“Petter Northug har tatt ledelsen i løpet!”. Det ligger i en konkurranses natur at noen vinner til slutt. I alle konkurranser er det derfor viktig med gode forberedelser før konkurransedagen, en god start på løpet og evnen og viljen til å ta ledelse – og ha ledelsen til mållinja er passert.
I offentlig virksomhet finner vi elementer av dette. På politisk nivå foregår det hvert 4.år valg av folkevalgte på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Også her gjelder det å være godt forberedt og ta ledelsen tidlig i løpet. Det skjer ved at partier og dets kandidater forsøker å sette dagsorden ved å løfte fram sine saker og standpunkter. Deretter håper de å “få ledelsen” – at dette blir tema helt fram til valgdagen. Klarer de det, er muligheten for å vinne valget større slik at de også “har ledelsen” deretter.
På administrativt nivå i offentlig virksomhet er konkurranseelementet langt mindre. Her er øvelsene av en helt annen karakter. De ansatte – fra topplederen og helt ut til den ansatte som fysisk og sosialt befinner seg langt unna ledelsen har samme oppdrag: Gi befolkningen gode offentlige tjenester med optimal ressursbruk. Det eneste konkurranseelementet vi finner her kan være sammenligning av f.eks. ressursbruk eller sykefravær fra et år til det neste. En annen øvelse er å sammenligne vår virksomhet med naboen: Grunnskolen etter år 2000 er et eksempel på hvordan “konkurranseøvelsen” er betydelig endret. Tidligere var det fokus på fravær på ungdomstrinnet, eksamensresultater og andelen som søkte seg til videregående skole. Nå er det i tillegg fokus på elevens læringsresultater (Nasjonale prøver) og deres fysiske og psykososiale miljø etter at elevens “arbeidsmiljølov” – § 9a i Opplæringsloven ble gjeldende fra 2004. Mest kjent er “mobbetallene” som viser i hvor stor grad skolene lykkes med å redusere antall tilfeller.
Selv om det finnes et snev av konkurranse innenfor offentlig virksomhet, er hovedfokuset å gi innbyggerne gode tjenester etter behov og innenfor vedtatt budsjett. Dersom rådmannen ikke makter å oppfylle oppdraget h*n har fått fra de folkevalgte, er ikke veien lang til en omforent pressemelding om at rådmannen “etter eget ønske” har valgt å slutte og at partene «ikke har kommentarer utover dette». En unaturlig utgang dersom rådmannen har gjennomført det politikerne ønsket, men helt naturlig dersom rådmannen har ment seg å vite bedre enn politikerne om hva som gagner kommunen best – med misnøye som resultat.
Men slik må det fungere. Innbyggerne har i åpne, demokratiske valg plukket ut de politiske program og personer de har størst tillit til og gitt de mandatet. Innbyggeren må derfor forvente at de fatter politiske avgjørelser i samsvar med program. Hvis de velger å gjøre noe annet, stiller de i neste “konkurranse” 4 år senere med et handicap: “Hvorfor fortjener du min stemme igjen når du ikke gikk inn for det du lovte i forrige løp?” Det er en fryktelig dårlig unnskyldning å si at “du må stole på meg, men jeg fulgte bare rådmannen innstilling”. Naturlige spørsmål blir derfor:
Hva er politikernes tillitsvotum? Hvor motivert er de egentlig for å stille opp i denne store dugnaden vi kaller “demokrati” der de må “tenke sjøl” og ta vanskelige avgjørelser ? Eller overlater de det politiske skjønn til administrasjonen ved at de som folkevalgt mer fungerer som rådmannens automatiske telefonsvarer?
Ofte kan betydningsfulle tilfeldigheter avgjøre hvem som skal få ledelsen lokalt:
«Småting på Storting» preger mediebildet og influerer indirekte på kommunestyrets sammensetting: Ved lokalvalget i 2011 seilte Høyre inn med en betydelig større skare av lokalpolitikere enn i 2007. I mange kommuner hadde Høyre vært flinke til å markere politiske alternativer, men langt fra i alle kommuner. I 2011 hadde den rød-grønne regjeringen sittet i over en valgperiode med makten. Slitasjen utnyttet Høyre bedre enn de øvrige “opposisjonspartier”. Med en stadig mer smilende og sympatisk Erna Solberg som partileder påpekte hun opplagte svakheter i regjeringens politikk og var ellers utydelig om egne alternativ.
I dag er Høyre i regjering, og utenfor sitter Aps Jonas Gahr Støre og bruker samme taktikk: Noe kritikk av regjeringens svakheter og mye taus utydelighet om en alternativ politikk: Resultat: Løft på meningsmålingene for Ap – også når spørsmålet er om hva velgerne skal stemme ved høsten lokalvalg.
Uansett sentral mediepåvirkning:
Lokalpolitikerne må ta ledelsen i valgkampen for deretter få ledelsen ved å vinne lokalvalget. Det er likevel viktigere å VÅGE å ha ledelsen som velgerne har gitt de fram til neste valg. Da får velgerne et reellt grunnlag for å vurdere om de fortjener gjenvalg. Først da blir demokratiet levende og forpliktende.
Det meste av dette blogginnlegget finner du også i Kommunal Rapport.
Avslutningsvis kan du delta i denne avstemninga – hvis du har meninger om lokalpolitikk.
Savner du alternativer eller ønsker å presisere noe , kan du kommentere under “stemmeboksen”.