Da er sirkuset forlengst ankommet byen igjen. Plakater henger rundt om på lysstolper og butikker, og det deles ut gratisbilletter og flyers både i postkasser og direkte til eventuelle besøkende. Også i år lokkes det med nye artister og spektakulære stunt: Møt opp – opplev noe du ikke har sett maken til!

I sirkusmanesjen står en spent direktør og ønsker publikum velkommen til årets program. Direktøren kan være en lokal møteleder av en paneldebatt bestående av toppkandidater for listene som stiller til valget i kommunen. Slike er det ikke mange av, og de trekker heller ikke det store publikummet. Er kommunen derimot så heldig å kunne avgjøre en sak av stor betydning, øker også interessen og publikumstilstrømningen.

De siste 30 åra har vi sett en gradvis flytting av valgsirkuset fra streder og torg til TV-skjermen. Det er helt naturlig når gjelder et stortingsvalg. Et slikt valg angår hele landet og velgerne har krav på å vite om forskjell og likhet i de ulike partienes politikk som skal vedtas av Stortinget.

Med 429 kommuner  og 18 fylkeskommuner (betegnet av lokalpolitikere som overkommuner) er utfordringene mangslungne. De store og prinsipielle skillelinjene som kjennetegner partiene synkront for alle disse kommunene er særs vanskelig å få øye på. Riktignok bruker rikspartiene media og spesielt  NRK og TV2 i lokalvalgkampen for å skape inntrykk av større forskjell. Det er nok mer ment for menigheten av de trofaste velgerne enn det har med realiteter å gjøre.

 Er det naturlig med like stor riksdekkende mediadekning av et lokalvalg?

Vel, det er i første rekke et ideologisk spørsmål: Hvilken betydning har lokalvalg og lokale folkevalgte organ? Er det et underbruk av nasjonalforsamlingen – eller er det fora hvor folkevalgte har stor grad av handlingsrom?

Sverige betrakter lokalvalget som en naturlig del av riksdagsvalget, og de har derfor en felles valgdato for både riksdags- og lokalvalg. Likevel er det ca. 8 %-poeng flere som stemmer ved riks- enn ved lokalvalg. Det burde vært omtrent samme tall dersom også lokalpolitikere har makt til å gjøre noe med innbyggernes hverdag. 10 % av de svenske velgerne som stemte ved riksvalget har ikke samme tillit og tro på at lokaldemokratiet utgjør en forskjell.

I SSBs Samfunnspeilet 2/2015 er valgdeltakelsen ved de siste lokalvalgene undersøkt, og Norge ligger langt etter Sverige og Danmark.  Da Nordisk Ministerråd i 2005 la fram sluttrapporten ”Demokrati i Norden” gikk det opp for også norske rikspolitikere at noe må gjøres.

Den lave oppslutningen om lokalvalg i Norge ble av flere politikere og fagfolk sett i sammenheng med statens detaljstyring og lokalpolitikernes manglende økonomiske frihet. Statens kontroll over kommunenes økonomi er sterkere i Norge enn i de øvrige nordiske landene, het det i rapporten «Demokrati i Norden» fra Nordisk Ministerråd.

«Når kommunenes handlingsrom på denne måten reduseres, vil lokalpolitikerne få en mindre viktig rolle. Mindre lokaldemokrati må ventes å føre til mindre velgerengasjement og valgdeltagelse», sa professor i økonomi Jørn Rattsø ved NTNU den gang.

Hva med å heller fjerne respiratoren og gi  livskrafta tilbake ved å grunnlovsfeste det lokale sjølstyret og gi langt mer myndighet  til de folkevalgte slik som i Danmark og dels Sverige?

Stortinget har ved 4 anledninger (1988,1999,2003 og 2012) behandlet forslag om å grunnlovsfeste lokaldemokratiet. Selv om Stortinget er enig om betydningen av formannskapslovene fra 1837, vil flertallet ikke grunnlovsfeste et slikt maktprinsipp.

Riktignok er det en tverrpolitisk erkjennelse av at det norske lokaldemokratiet ble etablert ved innføring av formannskapslovene i 1837. “Lokaldemokratiet er en av grunnsteinene i et levende og aktivt demokrati. I løpet av de 175 år som er gått har lokaldemokratiet utviklet seg til å få den form det har i dag. Lokaldemokratiet har, har hatt og vil ha en viktig rolle i den norske stat.” skrev en enstemmig komité I 2012 – før de skilte lag i oppfatningen av om den viktige rollen er viktig nok til å bli en del av landets grunnlov.

For godt over 100 år siden sa historikeren Johan Ernst Sars at formannskapslovene av 1837 «betegnede et saa stort fremskridt i hensyn paa folkets politiske utvikling, at de i saa maade næsten kan sidestilles med selve grundloven».

Skal kommunene få en økt reell makt, må staten gi denne fra seg. Først da vil et lokalvalg gi  legitimitet til at lekfolk I kommunen kan utøve sitt folkevalgte skjønn. Den lave oppslutninga om lokalvalget kan bøtes med mindre riksmedia og rikspolitikere i kommunevalgkampen, og økt engasjement lokalt om lokale saker.