Får Tana kommune endelig en svært godt kvalifisert kommunedirektør!

Fremhevet

Det har lenge vært kjent at Tana kommune trenger en ny administrativ leder etter de alvorlige avsløringene om svindel som har fått pågå i en årrekke. Etter å ha avsluttet arbeidsforholdet til den forrige rådmannen, konstituerte den politiske ledelsen tdl. kommunalsjef Trond Are Anti som rådmann inntil ny kommunedirektør kunne komme på plass innen sommeren.

Ordfører Helga Pedersen tok deretter initiativ overfor formannskapet til en prosess for å få ansatt en ny kommunedirektør. Kommunen innhentet tilbud fra flere rekrutteringsfirma og valgte NNL (Nord-Norsk Lederutvikling) med hovedkontor i Bodø. De har 35 års erfaring med slikt arbeid og får meget gode skussmål fra andre oppdragsgivere.

 28. januar involverte ordføreren formannskapet. Hun ønsket å nedsette et rekrutteringsutvalg på 3 politikere, en repr. for de ansatte og en fra personalavdelingen som sekretær. I møtet deltok også NNL.

Ordføreren ba også formannskapet være tydelig på hvilke krav og forventninger vi skulle ha til den nye kommunedirektøren, og som skulle stå i stillingsannonsen.

Formannskapets 7 medlemmer representerer både posisjon (flertallet Ap og DSL) og opposisjonen (SP og V). Også Høyre og Frp er involvert ved at de er varamedlemmer med fullt innsyn i sakene.

Ordføreren ba om fullmakt til at hun sammen med varaordføreren og Jon Erland Balto som repr. for opposisjonen kunne lede denne prosessen. Hensikten var å gi kommunestyret gode kandidater å velge mellom på kommunestyremøte 15. april.

Den største diskusjonen gikk på om vi skulle stille krav om samiskkunnskaper. Det ble bestemt at vi måtte følge kommunens eget reglement. Det innebar at dersom vi fikk to like dyktige kandidater med samme erfaring og samme utdannelse, ville kommunen velge den som hadde best kjennskap til samisk kultur og språk og helst både snakket og skrev samisk.

Ved søknadsfristens utløp var det kommet inn 9 søknader. Én trakk søknaden dagen etter, og 6 av søkerne ble ansett å treffe de fleste eller alle krav i utlysningen.

Så starter en meget grundig prosess. Først må kandidatene besvare en leder-/personlighetstest. Denne gir et bilde av søkernes både sterke og svakere sider.

Samtlige 6 kandidater har lederkompetanse og noe ulik fagkompetanse. De blir bedømt på 13 områder hvor de kan score fra 1-3 poeng.
Deretter foretas intervju med de 6 kandidatene for å avklare det som verken CV eller testen ga et klart svar på. Intervjuprosessen ledes av NNL som har den nødvendige kompetanse til å kartlegge søkerne. To av kandidatene, Fjellgren og Ballo skiller seg ut fra de øvrige.

NNL og rekrutteringsutvalget er derfor enige om å gi videre med disse to kandidatene. Det gjøres gjennom en grundig referansesjekk hvor Fjellgrens tre referanser og Ballos to kommer med sine vurderinger på en rekke kriterier for gode lederegenskaper.  

Tana trenger en kommunedirektør som er helt uhildet i å ta viktige avgjørelser, som ikke er konfliktsky, som vektlegger faglighet blant ansatte og som evner å ta de ansatte med i det som skal ende med bedre kommunale tjenester for innbyggerne.

Denne gir de siste nødvendige svar for å evt. skille de to kandidatene fra hverandre.

NNL og rekrutteringsutvalget konkluderer deretter med at Eriksen Fjellgren er den kandidaten som best kan klare de strenge kravene Tana kommune har satt til ny leder.

Uten at det er vurdert særskilt, vil nok mange hevde at det for Tana kommune vil være en fordel å få en kommunedirektør som ikke har hatt for sterk tilknytning til verken steder, organisasjoner eller er tilknyttet familie-/slekt- eller partibånd i Tana.


I avisene Sagat og Finnmarken 29.mars forklarer Siv-Anita Biti-Helander (Ap) hvorfor hun fremmet et utsettelsesforslag i formannskapet. Hun mente at både ordfører og varaordfører hadde rotet til prosessen med å ikke erklære seg inhabile straks søkerlista var kjent. Det gir jeg henne helt rett i. De to burde sjøl sett at her var det tilknytninger til søkere som gjorde at det kunne bli stilt spørsmål dersom disse søkerne ble innstilt og andre vraket.

Dette var kjent lenge før formannskapets møte. Det var også kjent at det var NNLs forslag til rangering som ville bli lagt fram for formannskapet, ikke den politiske referansegruppa. De har riktignok deltatt i prosessen og fått anledning til å stille spørsmål.
Men det er en profesjonell «hodejeger» fra NNL som gjennom anerkjente metoder har vurdert og intervjuet alle søkerne og foretatt referansesjekk for de som skilte seg ut som de mest aktuelle kandidatene.

Formannskapet er altså det organet som skal innstille overfor kommunestyret. Det er derfor en forutsetning at dette organet er habilt. Møtet behandlet derfor ordførerens habilitet og vedtok at hun var inhabil på grunn av svært nær tilknytning til søkeren Ballo. Dette skjedde formelt ryddig ved at ordføreren forlot møtesalen og varaordfører Solbakk overtok møteledelsen.

Da varaordfører til min overraskelse så åpnet for å drøfte selve saken, ba jeg om at også hans habilitet ble tatt opp til vurdering. Han forlot da salen, og Hartvik Hansen ble valgt som settemøteleder. Jeg synes det var rart at ikke Aps gruppe på forhånd hadde vurdert Solbakk som inhabil, og ordnet klar et varamedlem.

Varamedlem Einar Johansen møtte etterhvert, og Solbakk ble enstemmig erklært som inhabil. Det samme ble konstituert rådmann som var en av søkerne. De deltok følgelig ikke i den videre behandling.

Nå var formannskapet endelig uhildet og habilt til å vurdere kandidatene!

Jeg ønsket at denne sakens generelle del kunne drøftes i offentlighet all den stund det hadde vært en del berettiget kritikk av ordfører og varaordførers deltakelse i prosessen. Jeg fikk ingen støtte for det fra Ap.

Etter at NNL hadde gått gjennom deres arbeid, fikk politikerne stille spørsmål og kommentere. Det ble da stilt spørsmål om hvorfor ikke alle søkerne var referansesjekket, noe NNL avklarte med å vise til ordinær arbeidsmetode ved slike utvelgelser av aktuelle kandidater. Man vurderer CV for utdannelse og erfaring, foretar deretter intervju, vurderer alle svar som er gitt, og rangerer søkerne. Det vil ofte være noen søkere som skiller seg merkbart ut.  Det er kun disse det tas en dypgående referansesjekk på.

Biti-Helander stilte også spørsmål om kredittsjekk (!) på søkerne. NNL svarte ikke overraskende at  de aldri har foretatt kredittsjekk.De har heller ikke myndighet til dette. Selvsagt. Disse 6 har søkt jobb, ikke lån i Tana kommune.

Hun hadde andre spørsmål om kandidatene, men da med en negativ tolkning av det NNL hevdet var gode lederegenskaper for de anbefalte.

Så la Biti-Helander fram et utsettelsesforslag som hun i avisa bekrefter at AP og Samelisa var enige om. Saken skulle utsettes til 8.april. De ville ha NYE intervju, og de HÅPET at NNL kunne gjøre dette. I tillegg skulle de bytte ut – etter avtale med ordfører og varaordfører (!) sine representanter med mer uhildete Eirin Utsi og Hartvik Hansen.

Til Finnmarken sa varaordfører Solbakk at han fikk «forespørsel fra Ap om jeg kunne stemme for utsettelse», og at han sa ja til dette. Dette sier altså varaordføreren som har fulgt prosessen og stilt seg bak rangeringen av kandidater! Nå er han brått blitt usikker på sitt eget råd. Eller er det slik at når Ap sier «hopp», så hopper varaordfører Odd Erik Solbakk ?

Nå går saken fra vondt til verre.  NNL som altså har hatt full tillit hele veien som profesjonelle nok til å vurdere søkerne ved hjelp av  anerkjente metoder, skal altså nå etter PARTIpolitisk ønske fra Tana Ap gjøre jobben på nytt. De skal intervjue for å finne andre svar, og de skal vurdere referanser til de mindre aktuelle kandidater!

Hvorfor skal NNL foreta NYE intervju når vanlig prosedyre ved ansettelser av ledere i offentlig sektor er et intervju?

Hvorfor skal man foreta referansesjekk for de 4 øvrige kandidatene når Fjellgren og Ballo allerede var silt ut som de to eneste klare valg?

Og hva skal en utsettelse føre til når det forlengst er bestemt at kommunestyret skal foreta ansettelse i aprilmøtet?

Jeg tilhører de som hadde forventet at flere tidligere eller nåværende rådmenn i andre kommuner ville søke på en slik stilling. Jeg var derfor skuffet over det lave antallet søkere, og er redd for at Tana kommunes omdømme over lang tid er svekket.

Sjøl hadde jeg tro på at en av de 4 øvrige søkerne var best egnet. Likevel er jeg ærlig nok til å innrømme at jeg ikke kjente til de disse to som ble innstilt. For meg er det likevel grunnleggende viktig å ha tillit til profesjonelle fagfolk. Når NNL med sin tunge fartstid og anerkjennelse for godt utført arbeid for andre kommuner leverer sin konklusjon, kan ingen av oss se bort fra den.

På hvilket grunnlag skulle det skje? Skal Tana kommune fortsatt fremstå uprofesjonelle og gjøre slike vurderinger av søkere:
« Ja, han er jo en hyggelig kar!» ?
«Jo, hun er jo datter til en jeg kjenner!» ?

Er det ikke nettopp slik form for nepotisme og uprofesjonalitet vi skal avslutte i Tana for å heller bygge et positivt omdømme for kommunen?

Under møtet ber Biti-Helander om gruppemøte for Ap. Fra opposisjonen ventet vi nå at de som vanlig skulle komme samlet tilbake og kjøre sitt eget løp.

Før setteordføreren går til avstemning, spør jeg om det stemmer at de har hatt gruppemøte på ordførerens kontor (med tanke på en evt. inhabilisering).
Biti-Helander svarer et kontant Nei!
En ærlig setteordfører Hansen innrømmer likevel at de hadde møte hos ordføreren, «men de (Pedersen og Solbakk) sa ikke noe» som han sa om de inhabile. Så vet vi det. De bare var der for å passe på at alle fulgte Planen?

I avisene bekrefter Biti-Helander at de har hatt flere gruppemøter om denne saken. All den stund hun ikke formulerte noe forslag under møtet, må Ap ha laget forslaget på forhånd FØR deres habile i formannskapet fikk høre NNLs nøytrale gjennomgang av saken.

Men til tross for at NNL sa klart fra at de ikke hadde kapasitet til å ta noe nytt oppdrag før etter midten av april, valgte likevel Biti-Helander å ikke trekke forslaget. Hvorfor trakk hun ikke det etter en slik viktig opplysning?

Det neste spørsmålet må da bli:
Deltok ordfører Helga Pedersen på gruppemøtet som behandlet ansettelsen?

Jeg velger å tro at hun har holdt seg langt unna saken etter at hun erkjente å være inhabil.
Men hvem har da ledet Ap sitt møte som ville hindre kommunestyret å ansette Eriksen Fjellgren som ny kommunedirektør?
Det har offentligheten krav på å få svar på.

Da utsettelsesforslaget kom opp til votering, stemte kun Biti-Helander og Stian Hansens for. Både Einar Johansen og Hartvik Hansen stemte for forslaget fra Jon Erland Balto om å innstille Eriksen Fjellgren som nr. 1 og Ballo som nr. 2.

Det hører med til historien i avisa at Johansen ikke deltok på gruppemøtet. Men begge fikk samtidig med de øvrige habile medlemmene i formannskapet detaljkunnskaper om prosessen og NNL sine vurderinger og sin anbefaling.

Og de lot seg tydelig overbevise av dette.

Hansen sa bl.a. til Finnmarken:
– «Ut fra egne erfaringer jobber slike firma svært profesjonelt. Dessuten var det viktig å få en innstilling, ellers kunne det halt veldig ut med å få ansatt en ny kommunedirektør. NNL gjorde det klart at de ikke hadde tid til noen ny intervjurunde før etter 8.april. Et annet poeng er at utsettelse kunne ført til at vi mistet dyktige søkere..»

Hansen opptrer her slik an ansvarlig ordfører skal. Det haster med å få en ny kommunedirektør på plass. En utsettelse nå kan bety 4-6 nye måneder før slik ansettelse kan skje!

Og hva skal den «nye ansettelsen» basere seg på av nye momenter ?

I praksis ingen. Dette blir kun et tap av tid. I håp om å presse den best kvalifiserte kandidaten bort fra stillingen for å åpne for enda «en lojal Ap-ansatt» ?

Selv om de fire øvrige skulle fått en referansesjekk ville det likevel ikke endre rekkefølgen for de to best kvalifiserte.Dette visste et samlet formannskap før gruppemøtet til Ap.

Tana kommune vil kun bruke unødvendig lenger tid på å komme inn på et helt nødvendig nytt spor: Å fremstå profesjonell og trygg for både de ansatte, og ikke minst for brukerne av viktige kommunale tjenester.

Det vil ta tid å bygge opp et positivt omdømme av politisk og administrativ ledelse i Tana kommune etter det som har skjedd tidligere. Hvem husker ikke den underlige ansettelsesprosesser der den tidligere ordføreren ble sikret en fast og godt lønnet lederstilling der godt kvalifiserte søkere ble forbigått? Og daværende rådmann ble belønnet med en saftig lønnsøkning. Alt på samme dag.

Mange har spurt meg om hvem som i realiteten styrer Tana kommune. Er det den nåværende ordfører eller er det fortsatt gammelordfører Frank Ingilæ som trekker i trådene som Helga Pedersen må følge?

Det vakte betydelig oppsikt da Ingilæ ville begynne i sin stilling som leder av Utviklingsavdelingen dagen etter at han var gått av som ordfører. Det vanlige er en karantenetid på opptil 3 måneder. Mange har lurt på om dette var en del av masterplanen dersom stemmetallene til slutt kunne vise at Ap fortsatt med makta.

Han hadde sammen med rådmannen full styring på formannskapet hvor 5 av 5 tilhørte flertallet. Formannskapet var også valgstyre – som til vanlig skal bestå av både avtroppende flertall og mindretall. Her var det gamle Sovjet – med samtlige fra posisjonen. For ordens skyld plukket de også ut ansatte fra rådhuset som under ledelse av tidligere rådmann og tidligere IT-leder styrte datasystemet.

Ved at Ingilæ kunne fortsette sitt politiske virke dagen etter at hans partifelle Helga Pedersen var blitt ordfører, hadde han og tidligere rådmann også direkte kontroll med henne som ordfører. At hun under konstitueringen av det nye kommunestyret 10.oktober 2019 ble lurt av den tidligere rådmannens påståtte juridiske kompetanse om korrekt fremgangsmåte ved valg av formannskap og kontrollutvalg, var nok en vekker for henne.

På det tidspunktet skjønte hun smertelig at kommunen trenger juridisk kompetanse. Hun er tross alt også en av de 5 riksrevisorene i Norge, oppnevnt av Stortinget. Hun kan ganske enkelt ikke gjøre feil som ordfører. Det vil ikke bare bli en offentlige negativ sak om henne og Tana, men det vil også berøre tilliten til Riksrevisjonen.

Derfor må Helga Pedersen som ordfører både bli den formelle og reelle ordføreren i Tana.

( Ingilæ burde hatt skamvett nok til å trekke seg fra en meget godt lønnet lederstilling/politiker han fikk på en meget suspekt måte, og som sikrer han en betydelig inntekt fram til pensjonsalder.
Mer om denne saken her.

Ja, man gjør slikt i land vi ikke liker å sammenligne oss med, men her burde varselklokkene ringt for lang tid siden. Noen lurer på om det er han som nå drar i trådene for at Ap skal hindre at han blir ledet av en profesjonell kommunedirektør og slik mister sin politiske innflytelse).

Derfor er det maktpåliggende å avslutte dette skammelige rotet Tana Ap igjen har påført kommunens omdømme negativt.

Nå må kommunestyret skjære gjennom i møtet 15.april:

Start den helt nødvendige prosessen for å bygge et godt omdømme av Tana både utad og innad ved å ansette den utvilsomt best kvalifiserte søkeren, Eriksen Fjellgren som ny kommunedirektør.

Hvis da ikke Tana Ap ønsker å rote dette mere til for å forsterke inntrykket av Tana som en tegneseriekommune?

I så fall får det en trist konsekvens: Enda flere flyttelass og innbyggere flytter vekk fra kommunen.










Et stikk fra vest – og «Oslo-bobla» sprakk. Den 4.statsmakt står flaue tilbake?

26.februar 2021. Denne fredagen er det et år siden det første registrerte korona-tilfellet i Norge.

En ordfører sitter samme ettermiddag på sitt kontor og kjenner på en stigende irritasjon. Igjen har hans kommune registrert nye koronasmittede. De kom fra det sentrale Østlandet for noen dager siden. Igjen måtte han som kriseleder sjekke at beredskapssystemet er intakt, og at de vil takle også disse tilfellene. Det har vært mange slike repetisjoner det siste året.

På bordet ligger Brevet. Et brev som han og 25 ordførerkolleger i Møre og Romsdal uka før har forfattet i fellesskap og med et budskap: De ser med stor uro på «det sterke presset sentrale, befolkningstette områder i Norge retter mot Storting, regjering og helsemyndigheter».

FHI har hittil hatt 9 kategorier for vaksineprioritering. Geografi er ikke blant dem.
Men i Oslo har byrådsleder Raymond Johansen lenge bedt om at også geografi skal bli en slik kategori.

NRK.no omtaler 19.februar brevet fra de 26 ordførerne:

«Ordførarane skriv at dei støttar opp om det etiske verdigrunnlaget for strategien, og krev at politiske styresmakter ikkje endrar denne.

Dei krev at dei eldste blir vaksinert først, og at helsepersonell som står i fremste rekke når det gjeld vaksinering.

Ei endring i vaksinestrategien slik det vert kravd, fører til at befolkninga elles i landet vert nedprioritert, og må leve vesentleg lenger med dei store sosiale ulempene og den auka risikoen for sjukdom og død som pandemien medfører.»

Ingen aviser med adresse i Oslo laget noen sak av dette.

Ordføreren leser Brevet igjen. «Dette er for viktig til å bli gjemt i en departementskuff.»

Han tenker slik alle politiske ledere gjør i en slik situasjon: «Riksmedia må på banen – da først kan det påvirke både regjering og storting».

Det neste døgnet skal ikke bare påvirke. Det endrer det meste, skaper frustrasjon, sinne og forvirring og ender med den hittil rareste pressekonferansen for statsministeren siden pandemien startet.

Basert på hva aviser og NRK har dokumentert, finner vi en tidslinje som både forklarer og avslører et meget interessant fenomen: Riksmedias «Oslo-boble» sin evne til å halse i samlet flokk, blindet av journalisters faglige mareritt; blodtåka. En tilstand der journalisten snevrer inn synsfeltet til å understreke kun ett «riktig» svar og utelukke alle andre muligheter.

Resultat: Stor frustrasjon blant Osloinnbyggere mot en Moldeordfører generelt og mot distrikts-Norge spesielt.

HVordan kunne dette skje?

Ordfører Torgeir Dahl er usikker på hvordan hans budskap kan «slå igjennom».

Han tar ikke kontakt med sin egen varaordfører fra SP for å drøfte et utspill.
Han ringer heller ikke Høyres egen kommunikasjonsavdeling eller Høyres ledelse for å få hjelp.

Han velger derimot å ringe statssekretær Egseth på statsministerens kontor (SM) lørdag kl.15.41. Egseth har tidligere hjulpet han med forberedelser til en debatt i Politisk kvarter tidligere i vinter. Nå trenger Dahl tips om både avis og journalist som kan få dette brevets bekymring opp på dagsorden.

Svaret kommer raskt: Kl. 17.07 ringer VG til Dahl som selvsagt er villig til å svare på spørsmål.
Og dessverre for Dahl: Han ber ikke om sitatsjekk.

En aktiv spinndoktor i Høyre ville selvsagt sett snubletråden det er å nevne innbyggere i det retoriske spørsmålet om hvem som har ansvar.

VG jobber med saken. Tidlig søndag morgen kl. 06.06 ligger saken på VG-nett.

« – Det ser ut til at Oslo aldri får kontroll på smitten. Jeg merker meg at det stadig er et høyt smittetrykk i Oslo, som forplanter seg ut i landet.

Dahl mener at ledelsen i hovedstaden ber om en «slags omvendt premiering» når de uttrykker at de bør få flere vaksiner som følge av smittetrykket.

Da er det naturlig fra mitt perspektiv å spørre byrådet i Oslo om de ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig eller om innbyggerne ikke klarer å følge reglene, sier ordføreren.» skriver VG.

Deretter eksploderer det.

Oslos byrådsleder vet hvordan han kan drepe Moldeordførerens kritikk. Han velger å se bort fra den åpenbare kritikken rettet mot ham som byrådsleder og legger all sin tyngde på siste del av Dahls retoriske spørsmål. Det gjør han velberegnet – og deretter med selvsagt full støtte fra media i Oslo:

«– Jeg synes Torgeir Dahls angrep på Oslo-folk er usmakelig … Dahl burde benytte anledningen til å takke Oslo-folk for den innsatsen de har gjort og den tiltaksbyrden de har båret for å bremse smittespredning til resten av landet.»

Dette leses av innbyggerne i Oslo på det som skal bli deres definitivt tyngste dag på over 4 måneder.
Søndag 28.2 skinner sola i Oslo. Folk er ute i det fri: «Skal vi endelig se slutten på restriksjonene fra byrådet?»

PANG! Om ettermiddagen stenger byrådslederen Oslo med henvisning til de økende antall smittetilfeller.  Alt som minuttene før var åpent og positivt i solvarmen, er nå mørkt og tungt.

Og opp i det hele påstår en frekk høyreordfører fra distriktet at årsaken er at vi innbyggere ikke er forsiktige!!

Raymond Johansens tilsvar er en kommunikasjonsfaglig innertier. Han vet at innbyggerne nå i liten grad vil kritisere han, men rette hele sin frustrasjon og sinne mot en ordfører i Molde.

VG jobber smart. Det som er lest mye på nett, vil også score stort på papir.

Mandag følger de opp i avisa med den tabloide og konfliktskapende overskriften «By mot land» øverst på forsiden. Der siterer de Raymond Johansens 1.setning i nettavis-intervjuet overfor.



Det som står i avisa er «selvsagt sant», og Oslomedia følger opp. Det er som om journalister der har sin egen NATO-doktrine: «Et angrep på noe i Oslo, er et angrep på oss alle».

Nå overgår Oslo-journalister og redaktører hverandre i å sette de verst mulige merkelapper på Molde-ordføreren. Noen redaktører velger å møte hans ytringer med saklige motforestillinger og erklært uenighet med han. Det er også ytringer. Og helt legalt.

Men det finnes altfor mange fra den 4.statsmakt avdeling Oslo som angriper Torgeir Dahl som person og politiker gjennom karakteristikker av både han ,byen, innbyggerne og landsdelen. Latterliggjøring er et farlig våpen som bidrar til å innskrenke ytringsfriheten i samfunnet. Å idiotforklare er selvsagt en effektiv hersketeknikk som en majoritet av bedrevitere kan ytterligere redusere ytringsfriheten med.

Et liberalt demokrati er basert på at velgerne kan ta informerte valg. Når velgeren har et opplyst faktagrunnlag å speile sitt verdisyn mot, er de bedre i stand til å støtte opp om og korrigere de folkevalgtes vei mot løsninger.

Disse borgerne velger derfor partier og folkevalgte de tror kan styre kommunen, regionen og nasjonen i en bedre retning. Og hvis de som fikk deres tillit ved siste valg svikter, har den opplyste velgeren reell makt ved neste korsvei til å skifte ut makta. Stemmeretten er et mektig våpen.

La oss ta en titt på «noen» eksempler av det representanter for den 4.statsmakt avd. Oslo bidrar med for å «opplyse» folket over knappe to døgn:

1. Dagsavisen 28.02.21

«Hate,hate,hate Molde by» i Dagsavisen er overskriften på et av de mange «intellektuelle bidrag» fra «Oslo-bobla».
Her må en av avisas ansatte lånt passordet til redaktørens PC? Han får lirt av seg all nedstengt gørr som var ment for byrådslederen, men hvor Moldeordføreren blir lynavleder:

» Sjefen i småbyen som tror den er stor og holder seg med sin egen Retiro-«park» (i virkeligheten noen gresshauger like utenfor «byens» sentrum) – i likhet med Madrid, selvsagt.
Altså det som en gang var hovedstaden i hele den spansktalende verden av hundrevis av millioner av mennesker. Såpass må det nesten være


2. VG 28.02.21

Kommentator i VG, Astrid Meland følger slavisk Raymond Johansens motforsvar:
« Den store tabben med Dahls utspill var at han gikk til angrep på Oslos helt utslitte innbyggere. Dahl spurte i VG om årsaken til at Oslo ikke får kontroll er at innbyggerne ikke klarer å følge reglene.»

3. Dagbladet 28.02.21

Dagbladets leder samme dag som den ikke-folkevalgte byrådslederen stenger ned, er åpenbart skrevet i affekt over at en folkevalgt ordfører langt utenfor Ring 3 med «kritthvitt skjortebryst» (?!?) tillater seg å mene noe:

«Angrepene fra ordfører Dahl er helt urimelige og sprer bare mistillit. Ved siden av å vise fram sitt eget kritthvite skjortebryst, er det åpenbart at Dahl nå spiller Oslo-kortet inn i coronapolitikken


4. Aftenposten 01.03.21



Redaktøren skriver i sin leder bl.a.:

«Dahl mener Oslo må tåle debatt om hvordan byen har taklet pandemien. Det har han rett i. Men selv tåler han ikke debatt om hvordan vaksiner fordeles i landet. Det må han

5. Dagens Perspektiv 01.03.21

Redaktør Magne Lerø har brukt samme foto som Dagsavisen og vil gjerne overgå kollegaen i Oslo. Det ender i en pinlig form for hersketeknikk fra redaktøren i et organ med det ambisiøse navnet «Dagens Perspektiv»:

«At bokhandler Torgeir Dahl skulle ha en spesiell innsikt i smittevern i en storby fra sitt utsiktstårn som ordfører i småbyen Molde, er det ingen som får seg til å tro. Men i politikkens verden er det ikke slik at en må ha innsikt i og forstand på alt man slår om seg med.«

6. Avisa Oslo 02.03.21



Den politiske redaktøren i Avisa Oslo oppfatter budskapet fra ordføreren på sin måte:

«Statsminister Erna Solberg (H) mente åpenbart at partifellens tarvelige angrep på Oslo og oss som bor her var helt OK.«

7. NRK P1 02.03.21

Også NRK forsterker bildet av at Moldeordførerens utspill er et angrep på innbyggerne i Oslo. Den ellers sindige og analytiske kommentatoren Magnus Takvam bidrar her med å tegne det bildet ikke minst Raymond Johansen har ønsket som etterlatt inntrykk: Ordfører Dahl angrep innbyggerne i Oslo.

8. Dagens Næringsliv 02.03.21


Politisk redaktør i DN kaster seg på vogna og hevder på finurlig vis i sin kommentar at det er statsministeren som står bak Oslo-hetsen. Bekymringa fra folkevalgte i kommuner som må avgi vaksine til Oslo synes å være irrelevant?

«.. Selv Sylvi Listhaug på sitt mest provoserende fikk aldri en slik iskald offentlig skyllebøtte.Men nå kom den. Og den kom fordi hennes eget kontor hadde vært med på å gjøre Molde-ordføreren og hans Oslo-hets til den heteste saken i norsk politikk

«HØYRE OG STATSMINISTEREN STÅR BAK DAHLS UTSPILL!»

I tillegg spinner flere av disse på konspirasjonsteorien om at dette er noe Dahl opplagt ikke kan stå bak, men må være en drittpakke fra statsministeren.  Her henter de «solid» støtte fra opposisjonspolitikere (!) på Stortinget.



Mange analytikere hadde allerede stilt spørsmål om initiativet var kommet fra Høyrelederen Erna Solberg.

Det var kjent for mange at byrådslederens kamp for sjøl å bestemme hadde skapt irritasjon i regjeringen.

I slutten av september i fjor besvarte han regjeringens nasjonale tiltak med «Det vil vi ikke». Byårdslederen ville ha større lokalt sjølstyre på det han mente Oslo var bedre i stand til å løse enn staten. Ikke ulikt både AP- og SP-ordførere i nord som våren 2020 ville ha «søringkarantene».

Det ville vært alvorlig om en statsminister ønsket å eskalere konflikten by-land, spesielt når landet står midt i en pandemi. Det ville være svært amatørmessig om man da slipper løs en selvutnevnt spinndoktor som ikke engang følger opp Moldeordførerens samtaler og intervju med VG.

En spinndoktor med kommunikasjonskompetanse ville selvsagt ikke godtatt noe som ble oppfattet som et angrep på innbyggerne i hovedstaden. Noe som forøvrig Dahl ganske raskt innså ble hovedsaken i hans ærlig mente ærend om å holde fast ved den vedtatte vaksinestrategien. Og som også var et ønske fra 26 ordførere i Møre og Romsdal om å ikke straffe alle kommuner fordi noen få med høyt smittetrykk ikke har kontroll.

«Sørg for at den som ytrer seg FORblir spedalsk«

Ordfører Dahl blir dermed «untouchable» etter Raymond Johansen glitrende retorikk og motsvar. Han er nå så spedalsk at moldensere i Oslo, Norge og Molde(!) føler de må ta avstand fra han.

Den 4.statsmakt har nå sammen med politikere malt et narrativ med sin bredeste pensel. Intensjonen i Dahls betimelige ytring deles av en rekke ordførere, politikere og innbyggere i det øvrige land. Men dette blir slik slått til bakken av de som sterkest skulle sikre ytringen; Pressen.

Tirsdag 2.mars har statsministeren innkalt til pressekonferanse. Der fremstår hun som landsmoderen med oppgave å roe ned sine overivrige barn. I tillegg til å røpe en medarbeidersamtale kommer hun også med en beklagelse til Raymond Johansen i Oslo.

Raymond Johansen tar imot beklagelsen. Han vet at han nå får i både pose og sekk:

  • en offentlig beklagelse fra statsministeren
  • ekstra doser med vaksine fra resten av Norge siden Oslo ikke har klart å skjevfordele internt
  • økt støtte fra både Oslo-media og innbyggere i byen

    Samme kveld kan nok byrådslederen i Oslo legge seg med en takkebønn til den 4.statsmakt, avdeling Oslo for deres utmerkede hjelp og støtte.



    Anne Applebaum har nylig utgitt boka «Demokratiets svanesang». Hun er historiker og Pulitzer-prisvinnende journalist som analyserer det liberale demokratiets negative utvikling under press fra ulike krefter,spesielt etter år 2000. Hun er sjølkritisk til også medier som svikter sin rolle og sjøl bidrar med populistiske konspirasjoner,»vi mot dem»-tenkning, utfrysning og stigmatisering av meningsmotstandere.

    Jeg vil anbefale boka til alle tilhengere av et liberalt demokrati i Norge, og spesielt de som i dag utgjør «Oslo-bobla».

    Det blir spennende å se om det er noen der med mot til å tenke høyt og annerledes i det mangfoldige, men likevel så smale miljøet blant redaktører i Oslo. «Der alle tenker likt, tenker ingen» er et kjent uttrykk for slike fenomen.

    Vi får håpe at kranene snart kan åpnes også i Oslo slik som vi har det i store deler av vårt vidstrakte land uten smitte, og at journalister, redaktører, mediekritikere og statsvitere osv. endelig kan skåle for den gjenvunne friheten.

    Inkludert ytringsfriheten.

Alta styrker Finnmark dersom vi holder sammen i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.



Oppsummerende svar til Kristian Johnsen (KJ).

I to meget fyldige svar har KJ forsøkt å tilbakevise noen av mine påstander om langt flere fordeler enn ulemper ved regionreformen. Jeg skal forsøke å besvare dette samlet i et innlegg.

Jeg vil starte med å takke KJ for å speede opp den helt nødvendige debatten:
Skal vi svekke eller styrke Troms og Finnmark som region?
Skal vi ta sjansen på at «noe annet» skal redde rest-Finnmark?

Her er mine svar på det jeg oppfatter som hans 5 viktigste poeng:

1. «Problemet var imidlertid at forslaget om kun 11 fylker i ettertid fikk liten oppslutning i store deler av landet og heller ikke av forskere på området».

Forskere og professorer innen statsvitenskap og samfunnsøkonomi skal man lytte til. Men heller ikke de er omforent om hva en region er, hvordan den blir god eller dårlig for innbyggere, hva maktflytting konkret skal innebære.

KJ nevner kun Nils Aarsæther fra UiT og hans kronikk fra 2016.  Aarsæther var da samtidig fremtredende politiker med sentralstyreplass i SP og ble i 2018 med i ForFinnmarks ledelse, muligens som deres forskeralibi?

KJ burde kanskje også nevnt andre viktige fagmiljø som f.eks  NIBR, Telemarkforskning, NTNU, Nordlandsforskning og Møreforskning? Professorer og forskere som bl.a. Harald Baldersheim, Tor Selstad, Terje P Hagen, Hans P Saxi, Hege Hofstad og Gro Sandkjær Hanssen er blant de mange som har bidratt bredt med kunnskap.

Jeg mener å ha lest mye fra disse, men ikke at de har uttalt seg negativt om 11 fylkeskommuner.

At derimot en rekke fylkespolitikere var negative til en sammenslåing, var forståelig. Det ville bety færre politikere i det nye fylkestinget og færre verv å motta godtgjørelser (lønn) for.

I Finnmark hadde AP tidligere 17-18 representanter. I det nye fylkestinget ville de bli redusert til drøye halvparten av den nye fellesgruppa for AP med både tromsværinger og finnmarkinger.

Altså færre Ap-folk i Finnmark måtte dele på vervene med sine partifeller i Troms, og da ble det ble mindre penger.
Dette ble overkompensert ved at SP, SV og Ap skrudde opp godtgjørelsene til hele 21 mill.kr hvert år fra drøye 8 mill kr tidligere – til tross for at antall fylkespolitikere ble redusert fra 72 tidligere til nå 57.

Det er nok mange som nå lurer på hva disse heltidspolitikerne arbeider med for å gjøre regionen attraktive for tilflytting.

2. « Ut fra min tolkning av loven er jeg ikke i tvil om at arbeidet med regional planstrategi og regional plan (fylkesplan) er fylkeskommunens primære oppgave»

KJ refererer til den gamle lovteksten i Kommunelovens formålsparagraf § 1og tolker den.

Jeg vil påstå at det er langt viktigere og mer hensiktsmessig å følge den någjeldende lovteksten:

«Formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det. Loven skal legge til rette for det lokale folkestyret og et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse..»


De viktige stikkordene her er selvstyre, folkestyre, representativt demokrati, innbyggerdeltakelse. Forkortet: MAKT for innbyggerne – over vår egen samtid og framtid gjennom de fylkespolitikere vi velger inn!

Og det er også begrunnelsen for regionreformen. Å flytte makt fra eliten i Oslo til våre egne folkevalgte nærmere oss. Dette er ingen «dogme for Venstre og KrF» som KJ påstår, men et politisk valg velsignet av forskere i både Norge og EU. Og støttet av alle parti på Stortinget!

Hittil har det fulgt «kun» i underkant av 50 tidligere statlige oppgaver over til fylkeskommunene fra 2020. Noen av disse går på det KJ er opptatt av; Planer.

Men de går videre: De vil gi våre fylkespolitikere reell makt til å utvikle Norges viktigste region ved å gi et godt videregående skoletilbud for all ungdom kombinert med  kompetanseløft for de yrkesaktive, lage en bedre infrastruktur for transport og bredband for folk og næringsliv, redusere utflyttinga, øke bolyst, skape større aktivitet i næringslivet.
Forventet resultat: Snu folkestrømmen og gjøre hele regionen mer attraktiv.

3. «Hvem tror at vi i Finnmark vil få mer medinnflytelse, mer medbestemmelse og mer lokaldemokrati dersom Venstre får utviklet sitt «Troms og Finnmark»?»

KJ synes ikke ha noe tro på dagens politikere i Troms og Finnmark fylkesting. Det er forståelig. Ut fra det lille vi har sett hittil, har ikke jeg heller det.

Flertallet bruker sin tid på å redusere kraften i denne regionen, framfor å virkelig utvikle den.
Hva om de heller tok i bruk alle nye verktøy, gjorde krav om å få overført flere og større oppgaver og  fremmet politiske krav om at Stortinget må endre sin politikk slik at vi kan beholde mer av verdiskapinga her?  
Da hadde Troms og Finnmark blitt den maktfaktoren som både Venstre og de fleste andre parti – inkl. SP – ønsker.

Denne nye friheten og muligheten har vi savnet helt siden 1975 da Finnmark fylkesting ble folkevalgt.
Resultat: Massiv netto utflytting og netto fødselsunderskudd! Det skjedde altså på våre fylkespolitikeres vakt fra 1975 til 2019.

Vi er 31 000 færre i Finnmark enn det vi burde ha vært i denne delen av landet som svulmer over av naturrikdommer på land og hav. Det er rett og slett uhørt og et nederlag for Norge.

Storting og regjering har i liten grad lyttet til 3 små fylkeskommuner i Nord-Norge. Med en eller to regioner her ville de ikke våget å ta felles henvendelser og krav på alvor. Det kunne fått store følger ved kommende stortingsvalg.

4. «Tror BSB at det er tilfeldig at fire ungdommer fra Finnmark har imponert i «Stjernekamp» på NRK i de 4–5 siste årene?»

KJ og jeg er helt enige om at mange finnmarkinger har imponert både i og utenfor fylket. Vi har fått fram en rekke dyktige idrettsfolk, musikere, forfattere og andre kunstnere. Og vi er stolte over dem.

I motsetning til KJ mener jeg at de ikke er kommet dit på grunn av Finnmark fylkeskommune. Og ofte på tross av den.
Jeg vil påstå at de ble gode takket være gode kommunale skoler, kulturskoler, idrettslag og en bråte med ildsjeler. I tillegg har vi hatt dyktige skoleledere og lærere på videregående skoler som har etablert faglig gode studietilbud på lik linje med andre fylkeskommuner.

Den sistnevnte faggruppens store utfordringer har vært en liten fylkeskommunes svake økonomi. Mange husker både lærere og rektors bønner om større forutsigbarhet for budsjettene de siste årene før sammenslåingen.

Takket være at Troms og Finnmark fylkeskommune samlet har noe bedre økonomi enn om de sto alene, er situasjonen fortsatt stram, men levelig. Finnmark i alenegang vil medføre tøffe kutt de kommende 6-8 år. Kan KJ forsvare slikt  kun for å ha et fylkeskilt mellom Kvænangen og Langfjorden?

5. «Jeg tror det er en myte at kostnadene til på et område blir vesentlig lavere dersom man slår sammen to områder til ett»

KJ viser her til en kronikk av forskere ved UiT, bl.a. Aarsæther og forklarer sin tro deretter.
 
Det er logisk at dersom man slår sammen og fordobler antallet ansatte på oppgaver drøye halvparten kunne utføre tidligere, blir det ingen gevinst.

Dette ble avtalt for de ansatte i den nye fylkeskommunen; De har jobbgaranti ut 2024 selv om stadig flere av dem som kun jobber administrativt blir stående uten oppgaver som krever et årsverk.
(Hva det gjør med et menneske å ikke ha meningsfylte arbeidsoppgaver, er også en interessant diskusjon)

Men over tid kommer gevinsten med alle fornuftige sammenslåinger:

Man holder først ledige stillinger vakante, inndrar slike ved naturlig avgang, og reduserer lønnsmidler til byråkrati.

Slik frigjør man lønnsmidler til langt viktigere stillinger innen videregående skole, oppvekst, helse og omsorg. I dag mangler Norge over 6000 sykepleiere (økes til + 18 000 i 2036), 2000 helsefagarbeidere (økes til + 8 000 i 2036) , 3000 lærere (økes til + 6 000 i 2036). Da er det lite framtidsrettet å låse stillingsantallet i offentlig administrasjon.

Avslutningsvis vil jeg utfordre KJ som ifølge hans biografi startet i Ap, var innom SV, før han vendte tilbake til barnetroen.  Du og dine trosfeller bør lese en meget interessant masteroppgave som har sett på Aps bevegelser i regionreform-saken.
Det gir nok en bedre forståelse for hvorfor denne regionreformen  vil bli vellykket etter noen år med modning.  Det trengs kun framtidsoptimistiske politikere med ekte vilje til å satse i nord.
Når får vi slike fylkespolitikere?



Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?


Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere.
Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.
Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.  

Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning.

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.
Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?

Fylkeskommunen som politisk organ

Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000.

Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»


Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.

Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.


KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:




Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.
AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.

Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt


Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).

KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.

Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»


Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:
«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»


Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune!
 De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!


Er Alta en del av Finnmark ?


Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:

«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.» 


Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?
At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?
At Alta ikke er Nordlysbyen?
At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?
At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.

Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.

Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.

Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.


Finnmark har vært svekket og sveket for lenge

De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:

Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.

Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!

For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.

(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )

De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.

Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?

Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?

Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.

Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.

Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?

Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..

Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?

Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.

Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.

Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.



Her kan du lese den utrolige historien bak regionreformen, og ikke minst hva som skjedde der noen hevder at vedtaket var ulovlig.

Ja, ordfører Helga Pedersen i Tana fortjener høyere lønn. Hvor mye?

I en større sak i avisa Finnmarken og på deres nettsted er det laget en oversikt over hvor mye såvel rådmenn (kommunedirektører) og ordførere i Finnmark tjener.

På bunnen av lista finner vi ordføreren i min kommune.

/

Hvorfor er det blitt slik, og bør det fortsette?

Folkevalgte (eller politikere som er blitt et felles ros- og risord) er valgt av folket. Som ombud.

Vi har ikke annen oppgave enn å se til at innbyggerne våre daglig får de offentlige tjenester de har lovmessig krav på. Ombudsrollen vår er å være folkets tjenere.

Samtidig skal vi sørge for at vår kommune blir en kommune som også de neste årene kan gi gode nok tjenester. Det betyr at vi som folkevalgt må ta mange tøffe valg for å sikre at vi har de pengene som tjeneste koster.

Et av valgene er å si nei til store investeringer som vi vet vi ikke har råd til. Det er som med privatøkonomien. Alle i familien har sine ønsker for ny bil, ny garasje, hytte, båt, scooter, sydenferier, klær, mobiltelefon osv.

95 % av familiene har ikke råd til alt, og slett ikke over få år. Slik er det med kommunene også.

Ordføreren i en kommune har det største ansvaret, og er den som bruker mesteparten av sin tid på politisk arbeid. En dyktig ordfører kunne for mer enn 35 år siden godt klare seg med en «halv lønn» (det heter egentlig godtgjørelse for folkevalgte) . Den andre halve stillinga var en ansettelse hos en arbeidsgiver.

I takt med økningen av byråkrater på alle nivå, skjedde dette også i kommunene. Rådmannen fikk stadig mer makt – så langt de folkevalgte tillot. I noen kommuner, deriblant Tana, var det rådmannen som drev fram politikken. Politikerne ble i all hovedsak sandpåstrøere.

Jeg har lært mye av andre politikere og parti siden jeg første gang ble folkevalgt i 1979. En som fikk meg til å endre mening i synet på folkevalgte og deres rett til å få kompensasjon for tidsbruken, var den sindige og reflekterte fylkespolitikeren Søren Haraldstad fra Høyre. Han tilhørte opposisjonen i fylkestinget, men gikk likevel inn for at fylkesordføreren skulle ha høyere lønn.

Og han var helt konkret: » Fylkesordføreren skal ha 1 krone mer enn fylkesrådmannen. Det er fylkesordføreren som er sjefen, og fylkesrådmannen er underordnet.»

Dette er nok med og forklarer hvorfor Helga Pedersen i Tana ligger lavest på lønnsstigen i Finnmark.

Den siste ordføreren i Tana som var tydelig på at det er de folkevalgte som bestemmer og ikke rådmannen,var Leif Kr. Sundelin, Ap. Da må vi tilbake til det forrige årtusen!

Fra 2005 fikk Tana kommune en ny rådmann som hadde vært kommunestyrerepresentant i Tana. De politiske gener ble selvsagt med i rådmannsjobben. I tillegg å være den øverste leder av administrasjonen ble han i praksis også den reelle politiske lederen. Det var i ubetydelig grad ordføreren som tok politiske initiativ. Forslagene kom fra administrasjonen, i praksis rådmannen.

Spesielt ivrig var rådmannen i å få igang byggebransjen. En rekke bygg ble foreslått – enten det var nødvendig eller ikke. Kommunens lånegjeld var 107 mill.kr i 2003, og renter og avdrag la beslag på drøye 9 mill.kr. Eller den gang ca 25 årsverk. Noen av byggene var av så gammel dato og så dårlig vedlikeholdt at de måtte oppgraderes.

I dag er kommunens lånegjeld nesten en halv milliard kroner!! I fjor betalte vi 29 mill.kr i renter og avdrag – med langt lavere rente enn i 2003. Penger tilsvarende drøye 40 årsverk. Slik har kommunen vært nødt til å redusere antall årsverk som skulle sikre nok vaktmestere til å holde vedlike bygg, fagarbeidere og sykepleiere i helse- og pleieomsorg og ansatte i barnehager og skole for å gi barn og unge en tryggere oppvekst.

Ordfører og politikere har kun vært sandpåstrøere på rådmannens kjøpefest. Og derfor kan nok den lave ordførerlønna i Tana forklares i at det er ikke ordføreren som har vært sjefen i Tana kommune. For den reelle sjefen har vært rådmannen.

Ikke unaturlig har derfor rådmannen etterhvert fått en stadig høyere lønn, mens ordføreren har sakket akterut. Etter at ordfører Ingilæ ble ansatt som ny leder i Tana kommune i januar 2019, gikk han rett i nytt lønnsforhandlingsmøte med rådmannen og skrudde opp lønna til rådmannen med drøye 100 000 kr. + 9 mndr etterbetaling !

Det skal koste Tana kommune 2 mill kr ekstra ut 2022.

Skal nåværende ordfører i Tana straffes fordi hennes forgjenger valgte å ikke være den egentlige sjefen i Tana kommune?

Nei. Ordfører Helga Pedersen må derfor få oppjustert sin lønn på lik linje med kommuner av samme størrelse. Og det må skje straks politikerne i kommunen sammen med ny rådmann og ny økonomileder har fått både oversikt og kontroll over den sterkt svekkete økonomien.

Den fortvilte økonomien i Tana skyldes manglende lokalpolitisk ledelse over 15 år.

Får ordføreren fjernet ukulturen som har fått vedvare, er hun vel verdt en betydelig lønnsøkning og på nivå med andre ordførere i Finnmark.

Noen forsøker nå å velte all skyld for den anstrengte økonomien over på den underslagssiktede lederen. Svindelen er stor og utilgivelig. Hadde rådmannen gjort sin jobb, ville systemet hindret at det skjedde.

Men hvor mye av de + 20 mill .kr fikk konsekvens for 2021-budsjettet? Null kroner. Utrolig nok.

Tana kommune er ikke skyldig penger til noen leverandører fordi disse pengene er gått i lomma på kommunalt ansatte. Hadde disse pengene ikke blitt svindlet på bakgrunn av fiktive faktura, ville lånegjelda kunne vært + 20 mill.kr mindre. Det hadde spart vår kommune for 700 000 kroner mindre å betale i renter og avdrag i 2021, og vi ville hatt tilsvarende til 1,5 årsverk i pleieomsorgen eller i egne midler til å investere i bedre renseanlegg.