiver: februar 2019

Faktisk.no – nøytral om gruvedrift i nord?

Publisert av
2

“Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Fordi vi trenger pengene mer enn naturen.”

Slik starter Egon Holstad sin kommentar “La oss dumpe gift i havet” i (nett)avisa Tromsø (15.og 16.feb.) og VG (17.februar 2019).
For å virkelig vise hvor alvorlig dette er føyer han til ; “..30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der”
Det skal altså dumpes 30 mill. tonn giftig avfall i Repparfjorden? Det høres både dramatisk og uakseptabelt ut.
Og det er faktisk feil.

Holstads utgangspunkt er at slik gruvedrift er en trussel mot natur og livsmiljø, og han stiller viktige spørsmål  ved dette konkrete gruveprosjektet. Det er både forståelig og nødvendig. Holstad er en både skarp og kunnskapsrik journalist som har både tunge og tastatur i sin hule hånd, og er alltid interessant å både lese og lytte til.

Men kan en kommentator i norsk presse likevel få slenge ut usanne påstander – uten konsekvenser?

Hva er Faktisk.no ?

Norske medier utgjør samlet den 4.statsmakt. De skal kontrollere de 3 andre statsmaktene. De skal opplyse debatten og borgerne. Både Stortinget, regjeringen og domstolene skal vite at det er noen som på vegne av borgerne ser de i kortene. Den 4.statsmakt kan på sitt beste sørge for at makta fra folket forvaltes rettferdig og slik øker legitimiteten til vårt liberale demokrati.

Og motsatt; hvis den 4.statsmakt ikke opplyser folket, men villeder debatten blir den i sin ytterste konsekvens en trussel mot demokratiet. For hva skal folk tro? Skal de mistro ansvarlige politikere som sitter med ansvar – slik populistiske krefter på de politiske ytterfløyer jobber for? Eller skal de mistro journalister – de som er utdannet for å bringe fakta til torgs for å opplyse deg og meg og den offentlige debatt? Hver for seg gir begge spørsmål grunn til uro, samlet gir de et dystert fremtidsbilde.

De store mediebedriftene i Norge  gikk sommeren 2017 sammen og dannet faktisk.no, slik media i mange land med et liberalt demokrati har gjort.
Hensikten var å skape et miljø av journalister som kan sjekke sannhetsgehalten i påstander som fremmes i den offentlige debatten.

Faktisk.no beskriver hensikten slik:

“Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.

Vi ønsker å bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale. Ved å gjennomgå grunnlaget til aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.

Faktisk.no skal også avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.“

Som vi alle skjønner når, vil dette bidra til en mer opplyst og saklig debatt og som kan påvirke beslutningene som må tas av de som har myndighet.

Faktisk.no oppfordrer folk til å bringe inn saker for faktasjekk. Det er prisverdig.

Et forsøk på faktasjekk

Jeg valgte å ta oppfordringa på alvor ved å sende påstanden fra Tromsø- og VG-kommentator Holstad til faktisk.no på den oppgitte mailadressa og skrev bl.a.:

“Jeg reagerer på at aviser på leder- og kommentarplass kommer med påstander som kun er egnet til skremme, ikke opplyse.
Når man leser kommentarer til artikkelen og den øvrige debatten i sosiale medier, nettaviser og trykte utgaver, synes påstandene å bli gjentatt og forsterket.
Jeg har vært politisk aktiv og miljøengasjert gjennom et langt liv. Jeg er redd for at desinformasjon og skremsler verken opplyser debatten eller bidrar til å finne bedre løsninger der naturmiljøet er under press.
Nå håper jeg at faktisk.no ikke er for sterkt bundet opp til sine eiere og ikke er i stand til å vurdere faktainnholdet.
Jeg spør derfor:
Er det et faktum at “Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.”?
Etter min oppfatning er svaret ” Dette er faktisk feil”.“

Jeg fikk raskt et høflig svar tilbake:

“Takk for e-post og innspill! Jeg har notert det ned. Påstanden du viser til er imidlertid vanskelig for oss å faktasjekke, da det er en fremskrivning. Den sier noe om hva som skal skje i fremtiden, og som vi per i dag ikke kan slå fast hvorvidt stemmer eller ikke.“

Fremskrivning er etter min oppfatning en påstand som kan sjekkes. Er det en realistisk fremskrivning som bygger på konkrete fakta, eller er det en gjetning – eller enda verre: et skremmebilde uten rot i virkeligheten?

Derfor ønsket jeg nettopp dette sjekket og skrev tilbake:

“Hvorfor er det vanskelig å sjekke en slik påstand – selv om kvantifisering er mer krevende? 
Tallene  står i både rapporter og underlagsmateriale for konsesjonssøknaden om mengden av tungmetaller. 

Det er bare å gange opp tallene for de ulike tungmetaller, og dere har et ganske nøyaktig anslag på hvor mye tungmetaller av hvert slag og tilsammen som årlig kan bli lagret i fjorden i konsesjonsperioden på 30 år. Da har du fakta om saken.

Og det blir ikke “millioner av tonn”.

Millioner er flertall og betyr minst to. To millioner tonn = to milliarder kilo!! 

Skal skrekkinformasjon i media bli stående uimotsagt??
Hva skal vi med  faktisk.no da?“

Noe senere har faktisk.no lagt ut denne på sin Facebookside. De har laget en oversiktlig artikkel (Innsikt) som tar for seg flere av sakens faktiske sider gjennom “5 spørsmål og svar”

Skjermbilde 2019-02-27 kl. 12.47.57

Men faktisk.no tar ikke stilling til det de er satt til å avgjøre: Er påstanden om at “millioner av tonn” med giftig avfall skal slippes ut i Repparfjorden faktisk feil eller faktisk rett.

Jeg har full forståelse at en liten redaksjon ikke makter å sette seg grundig nok inn i alle saker, ikke minst der det må gjøres utregninger.
Likevel berører faktisk. no to relevante opplysninger i sitt svar over:

Disse tungmetallene er del av mineralet, ikke særskilt utvinnet rent metall. Det er det siste som kan utgjøre en fare for livet i havet gjennom biotilgjengelighet (giftige rene tungmetaller i ioneform tas opp i næringskjeden).
Metaller som er en del av mineralet (steinstykkene i avgangsmassen) utgjør derimot mindre fare for livet i Repparfjorden enn det som i dag naturlig siver fra fjellet og ut i elv og sjø.

Den andre opplysningen fra Miljødirektoratet går på mengden av tungmetaller:

“Oppsummert kan vi si at gruveprosjektet vil føre til millioner av tonn med avgangsmasser av knust fjell som deponeres på fjordbunnen, men mengden tungmetaller vil være veldig mye mindre enn dette, sier Kari Kjønigsen i Miljødirektoratet.”

Og det er nettopp her faktisk.no burde ha funnet de tall som ligger offentlig tilgjengelig. Da ville leserne fått se hvor store mengder vi snakker om når det gjelder tungmetaller som miljøtrussel.

Langt mindre farlige tungmetaller enn det medieskapte

De største metallkildene i mineraler som utgjør fjellene vest for Repparfjorden er kobber og nikkel.  Innslaget av kobber ligger på mellom 320 og 670 mg/kg bergfangst.

Hvis vi for enkelthets skyld bruker 500 mg kobber som snitt, betyr det at for hvert 2. kilo med stein får vi et gram  kobber, eller omregnet til de store tall: 2 tonn bergfangst (mineraler) gir 1 kg kobber. 2 millioner tonn stein i avgangen inneholder da 1000 tonn kobber som blir lagret på fjordbunnen.

Nå høres 1000 tonn kobber mye ut for både en selger og en kjøper. Med en kilospris på 7000 dollar (60 mill. kr) er jo dette ressurser på avveie. Tilsvarende for nikkel utgjør dette rundt 500 tonn. Det sier seg sjøl at både bedriftsøkonomisk og samfunnsmessig er det smartere å få tatt dette i bruk.
Skjermbilde 2019-02-27 kl. 16.13.50
Til sammen utgjør likevel ikke dette “milllioner av tonn” årlig  av de to største grupper tungmetaller i avgangen som skal lagres i ro på bunnen av fjorden utenfor Markopneset, men drøye 1500 tonn med metaller som del av mineraler.

Men er det også 1500 tonn giftige tungmetaller på avveie?
Nei. Disse er bundet til mineralet og må skilles ut gjennom egne prosesser i et landanlegg. Det skjer i svært liten grad i en grop på et begrenset bunnområde i den 13 km. lange fjorden.

Australske undersøkelser viser at ca 96 % av kobbersammensettinga i mineralet forblir der og påvirker ikke miljøet.

Noe av de bundne metallene vil sive ut i den lagrede massen på havbunnen gjennom porevannstrøm. (Avgangen av stein, grus og sand ligger under trykk av vannsøylen og det vil “presse” ut metall av mineralet). Dette er beregnet til bl.a. 40 kilo rent kobber i året.

Er dette eneste tilførsel av kobber, vil det være mye. Da er det greit å vite at det renner ut ca. 600 kilo kobber naturlig ut i Repparfjorden årlig – fra alle elver og bekker i området.

Dette kommer fram i den dokumentasjonen som både KLIF (tdl. SFT) og Miljødirektoratet har forholdt seg til da Miljødirektoratet ga Nussir ASA utslippstillatelse i 2016.
(Avgjørelsen ble påklaget, men Miljøvernminister Vidar Helgesen(H)  opprettholdt miljødirektoratets faglige avgjørelse.)

Det hører også med i bildet at den sist kjente forskninga på sjødeponi vs landdeponi tilsier at et sjødeponi gir mindre miljøavtrykk. Og det er vel det de fleste av oss er opptatte av?

Min konklusjon:

Påstandene “Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.” og  “30 millionene tonn med giftig avfall tømmes ut der” er faktisk feil.

Hvorfor vil ikke faktisk.no likevel sette et “Faktisk feil”-stempel?
Det forundrer meg.

Jeg hadde et håp om at de ville være like nøytral og nådeløs enten påstanden kom fra en politiker eller en ansatt i de mediebedrifter som har etablert faktisk.no (VG, Dagbladet, NRK. TV2, Amedia og PolarisMedia).

Skyldes forklaringen på det manglende stempelet “Faktisk feil” noe så banalt som at påstanden denne gang kom fra en av deres egne journalister og ansatt i en mediebedrift som finansierer faktisk.no? Jeg vil jo ikke tro at “blod er tykkere enn vann” i slike kollegiale sirkler, men er blitt usikker nå.

I så fall håper jeg faktisk.no retter opp i dette snarest og sikrer sin troverdighet som et nøytralt faktasjekk-organ.

Miljøkampen er så viktig at vi ikke kan tillate slike grove faktafeil. I så fall svikter media sin opplysningsplikt og svekker alvoret i saken.

Og Faktisk.no vil heretter slite med sitt omdømme og troverdighet.

ETTERORD:
Jeg vil avslutningsvis for min egen del påstå at naturinngrepet her synes å ha mindre  påvirkning på livsmiljøet i fjorden gitt de betingelser som stilles fra Næringsdepartementet. Et landdeponi gir mye større miljøavtrykk, og vil i tillegg kunne frigi mye svevestøv som finner veien i nærområdene der reindrifta periodevis holder til.

Størst påvirkning synes gruveprosjektet  å bli for den tradisjonsbundne reindriftsnæringen. Både flytteveier og kalvingsland kan bli forstyrret av driften. Konsesjonsbetingelsene er satt opp slik at reindrifta skjermes. Om det er nok, er det bare reindrifta sjøl som kan avgjøre.

Med min erfaring med konstruktive reindriftsutøvere i Øst-Finnmark, tror jeg nok man klarer å finne gode løsninger for de to reindriftsområdene som blir berørt ved kobberutvinning i Kvalsund.

________________________________________________________________________________
INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 311
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Når pressen presser Venstre, må “Trine ikke grine”?

Publisert av
9

Alle som bryr seg om politikk generelt og debattklima spesielt, har reagert på både tøffere språk, polarisering og medias arbeidsmetoder de siste åra.

Også kong Harald hadde i 2018 merket seg dette. Han startet  sin nyttårstale for 2019 med å sitere Salomos Ordspråk:
«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.».

Kongen fortsatte:

” Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre.Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem. Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed…//..

Skal det beste i oss vinne frem, krever det aktiv handling:  Ved å bidra til at alle som ønsker felleskap, blir inkludert.  Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale.
Ved å stå opp for mennesker, saker og verdier vi setter høyt.

Slik styrker vi samfunnet vårt. Slik bevarer vi samfunnets hjerte..//..

Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier.Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Vi må snakke om og til hverandre på en måte som vi ønsker at barna våre skal ta med seg videre gjennom livet.”

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.47.26

Kongen avsluttet talen med denne oppfordringa om et nyttårsforsett:
“At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet.

Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.“

Kongehuset står sterkt i Norge. Kong Harald regnes som en verdig arvtaker etter kong Olav – folkekongen. Det de sier er samlende for nasjonen vår. Nyttårstalen ble derfor tatt godt i mot.

De neste drøye to ukene var det som om at kongens forslag til nyttårsforsett ble fulgt av de fleste. Det var påtakelig færre negative Tweets, færre illsinte kommentarer fra ytterliggående på begge sider i det politiske landskap og også debattene på TV og i radio var mer lavmælte.

Inntil  en torsdag i januar. Torsdag 17.

Da var det som om oppdemmet frustrasjon etter nyttår bare eksploderte. Hva hadde skjedd??
Et flertall av partiene på Stortinget hadde dannet en flertallsregjering av ikke-sosialistiske partier, den første siden 1985 og den første 4-partiregjeringa siden 1969.

Slik vakte naturligvis ikke bare glede. Selvsagt skal en opposisjon påpeke det de er uenige i. Det er opposisjonens rolle. Og like selvsagt skal pressen – den 4.statsmakt bore dypt ned i den 1. og 2.statsmakts politiske formuleringer og avdekke hva dette kan bety for folk og samfunn.

Det som kom var en offentlig debatt som ikke var Norge verdig slik kongen hadde ønsket det i sin tale.
“Mørkemenn” og “yppersteprest” huskes nok best som nye merkelapper.

Det skjedde mer. Journalister fra både presse og etermedia har en tendens til å opptre som en ulveflokk når de får teft av blod. Ikke minst interessant er det hvis det er uenighet i politiske parti og helst når dette kan kobles til personer og mindre til politikk.

En slik sak hadde pressen spist godt av i slutten av november og begynnelsen av desember i fjor. Det startet med at partileder og kulturminister Trine Skei Grande over høyttalende telefon kom med kritikk av Abid Raja som forhandlingsleder for statsbudsjettet. Grande ba Raja om unnskyldning, og de var ferdige med saken da de ble intervjuet av NRKs Fredrik Solvang 6.desember.

Straks regjeringsforhandlingene var kommet i mål på Granavolden har VG et stort oppslag om Skei Grande. Nå har hun “ifølge kilder” omtalt Alfred Bjørlo, en populær Venstre-ordfører på Vestlandet som psykopat og en partifelle i stortingsgruppa som “han homoen”. 

Verken ordføreren og stortingspolitikeren som angivelig skal være omtalt slik, kjenner seg igjen i dette, og viser til at Grande tvert i mot løfter de og andre politikere opp og fram. Ingen andre tilstedeværende står fram og kan bekrefte det som her ute virker som et ondsinnet rykte.

Ut januar og inn i februar blir en rekke Venstre-folk kontaktet av media. Journalistene har med utgangspunkt i det som har skrevet et ønske om at disse forteller om hva de har opplevd negativt om Venstres partileder.

Som en følge av denne massive negative oppmerksomheten om Venstre som parti og Grande som partileder, viser også meningsmålingene for Stortingsvalget et fall. ( Rart nok kommer det nasjonale meningsmålinger i et år hvor det ikke er stortingsvalg, kun lokalvalg!).

Summen av dette blir journalister som trigges. Hva kan vi finne ut om stemningen i Venstre. Er det krig? Mellom hvem?

De kaster seg på i håp om å være først ute med ny informasjon – en nyhetssak som får leserne til å klikke seg inn på deres sider og kjøpe deres aviser. Rundt om i de store redaksjoner gis det klarsignal for nye runder via telefon og SMS  som f.eks disse eksempler:

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.15

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.27.39

 

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.28.52

Det er ingenting galt i å drive journalistisk arbeid. Og det er naturlig å sjekke rundt i alle parti om hvordan arbeidet går. Det eneste påtakelige er at det blir noen få nyhetssaker om dette, basert på gammelt nytt. De positive svar som bekrefter at det ikke er noen strid i partiledelsen, eller at Grande får ros fra både nære og mer perifere partimedlemmer blir ikke nevnt.

Hvorfor er ikke det nyhetsmessig like interessant når det gir et motsatt inntrykk enn hva media sjøl har skapt de siste måneder?

Journalister er trent til å definere/lukte nyheter:
“At en hund biter en mann er ingen nyhet, men at en mann biter en hund er definitivt en nyhet”.

Denne enkle læresetningen er kjent blant fagfolk i bransjen.

Er det ikke en nyhet at en partileder som indirekte stemples som alt annet enn positiv av journalister, ikke blir stemplet slik av medlemmene?

Jeg leser alltid redaksjonelle kommentarer i aviser fordi de evner å foreta gode analyser av det som foregår i samfunnet. De evner også å påpeke svakheter og styrke i partienes argumenter for egen politikk.

Kompetente journalister opplyser samfunnsdebatten og er en helt nødvendig forutsetning for vårt liberale demokrati.

I aviser med partipolitisk tilknytning må man selvsagt forstå de redaksjonelle kommentarer slik de skal fungere; forsvare avisens bånd til en politisk partiorganisasjon – enten de er av formell eller historisk karakter.

Skjermbilde 2019-09-14 kl. 12.02.08.png
Torsdag 7.februar på formiddagen kunne vi lese følgende kommentar i VG av kommentator Astri Meland med nøye valgt tabloid overskrift.

Innholdet var en opplisting av påstander fra “sikre kilder” og “folk i partiet som gjør åpent oppgjør”. “Folk i partiet” er en tidligere utmeldt 67-åring i Oslo. De sikre kildene er så usikre at de ikke vil stå fram. Et åpent “opprør”?

For VG spiller det liten rolle. Har man ingen god sak, kan man lage en.

Meland bygger sin kommentar på en samling av drittpakker som Trine Skei Grande er blitt utsatt for, og delvis sjøl har ansvaret for. Utbruddet mot den engasjerte og av noen påståtte “skipskanon” Abid Raja viste seg imidlertid å være basert på en misforståelse internt i regjeringen som statsministeren  tok på seg ansvaret for.

Meland topper sin kommentar ved å trekke fram en annen økonomisk VG-suksess for både løssalg og klikk: Hendelsen under et bryllup i Trøndelag 10 år tidligere da Grande var stortingspolitiker. I følge Meland gjorde den saken det ekstra vanskelig for Venstre å forhandle seg inn i en regjering i januar 2018.

Det Meland ikke skriver om, er at Grande  under forhandlingene måtte ta en pause for å vitne i en rettsak mot en mann (!) som hadde drapstruet henne på grunn av flyseteavgiften (og som ble dømt).

Grande fikk en rekke hat- og trusselmeldinger ( i hovedsak fra kategorien “menn som hater kvinner”) hvor hun anmeldte dette:
«Hdi Trine. Innen flyseteavgiften setter inn, skal du være tatt. Vet ikke om du har sett meg? Jeg sto ved siden av deg i går. Du skal forsvinne fra jordens overflate innen avgiften din begynner. Hilsen en leiemorder.»

«Kan ikke ta telefonen. Da har du noe å glede deg til: Møtes ved arbeidsplassen din en dag.»

Da hadde Skei Grande vært utsatt for et vedvarende sterkt press helt siden regjeringen vedtok flyseteavgiften høsten 2015. Hun hadde som partileder for et sosialliberalt parti en policy om at hun skulle være tilgjengelig for samtale for alle som ringte henne. Det kostet.

(Det hører forøvrig med til historien at Venstre ønsket ikke flyseteavgifter pr reisestrekning. De ville ha én avgift basert på hele reisen, noe finansdepartementet ikke anbefalte.)

Meland i VG nevner heller ikke hvilken politiker som offentliggjorde og forstørret den “bryllupssaken” på et meget viktig tidspunkt for Venstre og Grande.

Dagen før Venstre skulle avholde en pressekonferanse før landsmøtet i april i fjor, skriver Ola Borten Moe på sin Facebookside om det omtalte bryllupet. VG er selvsagt et godt redskap for å formidle dette videre. Borten Moe æreskjeller Grande for episoden 10 år tilbake i tid – en sak som var avsluttet for de involverte.

Det er ikke vanskelig å være enig om at episoden med den da 17 år gamle gutten ikke burde skjedd. Selv om det ikke var ulovlig, var det dumt. Og dessverre er det litt for mange av oss vanlige folk, journalister og politikere som med alkohol innabords har sagt eller gjort dumme ting vi ellers ikke ville gjort. Men saken som sådan var tilbakelagt for de involverte. Case closed.

Borten Moes innlegg kunne endret Venstres historie dersom landsmøtet valgte å fjerne Grande på bakgrunn av dette. Og det var ganske sikkert mye frustrasjon i partiet fordi dette heftet negativt ved både henne og partiet. Enhver som hadde en mening om Grande, var altfor ofte om innom denne åkeren i Trøndelag.

Noen uker etterpå skjønte de fleste at det ikke var Borten Moes moralske indignasjon som førte til hans Facebook-innlegg og VGs økonomiske suksess i saken .
(FB-posten ble senere fjernet. Da hadde han allerede fått spørsmål om han gjorde det for å tåkelegge noe annet, noe han selvsagt ikke svarte på).

Dette viste seg selvsagt å være  tåkelegging og støy overført på Grande for å dekke over en sak journalistene jobbet iherdig med samtidig: Den meget berømte SMSen som var sendt av Borten Moe sjøl eller en av hans ni mannlige venner. De hadde vært samlet til en hyttetur i Sverige. Der skrev en av dem en SMS til tdl. partileder Liv-Signe Navarsete om hvilken kroppsdel disse 10 så gjerne ville ha.

Borten Moes støy om Grande ble etterhvert til større støy om SPs lyster i “fjøs og hytte”. Fryktelig dumt og igjen; alkohol unnskylder ikke, men når en sak er avsluttet er den nettopp det. Avsluttet. Case closed.

VGs Meland  gjenbruker likevel saken til egen tilfredstillelse i sin kommentar to dager før Venstres landsstyremøte 9.februar 2019. Men etter å ha hørt den positive stemningen der, modererer hun den. For skam skyld?

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 12.50.03.png

I rettferdighetens navn for journalister må det også sies at Skei Grande burde ikke latt seg intervjue av Aftenposten om saken. Det kan selvsagt spekuleres i hvorfor hun gjorde det, og det skal ikke utelukkes at det var etter press fra statsministeren.

Uansett var det ingen genistrek å åpne for offentlighet om noe som helt klart tilhører privatsfæren.

Det ville vært noe helt annet om dette var et forhold mellom en partileder og en ungdom i partiet. Da snakker vi #metoo. I dette tilfellet var det en privat sak kun mellom henne og en 18-åring.

NRK PÅ KRIGSTIEN?

NRK utmerker seg i sin journalistikk med å gå mer grundig til verks overfor Venstres folkevalgte. De bruker et elektronisk feedback-skjema med mange spørsmål eller påstander. Slik kan de danne seg et bilde av hva som i februar 2019 rører seg blant partiets listetopper i 2015, og slik lage interessante nyhetssaker.
Flere av spørsmålene går på hva listetoppene synes om partilederen.

Her ser vi svaret fra én. Hun valgte å krysse av for at hun kunne bli kontaktet av NRK om hennes svar.
Hun ble ikke kontaktet. Fordi hun skrev en klar melding under “andre synspunkter” som ikke NRK fant verdt å sitere?

Skjermbilde 2019-02-11 kl. 09.47.52

En av NRKs oppfølgingssaker om Venstre i februar er at et Venstrelag i Nordkapp kommunestyre med to medlemmer melder seg ut og etablerer SP-lag. Nyhet?
Ja, det var en nyhet. Våren 2018. For det var da det skjedde, behørig omtalt i mediene i Finnmark. Men gjenbruk  er viktig synes det som om – også i NRK og avisene som etterhvert gjorde det til en nyhetssak.

I denne saken kan man også høre et intervju med en av representantene som begrunner sin utmeldelse. Ikke på grunn av at Venstre er i regjering. Det sier han er OK. Men partiet “har vært for lite flinke til kommunikasjon”! En forståelig kritikk med andre ord.

I tillegg er fiskeripolitikken i beste fall uklar, noe flere av oss vil underskrive. Og så er det regionreformen som våren 2018 hadde skremt 50, 8 % av velgerne i Finnmark til å aktivt si nei i en folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak.

Det kan ikke være tvil om at Venstre (og stortingsflertallet) hadde gjort en dårlig jobb for å opplyse finnmarkingene om reformens hensikt: Demokratisering og desentralisering. Fra 2015 – 2017 hadde heller ikke fylkespolitikerne tatt seg bryet med å verken forklare hensikten med den eller spørre innbyggerne om deres syn.

Tilsammen har NRK hittil produsert rundt 30 saker om Venstre, Trine Skei Grande og misnøyen fra to Venstre-veteraner i Lødingen og Kvæfjord.

Hva er grunnen til NRKs store Venstre/KrF-fokus i år ?

Ved millenniumskiftet hadde jeg en vikarjobb som programleder ved et av NRKs distriktskontor. Det var for det første spennende på nært hold å se hvordan profesjonelle journalister jobber fram nyheter for å opplyse folk og bidra i den offentlige debatt.

Ikke minst interessant var det å observere hvordan NRK slik setter dagsorden – også for politikere. NRK var på det tidspunktet “den 4.statsmakt” i ordets egentlig betydning. Det er en forutsetning for et demokrati at de tre faktiske statsmakter (Storting, regjering og domstolene) kan bli kontrollert. I et liberalt demokrati som de vestlige er derfor en fri presse grunnmuren.

Hver morgen var det et møte mellom NRKs nyhetsredaksjon på Marienlyst og samtlige distriktskontor. Denne menyen av lokale nyheter ble det plukket av for de store sendingene i NRK TV og NRK Radio. Det ble avtalt hvem som skulle jobbe videre med lokale innslag for å skaffe stoff nok til de sentrale aktualitetssendinger.

Var det konfliktsaker som angikk organisasjoner, bedrifter og parti, ble det gjerne prioritert for videre oppfølging med nye saker. Det var bare å grave i vei.

Det er rimelig grunn til å anta at NRK nå har fattet en spesiell interesse for Venstre (og KrF), også  fordi en sannsynlig personkonflikt i partiledelsen kunne ha implikasjoner ute i fylkeslagene, men også inn i regjeringen. På distriktskontorene satt journalister med nesen i avisene og hånden på telefonen.

Det er ikke unaturlig at også regjeringserklæringen indirekte kunne virke inn på hvilke saker det ble fokusert på. På kantina og i pauserom ble det “ifølge kilder” snakket høyt om NRKs tid som trygg arbeidsplass var over? Noen hadde funnet følgende i Granavolden-erklæringen og som også ble formidlet internt:

” Fjerne dagens lisens og endre finansieringsmodellen for NRK slik at den er mer fremtidsrettet, sikrer redaksjonell uavhengighet og legitimitet, styrker den sosiale profilen og er enkel og ubyråkratisk. All mediestøtte skal samles i én ordning.”

Wow!!  Denne var ny og dramatisk – også for NRKs sjef.  Han var mentalt forberedt på at kringkastingsavgiften kunne bli erstattet av en ordning hvor NRK får sine i dag 5,5 mrd. kroner over statsbudsjettet. Men nå kunne dette havne i én samlet, og begrenset pott for all mediastøtte!

Konsekvensene er åpenbare: Dersom støtten ble prioritert til å sikre mangfoldet av lokalaviser, ville andelen til NRK gå ned. Den trygge “statlige” arbeidsplassen ville ikke lenger være som andre statlige arbeidsplasser; en sikker inntekt fram til  du er pensjonist.

NRKs lønninger har vært oppsiktsvekkende høye. Når en journalist har over 1 mill.kr i årslønn, vil også disse være i faresonen for kutt dersom regjeringen gjennomfører vedtaket. Da må det spares på alle fronter, og kanskje spesielt i Oslo.

NRKs håp ligger derfor opplagt  i at denne regjeringen ikke får fortsette etter 2021. Og den får garantert ikke fortsette dersom V og KrF havner under sperregrensen. Det er altså ikke helt uinteressant om NRKs ulike redaksjoner løfter fram enhver negativ sak om V eller KrF og forstørrer disse. Det kan få konsekvenser.  I “beste” fall for de ansatte er det snakk om sikker lønn fram til pensjon.

Enda et forhold kan være med å påvirke om et parti får mye og positivt omtale eller mye og negativ omtale: Også journalister er mennesker. Også de har preferanser i bl.a. verdispørsmål, trossyn, politiske konfliktsaker og selvsagt partipolitikk. Slikt kan virke her som ellers der fagfolk må gjøre et valg. Man velger bort noe til fordel for annet.

En kritisk uttalelse fra en politiker i et parti man “føler” for kan derfor bli valgt å jobbe positivt videre med. Mange journalister kjenner seg nok igjen i dette å velge – og hva som velges bort.

Hvilke parti stemmer journalister på?

Fagbladet “Journalisten” undersøkte journalisters politiske ståsted i 2017, og det viste seg at 70 % av journalistene ville stemt “rødt” – altså på daværende opposisjonspartier! Det er en betydelig overvekt, noe som nå og da gir seg utslag i spesielt negativt vinklede saker for regjeringspartiene.

Hvilke konsekvenser får dette? Som regel nok en gratis mulighet for et opposisjonsparti til å komme på lufta. I dagens sendinger (13.02.19) hører vi om endringer i postforsendelser med konsekvenser for innbyggere i Kvænangen i Troms. Selvsagt skal det ut . Det er en nyhet fordi det fører til endringer i posttjenester som gir negative konsekvenser for brukerne.

Likevel; Det blir ganske spesielt når Akershusrepresentanten Sverre Myrli (Ap) da uttaler seg – avbildet i klær tilpasset nord-norske værhold. Hvem har invitert hvem til PR-stuntet?

Og det gikk selvsagt ikke lang tid før en stortingsrepresentant kom løpende ut fra granskogen i Hedmark.  Som partileder følte han seg mest berettiget til å høste av misnøyen og ville bli sitert i NRK. Noe han selvsagt ble. Vedum synes å ha fått klippekort i studio.

Jeg tok disse eksemplene med for å illustrere den store makta NRK har og den utfordringa dette er i et liberalt demokrati. De kan gjennom sine vinklinger og vektlegginger i stor grad påvirke velgere. De kan slik få både velgere og partimedlemmer til å bli usikker på sitt eget valg.

Langvarig negativ omtale basert på “sikre kilder” virker inn på folks oppfatning. Det kan igjen leses av meningsmålinger.

Spesielt for mindre partier som ikke mottar penger fra sterke særinteresseorganisasjoner, blir det utfordrende å holde tett nok kontakt med medlemmer og velgere. De har ikke ressurser til å kjempe mot avisers og NRKs budskap om elendigheten, noe NRK glimrende illustrerte på Politisk Kvarter 13.02.19 ,

I denne sendinga hadde NRK brukt den omtalte feedback-undersøkelsen overfor som ble etterfulgt med SMS. Funn de gjorde ble lagt fram med følgende dramatiske overskrifter:

Skjermbilde 2019-02-13 kl. 13.40.35.png

Dramatisk? Tja?

Dersom 43 listetopper har svart slik i en situasjon med dårlige nasjonale meningsmålinger og mye negativ støy basert på medias “sikre kilder”, er det vel ikke overraskende? Også jeg kunne svart slik i slik mediemessig frustrasjon – som den enkleste løsning: Ja, partiet må ha ny leder, ny politikk, ny logo – ja alt må skiftes ut bare vi blir større. Panikkreaksjoner har sjeldent gitt langvarige resultater.

NRK kunne også valgt en helt annen overskrift.
” 247 av 290 tidligere listetopper fornøyd med Grande som partileder“.

I en tid hvor media har forsterket sitt eget bilde av henne som en umenneskelig partileder , er dette så avgjort en nyhet:  85,2 % av alle listetoppene fra 2015 uttrykker sin tillit til partilederen!

Begge overskrifter kan forsvares på sine premisser. Men vi skjønner godt at NRK ikke har noe ønske om å være en positiv PR-kanal for partiet. Og det skal selvsagt heller ikke NRK være. Det er likevel kanskje en grunn til en påkrevet refleksjon nå – ikke minst blant de journalister som har havnet i en politisk blodtåke?

Debatten i Politisk Kvarter 13.februar mellom to Venstre-topper i Sirdal og i Trondheim ble forøvrig opplysende for hva “Venstre-Grande” handler om; Manglende kommunikasjon i partiets organisasjon hvor de som representerer lokallag “der ute” ikke alltid vet om partiets seire. Gjennom media hører de kun om nederlag.

“Menn som hater kvinner” – eksempelet Skei Grande

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget der jeg startet. Kongen ga i sin nyttårstale noen oppskrifter på hvordan vi “bevarer hjertet”: “Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale”.

Derfor er det nødvendig  å løfte fram noe som ikke har vært for mye framme i medias massive personfokus, ikke minst på Venstres partileder.

Fra hun ble valgt som partileder i 2010, har hun stått i mang en politisk storm. Hun har tort å tenke høye på smale områder for å ytterligere verne om demokrati og menneskerettigheter. I 2012 utfordret hun SPs samferdselsminister Marit Arnstad på Hua-Wei sitt inntog i norske datanett, noe SP ikke var bekymret for.
(Og så kan leseren gjette hvilket parti som i opposisjon er bekymret? (Her er svaret)

Skei Grande har selvsagt som partileder i Venstre – det første partiet som formulerte noe forpliktende om natur- og miljøvern – vært ganske kompromissløs også i miljøspørsmål.

Hun mente at Norge måtte gå foran i kampen for reduserte farlige klimautslipp og plast i havet. Det fikk hun svi for som må ha tvunget fram både sinne og tårer. Men også oppløftende meldinger.

I 2014 ble det under budsjettforhandlingen fremmet forslag om en plastpose-avgift som i tillegg til å bringe inn penger i statskassa, også skulle føre til en betydelig reduksjon av plast i naturen.

Selv om forslaget var et av mange fra finansdepartementet, valgte Grande å fronte en slik upopulær sak. (Dette var drøye 2 år før det strandet en hval på Sotra med magen full av plast og verden våknet til plast-sjokket i alle hav).

Høsten 2015  kom hun og partiet  med et forslag om flysete-avgift (som SV hadde foreslått i 2014). Og da tok det løs – ikke minst i Østfold:
RyanAir truet med å kutte sine ruter på Rygge, noe som ville føre til at flyplassen ville bli lagt ned.

Dette førte en flom av hatmeldinger på Skei Grandes telefon, og i kommentarfeltene gikk mannfolk “av begge kjønn” fullstendig amok. Hennes kroppsfasong var yndet tema der, og Stig Larssons trilogi om “Menn som hater kvinner” fikk sin norske variant i hvordan hatet kan spres.

Først da media begynte å skrive om dette, avtok hetsen og hatet. Og i fjor stilnet det helt da de mange engasjerte i Østfold innså at de hadde kjempet for en aktør som kun tenkte på sitt eget beste, ikke innbyggerne og de ansatte.  Det var altså ikke flyseteavgiften og Trine Skei Grande som var årsaken til at RyanAir la ned rutene på Rygge.

I valgkampen 2017 fikk Venstres partileder oppleve mannlige partilederes hersketeknikk hvor hun ble forsøkt latterligjort på grunn av både plastpose-avgift og flysete-avgift. Og dette av partiledere som man trodde tok miljøet på alvor og torde stå opp for heller upopulære standpunkt. Det fikk konsekvens for min balansering på politiske grensegjerder de siste sju år.

Det blir hevdet av de såkalte “sikre kilder” i VG at partilederen også har grått i møter. Som vist overfor er det meget forståelig ut fra det enorme presset hun må ha levd under over lang tid.
Skjermbilde 2019-02-15 kl. 07.44.02

Men det er riktig; jeg har faktisk sett henne gråte. Sist høst var jeg for første gang på 19 år på en sentral konferanse i Venstreregi sammen med rundt 300 sosialliberale mennesker.

Da fortalte partilederen som kulturminister at hun uka før – sammen med statsministeren hadde gjort noe politikere tidligere burde gjort, men skygget unna: Bedt om unnskyldning til alle norske kvinner som gjorde den store “feilen” at de hadde falt for en gutt i nazi-uniform under krigen.

Hun minnet om dette helvetet disse kvinnene og deres pårørende, ikke minst barna hadde vært gjennom. For altfor mange helt fram til disse kvinners død. Skammen. Fornedrelsen. Uten verdighet.

Og reaksjonene da Norge offentlig ba om unnskyldning for behandlingen de var utsatt for. Dette var en sterk opplevelse for alle involverte.

Da tok hun til tårene.

Og det gjorde svært mange i salen også.

Også fordi dette handlet om selve kjernen i partiets ideologi: Respekten for enkeltmennesket og dets rett til verdighet. “Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre”.

Alltid.

Uansett.

Det liberale demokratiet er under sterkt press

Det er disse sosialliberale verdiene som er under press nå. Over hele verden. Også i våre liberale demokrati i vesten. Rettsstaten med alle dens nødvendige institusjoner trues av  sterke populistiske krefter på begge politiske ytterfløyer.

Noen ønsker destabilisering i viktige land i Europa. Når riksdagens tradisjonelle parti og institusjoner får sine mailkonto hacket mens ytterfløyparti som har gitt sin støtte til Putin unngår det, forteller det om hvorfor dette nå er blitt en politisk kamp for vår viktigste forsikringspremie; det liberale demokrati.

Slike velregisserte kampanjer – i ytringsfrihetens navn – som Trine Skei Grande har vært utsatt for fra både “ytre høyre og ytre venstre” er skadelige for demokratiet. Det skal ikke være greit at folk kan gjemme seg bak en maske i medias kommentarfelt, på Twitter og Facebook eller som “sikre kilder” og underminere demokratiet vårt derfra.

Når summen av dette og Skei Grandes tydelige verdistandpunkter fører til bl.a. at hun nektes innreise til Russland, må det ringe noen varselklokker hos noen og enhver.

Et liberalt demokrati forutsetter innbyggere med en viss minimum  av dannelse og selvrespekt som åpent får hevde sine begrunnede meninger, bli møtt av saklige motforestillinger og hvor begge parter lærer noe nytt av hverandre: “Jøss, nå ble jeg nysgjerrig! Det du sier vil jeg lære mer om”.

Dialog forsterker demokratiet, hatefulle ytringer svekker det.

Derfor tror jeg det vil tjene vårt norske demokrati  å minne om  kongens forslag til nyttårsforsett enda engang:

“Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.“

Jeg vet at mange har reagert på måten Trine Skei Grande er blitt behandlet på både som partileder og som medmenneske. Jeg vet også at til tross for svake meningsmålinger er det sosialliberale mennesker utenfor Venstres rekker som nå vekkes til ny dyst:

De vil  at landets eldste parti som alltid har stått fremst i kampen for demokrati og menneskerettigheter og som de har støttet tidligere, skal være der for dem når tidligere seire nå trues av tilbakeslag.

Tøffe, Tydelige og Troverdige Trine trenger derfor ikke grine.

Jo litt; i glede over den støtten hun og partiet likevel kommer til å få i årene framover, også etter hennes lederperiode.

Hun har gjennom snart 18 år sjøl åpnet opp for mange dyktige ledere som kan overta fra 2020.

Det er stort lederskap.

Skjermbilde 2019-02-15 kl. 08.02.32.png

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 391
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

 

Nei, redaktør. Dine “eksperter” er ikke nøytrale. De vil bare ikke miste sin makt!

Publisert av
2

Finnmarkens redaktør Anniken Renslo Sandvik har kommentert forslaget om å flytte ansvaret som tidligere lå i Statens Vegvesen over til de nye fylkeskommunene.

Hun skriver bla.: “Flytting av oppgaver fra Statens vegvesen til fylkeskommunen er et godt eksempel på en regionreform uten innhold”.

Som belegg for sin påstand bruker hun Vegdirektoratet som sannhetsvitne:
“…vanskelig å se at de mulige positive virkningene ved overføring av veiadministrasjon kan veie opp for risikoen for varige økte kostnader, kompetansetap og redusert kvalitet i oppgaveløsningen.  Statens vegvesen mener derfor at dagens ordning med felles veiadministrasjon bør videreføres.”

Vegdirektoratet har adresse i Oslo og ledes av direktør Terje Mo Gustavsen. Han er en av mer enn 105 statlige direktører som har reell makt i Norge.  Det er den makten som nå er vedtatt av Stortinget skal flyttes fra enkeltpersoner i Oslo/Akershus til folkevalgte i de nye fylkeskommunene. Det kaller vi med andre ord  for demokratisering og desentralisering – av makt, ressurser og stillinger.

Redaktør Sandvik lager et skremmebilde av hvordan veinettet blir i Finnmark når de ansatte  sitter fra 1.1.2020 i de samme kontorene som i dag. Forskjellen er at de da ledes av en leder som er ansatt i fylkeskommunen, ikke staten.
Redaktøren beskriver at en kjøretur langs en skrapet og brøytet Europavei fra Vadsø til Båtsfjord, kan ende på en uhøvlet, igjenføket vei fra Tanabru.

Nå tror jeg bilistene har opplevd dårlig vedlikeholdte statlige veier og tilsvarende meget godt vinter-vedlikeholdte fylkesveier – uten at det skal være et argument mot staten som veiansvarlig.

Det viktigste her er at det er våre folkevalgte som skal sette veistandarden, og de ansatte som skal følge dette opp. Det er ikke lenger en statlig veidirektør og hans regionveisjefer som skal sitte med  avgjørelsesmyndighet. En regionveisjef er aldri på valg og kan følgelig ikke stilles til ansvar. Det kan kun våre fylkespolitikere. Og det er poenget med vårt representative demokrati.

Fra 1.januar 2020 er det fylkespolitikerne som endelig har totalansvaret for 80 % av den samla veimassen i Norge. Da har de det administrative ansvaret for planer, utbygging, drift og vedlikehold. Dette skjer altså hele 10 år etter at Stoltenberg II-regjeringen i sin regionreform fikk overført 44 000 km riksveier over til fylkeskommunen – uten at det fulgte med verken penger eller makt.

Dette har den nåværende regjering nå fått på plass. Og legg merke til det: Som et enstemmig Storting  i 2014 ønsket en sterk regionreform, var det også et enstemmig Storting som sa følgende i vedtak 838 i juni 2017:
“«Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.”

Til tross for dette klare vedtaket stritter vegdirektøren i mot. Hvorfor?

Selvsagt fordi han i likhet med andre statlige direktører misliker en regjering og et storting som tar fra de makt og privilegier og sprer denne makta utover landet. I alle år har de klart å få Stortinget til å la de fortsatt beholde makta. I 2017 mannet Stortinget seg opp og valgte heller demokratisering av samferdselspolitikken.

I følge vegdirektøren er det 4000 – 4500 ansatte som jobber med fylkesveier i Statens Vegvesen. Disse vil da bli overført til fylkeskommunen og få en lokal arbeidsgiver.

Disse stillingene kan ikke lenger sentraliseres til Oslo slik vi gjennom 30 år har passivt måtte godta gjort av statlige direktører i Oslo (skatteetaten, fiskeridirektorat, Posten,politiet,  NAV, BUF-etat osv). Det har skjedd under skiftende regjeringer som ikke har hatt myndighet til å gripe inn.

Disse drøye 4000 jobber ikke med selve drift og vedlikehold. Det er satt av til entreprenører som Mesta og andre. De jobber altså kun administrativt.

Til sammenligning har Nye Veger AS 125 ansatte for å administrere riksveiutbygging for over 130 mrd. kroner!!

Og kronen på verket for Vegdirektoratet: De kjøper inn konsulenttjenster for over 600 mill. kr årlig for å administrere fylkesveinettet!!

Finnmarkens redaktør ser ut til å være låst på autopilot. Kan det være fordi fylkesadministrasjonen og Vadsø Ap lenge har presset henne ? Hun har  oppsiktsvekkende nok ikke hatt et godt ord å si om regionreformen, og synes ikke å forstå at dette handler om demokratisering og desentralisering av makt og myndighet.

Hva som er verre: Hun er redaksjonelt ansvarlig for en avis som i 2018 ikke torde å stille den politiske ledelsen i Finnmark verdens enkleste tre spørsmål:

1) Hvordan kan dere påstå at Stortingsvedtaket er ulovlig når dere sjøl tre ganger ba Stortinget ta en endelig avgjørelse i juni 2017?

2) Hvis dere mente dere ikke var blitt hørt, hvorfor innkalte dere ikke (slik Troms gjorde) til fylkesting etter at regjeringens forslag til løsninger i Nord-Norge forelå 5.april 2017 ?

3) Og hvorfor ba dere ikke Stortinget om mer tid for å arrangere en folkeavstemning FØR Stortinget skulle gjøre sitt varslede vedtak i juni 2017?

Jeg godtar at redaktøren er under sterkt press fra avisas utgiversted og Aps strukturkonservative tillitsvalgte der. De har vært vant med å styre avisa i den tiden da naboen i øst het Sovjet-unionen og i årene etter oppløsningen av kommunistregimet.

Jeg hadde likevel et håp om at hun i dette årtusen ikke skulle løpe Oslo-maktas ærend slik hun gjør når hun bruker den statlige vegdirektøren som sannhetsvitne mot en politisk ønsket regionreform som flytter reell makt til Troms og Finnmark.