Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én “dårligere” enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå “forsvinner” Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda “bør” avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: “Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?”. Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at “fylkene” skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 173
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Skal hemmelig votering avgjøre viktige saker i Norge?

Spørsmålet er blitt høyaktuelt i forkant av KrFs landsmøte. Der har partiledelsen valgt å innføre et prinsipp om hemmelige votering i spørsmålet om partiet skal forbli gult, eller gå i regjering med “rødt” eller “blått” for å holde oss til begrepene vi har hørt fra fylkesårsmøtene.

Resultatet av avstemninga er selvsagt det viktigste, ikke minst når landet kan få et regjeringsskifte uten at det har oppstått en såkalt parlamentarisk situasjon som f.eks kabinettspørsmål.
Når i tillegg et evt. regjeringsskifte fører til et alternativ som KrF ikke nevnte som aktuelt før siste stortingsvalg, er det selvsagt knyttet enda større spenning til utfallet.

Derfor blir voteringsmåten ekstra interessant.
Skjer et slikt valg i full åpenhet hvor den enkelte representant må stå for sitt valg – slik som på Stortinget eller i et kommunestyre?
Der ser alle hva den enkelte har stemt, med noen få unntak som jeg kommer tilbake til.

Partiledelsen har lagt dette opp slik at delegatene først skal stemme over hvorvidt  KrF skal stå som et fritt opposisjonsparti fremover – eller skal velge å gå i regjering. Blir det flertall for forslaget som kalles Grøvan-modellen (etter KrFs parlamentariske nestleder Hans Fredrik Grøvan), er det en avgjørelse som avslutter debatten. KrF fortsetter i samme posisjon som nå utover i stortingsperioden inntil det skulle skje en parlamentarisk situasjon.

Hvis forslaget faller, skal så landsmøtet velge mellom Hareides forslag om å søke rødgrønt samarbeid med Ap og SP – eller forslaget fra nestlederne om å søke samarbeid med dagen blågrønne Solberg-regjering.

I disse avstemningene skal det så kun stemmes med penn og papir, evt. elektronisk – ikke med håndsopprekning og stemmeskilt.

Dette er oppsiktsvekkende i moderne norsk politikk.

Politiske parti er riktignok autonome organisasjoner og bestemmer sjøl sine vedtekter.  Disse skal sikre at saker avgjøres etter retningslinjer det er enighet om. Vedtekter kan endres etter prosedyrer, og det skjer i “fredstid” – ikke når kontroversielle saker kommer opp. Da er det nærliggende å mistenke at spilleregler endres mens spillet pågår.

KrF har i likhet med de fleste andre parti hittil praktisert åpen stemmegiving, men generalsekretæren fikk dette endret for en måned siden.  gjennom en e-post til sentralstyret.
Ekstra pikant blir det at generalsekretær Frafjord Johnsen  tilhører Hareides indre kjerne av støttespillere.

Politiske partier har det til felles at de er etablert for å utføre viktige funksjoner i et demokrati. Partiene nominerer sine kandidater til storting, fylkesting og kommunestyrer. Medlemmer av de to siste må forholde seg til Kommuneloven ved saksbehandling.

Kommuneloven fastslår at skriftlig avstemning kan kun skje ved valg eller ansettelser. Men da er forutsetningen at minst én krever det.

I alle andre saker skjer avstemninga åpent, slik at alle ser hva den enkelte stemmer.

Et kommunestyre ville gjennom flertallsvedtak vedta skriftlig avstemning i ordinære saker. Det ble løftet til departementet for tolkning av Kommunelovens bestemmelser.

Der kom kommunaldepartementet  fram til  følgende tolkningsbestemmelse: hvor det bl.a. heter:

“Som hovudregel skal avstemmingar i folkevalde organ skje ved røysteteikn, opent i møtet. Medlemene i organet er vald for å representere og stå til ansvar ovanfor sine veljarar, og normalt også ovanfor eit politisk parti som har nominert vedkommande. Ved val og tilsetjingar er det innarbeidd ein regel om at eit enkeltmedlem kan krevja skriftleg avstemming, og dette er også slått fast i kommunelova.”

“Departementet peika på at det er ein del av demokratiet at veljarane skal kunne vite kva for politikarar som står for kva for standpunkt, og om til dømes valkampsaker er blitt følgde av politikarane.”

Som sagt har partiene autonomi til å sjøl bestemme sine vedtekter. Og slik bør det være.
Likevel er Kommuneloven en svært nyttig og normativ veiviser på hva som bør etterstrebes i de samme partiene som er del av det demokratiet Kommuneloven skal sikre.
Slik er det også på Stortinget. Alle vet hva den enkelte representant har stemt i salen.

Skjermbilde 2018-10-30 kl. 14.32.35
Uansett hvilket standpunkt KrF havner på under sitt landsmøte, tjener nok partiet på det Knut Arild Hareide lovte etter landsstyremøtet i september; en ærlig og åpen prosess.

En lukket prosess i den saka som av folk i partiet oppleves som et viktig veivalg for partiet, gjør det vanskeligere å skape den tilliten som skal bære et samlet parti. Og enda mer utfordrende blir det dersom et knapt flertall avgjør dette i all hemmelighet.

KrFs leder Knut Arild Hareide har sagt at han ikke vil bruke sin dobbeltstemme for å avgjøre spørsmålet om sidevalg. Han har også blitt forstått slik at han ikke setter sitt lederverv foran landsmøtets ønske.
Men hva skjer dersom han som en siste desperat mulighet stiller kabinettspørsmål?

Da skal altså delegatene i all hemmelighet ikke fritt avgjøre om hvordan KrF skal få størst politisk innflytelse overfor, evt i en regjering. De skal derimot tvinges til å avgjøre om KrF skal bytte partileder, noe som ikke er egen, forberedt sak på dette landsmøtet!

Det blir et umulig valg for over halvparten av delegatene. Og det vil skape store frustrasjoner for svært mange å slik bli tatt på senga. Det blir åpenbart ingen festlig og motiverende hjemreise deretter.

De dyktigste og mest respekterte  partiledere i norsk og internasjonal historie ble det fordi de satte partiet høyere enn seg sjøl.

I motsatt fall blir Gardemoen 2018 KrFs svar på Venstres Røros 1972.

KrFs landsmøte 2.11 avgjør 2021-valget

KrFs tid som et betydningsfullt parti i norsk politikk kan gå mot en ende.

Det meldes nå om stigende misnøye med prosess i lokallag og fylkesparti, ulike bakkanaler, masseinnmeldinger som har påvirket valg av delegater og en stadig stigende mistenksomhet om hvorvidt dette er en “åpen og ærlig” prosess slik partileder Knut Arild Hareide har erklært at han står for.

KrFs skjebnevalg er likevel ikke isolert til dette landsmøtet, men til stortingsvalget 2021. Resultatet av avgjørelsen nå får imidlertid stor innvirkning på valgresultatet i 2021.

Dagens stortingsgruppe kommer i hovedsak fra aksen Telemark – Møre og Romsdal. Gitt at KrFs landsmøte velger å stå uavhengig av blokkene (Grøvan-alternativet)  eller si ja til å sondere mulighet for å gå inn i en Solberg-ledet regjering, vil nok dette sikre gjenvalg i 2021 stort sett i de samme fylker som nå.

Går derimot landsmøtet inn for å bli del av en Støre-ledet regjering, er disse fylkene i spill. I verste fall faller oppslutningen så lavt at partiet havner under sperregrensa.

Da må partiet håpe på ekstra stor velgerstøtte i de store valgdistrikt slik at de kan ta direktemandater. KrF må på mirakuløst vis bytte ut velgergruppen fra sør- og vestlandet med tilsvarende nye i Oslo/Akershus i håp om å komme over 4 % på landsbasis.

Det kan de selvsagt klare, sjøl om det blir svært krevende. KrFs nye velgere må da komme fra tidligere AP/SP-velgere over hele landet, og spesielt fra AP-velgerne i det sentrale østlandet. Men disse har Støre som sitt 1.valg, ikke Hareide.

Dette har nok Hareide kalkulert som en risiko, men som er mulig å klare takket være hans personlige egenskaper og at han oppfattes som både hyggelig, rakrygget og modig politiker. Det siste bekreftes av både “stortingsgarasjens skjebne” for tdl. stortingspresident Olemic Thommesen og Sylvi Listhaugs avgang som statsråd.

Men har dette vært den “åpne og ærlige prosessen” som Hareide sa det skulle bli?

NRK har ifølge kilder vist til at Hareide i sentralstyret har sagt at han går av om ikke landsmøtet følger han. Slike “spekulasjoner” vil han verken “bekrefte eller avkrefte”. Hvorfor ikke? Dersom han ikke vil bruke den sterkeste trusselen en partileder har – avgang, så er det bare å feie all tvil til side ved å si ” Uansett hva landsmøtet kommer fram til, fortsetter jeg som partileder så lenge partiet vil det!”

Når han ikke sier dette, lar han trusselen henge over landsmøtet. Og hvis det er slik stadig flere føler den “åpne og ærlige” prosessen, ser jeg for meg følgende neste fredag under landsmøtet som er i ferd med å klyve partiet i to:

Hareide tar ordet i en landsmøtesal der den absolutte stillhet rår og sier bl.a. noe slikt;
” Vi skal nå gjennomføre en skriftlig votering nå. Det betyr at alle delegater stemmer etter sin overbevisning for hva de tror er det riktige retningsvalget for KrF. Dersom landsmøtet ikke støtter forslaget om å søke samarbeid med Ap og SP, men velger å heller støtte at KrF går inne i en regjering med Frp, kan ikke lenger jeg lede partiet”.

Dette er Hareides siste, men viktigste kort; seg sjøl som fortsatt partileder. Og det er et uhyre sterkt kort!

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det får nok to hovedreaksjoner i salen; de som synes dette er en utidig og uakseptabel  bruk av partilederrollen for å tvinge delegater til å stemme annerledes, og de som tenker slik at KrF har ikke råd til en opprivende partilederstrid framover. I sum vil tvilerne blant de som hadde bestemt seg for en Solberg-løsning da heller stemme for det motsatte.
På den måten kan Hareide få det slik han vedtok da boka hans ble skrevet, og gjennom de tanker og taktiske vurderinger han har delt med Bondevik, Steensnæs, Frafjord Johnsen og Støre i forkant og underveis i den “åpne og ærlige” prosessen.

Spørsmålet blir da; Hva sier Stortingsgruppa til det? De er valgt av KrFs 123 000 velgere, ikke av et flertall av 192 på landsmøtet. De har lovt velgerne en sentrum-Høyreregjering, og skal brått gå motsatt vei. De er styrt av partiprogram og hva de lovte velgerne, og det var ikke å få Støre som statsminister.

Som alle ser: KrFs landsmøte handler om langt mer enn partilederen. Det handler om partiets sjel og mulige fremtid etter stortingsvalget 2021.

Jeg har skrevet det i en tidligere blogg: Til syvende og sist er det partiledelsens klokskap og redaksjonsnemdas evne til å enstemmig formulere et mulighetsrom som avgjør KrFs fremtid.

Neste fredag sent på kvelden har vi en foreløpig fasit.

Og i 2021 den endelige.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 261
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.