Folkeavstemning med uklart tema

Finnmarkingene inviteres til å si sin mening om Troms og Finnmark. Da jeg logget meg på den nettbasert tjenesten til Finnmark fylkeskommune, fikk jeg et overraskende spørsmål.

Skjermbilde 2018-05-07 kl. 10.45.01

“Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?”

Å ønske noe er langt mindre forpliktende enn å faktisk måtte ta et endelig standpunkt. Da ville velgerne blitt presentert for et slikt valg: ” Vil du at….osv.”
Jeg tar dette som et tegn på at fylkeskommunen med sine kompetente ledere har akseptert at Stortinget har fattet sin endelige beslutning. Troms og Finnmark blir en region fra 1.1.2020. Det er bestemt at fylkestinget for Troms og Finnmark skal velges høsten 2019.
Det er derfor i realiteten snakk om en ren meningsmåling som kan brukes for å gi Finnmark sine medlemmer i fellesnemnda større legitimitet for våre ønsker.

Men selv et “ønske-spørsmål” er til de grader tolkbart – med ulike svarmuligheter og et forsøk på svar:

– Hvor interessant er det å mene noe om at fylkesmannen i Troms fylke og fylkesmannen i Finnmark fylke skal utgjøre en enhet – med fordeling av oppgaver i Tromsø og Vadsø? Dette er jo avgjort. Fylkesmannen har hovedkontor i Vadsø og 6 av lederne sitter, 3 i Tromsø. BLANK.

– Eller mener man fylkeskommunene Troms og Finnmark? I så fall burde det vært skrevet. Uansett er det spørsmålet endelig avgjort av Stortinget. Men bevares, det er lov å ønske igjen.JA – som et første skritt mot et samlet Nord-Norge.

– Eller mener man fylker som stortingsvalgdistrikt? Det er også et interessant spørsmål hvor vi kan ønske at de 11 mandatene Troms og Finnmark har skal fordeles samlet – eller slik som i dag med 5 på Finnmark og 6 på Troms. NEI – evt JA dersom ikke valgsystemet endres vdr. innbygger og areal som beregningsgrunnlag.

– Hva med oss som ønsker at Nord-Norge skal utgjøre en slagkraftig og sterk region – til tross for at Nord-Norge kun har knappe 9 % av landets befolkning? Vi får ikke svare på et slikt viktig alternativ i denne målingen.

Det er med andre ord et meget vidt og tolkbart avstemningsgrunnlag, og hvor kun alternativet NEI er det enkleste. Og det er kanskje hensikten?

Som kjent er mennesker strukturkonservative og lite villig til å endre vaner, spesielt om det rammer hjerte eller lommebok. La oss ta en titt på det:

Om du spør innbyggerne i Norge om følgende forenklede JA/NEI-alternativer er sannsynligheten aller størst for…ja, hva tror du:

1) Vil du at også fylkeskommunen skal ha adgang til å innkreve eiendomsskatt fra deg for å finansiere fylkespolitikerne og administrasjonen?
2) Vil du at navnet på vår nasjon skal endres fra Norge til Norway – også i det norske språk?
3) Vil du at nærbutikken din skal legges ned mot at det kommer et stort kjøpesenter kun 60 km unna deg?

Vi er nok enige om at spesielt spørsmål 1 er egnet for standpunkt i et fylkestingsprogram og at velgerne slik sett kan påvirke svaret. Men vil det være riktig at velgerne gjennom en folkeavstemning skal bestemme at inntektene skal reduseres uten å anvise andre inntekter eller tilsvarende reduksjon av utgifter.

Dette er forskjellen mellom vårt representative demokrati og et direkte demokrati ved utstrakt bruk av bindende folkeavstemninger (som bl.a. brukes i kantonene i Sveits).

Slik avstemninga i Finnmark fylkeskommune er lagt opp med uklart tema og 3 valg, sier det seg sjøl at NEI vil få størst oppslutning for de som orker å bruke tiden sin til å delta.
Dessuten er avstemninga begrunnet i at det er en motstand “der ute” som harmonerer med flertallets syn på regionreformen. Hvordan skal vi få først og fremst motstanderne av reformen til å delta i avstemninga?

For ordens skyld gjengir jeg hovedargumentene som er brukt i debatten i forkant av avstemninga:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Fylkespolitikere har i urovekkende  liten grad ikke deltatt  i debatten , og har konsekvent nektet  å begrunne sine standpunkt. Grunnlaget for denne meningsmålingen blitt mer slagordpreget og overfladisk enn seriøst. Det appellerer selvsagt mest til hjertet og mindre til hodet.

Og det var kanskje meningen til de som kjemper for å beholde sine privilegier uberørt?

Det sier seg sjøl at når dagens AP-gruppe i Finnmark fylkesting på 17 medlemmer  kanskje beholder kun ca 10 av de 20 som Ap får i det nye fylkestinget, er dette en trussel for de 7 som faller ut. Og risikoen for å miste kjøttfylte ben som ledere, nestledere, medlem, styremedlem eller andre funksjoner, øker når flere skal dele på disse.

Finnmark Ap har derfor sterke rasjonelle grunner for å motsette seg regionreformen.

Men er de god nok rent politisk til å bruke en folkeavstemning som i verste fall kunne hindret en viktig nasjonal reform og ødelagt muligheten for å desentralisere statens makt?

14.mai – Finnmarks 1.april?

Kjære Finnmark fylkeskommune. Jeg fikk denne SMSen fra dere og ble overrasket. Det synes som om dere har god kontroll på hvem som ikke har stemt. Da skjønner jeg at dette er en meget viktig sak for dere, slik det også var da Gahr Støre sendte ut SMS i kirketiden før valget. Jeg har derfor noen spørsmål og synspunkt som jeg vil dele med andre i Finnmark.

IMG_1635Det står “Rådgivende folkeavstemming” og jeg antar at det menes folkeavstemning. Men hvem tenker dere dette er “rådgivende” for?

Norge som nasjon har hatt 6 nasjonale folkeavstemninger i det forrige århundre. 2 dreide seg om unionsoppløsningen med Sverige og monarki i 1905, to om brennevinsforbud på 1920-tallet og to om Norges forhold til EF/EU i 1972 og 1994.

Selv om ikke folkeavstemning (globalt kjent som referendum) er grunnlovsfestet i Norge, kan altså Stortinget velge å spørre folket i store og viktige spørsmål.
Stortinget har ikke ansett en offentlig reform for å være så viktig at den skulle avgjøres ved folkeavstemning. Derfor har heller ingen partier foreslått dette.

I forarbeidene rundt endringer i antall kommuner og fylkeskommuner, ble det anbefalt å spørre innbyggerne om råd gjennom meningsmålinger, innbyggerundersøkelser eller folkeavstemninger. 162 kommuner og  2 fylkeskommuner arrangerte lokale folkeavstemninger. Alt dette ble selvsagt gjort i god tid før Stortinget skulle fatte sitt vedtak juni 2017 – noe også Finnmark visste om allerede i 2015.

Fylkespolitikerne i Finnmark valgte å ikke gjøre det. Flertallet i fylkestinget var i høringsrunden negative til den delen av regionreformen som innebar at Troms og Finnmark skulle utgjøre en region og et folkevalgt nivå. De ønsket likevel ikke å høre på hva finnmarkingene mente.

Velgerne har sagt sitt om reformen
Etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak og før Stortingsvalget i september i fjor var regionreformen og stortingets sammenslåingsvedtak et hett hovedtema i Finnmark. Da fikk velgerne gi uttrykk for sin mening. Det endte med at SP fikk et stortingsmandat på bekostning av SV.

Også de 3,5 millioner innbyggere i de øvrige sammenslåtte fylker kunne endre stortingsvedtaket ved å få et nytt stortingsflertall.
Resultatet ble status quo, og Stortinget bekreftet sitt vedtak om regionreformen i oktober.

Så derfor er det helt relevant å spørre om hvem vi egentlig skal gi råd til? Det er opplagt ikke til Stortinget. Det er heller ikke til fylkestinget siden de ikke kan omgjøre et stortingsvedtak.

Den eneste adressat jeg ser som kan trenge råd, er fellesnemnda for Troms og Finnmark. Fellesnmenda henter sitt mandat fra Inndelingsloven. Fellesnemnda skal forberede den nye organiseringen av to eller flere kommuner/fylkeskommuner.

Inndelingsloven beskriver bl.a. at innbyggertallet bør avspeile sammensettingen i fellesnemnda. I så tilfelle vil Troms med sine dobbelt så mange innbyggere som Finnmark både kunne kreve og kunne tatt 19 av ei nemnd på 28 medlemmer. Finnmark ville fått 9.  Slik har bl.a. SV, SP og AP på Stortinget vedtatt loven.

Gjennom Gardermoenavtalen klarte fylkesordfører Ragnhild Vassvik i Finnmark å lande en avtale på fordeling 17-19! Det var en prestasjon, og rimeligvis var Troms skuffet. Det negative ved avtalen var at Øst-Finnmark og Vadsø ikke var godt nok tilgodesett slik Stortinget har forutsatt.

Nå har statsråd Monica Mæland vedtatt en forskrift hvor fellesnemnda er fordelt med 17 til Troms og 19 til Finnmark. I denne forskriften står det ingenting om hvor de ulike oppgaver skal løses. Altså, her begynner fellesnemnda fritt med blanke ark. Troms skjelver i buksene etter at 3 av deres 19 repr. har sagt de vil sikre Finnmark bedre enn det deres eget fylkesråd gjorde det motsatte av i forhandlingene.

Et råd fra finnmarkinger til fellesnemnda?
Den rådgivende folkeavstemninga i Finnmark vil derfor være et ytterligere press på ALLE fellesnemnda sine medlemmer for å styrke legitimiteten og tilliten til det nye folkevalgte regiontinget (fylkestinget) for Troms og Finnmark. Det betyr at begge parter skal kunne leve godt med det man enes om.

I prosessen rundt regionreformen kom beslutningen i gal rekkefølge. Det riktige ville vært å definert alle aktuelle statlige oppgaver som skulle overføres de nye regioner. Deretter burde Stortinget bestemt oppdeling av Norge i naturlige regioner. De 5 landsdelene er slike naturlige regioner, I stortingsmelding 22 (2015-16)  er det nevnt en rekke oppgaver som kan flyttes, og senere er et Ekspertutvalg opprettet for å konkretisere dette ytterligere. Den la fram sitt råd 1.februar hvor det er listet opp over 40 oppgaver som kan fjernes fra staten og gis de folkevalgte.

Derfor kommer denne rådgivende folkeavstemninga ut i et politisk ingenmannsland i Finnmark. Skulle den gitt råd til fylkestinget om hva fylkestinget skulle mene om regionreformen, måtte den ha vært avholdt for mer enn et år siden.

Alternativt burde den komme etter at fellesnemnda har fremmet sin innstilling. Da ville vi i Finnmark kunne lese hva dette innebar, og drøfte konsekvensene. Det ville blitt en kunnskapsbasert debatt hvor fremtidens Finnmark sto i sentrum, ikke om følelser knyttet til brannhøsten -44 eller om danskekongens skatteregimer i middelalderen.

En slik folkeavstemning ville i en slik sammenheng vært et langt mer begrunnet råd til fylkespolitikerne om hvordan sikre våre interesser og ikke minst utnytte de muligheter en større og mer betydningsfull region i nord vil få.

Ikke smart å lure velgerne i Finnmark!
Nå har ledende fylkespolitikere gitt inntrykk av finnmarkingene må møte opp for å BESTEMME (se bildet) om Finnmark skal utgjøre en region sammen med Troms – eller fortsette alene som en minifylkeskommune.

IMG_5266
Det finnes finnmarkinger som kun leser overskrifter og som sammen med andre likesinnede nå tror at de faktisk avgjør dette spørsmålet. Det er i så fall et langt større lureri overfor velgerne her. I så fall blir mandag 14.mai i innhold mer lik 1.april. Alle som er blitt grundig lurt på den datoen, vet reaksjonene. Først blir man veldig irritert – mest over at “man var så dum”. Deretter kan man le godt av det.

I dette tilfellet er det ingen som blir å le av det etterpå. Tvertimot kan fylkespolitikerne ha skaffet seg et stort troverdighetsproblem som gir innbyggerne enda en grunn til å ikke ha tillit til sine egne politikere.

For hva skjer dersom det skulle bli et knapt flertall av alle velgere i Finnmark for et nei? Det er ganske sannsynlig fordi folk flest vanligvis ikke liker endringer.  Og etter den skremselskampanjen som er kjørt liker man det i alle fall ikke i Finnmark.

Er da fylkestinget bundet av det? Formelt sett nei – de kan si at “dette var folkets råd, men vi som folkevalgte med et helhetlig ansvar må ta et helhetlig hensyn”.
Da risikerer man i alle fall at flertallet føler seg lurt: Hvorfor ba dere om råd så lenge etter at Stortinget har gjort sitt vedtak  hvis dere ikke skal følge det?

Ap,Sp og SV har sagt at de kommer til uansett å følge folkets råd, og at de vil bruke alle midler for å hindre en sammenslåing. Hva skjer den dagen de forstår at grunnloven har gitt Stortinget myndighet som øverste folkevalgte organ? Hva skal de si til finnmarkingene som evt. blir lurt til å tro at de “skal bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke”?

Oppslutninga om fylkestingsvalget i Finnmark har vært magert gjennom mange tiår. Ved siste valg deltok såvidt 53 % av befolkningen. Det skyldes nok ikke bare at Finnmark fylkeskommune og dets politikere siden 1975 har gjort så altfor lite for å øke bolyst og næringslivssatsing. Hadde Finnmark fulgt den nasjonale folkeveksten, skulle vi vært 105 000 innbyggere her. Vi er knappe 76 000.

Fylkeskommunen har sjøl valgt en sentraliseringslinje gjennom den såkalte “kommunesenterstrategien”.  Den innebar at kommunesenteret fikk midler for å “forskjønnes” mot å sette av egne midler til medfinansiering. Kommuner valgte å binde seg på dette. det fikk en naturlig konsekvens: Dette måtte finansiseres  ved å redusere tjenestene i kommunes utkanter med de følger det fikk for bolyst og befolkningsendring.

Den virkelig store bekymringen
Det som burde bekymre både finnmarkinger og andre som vet hvor viktig det er med gode kommunale tjenester er det nesten uløselige behovet for ansatte. Det er beregnet at lavere fødselstall, økende avgang fra stillinger til pensjon og en høyere levealder vil kreve innpå 100 000 nye ansatte i skole, barnehage, helse og eldre- og pleieomsorg de kommende 30 år.
“Men det er jo om mange år” sier du?

Nei, det er allerede nå stor mangel på lærere og fagarbeidere i skoleverket og barnehager. De fleste kommunene jobber for å få tak i kvalifiserte ansatte. Den økende andelen over 80 år legger mer beslag på sykehjemsplasser.

I denne situasjonen må regjering og Storting på overordnet nivå ha virkemidler som fungerer. Derfor er kommune- og regionreformen helt nødvendig. Å redusere antall kommuner og fylkeskommuner med nesten 70 adm.enheter vil om noen år frigi lønnsmidler og folk til tjenester som er langt viktigere. En reduksjon i statlige enheter med flytting til regioner vil også gi en netto reduksjon i administrative årsverk.

Når fylkestinget for Troms og Finnmark i 2028 møter ordførerne i alle kommuner samlet, er det et punkt på agendaen:
“Hva gjør vi for å skaffe nok kvalifiserte ansatte i kommunene i Troms og Finnmark? Det utdannes fortsatt for få for å dekke avgangen, og det er ikke heldig å fylle stillinger med ukvalifiserte. Skal vi åpne for en langt større arbeidsinnvandring? Skal vi sentralisere mye mer i våre kommuner/slå sammen kommuner?”

I dagens 2018 er 2028 så altfor langt borte. I dag er finnmarkingene mer opptatt av en nødvendig regionreform.
For gode politiske ledere må det være mye viktigere å se horisonten enn å stirre i bakspeilet. “Alt henger sammen med alt” som landsmoder Gro sa det i sin tid.

Blir det færre fra Finnmark på Stortinget?

Ja, hvis man skal tro tidligere fylkesvaraordfører i Finnmark Arne Pedersen. Nei, hvis man skal tro på grunnloven. Jeg har derfor sett nærmere på denne påstanden.Skjermbilde 2018-05-07 kl. 10.58.42

Han viser til at når Troms og Finnmark blir slått sammen til en fylkeskommune i 2020, blir vi også betraktet som en valgkrets for Stortinget og at vi da kan risikere å ikke ha noen fra Finnmark på Stortinget.

Dette er i beste fall en spekulasjon på hva fremtiden kan bringe. I så fall må 2/3 av Stortinget med et stortingsvalg i mellom endre grunnloven. Selv da er det svært liten mulighet for å få et storting uten finnmarkinger.

Grunnloven slår nemlig fast at landet er delt inn i 19 valgdistrikt. Inndelingen med 19 i tallet er beskrevet i Grunnlovens § 57:

“Det skal veljast 169 stortingsrepresentantar. Riket er inndelt i 19 valdistrikt.

150 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar.

Kvart valdistrikt skal ha 1 utjamningsmandat.

Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av innbyggjartalet og flatevidda i distriktet i høve til innbyggjartalet og flatevidda i heile riket. I denne utrekninga gjev kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 1,8 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.

Nærare føresegner om korleis riket skal delast i valdistrikt, og korleis stortingsmandata skal delast mellom valdistrikta, blir fastsette i lov.”

Dagens valgordning følger fylkesgrensene. Det er ingenting i Grunnloven som sier at valgdistriktene må følge fylkesgrensene. Nå blir det 11 fylker mot tidligere 19. Fordi det nå blir færre fylker, er det ikke mulig å la valgdistriktene følge de nye fylkesgrensene UTEN å endre Grunnloven.

Endring i Grunnloven er komplisert og krever at det skal avholdes et stortingsvalg imellom for å ev. bekrefte et forslag til endring. Endringsforslag MÅ vedtas etter et stortingsvalg med to tredjedels flertall. Stortinget har ikke foreslått og behandlet noen endringer av Grunnloven §57 i denne stortingsperioden, og det er dermed ikke mulig å endre grunnloven når det gjelder stortingsvalgdistrikter med virkning før tidligst i 2025.

Hvis det likevel kommer kommer et grunnlovsforslag om endring, kan likevel 1/3 av et nytt fulltallig Storting (57 repr.) sette seg MOT at de nye fylkene skal utgjøre de nye valgdistriktene. I så fall beholdes dagens 19 – inkludert Finnmark.

Det betyr i klartekst at hvis f.eks. Ap og SP med sine 68 repr. på Stortinget vil beholde Finnmark som eget valgdistrikt, kan de enkelt blokkere for en endring av grunnloven om det skulle komme forslag om dette.
Om AP/SP og de andre  likevel ikke vil sikre Finnmark, får det ingen annen konsekvens enn at det ev. nye valgdistriktet «Troms og Finnmark» får 11 representanter som disse to fylkene har til sammen i dag.

Så lenge det er stortingsflertall for å beholde dette antallet og dagens utregning av mandater, blir det ingen praktisk endring

Etter partienes nominasjonsmøter vil nok Finnmark være godt sikret på alle listene, og til slutt vil velgerne i Finnmark sikre de utsatte mandater.

Det er med andre ord ingen grunn til panikk i Finnmark for at vi ikke blir representert i Stortinget. Det blir vi – uavhengig av regionreformen.

Utspillet fra Pedersen må derfor tas som det er: Et innlegg fra “Vadsø-aksjonen” som kjemper for å beholde de 140 årsverkene i fylkeskommunens administrasjon.

For å få mange finnmarkinger til å stemme ved den kommende “folkeavstemninga” 14.mai som kun blir en meningsmåling, synes det nødvendig å skremme de til valgurnene med å påstå at det blir færre finnmarkinger på Stortinget.

Jeg tror stadig flere finnmarkinger har gjennomskuet dette nå.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 93

Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.