Innspill til Stortinget i håp om at de foretar en forsvarlig saksbehandling


I disse dager behandler Stortinget hva de skal prioritere Statens ressurser på de kommende år.
Mange ville tro at gode offentlig helsetilbud og god offentlig pleie- og omsorgstilbud vil være noe av det viktigste med den kunnskap vi har om den kraftige økningen av antallet eldre i Norge fram mot 2050.

Men det viser seg ikke å stemme.
Regjeringen mener det er langt viktigere å øke antall fylkeskommuner. Det betyr at framfor å satse stort på flere kvalifiserte fagfolk på de områder det er størst behov, velger Ap og Sp å heller prioritere flere fylkespolitikere og fylkesbyråkrater !

Jeg har derfor sendt følgende innspill til medlemmene i Stortingets kommunal- og forvaltningskomite i håp om at det kan opplyse de om hva Norge står over av utfordringer. Reverseringer er det Norge minst av alt trenger nå.
_______________________________________________________________
Til Stortinget                                                                               
Kommunal- og forvaltningskomiteen
kommunal-forvaltning@stortinget.no

Innspill til Prop. LS 113 (2021-2022)

Jeg har lest regjeringens proposisjon og søknadene fra hhv Troms og Finnmark fylkeskommune og Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Min interesse for saken har sin bakgrunn i 16 år som fylkespolitiker i Finnmark fra 1983 – 1999, og kommunepolitiker i 7 perioder fra 1979 – d.d.

I tiden som fylkespolitiker var frustrasjonen stor i det politiske miljø over hvor lite makt fylkestinget hadde, og om dette var den riktige måten å bruke samfunnets ressurser på for å utvikle sterke regioner og skape gode tjenester nær innbyggerne

I år er det 61 år siden daværende Gerhardsen-regjering satte ned Gabrielsen-utvalget for å gjøre fylkeskommunen til en reell politisk aktør. Det skulle 55 år før Stortinget omsider vedtok en regionreform som selvsagt ikke var 100 % perfekt i struktur og innhold, men som fra 2020 såvidt har fått begynne å virke for å bli bedre.

Da er det oppsiktsvekkende at uten evaluering skal deler av reformen vedtas reversert etter 2,5 år (!).

Christiansen-utvalget som leverte sin innstilling i 1991 anslo at sterkere fylkeskommuner/regioner burde ha et minimumsantall på 200 000 innbyggere. Regjeringen Solberg la i 2017 til grunn at den burde ha minimum 220 000 innbyggere for å ha økonomiske muskler og utvikle sterke fagmiljø.
I dag har de to minste fylkeskommunene knappe 240 000.

 Dersom Stortinget vedtar denne prop’en, får vi hele 3 fylkeskommuner med færre enn 170 000 innbyggere, hvorav den minste – Finnmark – har knappe 74 000.

Jeg vet ikke om Stortinget forventer at regjeringen skal følge utredningsinstruksen.

Formålet med instruksen er iflg. regjeringens nettsted dette;
«Formålet med utredningsinstruksen er å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak, som for eksempel reformer, regelendringer og investeringer.
Det er viktig at statlige beslutninger er velbegrunnede og gjennomtenkte.
Ufullstendig eller manglende utredning øker risikoen for at det fattes beslutninger som ikke kan gjennomføres, som gir uønskede virkninger eller som innebærer sløsing med samfunnets ressurser

Jeg vil hevde at proposisjonen ikke oppfyller instruksen. Den besvarer ikke instruksens 6 grunnleggende spørsmål. I beste fall er den utydelig på de negative konsekvenser. Noen konsekvenser er ikke vurdert. Prop’en bygger kun på saksutredninger støttet av ulike flertall i 3 fylkeskommuner. Departementet har ikke vurdert de ulike beregninger som er gjort for å underbygge de påståtte demokratiske og økonomiske gevinster av de foreslåtte delinger.

I det følgende vil jeg utdype disse mangler i utredningen:

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

8) Statsforvalterens skjebne

Alle referanser bygger på innholdet i proposisjonen, fylkeskommunenes utredninger og Økonomiplan 2022-2025 for Troms og Finnmark fylkeskommune.

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

Til grunn for behandlinga av en søknad ligger en «utredning» fra fylkesrådet som er et rent politisk begrunnet partsinnlegg. Det skapes inntrykk av at en deling vil gi en netto innsparing av 5-10 mill kr.!!

Går man nøyere etter i utredninga og summerer det administrasjonen «glemte», ser man at nettokostnadene ved en deling blir på minst 46 mill kr. (Altså kun 70 % av kostnadene ved å dele Haram/Ålesund kommune!!
I tillegg må det iflg. Økonomiplanen kuttes for ytterligere 70 millioner i Finnmark kommende år for å være tilpasset økonomien ved sammenslåingen. (Finnmark fylkeskommune hadde et negativt driftsresultat på nesten 3 % i 2019 og ingen midler på fond).

Og ennå er det ikke funnet inndekning for de manglende inntekter pga bruken av et usannsynlig høyt folketall (se pkt 2 under).
Proposisjonen har ikke kvalitetssikret dette, og kan følgelig heller ikke opplyse Stortinget om de negative økonomiske konsekvenser av en deling.

Vestfold og Telemark fylkesting vedtok flg. 15.februar 2022 som forutsetning  for å søke om deling:
«2 a. At alle kostnader ved en oppsplitting av Vestfold og Telemark fylkeskommune og etablering av to nye fylkeskommuner finansieres i sin helhet av staten som lovet. Staten må opprette overgangsordninger og kompensasjoner for å sikre økonomiske rammer som bidrar til å opprettholde et godt tjenestetilbud og skaper nødvendig trygghet for fylkeskommunenes ansatte. I dette inngår det at i delingsforskriften bestemmes at reglene for virksomhetsoverdragelse skal følges, og at utgiftene for dette kompenseres».

Proposisjonen utreder ikke de totale økonomiske konsekvensene av dette, men sier at full kompensasjon ikke vil bli gitt. Hvor mye blir dekket, og hvor mye må de nye fylkeskommunene dekke sjøl av delingskostnader, og av mindreinntekter/merutgifter som løper ved å være små er ikke utredet.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.
 
2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark.

Fylkesrådets utredning legger til grunn at folketallet i Finnmark brått skal stige med 2,5 % pr. 1.1.2025 etter å ha falt med til sammen 2,7 % de siste 4 åra!  Siden folketallet er avgjørende for beregning av frie inntekter, utgjør disse befolkningsestimat en forskjell på nesten 40 mill. kr. alene.

Elevtallet for den videregående skolen som utgjør 40 % av grunnlaget for frie inntekter gjennom statens inntektsystem, er også skrudd opp urealistisk langt over hva de faktiske innbyggertall og prognoser viser. Proposisjonen har ikke kommentert eller kvalitetssikret dette.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

Høringsinstituttet er utviklet over tid for å ivareta innbyggerne innsyn i og rett til å mene noe om tiltak som foreslås av offentlige myndigheter.

Finnmark fylkesting avgjorde at forslaget om en regionreform ikke ble sendt ut på høring i Finnmark før Stortinget skulle fatte vedtak i 2017. Heller ikke denne utredningen er sendt ut på høring i Troms og Finnmark. Også dette er bestemt av et flertall, denne gang i  Troms og Finnmark fylkesting.

Kommuner og organisasjoner er dermed ikke gitt anledning til å uttale seg om utredningen og forslaget til deling.

Heller ikke Stortinget har gitt noen anledning til å bli hørt om denne proposisjonen. Dette i motsetning til våren 2017.  Da ble regjeringens forslag til regionreform tema for høringer i Stortinget. Det samme skjedde senere da det kom opp forslag om å endre stortingsvedtaket fra 8.juni 2017.

I en slik viktig sak som å reversere statlig vedtatte reformer gjennom å endre Inndelingsloven, burde Stortinget avholdt høringer. Åpenhet og demokrati hører sammen.
I dette tilfellet har det vært en konsekvent lukking av en politisk prosess fra fylkeskommune til Storting.

Viktig demokratiprinsipp om høring er satt til side.

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

Regjeringen erkjenner at flere fylkeskommuner, hvorav 3 nye som må regnes som små, ikke har økonomisk ryggrad til å bære kostnadene. Regjeringa har derfor nedsatt et utvalg som innenfor en provenynøytral ramme skal foreslå endringer innen 1.12.22.

Dette betyr i klartekst at for å kunne dekke det økte behovet i de 7 «nye» fylkeskommuner fra 1.1.2024, er det de øvrige fylkeskommuner som må avgi penger. Gitt at det blir behov for en milliard kroner for å holde de minste fylkeskommunene økonomisk flytende, er det i hovedsak Trøndelag, Vestland, Agder og Innlandet som får de største reduserte inntekter. Dette er altså de fylkeskommunene som har satset stort for å utvikle sine regioner, og nå ikke lenger har de rammebetingelser som de har planlagt for.

Dette vil også måtte innebære at nye oppgaver fra staten til fylkeskommunene ikke lenger er aktuelt siden staten ikke vil bidra økonomisk.

Heller ikke dette er forsvarlig utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

Tidligere utredninger har pekt på at en fylkeskommune må ha større økonomiske muskler og sterkere fagmiljø for å fungere. Derfor er det blitt antydet et minstefolketall på + 200 000.

Om Stortinget følger forslaget om å dele tre fylkeskommuner inn i 7 nye, får vi tre nye fylkeskommuner med under 170 000 innbyggere, den minste med 74 000 innbyggere.

Dersom det er et poeng at også de nye fylkeskommunene skal være en politisk aktør som har rammer for å utvikle regionen og gi faglig gode tjenester til innbyggerne, burde dette vært utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

I proposisjonen vises det til utredninga fra Troms og Finnmark om geografiske avstander. Avstanden mellom Harstad i Sør-Troms og Vadsø i Øst-Finnmark brukes som argument for deling av dagens fylkeskommune.

Tidligere er det samme argumentet brukt som eksempel på hvorfor Viken ikke er mulig som en fylkeskommune: «Hvordan skal folk i Halden og Hallingdal takle den lange geografiske avstanden?»

Dette er med respekt å melde irrelevant. Hvem i Halden eller Hallingdal (eller Vadsø og Harstad) er blitt nødt til å pendle til motsatt ende av regionen etter 1.1.2020? Og hvilke innbyggere har behov for å møte opp på fylkeskommunens administrasjonsbygg?

Vi lever i den digitale tiden hvor det meste kan betjenes/gjennomføres digitalt. Politiske møter fortjener likevel å opptre i åpne og fysiske rom der de i to år har vært gjemt bak skjermer.

Argumentet om klimaeffekt er søkt. Ved to fylkeskommuner vil det bli dobbelt så mange reiser for politikerne som i dag. I tillegg vil antallet fylkespolitikere og administrativt ansatte i dagens tre fylkeskommuner øke betydelig ved de foreslåtte delinger. Og hver eneste nye innebærer en negativ klimaeffekt all den stund de må foreta reiser til jobb eller i tjeneste.

Heller ikke dette er utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

Det vises i proposisjonen til Troms og Finnmark sitt hovedpoeng for å søke om deling:
«I fylkestingets vedtak 25. februar 2022 vises det blant annet til at det over tid har vært betydelig motstand mot sammenslåingen blant innbyggerne, særlig i tidligere Finnmark, slik dette kom til uttrykk i folkeavstemningen i 2018.»

Folkeavstemninga i Finnmark fulgte ikke Europarådets retningslinjer for hvordan slike referendum skal gjennomføres. Bl.a. ble innbyggerne ble feilaktig informert om konsekvensen av å delta. I informasjonsmateriellet stor det som overskrift og blikkfang:
«Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»



Stortinget hadde allerede bestemt dette i vedtaket av 8.juni 2017. Nå ble velgerne i Finnmark lurt til å tro at de sto over Stortinget, og kunne annullere stortingets lovlig fattede vedtak. 30 330 velgere av totalt 59 625 (50,8 %) «annullerte» slik Stortingets vedtak i samsvar med invitasjonen fra Finnmark fylkeskommune. Først etterpå ble de fleste velgerne klar over at Grunnloven forutsetter at det er Stortinget som er øverste lovgivende myndighet.

I tillegg deltok ansatte i fylkeskommunen i debatten ved bruk av skremselsargumenter som viste seg å være grunnløse. I dag er det ingen seriøse politikere som fortsatt står ved skremselspåstandene, og ingen har hittil stått fram med eksempler på at det er blitt verre etter sammenslåingen. De siste meningsmålinger reflekterer dette.

Denne «folkeavstemninga» burde vært særskilt vurdert i proposisjonen siden den er gitt avgjørende vekt som premiss for reversering.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

8) Statsforvalterens skjebne

I proposisjonen fremgår ingen samlet utredning. Her heter det:
«Regjeringen har gitt Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) i oppdrag å evaluere dagens statsforvalterstruktur innen 1. oktober 2022.»

Det positive er at regjeringen faktisk velger å evaluere reformen for statsforvaltningen etter 3,5 operative år. Derfor er det merkelig at de ikke gjør det for fylkeskommunen etter 2,5 år.

Det opplagt naturlige ville vært å utredet begge deler samtidig i denne proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

Avsluttende merknader:

Proposisjonen bygger på følgende fra Hurdalsplattformen  av 15.10.21:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges,»

Heller ikke denne gang var en påstand fra fylkespolitikere i Troms og Finnmark etterrettelig.

Fylkestinget i Troms og Finnmark hadde ikke behandlet noen søknad om oppløsning. Først etterpå ble både Storting og regjering – og fylkeskommunen klar over dette.
Fadesen blir reparert 4 måneder senere ved at fylkestinget måtte avholde ekstraordinært fylkesting 25.februar i år for å levere en søknad i samsvar med Inndelingsloven.

Stortingets prioriteringer av ressurser

Stortinget har et overordnet ansvar for å følge opp de perspektivmeldinger regjeringen legger fram.
Stortinget må derfor være smertelig klar over at det vil mangle rundt 40 000 fagfolk i helse- og pleieomsorg fra 2035. I tillegg mangler det minst 10 000 fagfolk inne skole og barnehage.

Situasjonen er svært alvorlig allerede i dag hvor kommuner ikke får ansatt kvalifiserte fagfolk pga mangel på disse.

Det finnes i dag ingen forpliktende vedtak som sørger for å utdanne tilstrekkelig mange, evt importere nok arbeidskraft som gjennom forsvarlig norskopplæring kvalifiseres for ansettelse.

Med tanke på den sterke økningen av eldre i samfunnet som også inkluderer økning av de som har pleie- og omsorgsbehov, er det oppsiktsvekkende at regjering og storting vil bruke ca. 1 milliard kroner på en opplagt unødvendig økning av antallet fylkeskommuner, fylkespolitikere og fylkesbyråkrater.

Er det virkelig Stortingets mening at økning  av antall fylkeskommuner har høyere prioritet enn hensynet til innbyggernes økte pleie- og omsorgsbehov de kommende år?

I så fall bør Stortinget reflektere over om hvorfor de sliter med svekket tillit.

Min oppfordring er å sende saken tilbake for en forsvarlig utredning, ta en time-out og komme tilbake med en evaluering når det vil være mer naturlig.


Vedlegg: Kronologisk oversikt over fylkeskommunens historie i kortform

Dette er fylkeskommunens historie i korte trekk fra 1837 – 2020


Mange lever i den villfarelse at regionreformen var noe som brått ble vedtatt av Stortinget i 2017. For å hjelpe på den politiske hukommelse har jeg laget denne kronologiske oversikten over de vesentligste hendelser underveis:

1837: Stortinget vedtar Formannskapslovene. Kommunene (herredene) gis rett til lokal styring på avgrensede områder. Fylkesting (amtsting) gis ansvar, men styres av amtmannen

1919: Fylkesgrensene fastsettes for de 20 fylkene. Amtmann bytter tittel til fylkesmann

1961: Gerhardsen-regjeringen setter ned Gabrielsen-utvalget for å vurdere fylkeskommunens oppgaver og struktur. Forslag legges fram i 1965 om bl.a. folkevalgt fylkesting

1971: Stortinget vedtar å etablere «Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen»

1975: For første gang kan innbyggerne velge sine representanter til fylkesting. Oppgaver er avgrenset til videregående skole, helse og samferdsel, med føringer fra lovverk forvaltet fra Oslo

1989: Christiansen-utvalget opprettes for å se på hvordan kommuner og fylkeskommuner kan få økt ansvar ut fra generalistprinsippet (selv den minste skal ha ansvar for de samme tjenester som den største). Innstilling i 1992. Minstestørrelse på kommuner ca. 3500, fylkeskommuner ca 200 000 innbyggere

1995: Regjeringen Brundtland får ikke Stortinget med på at strukturendringer må baseres på vedtak gjort av Stortinget. Flertallet vil at frivillighet skal avgjøre.

1996-97: KS setter ned Sundsbø-utvalget som ser på nye oppgaver og ny struktur for fylkeskommunen

1997-98 Sentrumsregjeringen anført av SP setter ned et «Oppgavefordelingsutvalg» som skal se på hvilke oppgaver som kan flyttes fra staten og ned til sterke folkevalgte regioner. Forslag foreligger i 2000 med forslag til reformer

2002: Etter forslag fra SV settes det ned en «Distriktskommisjon» under ledelse av politiker og næringslivsleder Johan P. Barlindhaug. Innstilling oktober 2004. Betydelige oppgaver skal flyttes ned til færre, men sterkere regioner.

Barlindhaug sa bl.a dette til media:
««Dagens fylkeskommuner har ikke den makt og legitimitet som skal til for å utøve den regionalpolitikken som kommisjonen mener er nødvendig. Derfor mener vi det er viktig å ha et regionalt folkevalgt nivå med betydelig mer makt».

De foreslo 5-10 regioner som kunne bidra til verdiskaping og bolyst i hele landet.

KS hadde utredet sin modell, og anbefalte 7 regioner. Det samme anbefalte både Sps Ola Borten Moe og Frp. SPs Åslaug Haga foreslo senere 9.

2005: Stortinget drøfter distriktskommisjonens forslag. Aps talsperson Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa bl.a. dette:
« «Arbeiderpartiet mener at mange av dagens fylkeskommuner er for små til å ivareta disse oppgavene, og at vi derfor trenger større og sterkere regioner (…) Vi foreslår derfor at det bør settes i gang et arbeid med å forberede en reform av det regionale nivået i tråd med dette

2005: Dette ble også grunnlaget for regjeringen Stoltenbergs arbeid fra 2005. I Soria-Moria-erklæringen het det:

«Nytt regionalnivå

…Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.»


Regjeringens regionreform endte med et politisk mageplask der den eneste store oppgaven kostet dyrt for fylkeskommunene: 17 000 km riksvei ble fra 2010/11 omgjort til fylkesveier. Vedlikeholdsetterslepet var på over 60 mrd kr. Fylkeskommunen fikk 500 mill kr. som kompensasjon.

Med ny regjering i 2013 måtte Erna Solberg bli enige med V og KrF om en samarbeidsavtale. Sentrumspartiene krevde en regionreform basert på tidligere utredninger og Stortinget sluttet seg til dette.

8.juni 2017 vedtok Stortinget med 96 mot 73 stemmer 11 fylkeskommuner. Som resultat av dette ble 49 statlige oppgaver overført de nye fylkeskommunene. De tidligere fylkesmannsembeter ble redusert til 10, der Viken og Oslo utgjorde et.

Fra 1.1.2020 var det 11 fylkeskommuner i Norge. De to minste var Nordland samt Troms og Finnmark, begge med ca. 240 000 innbyggere.



Her kan dere lese mer om bakgrunnen for regionreformen og innholdet i den;

/2018/09/19/dette-er-regionenes-nye-oppgaver/

8.mai er vår frigjørings- og veterandag. Frigjøring fra hva – og ikke minst hvorfor?

Vi lever i en tid hvor en raskt minkende andel av befolkningen sjøl husker 2.verdenskrig.
De viktige tidsvitnene blir det færre av. Heldigvis har en rekke historie-entusiaster over store deler av landet klart å samle inn intervjuer med de som opplevde krigen, fotografier, gjenstander og større fysiske krigsminner.

Norske styrker representert ved Fenrik Terje Rollem i nikkers til venstre overtar formelt Akershus festning fra Tyskland ved major Nichterlein og hauptmann Hamelnår ,11. mai 1945, 3 dager etter at Tyskland hadde kapitulert.

I disse dager gjennomgår rundt 40 millioner europeere det samme som nordmenn opplevde i perioden 9.april 1940 til 8.mai 1945. Å bli satt under angrep for å fjerne de lovlig valgte myndigheter, er i strid med folkeretten. Sagt med andre ord: Det er forbudt å gå til militært angrep mot andre land. Selv ikke om man kamuflerer det som «spesialoperasjoner» slik den autoritære leder i Kreml, Putin gjør det over den suverene staten Ukraina.

Russisk tanks angriper en boligblokk i Mariupol 11.mars 2022.

Putin militære styrker angriper ikke bare militære styrker på ukrainsk side. Han går bevisst etter skoler, bibliotek, boligblokker, butikker – altså der uskyldige sivile oppholder seg.

Det er så groteskt vi fatter det simpelthen ikke slik umenneskelig råskap.

«Darkest hour»
Da Hitler hadde herjet vel et år i Norge, kjente han på sinnet mot i første rekke engelskmenn. England var ledet av statsminister Winston Churchill. Hitler hadde ønsker om å forhandle fram avtaler med han slik han hadde forhandlet med Stalin med Polen som offer. I filmen «Darkest Hour» fra 2017 der Gary Oldman mesterlig spiller rollen som Churchill, ser vi hvordan han som statsleder sliter i sin mørkeste time. Skal han i motsetning til Stalin gi etter for Hitler?


Fordi han velger å slåss for det han tror på og for nasjonen sin og mot denne «gale tyskeren», provoserer han selvsagt Der Führer.
Slik den folkevalgte presidenten Volodymyr Zelensky i Ukraina står opp for sine verdier og nasjonens beste.

Et slikt krigshelvete beskrives kanskje best av kunstnere. De får fram budskapet, kortfattet og sterkt.
Slik som forfatteren Inger Hagerup som befant seg i Sverige i 1941. Der fikk hun rapporter fra Sveriges Radio om utviklingen i både Norge og Europa.

Senvåren 1940 hadde Churchill vunnet over en opposisjon i det engelske underhuset som ville ha slutt på krigen og forhandle med Hitler om en fredsavtale. Churchill mente dette var feighet, og nærmest tvang gjennom en enighet om at de nå måtte ta opp kampen mot den farlige tyrannen, Føreren i Berlin.

«Lofot-raidet»
Churchill valgte vinteren 1941 å sende en rekke hurtiggående fartøy til Lofoten og Vesterålen for å skape vansker for tyskerne. Og sammen med Martin Linge, som senere ledet Linge-kompaniet, gjorde engelskmennene betydelig innsats mot tyskerne. Men tyskerne slo delvis hardt tilbake i deler av Vesterålen, spesielt på Austvågøy. Lofotraidet – eller Operation Claymore som den ble kalt av de militære i England, skulle få følger for krigen.

Foto fra Lofotenkrigmus.no


Inger Hagerup hørte om tyskerens herjinger og skrev diktet «Aust-Vågøy». Det ble et av de dikt som huskes best om og fra krigen:

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Lå våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden.
Står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
De kuer aldri oss.

Slike dikt med omtrent samme innhold lages denne våren i Ukraina, eller av ukrainere som lik Inger Hagerup måtte flykte til et naboland.

De utrolige og heltemodige hendelser rundt Lofotraidet kan leses her. Dette er historiefortellinger på sitt mest interessante, og er ført i pennen av William Hakvaag ved Lofoten Krigsminnemuseum.

Vi håper selvsagt at det ikke skal gå lang tid før vår tids Hitler-klone avslutter sitt virke i den dype bunkeren i Kreml, og at Russland lik Tyskland kan ta et oppgjør med historien.

«Finnmarkskrigen» – store konsekvenser ,men lite kjent.

Men hvor mange nordmenn i dag har kunnskap om og tilgang til vår historie? Finnmark, som ble sterkest rammet av 2.verdenskrig, har i dag få fysiske minner igjen. Over 330 sivile finnmarkinger mistet livet under krigen. Det er nesten 20 % av alle sivile liv som gikk tapt i Norge!!

Da tyske militære ledere i september -44 ga ordre om Operation Nortlicht, startet tilbaketrekninger av alle tyske styrker fra Nord-Finland og Murmansk-fronten. Tyskerne brukte Stalins berømte metode fra Ukraina; brent jords taktikk.

Finlands deltakelse i krigen er verdt noen ord. De hadde tapt i Vinterkrigen mot Russland i 1939-40, prøvde i håp om overlevelse å gå i kompaniskap med Tyskland fra 1940/41.
Dette godtok selvsagt ikke Stalin.

Stalin hadde sjøl hadde forhandlet fram en avtale med Hitler i 1939 der Polen ble delt mellom dem. Molotov–Ribbentrop-pakten (også kalt HitlerStalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten), var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen.
Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig 1.september.

Sammen hærtok Stalin fra øst og Hitler fra vest Polen og delte landet mellom de to diktatorene. I tillegg skulle Sovjetunionen få deler av Finland. Finland aksepterte selvsagt ikke dette, og i november 1939 startet derfor «Vinterkrigen» som kostet rundt 60 000 finske soldater livet.

Det skulle ikke gå lang tid før at begge diktatorene forsto at den andre parten var like løgnaktig i sin fremferd. Hitler ønsket sitt «Lebensraum», og trengte plass østover. Derfor planla han vinteren -41 å hærta Sovjet i mai 1941. Det ble for kort tid for hæren, men 22.juni slår Nazi-Tyskland til og overrasker den Røde Armé som trodde på ikke-angrepspakten.

Med brutt tillit mellom disse to diktatorene, trakk Stalin Sovjetunionen i retning England og Frankrike og senere USA hvor målet var å bekjempe Hitler gjennom en allianse.

Sovjetunionen gikk derfor til forsvarskrig mot Tyskland i juni 1941. Finland så et håp etter å ha tapt «Vinterkrigen» om å være på lag med Tyskland for å slå Sovjetunionen tilbake fra de områder de tapte under Vinterkrigen, gjennom det Finland kalte «fortsettelseskrigen».

Stalin presset Finland til å avslutte sin «fortsettelseskrig» på lag med tyskerne, og inngå avtale med Sovjet. Det skjedde i september 1944. Deretter startet Lapplandskrigen hvor Sovjetunionen sammen med de allierte skulle angripe tyskerne fra Øst og jage de vestover. Finland hadde ikke noe valg etter avtalen med Stalin, men dette forkortet nok krigen betydelig.

«Den Røde Armé på vegne av de allierte jager tyskere oktober 1944»

Kirkenes som var den byen som ble utsatt for de mest intense bombeangrep under 2.verdenskrig på linje med Berlin den gang og Mariupol i 2022, ble frigitt av den Røde Armé 18.oktober.

Den Røde armé besto av soldater fra alle sovjetrepublikker inkludert Ukraina i 1944-45. Nesten hver 4.soldat i den Røde armé var fra Ukraina! 

Den ukrainske seniorsersjant Fedir Kopaniyets fra Sumy-provinsen ledet sin tropp som de første fra den Røde armé inn i Kirkenes.

5. november sprengte tyske soldater på flukt vestover mot Troms Tana bru som var blitt bygget fra 1941 og var kjørbar våren 1944. Dermed var den eneste fysiske veiforbindelsen mellom Øst-Finnmark og rest-Norge ødelagt.

Symbolet Tana bru

Det var noe symbolsk over Tana bru. Den hadde et halvår tidligere markert at riksvei 1 fra Oslo til Kirkenes var blitt sammenhengende. Og nå lå den sprengt i Tanaelva.

Gamle Tana bru etter tyskernes sprengning 5.november 1944.


Norske veimyndigheter var tilstede kun dager etter sprengningen for å befare skadene. Der så de at de gamle bro-elementene kunne brukes på nytt. De startet planleggingen av å sette opp den gamle brua med nye forsterkninger.

En av de første budsjettsakene Stortinget behandlet etter frigjøringa i mai 1945, var nettopp Tana bru. Og 13.august 1948 sto den ferdig – bygget etter de gamle tegningene. Det var nesten som et mirakel, og som selvsagt hadde sterk symbolsk betydning.

Gamle Tana bru gjorde sin tjeneste i 62 år da en ny og bredere bru ble bygget drøye 100 meter lenger sør. Historie-entusiaster hadde lenge ønsket å beholde Gamle Tana bru som det vei- og krigsminnet det åpenbart var. Andre så også den gratis gang/sykkelsti som kommunesenteret trengte mot bygdene på østsiden.

Norge markerer viktigheten av å ta vare på krigsminner

I 2015 markerer Norge at det er 75 år siden Norge ble okkupert av fremmed makt, og at det er 70 år siden frigjøringa. Regjeringa gjør det på sin tydelige måte. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med daværende Riksantikvar Jørn Holme sender et viktig brev til landets ordførere og fylkesordførere. De minner om markeringen av det som skjedde fra 1940-45, og henstiller til kommunene å registrere og ta vare på viktige kulturminner, og skriver bl.a.:

«Hva er et krigsminne?
Det er ikke alltid like opplagt hva som skal forstås med et kulturminne fra den andre verdenskrigen. Okkupasjonsmaktens militære anlegg, samferdselsanlegg, fangeleire og administrasjonssteder er synlige objekter. Åsteder for sabotasje, annen motstandskamp og krigshandlinger trenger derimot ofte en forklaring for at vi skal bli i stand til å forstå hvilken betydning de hadde.

Kulturminner knyttet til de delene av okkupasjonshistorien som har vært underkommunisert, eller som er lite dokumentert gjennom fysiske spor, vil ha en sentral plass i kartleggingsarbeidet.

 Bredt engasjement
Den andre verdenskrigen engasjerer fortsatt. Flere fylkeskommuner og kommuner arbeider allerede systematisk med krigens kulturminner. Feltet engasjerer også museumssektoren, kunnskapsmiljøene og, ikke minst, frivillige lag og foreninger.

En rekke nasjonale institusjoner har ansvaret for å forske på og formidle deler av krigshistorien (se lista over kopiadressater under). Det er ønskelig at kommunene inviterer disse til et samarbeid, og at kunnskapen om krigsminnene i bred forstand blir samlet. Krigsgenerasjonen er i ferd med å falle fra, og det er viktig at de ufortalte historiene blir dokumentert.

Arbeidet med krigens kulturminner kan påvirke både den lokale og den nasjonale identiteten. Kulturminneforvaltningen skal være bevisst sin rolle som en aktør som aktivt griper inn i de langsomme endrings- og forsoningsprosessene. Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»


(Du finner brevet her Krigens_kulturminner jan. 2015 fra regjering til ordførere ).

Historiebevisste ordførere tar vare på krigshistorie

Dette brevet blir tatt godt i mot av politikere og ordførere over hele landet med historiekunnskaper på plass. De starter umiddelbart arbeidet med å registrere store og små krigsminner i eget område.

Unntatt daværende ordfører i Tana. Han legger vekk brevet i stedet for å gjøre det enhver ordførere ville gjort: Spørre de andre politikerne om hva har vi i vår kommune vi ønsker å få registrert som kulturminne.

Hvorfor?

Fordi han hadde lagt sin prestisje i at den nye brua skulle lyssettes slik at den vinterstid ble et vakkert skue. Og da ville den gamle brua «skjemme ut» den nye!!

Det hører med til historien at da kommunestyret behandlet Statens Vegvesen sin reguleringsplan for den nye brua i 2013, vedtok de enstemmig å be om at myndighetene måtte se på muligheten for å bevare Gamle Tana bru.

Dette ble den gang neglisjert av Statens Vegvesen. De viste til at vernemyndighetene i Finnmark – Finnmark fylkeskommune – hadde vurdert kulturminnet, og «gitt muntlig beskjed om at det ikke var nødvendig å ta vare på brua»!!

I Tana var det likevel mange som lenge hadde jobbet for å ta vare på det historiske smykket «Gamle Tana bru». Det ble derfor bedt om å ta vare på hele eller deler av brua.

Nåtid og historie side ved side. Foto Tana kommune/Frank M.Ingilæ

Vegdirektøren ba derfor om å få vurdert verneverdien.

Norsk Vegmuseum som er Statens Vegvesen sitt fagorgan, vurderte den kulturhistoriske verdien som ikke bare som nasjonalt verdifullt, men også internasjonalt. Rapporten ble lagt fram i august/september 2020.

Tanaordfører Helga Pedersen motsetter seg demokratisk behandling

I Tana kommune nektet ordfører Helga Pedersen politikerne å få behandlet en slik viktig sak!

Tana kommune kunne nå imøtekommet en endring av reguleringsplanen for å kunne ta vare på dette symbolsk sterke minnet om den 2.verdenskrig. Men den største motstanderen av en slik endring var den tidligere ordføreren, Frank Ingilæ.

I 2019 ble han ansatt av sine kolleger i formannskapet som ny leder i den såkalte Utviklingsavdelingen. Til manges forbauselse nektet han å benytte seg av karenstid.
Dagen etter at Helga Pedersen var valgt som ny ordfører, startet han som ny administrativ leder av en avdeling han ikke oppfylte de formelle kvalifikasjoner for å lede.
Mer om saken om ukulturen i Tana her.

For de som har lurt på hvorfor Finnmark gjennom lang tid har slitt med å lykkes på så mange områder, kan svaret ligge i nettopp mangelen på profesjonalitet og at lederstillinger går til «slekt og venner».

På frigjøringsdagen 8.mai 2022 kan vi bare fastslå at de fysiske minnene etter den 2.verdenskrig sin brutale handlinger i Finnmark og Nord-Troms i hovedsak er borte.
Tana kommune har dessverre vært hjemsøkt av svindlere, også de som svindlet med vår egen historie
Historieløse etterkommere av de som kjempet for både livet og de materielle forutsetninger for å kunne bo og virke i denne landsdelen, har sørget for dette.

Den ærverdige Gamle Tana bru ble sprengt for 2.gang av norske statlige myndigheter.

Derfor er det ikke mange av de som besøker Finnmark som får kjennskap til hva som skjedde når autoritære regimer knuser liberale demokrati.

Finnmarkskrigen – nazistenes herjinger får ufattelige konsekvenser.

For dette er den sterke, nakne og vonde sannheten om konsekvensene av krig og konflikt i vår del av verden:

• 12 000 boliger for 60.000 mennesker ble brent ned
• 4 700 fjøs og uthus ble ødelagt
• 230 større og mindre industrielle bedrifter (både bygninger og produksjonsutstyr) ødelagt
• 420 forretninger ødelagt
• 53 hoteller og gjestgiveri brent ned
• 20 kirker og 15 prestegårder brent ned
• 150 skoler brent ned
• 21 medisinske institusjoner med 578 senger (ei sykestue/14 senger sto igjen) ødelagt
• 140 forsamlingshus ødelagt
• 60 bygninger for offentlig administrasjon brent
• 22 000 telefonstolper sprengt ned
• 12 telefonstasjonsbygninger ødelagt
• 11 telegrafverksbygninger ødelagt
• 370 store og mellomstore bruer sprengt ned
• Vegvesenutstyr for over 28 mill. kr (6 mrd. kr i dagens pengeverdi) ødelagt
• 180 fyr og fyrlykter ødelagt
• 118 små og store kraftverk ødelagt
• 430 kilometer luftledninger og kabel ødelagt
• ca. 350 motorfartøy med fiskeredskaper for over 20 mill. kr ødelagt (tilsvarer 4,5 mrd. kr i dag)
• 200 fiskebruk ødelagt
• nesten 60 000 innbyggere drevet på flukt sørover
• ca. 19 000 innbyggere flyktet internt i Finnmark

Den som leser dette og forstår omfanget, skjønner også hvilken sterk symbolsk betydning Gamle Tana bru har hatt for finnmarkinger. 

Under re-åpningen av Tana bru 13.august 1948

Den symbolsk sterke Gamle Tana bru – påminnelsen om frihet og fred

Gamle Tana bru representerer både et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne, men også noe langt viktigere i dag:   

Et veiminne: Dette var brua som i 1943/44 knyttet sammen Norges lengste riksvei – rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Den var landets nest-lengste myke hengebru den gang, og var fortsatt Norges lengste hengebru over elv inntil statlige myndigheter sprengte den for 2.gang i dens historie.

Et krigsminne: Den ble bygget under 2.verdenskrig (1941-1944), og ble ødelagt da tyskerne sprengte av kablene og hele brukonstruksjonen falt ned i elva

Et etterkrigsminne: Allerede høsten 1944 etter at nazistene var tvunget ut av Øst-Finnmark, hadde Vegvesenet inspeksjon av brua. De så at det var mulig å gjenoppbygge brua basert på originaltegningene og ved bruk av mye fra den gamle brua.
Da Norge var frigjort våren 1945, startet den første samlingsregjeringen sitt arbeid med å bygge opp Norge. I det første statsbudsjettet ble det satt av midler til “ny” bru på samme sted. Den sto ferdig gjenoppbygd 16.aug 1948.
I tillegg vil dette synlige monumentet minne oss om den skamløse behandlinga som partisanene og deres familier og venner ble utsatt for av norske myndigheter.

Et sterkt symbol for demokratiets seier over diktaturet.
Her kan kommende generasjoner få lært om 2.verdenskrig og både røre og la seg berøre over våre forfedres lidelser. Alt forårsaket av en statsleder i et diktatur basert på fascismens ideer. Sprengninga av Gamle Tana bru i denne krigsfronten av Europa symboliserte starten på slutten av Hitlers groteske og langvarige jævelskap mot menneskeheten.

Og det er spesielt det siste som i 2022 er viktig å markere. Vi ser nå hvordan en despot i Kreml, Moskva har utviklet en stat hvor statsmaktene er under kontroll av han som president. Han kan derfor lage lover som forbyr journalister og vanlige borgere å kalle det som skjer i Ukraina for «krig», med en strafferamme på inntil 15 års fengsel! Siden han ble president for 22 år siden, har 25 journalister blitt drept i Russland.

Forskjell på det liberale demokrati og ordinært demokrati?

Det som skiller det liberale demokrati fra «ordinære demokrati» er i hvor stor grad menneskeverd og menneskerettigheter blir tatt vare på for å ivareta individets skjøre frihet.

Både Russland og Hvite-Russland har også demokrati – hvis vi innskrenker det til at voksne velgere har stemmerett. Men vi ser at de to regimer mangler noe vesentlig:

Best kan det måles i hvor stor grad den 4.statsmakt har innsyn i hva som skjer i de øvrige statsmaktene og evt bindinger mellom dem.
Er domstolene uavhengig av regjering og storting?
Får media overvære rettsprosesser og slik sikre at det ikke skjer justismord.
Og ikke minst; er det åpenhet om i hvor stor grad media sjøl er ubundet av de øvrige statsmakter?

Eller er det uproblematisk at en avisredaksjon består av journalister som er tett knyttet til medlemmer av folkevalgte organ eller ansatte i domstolene?

Det er nettopp slike spørsmål som er avgjørende for å sikre at et land som er frigjort også forblir et liberalt demokrati.

Det er kun slik reell frihet kan oppnås for den enkelte innbygger.

Fascisme/kommunisme – eller det liberale demokrati?

Putins krig i Ukraina er derfor en krig Europas liberale demokrati må stanse. Og derfor må Ukraina settes i stand til å forsvare seg mot en slik aggressiv imperalist som Russland.

9.mai skal Russland markere seiersdagen over nazi-Tyskland i 1945. Det feirer de vel vitende om at det var deres egen leder Stalin som muliggjorde starten på en verdenskrig gjennom å undertegne en pakt med Tyskland 23.august 1939.

Og de feirer den vel vitende om at den fascistiske idé som nazismen bygde på, er prikklik den idé som kommunismen og tsarveldet bygger på; Mennesket er et middel for de «kloke ledere» som har rett til å gjøre det de ønsker, fordi de er gitt spesielle naturgitte egenskaper.

For oss som vet at motsatsen til fascisme og kommunisme er de verdier et liberalt demokrati bygger på, er slike frigjøringsmarkeringer , fysiske historiske minner og formidling av kunnskap om dette helt nødvendig for å ikke glemme.
Eller som Arnulf Øverland i 1937 skrev i vers 9 i sin sterke dikfortelling «Du må ikke sove»:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Arnulf Øverland – 1937

Flere blogginnlegg om samme tema:

Kan TV-seere i Norge stole mer på informasjon enn TV-seere i Russland?

Den 24.februar 2022 kom 9.april på nytt og vekket oss nordmenn

Gamle Tana bru: Ta til fornuft nå – stans Statens hærverk mot finnmarkshistorien!

Tana bru: Slik ble Norges lengste riksvei knyttet sammen