Iflg tall offentliggjort i dag har 67 % av medlemmene i Utdanningsforbundet (UDF) avgitt sin stemme ved årets tariffavtale. Av de som stemte sa 73 % nei. Det betyr altså at av de som gjorde seg opp en mening, sa en andel på minst 49 % av samtlige medlemmer et nei til avtalen.
Betyr dette at 51 % av lærerne i Utdanningsforbundet sier ja? En slik konklusjon er vanskelig å trekke. Andelen ja, nei-stemmer blant den siste tredelen kan teoretisk variere fra 100 % ja til 100% nei. Det er likevel interessant å observere at den “sterke Nei-støtten i norsk skole” (“hos oss er det 100% Nei”) ikke ble så tydelig manifestert likevel. Det er svært sannsynlig at Nei-siden har tatt ut maksimalt inn mot uravstemninga. Kan det tenkes at en overveiende del av de som ikke stemte syntes dette var en avtale som var til å leve med likevel?

Utdanningsforbundet har selv bestemt sine vedtekter. Der står det at ved minst 2/3 oppslutning i en uravstemning skal medlemmenes råd følges av forbundets organer. 67 % er mer enn 66,66 % og flertallet sa nei. Da er det ingen vei utenom. Meklerens skisse til løsning mellom KS og UNIO (som representerer lærerne i Utdanningsforbundet) er forkastet, og det er nå konflikt. En konflikt innebærer at arbeidgiver minst 4 dager i forveien skal varsles om aksjoner, og at om minst 4 dager er medlemmer i UDF i streik. “Medlemmer” betyr ikke bare lærere og barnehageansatte. Det betyr også rektorer, uv.inspektører, skolefaglige rådgivere og andre i KS-området som er medlemmer i UDF vil være i streik. De fleste av de siste har ordinær ferie og kan slik sett tas ut i streik fra 30.juni.

Denne uravstemningen inneholder en rekke uklarheter og resultatet vil få mange implikasjoner. Her nevnes noen:

1) Utdanningsforbundet og tilliten fra dets medlemmer.

UDF gikk høyt ut på banen og avviste KS sine krav om bortfall av SFS 2213 (Sentral Forbundsvis Særavtale). Når KS ga seg på denne til slutt, valgte UDF å godta noe mer rom for lokalt skjønn, lokale forhandlinger og lokale løsninger. For mange i UDF på lokalplanet ble dette oppfattet og fremstilt som om at rektor hadde full styringsrett. Og med mange læreres (mis)forståelse av styringsrett, var dette totalt uspiselig blant mange lærere. Både SFS 2213 og veilederen som var utarbeidet av KS og UDF sammen var presis på hvor grensa mellom drøfting og forhandling gikk, men dette ble selvsagt fremstilt som om at forhandlinger ikke lenger gjaldt av de som uansett var mot en større lokal frihet. UDF havnet dermed i en taktisk skvis. De klarte ikke å kommunisere overfor medlemmene at på de viktigste spørsmål om tid hadde arbeidstakerne vetorett.

2) KS og tilliten fra skolen.

Både for oss skoleledere, men også for mange lærere ble KS sin vilje til å endelig gjøre noe med lærernes arbeidsforhold en gledelig nyhet. I SFS 2213 og i veilederen var det ganske detaljert beskrevet hvilke prosedyrer som skulle følges for å skape “tilfredstillende arbeidforhold”. At dette ville koste store summer i renovering og nybygg for at arbeidsforholdene skulle tilfredstille krav fra Arbeidstilsynet var åpenbart. Det tok ikke mange dager før Dagens Næringsliv lokket styreleder Gunn Helgesen i KS ut på glattisen. I avisa torpederte hun hele tillitsarbeidet forhandlingsleder Per Kr. Sundnes hadde maktet å få på plass. Hun avviste at lærerne kunne forvente en slik opprustning av arbeidsplassene. De av lærerne som inntil da vekslet mellom ja og nei fikk gjennom artikkelen en endelig bekreftelse på at KS ikke er til å stole på.

3) Har lærerne sagt nei til lønn eller tid?

Dette er selvsagt helt umulig å tolke ut av denne avstemninga. Bedømt ut fra Facebookgruppa Arbeidstidforhandlinger synes det å være en markant kraftigere retorikk mot bindinga av 37,5 t/uke til arbeidsplassen på skolen mer enn av selve lønnsoppgjøret. Riktignok har mange av medlemmene i gruppa hevdet det faktum at lærerne over tid har blitt hengende etter lønnsmessig. Slik tallene fra dette lønnsoppgjøret er blitt fremstilt, ser det ut til at de største lærergruppene har fått et oppgjør som gir over de 3,3 % lønnsstigning som frontfagene og de fleste grupper i offentlig sektor fikk. For Utdanningsforbundet som nå skal kreve mer av KS, kan det ikke være enkelt å formulere krav. Skal kravene gå på endringer i SFS 2213 som partene var enige om, eller skal de kreve høyere lønn, Evt. begge? Gitt at KS nekter plent å gi noe mer, og konflikten går til tvungen lønnsnemnd: Hvilken påstand skal UDF legge fram i Rikslønnsnemnda og håpe at nemnda vil akseptere som en konklusjon (kjennelse)?
Når man ser hvilken praksis Rikslønnsnemnda har lagt seg på siden 1990, vil det være oppsiktsvekkende om nemnda kommer fram til annen konklusjon enn det mekleren la fram i sin skisse til løsning og som dessuten begge parter godtok.

4) Har KS eller UDF noe å gi ?

Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet nå når konflikten er et faktum. En frivillig løsning på konflikten UTEN tvungen lønnnsnemnd må betinge at begge parter kan gi noe for å få noe. UDF har fått et nei fra sine medlemmer uten å vite om det er lønn eller arbeidstid som er det vesentligste punktet. UDF øverste organer som er gitt beslutningsmyndighet har derfor også tolkningskompetanse. De må beslutte hva KS må gi for at UDF skal kunne gå med på en ny avtale. Det blir selvsagt kun gjetninger på hva det kan være. Vurdert ut fra alt det nye denne SFS 2213 utgjorde for skolen, blir jeg forbauset om KS vil gi seg på denne. Jeg antar at det har vært en skarp tone internt i KS etter at styrelederen falt forhandlingslederen i ryggen ved å nærmest avvise den inngåtte avtalen 26.mai hva angikk lærernes arbeidsforhold. Det kan være at KS vil tone ned kravet om 37,5 timers bindingstid mot å redusere forpliktelsen om å ruste opp lærernes arbeidsplasser slik som andre ansatte i kunnskapsorganisasjoner har det. Dette kan være en VINN-VINN-sak for begge parter; Dermed frafalles kravet om 37,5 timers arbeidsuke i de 39-40 arbeidsukene a 5 dager lærerne får, og kommunene slipper å ta kostnader ved å tilby tilfredstillende arbeidsplasser.
Om dette blir løsningen, gir det likevel et svært dårlig signal: Lærerne er ikke verdt gode arbeidsforhold.

Gitt at UDF likevel vil kjempe for at lærerne fortjener gode arbeidsforhold: Hva kan da KS gi tilbake for å få en avtale? Jeg tror at KS kan skaffe seg mer goodwill blant lærerne dersom de forplikter seg til et lønnsløft for lærerne ved de to neste hovedoppgjør i 2016 og 2018, og at de viser det nå i en frivillig avtale. Hvis lærerne ser i 2016 at etterslepet over mange år reduseres/lukkes, vil det være større mulighet for å føre denne nye SFS 2213 videre også etter 2018. Her er et lite knippe av konkrete forpliktelser som KS kan binde seg til i en justert avtale gjeldende fra 1.mai i år:
– innfør to nye trinn i lønnstigen; ved 24 år og ved 32 år. Dette vil motivere mange dyktige lærere til å fortsette noen år til og vil være en meget velkommen gest til de som har “holdt ut” ved skiftende regjeringer og reformer
– la ordningen med redusert leseplikt fortsatt gjelde for alle over 55 år
– la 1.årslærere nyte godt av 6 % redusert tid allerede fra dette skoleåret
– reduser leseplikten (årsrammen for barneskolen) med en halv time fra høsten 2015 og 1 time fra 2016.

5) Vil KS kynisk utnytte streiken for å spare lønnskostnader?

Det har vært spekulert i om KS egentlig vil være fornøyd med en streik. Som kjent utgjør skolens andel av kommunebudsjettene vel 1/3. Av dette er ca. 90 % direkte relatert til lønnskostnader. En måned streik vil dermed spare kommunen for nesten 3 % lønnskostnader. Dette er mye penger, og de fleste kommuner sliter nok som det er. At streikekassa til fagforeninger på denne måten avhjelper kommunene, vil nok KS vurdere som det mest positive ved en konflikt.

6) Vil regjeringen invitere Stortinget til lov om tvungen lønnsnemnd?

Umiddelbart er det ingen “fare” for det. Det er svært sjeldent at Storting og regjering blander seg inn i tariffforhandlingen som pr definisjon skal være frie, og hvor partene sjøl må ta ansvaret for å finne løsninger.
Det ligger i regjeringens fullmakter til enhver tid å vurdere de samfunnsmessige konsekvenser av en streik, og spesielt der det er fare for liv og helse. En regjering som har satt seg som mål å satse på skolen og bidra til at skolen og de ansatte der får bedre forhold for å utvikle kvalitet, kan ikke ensidig vurdere “liv og helse” som spørsmål om fare for akutt død. Som rektor vil jeg – sammen med mange profesjonsutøvere i skolen – faktisk hevde at opplæring er så viktig for et menneskes liv at selv 4 uker med tap av skolegang er en reduksjon av livskvalitet for eleven i et lengre perspektiv. Jeg foventer derfor at regjeringen vil la rikslønnsnemnda få avgjøre dette før skadevirkningene blir for store. Og på akkurat det punktet tror jeg at både skoleledere og lærere står sammen som gode profesjonsutøvere.