For de fleste parti er den ultimate drømmen å komme i posisjon for å gjennomføre politikk. I landets nasjonalforsamling er et liv i opposisjon ikke ønskelig, unntatt i et helt spesielt tilfelle: For å bygge opp partiet fram mot kommende valg.

Hareides fredagsbønn om nyorientering til sine tillitsvalgte 28.september var helt klart et ønske om å få en hånd på regjeringsroret. Etter Hareides tale ble alle politiske journalister svært travelt opptatt med å høre hva de øvrige partilederne mente.

Det var én de 4 mannlige opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mer misfornøyd enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker han nå oppfattet KrF ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering.
Men det var iøyenfallende liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP?

Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han forkynnet sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyreorienterte verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, søndagstengte butikker, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. (Og det er som kjent få partier som står KrF fjernere i de samme spørsmål enn Ap, SV, Frp og Venstre).

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og gjør nok det innerst inne. Likevel; Hareides nyorientering er politisk livsfarlig for SP! Den kan torpedere alle SPs planer om å vokse framover. Ikke minst dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs forutsigbarhet er SPs akilleshæl

SP vet at KrF er et parti som er omtrent kjemisk fritt for lettvint populisme. KrF har alltid vært kjedelig ryddig og forutsigbart. Når KrF lander en grundig debatt i et politisk spørsmål og konkluderer, så står de fast ved det. Regionreformen er en sak der KrF og V har stått skulder ved skulder siden 90-tallet. Også lenge før stortingsbehandlingen i fjor skrev KrF-medlemmer leserinnlegg som sterkt understreket flytting av desentralisert statlig makt til folkevalgte organ, slik som dette fra 1.kandidaten fra Troms KrF 13.mars 2017:

“I denne reformen får regionene både større myndighet, flere oppgaver og flere arbeidsplasser. Slik sett er denne reformen en betydelig demokrati, distrikts- og desentraliseringsreform.”

Derfor har KrF stått urokkelig bak regionreformen og kommer selvsagt til å gjøre det framover. Etter uroen tidligere i sommer om stortingsvedtak skal respekteres som spesielt AP-leder Støre og SP-leder Vedum har skapt tvil om, skrev samtlige av KrFs fylkestingsgruppledere et brev til KrFs stortingsgruppe i starten av september og ba om at regionreformen ble gjennomført som vedtatt.

Regionreformen er altså en sak som det er svært vanskelig, ja umulig for SP å snu i nå. Her har SP satset hele sin politiske kapital på å bli det mest ytterliggående partiet og som kan høste av enhver misnøye i de 13 fylker som er sammenslått fra 1.januar 2020.

Når KrF og Venstre slik som i Bondeviks regjeringstid mener det fortsatt er sunt for demokratiet å spre statens makt, er SP faktisk enig i dette.  SP har stått bak alle initiativ for å få på plass en regionreform. Men i motsetning til sine to politiske søsken i sentrum, har SP valgt å ikke la Stortinget avgjøre dette. Sp har gitt de tidligere 19 fylkesting all makt til å bestemme – alene – selv med knappest mulig flertall i det ene fylkestinget.

Dette kan nok høres demokratisk ut, men som V og KrF har argumentert med: Det er Stortingets simple plikt og ansvar å gjennomføre nasjonale reformer. Og Stortinget vedtok i 2001 en Inndelingslov som ga de hjemmel for å gjøre slike vedtak.

I dette spørsmålet har SP havnet i den merkelige situasjonen at de er blitt den sentrale statsmakt sin viktigste støttespiller. Som kjent er det ikke noe hørbart rop fra statlige direktører i Oslo om å gi fra seg makt og sin myndighet. Denne sterke statlige styringen fra byråkrater har ført til en betydelig sentralisering av statlige arbeidsplasser de siste 35 år. Sentraliseringen har fått lov å holde på gjennom såkalt omorganisering og effektivisering først fra distriktene til de store byer, deretter fra regionale byer videre til Oslo. Man skulle tro at de tre sentrumspartiene fortsatt sto samlet om en politikk som flytter makt, arbeidsplasser og ressurser ut til resten av landet?

Men for Vedum og SP handler det nå om et rent politisk spill hvor gevinsten er en mulig høyere velgeroppslutning – basert på misnøye de sjøl har skapt. SP aksepterer ikke at stortinget gjorde et lovlig vedtak om en landsdekkende regionreform 8.juni 2017.
Nesten et år etter at vedtaket, kom følgende påstander om at vedtaket var ulovlig:

• Finnmark fylkeskommune hadde ikke sett noen utredning som konkluderte med Troms og Finnmark som egen region.
• Fylkeskommunene i nord fikk heller ikke anledning til å bli hørt før vedtaket ble gjort.

Dette har også SP nå hevdet.

Det viser seg imidlertid nå at Finnmark fylkeskommune både hadde sett utredningens forslag og ved tre anledninger før stortingsbehandlingen bedt om å få saken avgjort i juni 2017.

Dersom SP skal inn i regjeringen, kan ikke en slik regjering gå videre uten å måtte forholde seg til stortingsvedtaket om regionreform. Jonas Gahr Støre har sagt at Ap vil forholde seg til det.

 

Hva sier SP da? De kan la være å gå med i regjering og kun være støtteparti, selv om det vil være noe helt nytt fra SP som maktpolitisk parti. Da risikerer de imidlertid ikke et så stort velgertap som om de er del av regjeringen.

Selvsagt kan SP si at de må innse at de er stemt ned av et flertall i stortinget og må forholde seg til det. Men i så tilfelle vil en rekke velgere spesielt i Finnmark oppleve dette som et gedigent løftebrudd. Sp kan da bare glemme den store oppturen de skulle få ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2019 og sannsynligvis også ved stortingsvalget i 2021 slik de har kalkulert med. SP-leder Vedum har i 2018 stiftet en rekke nye lokallag i Finnmark basert på misnøyen, og kan ikke svikte de nå.

Kan KrF gi SP noe for å “sukre pillen”?

Kan SP håpe at KrF kommer de litt i møte på regionreformen dersom disse skulle ende i regjeringen etter KrFs ekstraordinære landsmøte 2.november ?

KrF kan gjenta hva de har vært med på å vedta  i stortinget i 2017; alle kommune- og fylkesgrenser er mulig å justere. I så fall kan det åpne for at noen yttergrenser for Viken-regionen kan justeres. Å justere grenser for Troms/Finnmark er derimot lite aktuelt, hvis den da ikke flyttes til grensa mot Trøndelag og innebærer et samlet Nord-Norge. En slik løsning vil nok sannsynligvis ha stor støtte i Finnmark.

Den eneste muligheten for å unngå region Troms og Finnmark er å fravike det såkalte generalistprinsippet som gjelder i dag. Da må stortinget gi henholdsvis Troms og Finnmark et færre antall oppgaver enn de øvrige regioner. Det vil imidlertid sette et unødvendig “stakkars-stempel” på de to fylkeskommunene.

Det er enklere å forstå hva avvik fra generalistprinsippet  innebærer gjennom dette eksempelet med to nabokommuner: Den ene får fortsette sitt ansvar for eldreomsorg, barnevern og skole. Den andre har så svak kompetanse innen barnevern og skole at staten overtar dette ansvaret. Det siste ville være en sterk stigmatisering av både innbyggere, politikere og fagfolk og noe som ville sitte svært langt inne å gjennomføre.

Hvis en Ap-ledet regjering med KrF og Sp på laget skal overgå dagens regjering i regionreformen, må de følge opp sin egen kritikk da den foreløpige oppgaveoversikten ble lagt fram 24.september. Da sa representanter for begge parti både i nord og i Oslo at det var lite oppgaver – ja, mer som knapper og glansbilder å regne. I så fall må en ny regjering sjøl levere mer enn hva Hagen-utvalget foreslo og som Solberg-regjeringen nå jobber videre med.

Men dette vil bli enda mer problematisk for SP: Flere og større oppgaver gjør det  uaktuelt å la Troms og Finnmark fortsette som to mindre fylkeskommuner. De vil da i så fall ha enda mindre økonomisk styrke og et befolkningsgrunnlag som blir for lite til å rekruttere og beholde den mye større og bredere kompetansen som da trengs.

Det blir altså galt for SP uansett hva som velges.

Ved å gi de nye regionene flere og større oppgaver, blir nok ca 240 000 innbyggere en nedre grense slik leder av ekspertutvalget, professor Terje Hagen mener. I så fall må Troms og Finnmark bli en samlet region. Og det har SP sagt de er mot.

Dersom SP ikke vil gi regionene flere oppgaver, blir SPs kritikk mot de foreløpige oppgavene som for små og betydningsløse lite troverdig. KrF vil derimot komme styrket ut ved å få gjennomført sin sentrumspolitikk.

En annen og like viktig sak må kort nevnes her: Klima og miljøpolitikk. Også her har Vedum og SP valgt en populistisk linje, noe som selvsagt plager Frp. Frp kan ikke lenger hanke inn velgere ved bensinpumpene. Den rollen har SP med Vedum i spissen overtatt. Vedum er i sitt ess når han fra Stortingets talerstol  kan si: Denne regjeringa med Frp  er blitt norgesmestere i å øke prisene på drivstoff! KrF og Venstre har presset dere til det.

Selv Frp har forstått at om Parisavtalen skal kunne oppfylles, kommer vi ikke unna tiltak som smerter som bl.a. økte avgifter på fossilt brensel.

Vedums håp for å øke velgeroppslutning ligger derfor ikke i å måtte ta regjeringsansvar, men fra opposisjonens uansvarlige sofa  få hamre løs på regjeringen og gjerne finne noen saker hvor de kan stille mistillitsforslag.
Slik skaffer SP og Vedum seg enda mer medieomtale og håver inn nye velgere. Dette er deres strategi. Den holder – inntil velgerne avslører en slik rendyrket populisme.

Skulle SP gå inn i valgkamp hvor de kontinuerlig vil bli minnet om løftebrudd når det gjelder regionreform og drivstoffpriser, får det et resultat: tapte velgere.

Derfor var Vedum den minst fornøyde partilederen da Hareide startet KrFs prosess med å se på andre regjeringsalternativer.

---

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 201
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.