SP-politikeren Stensvaag skriver som vanlig både med innsikt og mye kunnskap om utviklingstrekk, noe han også gjør i sitt innlegg i Nordlys og iFinnmark 12.juli. Vi finnmarkinger liker selvsagt at han forteller om den sterke veksten i folketall i Finnmark fram til 1975 som er større enn i Norge.
Men Stensvaag skriver ikke alt, og noe vesentlig om tiden etter 1975 blir helt borte:
Hadde Finnmark hatt samme relative folkevekst som landet forøvrig fra 1975 til i dag, ville vi ha vært nesten 105 000 innbyggere her. Vi er bare 76 000. Det betyr at Finnmark mangler 29 000 mennesker, eller fordelt likt på alle kommunene; Hver kommune kunne hatt over 1500 flere mennesker enn de som bor der i dag!
Nordland og Troms har hatt en noe bedre utvikling enn Finnmark, men også de er langt unna snittveksten for landet.
Det er spesielt interessant – og viktig – at Stensvaag nevner 1975. Det året ble fylkeskommunen direktevalgt av innbyggere over 18 år. Tidligere hadde ordførerne og for noen kommuner en folkevalgt til utgjort fylkestinget. Administrasjonen utgjorde 8 årsverk. Idag utgjør den 140!
Etter 1975 har altså Finnmark sine egne folkevalgte bestemt utviklinga!
Det har gått i fullstendig feil retning, noe også statistikk på mange tjenesteområder og folketallsutviklinga bekrefter.
Stadig flere av oss ser derfor overføring av statlig myndighet, oppgaver og årsverk til regionene som veien å gå. Det er selvsagt kritikkverdig og beklagelig at regjeringen kjørte regionprosessen i gal rekkefølge, noe som forklarer den sterke motstanden spesielt i Finnmark.
Det ville vært riktigst at både regjering og Storting var tøffe nok til først å vedta desentralisering av statlig myndighet på helt spesifikke områder. Deretter burde man tegnet opp det nye regionkartet. Jeg tipper på konklusjonen ville vært max. 5 regioner hvorav Nord-Norge som en samlet region. Dessverre ble regionkartet laget ut fra hvilke fylkeskommuner som var fremtidsrettet og så muligheten for nye statlige oppgaver. De som sov i timen, havnet på sidelinja. Ikke rart det deretter blir bråk i de fylkene.
Dette er Norges rikeste og viktigste region.
Det er derfor veldig synd for Finnmark (og Troms) at på Stortinget sitter SP, Ap og SV og motarbeider slik desentralisering – slik de gjorde fra 2005 – 2013. Større og politisk sterkere regioner er både desentralisering av statlig virksomhet og delegering av en sterk sentral statsmakt utover landet. Dette gir også regionpolitikere både ansvar og mulighet for å snu de negative statistikker.
Regjeringen foreslo 8 statlige områder som kunne overføres til de nye regionene. Et eget Ekspertutvalg har konkretisert dette ytterligere. I sum betyr dette ca 5 000 årsverk som desentraliseres til politisk nivå i de 11 nye regionene. Troms og Finnmark sin forholdsmessige andel betyr i underkant av 250 nye årsverk i vår region. Regjeringen har sagt at det skal tas særskilte hensyn til Vadsø og Øst-Finnmark. Det er derfor våre fylkespolitikere nå må våkne og stille opp for denne delen av region Troms og Finnmark.
Jeg er glad for at 1/3 av fylkestinget ville ta på seg dette ansvaret. Dessverre blokkerte flertallet for dette ved å nekte å velge også disse til fellesnemnda. Slikt er både dumt og pinlig, og det tjener så avgjort ikke Finnmarks interesser. Men evner ikke Finnmarks egne folkevalgte dette, kan departementet like gjerne gjøre jobben for oss.
Avslutningsvis: SSB brukes for å hjelpe politikere på alle nivå til å fatte gode langsiktige løsninger, ikke minst på hvordan vi skal kunne yte gode offentlige tjenester også i distriktene. I denne sammenheng er både Troms og Finnmark som distrikter å regne.
Denne kommentaren fra Bergens Tidende kan kanskje vekke også de som motarbeider regionreformen?:
Tilbaketråkk: Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!? | Ryggmargsrefleksjoner